Musikalsk samtale

Bergens Tidende, 31.05.2014

Isabelle Faust, fiolin

Alexander Melnikov piano

Festspillene

Håkonshallen

Sterke tolkninger av Beethovens fiolinsonater

To musikere alene på scenen i Håkonshallen. To musikere og tre fiolinsonater av Beethoven.  Det er vel nærmest en klisjé å snakke om musikalsk samtale når det gjelder kammermusikk av denne typen. Men likevel. Beskrivelsen virker riktig og på sin plass når det gjelder konserten på torsdag. Ikke minst fordi Isabelle Faust har en eminent evne til å frasere, til å forme en melodilinje og få fiolinen til å klinge parlando, som en talende, insisterende stemme.

Hun og Alexander Melnikov har vært i dialog om Beethoven før. For fire år siden utga de alle hans fiolinsonater på plate.  Men de har stadig noe å si, noe å tilføye, de finner stadig nye momenter og argumenter i disse verkene. Som musikere og samtalepartnere er de nok så forskjellige. Melnikov er robust, nøktern. Faust – subtil, intens. Men nettopp forskjellene i musikalsk temperament gir samtalen deres temperatur.

I tillegg hadde de rikelig med musikalske forskjeller å ta tak i på konserten torsdag kveld. Beethovens fjerde og femte sonate er så forskjellige som natt og dag. De hadde opprinnelig felles opusnummer og var tenkt å skulle settes opp mot hverandre som musikalske kontraster – slik Faust og Melnikov gjorde det i Håkonshallen med en stormfull, dramatisk dialog i nr. 4 i a-moll, etterfulgt av en blomstrende, strømmende og ikke minst humørfylt versjon av «Vårsonaten», nr. 5 i F-dur, med en drillende, nesten snublende utgave av den korte scherzoen.

Med disse to fiolinsonatene brakte Beethoven det store, symfoniske uttrykket inn i kammermusikken små rom. De neste årene skrev han fire andre, like kontrastfylte sonater. Og så var det slutt. Inntil en fransk fiolinvirtuos kom til Wien i 1812. Resultatet av Beethovens nye inspirasjon ble den såkalte «Hanegalsonate», nr. 10 i G-dur, op. 96 – som Faust og Melnikov spilte etter pausen. Og her ble det for alvor dialog – med den lille, muntre frasen som kastes frem og tilbake mellom fiolin og klaver i førstesatsen, med Fausts nesten improviserende melodistemme og Melnikovs blomstrende kommentarer i den langsomme andresatsen, helt frem til de dramatiske variasjonene i sluttsatsen. 

På 1800-tallet skrev en samtidig anmelder om «Hanegalsonaten» at hvis man bare hører klaverstemmen alene, skjønner man ingenting, men når fiolin og klaver kommer sammen og hver for seg bidrar med sitt, oppstår det nye, fortreffelige betydninger. Slik var det også i Håkonshallen på torsdag.

En silkeblank drøm

Bergens Tidende Morgen, 02.12.2000

Verk av Vaughan Williams, Beethoven og Tsjaikovskij

Alexander Melnikov, klaver

Iona Brown, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Iona Brown på besøk i Harmonien sammen med ung, virtuos russisk pianist.

At strykerne spilte som en myk, silkeblank drøm denne kvelden – det er sikkert ikke tilfeldig. For Iona Brown er jo selv fiolinist og har spilt i verdenseliten i en menneskealder, som ensemblemusiker, som solist. Torsdag sto hun i Grieghallen og delte sine erfaringer med Bergen Filharmoniske Orkester.

Det startet med Vaughan Williams' Tallis-fantasi som er den rene, skjære strykerfesten, et samspill mellom to større strykergrupper og en strykekvartett. BFO-strykerne var synlig oppglødd av situasjonen. De nærmest fråtset i alle de raffinerte klangmulighetene denne konstellasjonen byr på, og klarte alting, klarte å artikulere alle de fine nyansene, fra den helt enkle, inderlige samtalen mellom fire solostemmer til de helt store, overdådige klangteppene.

At Iona Brown kan mer enn å fyre opp under en gruppe strykere, det demonstrerte hun etter pausen med en flott, fargestrålende tolkning av Tjaikovskijs 5. symfoni hvor man bl.a. kunne glede seg over en varm, romantisk hornsolo i andresatsen og over gjennomgående nydelig spill i alle grupper.

Men kveldens store opplevelse var like fullt Beethovens 1. klaverkonsert. Allerede i de første taktene var det elektrisitet i luften, stillhet før stormen. Temapresentasjonen var neddempet, tilbakeholdende; fraseringen skarp, poengtert; uttrykket nesten kammermusikalsk. Og så ... kom da kveldens solist, russiske Alexander Melnikov feiende inn i verket. En ung pianist på vei frem, i kanonform, full av kraft og teknisk overskudd. Og med et skarpt blikk for nettopp den sammenhengen Beethoven sto i da han skrev denne konserten. I Melnikovs tolkning var det ikke den tradisjonelt innadvendte, grublende Beethoven vi møtte, men en ung selvbevisst komponist som fryktløst tar konkurransen opp med Mozart og nesten slår ham på hjemmebane. Det ble en tolkning hvor hovedvekten konsekvent lå på det lette, det frie svevet i denne virtuose konserten. Som Melnikov spilte med en krystallklar frasering som i perioder fikk flygelet til nesten å klinge som et hammerklaver.

En sterk, personlig tolkning. På grensen til det egensindige. Det kunne ha gått fryktelig galt i tredjesatsen, den med «Vi lister oss så stilt på tå»-temaet. Her startet Melnikov hinsides alle vante metronommarkeringer, i et tempo så forrykende forrykt at selv Iona Brown måtte heve øyenbrynene. Men hun klarte at få BFO til å henge med, og han klarte å gjennomføre sitt fandenivoldske forehavende. Og fikk demonstrert at det finns rytmiske potensialer i denne satsen som sjeldent kommer til utfoldelse.