Musikkens by

Musikkommentar, Bergens Tidende, 01.06.2011

Edvard Rieber-Mohn
Grieg i musikkens by. Slekts- og kulturhistorie 1700-2000
Bodoni Forlag, 2011.

Det er festspilltid, og byen er full av musikk. Men hvordan gikk det egentlig til at det nettopp ble Bergen som ble den sentrale musikkbyen i Norge? Noe av historien kan man lese i boken «Grieg i musikkens by» som lokalhistorikeren Edvard Rieber-Mohn nettopp har utgitt. Boken er egentlig en slektshistorie om Grieg-familien. Men den tar også for seg de sosiale og kulturelle sammenhengene som familiemedlemmene inngikk i opp gjennom tidene. Og da må det nødvendigvis også bli avsnitt om musikklivet og om musikkselskapet Harmonien som var på plass i 1765, fem år før kjøpmannen Alexander Grieg ankom Bergen.

«Orkesteret har ikke fått sin rettmessige plass i norsk musikkhistorie», skriver Rieber-Mohn om Harmoniens første år. Kanskje litt overraskende. Men det han mener, er at musikkhistorikerne vanligvis beskriver miljøet omkring Harmonien med etiketter som «handelspatrisiat» og «av utenlandsk bakgrunn», og ikke går nærmere inn på hvem de enkelte amatørmusikerne var. I virkeligheten er det bevart biografisk materiale om opp mot femti musikere som spilte i Harmonien i perioden 1765-1807. Rieber-Mohn har tatt tak i dette materialet, og i boken hans kan man lese om en del av disse musikerne – ikke bare om kjente figurer som Claus Fasting og Johan Nordahl Brun, men om kjøpmenn og stiftamtmenn og offiserer og om latinskoleelever som var innenom orkesteret en stund før de gikk videre i livet og ble jurister og prester.

Boken minner oss om hvor forskjellige de var, disse amatørene som satt og spilte i musikkselskapet Harmonien den gang på slutten av 1700-tallet. I dagens BFO er det profesjonelle musikere som spiller. Men musikere er farende folk, og orkestret er også i dag en møteplass der folk med veldig forskjellig bakgrunn setter seg sammen og spiller musikk.

En musikkhistoriker som tok for seg å skrive Bergen Filharmoniske Orkesters moderne historie, ville ha bedre kildemateriale enn det som er bevart om Harmonien. Men det er ikke sikkert at en slik historie ville bli så mye annerledes enn de gjengse framstillingene av Harmoniens første år. Orkesterhistorie blir vanligvis skrevet fra oven – som en historie om dirigenter og solister og – ikke minst – om styreledere og administratorer. Musikerne «på gulvet» blir sjeldent nevnt selv om det faktisk er dem som er orkesteret. Og skaper musikken.   

Edvard Rieber-Mohn: Grieg i musikkens by. Slekts- og kulturhistorie 1700-2000, Bodoni Forlag, 2011.

Ord og ting

Musikkommentar, Bergens Tidende, 19.01.2011

Jeg leser i avisen (17.1) at Stiftelsen Harmonien har vedtatt å endre navn til Stiftelsen Bergenfilharmonien. Hjelpe meg! Verden står ikke til påske!

«Hva er et navn?» – spør Julie i Shakespeares tragedie, og sier: «Den blomst vi kaller rose, vil dufte liflig uten rosens navn». Hun mener at ordene står i et ytre, helt tilfeldig forhold til de tingene de refererer til. Slik hun ser det, kunne BFO gjerne hete Røyksopp eller Fjorden Baby, det ville likevel være det samme orkesteret.

Direktør Bernt Bauge fra Harmonien tilhører en annen språkfilosofisk tradisjon. Han mener det er tett sammenheng mellom ord og ting, og at man ved hjelp av nye navn som for eksempel «Stiftelsen Bergenfilharmonien» kan endre tingene og «gi orkesteret en tydeligere identitet».

Jeg er ikke sikker på han har rett. Hva vi kaller tingene, har selvsagt betydning for hvordan vi oppfatter dem, men det er neppe noen i verden som ville endre oppfattelse av BFO fordi orkestrets byråkratiske rammeverk får et lengre, mer besværlig navn.

Bauge mener også at Stiftelsen Bergenfilharmonien «kommuniserer bedre», mens det gamle navnet virker fremmedgjørende for «alle dem som ikke har et forhold til orkesteret». Her er vi nok tettere på årsaken til navnebyttet.  Det er selve ordet Harmonien som er problemet. Hvis man skal ha tak i nye publikumsgrupper, er det kanskje lurt å kvitte seg med et ord som vekker assosiasjoner om byens bedre borgerskap og deres ideelle foreninger. Men i samme slengen kapper man så den historiske forbindelsen tilbake til den borgerlige 1700-tallskulturen som i sin tid skapte orkestret.

Andre orkestre fra samme periode opplever ikke denne fortiden som noe problem. Orkestret som flyttet inn i de rike tekstilfabrikantenes hus i Leipzig i 1781, kaller seg fremdeles for Gewandhausorchester uten at det sjenerer noen. Men Stiftelsen Harmonien må altså ha nytt navn. Verden står ikke til påske! Eller gjør den? Vel, den gjør nok det.

For den viktigste endringen på navnefronten er jo  skjedd for lengst. Den skjedde tilbake i 1986 da det som den gang het Musikselskabet Harmoniens Orkester, ble døpt om til Bergen Filharmoniske Orkester.  Navnebyttet gjorde det kanskje enklere å markedsføre orkestret internasjonalt, men at BFO har en «tydeligere identitet» i dag enn den gang, er selvsagt ikke et resultat av et markedsstrategisk navnevalg i 1986. Det skyldes iherdig innsats av musikere og dirigenter gjennom et kvart århundre.