Musikk for øyet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 24.08.2011

Det er et intervju i Los Angeles Times fra 1990 der maleren David Hockney forteller hvordan han kjørte rundt og utforsket området omkring huset sitt i Malibu. Han var begynt å bli døv, men hadde flottet seg og installert et fantastisk lydsystem i bilen. «Så begynte jeg å spille Wagner og oppdaget at noe av det passet forbløffende godt til landskapet». Det endte med at han «koreograferte» en tur på halvannen time gjennom Santa Monica fjellene basert på musikken fra Parsifal. Det oppsto perfekt samsvar mellom «alt hva øyet ser og øret hører», forteller han. «Alle jeg tar med på turen sier det er slik, også selv om de aldri har hørt om Parsifal eller Richard Wagner».

Hockneys tilrettelegging av turen gjennom fjellene er selvsagt ikke enestående. Filmkomponister har jo for eksempel alltid arbeidet på denne måten – lagt musikk til visuelle inntrykk, skapt samsvar mellom øyet og ørets opplevelser. Men filmkomponistene har også gjort en annen erfaring: De vet det er nesten umulig å kombinere musikk og bilder uten at tilskueren opplever et eller annet samsvar. Hockney følte at Parsifal-musikken passet til Santa Monica fjellene. Hadde han satt Grateful Dead eller Chopin eller John Coltrane på lydanlegget, ville han trolig ha opplevd det samme, at også denne musikken passet – på en eller annen måte.

Når bilder og lyd kombineres og presenteres samtidig, søker og finner vi automatisk sammenhenger, paralleller, samsvar – uansett hvor tilfeldig kombinasjonen er blitt til. Slik er vårt mentale apparat konstruert. Filmkomponistenes oppgave er å gå et skritt videre, å framkalle det «rette» samsvaret, å få musikken til å matche bildene på et annet, dypere, stemningsmessig nivå.

Hockney opplevde trolig et stemningsmessig samsvar mellom Santa Monica fjellene og den storslåtte, følelsestunge Parsifal-musikken.  Men det spørs om det egentlig ikke var musikken mer enn landskapet som interesserte ham. Det ville de gamle filmkomponistene trolig ha sagt. For de oppdaget rask at man skal være forsiktig med å bruke «stor» musikk eller musikk som folk kjenner igjen. Som regel ødelegger slik musikk konsentrasjonen om bildene. Etter en sommerferie tilbrakt i Hardanger er det ikke vanskelig å skjønne dette poenget. Det finnes fjell der Wagner bare er til besvær. Det finnes landskap som er så overveldende, så sterke at de ikke trenger noe som helst musikkakkompagnement.