Korets kveld

Bergens Tidende Morgen, 14.12.2002

Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 9

Danna Glaser (sopran), Susanne Resmark (alt), Endrik Wottrich (tenor), Arutjun Kotchinian (bass).

Bergen Filharmoniske Kor; Voci Nobili, Høgskolen i Bergen; studenter fra Griegakademiet; Seim Songkor.

Korinstruksjon: Maria Gamborg Helbekkmo og Leif Egil Vatnøy

Dirigent Olaf Henzold

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av Beethovens Niende.

For et imponerende skue der de stod og dekket hele endeveggen i Grieghallen! Hundre festkledde sangere, et fulltallig kor! Og for en klang, for en overveldende kraft da femtesatsen endelig startet, og alle disse hundre sangerne stemte i med «Freude, schöner Götterfunken»!

Jo da, dette var korets kveld. Eller egentlig skulle man vel si korenes kveld. For det var tre av slagsen involvert i fremførelsen av Beethovens niende. Og i tillegg sangere fra Griegakademiet. Men det mest imponerende var kanskje at korinstruktør Helbekkmo hadde klart å forene alle disse mange, forskjellige kreftene, få stemmene til å smelte sammen, slik at det faktisk bare var ett kor man hørte, ett kor som stod der og sang, feuertrunken, beruset av gnistene fra det høye, av Beethovens musikk, og av den eksplosive kraften i de egne stemmene.

Og eksplosjon må det til. Slik er dramaturgien i Beethovens siste store orkesterverk: Først den lange innledningen; så stemningsskiftet i den korte fjerdesatsen hvor Freude-melodien vokser ut av den dramatiske, nærmest opera-aktige dialogen mellom de dype strykerne og de andre orkestergruppene; og så, endelig, lynnedslaget: korsatsen, sangen, festen, jubelen.

Dirigenten Olaf Henzold holdt BFO i stramme tøyler gjennom de tre første satsene hvor det musikalske materialet presenteres og bearbeides, men klarte vel ikke helt overgangen fra dette sterkt kontrollerte uttrykket til den store utladningen mot slutten. Fjerdesatsen startet i al fall noe diffust, og en del ujevne innsatser fra blåserne i det følgende må formentlig tilskrives uklar direksjon. At de fire bra solistene ikke riktig hørtes ut som en kvartett, er derimot ikke hans skyld. Kvartettdelene er i utgangspunktet skrevet slik at det er vanskelig å få dem til å henge sammen. Og i tillegg var det denne kvelden et ganske voldsomt uttrykksmessig spenn mellom solistene, fra Arutjun Kotchinian vibrerende «russiske» bass i bunnen til Danna Glasers mer typeriktige sopran i toppen.

Beethovens høyder

Bergens Tidende Morgen, 10.12.2002

Ludvig van Beethoven: Missa Solemnis

Ragnhild Heiland Sørensen (sopran), Anna Einarsson (alt), Ivar Gilhuus (tenor) og George Emney (bass).

Bergen Domkantori

Domkirkens orkester

Dirigent: Magnar Mangersnes

Domkirken

Magnar Mangersnes og Bergen Domkantori oppfører Beethovens Missa Solemnis

Uken står i Beethovens tegn. På torsdag oppfører BFO den niende symfoni i Grieghallen. På søndag kunne man høre Missa Solemnis i Domkirken. Som en slags forberedelse til torsdagskonserten. For Beethoven skrev denne messen i samme periode som den niende. Den har samme gigantiske dimensjoner, og likner også symfonien på mange andre måter. Likevel har den aldri oppnådd samme posisjon. Hvilket blant annet skyldes at Gloria- og Credo-satsene er vanskelige å få grep om. De er så enorme, så tettpakkede med stoff at de nærmest sprenger alle proporsjoner.

Det var tydelig at Magnar Mangersnes hadde jobbet hardt med domkantoriet forut for søndagens fremføring. Klangen var finslepet, artikulasjonen forbilledlig klar, og koret hadde det nødvendige overskuddet til å klare både de store, dramatiske utblåsningene og de sarte, inderlige  nedblendingene. Med seg i Domkirken hadde Mangersnes dessuten et solid orkester med mange kjente ansikter og, ikke minst, en imponerende sterk solistgruppe med Ragnhild Heiland Sørensens blendende sopran i toppen.

Når denne fremførelsen likevel ikke overbeviste helt, skyldes det selvsagt at det er vanskelig å få balanse i verket, vanskelig å finne et samlende grep som kan åpne det. Men også, og vel så meget, at selve fremførelsen virket noe atspredt. Mangersnes konsentrerte seg først og fremst om koret mens orkestret og solistene drev hver med sitt. Og alle disse gode kreftene løste selvsagt alle oppgaver profesjonelt. Men man fikk aldri helt fornemmelsen av at de var samlet om en felles oppgave. Bortsett fra da Åsta Jørgensens eteriske fiolinsolo i Benedictus-satsen plutselig fikk alle til å lytte og bøye seg mot hverandre og løfte musikken i felleskap. Til Beethovens høyder.

I minneåret for Fartein Valen

Bergens Tidende Morgen, 30.11.2002

Verk av Valen, Haydn og Brahms

Arve Tellefsen, fiolin

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Arve Tellefsen med sterk tolkning av Fartein Valens fiolinkonsert

Det er ikke mye Fartein Valen man har hørt i Grieghallen i år. Enda det er 50 år siden han døde. Og enda han er den eneste norske komponisten som i internasjonale sammenhenger nevnes i samme åndedrag som Schönberg og de andre store modernistene. Fint altså at BFO her på tampen av minneåret oppfører fiolinkonserten fra 1940, et av Valens mest betydelige verker. Og fint at det ble med Arve Tellefsen som solist. Han kjenner dette verket ut og inn, har spilt det inn på plate for et par år siden. Og ga oss torsdag kveld en sterk, intens tolkning hvor han dekket hele Valens uttrykksregister fra inntrengende klagesang, over fortvilt bønn, til resignasjon og avklaring.

Etter denne konsentrerte, inderlige musikken fulgte, temmelig utradisjonelt, enda en fiolinkonsert - Haydns første. Som formentlig var satt på programmet som terapi for innbitte Tellefsen-fans. De pleier som kjent å bli opprørte og utrøstelige når han spiller modernistisk musikk. Og Haydns første fiolinkonsert er, om ikke annet, et verk for den som trenger noe å roe seg ned på. Elskverdig, upretensiøs musikk, wienerklassisk metervare uten dikkedarer. Så langt fra Valen som det nesten går an å komme.

Etter pausen var dirigenten Eivind Aadland alene med BFO i Brahms’ 3. symfoni. Der det var svare problemer allerede i åpningen. Når Brahms setter strykerne inn i tredje takt etter de to lange blåserakkordene, er det meningen at musikken skal rive seg løs, løfte seg og sveve til himmels. Denne kvelden var det ingen oppdrift å spore, verken her eller i verket som helhet. Aadland holdt seg konsekvent på bakken med en merkelig stiv tolkning der musikken nærmest ble bokstavert takt for takt. Musikerne spilte allting nydelig og korrekt. Og også tempovalgene var gjennomgående korrekte. Allikevel ble dette aldri Brahms. For det ble aldri bredde og spenst i musikken, aldri det store suget og de lange linjene som er Brahms’ karakteristiske signatur som symfoniker.

Som tiden går

Bergens Tidende Morgen, 26.11.2002

Beethoven: Fiolinkonsert og Romanse 1 & 2 for fiolin og orkester

Anne-Sophie Mutter, fiolin

Kurt Masur, dirigent

New York Philharmonic

Fiolinens first lady i flott Beethoven-tolkning.

Tiden går. Hun var bare en lubben teenager da hun spilte inn Beethovens fiolinkonsert for første gang. Dirigenten het Karajan. Det var Berlinerne som akkompagnerte henne. I dag er hun fiolinens ubestridte first lady, en elegant, internasjonal superstar. Og denne gangen spiller hun inn Beethoven live - med Kurt Masur og New Yorkerne. Platen lanseres med videosnutter hvor man ser henne som laid back verdensdame på baksetet av en dyr Mercedes, på sightseeing i New York. Og med videoen følger et PR-materiale av den typen anmelderne normalt bare får tilsendt når den siste Britney Spears-platen skal på gaten.

Men for all del: Ikke la dere lure av mediahypen. Dette er faktisk bra. Veldig bra. Anne-Sophie Mutters nye innspilling av Beethoven er ikke bare – som man kunne forvente det - teknisk perfekt, den er i mange henseender bedre enn den gamle versjonen, mer intens, mer dyptloddende, med mer styrke i den langsomme satsen, med mer briljans i sistesatsen. Man merker at verket tolkes på bakgrunn av mer enn tjue års erfaring. Og i tillegg hviler det et vakkert, gylden lys over det hele, over en plate som også rommer fine tolkninger av Beethovens to Romanser for fiolin.

Altså: en klassisk avklart versjon av noen av repertoarets hjørnesteiner. Kanskje litt for avklart? Når man ikke helt lar seg overmanne, er det kanskje fordi tolkningen virker litt for sikker, litt for solid, litt for tilbakeskuende. Man tar seg i å lure på hvordan en Mullova, en Manze - eller kanskje en Kraggerud - ville taklet disse verkene. Man savner følelsen av at det er noe virkelig alvorlig og viktig på spill her. Følelsen av at det satses noe. At det er en risiko forbundet med å spille denne musikken. Slik det var den gangen hun spilte inn fiolinkonserten for første gang. På den gamle platen med Karajan og Berlinerne.

Entremonts kunst

Bergens Tidende Morgen, 23.11.2002

Verk av Beethoven og Schönberg

Dirigent og solist: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Tvingende musikalsk autoritet og argumentasjonskraft: Stor torsdagskonsert med Philippe Entremont og BFO.

Han setter seg til flygelet, spiller en stillferdig frase, nikker til orkestret - som svarer med et tilbakeholdt sukk. Beethovens fjerde klaverkonsert er i gang. Og vi er med en gang midt inne i wienerklassikkens univers. Et univers preget av klarhet og måtehold.

Det er lett å la seg lure av den elegante, gjennomkultiverte Philippe Entremont. Alt hva han gjør - som pianist, som dirigent - virker så enkelt, så naturlig. Som å puste. Hva det naturligvis ikke er. Det virker bare slik. Hvilket nettopp er kunsten hans: dette at han er i stand til å få selv de mest krevende verk til å åpne seg, til å virke innlysende, logiske. Når han med noen få innledende takter karakteriserer hele den underliggende følelsen i Beethovens klaverkonsert, tenker man uvilkårlig: Jovisst, det er slik det er, det er slik dette verket skal spilles, må spilles. For selv om Entremont umiddelbart virker nesten selvutslettende beskjeden og aldri en eneste gang setter seg selv i sentrum, så har han, både som pianist og som dirigent, en tvingende autoritet og en musikalsk argumentasjonskraft som gjør at man som tilhører hver gang føler at nettopp hans tolkning er den definitive.

Her i byen kjenner vi først og fremst Entremont som en uovertruffen tolker av musikk i spennet fra Haydn til Schubert. Men torsdag kveld etter pausen sto det senromantisk musikk på programmet: Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» i transkripsjonen for strykeorkester. Et overraskende, men heldig valg. For nettopp Entremonts erfaring med den klassiske tradisjonen som Schönberg forholder seg til - og sprenger seg ut av - ga bra uttelling i dette verket.  «Verklärte Nacht» blir ofte veldig grøtete og tykk både i struktur og klang, men torsdag kveld fikk vi en forbilledlig klar tolkning hvor man kunne høre alle de innfløkte linjene i satsbildet og beundre Schönbergs raffinerte orkestrering som av og til får strykerensemblet til å høres ut som et fullsatt symfoniorkester.

Tomme tønner

Bergens Tidende Morgen, 16.11.2002

Verk av Edgard Varèse, Edvard Hagerup Bull og Philip Glass

Gro Sandvik, fløyte

Jonathan Haas og Tom Vissgren, pauker

Dirigent: David Porcelijn

Bergen Filharmoniske Orkester

Autunnale

Grieghallen

Autunnale-konsert med fokus på Edgard Varèse og Edvard Hagerup Bull

Det var en gang da Philip Glass kunne sjarmere musikkritikerne og hypnotisere publikum med kvernende repetisjoner av enkle melodistumper. Men det er lenge, lenge siden. I de siste mange årene har han jobbet i større formater. Hvor enkelheten raskt avsløres som musikalsk enfoldighet. Slik det var tilfellet på torsdagens Autunnale-konsert under fremførelsen av hans Konsertfantasi for to paukister og orkester.

Amerikanske Jonathan Haas og BFO’s egen Tom Vissgren er fremragende paukister. Og gikk til saken med stor entusiasme. Men enn ikke al verdens talent og profesjonalisme kan skjule at dette verket er en endeløs rekke kitchy banaliteter, skrevet uten minste glimt i øyet. Og uten antydning av rytmisk fantasi - et problem som ble ekstra tydelig denne kvelden hvor man uunngåelig måtte sammenligne Glass og hans ramlende tomme tønner med den flotte, eksplosive fremførelsen tidligere på kvelden av Edgar Varèses rytmisk komplekse Ionisation (1929-31) for sirene, tolv slagverkere og pianist.

Kveldens sentrale verk var Edvard Hagerup Bulls 3. symfoni. Den er skrevet i 1963-64, men fikk sin uroppførelse denne kvelden. At det skulle gå nesten førti år før den ble spilt, virker urimelig. For dette er et sprekt, humørfylt verk som bærer sin alder med ynde, kammermusikalsk i klangen, med fokus på de lyse, høye treblåserne og masser av slagverk. Det var som sagt første gang det ble spilt, så det er ikke noe sammenligningsgrunnlag, men man satt allikevel igjen med en fornemmelse av at fremførelsen denne kvelden var for bokstavelig, at dirigenten David Porcelijn og BFO nærmest leste seg igjennom verket takt for takt, snarere enn å spille det som levende, sammenhengende musikk. Forhåpentlig blir det anledning til å stifte nærmere bekjentskap med verket igjen. Og det bør ikke gå nye førti år før det skjer.

Alt i alt en ganske merkelig torsdagskonsert: En Autunnale-konsert med fokus på samtidsmusikk hvor det var verk fra 1920-, 30- og 60-årene som reddet kvelden. Og hvor det sterkeste verket ble spilt aller først: Edgard Varèses komprimerte Density 21,5 for solofløyte som fikk en intens, teknisk briljant tolkning av Gro Sandvik.

Små mirakler

Bergens Tidende Morgen, 05.11.2002

Felix Mendelssohn: Symfoni nr. 2

Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog, sopran

Matthias Bleidorn, tenor

Karstein Askeland, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Johanneskirken

Collegium Musicums kor og orkester i Johanneskirken med flott fremførelse av Mendelssohns Lobgesang-symfoni.

Tiden har ikke vært nådig mot Felix Mendelssohn. Samtiden mente han var verdens største komponist. Da han døde ble det betraktet som en internasjonal tragedie. Men i dag, nesten 150 år etter, er han nærmest glemt. I konsertsalene hører man en enkelt symfoni, noe scenemusikk, et par klaverstykker – resten er taushet. Og det er kanskje synd. I hvert fald ga Collegium Musicums konsert på søndag oss lyst til å høre mer.

Det var hans symfoni nr. 2 som sto på programmet. Lovsangssymfonien kalles den. Et merkelig verk, en bastard, en symfoni-kantate skrevet for at feire boktrykkerkunstens 400-års jubileum. Et typisk romantisk verk, musikk som vil mange ting på en gang, musikk som peker i alle retninger. Et stort tenkt verk, nærmest et slags svar på Beethovens niende: Først tre romantiske orkestersatser – som Karstein Askeland og orkestret ga en entusiastisk, feiende flott fremførelse. Og deretter den sentrale delen: en kantate for kor og tre solister i ni satser over bibelske tekster.

Det var under denne siste delen at musikken for alvor tok av under fremførelsen i Johanneskirken. Ikke minst på grunn av de tre solistene. Tenorpartiet ble sunget med autoritet av tyske Matthias Bleidorn som imponerte med den dystre «Stricke des Todes». Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog ga klokkeklare, teknisk overbevisende tolkninger av sopranpartiene. Det var spesielt tydelig at Nordskog følte seg hjemme her. Og hennes kjølige, mørke sopran passer da også veldig bra til romantiske musikk av denne typen. Skulle man fremheve noen av vokalsatsene må det nettopp bli duettene hennes med Juvik Sæbø og Bleidorn.

Men ellers var det selvsagt koret som sto i sentrum denne kvelden. Og Karstein Askeland har virkelig utrettet små mirakler med dette koret. Klangen var samlet, egal kvelden igjennom. Artikulasjon og tekstuttale var prisverdig klar. Her var det mye å glede seg over. Men det er tross alt grenser for hva Askeland kan få til. Han kan dessverre ikke fremtrylle flere herrestemmer enn det faktisk er. Og det er for få. Alt for få til et verk som dette. Man merket det spesielt i den uakkompagnerte koralen hvor man for første gang kunne høre herrestemmene tydelig. Og hvor man forsto at det er betydelig mer musikk i disse korsatsene enn hva fremførelsen som helhet ga inntrykk av.  

Disiplin og klarhet

Bergens Tidende Morgen, 02.11.2002

Verk av Richard Strauss, Gustav Mahler og Frantz Schubert

Håkon Hagegård, baryton

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andrew Littons offisielle debut som sjefdirigent for BFO

Denne torsdagskonserten var formentlig den viktigste i 2002 - derfor tar vi konklusjonen med en gang: Dette var bra, veldig bra. Andrew Littons offisielle debut som sjefdirigent for BFO ble en flott demonstrasjon av orkesterkultur og solid musikalsk håndverk. Dersom samarbeidet fortsetter på denne måten, er det bare å glede seg. For da kan det være duket for de helt store opplevelsene i Grieghallen de neste årene.

Musikerne har vært på turne i flere uker og er for tiden mer samspilte enn vanlig. Og selvsagt har bevisstheten om den nye mannen på podiet også bidratt til å styrke engasjementet. Men det var ikke bare økt rutine og høy konsentrasjon som skapte det bra resultatet. Kvelden igjennom merket man en ny stemning, en ny klang i orkestret. Kveldens to orkesterverker, Strauss’ Don Juan og Schuberts 9. symfoni, fikk en gjennomarbeidet, disiplinert og klar fremførelse. Spesielt var Littons tolkning av Schubert-symfonien interessant - som en indikasjon om hva som er hans styrke. Og hva vi kan vente oss i tiden fremover.

Schuberts niende kalles vanligvis «den store», men burde vel egentlig - med en spilletid på om lag 55 minutter - heddet «den lange». Og det er nettopp lengden som vanligvis er problemet her, for denne symfonien har ikke det lange, seige åndedraget som andre store verk i den romantiske tradisjonen. Den er oppbygget som serier av temaer og fragmenter. Som det kan være vanskelig å holde sammen på og få til å danne en større helhet. Litton forsøkte da heller ikke dette, han konsentrerte seg i sin tolkning om å gjøre rede for de enkelte musikalske delene og tydelig markere deres posisjon i det lange forløpet. Dette ble en klart artikulert fremførelse hvor fremleggelsen av verkets struktur var det sentrale, men hvor det også var jobbet med de små detaljene, de små, viktige overgangene. BFO fulgte Littons minste vink. Klangen var stor og strålende, nesten «amerikansk». Fremførelsen var teknisk upåklagelig. Solid musikalsk håndverk.

Flott teknikk var det også i fremførelsen av Mahlers «Lieder eines fahrenden Gesellen» med Håkon Hagegård som solist. Selv om det etter hvert er over et kvart århundre siden Hagegård sjarmerte allverdens tv-seere som Papageno i Bergmans versjon av Tryllefløyten, har stemmen hans fremdeles et ungdommelig, lett, nesten uskyldig preg – noe som passer bra til disse ungdomssanger av Mahler. Men det er samtidig tydelig at årene har tært på denne stemmen. Den er skrøpelig både i høyden og dybden, og det må jobbes hardt og økonomiseres kraftig for å få den til å bære. Hagegård klarer det med imponerende teknikk og naturlig musikalitet, men vurdert som Mahler-tolkning var hans innsats denne kvelden noe problematisk – ofte for forsiktig, for tilbakeholdende, for kalkulerende.    

Likeverdige partnere

Bergens Tidende Morgen, 15.10.2002

Beethovens fiolinsonater

Augustin Dumay, fiolin

Maria João Pires, klaver

Deutsche Grammophon

Flott, musikantisk tolkning av Beethovens fiolinsonater.

I 1998 ga Deutsche Grammophon ut alle Beethovens ti fiolinsonater med Anne Sophie Mutter og Lambert Orkis. Nå, fire år etter, kommer sonatene igjen på DG, denne gang med Augustin Dumay og Maria João Pires. Er det da virkelig bruk for enda en versjon? Svaret er ubetinget ja!

Det var spotlight på fiolinen i den gamle versjonen. Mutters tolkning var sterk og streng. Og virtuos. Hun tok seg både små og store friheter med teksten for å få instrumentet sitt til å stråle og funkle.

Dumay har kanskje ikke samme suverene tekniske kontroll, men virker likevel friere nesten overalt i disse verkene. Hans tilgang er syngende, dempet, av og til nesten ydmyk, men også full av autoritet og spilleglede. Og så har han den fantastiske Pires å spille opp mot. Dette er ikke fiolin med klaver i bakgrunnen, dette er musikk for likeverdige partnere. Og en tolkning hvor sonatenes elementære musikantiske kvaliteter hele tiden står i sentrum.

Det er snakk om studioinnspillinger, men det høres ut som om det var live-opptak. For Dumay og Pires lever i situasjonen, griper sjansene i flukten, lytter til hverandre og til musikken og lar seg føre av den. Og gir oss ti spontane, levende fortolkninger som kulminerer, intenst, sprudlende, med den store Kreutzer-sonaten.

I mesterligaen

Bergens Tidende Morgen, 12.10.2002

Verk av Hovland, Grieg og Dvorak

Håvard Gimse, klaver

Rafael Frühbeck de Burgos, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Håvard Gimse og reiseklart BFO i publikumsvennlig program.

«Det er stål bak de virtuose elementene i dette verket», sa pianisten Stephen Kovacevich da han siste år spilte inn Griegs a-moll konsert på plate. Og stål var det i hvert fald i Håvard Gimses versjon torsdag kveld, ikke bare i de fryktede åpningsakkordene, men i verket som helhet.

Vi hører a-moll’en så ofte i denne byen. På torsdag hørte vi den igjen. Men denne gangen i en av disse sjeldne, klarøyde fortolkningene hvor man glemmer alle tradisjonelle bilder av høyfjell og fossefall og saueflokker, og bare hører musikken. Og hører at det faktisk er mer musikk i dette verket enn ryktet vil ha det til.

Det var steder i Gimses fortolkning hvor han åpnet opp for aspekter man aldri har bemerket før. Ofte skjedde det bare med en ørliten rytmisk forskyving – han spilte åpningen som en liten ettertanke, fraserte temaet i tredjesatsen litt annerledes enn man er vant med osv. Men mest av alt var det den generelle stemningen og pulsen gjennom hele verket som imponerte. Og først og fremst Gimses nøkterne, helt usentimentale spillestil som skaper en fin balanse mellom den lyriske andresatsen og de mer kantede, dissonantiske delene.

BFO og dirigenten Rafael Frühbeck skal ut på turne med dette programmet. Og det høres – i selve programmet hvor den populære Grieg-konserten etterfølges av Dvoraks like så populære 9. symfoni, «Fra den nye verden». Men det høres også i fremførelsen. For alt var pusset og polert denne torsdag kvelden. Gruppene var samstemte. Fraseringen var finslipt. Samspillet sømløst. Og under de Burgos’ ledelse fikk vi en flott, topptrimmet Dvorak der det underveis hele tiden ble gjort små presise justeringer slik at klang og frasering var optimal.

Orkestret er reiseklart. Og når BFO er i det humøret, kan de konkurrere med de beste i den europeiske mesterligaen. Lykke på reisen!

En milepæl

Bergens Tidende Morgen, 01.10.2002

Schubert: Die schöne Müllerin

Matthias Görne, baryton

Eric Schneider, klaver

Decca

Matthias Görne synger «Die Schöne Müllerin». En tolkning uten konkurranse.

Så kom den endelig: Platen med Matthias Görnes tolkning av Schuberts «Die Schöne Müllerin». En tolkning som sprenger alle vante referanserammer. En milepæl i liedkunstens historie.

At Görne er uten konkurranse når det gjelder selve stemmematerialet, er for lengst opplest og vedtatt. Barytonen hans er sterk og usvikelig presis. Spennvidden er enorm, og klangen er bæredyktig over hele registret: mørk og fyldig i dybden, lys og silkemyk i høyden - som hos Görne ligger et bra stykke oppe i tenorenes tradisjonelle område.

Å lytte til denne stemmen er en fysisk opplevelse, skrev en engelsk kritiker nylig. Når man lytter til Die Müllerin må man gi ham rett. Men det er også en følelsesmessig opplevelse. Og en opplevelse som på mange måter endrer den tradisjonelle forståelsen av dette verket.

Historien om den skjønne møllerske er enkel. Den unge møllersvennen forteller den i en serie sammenhengende sanger: Han forelsker seg i Mesters datter, hun svikter ham, han kaster seg i bekken og begår selvmord. Det er mange brå stemningsskift i dette verket. Og Görne mobiliserer hele sin musikalske og dramatiske tolkningskunst for å fange dem. I utgangspunktet er tolkningen hans veldig maskulin og nettopp fysisk. For første gang blir disse sangene sunget slik man kan tro på at denne unge møllersvennen virkelig livnærer seg av hardt arbeid og faktisk er i stand til å flytte tunge melsekker.

Underveis gjennom verket belyser Görne teksten gjennom Schuberts musikk, og karakteriserer personer og stemninger slik det neppe er gjort før, godt støttet av den solide pianisten Eric Schneider. Man hører og forstår den naive unge møllersvennens opplevelse av situasjonen, men man ser også hele historien liksom utenfra og forstår at møllersvennen tar feil, at han mistolker denne jenten. Og man hører samtidig alle de små tegnene i musikken og teksten som peker frem og foregriper den tragiske slutningen.

Dette er en annerledes tolkning. Stemningen er mørkere enn vanlig, noen sanger synges langsommere. Og selvsagt har det allerede kommet kritiske innvendinger fra liedtradisjonens museumsvoktere som mener at Görne ikke er lys og uskyldig nok. Men da er det bare å vise til teksten selv og til Görnes skarpe lesning av den. Dette er faktisk ikke noen lett og lys historie. Det er en historie som fra starten handler om skjebnesvangre illusjoner. Og nettopp fordi Görne følger tekstens anvisninger så nøye, får også de lyse, jublende sanger en helt uvant dybde.

Det er blitt sagt at nettopp når det gjelder «Die schöne Müllerin» er konkurransen sterk i disse år. Det er feil. Matthias Görne er uten konkurranse i dette verket. Og i dette repertoaret.

I toppsjiktet

Bergens Tidende Morgen, 27.09.2002

Verk av Beethoven, Trygve Madsen, Bach/Busoni og Schumann

Gunilla Süssmann, klaver

Festivalkvartetten

Bergen Internasjonale Kammermusikkfestival

Terminus Hall

Gunilla Süssmann imponerer med teknisk briljans og sterk Beethoven-tolkning

Gjennommusikalsk, teknisk overskudd, en formsans utover det sedvanlige. Man trenger store ord når man skal skrive om Gunilla Süssmanns konsert på Kammermusikkfestivalen. For en pianist!

Hun startet med Beethoven og la med en gang listen høyt. Med opus 109, et av de sene klaververkene hvor Beethoven sprenger sonateformen og lar verket oppløse seg i fantasier og fragmenter. Süssmann spiller denne brutte, asymmetriske musikken krystallklart og disiplinert. Hun gjennomlyser verket og argumenterer musikalsk for det, slik at man skjønner både hennes valg og Beethovens. Spesielt imponerende - og avklarende - var hennes redegjørelse for de merkelige, brå kastene i den lange sistesatsen.

Det fortsatte kvelden igjennom med klaverspill på høyt teknisk nivå. Og det sluttet med Süssmann i rollen som kammermusiker sammen med Festivalkvartetten i en sterk og overbevisende tolkning av klaverstemmen i Schumanns klaverkvintett.

Hun er ennå ikke ferdig med soliststudiet. Og befinner seg allerede i toppsjiktet blant norske pianister. Dette kommer til å bli bra. Vi gleder oss.

En enkelt innvending: Man lurer på hvorfor hun velger å bruke tid på Busonis taktløse transkripsjon av Bach d-moll chaconne for solofiolin. Vel er denne vulgære bløtkaken teknisk krevende og kanskje derfor utfordrende for en bra pianist. Men kitch er nå engang kitch. Uansett hvor gammelt det er. Og uansett om det fremføres med virtuos briljans.

Og en siste ting: Det var Gunilla Süssmann som reddet Schumanns klaverkvintett denne kvelden. Som helhet var fremførelsen under nivå. Festivalsjefen burde skjønne han ikke er den rette til å spille førstefiolin i et så krevende verk.

Musikalsk potensial

Bergens Tidende Morgen, 25.09.2002

Verk av Beethoven, Brahms og Yusupov

Tel-Aviv Trio

Bergen Internasjonale Kammermusikkfestival

Terminus Hall

Fint møte med ung israelsk klavertrio.

Beethoven til å starte på. Brahms som avslutning. Og en ung velopplagt trio til å klare sakene. Det høres ut som et bra opplegg. Og var det. For Tel-Aviv Trio viste seg å være et hyggelig bekjentskap. Det var en del røffe passasjer underveis, og det var grep som kunne diskuteres, men i det store og hele ble kvelden et fint møte med en ung israelsk klavertrio som har betydelig potensial.

Man merker fra første takt at dette er en klavertrio med stort K. Det er pianisten Jonathan Aner som styrer begivenhetene. Og det gjør han med autoritet og overblikk. Sammen med cellisten Ira Givol skaper han et klangbilde som demonstrerer fin sans for trio-formatets tradisjon. Uromomentet i trioen - og kanskje også den mest spennende musikeren - er fiolinisten Matan Givol. Som tydeligvis har et noe annerledes klangideal. Han streber ikke etter at få de tre stemmene til å smelte sømløst sammen, men utprøver muligheter i situasjonen og prøver å presse musikken mot grensene. Noen ganger så hardt at det nesten knaket i Beethovens «Geistertrio», men med interessante resultater i Brahms’ op. 87 - hvor verket jo også i utgangspunktet legger opp til en mer selvstendig og friere spillestil.

Tid og tålmodighet

Bergens Tidende Morgen, 17.09.2002

Anton Bruckner: Symfoni nr. 8

Dirigent: Riccardo Chailly

Concertgebouworkest

Decca

Stor Bruckner-tolkning fra Riccardo Chailly og Concertgebouworkest

Hans Pfitzner sa en gang spydig at Bruckner hadde komponert den samme symfonien ni ganger. Hver gang Riccardo Chailly dirigerer Bruckner, dementerer han denne myten. En Bruckner-symfoni er et unikt, egenartet musikalsk univers, demonstrerer han. Hver gang. Senest med denne innspilningen av Bruckners åttende, en plate som har vært tre år underveis, men som det bestemt har vært verdt å vente på.

Verkets dimensjoner er enorme. Men Chailly er en tålmodig mann. Han tar seg den tiden det må ta hvis man skal gjøre seg håp om å få overblikk over dette merkelige universet. Han setter det rette grunntempoet fra starten. Og underveis får han Concertgebouworkest til å balansere de fire satsene opp mot hverandre slik at den store, overordnede planen virker logisk og innlysende.

Det er klarhet som er nøkkelordet her: Det er klarhet i den innbyrdes avveiningen av satsene. Det er klarhet i den indre stemmeføringen. Og, ikke minst, det er en kjølig klarhet i den gyllne, høstlige klangen som Chailly og orkestret i felleskap maner frem i Concertgebouws legendariske Store Sal. Og så har han, i motsetning til mange andre Bruckner-dirigenter, tålmodighet nok til å holde musikerne tilbake og først la dem slå til med den fulle, gigantiske styrken i aller siste sats.

I 2005 drar Chailly til Leipzig og starter som sjefsdirigent for det tradisjonsrike Gewandhaus-orkestret. Det er bare å ønske ham og Leipzig lykke til. Men rekker han å gjøre sin Bruckner-serie ferdig sammen med Concertgebouworkest? Vi får håpe det.

Farinellis greatest hits

Bergens Tidende Morgen, 15.09.2002

Arias for Farinelli

Vivica Genaux, mezzosopran

Akademie für Alte Musik Berlin

Dirigent: René Jacobs

Harmonia Mundi

Den amerikanske mezzosopranen Vivica Genaux eksperimenterer med kastratrepertoaret

Gikk du glipp av de flotte konsertene med Akademie für Alte Musik under årets Festspill? Da har du sjansen for å høre Berlinermusikerne på denne platen hvor de leverer nydelig akkompagnement bak den unge amerikanske mezzosopranen Vivica Genaux i noen av kastratsangeren Farinellis greatest hits.

Samtidens kilder forteller at Farinellis stemme hadde en usedvanlig briljans og kraft, en enorm spennvidde og en nesten overjordisk klang. I vår tid bruker man vanligvis falsettsangere, kontratenorer, i dette repertoaret. Dem slår en bra mezzo som Vivica Genaux uten problemer, alene på grunn av stemmens kraft og bæreevne i høyden og det fyldige, nyanserte bunnregisteret. Men om hun synger som Farinelli og barokkens andre populære kastrater, er det selvsagt umulig å si noe om.

Men dette er nok mest et problem for musikkhistorikere. For oss vanlige lyttere er platen først og fremst en fin anledning til å høre en overdådig fremførelse av noen av de heteste sviskene fra dette gamle repertoaret. Stor musikk er det så visst ikke. Men det er flott skrevet, musikk beregnet på å stråle og imponere. Hva det så sandelig gjør. Fremdeles. For det er helt umulig ikke å la seg sjarmere av virtuositeten og musikkens rå, skamløse energi når Genaux lukker opp for godteposen.

Det nye vidunderet

Bergens Tidende Morgen, 27.08.2002

Verk av Tchaikovskij og Shostakovich
Ilya Gringolts, fiolin

Itzhak Perlman, dirigent

The Israel Philharmonic Orchestra

Ilya Gringolts – en ung fiolinist som kan mer enn sitt Fader Vår

Han – eller hun - er ung. Spiller fiolin. Blir oppdaget av en av de gamle mestrene. Får seg kontrakt med et stort plateselskap. Og spiller inn Tschaikovskijs fiolinkonsert.

Hørt den før? Jo visst. Cirka annenhver måned. Denne gangen er det Deutsche Gramophon som forteller den. Det nye vidunderet heter Ilya Gringolts. Og det er Itzhak Perlman som har funnet ham. Man kjenner historien.

Men selv om DG gjør sitt beste for å skjule det, så er Gringolts faktisk ikke noe nytt funn. Han er, sine tjue år til tross, allerede en ganske erfaren fiolinist med tre bra plater bak seg – alle på merket BIS. På disse platene viser han blendende virtuositet i verker av Paganini og Wienawski, men spiller f.eks. også Hindemith og Schnittke.

At han kan mer enn sin Tschaikovskij og sitt Fader Vår, og gjerne går uten for fiolinlitteraturens kvistede løyper, det demonstrerer han også på den nye platen fra DG. Hvor hans formidable teknikk får de raske satsene i Shostakovichs første fiolinkonsert til å sveve og gnistre. Og hvor hans erfaringer fra det romantiske repertoaret gir uventet uttelling i en sterk, inntrengende tolkning av den langsomme passacagliaen -med en kadense som dekker hele skalaen fra skrøpelig intimitet til hvitglødende villskap.

Nei da. Gringolts er visst ikke bare enda en av platebransjens døgnfluer. Kanskje er han faktisk «the real thing» – som en anmelder skrev i anledning en av BIS-platene. Det skal bli spennende å se hva som skjer med ham de neste årene.

Den kinesiske fascinasjonen

Bergens Tidende Morgen, 16.08.2002

Giacomo Puccini: Turandot

Irena Mikeviciute (Turandot), Caterina Cellia Costea (Liù), Lee Jeon Won (Calaf)

Balász Kovalik, regi

Dirk Hofacker, scenografi

Thomas Märker, lys

Vest Norges Operas orkester

Bergen Operakor og et barnekor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera

Bergenhus Festning

Interessant oppsetning av Puccinis Turandot på Bergenshus Festning

Det er ungarske Balázs Kovalik som har regissert den Turandot som oppføres på Bergenshus Festning i disse dagene. Og det har han gjort bra. Oppsetningen demonstrerer fin sans både for Puccinis opera og for de dramaturgiske mulighetene i det kjempemessige trapperommet som scenografen Dirk Hofackers har skapt bak Håkonshallen.

Det er spesielt de seremonielle aspektene av historien om Turandot som Kovalik fokuserer på. Den kalde, kinesiske prinsessen som henretter frierne sine på løpende bånd, lever i en hoffverden preget av dystre ritualer og stive prosesjoner. Og inn i dette stramt kontrollerte universet kommer da det fremmede og ustyrlige i form av tartarprinsen Calaf som stikk mot al fornuft forelsker seg i Turandot, beseirer hende og lærer hende hva kjærlighet er.

Dette er et eventyr. Og Kovalik forteller det som et eventyr. Med enkle, klare grep, med spektakulære effekter og med bra utnyttelse av det svartkledde Bergen Operakor og et angelisk barnekor helt i hvitt. Han gjenskaper og kommenterer forestillingen om det helt annerledes, det fremmede, dobbeltheten av grusomhet og overdådig praktutfoldelse, alle disse bildene som preget den gamle, europeiske fascinasjonen av Kina.

Da Puccini døde i 1924 hadde han ennå ikke skrevet ferdig, tredje akt og den siste musikken ble komponert av Franco Alfano på oppdrag av forleggeren Ricordi. Det er en løsning som i ettertid er blitt voldsomt kritisert. Og det forstår man godt når man hører musikken spilt live på Bergenshus. For presis på det stedet hvor Puccini la ned pennen, virker det som om al luft plutselig går ut av balongen. Musikken blir tung, matt. Der Puccini er raffinert og presis, er Alfano pompøs og banal.

Men når oppsetningen mister intensitet og energi her mot slutten, skyldes det selvsagt også at Puccini på sett og vis hadde malt seg opp i et hjørne i tredje akt. Etter en bevegende scene hvor slavinnen Liù ofrer livet sitt for prins Calaf, skal han på ganske kort tid både utviske minnet om Liù og samtidig demonstrere og sannsynliggjøre at den onde, sadistiske Turandot plutselig forvandles til en varm, elskende kvinne. Han klarte det ikke. Alfano klarte det ikke. Og uansett hvor mye fyrverkeri Kovalik brenner av på Håkonshallen, og hvor mye Irena Mikeviciute som Turandot og Lee Jeon Won som Calaf springer opp og ned av Hofackers trapper, så klarer de det ikke heller.

Hvilket også henger sammen med at de to sangerne så å si befinner seg i hver sin musikalske verden. Won er en glimrende dramatisk tenor. Han synger kvelden igjennom med ekte forståelse for den italienske operatradisjonen, og gir en bunnsolid tolkning av Calafs parti som, nesten selvsagt, kulminerer i en kraftfull «Nessun dorma». Kraft og bidd er det også i Mikeviciutes sopran, men hun synger innenfor en østeuropeisk tradisjon som ligger meget fjernt fra Puccinis musikalske univers: Stemmen hennes er stor, men virker samtidig presset, skarp, ofte nesten skinger, og hun synger med et stort, blafrende vibrato som krasjer fælt mot Wons mer kontrollerte, avdempede uttrykk.

Musikalsk sett lider oppsetningen i tillegg av at unge Caterina Cellia Costea ennå ikke har stemmemessig autoritet til å fylle den vanskelige rollen som Liù. De sangerne som fungerte best på premieren, var, bortsett fra Won, den italienske trioen Pietro Masi, Francesco Gianelli og Giuliano di Filippo i rollene som Turandots komisk-demoniske ministre Ping, Pang og Pong. Dessuten bør Bergen Operakor fremheves, ikke bare for en bra scenisk innsats, men også for mange fine musikalske momenter underveis.

Gråt og klage

Bergens Tidende Morgen, 13.08.2002

Egil Hovlands andre Job-suite.

Espen Skjønberg, resitasjon

Otto Christian Odland, orgel

Bergen Kirkespill

Mariakirken

Espen Skjønberg med imponerende resitasjon av Jobs bok under Bergen Kirkespill

De ugudelige lever et lystigt liv. «De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd», sier Job. Han selv, den ulastelige og gudfryktige, er blitt rammet av alverdens ulykker. «Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage», roper han. Ifølge Jobs bok, en av Bibelens mørkeste tekster.

Det er klang av både citarer og fløiter i Egil Hovlands orgelverk «Job», men mest er det gråt og klage. For selvsagt er det Jobs musikk det dreier seg om her, sorgens og jammerens musikk. Derfor starter det med voldsomme, fulltonende glissader. Derfor er det mye dissonantisk halvmørke underveis. Og selvom man hører citarenes og fløitenes enkle melodier fra tid til annen, så varer det ikke lenge før de oppløser seg og løper ut i svarte, dunkle klanger.

Den unge organisten Otto Christian Odland spilte Hovlands verk kontant og fyndig under Bergen Kirkespill på søndag, med bra registrering i orgelet og klar og nøktern redegjørelse for det tidvis ganske flokete stemmevevet. Dette er kanskje ikke noe stort verk, men slik Odland spilte det, fungerte de sju korte satsene som en flott, effektiv ramme om opplesningen fra Jobs bok. Og når oppleseren er en gammel ringrev som Espen Skjønberg, da må det selvsagt bli bra. Men også ganske komplisert.

I teksten beklager Job sin vonde skjebne, men Gud refser ham for oppsetsigheten hans. Og Job underkaster seg til sist. Hvoretter Gud gir ham kompensasjon for alle lidelsene hans. Og her ved slutten av teksten lar Hovland da musikken sin klinge ut i enkle harmonier som antyder en slags forsoning. Mens Skjønberg med opplesningen sin nærmest dementerer forestillingen om forsoning. For i hans sterke, nyanserte tolkning er det motsigelser i denne teksten som det ikke går an å forsone. Spesielt fokuserer han på refselsens absurditet og demonstrerer med enkle, små virkemidler de koleriske, irrasjonelle aspektene av den autoritære faderskikkelsen som Job ender med å bøye seg for. Og når Skjønberg til sist setter punktum og forteller at Job døde «gammel og mett av dager», holder han på beundringsverdig måte teksten åpen slik at vi forstår at dette ikke nødvendigvis er en happy end.

Reservert Schumann-tolkning

Bergens Tidende Morgen, 04.08.2002

Robert Schumann

Frauenliebe und –leben, Lenau-Lieder mm.

Bernarda Fink, mezzosopran

Roger Vignoles, klaver

Harmonia Mundi

Bernarda Finks platedebut som Lied-sangerinne

I betraktning av Bernarda Finks lange erfaring som operasangerinne kunne man kanskje forvente dramatikk og intensitet for alle pengene når hun på denne platen sprenger seg ut av Early Music-båsen og tar fatt på den store høyromantiske Lied-tradisjonen. Men faktisk er hennes tolkninger av Frauenliebe und –leben og de andre Schumann-sangene ikke bare neddempede, de er eiendommelig tilbakeholdende, nærmest reserverte.

At hun er en fremragende sangerinne, er det ingen tvil om. Alt det tekniske er på plass her. Hennes mezzo er slank, nesten vibratoløs, med bra fylde i dybden og flott stråleglans i toppen; hennes frasering er gjennommusikalsk, hennes tekstuttale lytefri. Men samtidig sitter man igjen med en fornemmelse av at dette blir litt for dydig, litt for pent, litt for skoleflinkt. For Schumanns sanger krever mer enn en perfekt stemme. De krever intimitet, følelsesdybde, lidenskap. Kvaliteter som Fink kun sjeldent er villig til å legge inn i tolkningen. 

Verdenspremiere

Bergens Tidende Morgen, 30.07.2002

Joseph Haydn

Cantates pour les Esterházy

Sunhae Im, sopran

VokalEnsemble Köln, Cappella Colonienis

Dirigent: Andreas Spering

Harmonia Mundi

Tre nydelige tilføyelser til Haydns verkliste

Fyrsten elsker pomp og prakt. Når han har navnedag, spiller slottets musikere et nytt verk til hans ære. Når han kommer hjem etter en liten tur til Frankfurt, blir han mottatt med en nyskrevet kantate. «O, hvilken lykke, hvilken herlig dag», synger sopransolisten. «Lenge leve vår Prins. Han forbløffer verden», synger koret. Mer forbløffende enn Fyrst Nicolaus og det eventyrlige hoffet på Esterházy, er dog musikken. Og den unge kapellmester som skrev den, den gang i begynnelsen av 1760-årene: Joseph Haydn.

Originalmanuskriptene til Frankfurt-kantaten og til to navnedagsverk ble funnet i Krakow for tjue år siden. Nu foreligger musikken på plate for første gang. Den er spilt inn av kompetente tyske musikere og sangere som går til oppgaven med liv og sjel under ledelse av cembalisten Andreas Spering.

Det er snakk om leilighetsmusikk. Men, vel å merke,  leilighetsmusikk skrevet av en ung, frekk komponist som vet hvordan man konstruerer flotte, effektive verk med overraskende virkninger og virtuose grep. Disse verkene var beregnet til å blåse sokkene av publikum. Og det klarer de fremdeles. I hvert fall slik Spering og hans kolleger spiller og synger dem: kontant, entusiastisk, med ungdommelig overskudd og trøkk. Og ut over disse tre nydelige tilføyelser til Haydns verkliste får man så oven i kjøpet en nydelig tolkning av hans 12. symfoni som han komponerte på Esterházy i de samme årene

Avskjed med Berlin

Bergens Tidende Morgen, 23.07.2002

Gustav Mahler

7. Symfoni

Berliner Filharmonikerne

Claudio Abbado

Deutsche Gramophon

Claudio Abbado og Berliner Filharmonikerne med stor Mahler-tolkning

Da Claudio Abbado i 1998 meddelte at han ville fratre som sjefsdirigent for Berliner filharmonikerne ved utgangen av 2001, var det mange som fryktet at han nå skulle miste grepet om dette vanskelige orkestret. De tok feil. Samarbeidet mellom Abbado og musikerne har neppe noensinne vært mer fruktbart og mer intenst enn nettopp i de siste fire årene av hans lange Berlin-periode. Noe som Deutsche Gramophon for tiden dokumenterer med en rekke plateutgivelser hvorav den foreløpig siste er dette live-opptak fra 2001: Mahlers 7. symfoni i en stor, avklart tolkning der verkets bærende strukturer fremstilles med samme innsikt og omhu som de avgjørende, betydningsmettede detaljene.

Tredjesatsens iskalde, sprengte scherzo er alltid et viktig omdreiningspunkt i dette merkelige byggverket, men i motsetning til mange andre dirigenter tillegger Abbado også serenadene, de to omgivende stykker «Nachtmusik», betydelig vekt slik at selve verkets avgjørende omslag i hans tolkning kommer til å ligge i overgangen mellom den siste serenaden og finalen – som en understrekning av Mahlers eget utsagn om at dette er stedet hvor dagen, lyset bryter frem og nattens skygger må vike.

Berlinerne følger oppmerksomt Abbado gjennom alle faser av denne lange musikalske meditasjon. Og spiller helt suverent. At dette er et uredigert konsertopptak, hører man først til aller sist. Når applausen braker løs.

Miniatyrer

Bergens Tidende Morgen, 18.06.2002

Béla Bartók

44 Duos for Two Violins

András Keller, Janós Pilz

ECM New Series

Flott nyinnspilling av Bartóks fiolinøvelser

To fiolinelever som spiller Béla Bartóks 44 duoer? Joda. Det går an, det. Han skrev disse stykkene til undervisningsbruk, og mange av dem kan spilles av begynnere. Men det er tross alt bare når de aller beste fiolinistene gir seg i kast med dem at de virkelig åpner seg, og man hører hvor fantastisk musikk dette er: 44 fortettede miniatyrer basert på folkemelodier fra hele det slaviske området. Et helt lite katalog over Bartóks mest karakteristiske grep som komponist.

Han ordnet opprinnelig stykkene etter stigende vanskelighetsgrad, men anbefalte at man stokket dem om hvis de skulle spilles på konsert. Det har de to glimrende ungarske fiolinistene, András Keller og Janós Pilz, gjort. Med stort talent og forståelse for dette særegne musikalske universet. Slik de har lagt stykkene til rette på den nye platen fra ECM, er det ikke mye som peker i retning av fiolintekniske fingerøvelser. Dette er blitt et «verk», i hvert fald en musikalsk sekvens som henger sammen og gir bra mening, en flott, fargestrålende mosaikk av ultrakorte stykker som gjensidig kommenterer og belyser hverandre. Spilt skarpt og klart, med rytmisk drive og sterke, uforsonlige dissonanser.

En fotnote

Bergens Tidende Morgen, 18.06.2002

The Chamber Works of Johan Henrik Freithoff

Norsk Barokkorkester

Ketil Haugsand

Simax

Musikalsk metervare uten forsonende momenter.

Det er komponister som ikke klarer det. Det er verker som går i glemmeboken. Av og til urettferdig. Men det kan faktisk være helt legitime, kunstneriske grunner til at noe musikk faller ut av den kollektive hukommelsen. Platen med Johan Henrik Freithoffs kammermusikk demonstrerer det.

For selv om den glimrende cembalisten Ketil Haugsand og medlemmer av Norsk Barokkorkester kjemper entusiastisk og profesjonelt for saken, kan de ikke skjule at disse små stykkene fra midten av 1700-tallet er grå, trist metervare fra barokkmusikkens overskuddslager. Kanskje gøy å spille, men kjedelig å lytte til. Enkel, litt famlende musikk uten særpreg, uten forsonende momenter.

Freithoff som levde hele sitt voksne liv i København, var født i Kristiansand. Hvilket formentlig er den egentlige grunnen til denne utgivelse. Som dokumenterer en bitteliten fotnote i fellesmonarkiets musikkhistorie.

Når musikken taler

Bergens Tidende Morgen, 28.05.2002

Jan Dismas Zelenka: Requiem für August den Starken

J.S. Bach: Lass, Fürstin, lass noch einen Strahl (BWV 198).

Akademie für Alte Musik Berlin

Dresdner Kammerchor

Domkirken

Sørgemusikk fra 1700-talet med Akademie für Alte Musik Berlin og Dresdner Kammerchor i Domkirken.

«Forstum, forstum, fagre strenger», skriver Johann Christoph Gottsched. Kurfyrstinden av Sachsen er nettopp død, og hoffet har hyrt ham, Tysklands store barokkpoet, til å skrive et sørgedikt. Han bruker en av de gamle, gjennomprøvde grepene: «Forstum, forstum, fagre strenger». Det finnes ingen toner som klarer å uttrykke sorgen. Skriver han høystemt.

Men hoffet har også hyrt Bach. Han tonesetter Gottscheds lange, formløse dikt. Og da sørgekantaten blir fremført den 17. oktober 1727, er det en strålende sopran som synger «Forstum, forstum, fagre strenger». Hun tviholder på denne setningen, vender tilbake til den igjen og igjen. Båret av en sterk orkestersats, hamrer hun den ut. Hver gang med nye melodiske forskyvinger, med nye forsiringer.

Bach har elsket dette ironiske, nesten postmodernistiske grep: Å la uttrykket dementere innholdet, å la musikken dementere teksten. Å bruke al kunsten sin til å demonstrere at det er språket, teksten som bør forstumme, at musikken, hans musikk, klarer hva språket ikke kan: å gi den formelle, stiliserte hoffsorgen et stort, rikt følelsesuttrykk.

Grepet virkar ennå. Selvsagt var det ingen som tenkte på Gottsched og den triste teksten hans i går kveld i Domkirken. Det alle var kommet for å høre, var Bachs musikk. Som fikk en flott, tidsriktig fremføring av Akademie für Alte Musik Berlin og Dresdner Kammerchor. Er det noe Early Music-bevegelsen har lyktes med, så er det nettopp dette: å gi barokkmusikken den retoriske kraften tilbake, få den til å tale igjen. Og Berliner-akademiet og Dresdner-koret kan det bedre enn mange andre: I fortolkningen deres taler musikken inntrengende, inderlig med delikate, gjennomsiktige fargelegninger. Og har, de spinkle originalinstrumentene til tross, dynamisk spenn nok til å brenne igjennom og tale med store bokstaver når det blir krevd.

Kurfyrstindens mann  døde seks år etter. Han var katolikk og ble feiret med en dødsmesse. I går kveld i Domkirken ble også dette verket spilt, men ukronologisk - med den eldre dødsmessen før sørgekantaten. Av gode, programstrategiske grunner. For dødsmessen er skrevet av en av Bachs samtidige, den tsjekkiske komponisten Zelenka. Og uansett at dette faktisk er veldig bra musikk, med mange interessante og virkningsfulle effekter, så er det ikke mulig å komme etter Bach i et slikt program.

Men musikkfabrikken var ikke død

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2002

Ensemble Bukharin

Music Factory

Gunnar Sævigs sal

Hjemmesejr for samtidsmusikken

I mange år var Music Factory det mest oppløftende som skjedde på musikkfronten i mai måned. En helt nødvendig motvekt til Festspillene som alltid satset på det sikre, det pene, det forutsigbare, musikk på grensen til det kjedelige. Det satte den nåværende festspilldirektøren en brå stopper for med sine spennende, fantasifulle musikkprogrammer stappfulle av nyoppdagelser, uventede perspektiver og overraskende sammenhenger på kryss og tvers.

Med en slik motspiller kommer en institusjon som Music Factory nemt til å stå i skyggen. Så mye at NRKs P2 nylig utskrev dødsattest. Men musikkfabrikken var ikke død. Det jobbes fremdeles i fabrikkhallene. Formentlig like intenst som før. Men kanskje ikke fullt så synlig og spektakulært som da Geir Johnson var virksomhetsleder.

Publikum er der i alle fall fremdeles. Et lite, sakkyndig publikum. Som i går kveld satt i Gunnar Sævigs sal og lyttet til et blandet program med hovedvekt på nyere engelsk og norsk musikk.

Først ut var den begavede fløtenisten Kjersti Sellevåg som ga en intens tolkning av Edgar Varéses solostykke Density – en aldri så liten påminnelse om hva som sto på spill for den gamle avantgarden. Og deretter gikk det slag i slag. Et stykke for solofiolin med innslag av folketone av Andrew Toovey, flott fremført av Sharleen Harshenin. Et voldsomt krevende stykke for solo klaver av Manchester-professoren Philip Grange, spilt med vanlig virtuositet av en av hans tidligere elever: James Clapperton, den nåværende leder av Music Factory.

Men man trenger ikke være nasjonalist eller Bergenspatriot for å mene at kveldens mest interessante musikk var den som de lokale gutta boys hadde skrevet. Konserten bød f.eks. på et gjenhør med Morten Eide Pedersens «At the still point of the turning world», en tyst, vakker nattestemning for solo klaver. Og, i den helt andre enden av skalaen: Ruben Sverre Gjertsen «Miniatures III» for fiolin og klaver og Berge Osnes' nyskrevne «Farben» for klaver og fløyte. To sprengte, fragmentariske verk som på hver sin måte går mot musikkens grenser. Og gjør det med en radikalitet som man ikke er vant med i disse årene. Jovisst, det er fremdeles liv i den gamle musikkfabrikken. 

Strykekvartett med trøkk

Bergens Tidende Morgen, 24.05.2002

Verk av Bridge, Bartók og Brahms

Vertavo Strykekvartett

Håvard Gimse, klaver

Logen

Vertavo-kvartetten åpner kammermusikkens festspill i Logen

Finns det en strykekvartett i dag som spiller frekkere, råere, med mer trøkk enn Vertavo? Kanskje det. Men da de åpnet kammermusikkens festspill i Logen i går kveld, var det umiddelbart vanskelig å komme på noen som kunne gjøre dem rangen stridig. For mens temperaturen i salen og på scenen steg og steg til drivhushøyder, spilte de seg først varme i Frank Bridges tre idyller, og kastet seg så uten ytterligere omsvøp ut i Bartóks fjerde strykekvartett. Og spilte seg med en gang helt inn i kjernen i dette gale verket.

Dette er ikke musikk for sarte sjeler. Det er stort tenkt, det er stort konstruert, forrevet og sårt, med et uttrykk som spenner fra hvisken til rop. Vertavoene fulgte med gjennom alle omskiftelser, gjennom den svarte nattestemning i tredjesatsen helt frem til den ville dansen i sluttsatsen. Slik må det ha vært, den gangen i 1928 da dette verket ble spilt for første gang. I Logen i går var verket fremdeles nytt. Samtidsmusikk.

Brahms’ klaverkvintett er alltid et vanskelig verk å finne balansen i. Den tradisjonelle oppfattelsen er at det skal spilles som klaversolo med strykekvartett i det fjerne. I Logen ble det ikke slik. Og det sier noe om Vertavoenes styrke at de klarte å matche Håvard Gimses sterke tolkning av klaverstemmen. Slik at resultatet ble som det bør være: Et symfonisk samspill av fem likeverdige instrumenter.

Avskjed med Simone Young

Bergens Tidende Morgen, 27.04.2002

Verk av Beethoven, Schönberg, Brahms og Richard Strauss

Solist: Frank Peter Zimmmermann, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fremragende Beethoven-tolkning. Flott avslutningskonsert med Simone Young.

Omdreiningspunktet i Beethovens fiolinkonsert ligger i slutten av første sats. Ikke i den turbulente kadensen, men i taktene rett etterpå hvor solisten, mot sedvane, fortsetter å spille, og nå for første gang spiller det rolige sidetemaet, spiller det igjennom helt uten forsiringer, rent, fredfylt. I denne overgangen fra utadvendt dramatikk til avklart inderlighet forteller Beethoven at det bak alle de store musikalske formene hans alltid ligger en helt enkel ide, en enkel, klar melodilinje.

Det sier noe om Frank Peter Zimmmermanns storhet som Beethoven-fortolker at han ikke alene spilte dette poenget frem på torsdagskonserten, men at han også demonstrerte at det har vært forberedt helt fra satsens begynnelse, at overgangen til den rene, nakne melodilinjen ikke er et radikalt brudd, en plutselig innsikt, men en utfoldelse av hele satsens grunnleggende karakter. I denne musikken snakkes det stille og lavmælt om de største tingene. Og snakken fortsetter inn i den drømmende andresatsen som i Zimmermanns lyriske tolkning ble det stedet hvor musikken foldet seg helt ut.

Ikke at tolkningen ellers manglet temperament og styrke. I tredjesatsen smelte Zimmermann til med rå kraft og imponerende teknisk overskudd. På en jazzkonsert ville det vært vill applaus etter den halsbrekkende kadensen til sist i satsen. Nå ble det til gjengjeld stående ovasjoner etterpå. Og som ekstranummer, og som motvekt til Beethovens ro og alvor, et av Paganinis solostykker, et stykke skamløst publikumsfrieri der alle den gamle felespillers triks ble brent av i et overdådig virtuost festfyrverkeri.

Men Beethoven, altså. Og etter pausen et ungdomsverk av Arnold Schönberg pluss Brahms’ Akademiske Festouverture og til sist Richard Strauss’ Till Eulenspiegel. Men så var det da også Simone Youngs avslutningskonsert som sjefdirigent. Med et program som på mange måter sammenfatter hennes musikalske interesser: Sentraleuropa. Wien. Strekket fra Beethoven til de aller seneste senromantikerne.

Avslutningskonserten ble en understreking av Simone Youngs kvaliteter som dirigent: Entusiasmen var der kvelden igjennom. Og evnen til å finne den rette balansen mellom de store linjene og den viktige detaljen. Pluss sansen for den store gestus, de flotte, dramatiske effektene. At hennes siste verk i Bergen skulle bli Strauss’ flamboyante Till Eulenspiegel for fullsatt orkester, er i så måte ganske betegnende.

Det ble mange stående ovasjoner til sist denne kvelden. Som takk for en flott konsert. Og for tre år som kunstnerisk leder av BFO. Simone Young har ikke hatt det nemt i denne byen. Og har kanskje heller ikke vært nem å samarbeide med. Men blant oss menige publikummere vil hun bli husket som den dirigenten som igjen gjorde det morsomt og interessant å gå på torsdagskonsert, den dirigenten som sto i spissen for BFO under den store gjenreisningen etter 90-tallets kunstneriske tørke. Det er ikke noe ringe ettermæle.

Fra glemmeboken

Bergens Tidende Morgen, 16.04.2002

Verk av Haydn og Schubert

Liv Elise Nordskog, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Richard Edgar-Wilson, tenor; Simon Kirkbride, bass.

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Aadland

Korskirken

Collegium Musicum i Korskirken med sjeldent spilte verk av Haydn og Schubert.

Det er sikkert mange grunner til at man sjeldent hører Schuberts 2. symfoni live i konsertsalene. Men det kan ikke være musikalske grunner. For dette er bestemt ikke noe ringe verk. Det demonstrerte Collegium Musicums kor og orkester på søndag i Korskirken.

Visst er det snakk om et ungdomsverk - skrevet av en bråmoden teenager som fremdeles gikk i videregående. Og visst er dette musikk inspirert og preget av tidens store idoler. Men i Eivind Aadland og Collegium Musicums friske fortolkning fikk man også en tydelig forsmak på alt det som senere kommer til full utfoldelse hos den voksne Schubert: de grandiose melodilinjene, den suverene, svevende balansegangen mellom dur og moll, de brå skiftene i stemning og tempo. Og man hørte at Collegium Musicum for tiden er inne i en positiv utvikling. For bortsett fra at de raske satsene ble avviklet noe mekanisk og andpustent, var dette en nydelig fremførelse med bra klang og kontroll i strykerne, fine innsatser i blåserne og en sterk obostemme i toppen.

 

Og så, etter pausen, enda et verk fra glemmeboken. Og enda et verk som fortjener å bli spilt mye oftere: Haydns Skapelsesmesse, et flott stykke musikk skrevet av en komponist som mot slutten av et langt liv har overskudd og musikalsk autoritet til å tøye grensene og prøve nye muligheter ut. Dette er en messe - med alle de delene som hører seg til, men den er langt enklere og langt friere komponert enn tradisjonen tilsier det, og minner i lange strekk mest av alt om et syngespill med kor og solister i musikalsk dialog.

Og da er det bra at også Collegicum Musicums kor er inne i en bra vekstperiode for tiden. Noen brå eksponeringer av herrestemmene avslørte riktignok at det fremdeles mangler en del med hensyn til kraft og fylde i dybden, men som helhet fungerte koret bra og ga solid motspill til de fire solistene. Og blant solistene var det så visst ingen problemer med kraften og fylden i dybden. For her sto den solide bassen Simon Kirkbride og la det urokkelige fundamentet som er helt nødvendig i musikk av denne typen, og som denne kvelden støttet Liv Elise Nordskog, Turid Moberg Kirkbride og Richard Edgar-Wilson og fikk stemmene deres til å løfte seg, til å stråle og funkle.

Annerledes bilder

Bergens Tidende Morgen, 06.04.2002

Verk av Rakhmaninov, Liadov og Musorgskij

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Dmitri Kitajenko tilbake i Grieghallen med helrussisk program.

Orkesterversjonen av Musorgskijs Utstillingsbilder? Det er Ravel, da vel? Nei, ikke nødvendigvis. Det er faktisk andre muligheter. Musikere og komponister har i over hundre år vært fascinert av dette klaververket, følt at klangen i det er så mektig og effektene så sterke at det krever å bli oversatt til orkesterspråk. Mange har forsøkt seg. Ved siste opptelling var det 15 versjoner i omløp. Uansett er det fremdeles Ravel som behersker markedet. Og det er hans versjon man måler de andre mot når man en sjelden gang får anledning til å høre dem. Som f.eks. torsdag kveld i Grieghallen da det var pianisten Vladimir Ashkenazys versjon fra 1982 som sto på programmet.

Det inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt BFO’s flotte, overbevisende tolkning, er at det er mer Musorgskij hos Ashkenazy enn hos Ravel. En ting er at Ashkenazy tar utgangspunkt i Musorgskijs opprinnelige klaverutgave mens Ravel i sin tid brukte en tekst som var full av feil. Viktigere er det at Ashkenazys versjon musikalsk sett ligger tettere på Musorgskijs egen tid og det sene 1800-tallets klangidealer. At han lar engelskhornet ta melodien i «Il vecchio castello»-satsen, mens Ravel velger altsax, er i så måte symptomatisk. Der Ravel søker de utradisjonelle løsningene, de raffinerte klangeffektene og fører verket inn i det 20. århundre, er Ashkenazy mer tradisjonens mann. Hans versjon er senromantisk, med stor gestikk og et klangbilde preget av mettede farger i messing- og treblåsere. Det blir det annerledes bilder av, men absolutt bra musikk. Som man gjerne skulle høre oftere.

Om man gjerne skulle hørt Rakhmaninovs første symfoni noe oftere, er derimot ikke så sikkert. Kveldens dirigent, Dmitri Kitajenko liker Rakhmaninovs tidlige verk, det vet vi fra den gangen han var sjef for BFO. Og entusiasmen var det fremdeles ikke noe å si på denne torsdagskvelden. Men det skal mer enn entusiasme til for å få denne symfonien opp å sveve. Det er ganske enkelt umulig å skjule at dette er et svært ujevnt verk. Et par flashy effekter, en sangbar melodilinje eller to, en drepende kjedelig larghetto. Og så ikke mye mer å skrive hjem om.

Orkestret fulgte Kitajenko et bra stykke, men uten å strekke seg unødig langt i Rakhmaninov. Da var det mer liv i rekkene under kveldens gjenhør med ”Den fortryllede sjø” - Anatol Liadovs sjarmerende orkesterbagatell som BFO og Kitajenko i sin tid spilte inn på plate for Virgin.

Konsertmesterens kveld

Bergens Tidende Morgen, 09.03.2002

Verk av Mozart og Bruckner

Solist: Espen Lilleslåtten, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO’s konsertmester imponerer som solist i Mozarts 5. fiolinkonsert. Problematisk tolkning av Bruckners 6. symfoni.

Torsdag i Harmonien. Det begynner med Mozart. Den femte fiolinkonserten. Vi sitter og venter på det merkelige stedet rett etter hovedtemaet hvor orkestret plutselig stopper opp, tempoet går ned i adagio, og solisten introduserer seg selv med en liten intens frase som nærmest improviseres frem. Men denne kvelden er prosedyren litt annerledes. For allerede da strykerne skal til å starte med hovedtemaet, griper kveldens solist, Espen Lilleslåtten, fiolinen sin og spiller med. Det er  BFO’s konsertmester som ikke fornekter seg her. En konsertmester som med autoritet legger seg i spissen, samler orkestret bak seg, fører an. Og som så umiddelbart etter forvandler seg til solist og kaster seg inn i den egentlige introduksjonen.

Gjennom tre satser var Lilleslåtten konstant i sentrum og imponerte med en myndig, gjennomarbeidet tolkning, en tolkning som selvsagt var virtuos, men som først og fremst var musikalsk. Lilleslåttens Mozart var frisk, klar, syngende. Og erfaringene fra konsertmesterpulten kom godt med i dette verket hvor fiolin og orkester hele tiden glider sammen i et nesten kammermusikalsk vev.

Et enkelt problem var det dog, ikke i Lilleslåttens tolkning, men i orkesterledsagelsen: Andresatsen ble gjennomført i et så slapt tempo at musikken nærmest ble drenet for energi. Derfor var det med bange anelser man etter pausen gikk inn til Bruckners sjette symfoni. For i Bruckner avhenger alt av det rette tempovalget.

Frykten viste seg å være velbegrunnet. Uansett at orkestret og Simone Young tydeligvis hadde arbeidet med dette verket, og uansett at fremførelsen demonstrerte god forståelse for de store strukturene i de enkelte satsene, og det generelt var klar markering av alle viktige detaljer, så ble det likevel ikke noen vellykket Bruckner-tolkning. Adagio-satsen som skal være «feierlich», alvorlig, høytidelig, var heller tung og treg. Scherzoen som skal være rytmisk og organisk, var kantet, mekanisk. Som helhet virket fremførelsen nærsynt, fragmentert. Som om den ikke var helt ferdig. Som om alle bygningens elementer var ankommet og lå på deres rette plass, men ennå ikke var føydd sammen. Det ble ikke reist noen musikalsk katedral denne kvelden. 

Både for øyet og for øret

Bergens Tidende Morgen, 08.03.2002

Mozart: Tryllefløyten

Regi: Gianmaria Romagnoli

Lys: Jens Lange

Medvirkende: Stephen Chaundy (Tamino), Bodil Arnesen (Pamina), Jeremy Huw Williams (Papageno), George-Emil Crasnaru (Sarastro), Penelope Randall-Davis (Nattens Dronning).

Bergen Operakor og et sammensatt orkester

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera
Arenum

Vest Norges Opera med effektfull oppsetning av Mozarts Tryllefløyten.

«Ringenes Herre» har det – det som alle verdens filmprodusenter og TV-direktører drømmer om: universal appeal, noe for enhver smak. Mozarts Tryllefløyten har det også. Den er riktignok skrevet for 200 år siden, men er likevel den perfekte operaen for en medietid som vår. For her er det litt av hvert, høyt og lavt i salig blanding, edle følelser og lavkomikk, ren kjærlighet og mørke drifter, eventyr og action, seriøs musikk og enkle melodier. Og dessuten en symboltung historie om kampen mellom det onde og det gode. Tolkien selv kunne ikke ha gjort det betre.

Oppsetningen i Arenum fanger alt dette i et effektivt, fargesprakende og underholdende show med flott lyssetning, spektakulære sceniske opptrin og mange rare påfunn. Den listige slange er for anledningen blitt til tre gymnastiske fantasimonstre; blant dyrene i skogen er det en imponerende livaktig øgle; seks kantede egyptiske figurer blander seg i handlingen fra tid til annen; slavenes dans er ubetalelig koreografert, osv.

Tryllefløyten er ikke noen sammenhengende opera, musikalsk sett, den er nettopp et show, en serie «numre». Og når det gjelder de sentrale numrene lyktes det meste på premierekvelden. Stephen Chaundy som synger Tamino har kanskje ikke den største stemmen i verden, men han økonomiserte bra med den og fungerte utmerket både alene og i samspillet med Bodil Arnesens uttrykksfulle Pamina. George-Emil Crasnarus var en solid Sarastro og ga «In diesen heil'gen Hallen» bra dybde. Nattens Dronning, Penelope Randall-Davis kom en anelse for fort fra start i «Zum Leiden bin ich auserkoren», men tok revansje i andre akt med en gnistrende versjon av «Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen».

Men som det ofte skjer i verk av denne typen, var det de mindre rollene som stjal showet: I dette tilfelle Die drei Damen – hardtslående og effektivt sunget av Liv Kjersti Knutsen Sandve, Åsne Kvamme og Tone Kvam Thorsen, for anledningen dresset opp som sado-masochistiske dominatrix’er. Og så var det kveldens scoop: Jeremy Huw Williams - en liten, kvikk, Hobbit-aktig Papageno, musikalsk, levende, nærværende. Det ble sagt at han var indisponert denne kvelden. Det merket man ikke.

Goethe sa i sin tid om Tryllefløyten at «det trengs mer dannelse til å erkjenne denne operatekstens verdi enn til å fornekte den». Oppsetningen i Arenum fornekter den bestemt ikke, men det spørs til gjengjeld om regissøren, italienske Gianmaria Romagnoli helt har erkjent hva teksten egentlig handler om. Det er også Romagnoli som har skapt scenografien og kostumene. Og det har han gjort bra og effektfullt. Men når det gjelder tolkningen av teksten, er det tydelig at det er scenografen, ikke regissøren Rogmanoli som har vært den dominerende. Og som har bestemt det sentrale grepet i fremstillingen av Sarastro og hans vise broderskap.

I programheftet antyder Romagnoli ettertenksomt at dette jo handler om Opplysningstidens  kultur (som i oversettelsen ubehjelpsomt gjengis som «den illuministiske kulturen»). Opplysningstiden er for så vidt bra nok, ifølge Romagnoli, men Sarastro, fornuftens og frihetens vokter, er ikke helt så bra. Han er sikkert maktsyk, litt liksom moderne TV-predikanter. Logikken er vel ikke helt klar her, men det er formentlig slike tanker som er bakgrunnen for at Romagnoli konsekvent fremstiller Sarastro og hans følge av egyptiske prester som mafia-bosser med svart dress, solbriller og maskinpistoler. Og later Sarastro spankulere rundt med en yppig blondine i lenke.

Noen nærmere sammenheng med Mozart eller med operaens grunntematikk, har det ikke. Men flott og sexy ser det i hvert fald ut. Det skal han ha.  

Musikalsk ettertenksomhet

Bergens Tidende Morgen, 02.03.2002

Verk av Brahms

Stephen Kovacevich

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stephen Kovacevich i Grieghallen med gjennomreflektert tolkning av Brahms’ første klaverkonsert.

Navnet er Kovacevich. Stephen Kovacevich. Han er pianist. Ikke en av de som konstant er på forsidene av de store musikktidsskriftene. Men like fullt en fremragende musiker. Hans gamle plateselskap Philips skjønte det ikke. Først etter at han byttet til EMI, er han blitt innspilt etter fortjeneste og verdsatt som det han er: En av tidens største pianister, en kunstner som ubesværet dekker hele det sentrale klaverrepertoaret. Og som alltid gir lytteren stoff til ettertanke.

Så sitter han da ved flygelet i  Grieghallen og spiller Brahms’ første klaverkonsert. Hvor ofte har han ikke spilt dette verket, på plate, i konsertsalen? Og likevel er det som om musikken fremdeles er ny for ham. Ny blir den i hvert fald for tilhøreren. Gjennom hele dette konfliktfylte verket hvor den unge Brahms har sørget for at alt er annerledes enn i vanlige klaverkonserter, gjennom hele denne lange, uortodokse musikalske konstruksjonen, holder Kovacevich alle muligheter åpne. Han spiller verket rytmisk friere enn man er vant med, ofte nesten improviserende, fabulerende. Men det er ingen hast i tolkningen, heller ikke noe romantisk drømmeri. Derimot er det en klar og våken tanke, en slags musikalsk ettertenksomhet – som om han i hver takt overveier verkets mange muligheter før han velger den som – hver gang - viser seg å være den rette, den som logisk, men uventet, fører musikken videre og åpner nye perspektiver og nye valg.

Ikke at han underveis glemmer musikkens mer elementære, kontante aspekter. Kovacevichs Brahms er sterk og muskuløs når det kreves. Hans ”maestoso” i førstesatsen er nettopp majestetisk, hans oktavtriller er virtuose, fulle av kraft og overskudd. Og tredjesatsens rondo er ungdommelig energisk. Like fullt er det den langsomme, reflekterende andresatsen som i denne tolkningen fremstår som hele verkets omdreiningspunkt.

Det var også her Kovacevich fikk det beste motspill fra Simone Young og orkestret - hvis innramning av solostemmen ellers virket noe fragmentarisk og avventende, for ikke å si spakferdig. Noe av forklaringen fikk vi kanskje etterpå i Brahms’ fjerde symfoni hvor det var betydelig mer glød og energi i fremførelsen, men hvor det samtidig også ble klart at Simone Youngs bilde av Brahms er annerledes enn Kovacevichs. Hvor han er opptatt av den reflekterende Brahms, legger hun primært vekt på musikkens hardtslående poenger. Hennes Brahms er kantet, mer skarp i klangen enn man er vant med, men ganske effektiv. Og det er sikkert ikke noen tilfeldighet at det var den humørfylte, friske tredjesatsen som fungerte best i denne fremførelsen.