En milepæl

Bergens Tidende Morgen, 01.10.2002

Schubert: Die schöne Müllerin

Matthias Görne, baryton

Eric Schneider, klaver

Decca

Matthias Görne synger «Die Schöne Müllerin». En tolkning uten konkurranse.

Så kom den endelig: Platen med Matthias Görnes tolkning av Schuberts «Die Schöne Müllerin». En tolkning som sprenger alle vante referanserammer. En milepæl i liedkunstens historie.

At Görne er uten konkurranse når det gjelder selve stemmematerialet, er for lengst opplest og vedtatt. Barytonen hans er sterk og usvikelig presis. Spennvidden er enorm, og klangen er bæredyktig over hele registret: mørk og fyldig i dybden, lys og silkemyk i høyden - som hos Görne ligger et bra stykke oppe i tenorenes tradisjonelle område.

Å lytte til denne stemmen er en fysisk opplevelse, skrev en engelsk kritiker nylig. Når man lytter til Die Müllerin må man gi ham rett. Men det er også en følelsesmessig opplevelse. Og en opplevelse som på mange måter endrer den tradisjonelle forståelsen av dette verket.

Historien om den skjønne møllerske er enkel. Den unge møllersvennen forteller den i en serie sammenhengende sanger: Han forelsker seg i Mesters datter, hun svikter ham, han kaster seg i bekken og begår selvmord. Det er mange brå stemningsskift i dette verket. Og Görne mobiliserer hele sin musikalske og dramatiske tolkningskunst for å fange dem. I utgangspunktet er tolkningen hans veldig maskulin og nettopp fysisk. For første gang blir disse sangene sunget slik man kan tro på at denne unge møllersvennen virkelig livnærer seg av hardt arbeid og faktisk er i stand til å flytte tunge melsekker.

Underveis gjennom verket belyser Görne teksten gjennom Schuberts musikk, og karakteriserer personer og stemninger slik det neppe er gjort før, godt støttet av den solide pianisten Eric Schneider. Man hører og forstår den naive unge møllersvennens opplevelse av situasjonen, men man ser også hele historien liksom utenfra og forstår at møllersvennen tar feil, at han mistolker denne jenten. Og man hører samtidig alle de små tegnene i musikken og teksten som peker frem og foregriper den tragiske slutningen.

Dette er en annerledes tolkning. Stemningen er mørkere enn vanlig, noen sanger synges langsommere. Og selvsagt har det allerede kommet kritiske innvendinger fra liedtradisjonens museumsvoktere som mener at Görne ikke er lys og uskyldig nok. Men da er det bare å vise til teksten selv og til Görnes skarpe lesning av den. Dette er faktisk ikke noen lett og lys historie. Det er en historie som fra starten handler om skjebnesvangre illusjoner. Og nettopp fordi Görne følger tekstens anvisninger så nøye, får også de lyse, jublende sanger en helt uvant dybde.

Det er blitt sagt at nettopp når det gjelder «Die schöne Müllerin» er konkurransen sterk i disse år. Det er feil. Matthias Görne er uten konkurranse i dette verket. Og i dette repertoaret.