Tragiske kvinneskjebner

Bergens Tidende Morgen, 28.11.1998

Janice Watson, sopran

Nikolai Alexeiev, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor sopran med spennende smakebiter fra operaens store kvinneroller

Sopranen Janice Watson har vi hørt før i Grieghallen: I vår sprang hun inn med kort varsel, erstattet sykemeldte Barbara Bonney, og ga en fin tolkning av Benjamin Brittens Rimbaud-fantasi «Les Illuminations». Torsdag kveld var hun tilbake i Bergen. Nå med et program hun selv hadde valgt.

Denne gangen ble det smakebiter fra operalitteraturens store kvinneroller: Grevinnen i Mozarts «Figaros Bryllup», Desdemona i Verdis «Otello», Puccinis «Søster Angelica» og «Madame Butterfly» – en serie miniportretter av heroiske kvinneskikkelser, tragiske kvinneskjebner. Og også et portrett av sangeren og kunstneren Janice Watson selv – en kunstner som beveget seg imponerende ubesvært omkring på hele det sentrale operafeltet, fra Mozarts klassikk til Puccinis tidlig-modernisme. Stemmen er klar og slank, med presis intonasjon over hele registret og med et kontrollert, diskre vibrato når den folder seg ut og lyser opp i høyden. En ung, flott stemme med et lite snev av melankoli som passet veldig godt til nettopp disse stykkene. Og i tillegg har stemmen så noe mer: en voldsom, dramatisk uttrykkskraft som vekker minner om den unge Callas.

Opera-arier i konsertsalen kan være en blandet opplevelse. Når stykkene fremføres isolert fra den opprinnelige fortellemessige sammenhengen, mister de nemt deres dramatiske logikk, de falmer, forvandles til glatte, pene melodier, blir til highlights, og virker ofte overspendte og corny. Det mest imponerende ved Janice Watsons fortolkning torsdag kveld var nettopp at hun unngikk alt dette, at hun klarte å få frem den enkelte ariens indre mening, dens indre dramatikk slik at hver eneste av stykkene sto som en slags konsentrat av den opprinnelige operaen, den opprinnelige fortellingen.

Også Bergen Filharmoniske Orkester hadde en fin torsdagskveld. Musikerne trivdes med den glimrende russiske dirigenten Nikolai Alexeiev – og med musikken: Her var det mye flott akkompagnement bak Watson. Og entusiastiske, lojale tolkninger av gamle travere som Rossinis «Wilhelm Tell»-ouverture og Verdis forspill til «La Traviata». Men det var også en del ujevnheter og huller i veibanen i det avsluttende verket, Prokofievs «Romeo og Julie»-suite, steder som nok kunne ha trengt å bli utbedret med litt mer prøvetid.

Fremtidsmusikere

Bergens Tidende Morgen, 26.11.1998

Verk av Jan Fischer, Paul Patterson og Paul Hindemith

Griegakademiets Sinfonietta og Kammerorkester

Dirigenter: Einar Røttingen og Ricardo Odriozola

Gunnar Sævigs Sal

Spennende møte med den unge musikergenerasjonen i Bergen

Hva er samtidsmusikk? Musikk som er skrevet av tidens komponister? Eller bare musikk som noen spiller i dag? Eller må det være musikk som fremdeles er retningsgivende for dagens komponister, for dagens musikkliv?

Man kommer lett til å lure på den slags spørsmål, når man leser programmet til årets Autunnale – Bergens festival for samtidsmusikk. Eller når man f.eks. sitter i Gunnar Sævigs sal en lørdag kveld, på en konsert som starter med tsjekkiske Jan Fischers neoklassisistiske «Sonatorum» for fire instrumenter fra 1971, fortsetter med engelske Paul Pattersons Ligeti-inspirerte «Intersections» for åtte instrumenter fra 1975, og slutter med Paul Hindemiths tunge, pompøst tilbakeskuende ballettmusikk «Noblissima Visione» fra 1938. Hvor langt tilbake går samtiden egentlig? Og hvem sin samtid taler vi om her?

Samme hvordan en snur og vender på det: det var ikke mye samtidsmusikk å høre denne kvelden i Gunnar Sævigs sal. Til gjengjeld var det samtidsmusikere i massevis. Eller kanskje man heller skulle si: fremtidsmusikere. For det var Griegakademiets studenter, den unge, nye musikergenerasjonen, som sto i sentrum.

Og hvis man i stedet for å mase om begrepet samtidsmusikk, spør til utsiktene for fremtidsmusikken, da må svaret bli: takk, bra! For her ble det i hvert fall demonstrert både musikalitet og solid håndverk.

I Fischers «Sonatorum» imponerte spesielt pianisten Dana Marinescu og fløytisten Kjersti Sellevåg med en spenstig, helt typeriktig «musikantisk» fortolkning. Vi bør også fremheve de åtte musikere som under Einar Røttingens ledelse oppførte  Pattersons «Intersections», et krevende verk som eksperimenterer med uvanlige klanger og klangfarger. Og endelig konstaterte vi, i Hindemith, at Griegakademiets studenter ikke alene kan fylle alle plasser i et ganske stort kammerorkester, men at de også kan få musikken til å bære. Det var ganske visst en del ru pletter i fiolinklangen underveis, men treblåsere, messing og slagverk fungerte bra. Og det er et «must» i Hindemith.

Til bristepunktet

Bergens Tidende Morgen, 25.11.1998

Verk av Schönberg, Valen og Sjostakovitsj

Marit Osnes Aambø, mezzosopran

Einar Henning Smebye

Troldsalen

Musikalske veier gjennom det 20. århundret

Anmeldelser skrives når konserten er slutt, når musikerne er reist hjem, når det hele er forbi. Post festum. Slik er det bare. Allikevel ønsker anmelderen av og til han kunne skrive med tilbakevirkende kraft, at han kunne slå på tromme og rope: Kom, kom, hør på dette! Slik var det i hvert fald med søndagens Autunnale-konsert i Troldsalen. Vi var bare en liten handfull mennesker samlet en regntung ettermiddag for å høre Marit Osnes Aambø og Einar Henning Smebye, men salen burde vært stappfull. For dette var en konsert som ga både utsyn og perspektiv – over europeisk kultur, over norsk musikk, over det århundret som nå går mot slutten.

«Kunst kommer ikke av 'å kunne', men av 'å være nødt til'», skrev Arnold Schönberg i 1911. Og karakteriserte dermed den kunstneriske praksis som f.eks. manifesterte seg i hans «Buch der hängenden Gärten», op. 15, en sangsyklus fra 1908-09 bygget over Stefan Georges ekstatisk overspente lyrikk. I Marit Osnes Aambøs imponerende tolkning av dette verket merket man, nesten fysisk, hvordan musikken drives frem av indre nødvendighet, hvordan uttrykket spennes til bristepunktet slik at det til slutt sprenger alle kjente musikalske rammer. Det var overbevisende rå kraft i Aambøs store utladninger og en nesten åndeløs sårhet når hun blendet stemmen ned på grensen til Sprechgesang, «talesang».

Schönberg åpnet det 20. århundrets musikkhistorie. Fartein Valen gjorde norsk musikk til en del av denne historien. Allikevel spilles hans verker sjeldent, alt for sjeldent, i norske konsertsaler. At f.eks. hans klaversonate nr. 2 fra 1940-41 er et ruvende hovedverk, ikke bare i den lokale norske historie, dét demonstrerte Einar Henning Smebye søndag ettermiddag med en inntrengende, inderlig tolkning som fikk Valens kompliserte kontrapunktiske vev til å folde seg ut med skarpe linjer og klare farger. Ikke rart at en stor Bach-fortolker som Glenn Gould hadde sans for Valens musikk.

Til slutt: enda en ekspressiv sangsyklus, denne gangen et verk av Dmitri Sjostakovitsj skrevet så sent som i 1973, over seks dikt av Marina Zwetajewa. I mange henseender annerledes musikk. Og en nyttig påminnelse om at det går andre veier gjennom det 20. århundret enn den som Schönberg pekte ut.

Talentets forpliktelse

Bergens Tidende Morgen, 14.11.1998

Verk av Dmitri Sjostakovitsj

Arve Tellefsen, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Når tanke og følelse er ett: Arve Tellefsen spiller Sjostakovitsj.

Arve Tellefsen er ikke alene en stor fiolinist i internasjonal klasse, han er en stor formidler, en av den slags sjeldne fugler som klarer å nå ut av den klassiske musikkens ghetto, ut til et bredere publikum. En folkelig, populær kunstner – som aldri lar populariteten bli en sovepute. Talent forplikter, og Tellefsen tar forpliktelsene på seg, blant annet ved gang på gang å sette de store, sterke, men vanskelig tilgjengelige fiolinverkene på programmet. Sist hørte vi ham i Alban Bergs fiolinkonsert. Torsdag kveld var det Dmitri Sjostakovitsjs første fiolinkonsert det dreide seg om. I den fullsatte Grieghallen

Konserten ble opprinnelig skrevet til David Oistrakh i 1947-48. «Den stiller solisten overfor et overordentlig interessant problem», sa han en gang. «Den er nærmest som en stor Shakespeare-rolle, full av betydninger som krever både mye tenkning og mye emosjonell innlevelse av fortolkeren». Arve Tellefsen demonstrerte begge deler denne torsdagskvelden: musikk som tanke og følelse i ett. En intens, nesten høyspent tolkning av førstesatsens klagende, svarte nocturne hvor fiolinen konstant er i sentrum, og så: rytmisk gjennomkontrollerte, nærmest røntgenaktige gjennomlysninger av de komplekse, turbulente raske satsene.

Begge tendenser i verket ble spilt helt ut i en imponerende og bevegende tolkning av den langsomme trediesatsens kadense: det startet som en oppvisning av rene treklanger, men vokset etterhvert i alle retninger og ble til en liten selvstendig komposisjon midt inne i komposisjonen, et gjennomkalkulert mesterverk med ekkoer av Bachs d-moll Chaconne.

I Sjostakovitsjs opprinnelige versjon går fiolinisten fra denne ekstremt krevende solo uten pause over og fører orkestret an i fjerdesatsen. Men Oistrakhs høyre arm kunne ikke klare dette, han måtte ha en kort pause før det gikk løs igjen, og Sjostakovitsjs endret da partituret slik at orkestret starter fjerdesatsen med en kort sekvens uten solist. I de siste årene er unge fiolinister med sterke armer begynt å spille den opprinnelige versjonen igjen. Tellefsen kunne sikkert ha gjort det samme, men ga oss likevel den tradisjonelle varianten torsdag kveld. Og slik han nettopp hadde spilt kadensen virket dette helt logisk, musikalsk sett: Det var oss, publikum i salen, som trengte en aldri så liten pause før han kastet seg selv og oss inn i musikken igjen.

Dirigenten Andrew Litton og Bergen Filharmoniske Orkester i toppform fulgte Tellefsen gjennom tykt og tynt, med sylspiss presisjon og hudløs sårbarhet. Og ga oss etter pausen enda mer Sjostakovitsj: den splittede femte symfonien i en imponerende balansegang mellom bunnløs sorg og hysterisk, vrengende ironi. Kantet musikk, skarp, grov – musikk man aldri blir ferdig med.

Søndag med Mozart

Bergens Tidende Morgen, 03.11.1998

Mozarts Requiem

Solister: Liv Elise Nordskog, Tone Kvam Thorsen, Richard Edgar-Wilson, Ronnie Johansen

Dirigent: Martin André

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Solid oppførelse av Mozarts Requiem i Korskirken

En spasertur i strålende sol langs Bryggen, Mozart i Korskirken, søndagsaviser i Narvesen, kaffe på Mr.Bean – og så hjem, tidsnok til håndballkampen Norge-Danmark. Høres det greit ut? Jovisst. Men selv om tidsplanen holdt, så veltet Mozarts Requiem likevel hele opplegget. Dagen ble simpelthen ikke den samme etter vi hadde vært i Korskirken og hørt det lange verket med den enkle tittelen og det høye Köchel-nummeret 626.

Som komposisjon sprenger Mozarts Requiem alle tradisjonelle formskjemaer. Som klingende musikk ryster det alle blaserte forestillinger. Hver gang. Også denne søndagen hvor vi hørte verket med Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester i en solid fortolkning under ledelse av dirigenten Martin André.

Naturligvis var det ting man kunne tenkt seg annerledes. Uansett at både kor og orkester generelt holder et ganske høyt teknisk nivå, er det ikke tale om homogene, sammensveiste ensembler. Man merker det spesielt i de dempede passasjene hvor orkestret av og til virker noe ujevnt, og hvor korklangen har tendens til å bli for tynn og sprukken i toppen.

Men så var det alle de bra momentene da, alle de stedene hvor tingene falt på plass. De fugerte passasjene i Kyrie-satsen f.eks. Eller Agnus Dei hvor Martin André fra første takt fant det helt rette, elastiske tempoet og den helt rette balansen mellom alle orkestrets grupper. Blant solistene er det grunn til spesielt å fremheve Tone Kvam Thorsens varme, vibrerende alt og Ronnie Johansens mektige bass, men vi merket oss også et finstemt samspill mellom alle fire solister i de store blow-outs.

Konserten var ferdig allerede klokken tre. Men allikevel var det ikke riktig noen grunn til å gå videre med resten av søndagens program. Mozart vant. Igjen.

Svensk gitarmester i Logen

Bergens Tidende Morgen, 27.10.1998

Verk av Dowland, Bach, Villa-Lobos m.fl.

Göran Söllscher, gitar

Logen

Göran Söllscher på Bergensbesøk med sterke tolkninger av Dowland og Bach

Hvis renessansemusikken har en sviske, må det vist være «Lachrymae», John Dowlands flotte lutt-fantasi over diktet «Flow my teares». Vi har hørt stykket mange ganger før. Men aldri slik den store, svenske gitarmesteren Göran Söllscher spilte det på søndagens konsert i Logen: så tyst, så stille, så frysende fortapt. På en av Georg Bolins altgitarer som med sin mørke, kjølige klang passet perfekt til Dowlands melankoli.

Det ble mer musikk på altgitar, mer musikk fra Dowlands forunderlige univers: «Jarlen av Derbys Gaillard» spilt sirlig, nesten dekadent med langt uttrukne forsiringer som på et cembalo. Og så en lett temperaturstigning og en robust versjon av «Dronning Elizabeths Gaillard».

Og så var det gamle fader Bach: den fjerde cellosuite i Söllschers eget arrangement, i en kjølig, behersket fortolkning med diskre utnyttelse av altgitarens fem ekstra, dype strenger.

Etter pausen kom så den vanlige gitaren i sentrum, først i arrangementer av tre Beatles-låter fra Abbey Road-platen. Deretter et moderne japansk variasjonsstykke av Yuquijiro Yocoh. Og til slutt fem virtuose preludier av brasilianske Villa-Lobos. Det hele spilt med imponerende teknikk, et sant festfyrverkeri av musikalske effekter og artikulasjonsmåter.

Söllscher hadde, som man ser, lagt et program som gikk direkte fra renessanse og barokk til det 20. århundret. Kanskje var det tilfeldig at han sprang over gitarens klassisk-romantiske gullalder. Men på et vis virket dette spranget konsekvent nok, musikalsk sett. For Söllscher er tydeligvis en kunstner som satser mer på det kontrollerte, det nøkternt gjennomartikulerte enn på den store gestus, det store uttrykket. Og det var kanskje også derfor hans delikate fortolkninger av låtene fra Abbey Road – den mest viltvoksende og opulente av alle Beatles plater – ikke virket helt overbevisende.

Teenagere på Troldhaugen

Bergens Tidende Morgen, 06.10.1998

Julia Kozlova, fiolin

Anton Pavlovskij, cello

Anna Vinnitzkaja, klaver

Troldsalen

Høstmatine med imponerende russiske musikere

De er ganske unge, de tre russiske musikerne som gjestet Troldsalen på søndag. Cellisten Anton Pavlovskij er bare 13 år, fiolinisten Julia Kozlova og pianisten Anna Vinnitzkaja henholdsvis 14 og 15. Rene teenagere, altså. Men allerede fullbefarne musikere. Som behersker sine respektive instrumenter og spiller de vanskeligste stykkene uten problemer. Og som alle demonstrerer den særlige musikalske holdningen vi her i vår del av verden nesten automatisk forbinder med Østeuropa: «slavisk» temperament, dramatisk sans, teknisk briljans.

Derfor ble det en søndag ettermiddag i Troldsalen med utadvendt musikk, utadvendte tolkninger, en ettermiddag der det store følelsesuttrykket sto i sentrum: Julia Kozlova spilte Tsjaikovskij-stykker med høyspent, glansfull tone. Anton Pavlovskijs versjoner av Faurés elegi og andre cello-svisker var syngende, kraftfulle. Ved flygelet imponerte Anna Vinnitzkaja som sikker akkompagnatør. Og som virtuos solist i stykker av Rachmaninov og Balakirev.

Ialt ni relativt korte stykker musikk, pluss fire ekstranumre: Det er mye som skal nås, mange sider av solistenes talent som skal presenteres på en slik konsert. Men det spørs allikevel om ikke konserten som helhet ville ha vunnet hvis programmet hadde vært konsentrert om noen færre og lengre verk. Og også gjerne musikalsk tyngre verk. Det er i hvert fall ingen tvil om at de tre unge solistene kunne ha maktet også en slik oppgave med bravur.

Sopran i siget

Bergens Tidende Morgen, 22.09.1998

Lise Ranveig Syversen, sopran

Annabel Guaita og Marko Nouwens, klaver

Troldsalen

Spennende møte med ung, imponerende sopran

Det hele virker så enkelt, så liketil, en høstsøndag i Troldsalen. Men man skal ikke la seg lure. For vel er atmosfæren hyggelig, avslappet, vel er stemningen upretensiøs, men den musikalske kvaliteten er det aldri slakket på. Hver søndag er det oppdagelser å gjøre, opplevelser å tenke over på veien hjem.

Denne søndagen møtte vi sopranen Lise Ranveig Syversen, et nytt, sjarmerende bekjentskap. Akkompagnert av pianisten Annabel Guaita kvitterte hun for invitasjonen til Troldsalen med fem av Griegs seks Ibsen-sanger i en tolkning hvor spesielt den mørke, melankolske versjonen av «Borte» gjorde inntrykk. Etter pausen kom hun tilbake, nå sammen med pianisten Marko Nouwens, og ga et blandet program med imponerende stor musikalsk spennvidde. Her er en ung overbevisende sangerinne som uten problemer klarer å gå fra Richard Strauss' krydret senromantiske «Morgen» til Bizets farlige, flørtende Carmen. Og som inn i mellom gir flotte dramatiske versjoner av Dvorak, Rachmaninov og Fauré - alt sammen på originalspråket.

Syversen har et rikt, velpleiet stemmemateriale som peker i flere forskjellige retninger. Man lurer på hvor man kommer til å høre henne igjen. Som lyrisk sopran i senromantiske orkesterlieder? Som dramatisk heltinne i operaen? Uansett hvor – det blir spennende å følge hennes utvikling.

Søndagens to pianister supplerte programmet med en energisk firhendig utgave av Griegs «Fire Norske Danser», op. 35. Og Annabel Guaita imponerte som solist med en teknisk disiplinert og musikalsk veldisponert tolkning av Manuel de Fallas komplekse «Fantasia Baetica».

Som en gave

Bergens Tidende Morgen, 19.09.1998

Gustav Mahlers 6. symfoni

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende Mahler-tolkning med BFOs nye sjefdirigent gir grunn til optimisme

Det var en helt egen stemning i Grieghallen torsdag kveld. Det skulle vært en vanlig konsert med en av sesongens mange interessante gjestedirigenter. Men etter onsdagens pressemøte i Harmonien var det plutselig blitt noe helt annet, noe langt mer alvorlig: et møte med den dirigenten som skal stå i spissen for Bergen Filharmoniske Orkester fra neste høst og tre år frem.

Ikke rart det var elektrisitet i luften da unge, australske Simone Young gjorde sin entre. Varmen i klappsalvene fortalte det meste: om lettelsen over at det endelig er blitt en løsning på BFO's usikre fremtid. Om sympati og velvilje. Og om meget store forventninger.

For alle håper jo at dette kommer til å gå bra, at ansettelsen av Simone Young som sjefdirigent og kunstnerisk leder skal bli innledningen til «en ny æra» slik styreformannen uttrykte det. Torsdagens flotte konsert med Gustav Mahlers sjette symfoni som eneste verk på programmet fortalte at det er al mulig grunn til å være optimistisk.

Mahler bryter med fiksjonen om at musikk er et «vev av rene deduksjoner», skrev Adorno. De klassiske symfoniene er konstruert i logisk-dramatiske utviklingsforløp, Mahlers er episke, roman-aktige, fulle av brå overganger, uventede innfall, som om han vil fortelle oss noe vi aldri har hørt før. «Likesom romanene vekker enhver av hans symfonier forventningen om noe spesielt som en gave».

I sin tolkning av den sjette symfonien demonstrerte Young bra sans for nettopp dette momentet i Mahler, det episke, det uventede, ja med sin egensindige endring av den tradisjonelle satsfølgen styrket hun vel egentlig musikkens store fortelling slik at andantens langsomme Ess-dur nå kom som brå kontrast til førstesatsens a-moll marsj – i stedet for den vanlige glatte overgangen til a-moll scherzoen.

En uortodoks løsning. Men musikalsk velbegrunnet. Som det meste av denne fremførelsen. Vorwärts! – står det overalt i det enorme partituret. Nicht sleppend. Drängend. Og Simone Young ga oss virkelig en ekte Mahler'sk versjon hvor musikken hele tiden er i bevegelse fremad, en stor fortelling som uimotståelig presser seg frem og som ikke lar seg fange i klassiske formskjemaer.

Hun fikk bra hjelp av BFO som hun tilsynelatende har et veldig bra forhold til. Et orkester som hun klarer å få til å spille med overbevisning og varme, både mer konsentrert og mer fritt enn vi har hørt det på lenge, et orkester som kvelden igjennom fungerte presist, samstemt. Og så var det alle detaljene: flott samspill på tvers av gruppene, slagverkere som tilsynelatende kan alt. Og en helt imponerende blåserseksjon som klarte å holde energien oppe i halvannen time, helt frem til og igjennom den lange, uutholdelig intense finalen. Alt dette og mer til. Det lover godt for fremtiden.

Og da er det vel bare å ønske til lykke med valget av Simone Young. Vi gleder oss til neste høst.

Musikalske bagateller

Bergens Tidende Morgen, 05.09.1998

Verk av Svendsen, Lutoslawski og Rimskij-Korsakov

Solveig Kringlebotn, sopran

Uriel Segal, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Solveig Kringlebotn i sentrum på sesongstart for Bergen Filharmoniske Orkester

Så startet den nye konsertsesongen, da. Det året da Bergen Filharmoniske Orkester skal spille uten sjefdirigent. Et herreløst orkester – som åpnet ballet med en flott versjon av Johan Svendsens feiende Festpolonese. Verket er, som selve genren tilsier, prisverdig kort, men føles allikevel nok så langt: Det starter som en storslått gestus, men løper fort trett og ender på grensen til det enerverende. Som en begeistret insisterende festtaler som ikke forstår å sette strek.

Det startet altså med en musikalsk bagatell. Og sluttet på samme måte, i samme register, kunne man fristes til å si. For vel ligger Rimskij-Korsakovs Scheherazade-suite på et annet nivå enn Svendsens sviske, men det er bestemt ikke noen musikalsk tungvekter, det heller. Et velskrevet, fargestrålende verk, fullt av charmerende momenter, jo visst. Men også et verk uten større tiltro til publikum, musikk beregnet for folk uten korttidshukommelse, en håndfull enfoldig innsmigrende temaer som valses og kvernes ut i stadig nye versjoner og kombinasjoner.

Slik programmet var lagt opp, var det verket før pausen som uunngåelig måtte bli kveldens musikalske sentrum: Witold Lutoslawskis sangsyklus «Chantefleurs et Chantefables», en serie musikalske miniatyrer, korte karakterstykker skrevet som ramme om ni av Robert Desnos' elskverdige, naivt-barnlige dikt. Også dette verket hører til i den lettere enden av skalaen, men det er tross alt tale om musikk av en helt annen gehalt enn resten av kveldens program: ni avbalanserte, avrundede former preget av delikat, nesten impresjonistisk satsarbeid. Og midt i al denne «fransk» klingende vellyd fikk vi så tilmed høre den stemmen som verket opprinnelig ble skrevet for: Solveig Kringlebotns store sopran – som etter en litt svevende start i «Belle-de-Nuit» foldet seg helt ut og skapte en krans av strålende sang-blomster og underfundige sang-eventyr, nettopp slik verkets tittel lover det.

Hvordan kommer det til å gå med dette herreløse orkesteret i tiden fremover? Åpningskonserten ga vel ingen klare svar på dette spørsmålet. Men viste oss i det minste et velspillende orkester i fin form, med nydelige soloprestasjoner fra konsertmester Lilleslåtten og flere andre i Scheherazade, et orkester som – i hvert fall i verk av denne typen – klarer det meste selv. Gjestedirigent Uriel Segal førte BFO sikkert igjennom Lutoslawski, men satte i øvrig ikke noe spesielt personlig preg på denne kvelden.

Et vinner-team

Bergens Tidende Morgen, 16.08.1998

Verk av Nystedt, Wagner og Mahler

Barbara Bonney, sopran

Mariss Jansons, dirigent

Oslo Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oslo-filharmonien på besøk i Grieghallen. Orkesterkultur på høyt nivå.

Fredag inviterte Hydro til «sponsorkonsert» i Grieghallen med Oslo Filharmoniske Orkester og Mariss Jansons: en generøs gave, primært til medarbeidere og forretningsforbindelser på Vestlandet, men også til oss alminnelige dødelige som var så heldige å få billetter.

Sponsorer elsker vinnere. Og at Hydro har hatt fullt klaff – det kan visst ingen tvile på etter denne konserten. Man merker det nesten allerede når musikerne inntar sine plasser: her kommer et vinner-team, et ensemble som utstråler soliditet, musikere som formelig strutter av selvtillit. Og når Mariss Jansons så setter dem i gang, ja da er det bare at overgi seg. For her er det orkesterspill av en type man vanligvis bare drømmer om: stor, tett klang, samstemt, egal frasering, presist spill i alle grupper, musikere som hele tiden lytter innad, korrigerer, spiller sammen. Kort sagt: orkesterkultur på høyt nivå.

Og i spissen for det hele: Mariss Jansons, en stor dirigent som vet hva han vil med orkestret. Og med verkene: først en høystemt, syngende versjon av Knut Nystedts «Concerto arctandriae», så et bredt, majestetisk Tannhäuser-forspill. Og etter pausen: det lange, musikalske strekk, den store fortellingen, Mahlers fjerde symfoni i en fortolkning som fanger alle de brå omslag, alle de ørsmå, viktige detaljene, og som samtidig klarer å fastholde de store linjene som løper gjennom dette merkelige verket og får det til å henge sammen.

Når Oslo-avisene går av hengslene og bruker store ord om dette orkestret, pleier vi her på Vestlandet å dra litt overbærende på smilebåndet. Det blir vanskeligere nå.

Vi fikk ikke høre Samuel Barbers «Knoxville: Summer of 1915». Kveldens solist, sopranen Barbara Bonney sparte seg angivelig til fjerde sats av Mahler. Og kanskje var hun faktisk indisponert. I det minste var det noe tilbakeholdende og avventende over hennes Mahler-tolkning – som om hun økonomiserte med kreftene og kun lukket stemmen helt opp når det var strengt nødvendig.

Mørks tone

Bergens Tidende Morgen, 13.06.1998

Konsert til minne om Karsten Andersen

Verk av Nielsen, Elgar og Svendsen

Truls Mørk, cello

Thomas Dausgaard, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Truels Mørk og Thomas Dausgaard på flott minnekonsert for Karsten Andersen

Det er alltid noe stort i vente når Truls Mørk er på besøk. Allikevel rammer musikken som et hammerslag. Hver gang. Når det gjelder tonen hans, er alle superlativer for lengst brukt opp. Og hver gang er den allikevel fyldigere enn før, mer kompleks, hver gang har den fått nye dybder, nye dimensjoner.

På konserten til minne om Karsten Andersen tok Mørk oss på reise gjennom Elgars cellokonsert, et vemodig engelsk landskap vi trodde vi kjente, men der det hele tiden åpnet seg nye utsyn og uventede innsikter. Først og fremst på grunn av denne fantastiske tonen.

Den kan være fyldig som en hornseksjon, krydret som en blåsekvintett, skarp som en trompet, elastisk som en bratsj. Og i Elgars konsert hvor det melodiske materialet hele tiden sirkulerer mellom celloen og de forskjellige orkestergruppene, rammer Mørk hver gang den helt presise klangen, slik at man aldri helt skjønner hvor celloen slutter og de andre instrumentene tar over. Resultatet er at det skapes en lysende, nærmest akvarell-aktig virkning der grensene mellom solist og orkester oppheves. Og det bare er musikk tilbake.

Karsten Andersen er «den viktigste byggmester orkestret har hatt», sa Harmoniens styreformann Pål W. Lorentzen i en kort, velformet minnetale. Og understreket Karsten Andersens langvarige, tålmodige arbeid med orkestret. Nesten som et innlegg i den siste ukens debatt om BFO's fremtid. Slik hele konserten var det på et vis.

For dirigenten var jo unge, danske Thomas Dausgaard, en av de mange som har vært nevnt som mulige avløsere for Kitajenko. Dausgaard ga oss siste høst en glimrende konsert med nyere dansk musikk. På torsdag hørte vi ham i mer tradisjonelle verker. Han er berømt for eventyrlige tolkninger av Carl Nielsen, men i Helios-ouverturen ga BFO ham ingen muligheter for å briljere. Det startet med en aldeles katastrofal soloppgang i hornene, og deretter skar det meste seg.

Men så var det Johan Svendsens B-dur symfoni. Fullt klaff med orkestret i toppform og en Dausgaard som ikke alene dirigerte uten partitur, men også hadde sin egen, velargumenterte mening om musikken. Resultat: en flott, energisk tolkning hvor dirigent og orkester i fellesskap fikk verket til at folde seg ut og blomstre.

Stående applaus. Og som ekstranummer en knekkende bra versjon av «Kjempeviseslåtten». Det liknet på en jobbsøknad.

Det kulturfremmede

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 13.06.1998

Jeg har lest Olav Anton Thommesens Festspilltale (BT 28.5). Mange ganger. Men jeg skjønner den fremdeles ikke.

Vel, naturligvis skjønner jeg at talen er et oppgjør med kulturindustrien, kommersialiseringen, tabloidiseringen, ensrettingen, forflatingen, nedsløvingen og slikt. Jeg har hørt noe lignende før. Mange ganger før. Det er noe nesten koselig nostalgisk over argumentasjonen. Og mye som kan diskuteres.

At kulturens kommersialisering skaper problemer, at det er mye som er kritikkverdig i den internasjonale kulturindustrien – det er så sant, så sant. Men likevel: saken er nok ikke helt så enkel som Thommesen vil ha det til. Eller sagt mer direkte: Det går simpelthen ikke an å avfeie den samlede populærkulturen på denne unyanserte, snørrhovne måten. Tvert imot dreier det seg i dag, mer enn noen gang, om å skille mellom bart og snørr – både innenfor populærkulturen og finkulturen. Og om å lære å respektere at det finns andre smakstyper enn de finkulturelle, og innse at disse ikke utelukkende er et resultat av ideologiske manipulasjoner.

Som sagt: det er mye som kunne diskuteres i Thommesens tale. Men det får bli en annen gang. Mitt ærend her og nå er det jeg ikke skjønner i talen hans, eller rettere: det jeg håper, jeg ikke skjønner, nemlig bruken av Wagner.

Først siterer han slutten av Mestersangerne, stedet der Hans Sachs synger om de tyske dydene. Og sier så: «Med disse ordene setter Wagner fingeren på et plagsomt paradoks ved kunstens vesen: Nemlig kulturens evne til å fungere som en artikulasjon for krefter i samfunnet hvis mål er å slå splid mennesker imellom.» Slik Thommesen formulerer seg kunne man få det inntrykket at Wagner med denne sangen kritisk «setter fingeren på» et plagsomt problem, men i realiteten er det jo Wagner selv som er problemet her.

Sangen fra Mestersangerne handler om at «du skal ære kunsten», fordi den er et forsvar for alt som er «deutsch und echt», tysk og ekte, et vern mot alt fremmed som truer med å splitte nasjonen. Og det fremmede? – det er de «velske», dvs. de romanske folk som «planter velsk dunst, velsk tant og fjas i vårt tyske land». Altså: italienere og franskmenn er tyskhetens fiender. Og i tillegg er det som kjent en del antisemittisme i operaen.

Det er ingenting som tyder på at Wagner har villet være kritisk og problematiserende her. Tvert imot er det fullt forståelig at tyskerne reiste seg og svarte med nasjonalsangen da operaen ble gjenopptatt i 1924, og at nazistene satte den opp på partidagene i Nürnberg i 1935.

Alt dette vet Thommesen. Naturligvis. Store deler av talen hans handler jo nettopp om nazistenes likvidering av den jødiske kulturen. Allikevel foreslår han mot slutten av talen sin – og det er dette jeg rett og slett ikke skjønner – at vi bør gjøre Wagners ord til våre. Den nasjonale kulturen er atter truet, denne gang ikke av de velske hordene, men av den internasjonale kulturindustrien: «Fremmed sæd av annen hånd plantes i vårt åndelige land», sier Thommesen og maner til kamp for alt «hva som er sant og ekte». Og min santen om han ikke til slutt fremstiller Festspillene som selve bolverket «når det kulturfremmede trenger seg inn på kunstens plass».

Man kjenner igjen melodien: oss mot dem, de ekte tyskerne mot de velske og jødene, kunsten mot det kulturfremmede. Og altså, i dagens Bergen: Festspillene mot de internasjonale sammensvergelsene, mot populærkulturen, mot massepublikummet.

Hvordan går det til at denne betente, nasjonalistiske argumentasjonsformen som Thommesen starter med å fordømme fordi dens mål er «å slå splid mennesker imellom» – hvordan går det til at den nå, plutselig, i slutten av talen, er blitt helt akseptabel? Jeg skjønner fremdeles ingenting.

I røyk og damp

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

«Nattstemninger»

Randi Stene, mezzo

Bjarte Hjelmeland, opplesning

Christian Eggen, dirigent

Cikada

Håkonshallen

På musikalsk opplevelsesferie i Håkonshallen

«Det er en del av opplegget», sa den bunadskledde jenten som svingte med klokken og kalte oss inn, lang tid før konserten egentlig skulle starte. Inne i salen var det dunkelt og tåket, og det var dempet klirren og knirken hist og pist, for orkestret var allerede så smått begynt å spille. Og da konserten så kom riktig i gang, ble det hele enda mer effektfullt, med designerlys og imitert frostrøyk. Pluss seks stykker moderne musikk, spilt uten pauser i mellom. Jovisst, det var «nattstemninger» i Håkonshallen sent lørdag kveld. Vi var på musikalsk opplevelsesferie med Randi Stene, Bjarte Hjelmeland og Cikada-gruppen.

Vel, det var ikke helt så forferdelig som det kanskje høres ut. Faktisk var det til tider ganske stemningsfullt i Håkonshallen denne kvelden. Spesielt når Bjarte Hjelmeland deklamerte fra W.H. Audens «Twelve Songs», inntrengende, sørgmodig, med stor, uttrykksfull stemme og flott engelsk diksjon.

Men gjør man musikken en tjeneste med slike arrangementer, blir den mer forståelig, mer tilgjengelig ved å bli «en del av opplegget»? Kvelden ga ikke noe entydig svar på dette spørsmålet.

De eldste stykkene, to sanger fra Georg Crumbs serie av Lorca-inspirerte komposisjoner, klarte seg faktisk ganske utmerket i denne sammenhengen, spesielt den østlig klingende «Night of the Four Moons» hvor vi fikk høre Randi Stene som dramatisk fortolker av samtidsmusikk med fin beherskelse av hele det moderne uttrykksregistret – og hvor vi oppdaget at pianisten Kenneth Karlsson også spiller en saftig bottleneck banjo.

Derimot var det vanskelig å få noe klart inntrykk av de to norske bidragene, en lyrisk pianostemning av Asbjørn Schaathun og et verk for større besetning av Christian Eggen, begge inspirert av Audens sanger. Og danske Bent Sørensens to vakre, svevende, men også meget konsentrasjonskrevende kirkegårdsfantasier hadde så visst fortjent noe bedre enn å bli spilt i røyk og damp og å skulle konkurrere med falsk månelys.

I de saliges boliger

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

Verk av Diepenbrock og Mahler

Nathalie Stutzmann, alt

Riccardo Chailly, dirigent

Koninklijk Concertgebouw Orkest

Grieghallen

En av de mest overbevisende Mahler-fortolkninger i manns minne

Årets Festspill har vært preget av sterke kvinner og dype, mørke stemmer. Randi Stenes mezzosopran, Kim Kashkashians bratsj – og nå sist: Nathalie Stutzmanns overdådige alt.

Jo visst, det er bare å takke og bukke. Festspilldirektøren har gjort det igjen, brakt enda et av tidens internasjonale toppnavn til Bergen: Plutselig står hun der – Nathalie Stutzmann, den store, franske Schumann-fortolkeren – en lørdag kveld i Grieghallen, sammen med Concertgebouw orkestret og Riccardo Chailly, som solist i nederlandske Alphons Diepenbrocks «Hymne til Natten» med tekst av Novalis.

Det er et stort anlagt verk, tungt, flott, et stykke velhengt senromantikk med minnelser av Wagner. Og Stutzmann følger opp hver eneste nyanse i musikken og i Novalis' tekst – med en stemme som både kan være som «drueklasenes gyldne elv» og som «mandeltreets vidunderolje», melankolsk tilbaketrukket når det kreves, og av og til, på sentrale steder, med et langsomt vibrato som starter helt inne i kjernen av tonen og slutter med å åpne tekstens nattehimmel.

Festspillpublikummet «couldn't care less». Reaksjonen etterpå var høflig, kjølig og dypt uinteressert. Folk skjønte visst ikke helt at de her, med Novalis' ord, hadde fått overrakt «nøkkelen til de saliges boliger».

Til gjengjeld var det sikkert ingen som var i tvil om at noe fantastisk kom til å skje da Riccardo Chailly og Concertgebouw'ene satte an til Mahlers femte symfoni. Først den ensomme trompeten, det stille, klokkeklare messingsignalet som vokser og blir til en fanfare. Så: en orkestral erupsjon av titanisk velde som ryster Grieghallen helt ned i betongfundamentet. Og så: det brå omslag, de dype strykeres inntog, melodisk syngende, strømmende. Jo, sannelig, her ble perleporten slått opp, på vidt gap – for en av de mest overbevisende Mahler-fortolkninger i manns minne.

Det er fremdeles ikke lett å spille Mahler, men nederlenderne har åpenbart denne musikken skrevet inn i genene. For her var det endelig en oppførelse hvor man følte at alt ble spilt etter den opprinnelige hensikten, hvor man kunne høre hver eneste av Mahlers pedantisk nøyaktige markeringer av tempo og dynamikk, hvor adagietto'en ble åpnet «sehr langsam», «seelenvoll», slik det står skrevet i partituret, hvor de komplekse instrumentblandingene hver gang var i optimal balanse.

Og man skjønte at selv om Mahlers musikk måtte vente et halvt århundre, helt frem til oppfinnelsen av LP platen og stereoen, før den for alvor ble hørbar, så er det tross alt i konsertsalens offentlige rom den hører hjemme. Det er først her man riktig kan overskue det voldsomme, brede musikalske lerretet som slås opp, det uendelig kompliserte tematiske vevet, melodiene som beveger seg gjennom rommet fra instrument til instrument. Og det er kun her man får den fulle opplevelsen, det ultimative rush når hele orkestret plutselig samler seg og blir til en eneste bankende, dunkende organisme i en frådende utblåsning, anført av høyt løftede horn og oboer.

Etterpå var det var stående applaus, drøssevis av fremkallelser, bravorop til hornene, til messingblåserne, til hele dette fantastiske orkesteret. Og blomster til dirigenten. Som beskjedent sendte dem videre til den fabelaktige førstetrompetisten.

Ørets erkjennelse

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

«Siste nytt fra Bergen»

Ingar Bergby, dirigent

BIT 20 Ensemble

Music Factory

Nye Bergenskomposisjoner på musikkfabrikken

Siste helg var det «The Oslo Sound» på Music Factory. Og fredag kveld var da turen kommet til «Siste Nytt fra Bergen». Oppmuntrende nytt: «Sinfonietta» av Torstein Aagaard-Nielsen og «Movements» av Knut Vaage. To ferske – og friske, spenstige   verk, fremført med omhu og engasjement av BIT 20 og dirigenten Ingar Bergby.

Er det en særlig «Bergen Sound»? Kanskje det. I hvert fall har de to verkene mye til felles: solid håndverk, bra utnyttelse av blåsere og slagverk, av og til en rytmisk jazzy skrivestil, og, mer generelt, en avslappet, nesten gemyttlig bruk av mange slags musikalske effekter.

Jeg tenkte på Adorno mens jeg hørte disse verkene. Ikke på den merkelige karikaturen som ble så voldsomt kritisert i BT her om dagen, men på filosofen, musikkteoretikeren Adorno som talte om «musikkmidlenes historiske tendens», om utviklingen som fratar visse virkemidler den vekten de tidligere hadde. Jeg tenkte på den historiserende, spesifiserende tenkeren Adorno som i boken om «Den Ny Musikkens Filosofi» skrev at komponisten må svare riktig på de spørsmålene materialet stiller, og som samtidig understreket at hva som er musikalsk riktig eller feil er noe som avgjøres konkret, «i hvert enkelt øyeblikk», gjennom «ørets erkjennelse».

Hva om denne Adorno hadde vært på konsert fredag kveld? Da hadde han sikkert sagt at Aagaard-Nielsen og Vaages lekende omgang med tradisjonen nettopp er mulig i dag, fordi modernismen har gjort de gamle musikalske virkemidlene tilgjengelige på en ny måte, frigjort dem fra den tunge, spesifikke vekten de hadde engang.

Og så ville han kanskje ha talt begeistret om det tredje verket som ble spilt denne kvelden, Yngve Slettholms Aura – en lang, strengt gjennomkontrollert komposisjon hvor en serie ørsmå tematiske splinter settes i spill og skaper en eiendommelig funklende lydskulptur. Tyst, nesten åndeløs musikk. Og helt forunderlig bevegende.

Nettopp nå

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1998

Verk av Bach, Ligeti og Kurtag

Kim Kashkashian, bratsj

Logen

På konsert med en av tidens største bratsjister

Hun har bra timing, Bergljót Jónsdóttir. Gang på gang greier hun å fange inn store, unge kunstnere når de er mest spennende, mest blomstrende, mest i siget. Siste år fikk vi f.eks. møte barytonen Mathias Görne nettopp da han var midt i sitt internasjonale gjennombrudd. Og i år da? Den armensk-amerikanske bratsjisten Kim Kashkashian, for eksempel. Enda en stjerne på vei opp, enda en av dem vi kommer til å tale om lenge etter at Festspillene er forbi.

Vi kjenner henne fra platene. Stille og rolig har hun bygd opp sitt renommé, bl.a. med en rekke innspilninger på ECM der hun både avsøker bratsj-litteraturens klassikere og går utradisjonelle veier for å utvide instrumentets noe begrensete repertoar.

Og så, nettopp nå hvor hun er arrivert på den internasjonale scenen, møter vi henne da på den lokale scenen, live og solo, en torsdag kveld i Logen. Med et intelligent program som bygger overraskende broer mellom gamle fader Bach og de to ungarske samtidskomponistene, Ligeti og Kurtag.

Det litt alvorlig innadvendte bildet som platene kanskje tegner av henne, ble grundig korrigert denne kvelden. Kim Kashkashian er, viste det seg, en bra kommunikator som avslappet og uhøytidelig fortalte om de indre konstruksjonene i Ligetis bratsj-sonate og Kurtags miniatyrer – og som så etterpå, dypt konsentrert, spilte disse umenneskelig kompliserte og krevende verkene, så de ble innlysende, klare og enkle.

Og så var det da Bach – mektig, ruvende, både som innledning og avslutning: to av cellosuitene, nr. 1 og 3, transkribert til bratsj. Hvilket viste seg å være et lykkelig valg. For bratsjen bevarer celloens dybde og varme, samtidig med at den har fiolinens smidighet. Og i Kim Kashkashians hender fikk da disse fortrolige suitene en helt ny karakter, mer sløret melankolske enn vanlig, men også mer strålende, mer bevegelige. Vi gikk hjem med hodet fullt av Bachs magiske musikk. Og av Kim Kashkashians fri, strømmende tolkning, en tolkning der alt var i balanse – bueføring, tonedannelse, åndedrag.

Byens ljom

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1998

Music Factory: Verk av Åse Hedstrøm og John Persen

Thomas Nilsson, marimba

Eirik Raude, vibrafon

Christian Eggen, dirigent

Oslo Sinfonietta

Peer Gynt-salen

Spennende presentasjon av Åse Hedstrøm og John Persens verk for kammermusikalske besetninger

The Oslo Sound – det høres ganske flott ut. Litt som «The New York Avantgarde» eller «The Mersey Beat. Men det spørs likevel om ikke tittelen på lørdagens Music Factory-konsert med verk av Åse Hedstrøm og John Persen var en smule for flott, kanskje til og med litt pretensiøs? For vel har begge komponister vært flittige pådrivere i Oslos samtidsmusikkmiljø. Men to Ultima-direktører gjør ingen skole. Og ett stykk Oslo Plaza gjør ingen storby – selv om kveldens oseaniske innleder, Stig Sæterbakken, visst gjerne hadde sett at det forholdt seg slik.

Vel, vel. Da konserten endelig startet, var det ikke mye downtown Oslo å finne i programmet. Derimot fikk vi en spennende presentasjon av Hedstrøm og Persens verk for kammermusikalske besetninger – to markante komponister, to helt ulike musikalske uttrykk, overbevisende fortolket av Oslo Sinfonietta under Christian Eggens ledelse.

Åse Hedstrøms «Voci» og «Bewegt» for større besetning og «Flow» for solomarimba er verk som alle bearbeider samme problematikk: et lavmælt, flimrende lydmateriale formes langsomt, av og til med skarpe, brå innsnitt, men først og fremst via gradvise endringer i tonehøyde og dynamikk. Verkene er sterkt dissonantiske, preget av en slags crescendo'ets estetikk, uforsonlige, enerverende, men imponerende i deres kompromissløshet, musikk som drives frem og ut under et voldsomt indre press, så voldsomt at man formelig hører grunnmaterialet knake.

Og så i kveldens andre avdeling: noe helt annerledes. Med John Persens «Bugs» og «Arvesøl» kommer vi inn i et musikalsk univers preget av alle slags musikalske inspirasjoner, et univers der mange forskjellige former og elementer monteres sammen til store, flytende strukturer. «Åpne» verk, fordragelig, raus musikk.

Teater for øret

Bergens Tidende Morgen, 24.05.1998

«Refleksjoner over Japan»

BIT 20 Ensemble

Ingar Bergby, dirigent

Håkonshallen

Begivenhetsrik konsert med japanske inspirasjoner og refleksjoner

En gang handlet det om samuraier og geishaer, om feudal grusomhet og eksotisk eleganse. For tyve-tretti år siden var det forestillingen om minimalisme og estetisering av hverdagslivet som dominerte. I dag skriver William Gibson science-fiction-romaner om landet hvor nano-biologiens og genteknologiens fagre nye verden for lengst er begynt. Japan er et bilde i den vesterlandske bevisstheten. Et bilde som hele tiden skifter karakter.

Hvordan ser det musikalske bilde av Japan ut, nettopp nå? Det spørsmålet stilte den japanske mesenen Michio Nakajima fire nordiske samtidskomponister. Og svarene hørte vi fredag kveld, fremført av BIT-20 ensemblet under ledelse av Ingar Bergby.

En flott konsert. Begivenhetsrik på flere måter. Fire urpremierer på en og samme kveld er naturligvis i seg selv en begivenhet. Men også de enkelte komposisjonene var fulle av begivenheter, musikalske begivenheter: sterke effekter, skarpe farger, stor gestikk – en slags teater for øret. Man kjedet seg ikke et sekund. Og fikk underveis mange forskjellige innfallsvinkler til nordboernes musikalske «Japan».

I svenske Staffan Mossenmarks «Return» hører man spinkel musikk for gitar og harpe som etter hvert går under i voldsomt slagverk og blåsermusikk henover en antydet populærmusikalsk bassgang. Tydeligvis et moderne «Japan» preget av brå overganger. I motsetning til islandske Àskell Masson som i «Snjór» fastholder den tradisjonelle europeiske forestillingen om det «japanske» med en sats preget av cymbaler og høye strykere.

Kveldens to andre nordiske verk ga et mindre turist-preget, mindre direkte refererende bilde av Japan. Finske Paavo Heininens «Murasaki in Casa Ando» var simpelthen en drømmende langsom sats, et stykke tradisjonelt modernistisk kammermusikk – hvis det går an å si det slik.

Det verket som kanskje best levde opp til kveldens overskrift var Åse Hedstrøms «Terra». Her fornemmet man nettopp at det var tale om «refleksjoner over Japan», et verk der Japan ikke er til stede som en direkte referanse, men der en estetisk inspirasjon fra en fremmed kultur arbeides gjennom og blir opptatt i det personlige uttrykket.

Men kveldens funn var tross alt et lite, helstøpt verk av japanske Karen Tanaka som ga oss mulighet for å vende blikket den annen vei og se Norge reflektert gjennom en japansk bevissthet. «Frozen Horizon» var tittelen. Frossen horisont. Og verket var nettopp dette. Et meditativt forløp i lange horisontale linjer, et frossent klangbilde som av og til brytes av en melodisk bevegelse i fløyte eller cello. Kjølig, enkelt. Veldig «norsk». Og veldig «japansk». Men først og fremst: vakker musikk.

Debutant i gåseøyne

Bergens Tidende Morgen, 23.05.1998

Marianne Thorsen, fiolin

Julian Milford, piano

Troldsalen

Kraftfull og myndig fiolinist i Troldsalen

Det er nesten ufattelig så mye musikalsk styrke det er i denne spinkle trønderen: Marianne Thorsen, 26 år gammel, fiolinist, årets Rikskonsertdebutant. Debutant i gåseøyne, skynder vi oss å si – for dette er absolutt ikke noen skjelvende nybegynner, det er en sikker kunstner som tross sin unge alder allerede er langt inne i en internasjonal karriere.

Vi hørte henne sist for tre uker siden i Grieghallen som solist i Lasse Thoresens krevende fiolinkonsert. På torsdag i Troldsalen fikk vi et mer nyansert bilde av henne i en konsert med tre store fiolinsonater på programmet – Fauré (nr. 1, op. 13), Debussy og Grieg (nr. 3, op. 45). Pluss, inneklemt mellom disse tre kammermusikalske tungvekterne:  «Fratres» – Arvo Pärts salvelsesfullt tilbakeskuende chaconne.

Et fyldig, vidtrekkende program, altså. Som ble flott fremført av Thorsen i tett samspill med den glimrende engelske pianisten Julian Milford. Det var stor musikalsk spennvidde, og det var typeriktige nyanser i tolkningene, fra Faurés emosjonelt høyspente romantikk til impresjonismens svanesang hos den sene Debussy. Og samtidig var det da anledning til å studere noen grunnleggende trekk i Marianne Thorsens kunstneriske temperament.

Hvis man skal karakterisere hennes spillestil under ett, er det ord som kraftfull og myndig som melder seg først. Selv om hun er en teknisk orientert fiolinist som setter den klare diksjonen i høysetet, så virker hennes tolkninger aldri akademiske, men befriende robuste, ja, i store strekk nesten muskuløst kjødelige, med tydelig og sterk markering av de enkelte frasenes indre artikulasjon. Legg så til at hun har full kontroll over de musikalske forløpene, og at hun styrer samspillet med pianisten med naturlig autoritet. Og at hun kan spille Halvorsens «Veslemøys sang» som ekstranummer, så ikke et øye er tørt.

Nydelig er det i alle fall

Bergens Tidende Morgen, 22.05.1998 

Det kongelige Teater med C.W.Glucks Orfeus og Eurydike

Concerto Copenhagen og Det kongelige Operakor

Dirigent: Ivor Bolton

Regisssør: Andreas Homoki

Medvirkende: Randi Stene, Gitta-Maria Sjöberg, Lise-Lotte Nielsen

Randi Stene i stor, bevegende musikalsk prestasjon

Hva er det egentlig med Orfeus? Hvorfor er det skrevet drøssevis av operaer om denne sangeren og hans mislykkede tur til dødsriket? Hvorfor rangerer denne historien høyt oppe på den europeiske kulturhistoriens topp-ti, oppe sammen med Ødipus, Faust, Don Juan, Hamlet?

Den tyske psykohistorikeren Klaus Theweleit skrev for noen år tilbake at det sentrale i denne historien slet ikke er Orfeus' fortvilelse over Eurydikes død, men det som skjer når de tradisjonelle versjonene slutter, når Orfeus vender tilbake fra dødsriket og forvandler sorgen til stor poesi. Orfeus-myten er, ifølge Theweleit, en grum, morbid historie om kjønnskampen på kunstens område, om forholdet mellom kunstnerne og musene, om mannens kreativitet og hans vampyraktige utnyttelse av kvinnen.

Den ungarsk-tyske stjerneregissøren Andreas Homoki følger denne tolkningen et stykke på vei i sin oppsetning av Glucks barokkopera «Orfeo ed Euridice» som Det kongelige Teater fremførte på Festspillenes åpningskveld. Han gjør spørsmålet om den kunstneriske inspirasjonen til det helt sentrale temaet i operaen, først og fremst ved å la Orfeus' uferdige noteark være det gjennomgående elementet i dekorasjonen. Ganske visst understreker han Glucks naivt moraliserende avslutning, hvor Amor snusfornuftig forteller at Eurydike jo egentlig slett ikke er død, hun lever videre i Orfeus' store verk. Men han ironiserer samtidig over dette ved å fremstille Amor som en liten, prektig og dypt utroverdig speiderjente, underfundig sunget av Lise-Lotte Nielsen.

Vel har oppsetningen sine momenter, men det er bestemt ikke vanskelig å forstå hvorfor den ble slaktet på premieren i København. En tysk kritiker skrev nylig om en av Homokis andre oppsetninger: Man vet aldri riktig hva som er hensikten, «aber hübsch ist es doch» – men nydelig er det da i alle fall. Og det gjelder bestemt også for Orfeus.

For her er det virkelig mye skrik og bekymrende lite ull, mye som ser flott, dramatisk, interessant ut på scenen, men som i realiteten er helt meningsløst: et operakor forkledd som japper med zombie-gestikk hentet fra «The Night of the Living Dead»; en Orfeus som gjennom hele andre akt fjoller omkring sammen med koret på skrå scenegolv med bind for øynene; en kjempemessig vegg som med stort besvær kjøres frem og tilbake uten noe innlysende dramatisk funksjon. Osv. Osv.

Så synd, så synd – med tanke på hvor utrolig bra den musikalske delen av forestillingen fungerer. I orkestergraven fører dirigenten Ivor Bolton et spenstig, veltrimmet «tidlig musikk»-ensemble gjennom Glucks affektfylte musikk i en tidsriktig følelsesladet tolkning. Og på scenen gir Randi Stene en stor, bevegende musikalsk prestasjon som Orfeus. I begynnelsen synger hun med nesten tilbakeholdt åndedrag, fortvilt, men kontrollert, en dempet, sløret sorg – og bryter så alle bånd i tredje akt sammen med Eurydike, i en stor klagende og anklagende utladning hvor hennes mørke mezzo blander seg perfekt med Gitta-Maria Sjöbergs varme, strålende sopran.

Kultur er energi

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 20.05.1998 

Her om dagen leste jeg en interessant artikkel om en suksessrik Bergensbedrift, eller som det sto: «et ambisiøst kompetansemiljø under stadig vekst og profesjonalisering». Det fremgikk at dette «kompetansesenter» har hatt hell med sine «strategier». Driften har vært preget av «lokalt engasjement», men også av «internasjonal orientering og posisjonering». Etter «den første, sårbare oppstartperioden» er bedriften «inne i en helt annen driftsfase med muligheter til langsiktig planlegging. Ikke minst takket være de stabile tildelinger over stats- og kommunebudsjettene». Denne støtten må betraktes som «en tillitserklæring til omsetningsvolum». Og «tross de usikre og kortsiktige økonomiske driftsrammene som var i begynnelsen» kan man i dag konkludere: «Drømmen om langsiktighet og permanent drift er nå blitt virkelighet».

Artikkelens stil er velkjent. Det er slik det skrives rundt omkring i de tusende bedrifter   i årsberetninger og virksomhetsplaner, i rapporter og prospekter. Samme slappe språk, samme oppblåste retorikk.

Men hvorfor er da nettopp denne artikkelen så interessant? Fordi det for en gangs skyld ikke dreier seg om oppdrettslaks eller informasjonsteknologi. Artikkelen står i Festspill-magasinet. Og handler om BIT20, Bergens berømte ensemble for samtidsmusikk.

Umiddelbart virker artikkelens blanding av kulturreportasje og jappespråk helt hinsides. Men likevel: det er noe slående i disse jålete formuleringene, et signal om at noe er annerledes nå, at kunst og kultur i dag tenkes på en ny måte.

Business-retorikken passer i al fall dårlig til de gamle tenkemåtene. Prøv selv: «På Mozarts tid var musikklivet i Wien et ambisiøst kompetansemiljø under stadig vekst og profesjonalisering»; «Griegs liv var preget av lokalt engasjement, men også av internasjonal orientering og posisjonering»; «Beethovens omsetningsvolumen var ikke tilfredsstillende, på 25 år ble det kun til ni symfonier».

Nei vel? Det høres ikke helt bra ut. Men når samme retorikk anvendes om vår egen tids kunst og kultur, klinger den riktig, på en måte. I hvert fald veldig 90-tall'sk.

Bakgrunnen er velkjent: Store deler av kulturlivet har vanskelig ved å klare seg på markedsvilkår og er etter hvert blitt mer og mer avhengige av forskjellige former for støtte fra stat, kommune og næringsliv. Det er dette som BIT20-artikkelen markerer: Det tales om organisasjon og institusjonalisering, om planlegging og drift, om alt hva som må til for å drive kulturliv i dagens Norge. Og for å sende de riktige signalene til de som sitter på pengekassene, beskrives alt dette i kulturbyråkratenes og sponsorenes særlige stammespråk. Men artikkelen demonstrerer også hva som er risikoen i denne situasjon: At byråkratiet blir sitt eget formål, at «driften» blir viktigere enn «produktet». At saken selv – musikken – tapes av syne.

Det er ikke lenge siden det var vanlig å tale om kunsten som noe fremmed, annerledes, som en uavhengig «time out»-sone utenfor de sosiale systemene, et område styrt av en egen utviklingslogikk. Slik er det ingen som taler lenger. Og det er vel dette som er det egentlig nye: I dag er det ingen som prøver å overbevise oss om at kunsten er vesentlig eller viktig. Eller bare noe særlig. Hele poenget er tvert imot å understreke at kunsten er en integrert del av de sosiale systemene. «Kultur er energi», skriver Festspill-sponsoren Statoil i sine annonser. Olje, musikk, elkraft, teater, en joggetur – det er ett fett. Eller som man kan lese i Festspill-magasinet: BIT20 er en bedrift som alle andre, med høye ambisjoner som alle andre. Denne helt vanlige bedriften produserer tilfeldigvis musikk. Og hva så?

Å hoppe før Wirkola

Bergens Tidende Morgen, 03.05.1998

Verk av Thoresen og Brahms

Marianne Thorsen, fiolin

Ion Marin, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Ypperlig fremførelse av Brahms' fjerde symfoni på torsdagkonsert med store musikalske kontraster

Det er vanskelig å hoppe etter Wirkola. Men bestemt også å hoppe før. Og derfor føltes det nesten som en urettferdighet mot Lasse Thoresen at Harmoniens programkomité hadde valgt å sette hans fiolinkonsert opp som første verk på en konsert som sluttet med Brahms' fjerde symfoni. For det er jo de færreste verk i verden som tåler å bli spilt og hørt i sammenheng med dette ruvende musikalske underverk.

Thoresens fiolinkonsert tålte det i hvert fald ikke. Brahms-symfonien etter pausen fikk nærmest karakter av en knusende dom – som nettopp virket urettferdig i betraktning av alle de innlysende, avgjørende avstander i tid, temperament, estetikk osv. som skiller de to verk.

Men når dette er sagt, må det samtidig legges til at Thoresens fiolinkonsert faktisk også er temmelig problematisk når den høres på sine egne, samtidsmusikalske premisser. Vel kan de store glitrende, orkestrale klangskulpturer imponere for en stund, men i lengden er det vanskelig å se bort fra at dyrkelsen av klangen her skjer på bekostning av nok så sentrale musikalske kvaliteter. Det melodiske stoffet er merkelig pregløst, og som musikalsk helhet virker konserten rett og slett formløs, som en uendelig flytende bevegelse uten indre nødvendighet og dynamikk. Og i lange strekk ganske kjedelig.

Det musikalske lyspunktet i denne sammenhengen var unge, talentfulle Marianne Thorsen som ga en imponerende tolkning av Thoresens teknisk krevende solostemme. Vi gleder oss til å høre hende igjen om et par uker i Troldsalen under festspillene, både som solist og i spissen for Leopold Trio.

Får vi også snart høre kveldens dirigent igjen? Kanskje det. Som bekjent er Harmonien på jakt etter en ny sjefdirigent – tre-fire år for sent. Og hver gang en fremmed dirigent ankommer Bergen, går det rykter blant Harmoniens bekymrede venner om at dette sikkert er en kandidat til jobben.

Man kunne håpe at ryktene for en gangs skyld talte sant, for Ion Marin virker som en solid, sympatisk dirigent, og han har tilsynelatende god kommunikasjon med musikerne. Torsdag kveld sørget han for at BFO kom sikkert gjennom Thoresens vanskelige partitur. Og presenterte så, etter pausen, en helt ypperlig fremførelse av Brahms' fjerde. Selvsagt er dette et verk musikerne kjenner ut og inn, et verk som nesten spiller seg selv – men også kun nesten: Det kreves alltid en god dirigent til å få balanse i klangen og tydeliggjøre det komplekse linjespill i de indre stemmene, en dirigent som kan sikre fremdriften og samtidig, midt i alt dette, markere de store strukturelle sammenhengene som går gjennom hele verket, fra førstesatsens musikalske urceller til sistesatsens strenge chaconne. Marin demonstrerte torsdag kveld at han er en slik dirigent.

Brasiliansk besøk

Bergens Tidende Morgen, 24.04.1998

Mario Ulloa, gitar

Mariakirken

Møte med en stor gitarist med overveldende teknikk og formsans

Mario Ulloa, brasiliansk gitarist – formentlig et ukjent navn for folk flest. Men etter onsdagens konsert i Mariakirken absolutt et navn man kommer til å huske. For her møtte vi en stor gitarist med overveldende teknikk og formsans, en begavet musiker som ubesværet beveget seg rundt i hele instrumentets repertoar, fra barokken til vår tid.

Han startet i 1800-tallets europeiske dagligstue med Giulianis wienerklassiske sonate op. 150. Tross tilnavnet «Eroica» er det ikke et verk preget av stor heroisk gestikk, det er først og fremst en serie delikate, tekniske utfordringer som Ulloa løste med omhu og nydelig sans for de avgjørende musikalske detaljene.

Deretter var det Bach, to satser fra fiolinsonate nr. 1, transkribert til gitar av Ulloa selv: først adagioen i en blomstrende, forsiret, nesten improviserende tolkning, og så, som kontrast, fugaen fremført helt enkelt, nøkternt, med en musikalsk letthet man sjeldent opplever i gitarversjoner av dette verket.

Resten av kvelden handlet det om latinamerikansk musikk fra det 20. århundre, musikk preget av store kontraster: Til den ene side f.eks. Ginasteras sonate op. 47 fra 1976, et eksperimenterende verk der klassiske avantgardeeffekter monteres opp mot argentinske folkelige melodier og rytmer – til den annen side en rekke teknisk krevende, men relativt tradisjonelle verk av komponister som Barrios og Villa-Lobos.

Mye av denne latinamerikanske musikken beveger seg i populærmusikkens grenseland, med tydelige inspirasjoner fra for eksempel sambaen. Og slik sett var det god musikalsk logikk i at Ulloa sluttet konserten sin med å spille egne arrangementer av et par nyere brasilianske sanger. Melodisk sjarmerende. Og hårreisende virtuost.

Det uferdige

Bergens Tidende Morgen, 22.03.1998

Verk av Britten og Elgar

Janice Watson, sopran

James Judd, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende fremføring av kontroversiel musikalsk rekonstruksjon

Det finns folk som ikke tåler det uferdige, folk som ikke kan holde fingrene fra store komponisters etterlatte skisser, folk som simpelthen er nødt til å jobbe med saken, prøve å sette stumpene sammen, få orden i fragmentene. Og av og til går det jo bra. Vi kan bl.a. takke den slags ildsjeler for at vi i dag har en fornemmelse av hvordan Mahlers 10. symfoni og Bergs «Lulu» kunne ha blitt hvis komponistene hadde fått leve lenge nok.

Kan vi på samme måten takke Anthony Payne for hans arbeid med skissene til Edward Elgars 3. symfoni? Torsdag kveld var vi på konsert med Bergens Filharmoniske Orkester og den unge britiske dirigenten James Judd hvor vi fikk anledning til å høre Paynes arbeid – bare en måned etter verdenspremieren i London i februar. Men selv etter denne meget aktuelle, meget spennende og meget kompetente fremføringen er det bestemt ikke lett å gi et entydig svar på spørsmålet.

Det er problemer i selve utgangspunktet, både etiske og musikalske problemer. Deryck Cooke rekonstruerte i sin tid Mahlers 10. på grunnlag av Mahlers eget komplette utkast hvor det ikke manglet en eneste takt. Anthony Paynes arbeid er ikke på samme måten en ferdiggjørelse der det dreier seg om å få de siste brikkene på plass, det er snarere en konstruksjon av noe helt nytt, en yngre komponists forsøksvise meditasjon «i Elgars ånd» over noen av Elgars musikalske tanker. For Payne har måttet jobbe med et materiale der gjennomkomponerte, fullt instrumenterte fragmenter ligger side om side med helt uferdige skisser og der ingen ting har funnet sin endelige plass ennå, et materiale som ikke inneholder en fullt utarbeidet plan over verkets større strukturelle sammenhenger.

Det var denne ujevnhet i materialet som var mest slående på torsdagskonserten. Riktignok var det mange typisk Elgarske trekk gjennom hele verket - varm, rund instrumentalklang, intense melodilinjer osv. Men det var samtidig også noe tørt og skjematisk over satsarbeidet, og mange rare, brå overganger fra fullt utviklede sekvenser til noe som nærmest virket som Elgar light. At verket er en problematisk hybrid fikk kanskje sitt tydeligste og paradoksale uttrykk i finalen, den satsen der Payne personlig har tilføyet mest. Strukturelt sett er dette egentlig den mest vellykkede, mest sammenhengende satsen. Og samtidig den som virker mest fremmed og klinger minst Elgarsk.

Før pausen var det også engelsk musikk, nærmere bestemt to verk av Benjamin Britten. Først de fire mellomspill fra «Peter Grimes». Deretter kveldens musikalske høydepunkt: »Les Illuminations», Brittens musikk for sopran og strykere til Rimbauds ungdommelig-revolusjonære tekster. Den amerikanske mediestjernen Barbara Bonney hadde for andre gangen meldt avbud til en konsert i Bergen. I stedet fikk vi høre den unge engelske sopranen Janice Watson som sprang inn med kort varsel   og imponerte med en gjennommusikalsk og overbevisende fortolkning av Brittens opulente musikalske fantasier, en fortolkning der stemmens unge glødende intensitet sto i det helt rette forholdet til Rimbaud-tekstenes «fargete miniatyrer» med deres visjoner om det rene, kaotiske universet.

Løfterik debutkonsert

Bergens Tidende Morgen, 18.03.1998

Verk av Suppé, Britten og Tsjajkovskij

Kjell Seim, dirigent

Ung Symfoni

Grieghallen

Det positive inntrykket fra konsertens første minutter holdt seg kvelden igjennom.

Blåserne var det første man merket seg på debutkonserten med Ung Symfoni i Grieghallen søndag kveld: en flott, fulltonende messingfanfare ved åpningen av Franz von Suppés Ouverture til Lett Kavaleri, og deretter messingblåsere og treblåsere i nydelig samspill. Og etter hvert som musikken utviklet seg ble det flere, ja mange flere, positive opplevelser: ensemblespill preget av soliditet og presisjon, stø kurs gjennom Suppés mange brå temposkift, sikker redegjørelse for de mange dynamiske kontrastene, letthet i de dansante delene, tyngde og dramatikk når det var nødvendig.

Det første inntrykket er alltid viktig. Kanskje spesielt viktig på en debutkonsert. Og da er det gledelig å kunne fortelle at det positive inntrykket fra konsertens første minutter holdt seg kvelden igjennom, fra Suppés ouverture over Benjamin Brittens Young Person's Guide to the Orchestra til Tsjajkovskijs fjerde symfoni.

Med et så nytt og så ungt orkester ville det være merkelig om ikke det var noe som kunne ha vært bedre. Fremføringen av Brittens Guide var et eksempel i så måte. Britten har skrevet et velklingende stykke musikalsk pedagogikk, men nettopp det pedagogiske opplegget med instrumentgruppene som eksponeres enkeltvis demonstrerte på søndagens konsert at Ung Symfoni gjerne kunne hatt noe mer tyngde i strykergruppene. Spesielt tydelig ble det under den avsluttende fremføring av Tsjajkovskijs fjerde hvor strykerne av og til hadde vanskeligheter med å få den rette balansen i forhold til blåserne.

Det er alltid en fornøyelse å være på konsert når Kjell Seim står på dirigentpodiet. Uansett om det er amatører eller profesjonelle han dirigerer, går han til oppgaven med musikalitet og energi. Som f.eks. søndag kveld hvor han fikk de unge musikere til å spille seg helt ut, ut gjennom alle begrensninger slik at musikken ble det sentrale og verkene kom til å leve. Og slik at resultatet ble en vellykket og løfterik debutkonsert for Ung Symfoni.

Generalprøve

Bergens Tidende Morgen, 31.01.1998

Verk av Dvorák og Tsjaikovskij

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Store musikalske kontraster på siste konsert før Bergensfilharmonikernes Japan-turne.

Torsdag kveld var vi på generalprøve i Grieghallen. Hjemmepublikummet fikk høre to av de verkene som  Bergensfilharmonikerne skal presentere for japanerne på turneen de neste ukene: Dvoráks «Fra den nye verden», og Tsjaikovskijs «Pathétique».

To store symfonier altså, begge fra 1893 og begge skrevet i det romantiske formspråket. Og så allikevel: to helt forskjellige verk. Hvor Dvorák er innsmigrende, folkelig, sangbar, er Tsjaikovskij høyspent, dramatisk, følelsesfull.

Torsdag kveld ble disse forskjellene profilert på en noe uvanlig måte. For det var rett og slett som om det var to helt forskjellige orkestre til stede i Grieghallen denne kvelden.

Dvorák-symfonien startet nervøst, urolig. I de to første satsene virket det som om musikerne og Kitajenko kjempet seg frem, fra takt til takt, hektisk, andpustne, uten overblikk og uten overskudd. Det var ujevne tutti, brå, ukoordinerte overganger og alt for mange upresise innsatser, spesielt i treblåsere og messing. Etterhvert falt tingene noe til ro og fremførelsen fikk en mer helhetlig karakter, men det var fortsatt en del problemer underveis, mye sprukken orkesterklang i sistesatsen for eksempel. Og en småsur avslutning.

Og så, etter pausen: Noe helt annet. Et sterkt, selvsikkert orkester som veltet salen med en flott oppførelse av Tsjaikovskij hvor alt satt som det skulle, hvor alle musikalske knaster var høvlet ned, hvor klangen var blanket og bonet, hvor hver detalj var pusset og polert.

La det være sagt med en gang: Så store sprik mellom prestasjonene bør det naturligvis ikke være. Ikke for et orkester i BFO's klasse. Og spesielt ikke når det gjelder verk av denne typen: «Fra den nye verden» er tross alt et av orkesterlitteraturens standardverk.

Men når dette er sagt, så la oss straks slå fast at Tsjaikovskij-fortolkningen var helt imponerende. Når BFO spiller slik, er det en fornøyelse å være på konsert. Og det er egentlig først når det spilles på dette nivå, at det er noen vits i å diskutere og sammenligne ulike fortolkninger av samme verk. Torsdag kveld merket vi oss for eksempel at Kitajenkos «Pathétique» var glansfull, med vekt på den utadvendte følelsesfulle gestikken hos Tsjaikovskij. Andre tolkninger er mulige, andre dirigenter har kanskje mer sans for musikkens underliggende spenning, dens indre patos, så å si. Hovedsaken er imidlertid at Kitajenko og BFO ga en flott og overbevisende argumentasjon for nettopp deres tolkning. En gjennomført musikalsk argumentasjon.

Brå overganger

Bergens Tidende Morgen, 17.01.1998

Verk av Groven, Grieg og Tsjaikovskij

Bodil Arnesen, sopran

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Sammensatt program på årets første torsdagskonsert

«Hjalarljod», Eivind Grovens festouverture til Oslo bys 900 års jubileum i 1950, er kanskje interessant for musikkhistorikere som vitnesbyrd om det inneklemte klimaet i norsk musikkliv på femti-tallet. Men på en vanlig konsert i Grieghallen, en vanlig torsdag kveld i det herrens år 1998, et halvt århundre etter uroppførelsen, virker verket helt malplassert: pompøs bråkende orkesterklang, primitiv satsarbeid, musikk uten forsonende momenter.

Fra Groven til Grieg – overgangen var brå, men bra for ørene. For det var unge talentfulle Bodil Arnesen som sto i sentrum. Og det var Griegs populære orkestersanger det dreide seg om: først Solveigs to sanger fra Peer Gynt, deretter de fire kjente romanse-orkestreringer, med «Våren» som nydelig avslutning  det hele i klare, presise tolkninger. Arnesens unge, lyse sopran harmonerer fint med de lyrisk ettertenksomme momentene i disse sangene, og Kitajenko la i sin tolkning vekt på å fremheve den duse melankolien i Griegs minimalistiske orkestersats.

Etter pausen igjen en brå overgang: Hvis man følte at stemningen hadde vært litt vel vegeterende og pastellfarget i Grieg-avdelingen, så ble det til gjengjeld trøkk og uttrykksbredde for alle pengene da Kitajenko og orkestret kom alene på banen med en sterk, følelsesfull fremføring av Tsjaikovskijs 5. symfoni. Det startet ganske visst litt dvelende, litt forsiktig, og spesielt i den lange Andante cantabile var det problemer med å holde intensiteten oppe, men det sluttet overbevisende og flott, med en lett, elegant vals og en triumferende, fulltonende finale. Og når enden er god, er allting, som kjent, godt.