Bergens
Tidende Morgen, 02.06.1997
Verk av Bach, Henze og Lutoslawski
Heinrich Schiff, cello
Logen
Møte med en av det moderne cellospillets mestre
Byens cellister var møtt opp i Logen søndag ettermiddag.
Ikke for å spille, men for å lytte. Til Heinrich Schiff, en av profesjonens
fremste utøvere. Og det var bestemt nok å lytte til, nok å lære av: sikker
intonasjon i alle registre, klokkeklare dobbeltgrep, suveren bueføring, en
imponerende beherskelse av alle instrumentets virkemidler som setter ham i
stand til å løse de fleste tekniske problem før de overhodet merkes som
problem.
Han var alene på scenen denne dagen, med et fryktinngytende
program: de tre første av Bachs suiter for solocello. Og i tillegg to moderne verk,
Hans Werner Henzes deklamatoriske «Serenade» og Witold Lutoslawskis «Sacher
Variationen», to krevende komposisjoner som fikk en overbevisende fremføring.
Men det var naturligvis Bach-suitene, de første tre kapitler av
cellolitteraturens Gamle Testamente, som var det sentrale denne ettermiddagen.
Allerede i den forrykende raske åpningen av suiten i G-dur
sto det klart at Schiff satser mer på flyt enn på dybde i sin tolkning av disse
verkene. Han spiller suitene som kjeder av lette, dansante forløp, utnytter
hele sin overdådige teknikk til å sette de enkelte dele i spill, gi dem
luftighet, hastighet, fremdrift. Og det er fullt mulig å tolke disse verk slik,
for det er jo nettopp suiter satt sammen av danse-satser. Men det er en risiko
for at de dermed blir noe kortåndede, at den bærende strukturen simpelthen blir
uigjennomskuelig, slik det f.eks. ofte var tilfellet i courante-satsene, eller
at de mister den tyngden som alltid er et vesentlig moment i denne musikken,
ikke kun i sarabande-satsene. I mine ører var den tredje suiten derfor den mest
vellykkede av de tre, for her var det ro i uttrykket, og den rette balansen
mellom innadvendt meditasjon og syngende, høyspent virtuositet.
