Choral
Theatre du Radeau
Regi: François Tanguy
Teatergarasjen
En to timer lang forestilling uten fast tegnede personer, uten intrige,
uten dialog? Skal den slags virkelig være teater?
Vel, det er unektelig ikke mye igjen av det vi normalt forbinder med
teater, når de ni skuespillere og akrobater i Theatre du Radeau-truppen
oppfører forestillingen «Chorale» under gjestespillet på Teatergarasjen i disse
dager. Like fullt er det teater vi ser. Spennende teater.
Som så mange andre samtidskunstnere arbeider Radeau-gruppen etter
devisen «less is more» – de har innsett at avkallet på effekt til tider kan
være det mest effektive og autentiske kunstneriske uttrykket. I en tid der
tempoet er høyt, der mediene flyter over med voldsomme bilder, der de samme
glassklare historiene ropes ut på hvert gatehjørne – i en slik tid er det behov
for å skru tempoet ned, for å gå i slow og dyrke de små, nesten umerkelige
forløpene, den uendelig langsomme forvandlingen, det tvetydige tablået.
Utgangspunktet for «Chorale» er Kafka. Hans tekster «spilles» eller «fremstilles»
ikke, men gruppen skaper et ritualisert univers som faktisk er umiskjennelig
kafkask og som samtidig har interessante forbindelser til andre kunstneriske
uttrykk. Underveis møter vi til eksempel Magrittes alvorlige, svartkledde menn
med bowlerhattene og flere andre av surrealismens standardfigurer. Nå som den
gang utkjemper de en uendelig og håpløs kamp med verden og dens gjenstridige
ting. Det hele foregår til tonene av senromantisk musikk og overvåkes av
forpjuskede engler og lurvete sirkusartister.
En forunderlig blanding av Buster Keaton, Beckett og Max Ernst, en
forestilling full av merkelige stemninger, tørr humor og magiske øyeblikk. Men
også en forestilling der formen i siste instans blir det egentlige problem –
for hvordan oppdeler, avgrenser og avslutter man et verk av denne typen? Det
var faktisk mange ganger underveis der gruppens fremstilling av den langsomme,
uendelige forvandlingen selv ble uendelig lang, og der man satt igjen med en
følelse av at det innerst inne i dette viltvoksende forløpet var en liten,
stramt poengtert forestilling som kjempet for å slippe ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar