Sol og fylde

Bergens Tidende, 27.03.2012

Edvard Grieg: String Quartets

Arne Nordheim: Rendezvous

Stephan Barratt-Due, dirigent

Oslo Camerata

Naxos

Kammermusikk av Grieg og Nordheim i transkripsjoner for strykeorkester

Det er ingen grunn til bekymring. Griegs to forsøk i kvartettgenren, opus 27 i g-moll og den ufullendte i F-dur, tåler godt å bli spilt av et stort strykeorkester. Arrangementene som er skrevet av Alf Årdal, fungerer fint. Man hører selvsagt at det er flere musikere på hver stemme. I tillegg er klangen gjort kraftigere ved at cellostemmen er fordoblet med kontrabass. Men verkene blir ikke blåst ut av proporsjon, arrangementene er foretatt med musikalitet og diskresjon. Og faktisk kler det Griegs spede vekster å få litt mer sol og fylde. Oslo Camerata under ledelse av Stephan Barratt-Due spiller Årdals arrangementer med rytmisk spenst og omhu for klang og frasering. At det andre verket på platen står noe blekere i sammenhengen, er nok ikke orkesterets skyld. Arne Nordheim skrev «Rendezvous» for strykeorkester i 1986, men egentlig er det snakk om en versjon av hans strykekvartett fra 1956, et litt ubesluttsomt, fritonalt verk fra tiden før han ble elektronavantgardist. Oslo Cameratas framførelse er forsiktig. Og kanskje litt vel respektfull, litt for bokstavtro.

I tradisjonen

Bergens Tidende, 29.05.2006

Unge talenter IV

Griegs verk for strykeorkester

Oslo Camerata

Stephan Barratt-Due, leder

Festspillene

Troldsalen

Oslo Camerata spiller Grieg

Hva har Grieg skrevet for strykeorkester? Det mest kjente er arrangementet av Holberg-suiten. I tillegg er det en håndfull instrumenteringer av korte sanger og melodier. Ikke mye altså. Men nok til at det kan bli en liten, fin konsert ut av materialet. Slik det ble i Troldsalen i går med Oslo Camerata.

Musikerne er unge, men lederen Stephan Barratt-Due er solid forankret i den gamle strykertradisjonen. Så det ble halvannen times Grieg med kraft og schwung og musikalsk gestikk for alle pengene. Det fungerte glimrende i de små stykkene, for eksempel i svisker som Hjertesår og Våren som nettopp er skrevet slik at de balanserer hårfint på grensen mellom inderlig folketone og følelsestung salongmusikk.

Derimot kan det nok diskuteres om det store romantiske uttrykket er velegnet til Griegs delikate, gjennomsiktige 1700-talls pastisj i Holberg-suiten. Det var flere ganger underveis da Troldsalen nesten ble for liten til å romme den massive lyden. Samtidig med at nedblendingen fra forte til piano av og til resulterte i en tynn, nesten sprukken klang.