Gråt og klage

Bergens Tidende Morgen, 13.08.2002

Egil Hovlands andre Job-suite.

Espen Skjønberg, resitasjon

Otto Christian Odland, orgel

Bergen Kirkespill

Mariakirken

Espen Skjønberg med imponerende resitasjon av Jobs bok under Bergen Kirkespill

De ugudelige lever et lystigt liv. «De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd», sier Job. Han selv, den ulastelige og gudfryktige, er blitt rammet av alverdens ulykker. «Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage», roper han. Ifølge Jobs bok, en av Bibelens mørkeste tekster.

Det er klang av både citarer og fløiter i Egil Hovlands orgelverk «Job», men mest er det gråt og klage. For selvsagt er det Jobs musikk det dreier seg om her, sorgens og jammerens musikk. Derfor starter det med voldsomme, fulltonende glissader. Derfor er det mye dissonantisk halvmørke underveis. Og selvom man hører citarenes og fløitenes enkle melodier fra tid til annen, så varer det ikke lenge før de oppløser seg og løper ut i svarte, dunkle klanger.

Den unge organisten Otto Christian Odland spilte Hovlands verk kontant og fyndig under Bergen Kirkespill på søndag, med bra registrering i orgelet og klar og nøktern redegjørelse for det tidvis ganske flokete stemmevevet. Dette er kanskje ikke noe stort verk, men slik Odland spilte det, fungerte de sju korte satsene som en flott, effektiv ramme om opplesningen fra Jobs bok. Og når oppleseren er en gammel ringrev som Espen Skjønberg, da må det selvsagt bli bra. Men også ganske komplisert.

I teksten beklager Job sin vonde skjebne, men Gud refser ham for oppsetsigheten hans. Og Job underkaster seg til sist. Hvoretter Gud gir ham kompensasjon for alle lidelsene hans. Og her ved slutten av teksten lar Hovland da musikken sin klinge ut i enkle harmonier som antyder en slags forsoning. Mens Skjønberg med opplesningen sin nærmest dementerer forestillingen om forsoning. For i hans sterke, nyanserte tolkning er det motsigelser i denne teksten som det ikke går an å forsone. Spesielt fokuserer han på refselsens absurditet og demonstrerer med enkle, små virkemidler de koleriske, irrasjonelle aspektene av den autoritære faderskikkelsen som Job ender med å bøye seg for. Og når Skjønberg til sist setter punktum og forteller at Job døde «gammel og mett av dager», holder han på beundringsverdig måte teksten åpen slik at vi forstår at dette ikke nødvendigvis er en happy end.