Musikkommentar, Bergens
Tidende, 08.09.2010
Veggene i stuen
måtte males. Altså måtte vi demontere reolene og finne en midlertidig plass til
innholdet. Cd-ene endte på mitt knøttlille arbeidsrom. Og der har de dessverre
stått siden – mens vi diskuterer om vi skal kjøpe et nytt reolsystem. Et par
tusen cd-er, i kasser og stabler. På gulvet.
I svarte stunder
tenker jeg på familiens ungdommer som går rundt med en tilsvarende
musikksamling på en liten iPod. Eller på mine teknologisk avanserte kolleger
som har musikken på en pc koblet til et musikkanlegg. Burde jeg gjøre det
samme, kjøpe en diger harddisk og få arbeidsrommet mitt tilbake?
Svaret er nei. Jeg
oppgir ikke cd-ene mine. Uansett hvor plagsomme de er.
Klart at det er
urasjonelt å oppbevare 500 års musikkhistorie på et par tusen små metallskiver.
Og, ja, arkivsystemene på de nye lagringsmediene er uten tvil mer effektive enn
min alfabetisering av cd-ene etter komponist – som nå er gått i total oppløsning.
Men likevel. Det er noe med disse små plastkassettene og tekstheftene som selv
det mest effektive filsystemet ikke kan erstatte.
Man kjøper selvsagt
platene for musikkens skyld. Men innpakningen er en viktig del av pakken. Slik
var det allerede i LP-ens tid. Den moderne, urbane 50-tallsjazzen på Blue Note
var uløselig forbundet med Frank Wolffs fotografier og Reid Miles’ spreke
coverdesign. Den klassiske musikken på Deutsche Gramophon var utenkelig uten
platecovernes sammenstøt av tradisjonell typografi og modernistiske
fotografier. Musikk og cover jobbet sammen.
Det fortsatte inn i
cd-tiden. Bildene er blitt mindre, men de spiller fremdeles på lag med
musikken: ECM-platenes svart-hvite coverfotografier passer perfekt til det
asketiske innholdet. Steve McCurrys fargesprakende portretter danner visuelt
kontrapunkt til John Elliot Gardiners tolkninger av Bach-kantatene. Og selv den
primitive layouten på Naxos-platene gir slørete løfter om musikken.
Designen, det
visuelle uttrykket, selve det materielle formatet er viktig – for meg og mange
andre. Kanskje det er så enkelt at vi simpelthen har behov for å ha noe
håndfast, noe varig, noe å ta tak i og se på mens vi lytter til disse flyktige
verkene som bare eksisterer i nået.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar