Et musikkhistorisk detektivarbeid

Bergens Tidende Morgen, 23.06.2003

Gustav Mahler: Des Knaben Wunderhorn

Barbara Bonney, Matthias Goerne, Sara Fulgoni og Gösta Winbergh

Concertgebouw-orkestret

Riccardo Chailly, dirigent

Decca

Matthias Goerne og Barbara Bonney i en Wunderhorn-tolkning for det 21. århundre.

Alene av musikkhistoriske grunner er dette et kupp. Riccardo Chailly gir på denne platen et interessant, overbevisende forslag til hvordan Gustav Mahlers Wunderhorn-sanger ble sunget og spilt den gang komponisten selv stod på podiet.

Her er det mye som høres nytt og annerledes ut; mange av sopranens sanger synges av barytonen og omvendt; «Revelge» synges av en tenor, «Urlicht» av en mezzosopran. Og i tillegg har Chailly redusert orkesterklangen slik at man plutselig forstår hva musikkhistorikerne mener når de sier at disse orkestersangene er Mahlers bidrag til kammermusikken.  

Det er resultatene av et musikkhistorisk detektivarbeid som presenteres her - i en helt formidabel musikalsk tolkning. Concertgebouw-orkestret spiller så klart og gjennomsiktig som en strykekvartett. Den sentrale barytonstemmen synges av fabelaktige Matthias Görne med en stemmeprakt og en karakteriseringskunst som ikke har noe sidestykke i Mahler-diskografien. Og i sopranpartiene gir Barbara Bonney en av sine beste prestasjoner noensinne. En Wunderhorn-tolkning for det 21. århundre.

Allsidighet

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2003

Svante Henryson, Anne Sofie von Otter m.fl.

Peer Gynt Salen

Anne Sofie von Otter og populærmusikken

Det pleier å gå gruelig galt når klassisk utdannede sangere prøver seg med jazz og populærmusikk. Når Anne Sofie von Otter gjør det, går det godt. Imponerende godt.

Damen er rett og slett skremmende allsidig. Etter fire konserter med italiensk tidligbarokk, Beethoven, Grieg og franske chansons står hun en sen kveld i Peer Gynt Salen og synger Elvis Costello, Tom Waits, Ozzy Osbourne, evergreens. Ubesvært, som den naturligste sak i verden.

Plutselig er den store, strålende mezzosopranen forsvunnet. Stemmen er lett kornet, dempet ned i det hverdagslige registret, forsterket med mikrofon og tilpasset tid og sted og stil. Vi får en sløret versjon av Speak Low, bare akkompagnert av Svante Henrysons cello. Og hun synger en enkel, klar Night and Day mens live-sampleren Jan Bang kaster støybomber og skeive klanger ned over henne. Høydepunktene er to kantede Costello-låter. Og en Tom Waits-ballade, tolket cool, bittersøt.

Jo da. Hun kan dette. Også dette. Det eneste man savner, er kanskje en mer improviserende tilgang til materialet. Hun fraserer fritt og avslappet, men synger de fleste sanger relativt straight gjennom, tar bare et par forsiktige melodiske omveier i Night and Day – hvilket er litt rart, når man tenker på hvor flott hun håndterer barokkens blomstrende ornamentikk. 

Det var von Otters kveld. Men egentlig var hun bare gjest. På en konsert der Svante Henryson presenterte seg selv - og sin musikk for jazz-rock besetning og stryketrio. Musikken klinger bra, den er profesjonelt skrevet, den er flott, stort anlagt, pompøs, men likevel temmelig anonym. Og i lengden ensformig. For uansett om den starter som popballade, som fusion, som liksom-indisk, liksom-irsk, liksom-Piazzola, ender den hver gang opp noenlunde samme sted. Men den ble spilt effektivt og profesjonelt av en gruppe gode musikere – med den fremragende bassisten Anders Jormin som det solide midtpunktet.

Å sette seg selv på spill

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2003

Verker av Sjostakovitsj, Prokofiev og Grieg

Håkon Austbø, klaver

Alexander Vedernikov, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Håkon Austbø slutter Festspillene med intens og dramatisk Grieg-tolkning

Festspillenes russiske spor ble ført til ende på avslutningskonserten med to russiske symfonier på programmet. Og med en russisk dirigent i spissen for BFO.

Først punkt på programmet var Sjostakovitsjs 6. symfoni der dirigenten Alexander Vedernikov la den langsomme førstesatsen bredt opp, men valgte å underspille musikkens mørke og angstfylte sider. Til gjengjeld hadde han flott grep om den forserte munterheten i de to raske, avsluttende satsene.

Prokofievs første symfoni er egentlig en musikalsk spøk, en lett, elegant lek med wienerklassiske former. Vedernikovs sans for det raske og lette ga her spesielt fin uttelling i den korte, ironiske tredjesatsen der Prokofiev nærmest dekonstruerer den tradisjonelle gavotteformen og skaper en slags kubistisk collage av stumpene.

En av trådene gjennom årets Festspill har vært de historiserende, rekonstruerende fremførelser – Norringtons tolkninger av Beethoven. Eller Bengt Forsbergs gjenoppdagelse av Percy Graingers klavermusikk. Og da er det vel passende at også avslutningskonsertens faste verk, Griegs klaverkonsert, får et historisk ettersyn, at vi denne gangen fikk høre originalversjonen fra 1868 som nesten aldri har vært spilt i nyere tid.

Man skal visst være Grieg-filolog for å få med seg alle de nyansene som skiller denne versjonen fra den vi pleier å høre. Et første inntrykk er at originalversjonen forekommer renere i klangen, klarere i fargerne. At den også virket mer rå og spent i uttrykket, skyldes nok især Håkon Austbø som ga solostemmen en intensitet og nerve man sjelden opplever.

Austbø er en ekstremt lyttende pianist, åpen overfor alt som skjer i orkestret omkring ham. Og villig til å risikere noe, sette seg selv og musikken på spill, i spill. Det er som om ingenting er avgjort på forhånd når han setter fingrene i tangentene. Han spiller med høye innsatser – med og mot orkestret. Det er en risikofylt strategi, men slikt blir det stor musikk av. I dette tilfelle en av de mest intense og dramatiske Grieg-tolkninger vi har hørt på lenge.

Synlig musikk

Bergens Tidende Morgen, 01.06.2003

Verk av Beethoven

Camerata Salzburg

Roger Norrington, dirigent

Domkirken

Roger Norrington og Camerata Salzburg med fabelaktig tolkning av Beethovens Eroica

Camerata Salzburg setter i gang med Beethovens musikk til balletten Prometheus en sen kveld i Domkirken. Og vi savner ikke danserne i det hele tatt. For når Roger Norrington dirigerer, er det en hel ballett i seg selv. Han bruker ikke vanlig slagteknikk, han former musikken med hele kroppen. Han mimer til musikerne hva han sa under prøvene, han forteller med fakter og geberder hvordan han tenker seg musikken, hva han vil frem til. Og for oss som sitter og lytter, blir hans uortodokse, uttrykksfulle orkesterledelse en slags illustrasjon av musikken, en synliggjøring og artikulasjon av dens indre struktur.

Camerata Salzburg har en besetning som svarer til orkestrene på Beethovens tid. Musikerne dyrker den «historiske» oppførelsespraksis som Norrington har vært foregangsmann for, og selvsagt fulgte de hans minste vink gjennom de mange fine, dansante Prometheus-satser. Det var klarhet og oversikt i denne musikken. Og i denne tolkningen.

Men Beethoven er selvsagt mer enn dette. Hans musikk rommer også det ufattelige, de store kvantespringene som unndrar seg enhver forklaring. Og Norringtons interessante valg av program til konserten i Domkirken fokuserte på nettopp dette, på det gåtefulle, det forunderlige, på det momentet i begynnelsen av 1800-tallet da Beethoven skrev sin tredje symfoni, Eroica - og endret den vestlige musikkens historie.

Prometheus og Eroica er komponert nesten samtidig, for nesten samme besetning. Og et tema fra finalen i Prometheus dukker opp igjen i Eroicas finale. Men da Norrington og Camerata Salzburg startet på symfonien etter pausen, var vi ikke lenger i Prometheus’ verden, vi var med en gang flyttet over på den andre siden av et stort historisk vannskille. Der Prometheus er en serie nydelige småstykker i elegant 1700-tallsstil, er Eroica den første moderne symfonien, et strengt gjennomorganisert verk som samtidig er så fleksibelt at det kan romme og bearbeide det mest forskjelligartede materiale.

Det ble en fabelaktig tolkning av Eroica. En overveldende demonstrasjon av alt det som er nytt i denne musikken – kompleksiteten, overskuddet, det tematiske arbeidet, de helt enorme proporsjonene. Et av disse sjeldne tilfeller der dirigent og orkester har full kontroll over de store linjene og strukturene og samtidig klarer å formidle dette veldige verket i hele dets uendelige detaljrikdom - og klarer å balansere struktur og detalj ved hele tiden å fremheve nettopp det elementet, det motivet, den klangen som er viktigst på dette sted i satsen.

Eroica kan virke ugjennomskuelig og forvirrende, selv i dag 200 år etter at Beethoven skrev den. Men denne kvelden i Domkirken, med Roger Norrington dansende foran Camerata Salzburg, ble allting innlysende og klart.

Urverk og skyer

Bergens Tidende Morgen, 30.05.2003

Verker av György Ligeti 

Ensemble InterContemporain 

Johannes Debus, dirigent

Bursdagskonsert for György Ligeti med Ensemble InterContemporain, samtidsmusikkens franske fyrtårn

Tiden går. Onsdag fylte György Ligeti 80 år. Etterkrigsgenerasjonens urokråke er blitt en eldre herre. Men musikken hans er fremdeles like sprek og radikal som da han skrev den: seriøs, utfordrende, virtuos - og befriende fandenivoldsk. Og ble spilt nettopp slik på bursdagskonserten i Håkonshallen av det fremragende Ensemble InterContemporain, samtidsmusikkens franske fyrtårn.

Det går to tendenser gjennom Ligetis verk: "urverk og skyer" kaller han dem med et sitat fra filosofen Karl Popper. Urverket henspiller på hans interesse for det maniske og mekaniske i musikken, for den presise, komplekse rytmiske artikulasjonen. Skyene står for det ugjennomsiktige, det formløse, de langsomt drivende, sitrende klanger.

Det var skyene som dominerte i onsdagens første verk - den tyste, dirrende cellokonserten (1966) som ble fremført med Pierre Strauch som elegant, virtuos solist sittende årvåken på kanten av stolen gjennom to umenneskelig komplekse satser der celloen nesten hele tiden spiller i sitt mest dempete register, på grensen til det hørbare.

Dimitri Vassilakis og Michael Wendeberg spilte "Tre stykker for to klaverer" (1976) slik det kreves: som et urverk. Det er i dette verket Ligeti flørter med Terry Riley og Steve Reich og jobber med minimalistiske teknikker, med gjentakelser, med faseforskyvninger osv. Regelverket virker umiddelbart enkelt og gjennomskuelig, men produserer hele tiden tette, nesten ugjennomtrengelig komplekse sekvenser - ekte Ligeti, milevidt fra Riley og Reich.

I de fleste av Ligetis verker løper de to hovedtendensene sammen, f.eks. i den merkelig skeive og bevisst ustemte "Horn-Trio" (1982) som Dimitri Vassilakis fremførte sammen med Hae-Sun Kang på fiolin og Jens McManama på horn. Og det er også både urverk og skyer i "Kammerkonserten" fra 1969-70 som avsluttet kvelden, og der Ensemble InterContemporain og dirigenten Johannes Debus spesielt imponerte med en ør, piskende tolkning av tredjesatsen - "Preciso e meccanico".

Konserten startet med et kort stykke for to fioliner av Luciano Berio, spilt til minne om den italienske komponisten som døde dagen før, 77 år gammel. Tiden går. Samtidsmusikkens store, gamle komponister forlater oss. Men musikken deres lever fremdeles i beste velgående.

Tre temperamenter

Bergens Tidende Morgen, 28.05.2003

Verker av Beethoven, Schumann m.fl.

Martin Fröst, klarinett

Tanja Tetzlaff, cello

Gunilla Süssmann, klaver

Logen

Gunilla Süssmann med musikalske venner i Logen

Av de to unge musikerne som Gunilla Süssmann hadde med seg i Logen mandag, er svenske Martin Fröst den som er kommet lengst i karrieren. Han er allerede et veletablert, internasjonalt navn, en fremragende, virtuos klarinettist som kjenner kjernerepertoaret ut og inn og kan blåse flettene av de fleste av sine eldre kolleger. I tillegg er han en glimrende danser og mimiker og vekker oppsikt med eksperimenterende tolkninger av nye verker i grenselandet mellom musikkteater og performance. Noe han demonstrerte med en effektfull fremførelse av Anders Hillborgs klarinettkonsert "Peacock Tales" fra 1998 i en versjon for dansende solist og tape.

Det var nå ikke ren Fröst-festival denne mandagen. Egentlig var det kammermusikk det først og fremst dreide seg om. Og med tyske Tanja Tetzlaff på cello og Süssmann på klaverkrakken hadde Fröst to ualminnelig sterke partnere som kunne gi ham både samspill og motspill.

Det startet med en livlig, munter fremførelse av Beethovens populære Gassenhauser-trio, op. 11, der det var rik anledning til å studere de ulike kunstneriske temperamenter som var samlet på scenen: Fröst er perfeksjonisten som har slepet og polert hver enkelt frase og overveid hvert eneste åndedrag, mens Tanja Tetzlaff er en mer robust og spontan kunstner som griper musikken og sjansene i flukten. Og bak dem, ved flygelet, sitter en myndig Gunilla Süssmann og samler musikken med klarhet og overblikk.

Etter Beethoven ble det duospill: Først Tetzlaff i en solid, kraftfull tolkning av Sjostakovitsjs cellosonate, op. 40, og etter pausen Fröst, delikat, gjennomkontrollert, i Schumanns fantasistykker for klarinett og klaver, op. 73. Og til sist var da alle tre musikere samlet på scenen igjen, denne gang i det som skulle bli kveldens høydepunkt: En varm, erkeromantisk fremførelse av Brahms' sensommerlige klarinett-trio i a-moll, op. 114, der Fröst og Tetzlaff fant sammen i blomstrende samspill.

Løs snipp i Logen

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2003

Verk av Percy Grainger og Edvard Grieg

Bengt Forsberg, Piers Lane og Håvard Gimse, klaver

Logen

Bengt Forsberg som entusiastisk advokat for Percy Graingers musikk

Det er lett å la seg lure. Han ser så formell og korrekt ut der han sitter i bakgrunnen ved flygelet og akkompagnerer Anne Sofie von Otter. Men vi som fant veien innom Logen søndag kveld fikk møte en helt annen person: Bengt Forsberg, helt fremme på scenen - i rollen som stand-up konferansier, som entusiastisk advokat for australske Percy Graingers musikk, og som vill og gal anfører for pianistene Piers Lane og Håvard Gimse.

Det var løs snipp. Det var høyt humør. Det ble spilt fir- og sekshendig på to klaverer. Og mitt i alle festlighetene var det uventet gjesteopptreden av Leif Ove Andsnes som ble kommandert opp fra salen for å spille firhendig sammen med Forsberg på ustemt harmonium. Jo da, dette var en annerledes konsert.

Men så er Percy Graingers musikk da også annerledes enn det meste av det som er skrevet i de første årtiene av forrige århundre. Her er ingen storladen senromantikk, ingen innadvendt, eksperimenterende modernisme, bare raus, strømmende, gjenkjennelig musikk, inspirert av nordiske og engelske folketoner.

Tiden har ikke vært gunstig for denne musikken. I dag høres det meste temmelig monotont og trivielt ut. Etter hundre år med jazz og populærmusikk virker rytmikken stivbent og harmonikken på grensen til det banale. Hvis Graingers musikk skal spilles i dag, må det visst være nettopp slik Forsberg og hans muntre menn gjorde det i Logen denne søndagen - med entusiasme, med kjærlig ironi, og med så mye teknisk overskudd at selv de mest corny delene får nytt liv og løfter seg.

Sangbart og uttrykksfullt

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2003

Verk av Mozart, Beethoven m.fl.

Richard Goode, klaver

Grieghallen

Richard Goode i imponerende maratonprogram

Han kommer ruslende inn i Grieghallen, setter seg til flygelet, og kaster seg brummende og småsyngende inn i musikken. Amerikanske Richard Goode er i gang med et av sine berømte maratonprogrammer. Og fra første takt sitter man der med blanke øyne og frysninger på ryggen.

I en tid som mer og mer preges av musikalsk spesialisering, blir en kunstner som Richard Goode etter hvert noe nær en anakronisme: Her har vi en fremragende pianist som beveger seg fordomsfritt omkring i hele musikkhistorien og som spiller alt han finner med usvikelig sikkerhet. Det er ikke mange slike pianister tilbake.

Alene et blikk i kveldens tettpakkede program forteller alt om bredden og liberaliteten i hans musikksmak: Med et spenn fra William Byrds elizabethanske virginalmusikk til Debussys preludier, og med Mozart, Beethoven og Chopin som mellomstasjoner er alt lagt til rette for et godt, gammeldags "recital" av den typen man sjeldent hører i dagens konsertsaler.

Og Goode skuffer ikke. Det er rett og slett imponerende at han klarer å håndtere dette enorme spennet, at han formår å gå inn i alle disse meget forskjellige musikalske universer i løpet av en kveld, at han hver gang gjør det med respekt og med sans for nettopp de spesielle kravene den enkelte komponisten stiller. Han spiller Byrds pavaner og gaillarder blomstrende og sanselig; hans tolkning av Mozarts 8. klaversonate, KV 310, er virtuos og elegant med en førstesats i et helt forrykende ungdommelig tempo; hans Debussy-preludier er drømmende, svevende, dekadente.

Og gjennom hele dette mangslungne programmet er det likevel hele tiden Richard Goode man hører: en sterk, sikker stemme som setter sitt umiskjennelige preg på musikken. Og som klinger rent igjennom i Beethovens klaversonate nr. 30, op. 109. Sistesatsen er en andante - "molto cantabile ed espressivo": meget sangbart og uttrykksfullt. Slik er det. Slik spiller Goode klaver.

I den mjuke Nott

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2003

Anne Sofie von Otter, mezzosopran 

Bengt Forsberg, klaver

Villaen

Von Otter i Villaen på Troldhaugen med stor, dramatisk tolkning av Haugtussa

Det var fredag. Det var "den mjuke Nott, då Draumen slær ut sine Vengjer". Og det var på Troldhaugen. Der Anne Sofie von Otter sto og drømte om Haugtussa og Veslemøy - "i linnare Ljos enn Dagen hev ått".

Det er ti år siden hun og hennes faste pianist Bengt Forsberg ga ut den prisbelønte cd-en med Grieg-sanger. Fredag kveld var de sammen i Villaen og fremførte Haugtussa-syklusen der den er skapt. Og slik den er tenkt. For et verk som dette er vel nettopp tenkt i forhold til intime omgivelser som disse. Haugtussa synges vanligvis i konsertsalene, men hører musikalsk sett hjemme i en villa, i salongen, i husets store stue der venner, gjester og kunstnere er tett på hverandre, der stemningen er fortrolig og personlig. Men der det også er så høyt under taket at det er plass til store, dramatiske utladninger.

Og det måtte det være plass til denne kvelden. For vel er von Otters Haugtussa intim og inderlig, men den er også et veldig dramatisk verk. Da cd-en kom ut, ble hennes tolkning sett på som uortodoks, som mer dynamisk i uttrykket, mer rik på kontraster enn man var vant med. I dag, ti år senere, er kontrastene blitt om mulig enda skarpere og ekspressiviteten enda voldsommere. Von Otter svinger ubesværet fra vilt, ungdommelig overmot i Blåbær-Li til den svarteste fortvilelsen i Vond Dag.

Hun henter uopphørlig nye sider av Garborgs tekster frem og farger dem med en stemme som tilsynelatende kan tøyes i alle retninger og bringes til å uttrykke alle sinnsstemninger, alle de fineste følelsesnyanser. Og til sist, til aller sist i den aller siste sangen, når Veslemøy søker trøst ved Gjætle-bekken, tapper von Otter plutselig stemmen for all kraft, slår om i mezza voce, i det stille, tilbakeholdte registret, og lar verket klinge ut i frysende, nesten tonløs resignasjon, i "Tonar frå mjukare Strengjer".

En stor tolkning, et følelsesregister og en nyanserikdom som selv den beste cd aldri vil kunne fange. Fremført av en stor sangerinne. Med en stor pianist som akkompagnatør: Bengt Forsberg støttet lydhørt og innforstått von Otter gjennom alle de brå stemningsskiftene i Haugtussa. Og skapte som solist en perspektivrik musikalsk ramme om sangene med en rekke fine Grieg-tolkninger av klaververker fra bl.a. Lyriske stykker.

von Otters kunst

Bergens Tidende Morgen, 23.05.2003

Verk av Monteverdi, Dowland m.fl.

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Jory Vinikour, cembalo; Jakob Lindberg, lutt

Festspillene

Håkonshallen

Intim, kammermusikalsk åpning av von Otters Festspillkonserter

Hun er Festspillenes store, internasjonale stjerne. Men det er ikke noe primadonna over henne. Det er musikken, sangen, teksten som er det sentrale, ikke personen Anne Sofie von Otter. I så måte er det karakteristisk at hun velger å åpne sin del av Festspillene med en konsert uten store, glitrende arier, en konsert helliget tidlig-barokkens vokalmusikk.

Hun starter som avslappet, humoristisk konferansier, guider oss inn i perioden. Så demper hun stemmen ned, går inn i det helt intime formatet, og skaper stor musikk.

I første avdeling er vi i det italienske 1600-tall, med intense, høyspente sanger av Monteverdi og Frescobaldi og deres mer ukjente samtidige. Det er snakk om virtuos, voldsomt ornamentert musikk, men en vesentlig del av von Otters kunst er at hun formår å få det teknisk krevende til å høres ukunstlet ut. Og at hun har den store teknikerens frihet til å leke med uttrykket, til å improvisere, følge et plutselig innfall, lytte til tekstenes anvisninger mer enn til notebildets tegn.

Etter pausen var vi tilbake på mer velkjent grunn med sanger av Dowland og Purcell, melankolsk, engelsk musikk med et følelsesuttrykk som er tettere på en senere tids lieder, og kanskje også tettere på den side av von Otter vi kjenner fra operascenene. En stor sangerinne, i kammermusikalsk samspill med to store instrumentalister, begge internasjonale stjerner med spesiale i tidlig musikk: Amerikanske Jory Vinikour på cembalo og orgel, og svenske Jakob Lindberg på lutt og luttens storebror, theorben. Sammen skapte de et florlett klangbilde omkring von Otters stemme, og hadde da i tillegg egne soloavdelinger: Vinikour imponerte med et viltvoksende, blomstrende variasjonsstykke av ukjente Johann Kaspar von Kerll, og Jakob Lindberg demonstrerte flott sans for dramatikken i Dowlands luttstykker.

Det musikalske arbeid

Bergens Tidende Morgen, 13.05.2003 [?]

Robert Schumann: Strykekvartett nr. 1 og 3

Zehetmair Quartett

ECM

Nærgående ECM-innspilling av frisk, spontan Schumann-tolkning

Dette er en plate som kommer til å bli mye spilt. I utgangspunktet er det ikke mange versjoner av Schumanns strykekvartetter på markedet. Og i tillegg er Zehetmair-kvartettens nye tolkning så frisk og spontan at det er en ren fornøyelse.

Schumann skrev tre strykekvartetter i løpet av et par uker i sommeren 1842. På platen hører vi den første og den siste, to verk fulle av indre kontraster og konflikter - der streng, kontrapunktisk musikk glider over i improviserende, frie deler, - der lyriske stemninger avløses av utadvendte, rytmisk energiske passasjer. Og under det hele merker man at noe nytt er ved å arbeide seg ut av strykekvartettens gamle form.

Zehetmair-kvartetten spiller musikken fra innsiden, etter hukommelsen, uten noter – og uten omsvøp, uten forsøk på å glatte konfliktene ut. ECM's teknikere har fanget resultatet med mikrofoner så nærgående at man ikke bare hører musikken, men også musikernes arbeide med musikken – åndedragene, buestrøkene. Kammermusikk på høyt nivå.

Hindemiths humor

Bergens Tidende Morgen, 06.05.2003

Paul Hindemith: Kammermusik

Concertgebouw-orkestret

Riccardo Chailly

Decca

En flott serie gjenutgivelser med Riccardo Chailly og Concertgebouw-orkestret.

Noe av stemningen fra Riccardo Chaillys første turbulente år med Concertgebouw er fanget på de fem dobbelt-cd'ene med gjenutgivelser fra 1987-94 som nettopp er gitt ut i billigserien Double Decca.

I bunken er det en dobbelt-cd med Mahlers vokalmusikk sunget av den store Brigitte Fassbaender. Her er Stravinskijs ballettmusikk. Her er verk av Schönberg og Zemlinsky fra den gang senromantikken forvandlet seg til modernisme. Og her er min personlige favoritt: En komplett innspilling av Paul Hindemiths «Kammermusik»-serie. Chaillys tolkning vakte furore da den kom ut i 1990, og den virker like overveldende i dag: Dette er skarp, intens musikk, full av humoristiske lån og sitater, spilt med ironi og vidd av et spenstig orkester. Og av gode solister. Hør en hvitglødende Kim Kashkashian spille bratsj-stemmen i «Kammermusik» nr. 5 og bli overbevist. Bedre kan dette visst ikke gjøres.

Kritikken av Requiem - et svar

Bergens Tidende Morgen, 04.05.2003

Det har vært en del innlegg i BT etter min anmeldelse av Kenneth Sivertsens Requiem (12.4). Kanskje det er på sin plass med et par kommentarer fra min side? Jeg skal gjøre det kort. 

Offentlig debatt om musikalske anliggender er sjelden, selv i Bergen der uttrykksviljen ellers generelt er stor. Derfor er det bare bra at det for en gangs skyld kommer reaksjoner på en musikalsk vurdering. Det som kanskje ikke er vel så bra, er den typen argumentasjon som fremføres i leserbrevene. Skribentene er uenige med mig, og mener derfor at jeg er udannet, mangler kompetanse og bør slutte å skrive. Man kjenner mønstret. Og dersom man har litt humorisk sans kan man more seg over at BFO's direktør d. 13.4 beskylder meg for å være en autoritær kulturstalinist ... og straks etterpå får støtte fra ivrige lesere som dels krever skriveforbud for folk med andre meninger enn dem selv, dels vil ha BT's kulturredaksjon skiftet ut med lojale partikammerater.

En av skribentene (29.4) mener at jeg skriver uforståelig, men har dog forstått så mye at hun er uenig med mig – selv om hun  ikke har vært på konserten. En annen mener (15.4) derimot at jeg skriver alt for forståelig og meddeler at «man» vil ha seg frabedt slikt i avisen. Hvem «man» er, opplyser han dog ikke.

Flere av innsenderne henviser til egne positive opplevelser og til at publikum i Grieghallen var tydelig begeistret for verket. Til dette er å si at en anmelders oppgave ikke er å anmelde publikum, men å anmelde verket. Publikums reaksjoner på uroppførelsen fikk i øvrig bred dekning i BT dagen etter premieren (11.4). Andre leserbrev henviser til at verket er komponert under sykdom. Men det er ikke anmelderens oppgave å anmelde komponistens sykdom – som i øvrig fikk bred dekning i BT og andre aviser i dagene opp mot premieren.

I motsetning til leserbrevsskribentene er BFO's direktør Lorentz Reitan (13.4) visst egentlig ikke fundamentalt uenig med meg når det gjelder vurderingen av verket. Han bemerker bare at min anmeldelse er kort. Joda. Jeg skrev faktisk en avisanmeldelse, ikke et stykke analytisk kritikk beregnet på et musikkvitenskapelig tidsskrift. Selvsagt skulle jeg ønske jeg hadde mer spalteplass i avisen pluss romsligere deadline. Hadde jeg hatt mulighet for å skrive detaljert, og hadde jeg f.eks. også hatt mulighet for å lese Sivertsens partitur på forhånd, ville jeg ha utdypet og eksemplifisert forskjellige momenter, men det ville selvsagt ikke endret min grunnleggende vurdering – som er at dette verket ikke henger sammen, at det består av løse skisser som fremføres av tre-fire forskjellige musikergrupperinger uten innbyrdes kontakt, at orkestersatsen er syltynn, at instrumenteringen i en del tilfeller er problematisk og tilsynelatende foretatt uten større forståelse for instrumentenes og korstemmenes register, at det generelt er snakk om dårlig håndverk i de orkestrale delene og i korsatsene, og at det på premierekvelden bare var de improviserte passasjene som hadde en viss musikalsk tyngde.

Jeg har stor forståelse for at Reitan føler det er vanskelig å uttale seg om en problematisk disposisjon. Men jeg er likevel forundret over de billige retoriske knepene han velger å bruke i innlegget sitt. «Uhildet kritiker?» spør han ironisk. Men – kunne man spørre tilbake - er en kritiker nødvendigvis «hildet» fordi han ikke ukritisk videreformidler Harmoniens PR-materiale? Eller: Hvem er det egentlig som er «hildet» i denne saken? Anmelderen som tar stiling til verket slik det presenteres i konsertsalen, eller direktøren som har bestilt verket og som har jobbet intenst med saken over lengre tid? Og videre: Blir man automatisk kulturstalinist fordi man peker på at det burde vært foretatt kvalitetskontroll en eller annen gang underveis i prosessen fra bestilling til fremføring? Mener Reitan faktisk at denne bestillingen er gjennomført som avtalt? Inngikk det f.eks. som en del av den opprinnelige kontrakten at en studerende fra Griegakademiet skulle kalles inn i siste liten for å foreta orkestreringen? Og så videre. Og så videre. 

Reitan slutter med å fremheve «publikums spontane, stående applaus». Joda. Men Reitan vet jo godt at bergenspublikummet generelt er heftig og begeistret, og at spontan, stående applaus er regelen snarere enn unntaket i Grieghallen. Det er naturlig at bergensenes varme og raushet gleder direktør Reitan, men når det gjelder den musikalske vurderingen av Sivertsens Requiem burde musikk-mennesket Reitan kanskje snarere lytte til sin egen musikalske fornemmelse. Eller til de involverte musikerne.   

Sviktende dømmekraft

Bergens Tidende Morgen, 12.04.2003

Kenneth Sivertsen: Requiem

Diverse solister

Frode Rasmussen, resitasjon

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kor

Grieghallen

Halvannen time med uferdige stumper fra Kenneth Sivertsens musikalske snekkerbod.

Den norske pressen har en etisk grunnlov. Den inneholder blant annet en paragraf som sier at man ikke må misbruke andre menneskers sviktende dømmekraft. Man skulle ønske konsertdireksjonen i Harmonien hadde tilsvarende normer og en tilsvarende paragraf. For da hadde BFOs direktør sendt Kenneth Sivertsens «Requiem» tilbake til komponisten og bedt ham komme igjen når han hadde jobbet mer med saken og hadde noe mer sammenhengende å by på.

Dessverre er verden ikke slik. For Harmonien sliter med økonomien. Og gjennomsnittsalderen på torsdagskonsertene er etter hvert foruroligende høy. Desperate tider krever desperate tiltak. Derfor er det kynismen som får råde grunnen. Og derfor satt vi da i Grieghallen i halvannen time og hørte på uferdige stumper fra Kenneth Sivertsens musikalske snekkerbod. Vil slike tiltak gi flere kunder i butikken på sikt? Jeg tror ikke det.

Sivertsen hadde for anledningen funnet frem litt av hvert. Og lagt bitene på rekke. Sånn noenlunde. Litt visepop, et par skisser til noe korsang, noen takter syltynn orkestermusikk, to-tre akkorder å improvisere over for en gruppe jazzmusikere. Pluss Frode Rasmussen. Pluss hjelpeløst banale tekster om livets store spørsmål.

Det har vært en del snakk om cross-over i forkant av denne konserten. Men det var ingen trafikk over grensene å spore torsdag kveld, verken mellom stykkene innbyrdes eller i verket som helhet. Alle – musikerne, sangerne, Frode Rasmussen - holdt på med sitt, høflig, profesjonelt, i hver sin bås, uten innbyrdes kontakt. En bit pop. En bit jazz. Litt forknytt korsang. Litt Frode Rasmussen. Og så videre. I halvannen time.

Det var selvsagt enkelte lyspunkter underveis. F.eks. den tidligere Vamp-vokalisten Jan Toft som kvelden igjennom gjorde en imponerende innsats i popballadene. Og jazzmusikerne – som ganske visst ikke hadde mye alburom, men som glimtet til i en enkelt, kort free jazz sekvens i starten av kvelden. Pluss at den fremragende vibrafonisten Mike Mainieri flere ganger skapte flott, blomstrende musikk henover et nokså magert akkordgrunnlag.

Hva musikere og sangere tenker en slik kveld, er vanskelig å si. De er på jobb. De er profesjonelle. De gjør hva situasjonen krever. Men jeg kan forestille meg at den glimrende dirigenten Ingar Bergby og den like så glimrende sopranen Liv Elise Nordskog av og til stod og tenkte at det er merkelig, for ikke å si urimelig, at Harmoniens konsertdireksjon bare har bruk for deres talenter ved anledninger som denne.

Hyllest til oboen

Bergens Tidende Morgen, 01.04.2003

Verk av J.S.Bach, Christoph Förster og Magnar Åm

Ruth Solveig Steinsland, barokkobo

Kåre Nordstoga, orgel

Bergen Barokk

Maria Festdagene 2003

Mariakirken

Med Ruth Solveig Steinsland som guide gjennom barokkens obomusikk.

Det var slutten på Maria Festdagene, det var Bach til start, det var Bach til slutt, det var Bach i midten. Og over det hele svevet en syngende obo.

Er det noen som har skrevet vakker musikk for obo, så er det Bach. Og når dette gamle, forunderlige instrumentet spilles av en så begavet musiker som Ruth Solveig Steinsland, da må det bare bli fest.

Her var det anledning til å høre barokkoboen i mange innramninger. Og til å høre Steinsland i mange forskjellige roller: som solid ensemblemusiker i Bergen Barokk, som kammermusiker i tett samspill med Frode Thorsens fløyte og Hans Gunnar Hagens bratsj, og ikke minst som frisk solist i en galant konsert av Christoph Förster, en av barokkens mange habile, men glemte komponister.

Kveldens hovedverker var Bach-kantatene BWV 152 og 49 fra henholdsvis 1714 og 1726. Unge tyske Dirk Schmidt sang basspartiene med stor, uttrykksfull stemme. Og i sopranpartiene imponerte Mona Julsrud enda en gang. Vi kjenner etter hvert denne fantastiske høye, klare stemmen, men blir likevel hver gang like overrumplet når hun åpner for den og uanstrengt legger den inn som en ekstra fløytestemme øverst oppe i satsbildet.

Midt i all denne vellyden fremførte Kåre Nordstoga Magnar Åms nyskrevne orgelverk «Århundra samanfuga» - et verk vi nok må vente med å ha en mening om. Umiddelbart virket en konsert med vegg-til-vegg barokkmusikk ikke som den beste innramningen for et verk av denne typen.

Klingende tale

Bergens Tidende Morgen, 26.03.2002

Verk av Bach

Mona Julsrud, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Sveinung Hølmebakk, tenor; Thorbjørn Gulbrandsøy, baryton.

Bergen Barokk

Karstein Askeland, orgel

Maria Festdagene

Mariakirken

Flott avslutning på Maria Festdagene med Bergen Barokk.

De sløser ikke med resursene i Bergen Barokk. En enkelt musiker på hver stemme i orkestret. En enkelt sanger på hver stemme i koret. Det er det hele. Og det er nok. For det er Bach, bare Bach, som står på programmet denne kvelden da Maria Festdagene slutter. Og når Bachs kantate for Palmesøndag (BWV 182) fremføres slik, av bare åtte musikere og fire sangere, ja, da blir den mer lysende, mer strålende enn i noen av gamle versjonene med stort orkester og stort kor. Hele det musikalske byggverket står der – og er klarere, mer gjennomlyst, mer gjennomsiktig enn vanlig. Less is more.

Og når vi kommer til kantatens tredje arie og Frode Thorsens blokkfløyte legger girlander av forsiringer som spontane kommentarer rundt Turid Moberg Kirkbrides mørke, ekspressive alt, da forstår vi innebyrden av begrepet «stemme». For uansett om den enkelte musikalske frasen spilles eller synges, så er det hele tiden stemmer, menneskestemmer man hører i denne versjonen av Bach.

Menneskestemmer. Musikk som taler. Tale som klinger. Som f.eks. når sopranen Mona Julsrud med naturlig autoritet og musikalitet legger seg i spissen for sangerne i korsatsene, eller når hun står alene med cembalisten Hans Knut Sveen og fremfører en arie fra kantate BWV 51. Man hører de gamle tekstene; de er fremdeles tekster - ord, tale i sylskarp artikulering - og er så allikevel også klingende musikk, frasert med en stemme så klar som en trompet, så føyelig som en fiolin. 

Gjester fra Latvia

Bergens Tidende, 23.03.2003

Verk av Schubert, Bruch, Ravel og Vasks

Rix Klaverkvartet

Rekstensamlingene

Rix Klaverkvartett presenterer interessant ny komposisjon av  Peteris Vasks.

Bratsjisten Ilze Klava kommer fra Latvia, men har gjort bergenser av seg. Hun jobber til daglig i Bergen Filharmoniske Orkester, og det er ikke mange måneder siden hun imponerte publikum som solist i Mozarts «Sinfonia concertante». Lørdag var det anledning til å møte henne igjen, denne gangen i det lille formatet, som kammermusiker sammen med tre kompetente landsmenn: Janis Maleckis (klaver), Sandis Steinbergs (fiolin), og Reinis Birznieks (cello).

Det ble en fin ettermiddag i Rekstensamlingene. I første avdeling spilte musikerne i vekslende triokonstellasjoner, og vi merket oss både en intens, ekspressiv tolkning av to stykker av Max Bruch for fiolin, bratsj og klaver, og et rytmisk spenstig stykke for klavertrio av Maurice Ravel. Etter pausen kom alle musikerne sammen i det som var konsertens hovedverk: den latviske komponisten Peteris Vasks' Klaverkvartet – et stykke som er skrevet innenfor de siste årene, og som disse fire musikerne meg bekjent hittil er de eneste som har spilt inn på plate.

Vasks plasseres ofte i samme bås som  Arvo Pärt, Henryk Gorecki og John Tavener. Men som Rix Klaverkvartetten overbevisende demonstrerte denne ettermiddagen er det mer musikk i ham enn som så. Visst er det tilløp til «Hellig Minimalisme», jammerklage og himmelvendte øyne, men først og fremst er dette frodig, fabulerende og fortellende musikk skrevet i et enkelt, sterkt personlig tonespråk. Som Rix Kvartetten kaster seg inn i og forløser med rå, direkte uttrykkskraft.

I en god saks tjeneste

Bergens Tidende, 22.03.2003

Verk av Rakhmaninov og Stravinskij

Boris Berezovski, klaver

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

  

Boris Berezovski med formidabel tolkning av Rakhmaninovs tredje klaverkonsert

Andrew Litton og BFO trives med hverandre. Pianisten Boris Berezovski trives med Litton og BFO. Alle trives med Rakhmaninovs tredje klaverkonsert. Slikt blir det god stemning av. Og stående applaus etterpå.

Rakh 3 er en mastodont av en klaverkonsert. Hvis man skal gjøre seg håp om å spille seg uskadd gjennom den, må man være overmenneskelig virtuos. Berezovski er det. Han har alt som trengs av styrke og teknikk. Pluss nerver av stål. Men han har samtidig også den klarhjernede musikaliteten som må til hvis dette kjente og kjære verket skal bli annet og mer enn en rekke innsmigrende melodier på polstrede puter av tykk orkesterklang. Og nettopp her blir virtuositeten hans, den formidable teknikken, den kvikksølvagtige fingerferdigheten et nødvendig hjelpemiddel i den gode sakens tjeneste. Et drivstoff som får luftskipet Rach 3 til å løfte seg.

Hvor andre pianister kan være tilbøyelige til å buldre nervøst i de store utladningene, sprenger Berezovski alle grenser og reiser en manisk, piskende orkan som nærmest presser orkestret tilbake. Hvor andre pianister ofte blir sentimentalt drømmende i de lyriske partiene, fjerner han alle overflødige lag i musikken, demper den helt ned så den til sist nærmest smelter vekk i intim dialog med orkestret.

Jo da, for en gangs skyld var det på sin plass med stående applaus i Grieghallen. Og egentlig burde man vel også ha reist seg og kvittert for kveldens andre verk: Stravinskijs «Sacre du printemps» – i en fortolkning så rasende, så hamrende intens at Litton underveis måtte flå vesten sin av for å få luft.

Den vestnorske oppskriften

Bergens Tidende, 21.03.2003

Charles Gounod: Faust

Dario Schmunck (Faust), Jana Havranova (Marguerite), Urban Malmberg (Mephistopheles), Alejandro Gallo (Valentin), Siebel (Silje Folkedal)

Regi: Bruno Berger Gorski

Scenografi: Dirk Hofacker

Dirigent: Anne Randine Øverby

VNOs orkester

Bergen Operakor

Vest Norges Opera

Arenum Messehallen

Vest Norges Opera setter Gounods Faust opp i Arenum.

Vi kjenner etter hvert oppskriften på en produksjon fra Vest Norges Opera: Utenlandske solister fra det internasjonale mellomsjiktet; lokale krefter i kor og orkester; stor dugnadsinnsats. Vi skal ikke diskutere denne strategien her, men bare peke på at oppsetningen av Gounods Faust i Arenum i det minste gir klare anvisninger om hva som må gjøres med den lokale delen av oppskriften hvis denne versjon av det vestlandske operaprosjektet skal lykkes på sikt.

Det må for det første jobbes mer intensivt med de musikalske sidene av korets virksomhet. På premierekvelden var det en del nydelige, fulltonende partier. Men det var også flossede innsatser, uklar tekstuttale, sløret linjeføring i de flerstemmige sekvensene og jevnt over problemer med dynamikken.

Det må for det andre jobbes mer intensivt med det som kalles VNOs orkester. VNO har ikke noe permanent, skikkelig sammentømret orkester. Og når det faktisk forholder seg slik, da blir det desto mer nødvendig å anstrenge seg med å få samstemt de innleide musikerne. Orkestret som spilte på premierekvelden, hadde tydeligvis hatt for lite øvetid. Det ble spilt ganske solid i lange strekk tidlig på kvelden, men som helhet hadde fremførelsen et ujevnt og frem for alt et noe uentusiastisk, nærmest uinteressert preg.  

For det tredje kunne man ønske seg at VNO fant et annet sted å spille enn Arenum. Det fremmer ikke konsentrasjonen å sitte på sjøsykefremkallende stillaser i en kjempemessig hall med et gammelt ventilasjonsanlegg brummende i bakgrunnen. I tillegg setter dette merkelige rommet grenser for hva den glimrende scenografen Dirk Hofacker kan få til. Han har ved andre anledninger skapt interessante romeffekter i Arenum, men denne gangen har han landet på en upraktisk løsning som det er vanskelig for de opptredende å bevege seg rundt i. Regissøren Bruno Berger Gorski har ikke hatt det nemt med denne løsningen. Og har derfor tilsynelatende gitt opp å regissere koret i det hele tatt. Med det resultat at alle de store masseopptrinnene ender i kaos. Korets medlemmer flakker rådville hit og dit og krasjer ustanselig inn i hverandre.

Gorecki og Hofacker som sammen med Anne Randine Øverby har laget kveldens «konsept», har sett bort fra de mer komplekse psykologiske og religiøse problemstillingene i Gounods opera og har – som det etter hvert er blitt tradisjonen i VNO - konstruert forestillingen som en serie spektakulære opptrinn uten større fortellemessig sammenheng. Dette valget kan selvsagt diskuteres. Men når det nå en gang er gjort, da må regien fungere upåklagelig. Da går det ikke an at oppsetningen som helhet preges av usikkerhet og tekniske problemer, og at sceniske effekter som skulle vært elegante eller pirrende ender med å bli klossete og kjelkete.

Som det ofte er tilfelle med VNOs produksjoner, gjør de utenlandske solistene en bra jobb mitt i all ståheien. Dario Schmunck synger en typeriktig «fransk» Faust med lys, lyrisk tenor og matcher utmerket sopranen Jana Havranovas intense, uttrykksfulle Marguerite. Bassen Urban Malmberg som synger Mephistopheles, startet noe forsiktig på premierekvelden, men fik etter hvert skikkelig dybde og tyngde i stemmen. Blant de norske sangerne hørte vi Silje Folkedal i bukserollen som Marguerites beiler Siebel. Tone Kvam Thorsen sang den lille rollen som Marthe med et sterkt, scenisk nærvær og demonstrerte enda en gang at hun både er en god sanger og en god skuespiller.

Fra den gamle verden

Bergens Tidende, 13.03.2003

Eichendorff Lieder

Wolfgang Holzmair, baryton

Imogen Cooper, klaver

Philips

Wolfgang Holzmair med skuffende tolkninger av Eichendorff-lieder

Å synge lieder er hot og sexy. Hvem skulle trodd det? For ti år siden var lieder fremdeles et anliggende for spesielt interesserte. I dag er det et av den klassiske musikkens virkelige vekstområder. Det kryr av unge, begavede sangere. Hver måned bringer nye, radikale tolkninger av kjente verk. Slikt blir det konflikter og kontroverser av.

Konflikter og kontroverser blir det aldri omkring Wolfgang Holzmair. Han er den gamle verdens mann. Svigermors og museumsvaktenes drøm. Snill og pen. Høflig og dannet. Og kjedelig.

På den siste platen synger han tekster av den tyske romantikeren Joseph Eichendorff. Musikalsk sett spenner utvalget fra 1800-tallets første tiår til våre dager, men med tyngdepunkt i Robert Schumanns Liederkreis op. 39 og i syv sanger av Hugo Wolf.

Holzmair synger det hele med lys, nydelig baryton. Teknisk sett er han på det nærmeste plettfri. Og det vet han godt. Det er noe sukkersøtt selvforelsket over hans fraseringer – som om man hele tiden blir dyttet i siden: Fikk dere med hvor bra dette var, gutter? Teksttolkningene hans er demonstrativt pedagogiske, med pekefingrer strittende til alle sider. Og er samtidig veldig enkle, nærmest enfoldige - med konstant markering av alle de mest opplagte, mest selvfølgelige poengene.

Det er noe affektert teatralsk og meget, meget gammelmodig over denne måten å synge på. At Holzmair faktisk har mer å by på, viser han bare i et par av de moderne verkene der materialet plutselig yter så mye motstand at han for en stund glemmer hvor bra han synes han låter.

Svisker og mer

Bergens Tidende, 09.03.2003

Essential Guitar

33 Guitar Masterpieces

Decca

Gitarmusikk til en rimelig pris

Det dreier seg om gitarmusikk. 33 gitar mesterverk står det på forsiden av den nye utgivelsen i Deccas Essential-serie. Vel, egentlig er det ikke mesterverk alt sammen. Men likevel helt OK, to samleplater til en rimelig pris. For alle som liker gitar. Alle sviskene er der. Albeniz’ Tango, Tarregas Alhambra, Malaguena. Og selvsagt unngår vi ikke Cavatinaen fra Deer Hunter eller «Du är den enda». Men det er også større, tyngre verk – f.eks. hele Rodrigos Concierto de Aranjuez i en bra innspilning med Pepe Romero. Og i tillegg mange eldre, sjeldent hørte verk. Pluss et par nyere komposisjoner.

Julian Bream og John Williams er solister i et par numre. Men ellers er det kraftig overvekt av spanske gitarister – familien Romero, Paco Pena, Eduardo Fernandez. Gamle Segovia er representert med en superb tolkning av Torroba og en fin Boccherini-transkripsjon. Spansk overvekt er det også blant komponistene, alle de store spanske gitarkomponistene er representert. Men det er også blitt plass til mye annet - musikk av Bach, av Vivaldi, Scarlatti, Marcello. 

Som vanlig i denne serien dreier det seg om temmelig gamle innspilninger. Noen er helt tilbake fra slutten av 1950’årene. Men de har vært i den digitale vaskemaskin og kvaliteten er gjennomgående bra.

Seiersikker

Bergens Tidende, 11.02.2003

Verk av Sibelius, Mendelssohn og Mozart

Henning Kraggerud, fiolin

Alf Rikard Kraggerud, dirigent

Collegium Musicums Orkester

Johanneskirken

Henning Kraggerud i suveren tolkning av Mendelssohns fiolinkonsert.

Er det noen fiolinister i Norge, i verden, som spiller mer selvsikkert, mer seiersikkert, mer suverent enn Henning Kraggerud? Man lurer på det denne kvelden i Johanneskirken. Der han tar en gammel traver som Mendelssohns fiolinkonsert, fillerister den, skreller al romantisk føleri av den, spiller den rett i fleisen på oss. Og får den til å høres ut som om den var skrevet i går. Som om det var første gang vi hørte den.

Det begynner å bli en stund siden han var teenager og «årets debutant», men det er fremdeles noe ungdommelig friskt over spillet hans. En smittende begeistring over å beherske instrumentet og musikken, over å kunne gjøre alt dette, få det til. Man merker det i de virtuose passasjene – som det er mange av i Mendelssohn, men man merker også gleden over å kunne bruke alt talentet og det musikalske overskuddet til å trenge ned til dybdene og smerten i den langsomme midtersatsen.

Overmodig er han fremdeles. Når han starter tredjesatsen, setter han et tempo så raskt at Collegium Musicums Orkester holder på å gå opp i limingen. Men musikerne klarer å følge med. Må følge med. Annet er umulig når Henning Kraggerud spiller opp og sender Mendelssohn til himmels.

Broren hans, dirigenten Alf Rikard Kraggerud, har noe av den samme magien. Han klarte i all fall å få orkestret til å løfte seg. Det er sjeldent vi har hørt Collegium Musicum spille så bra og konsentrert som på denne kvelden – hvor det startet med tyste, melankolske strykerklange fra Sibelius. Og sluttet med Mozarts symfoni nr. 40 – i en flott, spenstig fremførelse, full av rytmisk snert og med gyllen, «echt wienerisch» orkesterklang. 

Ubehaget ved det moderne

Bergens Tidende, 01.02.2003

Verk av Felix Mendelssohn og Carl Orff

Gwendolyn Bradley og Liv Elise Nordskog, sopran

Agustin Prunell-Friend, kontratenor

Thomas Mohr, baryton

Bergen Filharmoniske Kor

Jentekoret, Høgskolen i Bergen

Seim Songkor, Steinerskolens Ungdomskor

Felles korinstruksjon: Maria Gamborg Helbekkmo

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Rafael Frühbeck de Burgos

Grieghallen

Imponerende fremførelse af Carl Orffs Carmina Burana

Det var Mendelssohn, det var Midtsommernattsdrømmen, og det var presis som det skulle være - lett og elegant, et musikalsk eventyr, med romantisk orkesterklang, alvekor og nydelige soloer av sopranene Gwendolyn Bradley og Liv Elise Nordskog. Joda, Rafael Frühbeck de Burgos kan fremdeles få BFO og musikken til å løfte seg.

Men selvsagt var det ikke Mendelsohn det dreidde seg om denne kvelden. Publikum var kommet for å høre Carl Orff – middelalderkantaten hans, Carmina Burana. Som ble fremført med et kor så stort at familie og venner kunne ha fylt salen alene.

Carmina Burana er et populært verk. Og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Orff gir bevisst avkall på alle den klassiske musikkens tradisjonelle virkemidler – her er det ingen lange, sammenhengende forløp, ingen rik melodikk, ingen tett, komplisert flerstemmighet. Og han unngår samtidig alle den moderne musikkens vanskeligheter – harmonikken hans er ekstremt enkel, det er rytmikken som står i sentrum.

Carmina Burana er en fantasi om middelalderen, en tilbakeskuende drøm om å komme tilbake til det enkle, det sanselige, det umiddelbare. Orff selv kalte det for musikalsk barbarisme. Men i dag er det tydelig at han med sitt tidstypiske ubehag ved det moderne har skapt et verk som nettopp i høy grad er tilpasset det moderne, og som krever en moderne lyttemåte. For vel er denne musikken enkel og rytmisk orientert, vel er den stort anlagt med massive korsatser, gigantisk orkester og slagverk i lange baner. Men den er samtidig oppdelt i korte sekvenser, det er hypnotiske gjentakelser av enkle fraser, det er brudd og sterke kontraster, det er fargesprakende effekter. Dette er avvekslende musikk, gøy musikk - skrevet for et moderne publikum med kort oppmerksomhetsspenn.

Kveldens fremførelse var teknisk imponerende. Å få alt det forskjelligartede musikalske materialet til å henge sammen, å få alle de mange innsatsene til å klaffe - er en stor og krevende oppgave. Som kor, orkester og dirigent løste med bravur. Å få de mange sammenbrakte kor til å fungere som en samstemt helhet, er en prestasjon i sig selv.

Det var de store utblåsningene som fikk det meste av oppmerksomheten. Og ikke bare på grunn av korets størrelse. Det virket generelt som om Burgos hadde mindre sans for de mer avdempede og delikate delene i verket. Og som om han hellere var interessert i å frigjøre det glødende raseriet som hele tiden ligger og lurer under overflaten i denne musikken. Blant solistene merket vi oss Gwendolyn Bradley som ga en rekke klare, kjølige tolkninger av sangene i Cours d’amours-delen. Hennes partner, barytonen Thomas Mohr, sang med stor, tradisjonell operastemme – flott, dramatisk, men med en del problemer i høyden. Kontratenoren Agustin Prunell-Friend hadde tatt den lange veien fra Spania til Bergen for å synge den ultrakorte visen om den stekte svanen. Det gjorde han bra.

Gråstein - og gull

Bergens Tidende, 25.01.2003

Verk av Hindemith, Mozart og Stravinskij

Elena Bashkirova, klaver

Dirigent: Mikhail Jurovskij

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO med flott fremføring av Stravinskijs Petrusjka

Man skjønte jo hvor Mikhail Jurovskij ville hen da han satte BFO i gang med Paul Hindemiths Symfoniske Metamorfoser. Dette skulle være frodig og humoristisk, dette skulle være en festlig åpning på torsdagskonserten. Men det går ikke an å gjøre gull av gråstein. Gode intensjoner og energisk orkesterinnsats kunne ikke skjule at Metamorfosene er en svært uinspirert komposisjon fra den svakeste perioden i Hindemith karriere, et av de verkene der klisjemøllen hans går på tomgang, og der det som skulle vært lett og muntert blir klosset og plumpt.

Da var det annerledes stemning i salen etter pausen. Stravinskijs musikk til balletten Petrusjka er snart 100 år gammel, men virket i Jurovskij og BFO’s spenstige tolkning så ny og frisk som om den var skrevet i går. Her manglet det ingenting. Alt hva man forbinder med den unge, elegante Stravinskij, var på plass: de skarpe kantene, den rytmiske kompleksiteten, de delikate fargeskiftene – og alt ble fremført med ironisk distanse og imponerende teknisk kontroll av et orkester som tydeligvis følte seg vel til rette. Både med musikken og dirigenten.

Kveldens solist var pianisten Elena Bashkirova som før pausen gav en stillferdig, lyrisk orientert, men noe anonym tolkning av Mozarts klaverkonsert nr. 27.

Målestokker

Bergens Tidende, 18.01.2003

Hilde Haraldsen Sveen, sopran

Jens Olai Justvik, baryton

Dirigent: Alf Årdal

Forsvarets Musikkorps Vestlandet

Håkonshallen

Divisjonsmusikkens Nyttårskonsert i Håkonshallen

Det er torsdag kveld. I Grieghallen spiller de Mozart og Beethoven. I Håkonshallen er det Nyttårskonsert med Divisjonsmusikken. Som klarer å fylle salen uten å ha gjort nevneverdig reklame for saken. Det er mange musikkulturer i denne byen. De fleste lever sitt eget liv, uten større innbyrdes kontakt.

Målt med den målestokken man vanligvis bruker når man går i Grieghallen, var konserten i Håkonshallen ikke spesielt vellykket. Programmet besto primært av svisker fra operetterepertoaret som ble fremført i klossete, blytunge transkripsjoner for messingblåsere. Orkestret spilte stramt og presist, men uten større sans for de finere nyansene hos en Lehar eller for valsen og svevet hos en Strauss. Kveldens to solister var effektive og hyggelige, men det var nokså tydelig at den utmerkede operasopranen Hilde Haraldsen Sveen ikke følte seg hjemme i dette repertoaret hvor stemmen hennes fort kom til å virke skjerende og kvitrende.

Er ikke det urettferdig å vurdere en slik konsert på denne måten? Det dreidde seg jo tross alt om en nyttårskonsert, altså om noe som primært er en festlig, sosial begivenhet. Kanskje det. Men uansett om det foregår i Wien eller i Bergen, så er det faktisk musikk som er det sentrale ved slike anledninger. Hvilket gjør det vanskelig å se bort fra vanlige musikalske kriterier. 

Tilbake til Mozart

Bergens Tidende, 11.01.2003

Mozart: Fiolinkonsert nr. 1, 3 og 4

Viktoria Mullova, solist og dirigent

Orchestra of the Age of Enlightenment

Philips

Viktoria Mullova i inntrengende tolkninger av Mozarts fiolinkonserter.

Hun hoppet av fra Sovjet i 1983. Og imponerte alle i Vesten med sitt spill. Hun var teknisk perfekt, alltid glitrende, alltid blendende. Men selv i de heteste, mest utagerende romantiske verkene var det også alltid noe avmålt og reservert over hennes musikk. De kalte henne Isdronningen.

I dag er bildet vendt. Isen er smeltet. Viktoria Mullova har byttet stålstrengene ut med tarm, har lært seg de gamle bueteknikkene, har tatt avskjed med romantikerne - og spiller på denne platen tre av Mozarts fiolinkonserter så inntrengende, og også så sjarmerende, at man bare må overgi seg. Man merker selvsagt at dette er en fiolinist som har vært rundt om andre slags musikk før hun kom tilbake til Mozart. Det er fremdeles noe «moderne» over hennes spill, en gnistrende briljans, spesielt i de raske satsene og i de virtuose kadensene. Men det er også uvant inderlighet og varme. Og en ro som gir henne rom til å folde de store, langsomme satsene helt ut. Orchestra of the Age of Enlightenment følger henne lydhørt på reisen.

Som tiden går

Bergens Tidende, 09.01.2003

Beethoven: Fiolinkonsert og Romanse 1 & 2 for fiolin og orkester

Anne-Sophie Mutter, fiolin

Kurt Masur, dirigent

New York Philharmonic

Fiolinens first lady i flott Beethoven-tolkning.

Tiden går. Hun var bare en lubben teenager da hun spilte inn Beethovens fiolinkonsert for første gang. Dirigenten het Karajan. Det var Berlinerne som akkompagnerte henne. I dag er hun fiolinens ubestridte first lady, en elegant, internasjonal superstar. Og denne gangen spiller hun inn Beethoven live - med Kurt Masur og New Yorkerne. Platen lanseres med videosnutter hvor man ser henne som laid back verdensdame på baksetet av en dyr Mercedes, på sightseeing i New York. Og med videoen følger et PR-materiale av den typen anmelderne normalt bare får tilsendt når den siste Britney Spears-platen skal på gaten.

Men for all del: Ikke la dere lure av mediahypen. Dette er faktisk bra. Veldig bra. Anne-Sophie Mutters nye innspilling av Beethoven er ikke bare – som man kunne forvente det - teknisk perfekt, den er i mange henseender bedre enn den gamle versjonen, mer intens, mer dyptloddende, med mer styrke i den langsomme satsen, med mer briljans i sistesatsen. Man merker at verket tolkes på bakgrunn av mer enn tjue års erfaring. Og i tillegg hviler det et vakkert, gylden lys over det hele, over en plate som også rommer fine tolkninger av Beethovens to Romanser for fiolin.

Altså: en klassisk avklart versjon av noen av repertoarets hjørnesteiner. Kanskje litt for avklart? Når man ikke helt lar seg overmanne, er det kanskje fordi tolkningen virker litt for sikker, litt for solid, litt for tilbakeskuende. Man tar seg i å lure på hvordan en Mullova, en Manze - eller kanskje en Kraggerud - ville taklet disse verkene. Man savner følelsen av at det er noe virkelig alvorlig og viktig på spill her. Følelsen av at det satses noe. At det er en risiko forbundet med å spille denne musikken. Slik det var den gangen hun spilte inn fiolinkonserten for første gang. På den gamle platen med Karajan og Berlinerne.

Forvandlinger

Bergens Tidende, 09.01.2003

Verk av Richard Strauss, Ståle Kleiberg, Terje Bjørklund og Wojciech Kilar

Øyvind Gimse, cello

Dirigent: Bjarne Fiskum

Trondheimsolistene

Universal

Trondheimsolistene presenterer strykerverker fra det 20. århundre.

At Trondheimsolistene kan annet og mer enn Vivaldi, det demonstrerer de til fulle med denne nye platen. Al musikken er fra det 20. århundre, og det hele starter med Richard Strauss og hans «Metamorphosen» - et verk som ifølge komponisten er skrevet for 23 solister, men som først og fremst krever 23 strykere som kan lytte til hverandre og sammen spille seg inn til kjernen i musikken. Hva Bjarne Fiskum og hans musikere kan. Tolkningen er klar og gjennomsiktig, og alle ledd i den uendelige kjeden av tematiske forvandlinger henger organisk sammen. Det går en fortettet, ubrutt spenning gjennom hele fremførelsen, en intens strøm som presser musikken fremover og fremover. Dette er en tolkning som kan konkurrere med de beste internasjonale innspilninger.

På plate kobles «Metamorphosen» vanligvis med Schönbergs «Verklärte Nacht», men Trondheimsolisterne har i stedet valgt å presentere Ståle Kleibergs «Dopo». Hvilket er et heldig valg. For Kleibergs fortettede klagesang for solocello og strykere kan magelig matche Metamorphosen med hensyn til intensitet og uttrykkskraft. Og i tillegg virker Kleibergs lamento i mange henseender mer oppriktig følt enn Strauss’ flotte, teknisk perfekte jammerklage.

Dessverre faller intensiteten betraktelig de siste tjue minutter av platen som er helliget en trist, grålig komposisjon av Terje Bjørklund og et enda tristere stykke polsk minimalisme, signert Wojciech Kilar.