Fra kammermusikkens gullalder

Bergens Tidende Morgen, 05.06.2001

Verk av Haydn, Mozart og Beethoven

Quatuor Mosaïques

Logen

Quatuor Mosaïques som flott punktum for Festspillene i Logen

  

Så ble det satt punktum for Festspillene i Logen, punktum for en perlerekke av kammermusikalske opplevelser. Og for et punktum da: Tre strykekvartetter fra kammermusikkens kjernerepertoar, tolket av Quatuor Mosaïques, et av tidens førende ensembler når det gjelder kammermusikk på originalinstrumenter. Her var det fine, gamle fioliner, cello uten pinne, tarmstrenger, senket kammertone. Skarp, bitende klang i toppen og dempede, myke farger i dybden. Og et oppkomme av dynamiske nyanser og kontraster i strekket fra topp til bunn. Og først og fremst var det stor musikk, Wienermusikk fra kammermusikkens gullalder.

Haydns lille, diverterende kvartett op.17:4 ble brukt som oppvarmning. Og så var det da tid til de tunge sakene. Først Mozarts nr. 14 KV 387, det første av de såkalte Haydn-kvartettene, men et verk som egentlig burde bære Bachs navn, skrevet som det er i den perioden da Mozart leste seg igjennom barokkmestrene og sugede alle de gamle teknikkene til seg. Quatuor Mosaïques spilte denne kvartetten med hvasse kontraster, med snert i celloen og med flott utredning av det kontrapunktiske stemmevevet i den avsluttende fugaen.

Og etter pausen var det da rett inn i en annen fuga, den fugaen som innleder Beethovens op. 131. Og rett inn i en annen verden, en musikalsk verden som fremdeles er vår nåtid. Det er i dette verket Beethoven samler alle sine kompositoriske erfaringer, det er her han erkjenner at hans musikalske tanke ikke kan rommes innenfor tradisjonens mønstre. Og mens Quatuor Mosaïques spilte dette verket, anspent, sittende ytterst på kanten av stolene, intenst lesende seg gjennom musikken – da ble det innlysende at det ikke var noen grunn til å prøve å følge med i programheftets alenlange liste over sats- og tempobetegnelser. Da var det bare å overgi seg til disse musikerne. Og til denne musikken som ikke kjenner til grenser, men som er en eneste sammenhengende struktur fra første til siste takt.

Lyd uten film

Bergens Tidende Morgen, 05.06.2001

Verk av Sjostakovitsj og Grieg

Nikolai Luganskij, klaver

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Merkelig avslutning av Festspillene med karakterløs tolkning av Griegs a-moll konsert

Det sluttet i full forvirring. Konserten var forbi. Det ble hentet inn mikrofon til den tradisjonelle avslutningstalen. Men taleren uteble, uvisst av hvilken grunn. Og da måtte Simone Young springe på stilettene ut i kulissen og få nye instruksjoner. Så ble det kollektiv avsynging av «Ja, vi elsker». Så en liten, brydd pause. Så lite granne applaus. Så gikk Simone Young ut. Så gikk orkestret ut. Og så var de 49. Festspillene i Bergen forbi. «Tamt» - sa en eldre, skuffet bergenser bak os.

Men det startet i hvert fall ikke tamt. Det startet med et kakofonisk lydinferno som fikk veggene til å blafre. Og det fortsatte med fargesprakende musikk, med utdrag av Shostakovitsjs opera «Lady Macbeth fra Mtsensk-distriktet», og med Simone Young og Bergen Filharmoniske Orkester i toppform. Her var det store, dramatiske utladninger, melankolske mellomspill, tørre, kantede blåsersatser, ironi og grovkornet humor. Det hele spilt sterkt, engasjert, presist, med flotte soloprestasjoner og en briljant førstetrompetist glitrende i toppen.

Men uansett bra håndverk: Det store spørsmålet er likevel hva i himmelens navn denne musikken hadde å gjøre på  kveldens program. For noe «verk» er det bestemt ikke snakk om her. Shostakovitsj har aldri skrevet en «symfonisk suite» over sin Lady Macbeth. Derimot har dirigenten James Conlon engang i 1989 brutalt klippet en serie orkestrale sekvenser ut av det som opprinnelig var et langt, sammenhengende, komplekst musikkdramatisk verk.

Og da hjelper det ikke stort at Festspillenes programhefte gir et nitid handlingsreferat av den fraværende operaen. Resultatet blir uansett en totalt usammenhengende serie smakebiter, en rekke musikalsk meningsløse effekter. Lyd På Film het et av de siste arrangementene i Grieghallen. På avslutningskonserten var det Lyd Uten Film.

Men så Grieg og a-mollen da? Russiske Nikolai Luganskij er 28 år gammel og godt på vei mot en internasjonal karriere, med studier hos Tatjana Nikolaieva, en førsteplass i Tsjaikovskij-konkurransen og et par kritikerroste Rakhmaninov-plater på CV'en sin. Som Grieg-fortolker viste han seg å være helt anonym, en vennlig, ung profesjonell som kunne levere varen, men som gjorde det uten noe større engasjement. Han hadde lært seg alle notene, han kunne spille dem teknisk briljant, men hadde tydeligvis ingen personlige investeringer i dette prosjektet. Og resultatet ble deretter: En vag, merkelig kraftesløs og først og fremst helt karakterløs versjon av denne besværlige konserten.

Vi gikk hjem og hørte Michelangelis gamle BBC-innspilling fra Royal Festival Hall. Det suser fælt på den. Og det hender at han rammer de gale tangentene. Men den er bra, den.

Lyd på film

Bergens Tidende Morgen, 30.05.2001

«Sound on Film Live»

Film av Werner Herzog, Brødrene Quay, Hal Hartley og Nicolas Roeg

Musikk av John Taverner, Karlheinz Stockhausen, Louis Andriessen og Adrian Utley

Medvirkende:

Electra Ensemble

Parvin Cox, sang

Strykere fra Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Eivind Aadland

Olavskoret

Dirigent: Asbjørn Flåm

Fire problematiske forsøk på å få musikk og bilde i balanse

Hva skjer når man hyrer Karlheinz Stockhausen til å jobbe sammen med to geniale filmanimatører som brødrene Quay? Man får levert et tungt stykke Stockhausen, og de poetiske Quay-brødrene får seg et problem - konstaterte vi i går kveld da «In absentia», deres felles prosjekt, ble presentert i Grieghallen sammen med de tre andre filmene i dette årets «Sound on Film»-pakke fra BBC.

Mediemaskinen har kjørt på de høyeste omdreininger i månedsvis med historier om Quay-brødrenes helt telepatiske innsikt i Stockhausens sjeleliv, om hvor beveget han ble da han fant spor av sin egen biografi i det ferdige resultatet osv. Men uansett al medie-hypen: Stockhausen er nå en gang Stockhausen. Og i hans megalomane univers er det ikke plass til andre. Altså har han gjort sin greie som han pleier, Quay-brødrene har gjort sin, og har så forsøkt å få sakene til å henge sammen. Og deres greie er en vakker, skrøpelig liten film, en serie flakkende, uklare bilder av en kvinne som skriver og skriver og aldri lykkes med det. En foruroligende flertydig historie som dessverre blir foruroligende entydig av å bli valset ned av et flott stykke vintage Stockhausen.

Selve poenget med «Sound on Film» var ellers at man skulle bryte med vanlig praksis i filmbransjen og for en gangs skyld få musikk og bilde til å fungere i et likeverdig forhold. Men det er faktisk forbløffende få ganger i løpet av denne kvelden at noe slikt skjer. Regissøren Nicolas Roeg har i «The Sound» konstruert en kompleks, fortenkt bildesekvens omkring Claudia Schiffers person, og har lagt et tilsvarende komplekst lydbilde henover den. Den musikken som gitaristen Adrian Utley fra Portishead i sin tid leverte til prosjektet er derimot klippet dramatisk ned og er i realiteten redusert til et par forknytte strofer hist og her.

Louis Andriessens musikk til «The New Math(s)» er derimot en enkel, sammenhengende komposisjon som ble nydelig fremført av det nederlandske Electra ensemblet i går kveld. Og den unge amerikanske regissøren Hal Hartleys bidrag til det felles prosjektet er en enkel, ironisk liten historie om et trekantdrama utspillet i løpet av en matematikktime. I denne filmen lever musikk og bilde i et høflig, kjølig og litt distant ekteskap uten å ha noe innlysende å si hverandre.

Det mest vellykkede samspill mellom musikk og bilde opplevde vi i kveldens siste verk, en film som uten å blunke gjenbruker de mest sentimentale grepene fra den klassiske Hollywood-tradisjonen. I «The Pilgrimage» har Werner Herzog laget en liten, dvelende dokumentarfilm om fattige, lidende pilegrimer som kryper på kne frem mot et helgenbilde i Mexico. Og John Taverner har til denne billedserien skrevet et stykke overdådig musikalsk kitsch med svulmende strykere, klemtende klokker, drengekor og uttrykksfull klagesang av den fantastiske iranske sangerinnen Parvin Cox. Skamløst og effektivt.

BBC-produsenten Rodney Wilson er strålende fornøyd med disse fire filmene. De er «on the egde», på utviklingens forkant, sier han i intervjuer. Og PR-folkene gir den en ekstra omdreining: Filmene «er fast plassert på tidens kreative forkant». Det høres ikke hyggelig ut. Og er vel heller ikke ganske korrekt. The cutting edge når det gjelder lyd på film – den opplever man på vanlig kino. Hvor det gjennom de siste 20 år har vært en veritabel revolusjon av lydbildet og en helt unik serie lydeksperimenter. Som tilsynelatende er gått helt upåaktet hen, skal man tro «Sound on Film»-prosjektet.

Full kontroll

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2001

Verk av Rameau, Mozart, Britten og Schönberg

Randi Stene, mezzosopran

Terje Tønnesen, leder

Det Norske Kammerorkester

Grieghallen

Det Norske Kammerorkester etter vaktskiftet. Høyprofesjonelle og effektive tolkninger av Britten og Schönberg.

Blir det nye takter etter at Terje Tønnesen har avløst Iona Brown som leder av Det Norske Kammerorkester? Den første konserten med årets festspillmusikere ga ingen klare svar på dette spørsmålet. Programmet var tydeligvis først og fremst beregnet på å demonstrere spennvidde - med et repertoar fra Rameaus tidlige 1700-tall til Brittens sene 1900-tall, med verker for ulike typer besetninger, med Randi Stene som solist osv. Men uansett at programmet pekte i mange forskjellige retninger på en gang, så demonstrerte konserten også at DNK fremdeles er et høyprofesjonelt, effektivt ensemble. Også etter vaktskiftet.

Av og til fungerer det hele kanskje nesten litt for effektivt. Det startet i hvert fall med en fremførelse av Mozarts symfoni nr. 29 så stramt kontrollert, så strømlinjet, men også så forsiktig og hyperkorrekt at det var vanskelig å forstå at denne musikken faktisk opprinnelig ble skrevet av et uregjerlig teenage-idol. Da var det mer humør og kraft i det andre verket fra 1700-tallet, en suite fra Rameaus opera-ballett «Les Indes galantes», lett og munter musikk full av eksotiske lydeffekter og musikalske vitser, spilt med fin sans for de elementære underholdningsverdiene.

Kanskje var det en aldri så liten indikasjon av Terje Tønnesens planer med DNK at det var de to verkene fra 1900-tallet som representerte den musikalske dybden og tyngden i kveldens program. Før pausen sto Randi Stene i sentrum og forgylte med sin overdådige, ekspressive stemme Benjamin Brittens dramatiske kantate «Phaedra». Og så, etter pausen, det verket man virkelig kommer til å huske fra denne kvelden: DNK-strykerne alene på scenen i en intens, overbevisende tolkning av Schönbergs «Verklärte Nacht». En lang, sammenhengende kjede av musikalske begivenheter, en dramatisk musikalsk fortelling hvor alle elementer er betydningsbærende, alle stemmer har sin logiske plassering. Gjennomkontrollert, men med rom for de store, hyperekspressive utladninger.

I kammermusikkens Paradis

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2001

Tokyo String Quartet

Verk av Mendelssohn, Schubert og Beethoven

Logen

Imponerende oppvisning i kvartettspillets kunst med Tokyo String Quartet i Logen

Fiolinbygger Antonio Stradivari fra Cremona fremstilte 1100 strykeinstrumenter for nesten tre hundre år siden. Halvdelen av dem eksisterer ennå. Fire av dem var innenom Logen på fredag - da Tokyo String Quartet ga oss vanlige dødelige en fornemmelse av hvordan det må høres ut i det hinsides, i kammermusikernes Paradis.

Det er klangen som velter en om kull, denne merkelig ulegemlige, overjordiske, nesten uhyggelige klangen av fire Strads i samme rom, avdempet, sitrende, og uendelig intens. Og så – selvsagt - de fire musikerne som gjennom års samspill har slepet alle fraseringer av, polert hver takt slik at hver enkelt stemme føyer seg sømløst inn i det samlede bildet. Samtidig med at man, paradoksalt nok, allikevel hører fire distinkte stemmer. Som hver for seg ikke klinger som noe man har hørt før.

Det store spørsmålet er naturligvis hvordan denne klangen og denne spillestilen passer til Beethoven og Schubert, til Mendelssohn? For det er tross alt skjedd mye på veien frem fra Cremona til i dag hvor det røffe og kantede er blitt et kammermusikalsk ideal.

Med sin disiplinerte spillestil og høyt oppdrevne klangkultur setter Tokyo-kvartetten umiddelbart musikkens lyriske og melodiske aspekter i forgrunnen. Og det er ingen tvil om at Schuberts Quartettensatz D. 703 i deres hender klinger både lysere og lettere enn det er vanlig i våre dager. Men det er faktisk også en betydelig styrke og tyngde i deres tolkninger. Og et ulmende, tilbakeholdt press som plutselig kan slå ut med full styrke når musikkens indre logikk tilsier det.

I så måte ble Beethovens strykekvartett nr. 12, opus 127, konsertens absolutte høydepunkt. Alene adagio-satsen: «Ikke for rask og meget kantabilt» beordrer Beethoven i partituret, og slik blir det da: tyst, duvende, sangbart. Men også kontrastrikt og med et underliggende trykk som bare vokser og vokser. I Tokyo-kvartettens tolkning blir dette musikk som folder seg ut på stedet, i nået, musikk som ikke trenger å bevege seg målrettet fremover - fordi den i seg selv er målet, fordi den allerede bærer i seg alt det som skal komme etter. 

Uten sikkerhetsnett

Bergens Tidende Morgen, 26.05.2001

Truls Mørk, cello

Kathryn Stott, klaver

Verk av Miaskovskij, Prokofiev, Nordheim og Brahms

Logen

Truls Mørk i Logen. Flott åpning av Festspillenes kammermusikalske program.

Enhver som har lest Festspillprogrammet, har allerede skjønt det: I år ligger det musikalske sentrum i Logen. Det er her de store navnene spiller, det er her det er mulig å gjøre musikalske funn. Men selv om man altså visste det på forhånd, var man allikevel uforberedt. Uforberedt på kraften i åpningskonserten. Uforberedt på Truls Mørk. Og det spørs om det overhodet er mulig å forberede seg på en musiker av hans format.

På forhånd virket det f.eks. som han denne kvelden hadde satset på de sikreste kortene. En dash Nordheim midt i programmet, men ellers gamle, fortrolige verker. Miaskovskijs cellosonate fra 1911 er nærmest Mørks personlige eiendom. Han spilte den på plate i 1996, som den første cellist i nyere tid. Hans tolkning av Prokofievs cellosonate kom ut i 1997. Brahms' andre cellosonate har han spilt gjennom hele karrieren, på plate så tidlig som i 1989.

Men på stedet, i Logen, var det så visst ikke noe gammelt og fortrolig over tolkningene denne kvelden. Mørk kan denne musikken, klart det. Og han har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg. Men nettopp derfor er han i stand til å gå helt ut til kanten med disse verkene, spille dem uten sikkerhetsnett så å si. Han lytter intenst mens han spiller, og endrer hele tiden spillets regler etter hva han hører. Han prøver hele tiden nye innfallsvinkler ut, han griper og utnytter de plutselige, uforutsigelige mulighetene som oppstår i nået, i samspillet med den fine engelske pianisten Kathryn Stott. Han satser. Og vinner stort. Hver gang.

Det ble en voldsom og krevende kveld denne torsdag, en kveld der det kom liv og karakter i Miaskovskijs anonyme, senromantiske melodilinjer, og der den kjølige, kantede Prokofiev-sonate ble spilt med fulltonende, slavisk ekspressivitet. Og så var det da Brahms til sist, den andre sonaten, i en fri, nærmest improviserende tolkning hvor Mørks tone foldet seg ut og fylte rommet med en rikdom av klangfarger. Sonate for klaver og cello, kalte Brahms den - for å understreke klaverets rolle i sammenhengen. Mørk spilte den som en sonate for cello med klaverakkompagnement. Og overbeviste om at det er slik det er, slik den skal spilles.

Ved lunsjtid

Bergens Tidende Morgen, 05.05.2001

Verk av norske komponister

Solist: Eirik Gjerdevik, tuba

Dirigent: Bjørn Sagstad

Forsvarets Musikkorps Vestlandet

Grieghallens foyer

Divisjonsmusikken i Grieghallen med norske verk på programmet

Det skal noe til å fylle Grieghallens foyer en helt vanlig fredag ved lunsjtid. Men det er slik det er: Når Forsvarets Musikkorps Vestlandet har konsert, kan man alltid regne med full sal. Og med solide fremførelser av både eldre og nyere korpsmusikk, introdusert av en alltid like blid og velopplagt Jakob Skarstein.

Denne fredagen var ikke noen unntagelse. Her fikk et trofast publikum av pensjonister og korpsentusiaster først høre en gammel marsj av Oscar Borg, deretter to nyere stykker norsk musikk, og til slutt et potpurri av Neal Heftis gamle Count Basie-arrangementer til å gå hjem eller i byen på.

Som det er vanlig, lå begge de nyere verkene plassert i grenselandet mellom korpsmusikk og Big Band jazz. I «Following the Waves» tar Svein Henrik Giske utgangspunkt i en folketone fra Sunnmøre som han transformerer og instrumenterer på forskjellige måter gjennom en serie variasjoner. Steinar Sætres verk «Groovy Music» er primært en serie bra melodier med korpsmusikkens smertensbarn, tubaen, i sentrum. Det uhandy instrumentet ble spillet med høyt humør og musikalitet av Eirik Gjerdevik.

Håndverksmessig sikkerhet, entusiasme, engasjement – det er noen av stikkordene, ikke bare for disse to verkene, men for konserten som helhet. Men det er også noen pletter i bildet, spesielt når det gjelder det rytmiske. For eksempel de jazzy delene av de to norske verkene eller det avsluttende Count Basie-potpurriet. Hovedproblemet er at jazzens tradisjonelle bass og trommer i slike sammenhenger erstattes med tuba og slagverk, riktig mye slagverk. Det er mulig det må være slik ifølge reglene på korpsmusikkens steintavler, men konsekvensen er at musikken blir alt for tung og bastant, uansett hvor velskrevet den er. Det var for eksempel bare et sted underveis i «Groovy Music» hvor det virkelig begynte å løfte seg. Og det var da slagverkerne plutselig, på en alt, alt for kort strekning, ble sparket frem av en flott, meget aktiv elbass.

Bedriftsdemokrati

Bergens Tidende Morgen, 07.04.2001

Verk av Brahms, Schumann og Beethoven

Solist: Antonio Meneses, cello

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Simone Young og BFO med storslått tolkning av Beethovens 3. symfoni.

Det er ikke helt enkelt å være Simone Young. I Bergen. Hun forstår for eksempel ikke det særlige norske bedriftsdemokratiet – dette var i det minste direktør Reitans stadige omkved under bruduljene i januar. Og kanskje har han rett. Kanskje Young som kunstnerisk leder slett ikke forstår hvorfor avgjørende kunstneriske beslutninger nødvendigvis må tas ved håndsopprekning i Harmoniens møterom. Til gjengjeld forstår hun så mye annet. Blant annet den særlige, og ikke helt uvesentlige, formen for bedriftsdemokrati som består i å få hundrede forskjellige musikere med hundrede forskjellige oppfattelser av saken til å bli enige og samarbeide om å skape stor musikk for et lydhørt, entusiastisk publikum. Den kunsten mestrer hun til fulle.

Torsdag kveld demonstrerte hun det. Igjen. Denne gangen med Brahms' Tragisk Ouverture, og først og fremst med en storslått tolkning av Beethovens 3. symfoni. Det var i dette verket Beethoven etablerte det som skulle bli det symfoniske idealet både for ham selv og for hele det 19. århundre: en stor, sammenhengende form, musikk som en langsom vekstprosess med tematisk og følelsesmessig kontinuitet gjennom fire lange satser. 

I tolkningen på torsdag gikk Young og Bergensfilharmonikerne inn til kjernen av denne formen. I de to første, tunge satsene var det grundig utarbeiding av alle nyanser og musikalske muligheter i Beethovens grunnmateriale; i tredjesatsens scherzo var det poengtert allegro og skarpe piskesmell; og i sistesatsen kom da det man alltid venter på hos Beethoven, den endelige transcendensen, det tidspunktet da musikken bryter igjennom og gjenoppstår på et nytt nivå.

Den gamle musikkhistorikeren Donald Tovey mente at Beethovens musikk er oppbyggelig. En slik kveld forstår man nesten hva han mente.

Og i tillegg hadde Young da med seg den fine cellisten Antonio Meneses som solist i Schumanns cellokonsert. Vanligvis spilles denne konserten av sterkt ekspressive cellister med forankring i Rostropovich-tradisjonen. Meneses minner mer om Pierre Fournier, celloens franske elegantier. Han er en stor tekniker, spiller med lys, slank tone og fraserer omhyggelig og egalt. Derfor ble det en annerledes, men først og fremst en selvstendig, gjennomlyst og opplysende tolkning av Schumann-konserten. Vi ser frem til å høre Meneses igjen i Bergen.

Fra askehaugen

Bergens Tidende Morgen, 01.04.2001

Ropet frå Oskehaugen

Libretto: Jan Ove Ulstein

Musikk: Eilert Tøsse

Paul Åge Johannessen, Inkeri Magnuson, Rune Thelen, Simon Kirkbride

Glissando Vokal Ensemble m. orkester

Dirigent: Tone Kvam Thorsen

Regi: Silje Folkedal

Scenografi: Worm Winther

Bergen Kammeropera

Korskirken

Urfremførelse av spennende kirkeverk basert på Jobs bok.

Det er en gammel velkjent historie Jan Ove Ulstein og Eilert Tøsse tar opp i kirkeoperaen «Ropet frå oskehaugen»: Historien om Job som straffes av Gud. Alt tas fra ham, familie, hus og hjem. Uten grunn. Han forstår ingenting, han klager over sin skjebne. Men Gud kommer som en storm og revser ham: Hvem er han som tør anklage Skaperen? Job angrer og får tilgivelse. Og får til sist erstatning for alt det tapte.

En enkel, voldsom historie om lidelsens problem, om det paradoksale i at Gud både er allvitende og god og allikevel tillater at det er ondskap og urettferdighet i verden.

Men når Jobs bok er blitt stående som et av den vestlige litteraturens mesterverk er det nok ikke alene på grunn av den dramatiske handlingen eller den spissfindige religiøst-moralske tematikken. Det er vel så meget på grunn av de lange passasjene i teksten hvor det ikke er dramatikk, hvor det ikke skjer annet enn at Job og vennene hans diskuterer og argumenterer om verdens innretning i store billedrike utladninger.

Kan en slik rik, statisk tekst gjøres til opera, til kirkeopera? Neppe – og Jan Ove Ulstein har da heller ikke forsøkt det. Han har skåret teksten helt inn til beinet, lagt en smule til selv og er kommet opp med en mellomting, ikke en opera, vel heller ikke et riktig oratorium -  men et sangverk for fire solister, kor, orgel og kammerensemble der historien om Jobs prøvelser presenteres i ni korte avsnitt og tre epiloger.

Noen av Ulsteins tekstlige grep kan diskuteres. For eksempel at han har skåret Jobs venner helt vekk, eller at han har lagt en fortellemessig sett noe uklar, nytestamentlig ramme om historien – som om den ikke var sterk nok i seg selv. Men i det store og hele fungerer teksten bra som grunnlag for et enkelt, scenisk verk preget av alvor, patos, ro.

Eilert Tøsse har skrevet ganske sammensatt, men velfungerende musikk til denne teksten. Det starter med svevende New Age-klanger i kirkerommet lenge før forestillingen begynner. Og det fortsetter med fritonale satser i de ni avsnittene og små pointillistiske, wienerskole-aktige skisser mellom dem. Det er også en folkelig gatesangerinne som spiller en gjennomgående rolle.

Under urfremførelsen i Korskirken var det bra prestasjoner fra solistene - Paul Åge Johannesen i den store rollen som Job, Rune Thelen som Satan og Inkeri Magnuson som gatesangerinnen. Men den musikalsk sett mest overbevisende innsatsen sto bassen Simon Kirkbride for i rollen som den fraværende Gud. Koret hadde mange fine innsatser, for eksempel i samspill med Satan og Job i femte avsnitt, men slet ellers en hel del med intonasjon og fylde underveis. Spesielt var det problemer på herresiden. Tone Kvam Thorsen styrte hele det sammensatte ensemblet gjennom forestillingen med sikker hånd.

Røntgenbilder

Bergens Tidende Morgen, 24.03.2001

Verk av Ketil Hvoslef, Harald Sæverud, Lili Boulanger og Ravel

Solist: Elizabeth Norberg-Schulz, sopran

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En samtidsmusiker møter tradisjonen. Ingar Bergby og BFO med flotte tolkninger av Sæverud og Ravel. Norberg-Schulz i bresjen for Lili Boulanger

Det var Ingar Bergbys kveld i Grieghallen. Han, samtidsmusikkeksperten, var opprinnelig hyrt inn for å fremføre nyskrevet musikk av Olav Anton Thommesen. Men dette verket hadde åpenbart ikke materialisert seg ennå, og i stedet ble det da musikk av et helt annet slag som kom til å prege programmet: Først en kort, musikalsk spøk av Ketil Hvoslef, deretter tre førmoderne verk fra første halvdel av det 20. århundre.

Og, viste det seg, Bergbys erfaringer med å føre musikere igjennom samtidsmusikkens komplekse former ga også uttelling i et mer tradisjonelt repertoar som dette. Her var det, kvelden igjennom, samme sylspisse presisjon, samme klare redegjørelse for verkenes formforløp, samme nøkterne musikalske løsninger på musikalske problemer som når han f.eks. fremfører Boulez med BIT 20 Ensemble.

Alt dette ga flotte resultater. F.eks. i Harald Sæveruds 7. symfoni som her ble lagt frem som et musikalsk røntgenbilde, gjennomlyst og renset, klar i strukturen, klar i klangen. Eller i Ravels «La Valse» som hadde fått en tur i syrebadet og nå ikke bare fremsto som en ironisk avskjed med Die Welt von Gestern, men som en frysende dance macabre, et stykke tidskritikk, en refleksjon over verdens dårskap gjennomført med musikalske midler.

Kvelden bød også på en interessant fremførelse av «Clairières dans le ciel», en sjeldent spilt sangsyklus, skrevet i 1914 av Lili Boulanger som aldri kom til å utfolde sitt åpenlyse talent. I «Clairières» hører man en ung komponist som er i ferd med å arbeide seg ut av tradisjonen fra Debussy, og som allerede har skapt seg et eget, personlig språk. Kveldens solist, Elizabeth Norberg-Schulz argumenterte bra for at denne egensindige musikken fortjener å bli hørt i dag. Hun sang de åtte orkestersangene kjølig, skarpt, med en hard briljans som især profilerte musikkens dramatiske momenter. Men uansett intensiteten og engasjementet i tolkningen satt man allikevel igjen med et inntrykk av noe uforløst, noe enstonig i verket.

Romantiske perler

Bergens Tidende Morgen, 13.03.2001

Verk av Weber, Mahler, Strauss og Brahms

Liv Elise Nordskog, sopran

Lars Kristian Brynildsen, dirigent

Universitetets Symfoniorkester i Bergen

Johanneskirken

Universitetets Symfoniorkester er blitt en musikalsk kraft man må regne med.

Det startet med en knekkende bra fremførelse av Carl Maria von Webers ouverture til Jegerbruden. Og som kvelden skred frem, med romantiske perler på rad, og med en fin tolkning av Brahms' første symfoni til slutt, ble det klart at Universitetets Symfoniorkester er en kraft man må regne med når det skal gjøres opp status over musikklivet i Bergen.

Slik har det ikke alltid vært. Men under Lars Kristian Brynildsens ledelse har USO tatt seg veldig opp. Det er snakk om et amatørorkester. Som nesten naturnødvendig sliter med samme problemer som alle andre amatørorkestre: tynn klang i de høye strykerne, ujevne blåsere, plutselige konsentrasjonssvikt osv. Men det er samtidig et orkester som klarer å jobbe seg igjennom problemene og som på en kveld som denne spiller seg inn til det vesentligste i musikken, helt inn til grunnelementene i det erkeromantiske repertoaret - de store formene, det lange trekket, det dynamiske suget.

Sopranen Liv Elise Nordskog imponerte som solist i fire senromantiske orkestersanger. Hendes klare, litt kjølig mørke stemme passer veldig bra til dette repertoaret. Hun bruker den jugendlich-dramatisch i Gustav Mahlers «Rheinlegendchen», en Wunderhorn-sang som hun synger med fin fornemmelse for dens muntert-folkelige karakter. Og går så ubesværet over i det mer inderlige rollefaget med sterke, inntrengende tolkninger av Richard Strauss' «Morgen» og «Allerseelen».

Vi håper å få høre Liv Elise Nordskog snart igjen, gjerne i Strauss' fire siste sanger, eller i Wagners

«Wesendonk-Lieder», eller i ... Det er nok å ta fatt på.

Et japansk drømmebilde

Bergens Tidende Morgen, 02.03.2001

Giacomo Puccini: Madama Butterfly

Antonia Cifone, Ning Liang, Cezare Zamporino, Mario di Mario

Bergen Operakor

Orkester dirigert av Anne Randine Øverby

Regi: Marielle Kahn

Scenografi: Dirk Hofacker

Vest Norges Opera

Arenum Messehallen

  

Vellykket oppsetning av Madama Butterfly i Arenum Messehallen

  

Stakkers japanske Cio-Cio-San. Femten år gammel blir hun gift med amerikaneren Pinkerton. Hun elsker ham, de får et barn sammen, men han forlater hende, reiser hjem og gifter seg med en amerikansk kvinne. Tre år senere kommer han tilbake for å hente sønnen sin. Og Cio-Cio-San som aldri har villet tvile på ham, innser sannheten til sist. Hun gir sønnen fra seg. Og begår harakiri.

Da Puccini skrev Madama Butterfly i 1903, i slutningen av kolonialismens og imperialismens store epoke, hadde historien en kritisk brodd: Det var fremdeles deler av publikum som mente at en mann som Pinkerton egentlig bare gjorde det rette, at en vestlig gentleman ikke kunne handle annerledes. Puccini lot sin Cio-Cio-San demonstrere de menneskelige omkostningene.

Men i dag? I dag virker hun naiv, hendes selvmord uforståelig. Av alle Puccinis lidende kvinneskikkelser er Cio-Cio-San den mest tragiske, men også den som det er vanskeligst å få et moderne publikum til å svelge. Dette er en tekst som det rett og slett ikke går an å aktualisere.

Og det fine ved Marielle Kahns flotte oppsetning av Madama Butterfly i Arenum er nettopp at hun fremstiller historien slik det nødvendigvis må gjøres i dag: Som et blikk inn i et annerledes univers, i en fremmed kultur, i en fjern historisk situasjon. Og at hun unngår den sentimentaliteten som alltid truer når denne operaen settes opp i dag.

Scenografen Dirk Hofacker har i den store messehallen i Solheimsviken skapt dette anderledes universet: Japan som bilde, som en gammel vestlig fantasi om Østen, en imponerende, scenisk velfungerende konstruksjon av lette trehus, papirskyvedører og stråmatter. Med drivende tåkeslør og rismarker i det fjerne.

Og i dette drømmebildet skjer da dette merkelige at man nesten kommer til å forstå Pinkerton, i hvert fald forstå ham som type. For forestillingens store funn er Cesare Zamparino, en flott, dynamisk italiensk heltetenor som ikke alene synger Pinkerton med stor, strålende stemme, men også forsvarer rollen, spiller den så man forstår hvordan denne glade, litt enkle, tankeløse slubbert fungerer mentalt sett, hvordan verden tar seg ut fra hans synsvinkel.

Zamparino får bra hjelp underveis. Spesielt av den glimrende italienske barytonen Mario di Marco i rollen som den bekymrede konsul Sharpless. Alene deres samspill i første akt omkring Dovunque al mondo er hele forestillingen verd.

Også Ning Liang gjør en bra prestasjon i rollen som tjenestepiken Suzuki. Men forestillingens dramatiske midtpunkt er naturligvis Cio-Cio-San - som Antonia Cifrone synger sterkt og inntrengende. Hennes tolkning av svisken Un bel di vedremo er autoritativ - selvsagt, det bør den jo være. Men vel så viktig er hennes samlede fremstilling av Cio-Cio-San, hennes fine nyansering av hvordan denne forventningsfulle ungjenten forvandles til en såret, lidende kvinne. At andreakten taper noe i intensitet, er ikke Cifrones skyld, men Puccinis - som tross flere forsøk aldri fikk skapt den rette dramaturgiske balansen mellom den dramatiske førsteakten og den tilbakeskuende, kontemplative andreakten.

Det er med andre ord fire glimrende sangere Marielle Kahn har hatt å arbeide med i denne oppsetningen. I sammenlikning kommer de lokale kreftene i de mindre rollene uvegerlig noe svakt og blekt ut. Rune Thelen som spiller kobleren Goro blir nærmest valset flat i møtet med Zamparino og di Marcos rå stemmekraft. Til gjengjeld gjør Bergen Operakor en bra jobb forestillingen igjennom og synger en aldeles nydelig versjon av bocca chiusa-satsen i andreakten. Og Anne Randine Øverby dirigerer orkestret med fast hånd og holder den musikalske dampen oppe hele kvelden igjennom.

Mahler og det annerledes

Bergens Tidende Morgen, 20.01.2001

Gustav Mahlers 10. symfoni, ed. Clinton Carpenter

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andrew Litton og BFO med skuffende versjon av Mahlers 10. symfoni

Til våren skal Andrew Litton spille inn Mahlers ufullendte 10. symfoni med Dallas Symphony Orchestra. Han har valgt Clinton Carpenters versjon av verket, ikke Deryck Cookes som de fleste andre dirigenter bruker. Og hvorfor da? - ble han nylig spurt i et intervju. To be different, var svaret. «For å være annerledes». Enkelt og greit.

Å være annerledes er en bra strategi for en yngre dirigent som prøver å finne nisjene i et overfylt platemarked. Men er det bra nok, musikalsk sett? Carpenters versjon er givetvis annerledes enn Cookes. Men er den bra nok, musikalsk sett?

Disse spørsmålene reiste seg da Litton spilte Carpenter-versjonen med Bergen Filharmoniske Orkester på torsdag. Og la det være sagt med en gang at det naturligvis ikke er enkelt å svare på slikt. Hvis man aksepterer at det går an å jobbe videre med Mahlers etterlatte skisse-partitur, må man også akseptere at det kan realiseres på ulike måter. Enhver versjon vil være basert på valg som kan diskuteres, men det er ikke noe endelig fasit. Den eneste som kunne avgjort saken, fikk aldri satt den siste streken. Mahler er død. Det finnes ikke noen 10. symfoni. Bare et skisse-partitur. Og uendelige valgmuligheter.

Når dette er sagt og alle forbehold er tatt, konstaterer vi like fullt at selv om Andrew Litton er en solid dirigent og argumenterte energisk og entusiastisk for saken sin, så demonstrerte torsdagskonserten meget klart hvorfor Carpenters versjon sjeldent spilles: Det er rett og slett for mye Carpenter i den. For Carpenter har ikke bare, som Cooke, instrumentert det som var, han også fantasert om det som ikke var, han har lagt til, fylt ut og gått langt inn over den grensen som skiller redaksjon fra komposisjon - for å få denne versjonen til å klinge «mahlersk». Men Carpenter er ikke Mahler. Og resultatet er blitt noe meget merkverdig, meget «u-mahlersk».

Cookes versjon er klar, enkel, men virker - av gode grunner - tynn, asketisk, nesten skrapet. Carpenters versjon er derimot tett, overlesset og ugjennomsiktig både i redegjørelsen for de store strukturene i Mahlers partitur og i den klanglige realiseringen. I tillegg er den ofte flat og banal, spesielt i femtesatsen hvor Carpenter triumferende spiller svulstig kitsch ut i stedet for høystemt, tragisk patos. Den italienske filmkomponisten Enrico Morricone høres av og til ut som Mahler; å få Mahler til å høres ut som Morricone - det er noe av en bedrift.

At orkesterklangen var uvanlig skinger og skarp, er ikke utelukkende Carpenters skyld. Det kraftig utvidede BFO hadde tydeligvis hatt alt for lite øvetid til denne vanskelige oppgaven. Allerede i den komplekse overgangen til de mektige «sammenbrudd»-akkordene i førstesatsen, var det voldsomme problemer i treblåserne. Og utover kvelden var det tilsvarende artikulasjons- og presisjonssvikt i de fleste grupper. Best lyktes den korte, sataniske Purgatorio-satsen, men også her var det sprik og ru pletter. At trompetene kom i havsnød i sistesatsen er fullt forståelig - alle verdens trompetister sliter med slike strabasiøse passasjer på slutten av en lang kveld. Betydelig mer problematisk er det at orkestret som helhet aldri var skikkelig samspilt. Og at de enkelte satsene derfor kom til å fremstå som langt mer rå og usammenhengende enn både Mahler og Carpenter formentlig hadde tenkt seg.

En silkeblank drøm

Bergens Tidende Morgen, 02.12.2000

Verk av Vaughan Williams, Beethoven og Tsjaikovskij

Alexander Melnikov, klaver

Iona Brown, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Iona Brown på besøk i Harmonien sammen med ung, virtuos russisk pianist.

At strykerne spilte som en myk, silkeblank drøm denne kvelden – det er sikkert ikke tilfeldig. For Iona Brown er jo selv fiolinist og har spilt i verdenseliten i en menneskealder, som ensemblemusiker, som solist. Torsdag sto hun i Grieghallen og delte sine erfaringer med Bergen Filharmoniske Orkester.

Det startet med Vaughan Williams' Tallis-fantasi som er den rene, skjære strykerfesten, et samspill mellom to større strykergrupper og en strykekvartett. BFO-strykerne var synlig oppglødd av situasjonen. De nærmest fråtset i alle de raffinerte klangmulighetene denne konstellasjonen byr på, og klarte alting, klarte å artikulere alle de fine nyansene, fra den helt enkle, inderlige samtalen mellom fire solostemmer til de helt store, overdådige klangteppene.

At Iona Brown kan mer enn å fyre opp under en gruppe strykere, det demonstrerte hun etter pausen med en flott, fargestrålende tolkning av Tjaikovskijs 5. symfoni hvor man bl.a. kunne glede seg over en varm, romantisk hornsolo i andresatsen og over gjennomgående nydelig spill i alle grupper.

Men kveldens store opplevelse var like fullt Beethovens 1. klaverkonsert. Allerede i de første taktene var det elektrisitet i luften, stillhet før stormen. Temapresentasjonen var neddempet, tilbakeholdende; fraseringen skarp, poengtert; uttrykket nesten kammermusikalsk. Og så ... kom da kveldens solist, russiske Alexander Melnikov feiende inn i verket. En ung pianist på vei frem, i kanonform, full av kraft og teknisk overskudd. Og med et skarpt blikk for nettopp den sammenhengen Beethoven sto i da han skrev denne konserten. I Melnikovs tolkning var det ikke den tradisjonelt innadvendte, grublende Beethoven vi møtte, men en ung selvbevisst komponist som fryktløst tar konkurransen opp med Mozart og nesten slår ham på hjemmebane. Det ble en tolkning hvor hovedvekten konsekvent lå på det lette, det frie svevet i denne virtuose konserten. Som Melnikov spilte med en krystallklar frasering som i perioder fikk flygelet til nesten å klinge som et hammerklaver.

En sterk, personlig tolkning. På grensen til det egensindige. Det kunne ha gått fryktelig galt i tredjesatsen, den med «Vi lister oss så stilt på tå»-temaet. Her startet Melnikov hinsides alle vante metronommarkeringer, i et tempo så forrykende forrykt at selv Iona Brown måtte heve øyenbrynene. Men hun klarte at få BFO til å henge med, og han klarte å gjennomføre sitt fandenivoldske forehavende. Og fikk demonstrert at det finns rytmiske potensialer i denne satsen som sjeldent kommer til utfoldelse.

Unge musikarar i elden

Bergens Tidende Morgen, 23.11.2000

Komprovisasjon

Unge musikarar samt The Schubert Ensemble, Pierre Dørge og Irene Becker

Peer Gynt Salen

Flott LYDYNGEL-konsert med ny komposisjons- og improvisasjonsmusikk.

Det handlar om unge musikarar. Og om det som er den eigentlege meininga med all øvinga og terpinga: musikk. Kva skal dei spela? Kva kan dei spela? Når kan dei gje seg i kast med å spela kva? LYDYNGEL-konserten i Peer Gynt Salen tysdag kveld gav mange, interessante og bra svar på slike spørsmål. For her var det samla musikarar på ulike nivå av dugleik og utdaning, elevar frå Bergen kulturskule, frå Manger Folkehøgskule, studentar frå Griegakademiet. Og her var det mange slags musikk, gamle klassikarar av Haydn og Mozart, moderne musikkteater, nybakt komposisjonsmusikk, rykande ferske improvisasjonar. Det heile avvikla imponerande sikkert og fritt av dei unge musikarane.

Og samtidig var det då høve til å bli kjend med det glimrande Schubert Ensemble som har gjeve engelske samtidskomponistar i oppdrag å skriva verk for unge musikarar. På konserten presenterte Schubert-ensemblet sjølv «American Rounds,» eit rytmisk, amerikansk-inspirert verk av Martin Butler, og «L'an mil,» eit større, meir ambisiøst og dramatisk orientert verk av Edward Rushton. Ulike ensemble av Grieg-studentar framførte verk av Philip Cashian og David Knotts. Og spelte i tillegg «Flate,» ein spanande, markant komposisjon for klaverkvintett av vår eigen Jostein Stalheim, tinga for høvet av Rikskonsertane.

Det heile slutta med at elevar frå Manger Folkehøgskule presenterte resultatet av ein improvisasjonsworkshop med danske Pierre Dørge og Irene Becker. Verket var komponert av musikarane i fellesskap, sa Dørge til innleiing. Men musikken hadde likevel kraftig preg av Dørge sjølv, slik me kjenner han frå det fantastiske Jungle Orchestra: rytmisk skeiv blåsemusikk, kantete melodiar, frynset Mingus-aktig ensembleklang. Og brå sprang frå kaos og kakofoni til mjuke utdrag av koralboka. Ein fin, humoristisk slutt på ein flott kveld.

Blåserkultur

Bergens Tidende Morgen, 17.11.2000

Reykjavík Blåsekvintett

Bergen Kammermusikkforening

Grand Selskapslokaler

Blåsemusikk på høyeste nivå.

De spiller nesten syndig bra, disse fem islandske blåserne. De kan alt hva genren krever, klarer alle tekniske krav, scorer høyt i alle disipliner. Klangen er mettet, varm, fullstendig uten sprekker. Hver frase er slipt og finpusset. Allting, selv de aller minste detaljene, er sjekket igjennom og satt på plass. Det er rett og slett sjelden man hører blåsemusikk av denne kaliber. Blåserkultur på høyeste nivå.

Når ordet perfeksjon allikevel ikke er det første som melder seg etter konserten med Reykjavík Blåsekvintett, har det å gjøre med repertoaret. Kvelden igjennom var det et eiendommelig misforhold mellom musikernes tekniske standard og den musikken de hadde valgt å spille. Det startet med et drepende kjedsommelig stykke dansk romantikk signert Peter Rasmussen. Deretter et verk av islandske Tryggvi Baldvinsson, skrevet i år, men musikalsk sett hjemmehørende i begynnelsen av forrige århundre. Dertil litt galanterier fra småtingsavdelingen: Tre stk. Jacques Ibert, tre stk. Ferenc Farkas. Pluss til slutt en liten musikalsk spøk av Atli Heimir Sveinsson. Allting levert med godt humør og overlegen teknikk. Men like fullt: spilte krefter.

Hvordan kvelden kunne ha vært, sto for alvor klart da kvintetten plutselig smelte til med en fullstendig suveren utgave av György Ligetis «Dix pièces pour quintette à vent» (1968), den moderne blåserlitteraturens vakreste, men også vanskeligste verk. Her er det bare å bøye hodet: En teknisk og musikalsk sett mer dekkende tolkning enn den Reykjavík Blåsekvintett presenterte onsdag kveld i Bergen Kammermusikkforening, finner man neppe i noen konsertsal i dag.

Uimponert klavermusikk

Bergens Tidende Morgen, 15.11.2000

Verk av Aagard-Nielsen, Vaage, Stalheim, Hvoslef og Odriozola
Einar Røttingen, klaver

Teatergarasjen

Einar Røttingen presenterer fem flotte komposisjoner for soloklaver.

Det ble markedsført som en sportsbegivenhet: En pianist, fem vestlandske komponister, fire urfremførelser. Joda. Kvantitet er viktig. Men det teller vel også – kanskje aller mest? – at det var bra musikk som ble presentert denne kvelden. Flott, velskrevet, moderne musikk for soloklaver. Spilt med vanlig autoritet og sikkerhet av Einar Røttingen.

Hele det 20. århundre er full av mesterverk for soloklaver – fra Bergs til Boulez' sonater, fra Debussys til Ligetis etyder, fra Weberns til Kurtags miniatyrer. Alt som kan krype og gå i den moderne musikken har vært der, har skrevet store verk i denne genren. Så egentlig er det et ganske fryktinngytende landskap de fem komponistene beveger seg inn i. Men de gjør det imponerende uimponert, de prøver seg frem, de finner sine egne veier. Det er tydeligvis ikke siktemålet å skrive storverk, men mindre kan også gjøre det.

Selvsagt blir det en del déjà entendu underveis – mange brutte impresjonistiske akkorder, mye kantet neo-klassisistisk melodikk, mange slagverkseffekter i det rytmiske. Og til slutt en hel Keith Jarrett-konsert, komplett med boogie-woogie innslag og barnesanger, pakket sammen i Ricardo Odriozolas «Piano Fantasy». Men selv de mest åpenlyse lån og referanser fungerer ofte bra i sammenhengen. For det er også mye humør og ironi i disse verkene.

Det er ikke den strenge, regelbundne systematikken som preger musikken, men det uformelle parlando, den assosierende samtalens prinsipp, det ene ordet som tar det andre. Men i samtalens løp hører man også den personlige stemmen, f.eks. i «Piano Solo» hvor Ketil Hvoslef i korte avsnitt fokuserer på enkelte effekter – en forsirende figur som spennes ut mot en rytmisk akkordgrunn, overtoneekkoet i en klang som dempes, en melodi som bæres av blokkakkorder.

Og mest overbevisende denne fredagskvelden: Jostein Stalheims «Dialog», et personlig, originalt verk, sprengt, fragmentert, springende fra topp til bunn i klaviaturet, en musikalsk vilje som setter seg igjennom uten smålige hensyn til instrumentets kvaliteter og muligheter – og kanskje nettopp derfor et stykke musikk man kommer til å huske.

Redsel og ærbødighet

Bergens Tidende Morgen, 14.11.2000

Verk av Giacinto Scelsi, Luciano Berio, Luigi Dallapiccola

Kenneth Karlsson, klaver

Troldsalen

Stor avslutning av Autunnalen med Kenneth Karlsson og italiensk klavermusikk i Troldsalen

«Jeg har ofte henvist til Rainer Maria Rilke som taler om redselen og ærbødigheten for det skjønne, og om nødvendigheten av ikke å gå til grunne i møtet med skjønnheten», sa Sylvano Bussotti en gang i et intervju. Rilke-sitatet var så viktig for ham at han skrev det inn i «The Rara Requiem» i 1970. Kanskje klinger det også med når han samme år siterer seg selv og sitt Requiem i «Foglio d'album» for soloklaver. Og kanskje var det noe slikt Kenneth Karlsson hadde i tankene da han valgte nettopp dette verket til innledning på konserten i Troldsalen på søndag.

For når Karlsson spiller dette ultrakorte stykket – som egentlig bare er noen få, løsrevne klanger – da åpner han opp for en verden hinsides alle vanlige skjønnhetsnormer. Og åpner samtidig en konsert med italienske klaververk som alle ligger i samme felt, i samme register, som alle arbeider med samme estetiske problemstillinger. Hva enten musikken er signert av den strenge systematikeren Dallapiccola, den unge Berio eller den ekscentriske mystikeren Scelsi er det musikalske uttrykket så rystende intenst, så forferdende vilt, så fylt av betydning at kun en pianist av Karlsson skremmende format er i stand til å håndtere disse verkene, holde dem opp for oss, holde dem på den rette avstanden – slik at det blir mulig å høre dem uten å gå til grunne.

Det blir Kenneth Karlsson som lukker årets Autunnale. Han slutter som han startet. Og her, til aller sist, etter mange dager med ny musikk, er det som om Bussottis lite Albumblad er fallet til ro. Det høres nesten fredfylt ut nå, i hvert fall mer avklart, er ikke fullt så foruroligende lenger.

Alvor og patos

Bergens Tidende Morgen, 11.11.2000

Verk av Hellstenius, Birtwistle, Ligeti og Nordheim

Ann Helen Moen, sopran

John-Edward Kelly, altsax

Tom Vissgren, slagverk

Bergen Filharmoniske Kor, Griegakademiets Kammerkor, Sangstudenter fra Griegakademiet

Korinstruksjon: Jon Fylling

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Zsolt Nagy

Grieghallen

Arne Nordheims orkesterversjon av «Tre Voci», György Ligetis «Ramifications»: Kontrastenes kveld i Grieghallen

Etter en kveld i Grieghallen der den glimrende ungarske dirigenten Zsolt Nagy har presentert mye krevende nyere musikk, kommer da til sist Arne Nordheims nyskrevne orkesterversjon av «Tre Voci». Det virker umiddelbart som et lurt grep. For dette er velopplagt, tilgjengelig musikk, flott orkestrert for det store formatet, fullt av storslått dramatikk, et uttrykktungt verk som kommuniserer effektivt med publikum fra første takt. Og som ender i en nesten Mahler'sk apoteose med harpe, rene klanger i strykerne og alt som ellers hører til.

Selv om det er urfremførelsen av orkesterversjonen vi får denne kvelden, er det ikke mye usikkerhet å spore på scenen. Det store blandede koret klarer de vanskelige passasjene i tredjesatsen. Og sopranen Ann Helen Moe som er solist gjennom hele verket, imponerer oss igjen, både med sin stemmeprakt og med sin uttrykkskraft. Altså: en flott avslutning på Harmoniens bidrag til årets Autunnale.

Det er et aber: «Tre Voci» kommer rett etter en hvinende bra fremførelse av György Ligetis «Ramifications» for strykere. Selvsagt spiller Ligeti på en helt annen bane enn Nordheim, og selvsagt er de to verkene ute i helt forskjellig ærende. Men det er ikke til å unngå at Ligetis komplekse, sitrende musikk blir en slags indirekte kritikk av Nordheims høystemte patos. Etter den tyste, selvforglemmende intensiteten i «Ramifications» må et verk som «Tre Voci» nesten med nødvendighet klinge buldrende hult. Det store alvoret, den store dybden som den opprinnelige kammerversjonen fra 1988 signaliserte, kunne man tro på – nesten. Det er betydelig vanskeligere å tro på orkesterversjonen. I hvert fall denne kvelden.

Før pausen hørte vi Harrison Birtwistles «Panic», et stykke orkestral elefantiasis med den amerikanske altsaksofonisten John-Edward Kelly og vår egen slagverker Tom Vissgren som velopplagte, utagerende solister.

Mer interessant var urfremførelsen av Henrik Hellstenius' «Theatre of Sleep». Verket starter pianissimo med en putrende Bruckner'sk ursuppe i strykerne, arbeider seg så langsomt oppover, dynamisk og tematisk, aktiverer etter hvert hele orkestret og slutter med fade out. Et velkjent skjema – men Hellstenius har faktisk mye å by på innenfor dette formatet. Han skriver bra for det store orkesteret, det skjer hele tiden spennende ting og saker i satsen, og spesielt imponerer han med de sarte, delikate klangskyene som kommer drivende inn og ut av fokus underveis.

Vi kommer forhåpentlig til å høre dette verket igjen – og da på et tidspunkt der Bergen Filharmoniske Orkester har hatt mer tid til å gjøre seg kjent med det. På premierekvelden var det mye rytmisk usikkerhet og mye, alt, alt for mye surt spill i alle grupper.

Midt i strømmen – og utenfor

Bergens Tidende Morgen, 10.11.2000

Verk av Michael Jarell, Xu Shuya, Hanspeter Kyburz, Beat Furrer og Emmanuel Nunes

Ensemble Contrechamps

Dirigent: Zsolt Nagy

Logen

Musikalsk besøk fra Sveits og Kina

Ensemble Contrechamps er en slags sveitsisk pendant til vårt eget BIT 20 Ensemble – et fleksibelt kammerensemble som har spesialisert seg i moderne musikk for små og mellomstore besetninger. At det er snakk om et ensemble som holder høyt teknisk nivå, det demonstrerte åtte musikere og dirigenten Zsolt Nagy på tirsdagens konsert i Logen. De demonstrerte også et av samtidsmusikkens krisetegn: avradikaliseringen, uskadeliggjørelsen, den omseggripende demontering av musikkens kritiske potensialer.

På programmet stod fem verk av fem nålevende komponister. Og, jo visst, sveitsisk-østerrikske Michael Jarrells «Assonance III» (1989) er et bra, velklingende gestisk verk. Og, jo, sveitsisk-tyske Hanspeter Kyburz har bra grep om fraktalteknikken i sin «Danse aveugle pour cinq instruments» (1997). Og sveitsisk-østerrikske Beat Furrer skriver bra blåsemusikk i sin «Trio für Flöte, Oboe und Klarinette» (1985). I det hele tatt er det veldig mye bra handverk her, bra sans for instrumentenes egenart, bra utnyttelse av klanglige muligheter og nyanser. Og så videre, og så videre. Bare bra alt sammen. Og samtidig dypt uinteressant, pregløst, karakterløst, formløst. Musikk uten motstand, uten mothaker. Når selv de villeste dissonansene begynner å virke veltilfredse og veltilpassede, er det grunn til å bli urolig.

Musikalsk mainstream. Musikk midt i strømmen. Tverrsnittsmusikk. Mitteleuropa. Og så allikevel ... Ikke alt var like blast denne kvelden: Portugisiske Emmanuel Nunes' verk «Nachtmusik I» (1977-78), en lang, lang, nesten alt for lang rekke musikalske begivenheter var ett lyspunkt. Et annet var kinesiske Xu Shuya som var representert med et verk så nytt at det ennå ikke hadde fått navn: det dreier seg om et hybridverk der kinesisk folketone møter vestlig modernisme, der musikerne både spiller og synger, der korte, fortettede satser hugges opp og brytes ned av lange pauser.

Fremmed musikk, merkelig musikk. Musikk som demonstrerer at det mest spennende i samtidskunsten – nå som før – skjer i utkanten, utenfor hovedstrømmen.

Musikalske akvareller

Bergens Tidende Morgen, 08.11.2000

Verk av Bach og Lutosławski

Bergen Kammerensemble

Dirigent og solist: Elise Båtnes

Håkonshallen

Fra tysk barokk til polsk samtidsmusikk. Møte mellom Bach og Lutosławski i Håkonshallen

Elise Båtnes og Bergen Kammerensemble er ikke partitro medlemmer av tidligmusikk-bevegelsen. Så visst ikke. Det er verken tarmstrenger eller lav kammertone når de i disse dagene oppfører Bachs seks Brandenburg-konserter i Håkonshallen. Men at de likevel har tatt lærdom av oppførelsespraktikere og autentisitetsfreaks og årtiers musikalske restaureringsarbeid, det merker man med en gang.

For femti år siden var disse Bach-konsertene tunge, tette, mørke, dekket av sigarrøyk og ferniss. Når Kammerensemblet denne mandag kveld spiller nr. 2, 3 og 4, er de blitt gjennomsiktige som akvareller. Her er det hele tiden lyse, klare farger, her er det muntert swingende musikk med diskret piskende cembalo i bunnen. Av og til swinger det så mye at førstefiolinene blir litt ustø, spesielt i de raske tredjesatsene, men helhetsinntrykket er overbevisende: Dette er vår tids Brandenburg-konserter, slik skal de spilles: Luftig, lett, elegant.

Programmet forteller ikke hvem som hadde solostemmene denne kvelden. Og det er vel greit nok. Bergen Kammerensemble er jo et musikalsk kollektiv. Men man hadde likevel lyst til å nevne navnene på de to glimrende blokkfløytenistene som Elise Båtnes hadde med seg i den fjerde konserten. Eller den fantastiske, treffsikre trompetisten som forgylte yttersatsene i nr. 2 med sylspisse, klokkerene og åndeløst virtuose innsatser: Musikalsk ekvilibrisme på høyt nivå, høyt oppe under kuppelen, uten sikkerhetsnett.

Inn i mellom var det musikk av Witold Lutosławski, den gamle polske samtidskomponisten. Hans «Preludier og Fuga for 13 strykere» fra 1972 har, trass i tittelen og trass i den kontrapunktiske teknikken, ikke så veldig mye til felles med Bach. Men sammenstillingen fungerte likevel ganske bra: Lutosławskis ekspressive strykermusikk og hans eksperimenter med musikalske tilfeldigheter dannet en fin kontrast til Bach. Og Elise Båtnes som førte musikerne gjennom de frie passasjene hvor Lutosławski vil at de skal improvisere over linjer, firkanter og trekanter, fikk demonstrert at hun ikke bare er en bra fiolinist, hun er også en stødig orkesterleder.

For de som ikke var til stede i Håkonshallen på mandag: Det er ikke for sent. Kammerensemblet spiller de resterende Brandenburg-konsertene pluss flere verk av Lutosławski i kveld.

Gratulerer med dagen

Bergens Tidende Morgen, 14.10.2000

Verk av Sæverud, Sibelius og Beethoven

Henning Kraggerud, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott tolkning av Beethovens femte symfoni på Harmoniens bursdagsfeiring

Harmonien blir 235 år. Ikke noe rundt tall, likefrem. Men bra nok til en liten bergenserfestlighet med fanfare, prolog, spredt allsang og bløtkake i pausen. Kvelden endte med touche til Simone Young. Hvilket ikke er mer enn rett og rimelig. For det som egentlig bør feires, hver dag, bursdag eller ei, er naturligvis at Harmonien i disse årene har en sjefsdirigent som formår å få orkestret til å løfte seg, folde seg ut, til å stråle og blomstre.

På torsdag var det ganske visst i første omgang unge, fantastiske Henning Kraggerud som blomstret og dominerte scenen suverent med en åndeløs, på en gang dypt inderlig og virtuost utagerende tolkning av Sibelius' fiolinkonsert. Men så, etter pausen, ble det orkestrets tur: Beethovens femte symfoni, et mirakel av konsentrasjon og klarhet, fremført med utrettelig energi og med et sugende drive gjennom alle satser, fra aller første bankende figur til aller siste fortissimo fermat.

Prøvesteinen i dette verket har alltid vært den ubrutte overgangen mellom tredje og fjerde sats. På torsdag ble denne lange forvandlingen fra moll til dur spilt optimalt ut, drevet igjennom med tvingende nødvendighet slik at fjerdesatsen ble nettopp dette triumferende, transcenderende gjennombruddet som dikteren E.T.A. Hoffmann hadde i tankene da han i 1810 skrev sin berømte anmeldelse av verket: «Musikken åpner et ukjent rike for mennesket; en verden som ikke har noe til felles med den ytre sanseverden som omgir ham, en verden i hvilken han forlater alle følelser som kan defineres ved hjelp av begreper, for å hengi seg til det uutsigelige».

Gratulerer med dagen. Og med Simone Young.

Ambisiøs ny opera

Bergens Tidende Morgen, 08.10.2000

Nokon kjem til å komme

Musikk: Knut Vaage

Tekst: Jon Fosse

Medvirkende: Siri Torjesen, Lars Fosser og Nils Harald Sødal

Regi: Michael McCarthy

Scenografi: Simon Banham

BIT 20 Ensemble

Dirigent: Ingar Bergby

Opera Vest

Black Box, Oslo

«Nokon kjem til å komme» av Knut Vaage og Jon Foss har klare musikalske kvalitetar, men òg ein del problematiske sider.

Dei står på bryggja og ser på det verbitne landskapet. Ho og Han. Dei gleder seg til å vera saman i det gamle huset dei nett har kjøpt. Men det varer ikkje lenge før uroa og tvilen byrjar. Det er så audt her, seier Ho. Og likevel ikkje aud nok. Dei vert nok ikkje åleine, trur Ho.

Og sant nok: Nokon kjem til å komme – nemleg Mannen, han som selde dei huset. Fortel Jon Fosse i stykket sitt. Og fortel Knut Vaage som har gjort stykket om til ein kammeropera for tre songarar og ein handfull musikarar.

Det har vore mange eksperiment med å skriva norsk samtidsopera i det siste. Men dette er nok det mest ambisiøse til dato. For i motsetning til føregangarane sine har Vaage valt å prøva krefter med ein stor, rik tekst, med eit scenisk verk som i utgangspunktet er så musikalsk skrive at ein lurer på om det eigentleg er nokon grunn til å leggja meir musikk til.

Prosjektet er dristig – men resultatet som hadde premiere i Oslo på fredag, er på mange måtar vellukka. Vaage har skrive musikk som nett ikkje freistar å mima Fosses særeigne, repetitive stil, men som likevel matchar teksten – med eigne middel.

Ein merkar det alt i ouverturen der Vaage med enkle grep skaper eit musikalsk kystlandskap med knirkande togverk, bølgjeslag, måseskrik og klokker i det fjerne, eit svevande, ope univers der alt kan henda. Og når dramaet da startar, fortset musikken med eit sinnrikt system av melodistumpar og musikalske effektar som vert vovne saman til ein biletrik og stemningsskapande komposisjon.

Det er mykje å bryna seg på her for songarane. Så mykje at barytonen Lars Fosser enno ikkje var heilt komfortabel i rolla som Han. Det var problem i høgda, og tekstuttalen hans vart svekt av ein generell stongande frasering. Til gjengjeld treivst Siri Torjesen avgjort med denne musikken og song den sentrale rolla som Hun med både musikalsk og dramatisk autoritet.

Jon Fossa er den mest spelte norske dramatikaren i utlandet sidan Ibsen. Om Vaage med «Nokon kjem til å komme» vert den mest spelte norske operakomponisten sidan Bibalo, får me sjå. Verket har sine klare musikalske kvalitetar, men òg ein del problematiske sider.

For eksempel er det litt for mykje «Hollywood» her, altså «underlegningsmusikk» av det klassiske slaget, musikk som tydeleggjer og understrekar, musikk som forenklar ein tekst som i utgangspunktet var open og urovekkjande fleirtydig.

I tillegg har Vaage gjort massive kortingar i teksten. Styrken hjå Fosse er jo nett «tropismene», dei umerkelege stemningsskifta, dei ørsmå psykologiske rørslene som glir gjennom den lange, lange dialogen. Her går Vaage brutalt inn, skjer vekk og lèt musikken fortelja korleis me kom frå A til B. Det som på denne måten vert attende er handlingsskjelettet, ikkje dei kanskje viktigaste poenga i teksten.

Regissøren Michael McCarthy har gjort eit liknande val: Han lèt alle dei tre personane vera permanent til stades på scenen. Eit spenstig grep – som diverre svekkjer den generelle krafta i stykket. I den opphavlege teksten kjem Mannen berre til syne i to korta episodar. Når han no i denne operaen konstant luskar omkring i utkanten av scenebiletet, vert den uklåre frykta og uroa som heile tida trugar tilhøvet mellom Han og Hun brått til noko veldig kontant, noko alt for handfast.

Det er Nils Harald Sødal som speler denne Mannen. Og han er utruleg bra i rolla. Den musikalske prestasjonen er i topp, han syng ein flott, sikker tenor, og har så i tillegg stor scenisk utstråling og nærvere. Han leverer den flottaste prestasjonen denne kvelden. Utan tvil. Men etterpå tenkjer ein på om det no er så lurt av regissøren å la han framstelle Mannen på denne måten.

«Ein ganske vanleg mann» – skriv Fosse. Men når denne ganske vanlege mannen vert framstelt som demonisk,  sjarmerande psykopat, og når teksten vert redusert til ein nokså enkel intrige, då forsvinn den luftige, merkelege tonen i stykket og det vert til ei nokså vanleg historie om ei flørtande kvinne som lèt seg forføra av eit framandt sjarmtroll.

Men, men – mykje vil sikkert falla betre på plass når stykket går seg til under dei komande framføringane. Det skal verta interessant å sjå det enda ein gong når det om kort tid kjem heim til Bergen.

For egen kraft

Bergens Tidende Morgen, 16.09.2000

Verk av Edvard Grieg, Max Bruch og Dimitri Sjostakovitsj

Igor Oistrakh, fiolin

Arild Remmereit, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Igor Oistrakh møter urutinert dirigent i problematisk fremførelse av Max Bruchs fiolinkonsert

Her er noe som ikke stemmer: En torsdagskonsert som starter med en katastrofalt usammenhengende fremførelse av Edvard Griegs kjente og kjære Holberg-suite. En fremførelse hvor de raske satsene er oppskjørtede, nervøst sprettende, mens de langsomme blir spilt mekanisk, nesten sløvt, uten nerve, uten puls. En fremførelse hvor alle indre musikalske overganger er grumsete, ujevne og hvor den avsluttende, raske Rigaudon-satsen hele tiden er på nippet til å kantre. Dette i Bergen! Med Bergen Filharmoniske Orkester! Som kjenner dette verket ut og inn. Som kan spille det i søvne.

Hva var det som gikk galt? Her må dirigenten, unge Arild Remmereit, bære det største ansvaret. Rullebladet hans viser at han har en del erfaring, men det merket man ikke denne kvelden. Han virket heller urutinert og desorientert, dirigerte BFO stift og uelastisk med uklar, flagrende slagteknikk, og klarte aldri å få samling og helhet i musikken.

Det spørs om det er så lurt å matche en så fersk dirigent med en stjerne som Igor Oistrakh i Max Bruchs fiolinkonsert. For vel er Oistrakh en gammel ringrev, vel kan han fremdeles klare det meste selv og gå en konsert igjennom for egen kraft, men et storslått romantisk verk som dette blir nå engang best når solist og dirigent er på samme nivå, når solisten får aktivt med- og motspill. I torsdagens versjon var dirigenten mest opptatt av å stave seg gjennom partituret og hadde nesten ingen kontakt med solisten. Resultatet ble deretter: Det var selvsagt momenter i Oistrakhs spill hvor man merket løvens klo, men som helhet virket tolkningen hans tørr og uinspirert, litt mekanisk funksjonæraktig – enda en dag, enda en jobb.

Konserten sluttet med Sjostakovitsj' sjette symfoni, det verket som orkester og dirigent tydeligvis hadde jobbet mest med på prøvene. De to første satsene hadde en del av de samme svakhetene som kveldens andre verk, men den raske sistesatsen ble spilt stramt og teknisk briljant med flotte innsatser i slagverk og blåsere. Og når det tekniske er i topp da er det lettere å akseptere at Remmereit valgte å ta nettopp denne satsen veldig bokstavelig og spille den helt uten ironi – som om den var en feiende, festlig avslutning og ikke en isnende dance macabre.

For full hals

Bergens Tidende Morgen, 01.09.2000

Sigmund Torsteinsons Minnekonsert

Verk av Ragnar Søderlind, Grieg, Schubert og Schumann

Elisabeth Norberg-Schulz, sopran

Håvard Gimse, klaver

Troldsalen

Skuffende lied-kveld med Elisabeth Norberg-Schulz.

Troldsalen er ikke La Scala. Lieder er ikke opera. Det demonstrerte Elisabeth Norberg-Schulz ettertrykkelig onsdag kveld. En demonstrasjon man gjerne skulle ha vært foruten.

For her  ble miniatyrenes mestre – Grieg, Schubert, Schumann – utsatt for den aller voldsomste operateknikken. Verk fra lied-litteraturens kjernepensum ble fremført uten tanke for tekstenes innhold eller for genrens absolutte krav om inderlighet og intimitet. De sarteste musikalske vekstene ble skånselsløst valset flate, sunget med uskjønt, flagrende vibrato, med volumknappen skruet opp på full styrke og med følelsesbarometeret konstant stående på stiv kuling.

Et enkelt glimt av hvordan det kunne ha vært, fikk vi da Norberg-Schulz for en stund blendet stemmen ned i Schuberts stille «Nacht und Träume», men straks etter var det full rulle igjen – med lied-repertoarets prunkløse tyske kvinneskikkelser forvandlet til Wagner-valkyrier i panser og plate, syngende for full hals så rutene klirret.

Var det ikke la Schulz' kveld, så var det til gjengjeld Håvard Gimses. I rollen som lydhør lied-akkompagnatør, selvsagt. Men først og fremst i en stor, selvstendig avdeling før pausen – med Chopins ekstremt krevende Scherzo nr. 2 i en suveren tolkning som kan konkurrere med de beste på det internasjonale platemarkedet: rik, nyansert, full av subtile klangvirkninger og med den helt rette balansen mellom det mondene og det intime i denne musikken. For ikke å snakke om hans Grieg: fire slåtter fra Op. 72, spilt krystallklart, gjennomreflektert, med en så utsøkt teknikk at bare siseleringen av en enkelt liten trille eller forsiring var en ren nytelse i seg selv.