Skravlande steinar

Bergens Tidende Morgen, 30.03.1994

Glenn Erik Haugland: Om desse steinane tala

Hemera, HCD 2905

Ola Jonsmoen såg steinane på ein kyrkjegard i Nord‑Østerdal og gav dei mæle i diktsamlinga «Om desse steinane tala», ein sjenerøs og underfundig norsk pendant til Lee Masters sin antologi om den amerikanske småbyen Spoon River. Seinare brukte Glenn Erik Haugland nokre av Jonsmoen sine dikt i ein timelang komposisjon for songarinne og fem musikarar. Det er dette verket som nå er gitt ut på CD.

Dikta er harde som flint, skarpe og komprimerte, presise og formsikre. Her finn me nøkterne meditasjonar over forspilte liv og melankolske tilbakeblikk på alt for korte lykkestunder. Poenga fell som øksehogg og i kvar tekst vert det opna svimlande perspektiv av grenselaus sorg og glede.

Hauglands komposisjonar er diametralt motsette: formlause, einstonige, pretensiøse; stilen er oppvakt lærarhøgskule‑modernisme – og som det høver seg i desse tider er det òg små innslag av utvatna folketone. Over heile prosjektet kviler det ein klam eim av sjølvgod alvor.

Det kan vere ille nok, men det verste er likevel at Haugland freistar å få dei vakre, korte tekstane til å passe til den langtekkelege musikken: Han klipper dei i filler. Han gjentek tilfeldige ord og linjer. Han lagar umotiverte omkved. Han stokkar heile avsnitt om så det siste, avgjerande poenget plutseleg kjem først. Han klipper resolutt poenget vekk. Osb., osb.

Det er ti dikt på plata. Ingen av dei har kome uskadde gjennom denne prosessen. I dei opphavlege tekstane talte gravsteinane skarpt, konsist, meiningsfylt. Etter møtet med Haugland og hans saks pludrar og skravlar dei som samlivsterapeutar på helgekurs.

Uskyld

Bergens Tidende Morgen, 11.03.1994

Wenche Aukner, sopran

Audun Kayser, klaver

Gro Sandvik, fløyte

Håkonshallen

Man kommer lett til at høres ut som en av avisenes vineksperter, når man forsøker å beskrive stemmer. Allikevel: Wenche Aukners stemme er slank, meget nasal og meget skarpt fokusert. Den har et ungdommelig preg og er tillike velpleiet, med god kontroll i alle registre – en stemmetype som er velegnet til lettere opera, spesielt til de klassiske ungpikerollene, langt vanskeligere er det å forbinde den med lied-genren.

Uansett: Ved konserten i Håkonshallen på tirsdag beveget Aukner sig utvungent og kompetent mellom ytterpolene i liedtradisjonen – fra den store blomstringen hos Mendelssohn og Schumann til tradisjonens Spätlese hos Richard Strauss. Og der var i tillegg fire sanger av spanske Rodrigo, som jo ellers er mest kjent for en sjarmerende gitarkonsert; og en lille pyntelig sangsyklus av Øistein Sommerfeldt – med nydelig fløytespill av Gro Sandvik.

Altså et repertoar som favnet vidt. Likevel hadde man en fornemmelse av at konserten musikalsk sett beveget seg innenfor et temmelig begrenset område. For hos alle disse ulike komponistene hadde Aukner hver gang funnet frem til nettopp de sangene der det fjærlette, det andpustne, det naivt uskyldige eller det naivt kokette sto i sentrum: et repertoarvalg som selvsagt passet veldig bra til hennes stemmetype, men som unektelig gav kvelden et noe enstonig preg, og som i tillegg gav et temmelig rart inntrykk av selve liedgenren – den mest flammende sensuelle av alle 1800 tallets musikalske former.

Audun Kayser akkompagnerte med ro og autoritet, men kanskje av og til noe rutinepreget. Det var steder, bl.a. hos Schumann og Strauss, der litt for mange pianistiske spissfindigheter og nyanser forsvant. Og der tanken gikk til den særlige langrennsteknikken som en gang ble karakterisert slik: Den er ganske effektiv, men det går hardt ut over ungskogen.

Musikkens mening

Bergens Tidende Morgen, 26.02.1994

Ludwig v. Beethovens 1. og 3. symfoni

Bergens Filharmoniske Orkester

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Grieghallen

En torsdagskonsert med et rent Beethoven‑program. Før pausen: den første symfonien der Beethoven litt forsiktig prøver ut det store formatet; etter pausen: Eroica, den tredje symfonien, et av musikkhistoriens ruvende mesterverk. Med andre ord: «back to basics». Harmonien og Kitajenko går tilbake til selve den europeiske orkestermusikkens fundament. Et prisverdig prosjekt. Men ikke noen spesielt lykkelig realisering.

For det første tok det litt for lang tid før orkestret fant løypen. Strykerne spilte som vanlig upåklagelig, men den samlede orkesterklangen var ujevn gjennom hele første sats og langt ut i andre under den første symfonien. Etterhvert kom klangen og det rytmiske under kontroll, og i resten av konserten ble det spilt nydelig med mange fine detaljer. Til eksempel sto tredjesatsene skarpt med snertende driv i begge symfoniene. Og de folkelig dansante delene av siste‑satsene hadde både letthet og oppdrift.

Altså alt i alt: godt håndverk. Naturligvis. Hva ellers? Det er hva vi forventer av et orkester som Harmonien. Men av de beste orkestrene forventer vi også noe mer: argumenterte svar på de sentrale musikalske spørsmålene som verkene stiller. Og nettopp i denne sammenhengen er Beethoven alltid den store prøvesteinen. For ethvert orkester. Og for enhver dirigent.

I Kitajenkos tolkning har Beethovens symfonier et eiendommelig flimrende preg. De hurtige satsene virker nervøst uelastiske, de langsomme satsene mangler tyngde og nerve. Problemet ligger tydeligvis i at han spiller disse symfoniene slik han spiller så mye annen musikk: som kjeder av små kontante, musikalske problem – problem som han løser på stedet, etterhvert som de dukker opp. Med den gode håndverkers effektivitet.

Men hos Beethoven er disse problemene jo nettopp aldri lokale, de kan kun løses ut fra en samlet musikalsk konsepsjon, for de er deler av store, overgripende sammenhenger. «Satser» siger vi, og bruker med rette det tyske ordet for «setning»: Beethovens symfonier består av setninger som henger logisk sammen og som i sin sammenheng danner store, meningsbærende utsagn. Og har man ikke denne setningsbygningen for øye i hver eneste takt, da faller musikken fra hverandre. Den blir udramatisk, konturløs. Og i verste fald: uforståelig.

I første divisjon

Bergens Tidende Morgen, 25.02.1994

BIT 20

Dirigent: Kjell Seim

Verk av Schönberg og Ligeti

Håkonshallen

Vi har visst det lenge, og på onsdag i Håkonshallen fikk vi det demonstrert igjen: I Bergens musikkliv spiller BIT 20 i en divisjon helt for seg selv. Første divisjon.

Siste år fikk de Komponistforeningens pris som "årets utøver". På onsdag feiret musikerne seg selv med en liten konsert der de, dirigert av Kjell Seim, trakk en interessant linje gjennom deres musikalske interessefelt, en linje fra modernismens stamfar Arnold Schönberg til samtidsmusikkens grand old man György Ligeti.

Først var det Schönberg, ikke de store, strenge verkene fra 20-tallet, men tre små instrumenteringer av eldre komponisters verk, penneprøver skrevet samtidig med at han gjennomførte sitt musikalske krafttak med 12-tonesystemet: Busonis Berceuse, Strauss' Keiservals, Glade Jul osv. – velkjente stykker utsatt for liten strykerbesetning, et par treblåsere, klaver og harmonium. De klinger normalt temmelig eiendommelig, nesten surt, og satsen virker ofte både tynn og sprikende. Men i BIT-musikernes og Kjell Seims gjennomskinnelige tolkning hørte man plutselig hvorfor: verkene er instrumentert slik at alle musikalske detaljer har fått tilnærmet samme vekt. Schönberg som i sine egne verk demokratiserte hele det musikalske materialet har gjort det samme i disse tolkningene av de eldre verkene: Han skrev musikalske røntgenbilder, der alt ligger i samme plan, der ingen stemmer har forrang.

Etter pausen var vi i den andre enden av feltet, både tidsmessig og musikalsk. For i Ligetis Kammerkonsert for 13 instrumenter, skrevet omkring 1970, handler det ikke om å sette stemmene fri, men om å binde dem, om å smelte alle detaljer sammen til store bæredyktige former. Det er kjempevanskelig musikk å spille, musikk uten noen form for melodisk eller harmonisk støttekorsett. Men likevel ikke avvisende musikk. BIT folkene spilte den slik den er tenkt: som et helt, samlet utsagn båret av tretten individualiteter. Uanfektet, overbevisende. Min sjel hva vil du mer?

Sikker samtidsmusikk

Bergens Tidende Morgen, 28.01.1994

London Sinfonietta

Dirigent: Elgar Howarth

Engang var det en lidelse å høre moderne musikk. Ikke nødvendigvis på grunn av musikken selv, men fordi den som regel ble spilt av motvillige orkestermusikere, uten sans for saken og uten det musikalske overskuddet som trenges. De tidene er forbi. Den samfunnsmessige arbeidsdelingen har også satt seg igjennom på musikkens område. I dag er samtidsmusikk en temmelig stor nisje i musikklivet, en spesialitet som forvaltes av profesjonelle.

London Sinfonietta som gjestet Grieghallen på onsdag har vært en drivende kraft i denne utviklingen. Det merkes at orkestret består av eksperter, av folk som har 25 års erfaring med å formidle moderne musikk: Her var det bestemt ingen tekniske problemer; under Elgar Howarths sikre ledelse var alt konsentrert om saken selv, om musikken, om fortolkningen.

Det startet med Witold Lutoslawskis Chain I fra 1983 og det sluttet med Robert Saxtons imponerende kammersymfoni The Circles of Light fra 1985, og innimellom hørte vi en rekke verk for mindre besetninger, alle komponert innenfor de siste ti-femten år, og i de fleste tilfeller skrevet direkte til London Sinfonietta. Teknisk krevende verk, men også verk med helt elementære musikalske kvaliteter, som f.eks. Oliver Knussens Songs Without Voices, en samling små sjarmerende stykker der enkelte av orkestrets instrumenter eksponeres i korte soloer. Alt sammen fremført med energi og humør.

Men den topp-profesjonelle fremføringen har kanskje også sine omkostninger; kanskje blir musikken av og til litt for pen, litt for blankpolert når ekspertene tar over. I det minste er det tankevekkende at det egentlig kun var ved oppførelsen av norske Åse Hedstrøms enerverende og bevisst uskjønne Voci fra 1991 at man fornemmet litt av den risiko og ville satsingen som i sin tid var den moderne musikkens kjennetegn.

Fremmed Grieg

Bergens Tidende Morgen, 08.12.1993

Den Russiske Strykekvartett

Nina Gapanova, alt

Natalya Bolshakova, klaver

Troldsalen

Få takter inne i konserten så vi spørrende på hverandre. Det hørtes jo granngivelig ut som Borodin ...? Men, viste det seg, det var faktisk Grieg, strykekvartetten i g-moll, en tøffere, mer kontant Grieg, spillet med hardt attakk og enormt rytmisk drive. Av de fire kvinnene som sammen utgjør Den Russiske Strykekvartett.

«Ostranenie» kalte de gamle russiske formalistene det: kunsten å «gjøre fremmed». Alle høstens konserter på Troldhaugen har for så vidt siktet mot dette, mot å gjøre Grieg fremmed – og dermed ny – for os. Men det er ingen tvil om at søndagens Grieg var den mest fremmede av alle dem vi hittil har møtt. En vesentlig årsak var selve lydbildet: Der vestlige kammermusikere vanligvis streber etter å samle og homogenisere klangen, går russerne nærmest i motsatt retning, de insisterer på den enkelte stemmens og det enkelte instrumentets særtrekk – og konstruerer en sammensatt, djerv og røff, til tider nesten skinger klang.

Det var spennende å høre Grieg spilt så overbevisende vilt, så diabolsk annerledes. Men det var faktisk også noe av en øreåpner å få oppleve russerne på hjemmebane i Tsjaikovskijs strykekvartett i F-dur, op. 22 – der man plutselig, som i et musikalsk røntgenbilde, hørte hele verkets musikalske grunnstruktur, alt det som normalt er tildekket av klissethet og sentimentalitet når vesteuropeere fremfører hans kammermusikk.

Et innblikk i en fremmed musikkultur fikk vi også i Nina Gapanovas avdeling: Hennes stemme er imponerende og dramatisk, overdådig i dybden, rumlende av resonans, tungt vibrerende og, når det gjelder tonedannelse, langt mer bøyelig enn bornerte vestlige sangpedagoger ville akseptere. Den passet vel ikke helt til Griegs Vannlilje og tilsvarende spede, nordiske vekster. Men ingen kan nekte for at den var fascinerende fremmedartet. Musikalsk ostranenie.

En gave

Bergens Tidende Morgen, 30.11.1993

Verk av Edvard Grieg og Julius Röntgen

Ronald Brautigam, klaver

Troldsalen

Bergenserne elsker musikk, og især elsker de Grieg – hevdes det. Men hvor dypt stikker denne kjærligheten egentlig? Hva blir det av alle musikkelskerne når festspillene er forbi og Leif Ove Andsnes har reist over fjellet? Det lurer man på av og til, spesielt når man, som undertegnede, har fulgt Troldsalens konsertserie «Med Grieg i Verden» høsten igjennom: Her har alle gode krefter og sponsorer lagt seg i selen for å forære det bergenske musikkpublikum en skikkelig jubileumsgave. Søndag etter søndag har de beste solistene fra inn-  og utland spilt og sunget musikk av Grieg og hans samtidige. Og søndag etter søndag har Troldsalen vært nesten tom.

På søndag var det særlig ille. Pianisten Ronald Brautigam var kommet reisende helt fra Nederland for å presentere et veldig spennende program der Griegs Lyriske stykker op. 12 og op. 71 dannet ramme om sjeldent hørte verk av Griegs nederlandske ven Julius Röntgen. Og i salen satt, sier og skriver, ti personer.

Men det ble i det minste en sterk opplevelse for disse ti rettferdige. For Brautigam er en helt fremragende pianist. Han har lagt alle tekniske problemer bak seg og kan konsentrere hele sin innsats om de rent musikalske spørsmålene – som han besvarer på en måte som får oss til å minnes den unge Richter: Det er som om Brautigam improviserer musikken frem, som om han finner svarene og skaper den endelige formen, på stedet, i selve det klingende øyeblikket. Han spiller lyttende innover og nedover i musikken – konsentrert om å tydeliggjøre de fineste klangnyanser i Griegs krystallinske miniatyrer eller om å frasere de virile melodiske bevegelsene i Röntgens virtuose Phantasie op.8. Og har så samtidig den roen og det overblikket som skal til for å få musikken til å ånde og dens skulpturelle kvaliteter til å tre fram.

Å kunne stikke inn på Troldhaugen og høre slik musikk en ganske alminnelig søndag ettermiddag – det er et privilegium, en gave. Til alle byens musikkelskere. Alle ti.

Mellom camp og kitsch

Bergens Tidende Morgen, 27.11.1993

Verk av Mozart, Olav Berg og Busoni

Bergens Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kors herrestemmer

Studentersangforeningen i Bergen

Dirigent: Karsten Andersen

Solist: Geir Henning Braaten, klaver

Grieghallen

Karsten Andersens visitt hos Harmonien på torsdag startet med Mozart, med den kortfattete, kontante ouverturen til «Così fan tutte» som ble avviklet lett og elegant, men kanskje en anelse for rask, i det minste likte treblåserne tydeligvis ikke det halsbrekkende tempoet. Så var det mer ro og sammenheng i fremførelsen av Olav Bergs ti år gamle «Poseidon», en kort, fint orkestrert klangfantasi med diskrete minnelser om de franske impresjonistenes marinebilder.

Og etter pausen kom så kveldens hovedattraksjon: Ferruci Busonis klaverkonsert med Geir Henning Braaten som solist. Det er et fryktinngytende verk, et klavermusikkens Mount Everest, skrevet rett etter århundreskiftet av samtidens største klavervirtuos og beregnet til å skulle spilles av ham selv. Solisten er nesten konstant i sentrum i et verk som varer henved halvannen time; det er nye tekniske utfordringer i hver eneste takt, kromatiske løp, dundrende akkordspill osv.; og hele tiden er det mulighet for å briljere – hvis man altså er klavervirtuos i Busonis klasse.

Karsten Andersen og Filharmonien støttet godt opp om Braaten underveis gjennom verket, og det var også en kort, fin innsats av mannskoret som plutselig dukket opp i siste satsen og fremførte et stykke av Oehlenschlägers «Aladdin»! Men først og fremst var det Geir Henning Braatens kveld. Han trivdes tydeligvis med denne utfordringen, med denne mastodonten av en konsert. Og det er vel ikke så rart, for han har jo alt det som dette verket krever av en pianist: solid teknikk, god fysikk, stamina. Han gjorde en kjempeinnsats. Og fikk et stort og velfortjent bifall.

Men på den anden side: Klaverspill har ennå ikke blitt anerkjent som olympisk disiplin. Og selv ikke Braatens imponerende sporty prestasjon kunne skjule at det faktisk er overordentlig gode grunner – musikalske grunner – til at vi hører Busonis klaverkonsert så sjeldent: Verket er simpelthen for viltvoksende, for formløst – og for svulstig pretensiøst til å bli tatt alvorlig av i dag. Kanskje kunne man spille disse fem kvernende, monomant enstonige satsene som Camp, med historisk distanse, med ironisk attityde. Spiller man dem oppriktig, slik Braaten gjorde det ved torsdagens konsert, er verket bare kitsch fra en svunnen tid. Imponerende, briljant. Men ikke desto mindre: Kitsch.

Bel canto

Bergens Tidende Morgen, 24.11.1993

Lorena Campari, sopran

Per Arne Frantzen, klaver

Troldsalen

Det var en forfrossen novembersøndag, med lav blek sol, to-tre minusgrader og ny, skrøpelig is på Nordåsvatnet. På en slik dag var det en velsignelse å kunne gå inn i Troldsalen og varme seg ved flammene fra den italienske sopranen Lorena Campari som, sammen med sin fine norske akkompagnatør Per Arne Frantzen, minnet oss om at det heldigvis finns andre temperaturer – og andre temperamenter – i verden enn de nordiske.

Det starter med «Quel guardo» fra Donizettis Don Pasquale. Og allerede fra de første taktene satt vi der, med bakoversveis, gåsehud og strittende nakkehår, og visste at dette ville bli en helt annerledes konsert, en søndag i de store formaters og de store følelsers tegn.

Lorena Campari er fullblods operasangerinne – av den klassiske italienske sorten: Hennes stemmemateriale er overdådig rikt, hun har full dynamisk kontroll i alle registre, et smeltende vibrato, en intonasjon så skarp som en rakekniv, og hennes koleraturer funkler som krystaller. Og så ferdes hun naturligvis hjemmevant i den store italienske bel canto-tradisjonen: Ved konserten på søndag gikk hun, sikker og virtuost, veien fra Donizetti over Bellini og Verdi til Puccini, med små avstikkere til bl.a. neapolitanske folkesanger.

Underveis tok hun også turen innen om Grieg. Og, jo, det var unektelig litt rart å høre Solveigs to sanger eller Bjørnsons-sangene fra op. 21 fremført på denne utadvendte, latinske måten. Men selv om tolkningen var noe uvant, så var den hele tiden begrunnet i saken selv, i Griegs musikk – der det så visst ikke skorter på melodrama eller store melodiske linjer. Lorena Campari fikk oss til å høre det.

Riktig musikk

Bergens Tidende Morgen, 15.11.1993

Fana Unge Strykere

Fana Unge Symfoniorkester

Skjold Skoles Musikkorps

Korskirken

Festkonsert sto det i annonsen. Og det var faktisk ganske festlig i Korskirken på lørdag: En festlig konsert med entusiastiske unge musikere i alle aldre fra ti år og oppover ­– overvært av et like entusiastisk og til tider overordentlig livlig publikum av foreldre, søsken, venner og bekjente: Glade mødre filmet sine dyktige barn med surrende videokameraer; besteforeldrenes høreapparater pep; trette spedbarn hylte og skrek. Og midt i al dette muntre anarkiet ble det så spilt musikk – riktig musikk.

Det var koraler av Bach – nydelig transskribert for blåsere og nydelig spilt av Skjold Skoles Musikkorps. Det var konserter av Vivaldi og Marcello og et lite stykke Mozart med Fana Unge Strykere. Og til sist, da alle de unge musikerne forenede kreftene sine og ble til Fana Unge Symfoniorkester, fikk vi høre Händels Fireworks-suite og noen satser fra en av Telemanns Ouverturer.

Det er imponerende så mye de fikk til, alle disse barn og unge samlet om orkesterspillets vanskelige kunst under ledelse av pedagogiske ildsjeler. Men kanskje mest imponerende var det at det aldri på noe tidspunkt var tale om å forenkle musikken eller om å slakke på de musikalske kravene av hensyn til de unge musikerne.

Repertoarvalget var til eksempel helt konsekvent: Det ble utelukkende spillet «riktig» musikk – i betydningen gedigne, solide verk som like gjerne kunne ha stått på et voksent orkesters program. Man hørte selvsagt at det var unge amatører som spilte –  det var mange sure passasjer og usikre innsatser underveis gjennom kveldens program – men vel så viktig er det at de flerstemmige forløpene var klart artikulerte, og at det var gjort tydelig rede for de dynamiske forholdene i kveldens verker. Kort sagt: de unge musikerne og deres ledere greidde å gi verkene både form og struktur – de greidde å skape riktig musikk.

Musikkens rom

Bergens Tidende Morgen, 27.10.1993

Kristen Øgaard, orgel

Collegium Musicums Kor og Messingensemble

Korskirken

Hollenderen Adrian Willaert som i 1527 ble tilsatt som kapellmester ved Markuskirken i Venedig vakte oppsikt i hele Europa: Han plasserte små grupper av musikere og sangere rundt omkring i kirkens gallerier og lot dem svare og imitere hverandre i løpet av konsertene – og skapte med dette enkle grepet en trend som på lenger sikt kom til å endre hele musikkhistorien: Siden hans dager og helt frem til avantgardens siste skrik ved sommerens festival i Donaueschingen har den europeiske musikken vært en rom-kunst, tenkt og komponert i forhold til bestemte romtyper, en struktur av klanger fordelt i konkrete rom.

Det var eksempler fra den aller tidligste fasen av denne romkunsten som sto i fokus ved søndagens konsert i Korskirken. Under ledelse av Karl O. Midtbø fremførte Collegium Musicums messingblåsere en serie åtte-stemmige verker skrevet omkring 1600 av italieneren Giovanni Gabrieli, en av Willaerts etterfølgere i Venedig. Det er musikk som klinger blekt og monotont i en vanlig konsertsal og som derfor sjeldent høres i våre dager. Men når den, som her i Korskirken, oppføres i et rom av den riktige typen, et rom med rikelig takhøyde, og med musikerne plassert på den riktige måten, i grupper på solid avstand av hverandre – så viser det seg plutselig at dette jo egentlig er ganske festlig, glansfull musikk, full av morsomme påhitt og underfundige ekko effekter.

Man hadde gjerne hørt Collegium Musicums kor i verker av samme karakter, fra samme periode. Nå ble det i stedet til en avdeling religiøse folketoner i forskjellige nyere arrangementer – velmenende, men aldeles uinteressante verker, kjemisk renset for musikalsk substans. Og når den musikalske substansen mangler, da hjelper det fint lite at koret, under Rolf Sæviks ledelse, synger klart, velartikulert, med smukk, egal klang og god linjeføring. Å velge repertoar er også en del at kunsten.

Stemmens korn

Bergens Tidende Morgen, 25.10.1993

Hilde Torgersen, sang,

Cikada Duo:

Kenneth Karlsson, klaver,

Bjørn Rabben, slagverk

Autunnale: Festival for Samtidsmusikk

Gunnar Sævigs Sal

Modernismen holder på å bli gammel. Det viser seg f.eks. på den litt bakvendte måten at fler og fler av samtidens komponister søker tilbake i musikkhistorien for å gjenfinne de utviklingsmuligheter som ble fortrengt da den sentraleuropeiske modernismen i sin tid opprettet sitt verdensherredømme. Første avdeling av lørdagens imponerende Autunnale konsert med Cikada Duo og Hilde Torgersen handlet om dette, om bevegelsen tilbake til fremtiden.

Det startet med svenske Anders Nilssons «Elegische Fragmente» for klaver, stemme og elektronikk (1992). Tekstgrunnlaget er Rilkes Duino-elegier, og også musikalsk sett befinner vi oss ved århundrets begynnelse, i det landskapet som Schönberg gjennomkrysset i den ekspresjonistiske perioden. Det finns både «Sprechstimme» og melodisk sammenhengende klaversats i Nilssons verk. Norske Asbjørn Schaathun forsøker derimot ikke å mime de historisk uttrykkene han finner på veien tilbake, han forbruker dem i stedet: i «Triplis» skrevet for stemme, klaver og slagverk (1993) oppløser han brutalt Schuberts romantiske sang syklus «Die schöne Müllerin» i musikalske atomer – og fremlegger så restene som ordsalat og tonefragmenter.

Vel er modernismen gammel, men den har ennå saft og kraft: Det demonstrerte Hilde Torgersen etter pausen med italieneren Giacinto Scelsis over tretti år gamle «Hô» for solostemme (1960) – i en fremførelse som ble kveldens absolutte høydepunkt. Roland Barthes talte i sin tid om stemmens «korn», dens ru materialitet, og beklaget at denne særlige kvaliteten er så lite dyrket av komponister og sangere. Han ville ha likt dette verket der Scelsi nettopp utforsker stemmens materielle aspekter og fremkaller en uendelighet av farger og dynamiske nyanser i et enkelt melodisk materiale. Men spesielt ville Barthes ha likt den helt utrolig virtuose Hilde Torgersen som i «Hô» – og hele kvelden igjennom – beveget seg hinsides alle tradisjonelle stemmeidealer med imponerende sikkerhet og overbevisende musikalitet.

Kvelden sluttet med Arne Nordheims Link fra 1966, oppført i en ny versjon for synth, slagverk og elektronikk – et noe konturløst verk som vel ikke helt klarte reisen tilbake til fremtiden.

Fra privatlivet

Bergens Tidende Morgen, 25.10.1993

Jan Wiese, obo

Jørgen Knudsen, Bo Krister Wallström og Hansakvartetten

Autunnale: Festival for Samtidsmusikk

Cinemateket, USF

Det sto performance på programmet da Autunnalen nådde Cinemateket siste torsdag. Først et innslag med oboisten Jan Wiese. Det var i realiteten ferdig etter to-tre minutter. Men dessverre oppdaget Jan Wiese ikke det: Han fortsatte med å mase rundt på gulvet de neste to-tre timer – slik føltes det i det minste. Han tente sin lighter, han skilte sin obo, han pustet og han stønnet, han satte et engelskhorn sammen, han pustet og stønnet, han satte oboen sammen igjen, han pustet og stønnet, osv., osv. – en uendelig lang, selvhøytidelig og dypt kjedsommelig oppvisning av de mest forslitte grep og effekter fra det internasjonale performance repertoaret, det hele ispedd noen stumper fargeløs, småmodernistisk improvisasjonsmusikk. Innslaget sluttet med at han spilte to instrumenter samtidig. Déja vu, déja entendu: Roland Kirk gjorde det med større talent i 1962. Og den gangen hadde det ennå en viss musikalsk mening.

Så var det noe mer smekk for skillingen da Jørgen Knudsen og Bo Krister Wallström inntok scenen med deres performance «Alias Målt Perfekt Stopp»: Først en alenlang ironisk takketale til Gud og hvermann; så et dansenummer til tango, salsa, high life o.l.; så musikk for strykekvartett og obligat slangetemmerske; og til slutt en direkte TV-overføring av fyrverkeri fra plassen foran Verftet. Usammenhengende, udisiplinert, fjollet – jovisst, men i det minste gjennomført med energi og humør. Og med tongue in cheek. En liten uforpliktende musikalsk spøk – som sikkert vil kunne gjøre lykke ved julefesten i Ny Musikk, Avd. Bergen, men som er alt for privat til å kunne interessere andre enn nettopp de aller nærmeste venner og bekjente. Selv slangen kjedet seg.

Musikalsk machismo

Bergens Tidende Morgen, 21.10.1993

Albert Gimenez Attenelle, klaver

Autunnale: Festival for samtidsmusikk

Gunnar Sævigs sal

Det var den spanske pianisten Albert Gimenez Attenelle som åpnet Festivalen for Samtidsmusikk på tirsdag. Hans hjemlands musikk var sterkt representert på programmet: Det var verker både av Albéniz og de Falla og av mindre kjente komponister som Montsalvatge og Mompou. Dessuten hørte vi en større suite av brasilianeren Villa-Lobos samt «Piano Solo in The Evening» av vår egen norsk-italienske Bibalo.

Mye sydlandsk musikk altså, og – med få unntak – musikk som er skrevet i begynnelsen av århundret. Og musikk som har annet og mer enn geografi og tid til felles: De fleste av kveldens komponister har deres musikalske forankring i den franske impresjonismen, samtidig med at mange forskjellige inspirasjoner brytes mot hverandre i deres verker. Det er referanser til folkemusikk og tidlig populærmusikk, man hører ekkoer av flamenco-gitarer og kastanjetter, bruddstykker av tangoer, av ragtime og jazz. Fra Albeniz til Montsalvatge er det snakk om splittet musikk – musikk som på den ene siden dyrker det enkle, det melodiøse, det oppriktige, og som hele tiden balanserer på kanten av det sentimentale, og musikk som på den annen side streber etter de helt grandiose effektene, musikk som dyrker det rytmiske, det eksplosive, det brautende virtuose. Kort sagt: macho-musikk.

Attennelle er så visst ingen macho-pianist, han er først og fremt en fremragende tekniker. Men teknikerens tørre, lett distante saklighet viste seg nettopp å fungere helt glimrende i forhold til verker av denne typen. Attenelle taklet de utadvendte og ekstremt krevende partiene med virtuos eleganse uten på noe tidspunkt å bli demonstrativ. Og han hadde i tillegg et veldig skarpt blikk for musikkens stadige undertoner av melankoli og vemod som han fremstilte uten å forfalle til klissen sentimentalitet. Alt i alt: Et sympatisk musikalsk bekjentskap. Og en fin start på Autunnalen – selvom det ikke var mye samtidsmusikk på kveldens program.

Sivilisert konversasjon

Bergens Tidende Morgen, 14.10.1993

Marit Osnes Aambø, mezzosopran

Graham Johnson, klaver

Troldsalen

Søndagsmatiné i Troldsalen: enda en konsert i serien om "Grieg i verden". Og enda et liedprogram. Denne gang med mezzosopranen Marit Osnes Aambø som solist.

Dagens tema var «England». Og sant nok ble forbindelsen vestover antydet med en liten bukett Delius-sanger til tekster av Bjørnson og Ibsen, men i andre avdeling handlet det faktisk utelukkende om den tyske tradisjonen: først fem Schubert-lieder til tekster av Goethe og til slutt et utvalg av Griegs egne, tyske sanger.

Likevel var det uten tvil Englands dag på Troldhaugen – for ved flygelet satt en av tidens førende akkompagnatører, engelskmannen Graham Johnson som har overtatt lied-stafetten etter Gerald Moores død.

Det er vanskelig å si presist hva det er som skiller Johnson fra så mange andre av tidens topprofesjonelle akkompagnatører. Selvsagt støtter han sangeren, selvsagt er han tilbakeholdende, aldri «too loud». Men samtidig har han så dette helt spesielle som gjør at selv de mest kjente, de mest forslitte klaverstemmene klinger på en måte man aldri har hørt før. Han spiller diskret, nesten selvutslettende – likevel sitter man helt ute på kanten av stolen for å få alt med.

Kanskje er hemmeligheten simpelthen at han spiller disse stemmene slik de opprinnelig var tenkt: som selvstendige, kammermusikalske kommentarer til det vokale utsagnet. Slik fungerte det i det minste ofte i samspillet med Marit Osnes Aambø ved søndagens konsert. Som lied-sangerinne er hun avdempet, konverserende, med et tilbakeholdt foredrag tilpasset det lille formatet. I første del av programmet hadde hennes stemme ganske visst tendenser til å gli ut av fokus nettopp i de mest dempede partiene, men hun sang seg opp i løpet av konserten, og både i Schubert-liederne og de avsluttende Grieg-sanger var det mange fine øyeblikk der samspillet mellom hennes stemme og Johnsons akkompagnement fungerte ideelt: som sivilisert konversasjon mellom to likeverdige parter.

Grieg på tysk

Bergens Tidende Morgen, 06.10.1993

Sibylla Rubens, sopran

Elisabeth Föll, klaver

Troldsalen

Det var synd og skam at ikke mange flere hadde funnet veien til Troldhaugen søndag ettermiddag. For det var faktisk et glimrende og ganske tankevekkende program som den tyske sopranen Sibylla Rubens og hennes pianist Elisabeth Föll hadde satt sammen.

Det startet med et utvalg av Robert Schumanns lieder; deretter fulgte Griegs Seks Tyske Sanger, op. 48, til tekster av bl.a. Goethe og Heine; og til slutt et blikk fremover mot senromantikken med et utvalg av Gustav Mahlers sanger fra ungdomstiden og fra Des Knaben Wunderhorn. Altså: enda et program med Grieg i sentrum, men denne gangen et program der han først og fremst ble betraktet som sentraleuropeer.

Rubens og Föll gjorde bevisst og reflektert rede for de kontinentale aspektene av hans tyske sanger, og de betonet de melodiske, harmoniske og tekstlige forbindelsene til Schumanns og Mahlers lieder. Og, nok så viktig, de gjorde det med overbevisende musikalitet: Föll i bakgrunnen, diskret, sikker; Rubens i forgrunnen med naturlig autoritet og et levende, utvungent foredrag, en ekte liedsangerinne på vei frem. Hun er ennå ganske ung, men stemmen har allerede nå den tilstrekkelige fylden i alle registre, og dersom det kreves, slår hun til med voldsom kraft i toppen.

Rubens var underfundig, skjelmsk i Mahlers enkle, naive ungdomssanger, og sjarmerende likefrem i Griegs og Schumanns kjærlighetssanger, men hun har bestemt også sans for det mer komplekse og dramatiske. Det demonstrerte hun flere ganger underveis og kanskje aller mest bevegende i ekstranummeret, en mørk og smertefull utgave av Griegs Våren. Hun sang den på norsk, men både teksten og musikken hadde, som resten av søndagens program, et umiskjennelig – og i situasjonen ganske overbevisende – tysk tonefall.

Teatrets røtter

Bergens Tidende Morgen, 21.09.1993

DIA-Teateret:

Hassans Drømmer

Teatergarasjen

Det store, kalde sementgolvet i Teatergarasjen er ikke likefrem overfylt når DIA-teateret fremfører forestillingen om Hassans Drømmer: en liten håndfull skuespillere, to tepper, et brett med frukt og vin, et par musikere borte i et hjørne – det er alt. Ikke mye, men nok til at det kan bli teater av det. I alle fall en slags teater.

Det unge, multinasjonale DIA-ensemblet forteller et par av eventyrene fra Tusen og en natt. Opplegget er ukomplisert: En av skuespillerne deklamerer simpelthen eventyrteksten mens de andre illustrerer ordene med tablåer, opptrinn og utfyllende dialoger.

Det hele er enkelt og naivt som bildene i en barnebok. Og når de unge skuespillerne energisk springer over sementgolvet i stadig nye roller, når de med smittende entusiasme og åpenlys spilleglede fremstiller basaren og Hassans merkelige opplevelser med den forkledde storvisiren, får de oss til å huske at noe av teatrets barndom nettopp ligger i basaren, på torvet, på markedsplassen, blant mennesker som prøver å more andre med akrobatikk, forkledninger, forvekslinger, fortellinger, vitser.

Vi som lever under bildemedienes stadige opplevelsesbombardement trenger å bli minnet om denne forhistorien av og til. Men vi vet jo samtidig godt at den uskyldige tiden er forbi for alltid, og at vi selv ikke lenger er uskyldige barn. Og derfor er vi vel egentlig heller ikke det rette publikummet for en forestilling som denne. Vi morer oss naivt over den enkle fysiske utfoldelsen på scenegolvet. Men vi konstaterer også, blasert, at den gamle kompliserte muntlige eventyrteksten ikke har fått et overbevisende scenisk uttrykk, at forestillingen som helhet mangler form og fremdrift, at mange av skuespillerprestasjonene er for ujevne, at det spilles i litt for mange og i litt for sprikende stilarter på en og samme gang, osv.

Og først og fremst merker vi at vel er dette teater, en slags teater, men det er ikke teater av den slags som handler om oss.

Antydninger av Grieg

Bergens Tidende Morgen, 14.06.1993

BIT 20 og Borealis,

Håkonshallen

Tre uroppførelser ved samme konsert – det rekker kanskje ikke til en note i Guiness' rekordbok, men er likevel en prestasjon som bør bemerkes. Begivenheten fant sted ved fredagens konsert i Håkonshallen, der Bergens BIT 20 møttes med Oslo-ensemblet Borealis for å overbringe samtidsmusikkens hyllest til Grieg.

BIT 20 var først ute. Under ledelse av Ingar Bergby presenterte de en kompetent og effektfull fortolkning av Kåre Kolbergs komplekse «Alluso» for kammerensemble. Verket har klaver, xylofon og annet slagverk som sentrale aktører i en kontrastrik sats der løp og glissader i instrumentenes øverste register skaper et glitrende og funklende lydbilde. Forbindelsen til Grieg er kanskje ikke umiddelbart innlysende, men så er da også «Alluso» et tvetydig ord, som både kan betyde «jeg hentyder til» og «jeg antyder» – og det er nok dette siste aspektet, det antydende, som er det sentrale i Kolbergs verk og i kveldens to andre uroppførelser. Disse verkene hentyder ikke direkte til Griegs musikk, men de antyder inspirasjoner og historiske forbindelseslinjer.

Den unge sopranen Ragnhild Helland Sørensen presenterte f.eks. først en utmerket tolkning av Griegs Vinje-sanger med kraftig vekt på musikkens nasjonale karakter. Umiddelbart deretter uroppførte hun fire melankolske, deklamerende sanger av den svenske komponisten Anders Eliasson – og antydet dermed den sentraleuropeiske lied-tradisjonen som er en vel så viktig del av bakgrunnen for Griegs sangverk.

Etter en temmelig ujevn fremførelse av sørafrikaneren Kevin Volans' strykekvartett «Hunting Gathering», var det Borealis-folkenes tur til å innta scenen. De startet noe forsiktig med Griegs Tre lyriske stykker for blåseroktett og Leoš Janáčeks Concertino for piano og kammerensemble - og slo så til med full kraft i kveldens siste uroppførelse, Håkon Berges «shimmer» for kammerensemble, der spesielt Christian Eggen imponerte i den vanskelige dobbeltrollen som dirigent og pianist. Heller ikke i dette verket er det gjenkjennelige Grieg-sitater eller forsøk på pastisj; forbindelsen til hans musikk ligger først og fremst i selve holdningen til det klanglige, i forholdet mellom den sarte, pastellaktige, nesten impresjonistiske orkestersatsen og den fragmenterte klaverstemmen. Og merkelig nok er det en umiskjennelig griegsk tone nettopp i klaverets modernistisk punktuelle uttrykk: det er som om et av Griegs store klaververk har blitt splittet i atomer og deretter reorganisert i et nytt mønster, etter en ny tids normer.

Forsonlig modernisme

Bergens Tidende Morgen, 09.06.1993

BIT 20: The North Sea Project

Music Factory

Verftet

Alt åndet fred og fordragelighet da Music Factory søndag holdt avsluttende konsert på Verftet. Det var igjen medlemmer av BIT 20 som var i ilden, og som vanlig ble det presentert samtidsmusikk, men for en gangs skyld handlet det om vennlig, imøtekommende musikk, musikk som neppe kan forarge noen.

Det startet, noe usikkert, med Per Nørgaards «Diptychon» for fiolin og klaver, et lite to-satset verk som spesielt fokuserer på fiolinens overtoneregister. Mer overbevisende var fremførelsen av «Hunting Gathering», engelskmannen Kevin Volans' stort anlagte strykekvartett som kommenterer og leker med en rekke av den klassiske strykekvartettens virkemidler. Og endelig, som effektfull finale, presenterte BIT-folkene en saftig versjon av Henryk Goréckis barokk-aktige konsert for cembalo og strykere med den allestedsnærværende Jarle Rotevatn som rytmisk pumpende innpisker på cembalo.

Underveis fikk vi også høre Finn Mortensens tørre, kantete Fantasie for trombone solo, sobert spillet av John Arild Suther. Men bortsett fra dette ene eksemplet på innbitt, hermetisk modernisme sto kvelden ellers i forsoningens tegn. I de andre verkene var det fast rytmikk, gjenkjennelige temaer, nydelige melodiske linjer, rene treklanger, osv. – altså nettopp den slags virkemidler som den klassiske modernismen i sin tid så hårdnakket forkastet. Likevel ville det være feil å si at denne harmoniske og melodiske musikken representerer et fall, et forræderi mot de gamle, høye idealene. Snarere er det slik at verk av denne typen ligger i logisk forlengelse av den uforsonlige modernismen: Etter den store renselsen av materialet har det igjen blitt mulig å skrive vakker musikk.

Griegs konflikter

Bergens Tidende Morgen, 07.06.1993

Jorunn Marie Bratlie, piano

Troldsalen

Lørdag klokken halv tolv i Troldsalen: Eva Knardahl har meldt avbud. Det blir altså ingen uroppførelse av Olav Anton Thommesens Grieg-variasjoner denne gangen. Jorunn Marie Bratlie har, med fire dagers varsel, påtatt seg å gjennomføre resten av det annonserte programmet. Men hun må jammen væpne seg med tålmodighet: Det mangler en lille gruppe tilhørere – en av turbussene fra byen er forsinket. 20 minutter senere er alle omsider på plass, konserten kan starte. Og etter et par minutter får pianoet så plutselig kraftig konkurranse: 2-3 digitalklokker larmer lystig et sted nede blant publikum på de forreste benkene.

I en slik situasjon ville mange pianister ha mistet besinnelsen. Ikke Bratlie: Urokkelig, dypt konsentrert, fullstendig upåvirket av de helt urimelige omstendighetene gav hun oss festspillenes hittil sterkeste Grieg-opplevelse.

På programmet sto Folkelivsbildene, Holberg-suiten og den mektige Ballade i g-moll, tre krevende, virtuose verk som Bratlie gav en saftig, kraftfull fortolkning. Hun har det tekniske overskuddet som er nødvendig for å få disse verkene til å leve, og hennes foredrag er klart og gjennomartikulert, med presisjon i detaljen og imponerende overblikk.

Det var selvsagt både folketone og dans i framførelsen, men først og fremst satset Bratlie på å gjøre rede for de kraftige kontrastene i disse verkene: Hun understreket collagepreget i Folkelivsbildenes karnevalssats og framstilte med maksimal effekt spenningen mellom det sirlig dansante og det melankolsk deklamerende i Holberg-suiten. Og gav så til slutt en åndeløs fortolkning av Balladen der det ikke handlet om å dempe konfliktene, men tvert imot om å understreke verkets tragiske, motsigelsesfylte karakter.

Bratlie søker ikke forsoning. Hun ser først og fremst splittelse og konflikt i Griegs verk. Og hun forsvarer denne oppfattelsen med en gjennomført, konsekvent fortolkning.

Et dramatisk talent

Bergens Tidende Morgen, 07.06.1993

Soile Isokoski, sopran

Marita Viitasalo, piano

Håkonshallen

Barbara Bonney hadde meldt avbud til konserten i Håkonshallen fredag kveld; den finske sopranen Soile Isokoski sprang til – og klarte den vanskelige situasjonen med glans. Hun er vel ennå kun i begynnelsen av sin karriere, men virker allerede fullbefaren. Stemmen hennes er moden, med et klangfullt mørkt mellomregister og et imponerende glansfullt toppregister som hun behersker og fargelegger suverent.

Ved fredagens konsert presenterte hun et allsidig utvalg av lied-litteraturens sentrale deler. Tyngdepunktene lå omkring Schubert, Grieg og Sibelius, men nyere musikk var også representert, med Bernsteins små morsomme Kid Songs og Sallinens melankolske drømmesanger. Hennes tolkning av de forskjellige verk var i visse tilfeller overraskende, men alltid konsekvent: Liedsang er for Isokoski ikke primært intimitet, men drama – opera overført til den lille salen, det lille formatet.

På programmet sto derfor fortrinnsvis verk fra den fortellende, ekspressive delen av lied-repertoaret. I hvert enkelt tilfelle satset Isokoski med opplagt dramatisk talent på de store kraftige effektene og de klare følelsesuttrykkene. Det kunne kanskje virke litt vel voldsomt i de to innledende Mozart-ariene, men fungerte ellers glimrende, spesielt i Schubert-utvalget der en nyansert tolkning av «Gretchen am Spinnrade» sto frem som et av kveldens høydepunkter. Og etter å ha hørt Sissel Kyrkjebøs forsiktige Solveig på DNS dagen før, var det en sann fornøyelse å møte en sangerinne som torde – og kunne – gi de virtuose ordløse passasjene i Solveigs Sang fullt blow out. Alt i alt et interessant bekjentskap. Vi hører gjerne fra Isokoski igjen.

En moderne komponist

Bergens Tidende Morgen, 05.06.1993

Edvard Grieg: Peer Gynt

Norges Musikkhøgskoles Orkester

Dirigent: Simon Streatfeild

DNS

Musikalsk sett er det en temmelig uvanlig Peer Gynt som DNS presenterer. Først og fremst er det en masse «ny» Grieg-musikk i oppsettingen, musikk som av ulike grunner aldri har vært brukt i tidligere sceneframførelser, og som Grieg heller ikke fikk flettet inn i sine to orkestersuiter. Det meste er sant nok småting, korte musikalske skisser, antydede stemninger, men det er også enkelte lengre forløp, gjennomkomponerte passasjer som ikke står tilbake for noen av de velkjente og elskede stykkene.

Det hele, «nytt» som gammelt, framføres kontant og vitalt av Norges Musikkhøgskoles Orkester. Besetningen er noe mindre enn den vi kjenner fra orkestersuitene, og dirigenten Simon Streatfeild understreker dette ytterligere ved å trekke musikken kraftig i retning av det kammermusikalske: Orkesterklangen er slank, satsbildet står gjennomsiktig klart. De rytmiske, «eksotiske» stykkene blir i hans tolkning ekstra skarpe og barbarisk forrevne, mens de «store» romantiske stykkene framstilles langt mer nøkternt og usentimentalt enn det er vanlig i tradisjonen. Det er ikke mye nasjonalromantikk å hente i denne Peer Gynt. Streatfeilds Grieg er først og fremst en fremadrettet, moderne komponist.

Den samme usentimentale, likefremme holdningen preger også det nummer, vi alle venter på: «Solveigs sang». Sissel Kyrkjebø synger den enkelt og avdempet, nesten tilbakeholdende. Hun mangler sant nok fylde i høyden, men til gjengjeld former hun melodien med naturlig autoritet og med en sans for timing som de fleste skolerte sopraner kunne lære noe av.

Å ha alt i boks

Bergens Tidende Morgen, 26.05.1993

Verker av Komponistgruppen i Bergen

James Clapperton, klaver

Music Factory

Kulturhuset USF

Søndag satte Music Factory søkelyset på KGB – ikke den beryktede russiske etterretningstjenesten, men «Komponistgruppen i Bergen» som var representert med otte nye verker, skrevet for og urframført av den skotske pianisten James Clapperton.

Jørgen Knudsens bidrag bestod av otte ultrakorte, skisseaktige utsagn med tydelig referanse til den tidlige atonale musikken. «Følelsen av å ha alt i boks» lød den selvsikre og selvironiske tittelen, som godt kunne ha stått som motto for de fleste av kveldens verker. Det sikre håndverket og det ironisk lekende forholdet til tradisjonen preget f.eks. både Eilert Tøsses elegante «Schönberg konsentrat» og Svein Hundnes' tre vindskjeve, dekonstruerte slåtter. Andre av kveldens komponister fikk verkene sine i boks ved å konsentrere seg om én enkelt pianistisk problemstilling: I «Hot House» profilerte Torstein Aagard Nielsens et avgrenset tematisk stoff ved hjelp av ulike pedal effekter, mens Lars Ove Toft konstruerte en sterk, rytmisk spenstig sats med harde anslag av én og samme tone. Anders Vinjar, Jostein Stalheim og Knut Vaage hadde ikke pålagt seg selv begrensninger av denne typen, og det var kanskje derfor at deres verker også umiddelbart forekom noe mer uoversiktlige.

Vi kjenner fra tidligere år James Clapperton som en sikker fortolker av den mest krevende samtidsmusikken. Søndag kveld opptrådte han i rollen som cool og fryktløs KGB agent. Han gav gruppen saklig, innforstått medspill, og spilte i tillegg en rekke beslektede engelske og amerikanske verker som på en sympatisk diskré måte kommenterte og ga perspektiv til KGB-folkenes arbeider. Og så gav han, midt i det hele, en åndeløs versjon av Morton Feldmans «Vertical Thoughts 4» der han i et lynglimt demonstrerte en musikalsk målestokk av en helt annen type.

Død og drift

Bergens Tidende Morgen, 24.05.1993

Philip Glass: The Fall of the House of Usher

Opera Vest

Teatergarasjen

Opera Vest presenterer i disse dagene sin første produksjon: Philip Glass' kammeropera «The Fall of the House of Usher» bygget over Edgar Allen Poes berømte novelle av samme navn.

Handlingen er enkel: William besøker sin barndomsvenn Roderick på det ensomme, dystre Usher-godset. I løpet av besøket dør Rodericks syke tvillingsøster Madeline. De to vennene begraver henne i et av godsets dype hvelv, men under et voldsomt uvær gjenoppstår hun og knuser Roderick, mens det gamle godset synker sammen.

«En smukk kvinnes død er ubestridelig det mest poetiske emnet i verden» – skriver Poe et sted. Og ut fra denne eiendommelige oppfattelsen av det poetiske må novellen om huset Usher visst sies å være et av hans mest «poetiske» verker: Det er en foruroligende, ulmende tekst om betent, incestuøs lidenskap som aldri benevnes, en fortelling om det fortrengtes fryktelige gjenkomst, men først og fremst en grublende melankolsk, «poetisk» meditasjon over det driftbesatte bildet av jomfrusøsteren.

Det er ikke vanskelig å se hvorfor Philip Glass har blitt fascinert av denne teksten: Han har gjennom hele sin musikalske praksis vært opptatt av å skape hypnotiske meditative tilstander. I sine instrumentalverker bygger han forløpene opp av helt minimale musikalske celler som han repeterer i det uendelige med små forskyvninger inntil det dannes et kompleks mønster av nesten umerkelige bevegelser. Det er denne minimalistiske estetikken som danner utgangspunktet for Glass' tolkning av Poe. Han bruker den spinkle fortellingen som ramme om en serie meditative, svakt dirrende musikalske forløp. Hans opera er først og fremst en tilstandsbeskrivelse, et forsøk på å omsette en depressiv og dypt ambivalent stemning til et suggestivt musikalsk uttrykk.

Den versjonen av Usher som Opera Vest nå presenterer, bygger på regissøren Michael McCarthys og scenografen Richard Aylwins oppsetning for Music Theatre Wales. Det er en oppsetning som lojalt og effektivt støtter opp om Glass' tolkning av Poe, men som også fanger noe av den maniske gjentagelsestvangen som lå bak den opprinnelige teksten: Dekorasjonen skisserer med enkle midler et «gotisk» rom der sangerne beveger seg stivt mekanisk omkring som viljeløse deltakere i dødekultens ritual.

Det er ikke noen helt enkel sak å få Glass' partitur til å fungere med den nødvendige skjeve elastisiteten. Men under Ingar Bergbys ledelse løser Opera Vest-ensemblet denne oppgaven med presisjon og disiplin. Espen Fegran synger Williams parti med naturlig autoritet, og spesielt imponerende er Kjell Magnus Sandve i rollen som den døds- og driftbesatte Roderick. Madelines figur er i utgangspunktet noe svakere tegnet, men i Anne Margrethe Eikaas' fortolkning får den ordløse klagesangen en til tider uhyggelig ulegemlig kvalitet.

Med denne solide, kompetente oppsetningen markerer Opera Vest seg ettertrykkelig på det vestlandske operakartet. Men når dette er sagt, bør det legges til at selve valget av Glass' opera kan diskuteres. Musikalsk sett er Usher et temmelig «tynnt» verk, uten den kompleksiteten som kjennetegner mange av Glass' tidligere komposisjoner. Og selv om Opera Vests oppsetning har mange åpenlyse sceniske kvaliteter, kan det ikke skjules at verket, også betraktet som musikkteater, er en temmelig spinkel, udynamisk sak. Begrunnelsen for at nettopp denne operaen ble valgt som første produksjon er formentlig at det er en praktisk overkommelig oppgave for et mindre ensemble. Men med den musikalske kompetansen som demonstreres i denne oppsetningen er det ikke urimelig å gå ut fra at Opera Vest neste gang velger å prøve krefter med ett av samtidsmusikkens mer vektige verker. Vi venter med spenning på neste utspill.

Den musikalske tanken

Bergens Tidende Morgen, [21.05.1993]

Olav Anton Thommessen: Kammermusikk

Music Factory

USF

Det var en herlig kveld. Utenfor Kulturhuset var det fullt av folk: hele den bergenske demimonden var samlet til pils og grillmat. Innenfor, i det gamle røkeriet, var det også fullsatt, og minst like høy temperatur og stemning: Årets Music Factory åpnet med et brak av en konsert, en helaften med verker av Olav Anton Thommessen.

For konsertpublikummet er Thommessen vel først og fremst kjent som de store formatenes og de sterke effektenes mann. Siden 1979 har han skrevet en rekke monumentale komposisjoner, bl.a. de seks orkesterverkene med fellestittelen «Et Glassperlespill», og ikke minst cellokonserten som fikk Nordisk Råds Musikkpris i 1990. Men han har også arbeidet i det lille formatet. Og det var denne mindre kjente siden av hans produksjon som Music Factory fokuserte på.

På programmet sto seks kammermusikalske verker fra de siste ti årene: et utdrag av en klaversonate (framført av Jon Helge Sætre); tre stykker for klaver og ett instrument (Arnulf Johansen – obo; Lars Hilde – klarinett; Lars Erik ter Jung – fiolin); et charmerende, japansk inspirert stykke for fløyte og harpe (Ingela Øien og Turid Kniejski); og som avslutning «Ekko av et ekko» for sopran, klaver, fløyte og slagverk dirigert av komponisten selv.

Det er mange ekkoer i disse verkene, ekkoer fra musikkhistoriens store reservoar av uttrykk og formelementer. Den imponerende klaversonaten er f.eks. et helt kompendium over kjente grep fra klaverlitteraturens store virtuose verker. Men tross alle åpenlyse lån og referanser er det likevel musikk som har et umiskjennelig personlig preg. I en innledende kommentar talte Thommessen om den «musikalske tanken». Og som helhet gav konserten et fint innblikk i hvordan hans egen musikalske tanke fungerer: Det er en tanke som reflekterer over formmessige problemer, en tanke som konstant arbeider på å bringe klang og struktur i balanse. Resultatet blir verker av nesten skulpturell karakter.

Thommessens kammermusikk er –som orkesterverkene – gjennomkontrollert klangarkitektur, konstruert i oversiktlige forløp med klart avgrensede episoder og sterke melodiske linjer. Men samtidig gir det lille formatet ham anledning til å fokusere på mer begrensede problemstillinger og til å belyse dem fra mange forskjellige synsvinkler – som f.eks. i fiolinstykket «Please Accept My Ears» der hele forløpet bygges opp omkring noen få, enkle motiviske kjerner (en liten tonerekke, en markant rytmisk figur), eller i «Gratias Agimus» der han utforsker spenningen mellom oboens lange, pastorale melodilinjer og et brutt, kaotisk klaverakkompagnement.

All Thommessens musikk sikter mot å kommunisere – ikke med begreper og språk, men med klang og form. Det er en virtuost anlagt musikk som insisterer på å ramme sitt publikum med maksimal effekt – og derfor en musikk som ikke kan lykkes uten en tilsvarende maksimal og virtuos innsats fra utøvernes side.

Den kvelden på verftet var en av disse sjeldne stundene der alt lyktes.