For egen kraft

Bergens Tidende Morgen, 16.09.2000

Verk av Edvard Grieg, Max Bruch og Dimitri Sjostakovitsj

Igor Oistrakh, fiolin

Arild Remmereit, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Igor Oistrakh møter urutinert dirigent i problematisk fremførelse av Max Bruchs fiolinkonsert

Her er noe som ikke stemmer: En torsdagskonsert som starter med en katastrofalt usammenhengende fremførelse av Edvard Griegs kjente og kjære Holberg-suite. En fremførelse hvor de raske satsene er oppskjørtede, nervøst sprettende, mens de langsomme blir spilt mekanisk, nesten sløvt, uten nerve, uten puls. En fremførelse hvor alle indre musikalske overganger er grumsete, ujevne og hvor den avsluttende, raske Rigaudon-satsen hele tiden er på nippet til å kantre. Dette i Bergen! Med Bergen Filharmoniske Orkester! Som kjenner dette verket ut og inn. Som kan spille det i søvne.

Hva var det som gikk galt? Her må dirigenten, unge Arild Remmereit, bære det største ansvaret. Rullebladet hans viser at han har en del erfaring, men det merket man ikke denne kvelden. Han virket heller urutinert og desorientert, dirigerte BFO stift og uelastisk med uklar, flagrende slagteknikk, og klarte aldri å få samling og helhet i musikken.

Det spørs om det er så lurt å matche en så fersk dirigent med en stjerne som Igor Oistrakh i Max Bruchs fiolinkonsert. For vel er Oistrakh en gammel ringrev, vel kan han fremdeles klare det meste selv og gå en konsert igjennom for egen kraft, men et storslått romantisk verk som dette blir nå engang best når solist og dirigent er på samme nivå, når solisten får aktivt med- og motspill. I torsdagens versjon var dirigenten mest opptatt av å stave seg gjennom partituret og hadde nesten ingen kontakt med solisten. Resultatet ble deretter: Det var selvsagt momenter i Oistrakhs spill hvor man merket løvens klo, men som helhet virket tolkningen hans tørr og uinspirert, litt mekanisk funksjonæraktig – enda en dag, enda en jobb.

Konserten sluttet med Sjostakovitsj' sjette symfoni, det verket som orkester og dirigent tydeligvis hadde jobbet mest med på prøvene. De to første satsene hadde en del av de samme svakhetene som kveldens andre verk, men den raske sistesatsen ble spilt stramt og teknisk briljant med flotte innsatser i slagverk og blåsere. Og når det tekniske er i topp da er det lettere å akseptere at Remmereit valgte å ta nettopp denne satsen veldig bokstavelig og spille den helt uten ironi – som om den var en feiende, festlig avslutning og ikke en isnende dance macabre.