Sikker samtidsmusikk

Bergens Tidende Morgen, 28.01.1994

London Sinfonietta

Dirigent: Elgar Howarth

Engang var det en lidelse å høre moderne musikk. Ikke nødvendigvis på grunn av musikken selv, men fordi den som regel ble spilt av motvillige orkestermusikere, uten sans for saken og uten det musikalske overskuddet som trenges. De tidene er forbi. Den samfunnsmessige arbeidsdelingen har også satt seg igjennom på musikkens område. I dag er samtidsmusikk en temmelig stor nisje i musikklivet, en spesialitet som forvaltes av profesjonelle.

London Sinfonietta som gjestet Grieghallen på onsdag har vært en drivende kraft i denne utviklingen. Det merkes at orkestret består av eksperter, av folk som har 25 års erfaring med å formidle moderne musikk: Her var det bestemt ingen tekniske problemer; under Elgar Howarths sikre ledelse var alt konsentrert om saken selv, om musikken, om fortolkningen.

Det startet med Witold Lutoslawskis Chain I fra 1983 og det sluttet med Robert Saxtons imponerende kammersymfoni The Circles of Light fra 1985, og innimellom hørte vi en rekke verk for mindre besetninger, alle komponert innenfor de siste ti-femten år, og i de fleste tilfeller skrevet direkte til London Sinfonietta. Teknisk krevende verk, men også verk med helt elementære musikalske kvaliteter, som f.eks. Oliver Knussens Songs Without Voices, en samling små sjarmerende stykker der enkelte av orkestrets instrumenter eksponeres i korte soloer. Alt sammen fremført med energi og humør.

Men den topp-profesjonelle fremføringen har kanskje også sine omkostninger; kanskje blir musikken av og til litt for pen, litt for blankpolert når ekspertene tar over. I det minste er det tankevekkende at det egentlig kun var ved oppførelsen av norske Åse Hedstrøms enerverende og bevisst uskjønne Voci fra 1991 at man fornemmet litt av den risiko og ville satsingen som i sin tid var den moderne musikkens kjennetegn.