Det er de spontane ytringene og de ørsmå forsnakkelsene som røper hva som egentlig foregår. Det er i språkets sprekker at de virkelige holdningene kommer frem
Alle vet at politikernes striglede valgtaler og partienes
strømlinjede pressemeddelelser ikke forteller noe som helst om hva saken
egentlig dreier seg om. Skal man forstå hva som foregår i det politiske livet,
må man lære å lytte til undertonene, understrømmene, de raske, spontane
ytringene, de ørsmå forsnakkelsene. Det er her, i språkets sprekker, at vi
møter de virkelige, politiske holdningene. De gamle mente at Gud åpenbarer seg
i detaljen. I dag kan det av og til virke som om det er en helt annen herre som
kommer til syne der. I hvert fall er det ikke alltid spesielt hyggelig å høre
hva som plutselig kommer fossende ut når munnen renner over med det som en
politikers hjerte – egentlig – er fullt av.
Det har vært rik anledning til å utforske dette fenomenet i
løpet av de siste ukers valgkamp. Ta for eksempel historien om Per
Ditlev-Simonsens skattesnusk. Mens saken herjet som verst i mediene, gikk de
gamle Høyre-toppene ut i åpent opprør mot partileder Erna Solberg og forsøkte å
bagatellisere det hele med kjappe utsagn av typen: «Åh herregud da! Hvem kan
vel med hånden på hjertet si at de aldri har hatt et par millioner på en skjult
konto i Sveits?» Og i Dagsavisen
(21.8.09) kom Bergens ordfører Friele høyt opp på banen og forklarte at de
egentlig skyldige var de «sjofle angiverne» som på «nedverdigende» måte hadde
avslørt Ditlev-Simonsen. Detaljer, detaljer.
Senere på dagen var Friele blitt noe mer ordknapp, og en
BT-journalist stilte i stedet Høyres ordførerkandidat Trude Drevland det
betimelige spørsmålet: «Skattesnusket til Per Ditlev-Simonsen bidrar til økt
politikerforakt, mener Erna Solberg? Hvilken mening har du om det?» (BT,
21.8.07). Og fikk prompte dette svaret fra Drevland: «Du får ingen meninger om
den saken, frøken, hos meg. Den håndteres av andre».
«Frøken» – en detalj, jo visst. Men er det ikke en hel
verden, et helt sosialt miljø, en hel personlighet som trer frem i dette lille
ordet? Jeg har aldri møtt Høyres ordførerkandidat, men jeg føler at kjenner
henne nå, at denne lille notis i avisen har fortalt meg mer om henne, enn jeg
kan lese i noen renskuret valgbrosjyre. Jeg har forstått at hun er en person
som blir sterkt irritert over ubekvemme spørsmål, og at hun, kanskje især, blir
irritert hvis det er en ung kvinne som spør. Lille frøken journalist – kanskje
brukte Drevland ordet «frøken» for liksom-spøkefullt å markere en viss
aldersavstand mellom seg selv og journalisten. Men det ligger selvsagt også en
sterk markering av makt og autoritet i dette ordet. Det er nå en gang «frøken»
man sier når man tiltaler de underordnede kvinnene, hjelpepersonalet,
servitrisene, ekspeditrisene og, ikke minst, når man irettesetter hushjelpen og
alt det andre tyendet hjemme i villaen. «Du får ingen meninger om den saken,
frøken, hos meg». Ikke prøv deg, Frøken Detektiv. Gå hjem, Frøken Nesevis,
dette har du ikke noe med. «Denne saken håndteres av andre, sier Drevland». Vi
har folk som tar seg av slikt. Jeg bryr meg ikke. Og da skal en liten frøken
som deg heller ikke bry seg.
Hvis man ønsker flere eksempler på slike spontane og
avslørende utsagn, er det bare å åpne avisen eller slå på radioen. I et
ubevoktet øyeblikk forteller Oslo-Høyres Toril Fiskerstrand til NRK at negre
snylter på fellesskapet (4.9.09). Det er ille nok, men det synspunktet har Frps
Oslo-ordfører Svenn Kristiansen overhodet ingen mening om, sier han til NRK
(6.9.09), og tilføyer senere på dagen at grunnen til at han ingen mening hadde,
var at «intervjuet kom brått på».
Slike episoder der politisk ukorrekt slam og grums i
ubevoktede øyeblikk slipper gjennom den rasjonelle tankens sensur, er det rene
marerittet for partienes hærskarer av medierådgivere og
kommunikasjonseksperter. Deres oppgave er nettopp å tette sprekkene, å pusse
over, å forhindre at alt det uryddige ugresset bak muren får lov å presse seg
frem. Men det hender også av og til at de i sin iver for å gjøre partiene og
politikerne presentable, konstruerer en mediepersonlighet som er i åpenlys
konflikt med den faktiske personligheten bak fasaden. Også dette har valgkampen
gitt fine eksempler på. Oppstusset omkring Ditlev-Simonsen er igjen et opplagt
eksempel.
Tross alle dolkestøtene fra sine egne hadde Erna Solberg
håndtert denne saken på en gjennomført ryddig og fornuftig måte. Men da hun
møtte opp på NRKs valgmøte i Bergen (21.8.09), hadde noen kvikke
kommunikasjonseksperter tydeligvis rådet henne til å komme «mer på offensiven»
som det heter i de kretsene. Resultatet ble den famøse sekvensen der hun
anklaget Jens Stoltenberg for skattesnusk uten å ha gjort hjemmeleksene sine.
Det var hjerteskjærende å se denne sekvensen den gangen, og det er fremdeles
hjerteskjærende å se den igjen – ikke fordi Solberg arbeider seg opp til
tragisk fallhøyde og blir skutt ned av Stoltenberg, men fordi hun med ørsmå
detaljer – en ubekvem kroppsholdning, en skjelvende, løftet høyrehånd, en
stemme som nesten slår over i falsett – tydelig markerer at hun vet at dette er
en dårlig sak, og demonstrerer at det ikke er henne selv, ikke henne selv
personlig, som taler.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar