Elskverdig tull og tøys

Bergens Tidende, 21.02.2010

Mozart og da Ponte: Figaros bryllup

Kasper Holten, regi

Nicholas Kraemer, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Den nye Opera

Grieghallen

Musikalsk vellykket oppsetting av Figaros Bryllup

Det er flammende resitativer og hjertegripende arier i Grieghallen. Jo da, Mozarts musikk er fremdeles sprelsk og pirrende, like full av lyst og smerte som da Figaros Bryllup hadde premiere i 1786.

Tidligmusikkeksperten Nicholas Kraemer leder det hele fra cembaloen og får BFO til å spille lett og elegant. Og på scenen har han et lag av gode sangere. James Cresswell er en sterk Figaro og Palle Knudsen synger grevens parti med passe autoritet og demoni. Men det er kvinnene som bærer forestillingen –Vibeke Kristensen som en sødmefylt og snedig Susanna, Ann Helen Moen som en imponerende ekspressiv, lidende grevinne. Pluss forestillingens funn: Trine Bastrup Møller med en morsom tolkning av Cherubino – et formidabelt komisk talent.

Men så var det regien da, en regi av det litt enfoldige slaget – som i den heseblesende aktualiseringens tegn valser bortover alle de komplekse aspektene av den historien Mozart i sin tid skrev musikk til.

Som kjent dreier Figaros Bryllup seg om konflikter mellom herskap og tjenestefolk i en periode da adelsmennenes hals- og håndsrett over sine undergitte var i endring, men da en lidderlig greve fremdeles kunne ha håp om å deflorere kammerpiken før hun giftet seg med kammertjeneren. I tillegg er Figaros Bryllup en komisk opera med forviklinger og forvekslinger over en lav sko, med personer som gjemmer seg og maskerer seg og skaffer seg viten som de, med større og mindre hell, forsøker å utnytte til egen fordel.

Den danske operasjefen Kasper Holten som har ansvaret for den sceniske tolkningen, har – naturligvis, hadde man nær sagt – flyttet denne handlingen fram til vår egen tid. Og tilsynelatende  gjort greven til direktør for en fotballklubb der Figaro og Cherubino er fotballspillere, mens grevinnen er hans sexy trophy wife. Slottet er beleiret av paparazzi, og alle snakker i mobiltelefon og slikt. I tillegg har Holten fått for seg at historien egentlig er et reality show der alle personene konstant er til stede i samme rom, og der alle hører hva alle andre sier. Slik at de monologiske ariene som egentlig skulle synges i  enrom, nå framføres for hvem av personene på scenen som måtte være interessert.

Ved å gjøre personene til borgere i et moderne mediesamfunn har Holten effektivt fjernet selve det konfliktstoffet som denne komplekse operaen lever av. Og ved å la alle personene være til stede på scenen har han mistet alle de dramaturgiske og komiske poengene som er basert på at «personene går inn og ut av stadig nye skap og forkledninger», som de skriver i materialet fra Den Nye Opera. Og for å kompensere for tapet av indre logikk og sammenheng har han så til gjengjeld lagt inn stripevis av visuelle gags og slapstick-effekter.

For all del: Det er mange artige opptrinn i denne oppsetningen, det er morsomt anakronistiske episoder, det er elskverdig tull og tøys. Men all ståket kan ikke skjule at Figaros Bryllup i denne regien fremstår som en i bunn og grunn meningsløs historie.