Verk av Edvard Grieg, Max Bruch og Dimitri Sjostakovitsj
Igor Oistrakh, fiolin
Arild Remmereit, dirigent
Bergen Filharmoniske Orkester
Igor Oistrakh møter urutinert dirigent i problematisk fremførelse av Max Bruchs fiolinkonsert
Her er noe som ikke stemmer: En torsdagskonsert som starter
med en katastrofalt usammenhengende fremførelse av Edvard Griegs kjente og
kjære Holberg-suite. En fremførelse hvor de raske satsene er oppskjørtede,
nervøst sprettende, mens de langsomme blir spilt mekanisk, nesten sløvt, uten
nerve, uten puls. En fremførelse hvor alle indre musikalske overganger er
grumsete, ujevne og hvor den avsluttende, raske Rigaudon-satsen hele tiden er
på nippet til å kantre. Dette i Bergen! Med Bergen Filharmoniske Orkester! Som
kjenner dette verket ut og inn. Som kan spille det i søvne.
Hva var det som gikk galt? Her må dirigenten, unge Arild
Remmereit, bære det største ansvaret. Rullebladet hans viser at han har en del
erfaring, men det merket man ikke denne kvelden. Han virket heller urutinert og
desorientert, dirigerte BFO stift og uelastisk med uklar, flagrende
slagteknikk, og klarte aldri å få samling og helhet i musikken.
Det spørs om det er så lurt å matche en så fersk dirigent
med en stjerne som Igor Oistrakh i Max Bruchs fiolinkonsert. For vel er
Oistrakh en gammel ringrev, vel kan han fremdeles klare det meste selv og gå en
konsert igjennom for egen kraft, men et storslått romantisk verk som dette blir
nå engang best når solist og dirigent er på samme nivå, når solisten får aktivt
med- og motspill. I torsdagens versjon var dirigenten mest opptatt av å stave
seg gjennom partituret og hadde nesten ingen kontakt med solisten. Resultatet
ble deretter: Det var selvsagt momenter i Oistrakhs spill hvor man merket
løvens klo, men som helhet virket tolkningen hans tørr og uinspirert, litt
mekanisk funksjonæraktig – enda en dag, enda en jobb.
Konserten sluttet med Sjostakovitsj' sjette symfoni, det
verket som orkester og dirigent tydeligvis hadde jobbet mest med på prøvene. De
to første satsene hadde en del av de samme svakhetene som kveldens andre verk,
men den raske sistesatsen ble spilt stramt og teknisk briljant med flotte innsatser
i slagverk og blåsere. Og når det tekniske er i topp da er det lettere å
akseptere at Remmereit valgte å ta nettopp denne satsen veldig bokstavelig og
spille den helt uten ironi – som om den var en feiende, festlig avslutning og
ikke en isnende dance macabre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar