Musikalsk intelligens

Musikkommentar, Bergens Tidende, 05.09.2007

De store, gamle faller fra, en etter en. Nekrologmaskinen kjører. Turbulente liv komprimeres til små, overskuelige tekststumper. Det ristes minneruner.

For tiden dreier det seg vanligvis om folk som er født på 1920-tallet. «Den legendariske jazz-trommeslageren Max Roach, en av opphavsmennene til bebopen, er død, 83 år gammel», står det 16. august i et NTB-telegram. Som repeterer hovedpoengene i en pressemeddelelse fra plateselskapet Blue Note. Roach var «med på å revolusjonere jazzen»; han utviklet «den raske bebop-rytmen på 1940- og 1950-tallet»; han «markerte seg også som borgerrettsaktivist, og brukte musikken i kamp mot rasisme og diskriminering i USA.»  Seks-sju linjer i Vårt Land og Dagbladet, to linjer i Stavanger Aftenblad. Musikalsk revolusjonær, borgerrettsaktivist. Det var det. Max Roach, amerikansk trommeslager, født 1924, død 2007. Hvil i fred.

Da er det på tide å finne de gamle platene frem. Savoy-innspillingene med Charlie Parker fra 1945 og The Birth of the Cool med Miles Davis fra 1949, plater der man fremdeles den dag i dag hører musikkhistorien svinge på hengslene. Eller gjenforeningen med Parker og Dizzy Gillespie åtte år senere i Massey Hall, Toronto, Canada, «the greatest jazz concert ever», der Roachs trommer brenner igjennom det verste lydopptak noensinne. Eller platene med Clifford Brown og Sonny Rollins. Eller platene han lagde under eget navn, hele diskografien fra 1960-tallet og fremover ...

Hvis man skal vurdere trommeslageren Max Roach og hans musikkhistoriske betydning er det beste utgangspunktet trolig Saxophone Colossus fra 1956, platen der han akkompagnerer Sonny Rollins i det som må være historiens mest fullkomne kvartettopptak. Det er den overdådige, blomstrende Rollins som er den selvsagte hovedpersonen. Roach holder seg diskret i bakgrunnen, han er en selvutslettende, lojal rytmefunksjonær, han slår bare takten og får det hele til å kjøre – tror man. Inntil man plutselig oppdager at han også, samtidig, ligger helt fremme i forgrunnen, og at han hele tiden bombarderer Rollins fra høyre og venstre med rytmiske kommentarer, med innsigelser, med motspill, med oppmuntringer. Vel er Rollins hovedpersonen, men Roach er den beste akkompagnatøren han kan ønske seg. 

Intelligens er evnen til å gjøre to ting på en gang, sa de gamle. Max Roach hadde en sjelden form for musikalsk intelligens som satte ham i stand til å gjøre minst fire forskjellige ting på en gang. Og som gjorde ham og hans trommer til blåsernes og pianistenes likeverdige partnere. Selv gjorde han ikke noe stort nummer ut av det. Men han endret musikkhistorien.