Klarhet og struktur

Bergens Tidende, 28.09.2011

Nordheim: Epitaffio

Marius Hesby, trombone

Jukka-Pekka Saraste og Rolf Gupta, dirigenter

Oslo-Filharmonien

Simax Classics

Autoritativ oppsummering av Arne Nordheims orkestermusikk

Platen heter Epitaffio, gravskrift. Og er nettopp det – en gravskrift over Arne Nordheim som ville blitt 80 i år. Og siden det er Oslo-Filharmonien som skriver gravskriften, er det Nordheims virke som orkesterkomponist som er temaet. På platen presenterer OFO nyinnspillinger av Canzone (1960) og gjennombruddsverket Epitaffio for orkester og magnettape (1963) innrammet av førstegangsinnspillinger av tre sene verk – Monolith (1991), Adieu (1994) og trombonekonserten Fonos (2003) med Marius Hesby som solist. Jukka-Pekka Saraste dirigerer Fonos, Rolf Gupta resten. Det er blitt en imponerende plate, en autoritativ oppsummering av Nordheims orkestermusikk som rommer alt hva man vanligvis forventer av norsk modernismes grand old man: overdådig klangrikdom, store lydkollisjoner og brå overganger. Og som i Rolf Gupta og OFOs saklige tolkninger samtidig framstår gjennomlyst, med uvant klarhet og struktur.

Et musikalsk visittkort

Bergens Tidende, 28.09.2011

Hayden Powell: The Attic

Inner Ear

Flott platedebut i klassisk kvintettformat

Trompetisten Hayden Powell er, tross sitt engelskklingende navn, oppvokst i Molde og har gått på jazzlinja i Trondheim. Nå debuterer han med en plate i klassisk kvintettformat der han spiller sammen med tenorsaxofonisten Tore Brunborg, bassisten Jo Skaansar, pianisten Eyolf Dale og nederlandske Jasper van Hulten på trommer. Det er en del skisseaktige, frie improvisasjoner på «The Attic», men i de sentrale numrene plasserer de fem musikerne seg på tradisjonens solide grunn med et klangbilde og en tilgang til materialet som vekker minner om Hancock/Hubbard-kvintettene fra 1960-tallet. Det er energi og nerve i spillet. Rytmegruppens livlige, lydhøre samspill med blåserne er imponerende. Og Powell selv trekker av og til lange linjer bakover til tradjazzen med en hes, ekspressiv messingtone à la Wild Bill Davison. Platen er et fint musikalsk visittkort som viser at Powell har musikalsk spennvidde både som solist og komponist. Det skal bli spennende å følge ham videre fram på veien.

Helfigur

Bergens Tidende, 14.09.2011

Geistervariationen

Musikk av Robert Schumann

András Schiff, klaver

ECM New Series

Nye Schumann-tolkninger fra András Schiff

András Schiffs nye utgivelse på ECM er spilt inn i studio. Likevel har musikken mye av den spontane karakteren vi kjenner fra liveopptakene hans og som helhet minner programmet nettopp om en av de berømte konsertene der han presenterer en enkelt komponist i helfigur. På den nye platen er det Robert Schumann han tar for seg. På programmet står både kjente og mindre kjente verk – fra «Papillons» (op. 2) over klaversonaten i fiss-moll (op. 11) og «Kinderszenen» (op. 15) helt fram til «Geistervariationen», skrevet i 1854 av en Schumann på vei inn i det store mørket. Schiffs tolkninger er, som alltid, presist utarbeidet med omhu for de betydningsfulle detaljene og fin fornemmelse for musikkens store underliggende strukturer. Og musikkhistorisk interesserte kan glede seg over å få høre den store C-dur Fantasi (op. 17) spilt med den opprinnelige avslutningen som Schumann senere forkastet.

Å være dus med musikken

Bergens Tidende, 14.09.2011

Gidon Kremer: Edition Lockenhaus

ECM New Series

Dokumentasjon av festivalen i Lockenhaus

De har holdt på siden 1981, fiolinisten Gidon Kremer og sognepresten Josef Herowitsch. Hver sommer i 30 år har de arrangert musikkfestival i den lille østerrikske byen Lockenhaus. Herowitsch har vært festivalens administrator, Kremer dens kunstneriske leder.

Da festivalen startet, hadde Kremer nettopp dradd i eksil fra Sovjetunionen. Han ønsket seg et fristed, et motstykke til alt det han hadde forlatt – en festival basert på åpenhet og spontanitet. Og han fikk det til. Lockenhaus ble i løpet av noen få år en møteplass der unge musikere fikk spille med eldre kolleger i en avslappet atmosfære, et sted der risikovillighet og vågemot var viktigere enn rutine og perfeksjon.

Lockenhaus er stedet der alt kan skje, «fordi man er dus med musikken der», sa Kremer nå nylig. På festivalens repertoar står de store, kjente verkene, men også alt mulig annet. For eksempel har Kremer i alle årene lagt spesiell vekt på nyere musikk og på forfulgte og undertrykte komponister. Lockenhaus er festivalen der et vestlig publikum fikk anledning til å bli kjent med østeuropeere som Gubaidulina, Pärt og Schnittke. Og der «entartete Musik» og musikk skrevet av nazismens ofre ble trukket fram fra glemselen.

Nå er Kremer og Herowitschs tid i Lockenhaus forbi. Festivalen fortsetter, men fra neste år blir det med ny ledelse. I den anledningen har ECM utgitt «Edition Lockenhaus», en boks med fem cd’er som gir et godt inntrykk av det særlige musikalske miljøet som er oppstått på festivalen. Den første platen starter med et opptak fra 2001 der Simon Rattle dirigerer Kremer og hans unge strykerensemble Kremerata Baltica i en høyspent, nervepirrende tolkning av Richard Strauss’ «Metamorphosen». Etterpå følger et vakkert opptak fra 2008 av Olivier Messians «Trois petites Liturgies de la Présence Divine», igjen med Kremerata Baltica som her er supplert med et fint barnekor fra Kiev.

Resten av materialet i boksen har ECM utgitt tidligere, på plater som lenge har vært utsolgt. Det dreier seg om opptak fra 1980-tallet der franske komponister som César Franck og Francis Poulenc matches med østeuropeere som Shostakovitsj, Janacek og Stravinsky. Det hele blir spilt av en stjerneparade av musikere som fra 1990-tallet og framover har vært knyttet fast til ECM – fiolinisten Thomas Zehetmair, bratsjisten Kim Kashkashian, pianisten Robert Levin for bare å nevne noen få.

Det er snakk om kammermusikk på høyt nivå i disse opptakene, intens musikk spilt uten sikkerhetsnett. Skal man framheve noe spesielt må det bli de sterke framføringene av Shostakovitsjs strykekvartetter nr. 13 og 14. Pluss den avsluttende cd-en som er helliget musikk av den tsjekkiske komponisten Erwin Schulhoff som døde i en tysk konsentrasjonsleir i 1942.

Femmerne

Musikkommentar, Bergens Tidende, 14.09.2011

I dag anmelder jeg en cd-boks med opptak fra Gidon Kremers festival i Lockenhaus. Pluss András Schiffs nye Schumann-plate. Og gir dem begge terningkast 5. I siste uke skrev jeg om Kraggerud og Tomters innspilling av Mozarts Divertimento i Ess-dur. Den fikk også en femmer. Var det feil? Var det dumt? Var det provinsielt? Man skulle kanskje tro det etter å ha lest innlegget fra Dag&Natt-redaktør Håvard Nyhus (BT, 5. september) der han skrev om BTs anmeldelser av konsertene på Koengen som – nesten – alltid havner på femtallet.

Det ble ikke mye debatt i kjølvannet av innlegget hans. Men de få som ytret seg nyanserte saken og kom med gode synspunkter på Koengenkonsertenes kvalitet og på anmeldernes arbeidssituasjon. Og kulturredaktør Sandvik åpnet for diskusjon om hva man egentlig bør anmelde ved slike anledninger – musikken eller den totale konsertopplevelsen?

Det var en ting som ingen tok opp. Underlig nok. Nyhus skrev blant annet at en hel stripe seksere til Koengenkonsertene kanskje ville sett litt parodisk ut i lengden. Men spurte samtidig om den evinnelige rekken av femmere ikke er like dum. Det korrekte spørsmålet er vel egentlig om det ikke er selve terningkastfikseringen som er dum?

Arne Skouen som innførte terningkastene i VG i 1952, omtalte dem senere som sitt «skjebnesvangre bidrag til forsøplingen av norsk presse». Det er kanskje å ta litt hardt i. Men klokkertroen på at det går an å sammenfatte et kunstnerisk uttrykk i ett tall, virker i det minste temmelig naiv. Det samme gjør forargelsen over at en rekke gode artister havner på femtallet. 

Musikalske framførelser er sammensatte fenomener – uansett om vi snakker om rockestjernene på Koengen, BFO i Grieghallen eller de nyeste platene. Skal man vurdere slike framførelser skikkelig må man ta stilling til uendelig mange forskjellige aspekter, langt flere enn det går an å presse ned i et enkelt tall.

Arne Skouen innførte i sin tid terningkastene for å samle kunstneriske vurderinger «i en kort, men konsis form», som han skrev. Men terningkastet er et stumpt instrument. Det uttrykker et gjennomsnitt av faktorer som i realiteten ikke kan kvantifiseres. Sist jeg diskuterte disse problemene i BT (11.06.09), skrev jeg: Bak hvert eneste tall ligger det så mange overveielser og avveininger at leseren burde ha en bruksanvisning som forklarte hvorfor tallet ble nettopp slik. Ideelt sett er det anmeldelsens tekst som er denne bruksanvisningen.

Avgrunner av sorg og melankoli

Bergens Tidende, 07.09.2011

Mozart: Divertimento i Ess-dur

Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter og Christoph Richter

Naxos

Frisk, røff innspilling av Mozarts stryketrio

Mozart var en tur innom Dresden i april 1789. En kveld fikk han plutselig beskjed om å gi konsert ved kongehoffet neste dag klokken halv seks. «Dette er helt usedvanlig her; for her er det ellers vanskelig å bli hørt», skrev han til sin Constance i Wien. Beskjeden kom visst også temmelig ubeleilig – for Mozart var ikke i byen som komponist eller musiker, han var der for å holde en østerriksk adelsmann med selskap.

Han måtte rask stable noe musikk på beina. Hofforganisten i Dresden kunne spille fiolin; en berømt cellist fra Esterházy-orkestret var tilfeldigvis i byen; og Mozart selv var habil på bratsj. Da ble det altså en stryketrio, «den jeg skrev til Hr. v. Puchberg – den ble så ganske hørbart eksekutert», skrev han hjem etterpå.

Det var en av musikkhistoriens vakreste stryketrioer som hadde premiere på denne improviserte konserten i Dresden. Mozart hadde skrevet den i september 1788 som gave til Johann Puchberg, en trofast venn som ustanselig lånte ham penger. Det er ikke snakk om en trio i tidens stil, men om en tre kvarter lang komposisjon i seks satser, noen i sonateform, andre i danseformer med folkelige innslag. Genrebetegnelsen er Divertimento, men skikkelig underholdningsmusikk blir dette aldri. Det er for mye mørke i dette verket. Under de lette, sangbare linjene ligger det en vemodig grunntone, og av og til åpner det seg avgrunner av sorg og melankoli. Dette er trolig et av de mest bevegende og mest komplekse kammermusikalske verk Mozart noensinne skrev.

Platen der Henning Kraggerud, Lars Anders Tomter og Christoph Richter spiller denne trioen, har vært lenge underveis. Opptaket ble allerede gjort i 2008. Siste år gikk det rykter i utlandet om at man nå kunne kjøpe platen i Norge. Men den utkom først i år. Og da rett før sommerferien slik at den ikke fikk mye oppmerksomhet. Det er synd. For dette er en plate som fortjener å bli hørt.

Kraggerud er vanligvis den dominerende figuren når han opptrer i kammermusikalske sammenhenger. Slik er det ikke i dette tilfellet. Her får han uventet kraftig motspill fra cellisten Christoph Richter som presser cellostemmen fram i satsbildet og får selv de enkleste fraser til å blomstre opp. At to så sterke musikere prøver krefter, får musikken til å klinge friskt og røft og gir den ekstra intensitet og farge. Men ikke bare det. Mozarts samlede satsbilde kommer til å stå klarere, mer tydelig, mer gjennomsiktig enn vi er vant til.

Platen slutter med et triostykke som Mozart aldri klarte å fullføre. Fire minutter salig strykermusikk. Som plutselig slutter, midt i en frase. Det er slemt for øret. Men på en merkelig måte passer denne brå avslutningen godt til det lange, motsetningsfylte verket som gikk forut.

En musikalsk reisedagbok

Bergens Tidende, 31.08.2011

Geirr Tveitt: From a Travel Diary

Fragaria Vesca

Simax Classics

Musikk som ikke likner noe som helst annet i verden

Det finnes et gammelt NRK-opptak fra 1960 der strykere fra Musikkselskabet Harmoniens Orkester spiller Geirr Tveitt. Stykket er registrert som Kvartett for strykere, nr. 5. Men Tveitt er jo kjent for store orkesterverk og komposisjoner for soloklaver? Skrev han virkelig kammermusikk? Skrev han hele fem strykekvartetter?

Spørsmålet er vanskelig å besvare. For som kjent gikk mesteparten av Tveitts originalmanuskripter tapt da gården hans brant i 1970. Ingen strykekvartetter overlevde, heller ikke «Kvartett for strykere, nr. 5». Men fiolinisten og musikkforskeren Tor Johan Bøen har klart å rekonstruere verket på grunnlag av lydopptaket fra NRK supplert med stemmene fra en senere orkesterversjon. Og nå har Bøens strykekvartett Fragaria Vesca spilt inn verket for Simax. På platen finner vi også tre verk for litt større besetning, blant annet musikken til balletten «Husguden» fra 1956 for strykekvartett, treblåsere og harpe.

Om Tveitt faktisk skrev fem strykekvartetter, får vi kanskje aldri vite. Men han skrev i alle fall en. Og på Fragaria Vescas fine plate er vi trolig så tett på denne komposisjonen som det går an å komme i dag.

Som så ofte hos Tveitt er det snakk om temmelig uortodoks musikk – en strykekvartett som riktignok er skrevet for de fire vanlige stemmene, men ikke i de fire vanlige satsene. «Frå ei reisedagbok» kalte han verket – som viser seg å være åtte kortere stykker med navn som refererer til steder og fenomener omkring Middelhavet. Med andre ord: en musikalsk suite.

Det er en spennende, begivenhetsrik suite, flott og frisk spilt av Fragaria Vesca, musikk inspirert av steder og fenomener fjernt fra Tveitts hjemlige Hardanger. I satsen «Sevilla» leker han for eksempel med spansk melodikk og flamencoaktig rytmikk, mens «Sirocco» simulerer lyden av den enerverende mediterranske vinden. I andre satser fanger Tveitt stemninger og opplevelser av bygninger og landskap, av det majestetiske El Escorial-palasset i Madrid, av Tripolis menneskemylder eller av stjernehimmelen over Sahara.   

Formatet er utypisk. Til gjengjeld er musikken typisk Tveitt. Den er tett, dramatisk, full av skarpe kontraster og uforløste konflikter. Dette er musikk som rommer det hele, både det lyse og det mørke, det vakre og det såre, musikk som veksler brått mellom flotte sangbare linjer og sterke dissonante partier. Musikk som ikke likner noe som helst annet i verden. Og som likevel virker kjent.

Dirigenten bak mediefiguren

Bergens Tidende, 24.08.2011

Bruckner, Sibelius, Nielsen

Gustavo Dudamel, dirigent

Göteborgs Symfoniker

Deutsche Grammophon

Tre nye plater dokumenterer Gustavo Dudamels samarbeid med Göteborgs Symfoniker

Venezuelanske Gustavo Dudamel ble internasjonalt kjent via Orquesta Sinfónica Simón Bolívar, det fantastiske ungdomsorkestret som han ledet fra 1999. I 2004 vant han den tyske Mahler-konkurransen for unge dirigenter. Og så begynte det å gå fort. Han fikk kontrakt med Deutsche Grammophon i 2005, ble sjefsdirigent for Göteborgs Symfoniker i 2007. Og ble sjefdirigent for Los Angeles Philharmonic i 2009 – samme år som han kom på Time Magazines liste over de100 mest innflytelsesrike personene i verden.

Dudamel er en dirigent av den typen mediene elsker – entusiastisk, karismatisk, en kontroversiell figur som får publikum til å juble og kritikerne til å dele seg, en kunstner som alltid genererer store presseoppslag. I tillegg er han ung, han fylte 30 i år. I Göteborg og Los Angeles er han blitt dyrket som en rockestjerne. Hans hår, hans solbriller, hans biler har av og til fått mer pressedekning enn hans evner som dirigent.

I Los Angeles snakket man i starten om «Dudamania». Den har lagt seg etter hvert. Slik at det er blitt mulig å danne seg et klarere bilde av dirigenten bak mediefiguren. Hittil har DG bare utgitt Dudamels innspillinger med Simón Bolívar orkesteret. Men nå kommer platene med hans to nye orkestre. Første sending er denne boksen med liveopptak fra de tidlige årene i Göteborg. Tre cd’er med symfonier av Bruckner, Nielsen og Sibelius.

Repertoaret er litt rart. Det er ikke mye som binder disse verkene og disse komponistene sammen. På den annen side er det orkestermusikk som Göteborgerne har et nært forhold til, og samtidig er det musikk som Dudamel ikke – eller bare sjeldent – har spilt før og som han derfor har måttet læse seg opp på. Kanskje er det nettopp dette, spenningen mellom musikernes erfaringer og Dudamels nye, friske blikk på stoffet som gir gode resultater. For gode resultater er det iallfall på disse platene.

Best lykkes han med de to Nielsen-symfoniene, nr. 4 (den «Uutslukkelige») og nr. 5 – naturligvis, hadde jeg nær sagt. For Nielsens rastløse musikk med de store spenningene og brå melodiske kast passer godt til Dudamels hissige, latinske temperament. Det er energi og drama i tolkningene hans med smell i slagverket og skarpe kontraster. Og samtidig gir Göteborgerne musikken den nødvendige finish – hør for eksempel treblåsernes flotte, delikate klang i andresatsen av den «Uutslukkelige».

Også tolkningen av Sibelius og symfoni nr. 2 er god, sine steder klinger musikken nesten overraskende frisk og ny. Derimot er framførelsen av Bruckners ufullendte 9. symfoni nokså problematisk. At Dudamel tar et par uortodokse tempovalg er ikke mer enn hva man kunne forvente. Verre er det at han ikke klarer å få Bruckners byggverk til å reise seg skikkelig. Det er store, lange spenningsbuer i framførelsen, men likevel virker den grå og matt.

Musikk for øyet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 24.08.2011

Det er et intervju i Los Angeles Times fra 1990 der maleren David Hockney forteller hvordan han kjørte rundt og utforsket området omkring huset sitt i Malibu. Han var begynt å bli døv, men hadde flottet seg og installert et fantastisk lydsystem i bilen. «Så begynte jeg å spille Wagner og oppdaget at noe av det passet forbløffende godt til landskapet». Det endte med at han «koreograferte» en tur på halvannen time gjennom Santa Monica fjellene basert på musikken fra Parsifal. Det oppsto perfekt samsvar mellom «alt hva øyet ser og øret hører», forteller han. «Alle jeg tar med på turen sier det er slik, også selv om de aldri har hørt om Parsifal eller Richard Wagner».

Hockneys tilrettelegging av turen gjennom fjellene er selvsagt ikke enestående. Filmkomponister har jo for eksempel alltid arbeidet på denne måten – lagt musikk til visuelle inntrykk, skapt samsvar mellom øyet og ørets opplevelser. Men filmkomponistene har også gjort en annen erfaring: De vet det er nesten umulig å kombinere musikk og bilder uten at tilskueren opplever et eller annet samsvar. Hockney følte at Parsifal-musikken passet til Santa Monica fjellene. Hadde han satt Grateful Dead eller Chopin eller John Coltrane på lydanlegget, ville han trolig ha opplevd det samme, at også denne musikken passet – på en eller annen måte.

Når bilder og lyd kombineres og presenteres samtidig, søker og finner vi automatisk sammenhenger, paralleller, samsvar – uansett hvor tilfeldig kombinasjonen er blitt til. Slik er vårt mentale apparat konstruert. Filmkomponistenes oppgave er å gå et skritt videre, å framkalle det «rette» samsvaret, å få musikken til å matche bildene på et annet, dypere, stemningsmessig nivå.

Hockney opplevde trolig et stemningsmessig samsvar mellom Santa Monica fjellene og den storslåtte, følelsestunge Parsifal-musikken.  Men det spørs om det egentlig ikke var musikken mer enn landskapet som interesserte ham. Det ville de gamle filmkomponistene trolig ha sagt. For de oppdaget rask at man skal være forsiktig med å bruke «stor» musikk eller musikk som folk kjenner igjen. Som regel ødelegger slik musikk konsentrasjonen om bildene. Etter en sommerferie tilbrakt i Hardanger er det ikke vanskelig å skjønne dette poenget. Det finnes fjell der Wagner bare er til besvær. Det finnes landskap som er så overveldende, så sterke at de ikke trenger noe som helst musikkakkompagnement.

Kjernekraft og bikubesang

Bergens Tidende, 29.06.2011

N-Plants

Biosphere

Touch

Cross-Pollination

Chris Watson & Marcus Davidson

Touch

Ambient musikk og lydkunst med økologiske temaer

De to utgivelsene fra lydkunstselskapet Touch forholder seg – hver på sin måte – til tidens store økologiske spørsmål. For ambient-artisten Geir Jenssens vedkommende skjedde det nærmest ved et tilfelle.

Hans nye Biosphere-plate har fått tittelen N-Plants, en forkortelse for «nuclear plants», og han har gitt sporene navn etter japanske kjernekraftverk. Nå er en feiring av japansk atomindustri vel ikke det første man tenker på i dag, kort tid etter katastrofen ved Fukushima i mars. Men Geir Jenssen laget faktisk platen en måned før tsunamien ramte kraftverket. Utgangspunktet hans var visst en tvetydig fascinasjon av japansk futurisme, men platen er først og fremst en slags «hommage» til japansk elektronika fra årene omkring 1980.

Om sporene er konstruert ved hjelp av analoge synthesizere og rytmebokser, er vanskelig å si, men lyden har i alle fall en aura av tidlig 80-tall med en grunnrytme som ligger og maler under korte blipp-blopp fraser som minner om R2-D2 og de andre gamle robotene. Det er stillegående, enkel musikk – eller kanskje ikke musikk, men et soundscape, et lydbilde – som under sin repetitive overflate hele tiden skaper ørsmå endringer og dreininger og nye mønstre. Et lavmælt lydbilde man rask får under huden.

Med platen Cross-Pollination er vi tettere på det naturgrunnlaget som er truet av de menneskeskapte katastrofene. Chris Watson er en slags lydkunstens David Attenborough. Han går ut med sitt opptaksutstyr i fremmede landskaper og fanger naturlyder som han etterbehandler digitalt. I «Midnight in the Oasis», første spor på platen, har han komprimert og forsterket opptak av lyder fra solnedgang til soloppgang i Kalahari-ørkenen og skapt et fascinerende og insisterende nattebilde av yrende, summende insekter.

«The Bee Symphony», det andre sporet, er inspirert av trusselen om verdensomspennende sammenbrudd i biekoloniene. Komponisten Marcus Davidson har brukt Watsons opptak av bier i en engelsk hage og har kombinert bienes summende lyder med menneskestemmer. Mens det komplekse, sitrende lydbildet fra Kalahari-ørkenen er fullt av plutselige episoder og merkelige begivenheter, er bie-symfonien annerledes. Davidson har laget en 20 minutter lang komposisjon der han komprimerer mønsteret i bienes «sang» i løpet av en dag, og konstruerer på denne måte et strukturert lydbilde som minner om musikalske forløp, og som legger opp til en mer tradisjonell lyttemåte.

Åpning

Bergens Tidende, 29.06.2011

Post Scriptum

Wolfert Brederode Quartet

ECM

Ny energi og kraft i Wolfert Brederodes kvartett

Det er fire år siden den nederlandske pianisten Wolfert Brederode og hans kvartett kom med platen «Currents» på ECM. Nå er han tilbake igjen, igjen med Mats Eilertsen på bass og sveitsiske Claudio Puntin og Samuel Rohrer på henholdsvis klarinett og trommer. Og igjen er det snakk om musikk som passer godt inn i det formatet vi vanligvis forbinder med ECMs utgivelser – enkle temaer, frie, meditative improvisasjoner, et kjølig uttrykk, det meste avviklet i balladetempo. Kjøligheten understrekes av Puntins tørre, vibratoløse tone på klarinetten, men også av Brederodes eget sparsomme og kantete klaverspill. På «Currents» ble det hele til tider et hakk for blekt og karakterløst for min smak, men på den nye platen er det mer energi og kraft i musikken, noe som ikke minst skyldes at Eilertsen og Rohrer er blitt mer aktive, både som akkompagnatører og som solister. Platen heter riktignok «Post Scriptum», etterskrift. Men mest av alt virker den som en åpning mot et nytt, mer dynamisk uttrykk.

Omtrentlighet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 29.06.2011

Daniel Barenboim var i London i siste uke. Mandag spilte han Liszts’ to klaverkonserter i Royal Festival Hall. Onsdag satt han alene i Wigmore Hall og spilte to store, sene Schubert-sonater. Fullt hus begge steder. Og flotte anmeldelser i avisene.

Kritikeren Iwan Hewett noterte i Daily Telegraph at Barenboim spilte alle disse fire, fryktinngytende verkene etter hukommelsen. «En stor bedrift for vanlige dødelige, men ikke for Barenboim som har det meste av den vestlige musikken i hodet», skrev han. Og roste Barenboims tolkninger, hans evne til å tilpasse seg og klaverets uttrykk til musikkens krav. The Guardians anmelder, Andrew Clements, var like begeistret, men bemerket om Liszt-konsertene at «noen passasjer var litt omtrentlige – pedalbruken slørte en mengde mindre feil». 

I et innlegg på The Guardians klassiske blogg, også i siste uke, tok Tom Service opp dette med de små feilene og det omtrentlige, og skrev at slikt var helt vanlig i gamle dager da idealet var å kommunisere musikkens følelsesmessige og strukturelle innhold, ikke bare å få notene rett. Han plasserte blant annet Barenboim i selskap med legendariske pianister som Arthur Schnabel og Alfred Cortot. De søkte musikkens indre, «poetiske sannhet», i motsetning til mange moderne pianister som bestreber seg på å være absolutt notetro.

Denne motsetningen mellom de gamle poetiske pianistene og deres moderne notetro kolleger er nok noe overdrevet, i alle fall er det ikke snakk om en reell motsetning mellom musikalske holdninger. Alle musikere tilstreber selvsagt både å spille presist og å kommunisere musikkens innhold. Og vi, lytterne, har det på samme måte. Når vi går på konsert, vil vi høre musikkens «poetiske sannhet», men helst også hva som faktisk står i notene. For hva er det for en «sannhet» vi hører, hvis den ikke er basert på det som komponisten har skrevet? 

Nå kan jo noter fortolkes på mange forskjellige måter. Der den ene pianisten mener å ha funnet verkets «sannhet», vil andre pianister velge andre løsninger. Så selvsagt er det betydelig slingringsmonn når det gjelder fortolkning. Slik har det alltid vært. Det som virkelig har endret seg siden Schnabels og Cortots tid, er noe annet – nemlig forestillingen om hva en notetro framførelse vil si og innebærer. Toleransen for teknisk omtrentlighet er i dag voldsomt redusert i forhold til tidligere. For dagens musikere og publikum går inn i konsertsalen med forventninger som er skapt av årtiers erfaringer med plateinnspillinger – der enhver liten feil alltid er korrigert, der alt alltid er perfekt, hver gang.

En skattkiste fra 1700-tallet

Bergens Tidende, 15.06.2011

G. B. Antoine / Jean Baptiste Forqueray: The Complete Works for Harpsichord

Ketil Haugsand, cembalo

Simax Classics

Frisk, livskraftig musikk med merkelig forhistorie

To og tretti stykker fransk cembalomusikk fra midten av 1700-tallet. Fordelt over to cd-er. Blir ikke det litt ensformig i lengden? Er dette ikke en utgivelse som bare kan interessere den engeste kretsen av innbitte tidligmusikknerder? Man skulle kanskje tro det. Men nei. Disse to platene er fulle av sprudlende musikk som kan nytes av alle og enhver, uten forbehold og uten spesialkunnskaper.

Det er Ketil Haugsand som sitter ved cembaloen. Han puster støvet av de gamle notene og puster liv i stykkene. Han følger oppmerksomt med gjennom alle brå, musikalske stemningsskift fra mørk melankoli til lys triumf. Og får musikken til å ånde og swinge og klinge som om den var skrevet i går. 

Det ligger en merkelig historie bak disse stykkene. De har to komponister – far og sønn Forqueray. Faren Antoine var en populær, virtuos gambespiller som vanket i de beste, aristokratiske kretsene i Paris på slutten av 1600-tallet og inn på 1700-tallet. Sønnen hans, Jean Baptiste, lærte tidlig å spille gambe, ble presentert som vidunderbarn ved Ludvig den 14s hof, og ble som faren en populær, virtuos med sterke støttespillere i aristokratiet. Antoine som var en kranglevorn og voldelig person, ble sykelig sjalu på sønnens talent og popularitet. Ved en anledning fikk han ham satt i fengsel med falske anklager, og han prøvde også, uten held, å få ham landsforvist.

Da virker det kanskje litt rart at Jean Baptiste etter farens død utga hans verk for gambe pluss den utgaven som Haugsund spiller – en parallellutgave der gambeverkene er transkribert for cembalo. Og kanskje enda rarere at disse verkene egentlig slett ikke stammer fra faren, men er skrevet av Jean Baptiste selv. Hvorfor gjorde han dette? Som en forsonende gestus for den avdøde faren? Eller trodde han at farens navn kunne kaste glans over ham selv?

Svarene får vi nok aldri. Men notene ligger der. Ketil Haugsand har vært fascinert av denne musikken helt tilbake fra 1970-tallet. Og har forsøkt å innspille den to ganger før. Tredje gang er lykkens gang. Resultatet: en skattkiste stappet til randen med frisk, livskraftig musikk.            

Mektige dimensjoner

Bergens Tidende, 09.06.2011

Giuseppe Verdi: Messa da Requiem

Virginia Tola, Anita Rachvelishvili,  Pavel Cernoch og Georg Zeppenfeld

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor

Collegiûm Mûsicûms Kor

Ålesund Kammerkor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende avslutning på Festspillene med Verdis rekviem

Bergen Filharmoniske Orkester spilte med fullt besetning. Det var fire internasjonale solister fremme på scenen. Hele tre kor var kalt sammen, og det var plassert messingblåsere rundt om i salen for ekstra effekt. For det var Verdis mektige dødsmesse som sto på programmet på Festspillenes avslutningskonsert. 

Dirigenten Hans von Bülow sa en gang, litt nedlatende, at dette er en «opera i kirkegevanter». Og selvsagt er det opera i verket. Annet ville vel også være rart når nå musikken faktisk er skrevet av sin tids største italienske operakomponist. Det er steder der solistene nærmest spiller dramatisk mot hverandre og mot koret. Og Verdi har også tatt med en arie som han ikke fikk plass til i Don Carlos. Men som de forente kreftene i Grieghallen demonstrerte i går, er dette likevel et stykke sakral musikk, et verk med langt større indre tematisk og harmonisk sammenheng enn en vanlig 1800-tallsopera.

Det store koret la rammene og skapte sammenheng med stor klang som bar fra det massive utbruddet i åpningen helt fram til det avsluttende Libera me. Med så mange stemmer samlet ble det naturligvis ekstra trøkk på de store utblåsningene, men likevel var også plass til mer dempede innsatser og til fin redegjørelse for stemmevevet i de fugerte sekvensene mot slutten.   

I øvrig var det solistenes kveld. Partiene ble imponerende sunget av fire unge sangere med stilistisk forskjellige, men svært uttrykksfulle stemmer. På kvinnesiden ble argentinske Virginia Tolas slanke, inderlige sopranstemme flott matchet av georgiske Anita Rachvelishvilis kraftfulle mezzosopran. Og på herresiden sang tsjekkiske Pavel Cernoch tenorpartiet med smidig operaaktig stemme og ble understøttet av tyske Georg Zeppenfelds rungende bass. Dirigenten Andrew Litton trivdes tydeligvis kvelden igjennom og styrte BFO med entusiastisk gestikk og maksimal satsning på de store effektene.

Verdis rekviem er et verk av så mektige dimensjoner at det sjeldent er mulig å samle nok krefter til å få det oppført på disse breddegradene. Festspillene og BFO klarte det i går i Grieghallen. Og da er det bare å si takk. Og takk for to uker med flott musikk.  

Musikk som ånder fritt

Bergens Tidende, 08.06.2011

Gidon Kremer, Giedrė Dirvanauskaitė og Khatia Buniatishvili

Klavertrioer av Victor Kissine og Peter Tsjaikovskij

ECM New Series

Gidon Kremer med unge musikalske venner i perfekt samspill

Tsjaikovskij hatet kombinasjonen av klaver og strykere. Instrumentene var ute av balanse, de skurret mot hverandre, syntes han. Å høre en klavertrio var den rene tortur, bare erindringen om klangen var nok til å gi ham fysisk ubehag – skrev han til sin velgjører Nadesjda von Meck høsten 1880. To år senere kom han på andre tanker, en plutselig inspirasjon rammet ham, og i løpet av kort tid skrev han en klavertrio «à la mémoire d'un grand artiste», til minne om en stor kunstner, Nikolai Rubinstein, læreren hans, som nettopp var død.

Etterpå fryktet han at dette ikke var en skikkelig trio, at han, den store symfonikeren, hadde skrevet enda et symfonisk verk og presset det ned i et alt for lite format. Sikkert er det at hans trio i a-moll (op. 50) er et ganske uortodokst stykke musikk. Det består av bare to satser – en innledende melankolsk sonatesats etterfulgt av et tema med 22 variasjoner som beveger seg i alle retninger. Og det er nettopp noe grandiost, noe symfonisk over hele prosjektet – der førstesatsen og den avsluttende variasjonen i andresatsen er bundet formelt og tematisk sammen, og der strykerklangen er presset ut mot det ekstreme slik at den matcher klaverets tyngde. Dette er et verk som krever store musikere hvis det skal løfte seg fra bakken.

Et liveopptak fra Tokyo med Gidon Kremer, Martha Argerich og Mischa Maisky som DG ga ut i 1998 har lenge vært målestokken når det gjelder dette verket. Nå har Kremer spilt det inn igjen og etablert en ny målestokk, en ny standard, denne gang for ECM. Med seg har han to unge musikere som vi nettopp har hørt i Bergen – Giedrė Dirvanauskaitė, førstecellisten fra Kremerata Baltica, som spilte i Korskirken på søndag, og den nye klaverstjernen Khatia Buniatishvili som spilte i Håkonshallen i siste uke.

Samspillet mellom de tre musikerne er helt overveldende, med den særlige kombinasjonen av musikantisk foredrag, sylskarp teknisk presisjon og ekstremt nærvær som alltid preger de sammenhengene der Kremer er primus motor. Dette er musikk som ånder fritt.

Platen innledes med en helt moderne klavertrio, «Zerkalo» fra 2009, skrevet av den russiske komponisten Victor Kissine og tilegnet de tre musikerne. Stykket er lavmelt og fragmentarisk, nesten minimalistisk i uttrykket. Og danner i så måte en fin bakgrunn for de store utladningene som følger etter.

Musikalske oversettelser

Bergens Tidende, 07.06.2011

Gidon Kremer, dirigent, fiolin

Kremerata Baltica

Korskirken

Shostakovitsj og Beethoven i orkestreringer for strykeorkester

Det er fem år siden Gidon Kremer og hans unge baltiske strykerkammerater sist var på Festspillene. Den gang spilte de alle Mozarts fiolinkonserter i løpet av en enkelt konsert i Grieghallen. På søndag var de tilbake igjen, nå med et program som mer svarer til det bildet vi har av dem fra deres etter hvert mange plater – verk av østeuropeiske komponister og verk for kammermusikalsk besetning framført i overraskende orkestreringer for stort strykeorkester.

Kremerata Baltica startet konserten alene med en dempet utgave av «Für Lennart in memoriam», et langsomt, sorgtungt stykke skrevet av Arvo Pärt til minne om en død venn. Så sluttet Gidon Kremer seg til gruppen, og med en gang steg den musikalske temperaturen betraktelig. Nå gjaldt det Shostakovitsj – hans fiolinsonate i G-dur (op. 134). Man skulle tro det var umulig å blåse et stykke kammermusikk for to instrumenter opp til det store strykeorkesterets format, men Mikhail Zinman og Andrei Pushkarev har klart det. I alle fall klinger deres «oversettelse» riktig, og med Kremer i front virket det nesten som om det var snakk om et helt nytt verk, som om det var vokset en rå, intens fiolinkonsert ut av den opprinnelige sonaten.

Etter pausen ble det enda en orkestrering, denne gang Beethovens sene strykekvartett i ciss-moll (op. 131) i en versjon for strykere signert Kremer og Victor Kissine. Og igjen var det flott, intenst spill av Kremer og Kremerata-strykerne med stor gestikk og uttrykkskraft. Men når man er vant til å høre fire strykere kjempe med å få form på dette merkelige, leddløse verket, ble oversettelsen av og til nesten for voldsom, med litt for tung klang, litt for massiv linjeføring.

Så var det ovasjoner og til sist som ekstranummer Pärt igjen, hans Passacaglia for solo fiolin og strykere.

En presisering: Jeg hørte Kremer og Kremerata Baltica spille denne søndagskvelden. Jeg skulle også gjerne ha sett dem. Men den gang ei. Når forholdene av og til var helt optimale, kunne jeg så vidt skimte en av bratsjistene. Konserten ble holdt i Korskirken. Som er helt uegnet som konsertsal på en internasjonal musikkfestival.

Duse farger

Bergens Tidende, 07.06.2011

Phantasm

Domkirken

Sen kveld med engelsk renessansemusikk i Domkirken

Vi kommer vidt omkring i byen og i musikkhistorien i disse ukene. Den ene kvelden er det kastratsang fra 1600-tallet i Håkonshallen, den neste samtidsmusikk og elektronika i Logen. Musikalsk sett kan sprangene være ganske store, men de fleste stedene får man opplevelser som demonstrerer at verk fra utkantene av det musikkhistoriske feltet ikke nødvendigvis trenger å være et anliggende for spesielt interesserte.

Konserten i Domkirken torsdag kveld var et fint eksempel i så måte.  Det var ensemblet Phantasm som spilte, seks musikere under ledelse av den amerikanske musikkhistorikeren Laurence Dreyfus. På programmet sto engelsk renessansemusikk, en rekke flerstemmige satser skrevet for gambe – forløperen for de moderne strykeinstrumentene. Og der satt de så, de seks musikerne, med sine merkelige gitaraktige fioliner på fanget eller mellom kneene, og spilte gaillarder og pavaner og fantasier signert William Byrd, William Lawes, John Ward og Orlando Gibbons – musikk som er fire hundre år gammel, og som de likevel klarte å få til å klinge slik at man egentlig ikke tenkte over den musikkhistoriske avstanden.

Det er ingen store dynamiske kontraster eller rytmiske utsving i denne musikken. De seks stemmene beveger seg rolig framover, møtes, imiterer eller motsier hverandre slik at det oppstår fine strømvirvler og balanserte mønstre underveis. Klangen er hele tiden dempet og avrundet. Dette er de duse fargenes og de ørsmå melodiske forskyvingenes musikk.

Phantasm spilte kanskje denne musikken noe mer energisk enn de få andre ensemblene som dyrker samme repertoar. Men de prøvde ikke å få de gamle verkene til å virke «moderne». Og de forsøkte heller ikke å skape «the shock of the old» ved å understreke verkenes alder og annerledeshet. De spilte dem bare – alvorlig, innforstått – og demonstrerte at det i disse korte satsene ligger delikat, vakker flerstemmig musikk. Og at det under den ensartete overflaten likevel er store individuelle forskjeller mellom de fire komponistene.

Teater for øret

Musikkommentar, Bergens Tidende, 06.06.2011

Det var siste forestilling i Ørets teater – konsertrekken som Henrik Hellstenius har arrangert under Festspillene. Vi satt med pils og vin ved langbordet i Logen. Oppe på bordet gikk musikerne omkring og sang og spilte og gestikulerte. Og hvis det ikke hadde vært for røykeloven, kunne vi ha tent et par sigarer og vært i god overensstemmelse med gamle Bert Brecht – som jo nettopp drømte om et teater der publikum sitter langs scenekanten og følger forestillingen på samme avslappete måte som når et sakkyndig sportspublikum følger og vurderer en boksekamp.

Ørets teater og Brechts drøm om «røykernes teater» har en del til felles. I begge tilfeller dreier det seg om å bryte ned konvensjonelle opplevelsesmåter. Brecht ville oppløse det tradisjonelle teateret der publikum synker hen og lever seg inn i illusjoner. Hellstenius vil sprenge den konservative konsertformens faste regler og ritualer ved å endre de fysiske rammene omkring musikere og publikum og ved å presentere uventede sammenføyninger av musikk, tekst, bilder og gestikk.

Man skal nok ikke trekke sammenlikningen lengre. Brechts teater var et politisk prosjekt. Ørets teater er et mer beskjedent kunstnerisk prosjekt som først og fremst sikter mot å utvide publikums estetiske opplevelse. I så måte ligger det i forlengelse av sentrale tendenser i kunstmusikken etter modernismen, noe som også de enkelte forestillingene markerte med sine sammenføyninger av eldre og nyere verk. For eksempel trakk Hellstenius på fredag en historisk linje fra John Cages «Living Room Music» (1940) der fire musikere leser og gestikulerer en kort tekst av Gertrude Stein – til den belgiske avantgardisten Thierry de Mays «Table Music» (1987) der tre perkusjonister banker rytmisk på elektronisk forsterkete plater – og helt fram til i dag med perkusjonisten Erik Dæhlins verk «I» der musikken er forsvunnet og bare fløytenistens stumme performance omkring instrumentet sitt er tilbake.

I disse og mange andre tilfeller var det snakk om verk som i utgangspunktet nettopp var tenkt som performance. Men hva skjer når «vanlige» musikalske komposisjoner føyes inn i samme sammenheng? I et intervju i forkant av Festspillene ble Hellstenius spurt om ikke Ørets Teater bare er enda et uttrykk for at folk ikke lenger kan nyte kunstmusikk for dens egen skyld, men må distraheres for å holde ut to timer i konsertsalen. Han svarte visst ikke direkte på spørsmålet, men vi fikk et indirekte svar under forestillingen på onsdag da Cikada-ensemblet framførte verk av tyske Carola Bauckholt og østerrikske Klaus Lang.

Denne kvelden hadde Hellstenius valgt en tradisjonell konsertoppstilling med musikere på scenen og publikum på rekker i salen. Og det var verken videoer eller performance. Her ble det demonstrert at det framdeles skrives musikk som krever denne spesielle, konsentrerte lyttemåten vi forbinder med den klassiske konsertsalen. Og at slik musikk fremdeles kan få den nødvendige oppmerksomheten når den framføres av kompetente musikere som Cikada.

Samme kveld spilte Cikada Hellstenius’ «A Quiet Space». Det finnes et lydopptak av verket med Cikada fra desember 2009 på Henie-Onstad Kunstsenter. Her hører man en sterk, fast komposisjon som musikalsk sett ligger tett på for eksempel Bauckholts og Langs musikk. På onsdag i Logen ble musikken akkompagnert av en video med tre skuespillere som agerer et samlivsdrama i stumfilm. Ble «A Quiet Space» bedre på denne måten? Jeg synes ikke det. Og jeg synes heller ikke musikken gjorde videoen interessant. Verket ble redusert til filmmusikk, til illustrerende akkompagnement av en ikke spesielt tydelig historie.

Framførelsen av «A Quiet Space» demonstrerte at Ørets teater som konsertformat ikke er helt uproblematisk. Hvis de ulike estetiske elementene ikke er i balanse, er det en risiko for at resultatet blir «som når noen forteller om en film de har sett, og ikke gjør det særlig godt» – slik Brian Eno en gang beskrev 1980-tallets videokunst.

Musikkens by

Musikkommentar, Bergens Tidende, 01.06.2011

Edvard Rieber-Mohn
Grieg i musikkens by. Slekts- og kulturhistorie 1700-2000
Bodoni Forlag, 2011.

Det er festspilltid, og byen er full av musikk. Men hvordan gikk det egentlig til at det nettopp ble Bergen som ble den sentrale musikkbyen i Norge? Noe av historien kan man lese i boken «Grieg i musikkens by» som lokalhistorikeren Edvard Rieber-Mohn nettopp har utgitt. Boken er egentlig en slektshistorie om Grieg-familien. Men den tar også for seg de sosiale og kulturelle sammenhengene som familiemedlemmene inngikk i opp gjennom tidene. Og da må det nødvendigvis også bli avsnitt om musikklivet og om musikkselskapet Harmonien som var på plass i 1765, fem år før kjøpmannen Alexander Grieg ankom Bergen.

«Orkesteret har ikke fått sin rettmessige plass i norsk musikkhistorie», skriver Rieber-Mohn om Harmoniens første år. Kanskje litt overraskende. Men det han mener, er at musikkhistorikerne vanligvis beskriver miljøet omkring Harmonien med etiketter som «handelspatrisiat» og «av utenlandsk bakgrunn», og ikke går nærmere inn på hvem de enkelte amatørmusikerne var. I virkeligheten er det bevart biografisk materiale om opp mot femti musikere som spilte i Harmonien i perioden 1765-1807. Rieber-Mohn har tatt tak i dette materialet, og i boken hans kan man lese om en del av disse musikerne – ikke bare om kjente figurer som Claus Fasting og Johan Nordahl Brun, men om kjøpmenn og stiftamtmenn og offiserer og om latinskoleelever som var innenom orkesteret en stund før de gikk videre i livet og ble jurister og prester.

Boken minner oss om hvor forskjellige de var, disse amatørene som satt og spilte i musikkselskapet Harmonien den gang på slutten av 1700-tallet. I dagens BFO er det profesjonelle musikere som spiller. Men musikere er farende folk, og orkestret er også i dag en møteplass der folk med veldig forskjellig bakgrunn setter seg sammen og spiller musikk.

En musikkhistoriker som tok for seg å skrive Bergen Filharmoniske Orkesters moderne historie, ville ha bedre kildemateriale enn det som er bevart om Harmonien. Men det er ikke sikkert at en slik historie ville bli så mye annerledes enn de gjengse framstillingene av Harmoniens første år. Orkesterhistorie blir vanligvis skrevet fra oven – som en historie om dirigenter og solister og – ikke minst – om styreledere og administratorer. Musikerne «på gulvet» blir sjeldent nevnt selv om det faktisk er dem som er orkesteret. Og skaper musikken.   

Edvard Rieber-Mohn: Grieg i musikkens by. Slekts- og kulturhistorie 1700-2000, Bodoni Forlag, 2011.

Reiser i norsk samtidsmusikk

Bergens Tidende, 01.06.2011

Catch Light

Peter Herresthal, violin

Peter Kates, slagverk

Bergen Filharmoniske Orkester, Oslo Filharmoniske orkester, BIT20

Aurora

Fire fiolinkonserter med Peter Herresthal som solist

Fiolinisten Peter Herresthal har vært i Bergen de siste dagene. På onsdag var han i Logen og framførte «By the voice a faint light is shed» av Henrik Hellstenius. Søndag ettermiddag var han konsertarrangør på Siljustøl der han hadde satt verk av Sæverud og Nordheim på programmet, og samme dag om kvelden spilte han selv Nordheim i Logen. For de som ikke fikk med seg disse arrangementene, er det nå anledning til å stifte nærmere bekjentskap med Herresthal på «Catch Light», en cd på komponistforeningens platemerke Aurora der vi hører ham som solist i fire bestillingsverk skrevet av Nils Henrik Asheim, Gisle Kverndokk, Henrik Hellstenius og Jon Øivind Ness.

Platen er samtidig en god anledning til å få et inntrykk av hvordan norske samtidskomponister håndterer det store orkesterformatet. Ingen av de fire verkene har undertittelen «fiolinkonsert», men det er i realiteten det de er, fire ensatsede konserter for fiolin og orkester eller, i Asheims tilfelle, for fiolin, slagverk og orkester.

Det er vanlig å snakke om samtidskomponister som «utforsker» instrumentets eller formatets muligheter, og i tekstheftet gjør Eivind Buene da også det. Men etter hundre års musikalske eksperimenter er det vel egentlig ikke så veldig mye å utforske lenger. Denne platen demonstrerer snarere at det musikalske landskapet er stabilisert, at det etter hvert er etablert et formspråk som komponistene er fortrolige med og kan bruke til egne, ganske forskjellige formål.

Og forskjellige er de i alle fall, disse fire konsertene. Asheims «Catch Light» som har gitt platen navn, opererer med voldsomme uttrykksmessige kontraster mellom Herresthals fiolin, Peter Kates’ slagverk og BFOs store orkesterklang, mens BIT20 derimot spenner opp et kammermusikalsk lerret med vare, dvelende klanger i Hellstenius’ «By the voice a faint light is shed». Og der Kverndokk ser tilbake og reflekterer over erfaringene fra de store romantiske fiolinkonsertene i «Initiation», tar Ness opp rytmiske effekter fra populærmusikken i sin frenetiske «Mad Cap Tootling».

Uansett hvor verkene beveger seg hen, følger Peter Herresthal med på reisen, innforstått, medskapende. Han er de fire komponistenes oppmerksomme, lydhøre fortolker. Og en enestående turguide for oss som lytter.

Sorg og melankoli

Bergens Tidende, 31.05.2011

Andreas Scholl, kontratenor

Tamar Halperin, cembalo og klaver

Håkonshallen

Kontratenoren Andreas Scholl imponerer med engelske sanger

Musikk kan narre bekymringene våre en stund – skriver John Dryden i en av de sangene som Henry Purcell tonsatte tilbake på 1600-tallet. Men kanskje er det mer riktig å si at musikken gjør det mulig å uttrykke disse bekymringene, gi dem estetisk form. Det var i alle fall det inntrykket man satt igjen med i går under Andreas Scholl og Tamar Halperins fine konsert i Håkonshallen.

På programmet sto sanger og arier skrevet i England i spennet fra sent 1500-tall til sent 1700-tall. Og jammen var det mange bekymringer her, både i tekstene og musikken. Melankolien stakk vel ikke så dypt den gangen sangene ble skrevet, sorgen og lidelsen og tristessen var nok mest noe utvendig, en attityde i tiden, et estetisk grep. Men det storslåtte og imponerende ved Andreas Scholls framførelse var at han fikk oss til å tro på musikken. Han tok så å si sangene for pålydende, sang dem uten forbehold og klarte med inderlighet og scenisk nærvær å formidle all den grenseløse kummeren som Dowland, Purcell og Robert Johnson har gitt musikalsk uttrykk.

Scholl er kontratenor, men han er ingen «gender bender». Så snart han begynner å synge, hører man bare de sømløse fraseringene, uttrykkskraften, alle de følelsesmessige sjatteringene han er i stand til å hente fram av selv de enkleste melodilinjene. Og man glemmer at her står faktisk en voksen mann som har lagt stemmen sin om og nå beveger seg helt oppe i det høye registeret der den kvinnelige altstemmen vanligvis ligger.

Tamar Halperin la dempete, lette cembaloklanger under sangene i første avdeling, og satte seg så til flygelet etter pausen da Scholl åpnet stemmen mer opp og tok kraftigere midler i bruk, først i tre arier av Händel, blant annet en forrykende virtuos «Se parla nel mio cor» fra operaen Giustino, et av kveldens eneste raske numre. Og etterpå i tre sjeldent hørte engelske sanger fra Haydns opphold i London på 1790-tallet. Pluss en av hans korte klaversonater, spilt lett og elegant av Halperin.

Det var ikke sorg og tårer hele veien. Før pausen sang Scholl – med hjelp fra publikum i salen – en lystig, tvetydig drikkevise. Og avslørte hvordan han synger, når han synger «normalt». Til de som ikke var til stede kan vi røpe at han da synger som en helt gjennomsnittlig, lys baryton. 

En musikalsk begivenhet

Bergens Tidende, 07.06.2011

Beethovens cellosonater

Truls Mørk, cello

Håvard Gimse, piano

Håkonshallen

Truls Mørk og Håvard Gimse i sublimt samspill

Alle Beethovens sonater for cello og klaver pluss de tre variasjonsstykkene? Framført i løpet av to konserter? Det høres ut som et typisk festival-stunt, en musikalsk «event». Men så var det altså Truls Mørk og Håvard Gimse som hadde satt disse verkene på programmet i Håkonshallen torsdag og fredag kveld. Og da ble det noe helt annet – ikke Beethoven som «event», men en skikkelig musikalsk begivenhet der to store kunstnere i sublimt, innforstått samspill la fram verkenes stofflige overflod og avdekket stadig nye lag og dimensjoner i Beethovens univers.

Disse celloverkene er skrevet over en periode på 20 år, og de rommer alle de sentrale momentene i Beethovens musikalske utvikling, fra ungdommens kjekke virtuositet til de siste årenes innadvendte refleksjoner over den absolutte musikkens problemer. På et vis var det altså den «totale» Beethoven som ble framført disse to kveldene. Og ikke bare i snever musikkhistorisk forstand. For Mørk og Gimse prøvde samtidig ut en rekke ulike tolkningsmuligheter innen for de gitte historiske rammene. 

Sett utenfra virker de to musikerne ganske forskjellige. Mørk sitter sitrende konsentrert og spiller med blikket innstilt på uendeligheten; Gimse er i konstant bevegelse, lyttende, eksperimenterende. Men når det gjelder oppfattelsen av Beethoven er de helt samstemte.   

I de to første sonatene satset de på maksimale kontraster mellom førstesatsenes ekspressive, langsomme innledning og det etterfølgende allegro-avsnittet , og satte så trumf på i andresatsene som ble spilt funklende virtuost i et forrykende tempo, helt på kanten av stupet. De tre variasjonsstykkene som var plassert midt i konsertene, ble spilt kjepphøyt og fandenivoldsk med fin sans både for Beethovens humor og for hans mer melankolske, inderlige sider. 

Og så var det de to siste sonatene da. Og spesielt nr. 5 som avsluttet fredag kveld – igjen med maksimale kontraster i stemning og tempo. I den siste satsen økte og økte Mørk den musikalske temperaturen i den uendelige, langsomme, nesten ubevegelige melodilinjen – «con molto sentimento d'affetto», med stor følelse av hengivenhet – og slo så brått over og ga sammen med Gimse en nærmest røntgenaktig gjennomlysning av det fugerte allegro-avsnittet slik at et av Beethovens mest kompromissløst abstrakte stykker musikk plutselig ble klart og innlysende. Og da var det ikke mer å si. Vi dro hjem. En musikalsk begivenhet rikere.

Fortid og fremmedhet

Bergens Tidende, 05.26.2011

Igor Stravinsky: Oedipus Rex

Regi: Eirik Stubø

Dirigent: Baldur Brönnimann

Kormester: Håkon Matti Skrede

KorVest

Bergen Filharmoniske Orkester

Den Nye Opera

Grieghallen

Den Nye Opera presenterer Eirik Stubøs tolkning av Stravinskys Oedipus Rex

Oedipus Rex, Igor Stravinskys og Jean Cocteau versjon av Sofokles’ tragedie, skulle vært en opera, men ble et «opera-oratorium». I den tolkningen som Eirik Stubø presenterte i Grieghallen i går, følger han langt på vei Stravinskys anvisninger om hvordan denne genrekrysningen bør framføres.

Scenebildet er et nakent rom der kor og solister det meste av tiden står som levende statuer på rekke i forgrunnen. Nye personer som introduseres i handlingen, trer et skritt fram og synger deklamerende ut mot publikum, ikke mot hverandre. Bevegelser og gester er holdt på et minimum. Det harde, kalle rommet og den nedstrippete regien skaper avstand og får historien om kong Ødipus til å framstå som et monumentalt, grusomt ritual. Nettopp slik Stravinsky ønsket det.

Stravinsky og Cocteau understrekte i tillegg historiens fortidighet ved med mellomrom å la en moderne «konferansier» kledd i smoking komme inn på scenen og forklare publikum hva den uforståelige latinske teksten betyr og hva som kommer til å skje i det følgende. Kanskje Stubø også burde ha fulgt denne anvisningen? Nå leser Ingeborg Raustøl i stedet Jon Fosses gjendiktning av Fortellerens tekst fra en plass midt i ensemblet, og selv om framførelsen hennes er flott og kraftfull, mister Stubø med dette grepet muligheten for å la den nåtidige konferansieren skyve enda et lag inn mellom den fortidige historien og det nåtidige publikum.

På grunn av den spartanske sceniske framstillingen er det musikken som står i sentrum – også dette i god overensstemmelse med Stravinskys ønsker. Ved framførelsen i går imponerte herrene fra Kor Vest med stort, dramatisk uttrykk og en intensitet som holdt seg oppe fra de første taktene og helt fram til den avsluttende avskjed med den blinde Ødipus. Og dirigenten Baldur Brönnimann ga sammen med BFO en glødende tolkning av orkestersatsen som fikk alle kollisjonene mellom de modernistiske og arkaiserende elementene i Stravinskys fargesprakende partitur til å stå knivskarpt.

Blant solistene utmerket finske Tuija Knihtilä seg som en flott, ekspressiv Iokaste, og den kanadiske tenoren Gordon Gietz som ble kastet inn i forestillingen for et par dager siden, var en tilfredsstillende Ødipus. Og blir sikkert enda bedre ved forestillingen i morgen.

Mange boliger

Bergens Tidende, 25.05.2011

Manto and Madrigals

Thomas Zehetmair, violin

Ruth Killius, bratsj

ECM New Series

Levende foredrag og intenst nærvær

Modernismen er et hus med mange boliger. Ekteparet Thomas Zehetmair og Ruth Killius har vært på visitt i noen av dem. Hva de opplevde underveis, demonstrerer de på denne nye ECM-platen med ni verk for fiolin og bratsj. Det eldste, Bartóks folketoneinspirerte «Duo» fra 1902, er egentlig en notasjonsmessig spøk – bratsjen spiller samme noteblad som fiolinen, bare opp ned – og er kanskje av den grunnen temmelig tradisjonelt i uttrykket. Folketone og tradisjonalisme er det også i flere av de andre verkene, for eksempel i Nikos Skalkottas’ «Duo» (1938), Bohuslav Martinůs  «Tre madrigaler» (1947) og Maxwell Davies’ «Midhouse Air» (1996). Men Zehetmair og Killius besøker også den hardnakkete, dissonantiske fløyen av modernismen der de for eksempel møter Giacinto Scelsis bratsjsolo «Manto» (1957) og Heinz Holligers «Tre skisser» (2006). Uansett hvor de befinner seg i bygningen, spiller de sterkt og klart, med levende foredrag og intenst nærvær.

Linedans

Bergens Tidende, 18.05.2011

Live at Birdland

Brad Mehldau, Lee Konitz, Paul Motian, Charlie Haden

ECM

Lee Konitz og Brad Mehldau på nye utflukter

Lee Konitz og Brad Mehldau passer godt til hverandre. Begge er mestre i å vende vrangen ut på gamle låter. Og begge har et anarkistisk forhold til vanlig harmonikk og rytmikk. De hadde bassisten Charlie Haden med på laget i 1997 da de utga Alone Together, platen som for alvor gjorde Mehldau kjent. Nå utgir ECM et live-opptak fra 2009 med samme gruppe supplert med Paul Motian på trommer. På repertoaret står fire standards pluss jazzklassikerne «Oleo» og «Solar» – velkjente saker altså, men spilt slik at alt klinger nytt og merkelig. Og fantastisk. Konitz svever omkring i akkordenes øverste lag som en linedanser uten sikkerhetsnett, av og til snublende nær katastrofen, men alltid, viser det seg i etterkant, i perfekt balanse. Mehldau oppløser det melodiske materialet i atomer og monterer bitene i stadig nye kombinasjoner, mens Haden og Motian kommer med skjeve kommentarer og innspill fra sidelinjen. Fire store improvisasjonskunstnere i sublimt samspill.