Omprogrammering

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.05.2010

I 1999 gikk vi og fryktet for «YK2», den store «år 2000-katastrofen» som ville få alle livsviktige kommunikasjonssystemer til å krasje ved midnattstid nyttårsaften fordi computerne ikke var programmert til å klare overgangen fra 99 til 00.

Som kjent skjedde det overhodet ingenting den kvelden – enten fordi dataingeniørene hadde klart å rette programmeringsfeilene i tide, eller fordi mediene hadde overdrevet problemet. Men årtusenskiftet fikk i det minste noen interessante sideeffekter som krevde betydelig mental omprogrammering. For vi skjønte ganske rask at det ikke lenger gikk an å snakke om 1900-tallet som før. «Dette århundre», «vårt århundre», var umerkelig blitt presset bakover i tid. Og var blitt til «forrige århundre».

Når er du født? I første halvdel av forrige århundre … Det høres faktisk ikke særlig sprekt ut når man er nødt til å svare slik. Og det var mange andre tidsmarkeringer som måtte endres da «dette århundre» forsvant i bakspeilet og ble til «forrige århundre».

Ta for eksempel musikkhistorien. Så sent som i 1999 kunne vi framdeles omtale Schönberg, Berg, Webern og Bartok som samtidskomponister og si at de tilhørte «dette århundre», «vårt århundre». Det går ikke lenger. Musikken deres stammer  fra «første halvdel av forrige århundre». Tidligere sa vi at Beethoven døde «i begynnelsen av forrige århundre». Det er helt feil nå. Etter år 2000 har vi måttet lære å reservere dette uttrykket til folk som Gustav Mahler – som mange av oss nærmest oppfattet som samtidskomponist.

Omprogrammeringen fikk umiddelbart de fleste komponister og deres musikk til å framstå som eldre enn før. Og det lar seg selvsagt ikke nekte at den kronologiske avstanden mellom oss og dem faktisk, ja nødvendigvis, blir større og større som tiden går. Men vårt personlige, opplevelsesmessige forhold til dem og deres musikk endres ikke nødvendigvis fordi vi har måttet foreta disse språklige justeringene. For objektiv, kronologisk tid er nå en gang noe annet enn subjektiv, psykologisk tid.

Det kan gjerne være at Mahler, Schönberg, Bartok osv. nå tilhører «forrige århundre», men de er fremdeles en del av «vår tid», iallfall en del av «min tid». Det samme er Charlie Parker, Miles Davis og Coltrane. Og egentlig gjelder dette også for Beethoven, Schubert, Brahms, osv. – selv om de faktisk levde lenge «før forrige århundreskifte». Det er slik det er: Tiden går. Ubønnhørlig. Men det er ingen tvingende sammenheng mellom klokkens programmering og den indre, personlige programmeringen som avgjør hva som er musikalsk samtid for meg og for deg.