Dramatisk, blodrik musikk

Bergens Tidende, 26.11.2014

The Mozart Album

Lang Lang, klaver

Nikolaus Harnoncourt, dirigent,

Wiener Philharmoniker

Sony Classical

Nye sider av velkjente Mozart-komposisjoner

  

Unge, kinesiske Lang Lang er vel det nærmeste du kommer en popstjerne innen klassisk musikk. Hans utagerende klaverstil ga ham tidlig klengenavnet «Bang Bang». Og vi kjenner ham først og fremst som ekvilibristisk, ustyrlig fortolker av det store romantiske klaverrepertoaret. Men så velger han altså plutselig å utgi en dobbelt-cd med musikk av Mozart! Og som om det ikke var nok, har han fått med seg Wienerfilharmonikerne og Nikolaus Harnoncourt, tidligmusikkens gamle bannerfører, på den første av platene.

Jeg startet med å lytte til den andre platen. Den rommer et liveopptak fra en konsert i London i 2013 der Lang Lang sitter alene ved flygelet og spiller tre tidlige Mozart-sonater (nr. 4, 5 og 8). Her er det perlende, virtuose passasjer, flotte triller, elegante forsiringer, og en hel del tant og fjas som Lang visst selv har funnet på. Tolkningene er lekende, spøkefulle, men høres også av og til noe hektisk ut. Mange tempi virker forserte og fandenivoldske. Og Lang spiller stort ingen av Mozarts mange repriser. Hastigheten og forkortelsene betyr at det blir plass til en hel konsert på en enkelt cd. Men omkostningen er at viktige, musikalske balanser går tapt.

Da er det mer kontroll – og også mer kraft og uttrykk – i musikken på den første platen. Her spiller Lang Lang to av Mozarts klaverkonserter (nr. 17 og 24). Og får i samarbeid med Harnoncourt frem nye sider av denne velkjente musikken.  Vi er langt fra den avslipte, elegante wienerklassismen. Dette er dramatisk, blodrik musikk som av og til nærmest presser Mozart fremover, inn i romantikkens høyspente følelsesunivers. Ikke alle vil like denne tolkningen, dette opera-aktige bildet av Mozart. Men interessant er det likefullt.   

Den musikalske gjenoppbyggingen

Bergens Tidende, 07.05.2013

Archiv Produktion 1947-2013

A Celebration of Artistic Excellence from the Home of Early Music

Deutsche Grammophon

En grandios samling gjenutgivelser fra den tyske Archiv-serien

En gang i august 1947 satte den blinde, tyske organisten Helmut Walcha seg ned ved det lille barokkorgelet i Jakobikirche i Lübeck og begynte å spille inn en serie Bach-verk for Deutsche Grammophon Gesellschaft. De allierte styrkene hadde gitt det gamle, tyske plateselskapet lov til å gjenoppta produksjonen etter krigen. Nå var det tid å starte den musikalske gjenoppbyggingen.

Platen med Walcha ble den første i «Archiv Produktion» – en ny serie som ble utgitt av selskapets «musikkhistoriske studio». Etter nazitiden, verdenskrigen og det nasjonale sammenbruddet vendte seriens grunnlegger, musikologen Fred Hamel, blikket bakover mot den gamle tyske og europeiske musikktradisjonen. Med platene fra Archiv Produktion ville han dra den musikalske kulturarven opp og frem i lyset, og innspillingene skulle være basert på tidens mest avanserte musikkhistoriske forskning.

Archiv-serien ble inndelt i tolv «forskningsfelter» som kronologisk dekket perioden fra middelalder og renessanse frem til Mozart og Beethoven. De første utgivelsene kom på lakkplater, senere ble det LP’er i karakteristiske gule omslag med nøktern blå skrift på forsiden, grundige musikkhistoriske noter – og et sinnrikt, spesialdesignet system som beskyttet platene så godt at det nesten var umulig å få dem ut av coveret.

Archiv-serien eksisterer ennå. Den har hatt sine oppturer og nedturer, men sett som helhet er det snakk om en grandios rekke utgivelser. Den enorme boksen med gjenutgivelser som Deutsche Grammophon nettopp har utgitt, demonstrerer det.

I boksen er det 55 plater som dekker alle fasene av seriens lange historie. Blant de tidligste finner vi blant annet Bach-kantater fra 1950-tallet med en ung, autoritativ Dietrich Fischer-Dieskau i hovedrollen. Og her er innspillinger med seriens faste støttespillere i perioden – Bach dirigert av Fritz Lehman, middelaldermusikk med Pro Musica Antiqua og renessansemusikk med Alfred Deller og Deller Consort. Fra 1960- og 1970-årene finner vi cembalisten Ralph Kirkpatricks berømte innspillinger av Scarlatti og flotte tolkninger av Corellis fiolinsonater av Eduard Melkus.

I utgangspunktet var det tanken at Archiv-musikken skulle fremføres på kopier av originalinstrumenter, og at musikerne skulle tilstrebe et «autentisk» uttrykk, men dette perspektivet gled i bakgrunnen i en lang periode mens den populære dirigenten Karl Richter dominerte serien. Nikolaus Harnoncourt, tidligmusikkbevegelsens karismatiske lederskikkelse, spilte bare inn to plater for Archiv på 1960-tallet før han fant seg andre plateselskaper – i boksen er han og Consentus Musicus Wien representert med innspillinger av 1600-tallskomponistene Georg Muffat og Heinrich Biber.

Holdningen til periodeinstrumenter og «autentisk» oppførelsespraksis endret seg etter hvert. I løpet av 1980-tallet klarte Deutsche Grammophon å knytte en stjernerekke av tidligmusikkspesialister til Archiv-serien – i boksen finner vi innspillinger med Reinhard Göbel og hans Musica Antiqua Köln, Trevor Pinnock og The English Concert, John Eliot Gardiner med Monterverdi Choir og English Baroque Soloists og mange andre. På de siste platene er det opptak fra 2000-tallet, blant annet av Händels opera Alcina med Joyce DiDonato i tittelrollen og dirigenten Alan Curtis i spissen for Il Complesso Barocco. Den aller siste platen rommer smakebiter av seriens utgivelser i år.

Dette er selvsagt en boks man ikke blir ferdig med i en fei. Det ligger mange timers stor musikk gjemt i disse 55 platene. Og også en viktig historie om hvordan holdningen til den musikalske tradisjonen har endret seg i løpet av de siste 40 årene.

For fulle segl

Bergens Tidende, 13.06.2007

Figaros bryllup
Anna Netrebko, Ildebrando d'Arcangelo m.fl.

Wiener Philharmoniker

Dirigent: Nikolaus Harnoncourt

Deutsche Gramophon

En stjernebesatt Figaro fra Salzburg 2006

Det er drama fra første takt av overturen – musikalsk drama som bare Harnoncourt kan få det til, med intens fremdrift, store spenningsbuer og skarpe aksenter. Og så går teppet. For en stjernespekket versjon av Figaros bryllup, opptatt live i Salzburg i 2006. Spesielt imponerer Bo Skovhus og Dorothea Röschmann i rollene som ekteparet Almaviva – han med en kompleks tolkning som både demonstrerer brutalitet og svakhet, hun med en intens, smertefull fremstilling av de følelsesmessige omkostningene ved grevens eskapader. Superstjernen Anna Netrebko som synger Susanna, har et fint samspill med Ildebrando d'Arcangelos Figaro, men er visst ikke helt tilpass i rollen, i det minste virker stemmen hennes denne gangen overraskende «russisk» og svulmende – i markert kontrast til en velopplagt Christine Schäfer som synger Cherubino med slank, lys stemme.

Et minne

Bergens Tidende, 04.04.2007

Verk av Bach

Nikolaus Harnoncourt, dirigent

Berliner Philharmoniker

BPH

Berlinerfilharmonikerne i spennende, utypisk program

Jeg var et par dager i Berlin i høsten 2002 og tenkte jeg måtte få hørt Berlinerfilharmonikerne. Det var bare et par billetter igjen. Til en konsert der Harnoncourt skulle dirigere verker av Bach. Et mildt sagt utypisk program. Berlinerne spiller nesten aldri barokkmusikk. Og tidligmusikkpioneren Harnoncourt var lenge bannlyst der i gården. Så det var med bange anelser jeg gikk inn i salen. Og opplevde en helt fabelaktig konsert – der Harnoncourt fikk berlinerne til å spille så lett og elastisk som om de spilte på originalinstrumenter. Og der oboisten Albrecht Mayer og fiolinisten Thomas Zehetmair konkurrerte om hvem som kunne få mest swing og schwung i en transkripsjon av Bachs konsert for to cembaloer. Jeg trodde lenge det var en av disse opplevelsene som bare lever i minnet. Men her om dagen fant jeg tilfeldig et radioopptak fra nettopp denne konserten blant billigplatene i den nye butikken i Neumannsgate. Og, jo visst, jeg hadde rett: Det var en helt fabelaktig konsert.