Danser med cello

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1997

Verk av Bach, Henze og Lutoslawski

Heinrich Schiff, cello

Logen

Møte med en av det moderne cellospillets mestre

Byens cellister var møtt opp i Logen søndag ettermiddag. Ikke for å spille, men for å lytte. Til Heinrich Schiff, en av profesjonens fremste utøvere. Og det var bestemt nok å lytte til, nok å lære av: sikker intonasjon i alle registre, klokkeklare dobbeltgrep, suveren bueføring, en imponerende beherskelse av alle instrumentets virkemidler som setter ham i stand til å løse de fleste tekniske problem før de overhodet merkes som problem.

Han var alene på scenen denne dagen, med et fryktinngytende program: de tre første av Bachs suiter for solocello. Og i tillegg to moderne verk, Hans Werner Henzes deklamatoriske «Serenade» og Witold Lutoslawskis «Sacher Variationen», to krevende komposisjoner som fikk en overbevisende fremføring. Men det var naturligvis Bach-suitene, de første tre kapitler av cellolitteraturens Gamle Testamente, som var det sentrale denne ettermiddagen.

Allerede i den forrykende raske åpningen av suiten i G-dur sto det klart at Schiff satser mer på flyt enn på dybde i sin tolkning av disse verkene. Han spiller suitene som kjeder av lette, dansante forløp, utnytter hele sin overdådige teknikk til å sette de enkelte dele i spill, gi dem luftighet, hastighet, fremdrift. Og det er fullt mulig å tolke disse verk slik, for det er jo nettopp suiter satt sammen av danse-satser. Men det er en risiko for at de dermed blir noe kortåndede, at den bærende strukturen simpelthen blir uigjennomskuelig, slik det f.eks. ofte var tilfellet i courante-satsene, eller at de mister den tyngden som alltid er et vesentlig moment i denne musikken, ikke kun i sarabande-satsene. I mine ører var den tredje suiten derfor den mest vellykkede av de tre, for her var det ro i uttrykket, og den rette balansen mellom innadvendt meditasjon og syngende, høyspent virtuositet.