Midt imellom

Bergens Tidende, 09.11.2011

Rio

Keith Jarrett

ECM

Keith Jarrett tilbake med ny, munter soloutgivelse

Forrige soloutgivelse var trippelplaten «Testament» fra 2009. Den gang fortalte Keith Jarrett åpenhjertig i tekstheftet om samlivsbrudd, skilsmisse og tung, svart depresjon. Mange trodde at «Testament» skulle bli hans testamente, hans siste plate. Men nå, to år senere, er han tilbake i full vigør med en ny soloutgivelse, dobbelt-cd’en «Rio» med liveopptak fra en konsert 9. april i år i Rio de Janeiro. Og denne gang er det ingen personlige bekjennelser i tekstheftet, bare helt sparsomme opplysninger om hvem som har produsert platene. Og så, jo da, i forbifarten «special thanks» til Akiko Yamazaki, hans nye kjæreste.

Depresjonen er forbi. Humøret er høyt, så høyt at Jarrett har klart å overtale ECMs Manfred Eicher til å oppgi den svart-hvite estetikken og for en gangs skyld utgi en plate med muntre farger på coveret.

De femten unavngitte improvisasjonene på «Rio»-platene følger den opprinnelige konsertens to avdelinger. Første avdeling åpner med tre forløp som så å si markerer de musikalske rammene. Først et nervøst, fillette stykke musikk spilt i et halsbrekkende rask tempo som økes flere ganger underveis – man aner Ligetis hurtige etyder som en inspirasjon i bakgrunnen. Så en langsom improvisasjon med klanglige assosiasjoner i retning av Debussy og fransk impresjonisme. Og nummer tre: mellomtempo, lange, uregelmessige bop-aktige linjer over en markert bass i venstre hånd. Publikum i salen går helt av hengslene. Dette er jazzpianisten Keith Jarrett slik vi kjenner ham fra platene med Standards-trioen

I resten av første avdeling og i resten av konserten beveger Jarrett seg ofte inn i tilsvarende jazzlandskaper med rikt harmoniserte ballader og karakteristiske gospelaktige improvisasjoner basert på dype ostinater i venstrehånd. Og jammen om det ikke også kommer en skikkelig blues – det er lenge siden sist vi hørte ham spille noe slikt. Men innimellom kommer det flere stykker som peker vekk fra jazzen, i retning Debussy, Alban Berg, Ligeti og andre skikkelser fra forrige århundres kunstmusikk. Pluss at konsertens ekstranummer er en romantisk lied med et trillende akkompagnement som kunne vært skrevet av Schumann.

«Rio» er en sammensatt plate, en plate som uten tvil vil reise det gamle spørsmålet om hva det egentlig er Jarrett spiller – er det jazz, er det samtidsmusikk, er det …? Og nå som før er det vanskelig å gi et entydig svar. For Jarrett er jo nettopp noe midt i mellom, en musikalsk eklektiker som samler sammen elementer fra nær og fjern. Det er hele tiden noe på «Rio» som man synes man gjenkjenner fra andre sammenhenger, det er sitater, det er parafraser, der er hommages til kjente stilarter og genrer. Men først og fremst er det improvisasjonskunst på det aller høyeste nivået. Og en bearbeidning i nået som smelter alle de forskjelligartete elementene sammen til musikk som bærer Keith Jarretts umiskjennelige stempel.