Fra den gamle verden

Bergens Tidende, 13.03.2003

Eichendorff Lieder

Wolfgang Holzmair, baryton

Imogen Cooper, klaver

Philips

Wolfgang Holzmair med skuffende tolkninger av Eichendorff-lieder

Å synge lieder er hot og sexy. Hvem skulle trodd det? For ti år siden var lieder fremdeles et anliggende for spesielt interesserte. I dag er det et av den klassiske musikkens virkelige vekstområder. Det kryr av unge, begavede sangere. Hver måned bringer nye, radikale tolkninger av kjente verk. Slikt blir det konflikter og kontroverser av.

Konflikter og kontroverser blir det aldri omkring Wolfgang Holzmair. Han er den gamle verdens mann. Svigermors og museumsvaktenes drøm. Snill og pen. Høflig og dannet. Og kjedelig.

På den siste platen synger han tekster av den tyske romantikeren Joseph Eichendorff. Musikalsk sett spenner utvalget fra 1800-tallets første tiår til våre dager, men med tyngdepunkt i Robert Schumanns Liederkreis op. 39 og i syv sanger av Hugo Wolf.

Holzmair synger det hele med lys, nydelig baryton. Teknisk sett er han på det nærmeste plettfri. Og det vet han godt. Det er noe sukkersøtt selvforelsket over hans fraseringer – som om man hele tiden blir dyttet i siden: Fikk dere med hvor bra dette var, gutter? Teksttolkningene hans er demonstrativt pedagogiske, med pekefingrer strittende til alle sider. Og er samtidig veldig enkle, nærmest enfoldige - med konstant markering av alle de mest opplagte, mest selvfølgelige poengene.

Det er noe affektert teatralsk og meget, meget gammelmodig over denne måten å synge på. At Holzmair faktisk har mer å by på, viser han bare i et par av de moderne verkene der materialet plutselig yter så mye motstand at han for en stund glemmer hvor bra han synes han låter.

Goethe forklart for barn

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1999

Goethe-lieder av Schubert og Wolf

Wolfgang Holzmair, baryton

Russel Ryan

Logen

Teknisk perfekt, men problematisk Lied-kveld i Logen

Schubert er velkjent terreng for østerrikske Wolfgang Holzmair. Det er snart 15 år siden han spilte inn "Die schöne Müllerin". Siden er det blitt til mye Schubert, bl.a. plateversjoner av "Svanesangene" og av "Winterreise". Også Hugo Wolfs store sangbok har han vært borte i, bl.a. i Goethe-sangene. Og det var nettopp Goethe, både Schuberts og Wolfs Goethe, det handlet om i Logen på torsdag.

Hørt live, sammen med den profesjonelle, diskrete akkompagnatøren Russel Ryan, bekrefter Holzmair inntrykket fra platene. Her er en flott, velpleiet lyrisk baryton, en stemme som klinger uanstrengt og sikkert i hele registret, fra en meget høy topp til en solid bunn. Han behersker også hele det dynamiske registret, fra det mest innsmigrende piano til det kraftigste forte. Hans frasering er feilfri. Han har et fløyelsaktig legato og et tiltalende, rask vibrato av en type man hører sjeldent i våre dager. Hans tekstuttale er perfekt.

Min sjel, hva vil du mer? Vel, faktisk en hel del mer! For eksempel kunne man nettopp ønske seg litt «sjel» - hvis det ennå er lov å bruke dette besværlige ordet. For uansett alle Holzmairs mange fortjenester, så manglet denne kvelden det aller viktigste: dybde, ro og – tør man si det? – musikalitet.

Det ble en merkelig bokstavelig og merkelig teatralsk fremførelse, en tolkning full av pedagogiske pekefingre, en slags Schubert og Wolf forklart for barn. Hver tekstlinje, hver musikalsk frase, hvert bidige poeng ble understreket, vist frem, markert så selv de teiteste elevene bakerst i klassen kunne følge med. Alt var minutiøst innstudert og ble avlevert mekanisk, nesten søvngjengeraktig pedantisk. Og tross den demonstrative, pedagogiske fremførelsen satt man likevel igjen med en rar fornemmelse av at Holzmair egentlig slet ikke kommuniserte med oss i salen, men nærmest sang innad, mot seg selv. Som når en flink elev memorerer lektien uten egentlig å forstå innholdet.

Alt i alt en ganske merkelig Lied-kveld. Og kanskje det beste beviset på at teknisk perfeksjon er bra å ha, men i kunstens verden er det vanligvis helt andre ting som teller.