Det store åndedraget

Bergens Tidende Morgen, 22.10.1994

Verk av Beethoven og Mahler

Bergens Filharmoniske Orkester

Dirigent: Stanislaw Skrowaczewski

Grieghallen

Det er spennende å følge Harmonien i denne tid. Sesongens program er det mest interessante og musikalsk løfterike på mange år: Det blir spilt ny musikk, det blir spilt norsk musikk, men først og fremst blir det spilt et sterkt utvalg av den europeiske orkestermusikkens kjernerepertoar, en serie av de helt uomgjengelige verkene som ethvert orkester med respekt for seg selv nødvendigvis må forholde seg til.

Det handler om å trekke de store grunnlinjene opp, om å gjenetablere hovedaksen fra Beethoven over Brahms til Mahler. Det er back to basics – og det er en strategi som allerede nå begynner å gi tydelige resultater. Orkestrets formkurve har vært markant stigende gjennom høstens første måneder. På torsdag opplevde vi en foreløpig kulminasjon med en fremragende oppførelse av Beethovens andre Leonore-ouverture og Mahlers grandiose sjette symfoni.

Det var polske Stanislaw Skrowaczewski som sto på podiet, en dirigent av en årgang og en åndstype som etterhvert begynner å bli sjelden i konsertsalene. Sett med moderne øyne virker hans slagteknikk og gestikk umiddelbart noe uklar og svevende, men den elektrifiserende virkningen på orkestret er ikke til å ta feil av. Som så mange dirigenter i samme generasjon har han en eiendommelig evne til å få musikken til å «ånde», til å skape form og sammenheng i store forløp. Og dette er vel egentlig det aller viktigste når man skal spille Mahlers musikk – der faren for sammenbrudd og fragmentering jo alltid er overhengende.

Torsdag kveld var det ingen oppløsningstendenser å spore. Skrowaczewski og Harmonien fant straks hverandre i den sjette symfonien og fant sammen «åndedraget», det helt riktige grunntempoet som de fastholdt tvers gjennom alle omskiftelser. De formet de store linjene, men gjennomlyste samtidig verket og fanget som i et røntgenbilde hele det mylder av melodifragmenter og klangstumper som ligger og koker under overflaten. Og først og fremst fastholdt de intensiteten, den nesten elektriske spenningen som løper sitrende gjennom verket fra de aller første marsjfigurer til de truende hammerslagene og den bitre uttoningen i siste sats.

Jovisst, det er spennende å følge Harmonien i denne tid. Det skjer noe i Grieghallen. Hver torsdag.