En musikalsk maktdemonstrasjon

Bergens Tidende, 29.01.2016

Sokolov: Schubert & Beethoven

Deutsche Grammophon

Fantastiske Grigory Sokolov i nye liveopptak

Det var en gang noen dristige folk som forsøkte å arrangere konserter med internasjonale mesterpianister i Bergen. Det gikk ikke godt. Publikum sviktet. Men de tretti sjelene som satt en mandagskveld i Logen i 1997 og hørte russiske Grigory Sokolov spille Beethoven og Brahms – vi fikk i det minste en uforglemmelig opplevelse. Hvor privilegerte vi var, oppdaget vi først senere. Det skulle gå nesten tjue år før Sokolov igjen spilte konsert i Norge – og da bare i Oslo. Og i de samme tjue årene utga han ingen plater.

Men i 2014 skrev han kontrakt med Deutsche Grammophon. Og nå begynner platene igjen å komme. Ikke finslipte studioinnspillinger, men liveopptak fra konserter rundt om i Europa. Siste år i januar kom det en dobbelt-cd med opptak fra en konsert i Salzburg i 2008. Og nettopp nå har DG utgitt enda en dobbelt-cd, denne gang med konsertopptak fra Warszawa og Salzburg i 2015.

På den første av de nye platene hører vi Sokolov spille Schubert – de fire Impromptus (D899) og de tre Klavierstücke (D946), improviserende musikk der Schubert varierer og forskyver en rekke enkle, tematiske elementer. Sokolov spiller denne kameleonaktige musikken smidig, plastisk – med bøyelige tempi og fabulerende fri frasering. Han former bilder, han skaper musikalske karakterer, han maler opp nye stemninger i hvert nytt stykke. Av og til griper han diskret tilbake til de gamle pianistenes teknikker, han nøler litt, bare brøkdelen av et sekund, og framhever på denne måten en særegen melodilinje, en spesielt vakker frase.

Dette er noen av Schuberts mest populære verk. Flere av dem høres ut som klavertranskripsjoner av romantiske lieder. Og Sokolov får da også fram det syngende, deklamerende tonefallet i musikken. Men han åpner samtidig også for de mørkere følelsene. Under de lyse, fritt strømmende melodiene ligger det hele tiden vill, stormfull dramatikk og såre, melankolske stemninger.

På den andre platen gjelder det Beethovens «Hammerklavier»-sonate (op. 106), en av klaverlitteraturens største utfordringer. Sokolov mobiliserer alle sine tekniske ressurser i dette verket. Han har full, streng kontroll med alle dimensjoner. Og bygger opp en uendelig lang, nesten uutholdelig musikalsk spenning. Han gir de lange melodilinjene i den langsomme tredjesatsen rikelig tid til å folde seg ut. Og utløser så spenningen i sistesatsens fuga. En gigantisk eksplosjon. En musikalsk maktdemonstrasjon.     

På platen virker det som om publikum først tør trekke pusten igjen etter aller siste takt. Og så bryter Sokolov fortryllelsen med en raus rekke ekstranumre – fem vakre småstykker av Rameau og et intermezzo av Brahms.  

Musikalske korrespondanser

Bergens Tidende Morgen, 17.12.1997

Verk av Rameau, Beethoven og Brahms

Grigory Sokolov, klaver

Logen

Spennende møte med imponerende russisk mesterpianist

«Mesterpianistene» – det er den overskriften arrangørene har valgt å gi mandagskonsertene i Logen. Det høres kanskje litt ambisiøst ut. Men på mandag var det full dekning for overskriften. Og god grunn til å ta mange andre store ord i bruk. For russiske Grigory Sokolov er en pianist som kan måle seg med de aller største stjernene på det internasjonale firmamentet.

Med Beethovens sonate nr. 16 og Brahms' sonate nr. 1 på programmet demonstrerte han mandag kveld at han har alt som skal til: En ulastelig teknikk som hele tiden står i musikkens tjeneste, en virtuositet som aldri blir et mål i seg selv, et suverent kontrollert anslag som gir klaveret oppdrift, får det til å klinge fritt, synge over hele registret fra det mest lyriske piano til det mest tordnende forte. Dessuten en høyt utviklet formsans og et røntgenaktig blikk for musikkens indre linjer. Hva mer kan man ønske seg?

Ikke rart at navne som Richter og Gilels dukker opp når Sokolov spiller. Men mandag kveld gikk tanken også til en musikalsk enstøing som Glenn Gould. Iallfall merket man et snev av den gould'ske radikalitet og egensindighet da Sokolov åpnet kvelden med en glassklar fremførelse av en suite fra Jean-Phillipe Rameaus siste «Pièces de Clavecin». Politisk korrekte «Early Music»-folk har gjennom årtiers terror fått oss til å tro at Rameau kun er for spesielt interesserte, at hans musikk skal spilles tørt og raslende på cembalo – og så kommer Sokolov altså og gir oss, uten omsvøp og unnskyldninger, en pianistisk fulltonende tolkning som med ett slag flytter Rameau tilbake i klavermusikkens hovedstrøm.

Med denne gestus ble det åpnet et rom av musikalske korrespondanser: Slik Sokolov la tingene til rette kunne man høre ekkoer av Rameau både i den blodrike førstesatsen av Beethoven-sonaten og i den omhyggelig forsirede annensatsen av Brahms-sonaten.

Et intelligent sammensatt program, en stor pianist, en stor konsert – som ville ha trukket fulle huse i enhver større by i Europa. I kulturbyen Bergen var det cirka tretti personer i salen denne mandag kveld. Man sender en varm tanke til arrangørene av disse konsertene. Ufattelig at de orker.