Musikalske korrespondanser

Bergens Tidende Morgen, 17.12.1997

Verk av Rameau, Beethoven og Brahms

Grigory Sokolov, klaver

Logen

Spennende møte med imponerende russisk mesterpianist

«Mesterpianistene» – det er den overskriften arrangørene har valgt å gi mandagskonsertene i Logen. Det høres kanskje litt ambisiøst ut. Men på mandag var det full dekning for overskriften. Og god grunn til å ta mange andre store ord i bruk. For russiske Grigory Sokolov er en pianist som kan måle seg med de aller største stjernene på det internasjonale firmamentet.

Med Beethovens sonate nr. 16 og Brahms' sonate nr. 1 på programmet demonstrerte han mandag kveld at han har alt som skal til: En ulastelig teknikk som hele tiden står i musikkens tjeneste, en virtuositet som aldri blir et mål i seg selv, et suverent kontrollert anslag som gir klaveret oppdrift, får det til å klinge fritt, synge over hele registret fra det mest lyriske piano til det mest tordnende forte. Dessuten en høyt utviklet formsans og et røntgenaktig blikk for musikkens indre linjer. Hva mer kan man ønske seg?

Ikke rart at navne som Richter og Gilels dukker opp når Sokolov spiller. Men mandag kveld gikk tanken også til en musikalsk enstøing som Glenn Gould. Iallfall merket man et snev av den gould'ske radikalitet og egensindighet da Sokolov åpnet kvelden med en glassklar fremførelse av en suite fra Jean-Phillipe Rameaus siste «Pièces de Clavecin». Politisk korrekte «Early Music»-folk har gjennom årtiers terror fått oss til å tro at Rameau kun er for spesielt interesserte, at hans musikk skal spilles tørt og raslende på cembalo – og så kommer Sokolov altså og gir oss, uten omsvøp og unnskyldninger, en pianistisk fulltonende tolkning som med ett slag flytter Rameau tilbake i klavermusikkens hovedstrøm.

Med denne gestus ble det åpnet et rom av musikalske korrespondanser: Slik Sokolov la tingene til rette kunne man høre ekkoer av Rameau både i den blodrike førstesatsen av Beethoven-sonaten og i den omhyggelig forsirede annensatsen av Brahms-sonaten.

Et intelligent sammensatt program, en stor pianist, en stor konsert – som ville ha trukket fulle huse i enhver større by i Europa. I kulturbyen Bergen var det cirka tretti personer i salen denne mandag kveld. Man sender en varm tanke til arrangørene av disse konsertene. Ufattelig at de orker.

Musikalske fortellinger

Bergens Tidende Morgen, 15.11.1997

Verk av Albéniz og Berlioz

Rafael Frühbeck de Burgos, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Solid orkesterhåndverk og interessant Berlioz-tolkning

Det ble en kort torsdagskonsert i Grieghallen med bare to verk på programmet: først en orkestrering av fem satser fra Isaac Albéniz' klaververk «Suite española», deretter Hector Berlioz' «Symphonie fantastique».

Det var kveldens dirigent, Rafael Frühbeck de Burgos, som hadde signert Albéniz-orkestreringen. Han hadde begått en av den slags transkripsjoner der orkesterversjonen virker som en klargjørende kommentar til originalverket. Med fantasifull bruk av utradisjonelle instrumentkombinasjoner fokuserte han på de musikalske grunnstrukturene. Og de folkemusikalske sitatene som ligger innbakt i det opprinnelige klaververket fikk i denne versjonen en ekstra understrekning med kastanjetter i slagverket og gitarklang i harpene. Alt i alt: nydelig håndverk, profesjonelt utført. Eneste innvending: originalverket er en musikalsk bagatell som lever av et par sviske-satser, og man kan spørre seg selv om det virkelig er nødvendig å gi verden enda en Albéniz-orkestrering. For denne anmelderen er den gamle, populære orkesterversjonen av «Suite Iberia» i hvert fall fullt tilstrekkelig.

Det er velkjent at Frühbeck de Burgos er en velkommen gjest i Bergen. Han er en solid håndverker av den gamle skolen, og han har glimrende kontakt med orkestret. Den slags blir det resultater av: høyt nivå i alle instrumentgrupper, presisjon, nærvær, tett samspill kvelden igjennom – kvaliteter som ga full uttelling i tolkningen av Berlioz-symfonien.

Tradisjonen – og ikke minst Berlioz selv – har pakket «Symphonie fantastique» inn i uendelige lag av fortellinger: det er Berlioz' eget patetiske programnotat, hans naive sats-titler, anekdotene om hans forhold til Harriet Smithson, de makabre omstendighetene omkring hennes gravlegging osv. Man kan fjerne alle disse avleiringene, men innerst inne er det stadig fortelling, fortellende musikk. I det minste ifølge Frühbeck de Burgos som i sin tolkning la vekt på å vise verket frem som en serie ouverturer til en opera som aldri ble skrevet. I alle fem satser var fremførelsen fritt strømmende, nærmest parlando, som en bra historie, full av innfall og brå digresjoner.

En interessant tolkning, bra argumentert – av en dirigent man gjerne skulle ha sett knyttet til orkestret i en mer permanent posisjon.

Dansk besøk på Troldhaugen

Bergens Tidende, 11.11.1997

Verk av nordiske komponister

Esbjerg Ensemble

Troldsalen

Flott musikalsk punktum for årets Autunnale.

Det danske Esbjerg Ensemble er et halvstort kammerorkester som kan stykkes opp i mindre grupper når omstendighetene krever det. Repertoaret er – blant annet – samtidsmusikk. Når ensemblet er fulltallig rommer det både en strykekvintett og en blåsekvintett og i tillegg klaver og slagverk. Altså ialt 12 musikere – hvilket nesten sprengte Troldsalens fysiske kapasitet søndag ettermiddag da danskene satte et flott musikalsk punktum for årets Autunnale. Scenegolvet var tettpakket med instrumenter og notestativer, og det var øyeblikk hvor de trafikale forholdene liknet betenkelig på Danmarksplass i rushtiden.

Det var ikke kun golvet som var tettpakket. Programmet var også ganske fullsatt: seks verk av nålevende nordiske komponister, fil ved fil. Og bortsett fra «Le Tombeau de Beethoven» – finske Jukka Tiensuus elskverdige musikalske spøk for båndopptaker og tre desorienterte musikere – var det tale om krevende, stort anlagte verk. Som det danske ensemblet forløste med imponerende musikalitet og teknisk overskudd.

Vi fikk Antonio Bibalos «Autunnale» i en nydelig melankolsk–bluesy fortolkning. Og «Prelude to Breaking», Per Nørgård vintage, en rå, klagende komposisjon basert på en av hans uendelige tonerekker. Og Bent Lorentzens «Wunderblumen», et skeivt ukontrollert fyrverkeri av musikalske effekter. Og - kunstnerisk mest overveldende – Bent Sørensens intense «Clairobscur» fra 1987, en lavmælt, flimrende sats hvor et bevegelig flettverk av triller og glissader brukes med skarp formsans til å skape en dunkel, hektisk stemning.

Det er alltid vanskelig å vurdere fortolkninger av denne typen musikk. Man mangler noe å sammenlikne med. Men når det gjelder Rolf Wallins «Solve et coagula», så finns det i det minste en plateinnspilning å henvise til, nemlig Oslo-gruppen Cikadas versjon som kom ut for et par år siden på platemerket Hemera. Og bruker man denne innspilningen som målestokk, blir resultatet at danskene vinner klart. I hvert fall sett fra denne anmelderens ståsted. Vel var deres tolkning av Wallins verk temmelig rå og upolert, men den hadde til gjengjeld energi og intensitet, noe som ikke minst skyldes den fantastiske slagverkeren Christian Martinez som gjennom hele konserten fungerte som eksplosiv innpisker.

Det uhørte

Bergens Tidende Morgen, 08.11.1997

Autunnale 97

Verk av Erik Norby, Bent Sørensen og Carl Nielsen

Thomas Dausgaard, dirigent

Rebecca Hirsch, fiolin

Anne-Margrethe Eikaas, sopran

Njål Sparbo, baryton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stort, overbevisende dansk verk i sentrum for torsdagskonserten

Å realisere det uhørte, å skape «nie erhörte Klänge» – det var idealet for høymodernismens komponister. Man kom til å tenke på dette gamle slagordet under torsdagens konsert i Grieghallen. For vel er danske Bent Sørensen en komponist som med hensyn til musikalsk gemytt befinner seg ganske langt fra den andre Wienerskolen, men i hans prisbelønte «Sterbende Gärten» merker man i det minste samme radikale bestrebelsen, viljen til å trekke nye klanger ut av det store orkestret, til å skrive frem klanger som man aldri har hørt før.

«Sterbende Gärten» er en fiolinkonsert, men ikke av den klassiske typen. Det er snarere snakk om en romantisk meditasjon over de gamle konsertene, en slags dekonstruert sats der spon og flis av gamle materialer settes i spill henover en bakgrunn av glissader slik at det oppstår en ny, eiendommelig klagende klangverden. Solofiolinen er hele tiden til stede, men kun sjeldent i fokus, den høres i korte glimt og glir så vekk igjen bak et slør av musikalske minner. Det er noe fortapt, noe uendelig melankolsk over denne konserten, en frysende avskjed med «Die Welt von Gestern».

Sørensens fiolinkonsert er et stort, overveldende verk, en overbevisende nyromantisk gestus. Og likevel full av nye, uhørte klanger. Noen mener sikkert at det er helt uhørt å presentere den slags musikk på en ærverdig torsdagskonsert i Grieghallen. Men det er faktisk nettopp i den slags situasjoner, i møtet med det nye, det aldri før hørte, at Bergens Filharmoniske Orkester viser sin egentlige styrke. I intenst samspill med den imponerende fiolinisten Rebecca Hirsch demonstrerte orkestret torsdag kveld det vi ofte glemmer: at det her finns krefter og energier til å klare de største utfordringene.

Den danske dirigenten Thomas Dausgaard førte med stødig hånd orkestret gjennom Sørensens døende hager og Erik Norbys delikate symfoniske dikt «Regnbyeslangen», og ga oss så, etter pausen, Carl Nielsens tredje symfoni, «Espansiva», dirigert uten partitur, i en sterk, personlig fortolkning der hovedvekten lå på det rytmisk drivende, den rå energien. Det ble en voldsom, kraftfull tolkning, noen ganger så røff at orkesterklangen sto i fare for å briste, men alltid en tolkning som fanget de sentrale aspektene av Nielsens verk. Og underveis kunne vi glede oss over en hel serie fine, typisk skjeve Nielsen'ske innsatser i treblåserne.

Familieproblemer

Bergens Tidende Morgen, 04.11.1997

Georgs Magiske Medisin,

familieopera basert på en historie av Roald Dahl

Musikk: Gisle Kverndokk

Libretto: John Hollen

BIT 20 Ensemble

Dirigent: Ingar Bergby

Opera Vest og Den Nasjonale Scene

Enkel, upretensiøs opera for hele familien

Det var en gang da den onde heksen bodde dypt inne i skogen eller på et slott langt vekk, bortom det blå fjellet. Slik er det ikke lenger. I dag sitter den onde heksen inne i stuen, rett ved siden av kjøkkenet. Den onde heksen, det er gamle, stygge bestemor   som syter, som maser, som tyranniserer stakkars Georg med gnålende formaninger og grusomme historier. Og resten av familien er overhodet ikke til noen hjelp, for mor er en forvirret rotekopp, far en verdensfjern fantast. Altså må Georg ta saken i egen hånd og selv gjøre noe med det. Hvilket han gjør med barnslig brutalitet og uventet effektivitet: Først brygger han en medisin som får bestemor til å vokse seg kjempestor. Så brygger han en medisin som får henne til å skrumpe inn. Til sist forsvinner hun helt.

Med «Georgs Magiske Medisin» har Gisle Kverndokk skrevet en opera for hele familien – og om hele familien. For Roald Dahls historie demonstrerer jo nettopp at det er familien selv som er det virkelige problemet. Med andre ord: et riktig moderne eventyr, bygget på en meget moderne, meget nøktern innsikt. En ganske brutal historie – som ble spilt og sunget med høyt humør og store doser ironi ved premieren på DNS lørdag ettermiddag. Og som gikk rett hjem hos barn og voksne.

I DNS-oppsetningen fortelles den enkle historien rett frem, med fokus på noen få spektakulære visuelle effekter – som når bestemor vokser opp gjennom taket i rasende fart, eller når en kjempehøne spaserer inn på kjøkkenet og kikker interessert på publikum. Musikken har en tilsvarende enkel, visualiserende karakter. Kverndokk har tydeligvis satt seg for å skrive en opera som kan nå ut til et bredt, sammensatt publikum, en opera som skal kunne oppføres i mange ulike sammenhenger. Og det har han klart bra. Vel er det snakk om det man kaller «samtidsmusikk», men både tonespråk og instrumentering er ganske moderat og overskuelig, med en hel del minnelser om mellomkrigstidens kammeroperaer.

Når det gjelder de fire hovedrollene merket vi oss på premieren spesielt Torill Eriksen som sang bestemorens parti med flott, rå ekspressivitet. Moren og farens partier rommer vel ikke de samme musikalske utfordringene, men både Helga Botn og Knut Jørgen Moe ga gode, overbevisende fortolkninger av sine roller. Og Thor Kristian Ravnanger sang Georgs parti med en passe blanding av snill gutt og ulydig ravneunge. I orkestergraven: Ingar Bergby og en velspillende gruppe musikere fra BIT 20 Ensemblet.

Med «Georgs Magiske Medisin» har Opera Vest og DNS i forening klart å skape en enkel, upretensiøs forestilling for hele familien. Det spilles inntil til 15. november.

Et mysterium

Bergens Tidende Morgen, 26.10.1997

Verk av Sverre Jordan og Edward Elgar

Linda Øvrebø, sopran

Rolf Berntzen, resitasjon

János Fürst, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester og Kor

Grieghallen

Problematisk kveld med misbruk av gode krefter

Første del av torsdagskonserten var noe av et mysterium: to verk av Sverre Jordan – hvorfor? Programheftet ga ingen forklaring. Men det må vel ha vært en eller annen grunn, en anledning, et jubileum eller noe slikt. For disse verkene kan umulig være programsatt av musikalske grunner.

Orkestersuiten «Holberg-silhouetter» fra 1938 består av seks korte karakterstykker bygget over Holbergs figurer. Det er snakk om en slags tegnefilmmusikk uten bilder, enkel, banal og helt ufattelig kjedelig musikk. I korverket «Norge» som er skrevet ti år før, i 1928, til Nordahl Griegs tekst, er de musikalske ambisjonene noe større, men problemene er de samme: håndverket er ganske solid, men verket mangler helt elementære musikalske kvaliteter.

I 1928 kunne et verk som dette – kanskje – leve av sin høystemte patriotisme, under krigen kunne den avsluttende fedrelandshymnen synges med sterk symboleffekt, men i dag er slaget tapt, verket kan ikke reddes. Uansett at alle gode krefter gjorde sitt beste torsdag kveld: Rolf Berntzen med en flott, deklamerende fortolkning av Griegs tekst, Linda Øvrebø med to korte, nydelige soloer. Og bak dem: orkester og kor under János Fürsts lojale ledelse. Koret hadde en god innsats under fedrelandshymnen, men sliter ellers fortsatt med en del problemer, spesielt på herresiden hvor det mangler tyngde og presisjon.

Harmoniens programkomité mente formentlig at de hadde en sikker vinner denne kvelden: Rolf Berntzen, Nordahl Grieg, Linda Øvrebø, Sverre Jordan – hva kunne gå galt? Men det viste seg at de hadde feilberegnet situasjonen totalt. For det er meget, meget lenge siden vi har hørt et publikum i Grieghallen reagere så kjølig, så motvillig, så uengasjert som denne kvelden.

Til gjengjeld var det kraft og varme i applausen etter pausen, etter oppførelsen av Edward Elgars «Enigma». Og med god grunn. Etter å ha vært musikalsk sultefôret før pausen kastet orkester og dirigent seg med begeistring over Elgars verk: endelig noe å sette tennerne i, endelig noe å jobbe med, endelig noe å bryne seg på. Og vi fikk med János Fürst i spissen en helt fremragende fortolkning av Elgars store variasjonsverk, en fortolkning med nerve og energi, med intense langsomme satser og elegant poengterte raske satser, en fortolkning som fanget både de store linjene som går gjennom Elgars verk og alle de viktige nyansene i instrumenteringen. Og en fortolkning som demonstrerte hvor store ressurser dette orkesteret faktisk råder over.

Prøvetid

Bergens Tidende Morgen, 11.10.1997

Verk av Bernstein, Carter og Schubert

Ole Bøhn, fiolin

Jin Wang, dirigent

Bergen Filharmoniske orkester

Grieghallen

Interessant dialog mellom modernisme og tradisjon

En lettbeint, ustyrlig kitchy ouverture av Leonard Bernstein, en tung modernistisk fiolinkonsert av Elliott Carter, en klassisk romantisk symfoni av Franz Schubert: Det var svært å finne den røde tråden i dette programmet. Umiddelbart virket det som om det var satt sammen alene for å prøve dirigenten Jin Wang, prøve hvordan han klarer seg sammen med BFO i helt ulike typer musikk. Men heldigvis ble resultatet ikke helt så schizofrent som man kunne frykte det. I det minste oppstod det i løpet av kvelden en interessant musikalsk dialog mellom Carter og Schubert.

Carters konsert er skrevet på bestilling av kveldens solist, Ole Bøhn, som uroppførte den i 1990. Det er snakk om et alderdomsverk: en 82 år gammel komponist ser tilbake – på modernismen, på konserttradisjonen – og skaper en meditativ tre-fløyet sats der fiolinen konstant er i fokus, i konserterende, nesten kammermusikalsk dialog med orkestret. Et krevende verk for solisten – og for orkestret: spesielt treblåsere og messing er hele tiden eksponert og beveger seg i et flombelyst, åpent landskap uten sikre musikalske støttepunkter.

Det er et av den slags verk som det må jobbes med over lengere tid før man lærer å bevege seg fritt og sikkert omkring slik at det kan bli sammenheng og mening i musikken. Og selv om det ennå ikke er etablert noen fast tradisjon for hvordan verket skal spilles, så var det vel tydelig at Bergen Filharmoniske Orkester godt kunne ha brukt noe mer prøvetid og gått et par runder mer med denne musikken. Når resultatet allikevel ble så bra som det faktisk ble denne torsdag kveld, skyldes det for det første at verket har en så klar form at de bærende strukturer blir stående, selv når ganske mange detaljer forsvinner underveis i en litt usikker oppførelse, for det annet at Ole Bøhn, som jo kjenner dette vanskelige verket ut og inn, hele tiden skar igjennom og satte fiolinstemmen i sentrum med imponerende musikalsk autoritet.

Etter pausen ble det flere store former og klare strukturer, men nå av det mer tradisjonelle slaget: Schuberts niende symfoni – med dirigenten Jin Wang og orkestret i fint samspill. Wang demonstrerte bra oversikt over de store musikalske forløpene og sikker håndtering av detaljene med tydelig markerte skift i tempo og dynamikk osv. Det ble en oppførelse hvor det meste fungerte på det rent tekniske planet. Men også en litt stiv, keitet oppførelse uten den helt store glød og indre spenning. En oppførelse som var mer tro mot Schuberts bokstav enn mot hans ånd.

Guddommelig overblikk, djevelsk energi

Bergens Tidende Morgen, 30.10.1997

Verk av Schubert

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Logen

Stor Schubert-kveld i Logen

Det var Schubert som sto i sentrum i Logen mandag kveld. Og hvilken Schubert! «Wanderer»-fantasien og den store sonaten i B-dur (D. 960), på ett og samme program. Og i tillegg de fire Impromptus, op. 142. Han hadde sannelig ikke gjort det lett for seg selv, Einar Steen-Nøkleberg.

Alene «Wanderer»-fantasien er nok til å skremme vannet av de fleste pianister: en hel klaversonate pakket sammen i en eneste vidstrakt sats, et storslått flettverk av skarpe kontraster og forunderlige nyanser over en bakgrunn av innfløkte tematiske sammenhenger. Et stort, komplekst verk. Teknisk sett utrolig krevende, ja formentlig det mest krevende av alle Schuberts mange klaverkomposisjoner.

Schubert kunne faktisk ikke selv spille verket. Og, forteller et øyenvitne, hver gang han gikk i stå, reiste han seg rasende fra klaverkrakken og påkalte alle helvetes krefter. Einar Steen-Nøkleberg trenger derimot ikke hjelp, hverken fra himmel eller helvete. Han har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg og kan uforstyrret konsentrere seg om saken selv. Og mandag kveld tolket han «Wanderer»-fantasien og de andre Schubert-verk med guddommelig overblikk og djevelsk energi.

Alt er utvikling og variasjon i Schuberts klavermusikk, svimlende rekker av musikalske ideer som vokser ut av noen få, grunnleggende melodiske kjerner. Steen-Nøkleberg fanget i sine tolkninger begge sider av det schubertske univers: både det viltvoksende og det fast strukturerte.

Her var det understrekning av verkenes nesten improvisatoriske karakter: magiske modulasjoner, glidende dur/moll-overganger, flyktige, asymmetriske fraseringer   Steen-Nøkleberg fikk det nærmest til å virke som om dette var geniale innfall som oppsto på stedet, under selve spillet. Men her var også, og først og fremst, en fokusering på det gjennomkalkulerte i Schuberts musikk, på verkenes store organiske sammenhenger, de lange linjene som går gjennom satsene.

Alt i alt en stor kveld i Logen i selskap med en stor pianist – som godt kunne ha fortjent et større publikum.

Det store formatet

Bergens Tidende Morgen, 23.09.1997

Liv Kjersti Knutsen Sandve, sopran

Kjell Magnus Sandve, tenor

Per Arne Frantzen, klaver

Troldsalen

Nordiske romanser i problematisk fortolkning

Opera var det første man tenkte på under søndagens konsert med ekteparet Sandve. Begge satser på det store, kraftfulle uttrykket, den store musikalske gestikken. Og begge har stemmer som passer bra til  formålet – Liv Kjersti Knutsen Sandves sopran er skarp, vibrerende, Kjell Magnus Sandves tenor er kraftig, litt nasal, en riktig «heltetenor».

Men når det er spinkle nordiske romanser som står på programmet, da kan denne stemmekonstellasjonen lett bli temmelig problematisk. For uansett om komponisten heter Grieg, Backer Grøndahl, Kjerulf, Alfvén eller Sibelius, så ligger det jo i disse sangene alltid en rest av enkelhet, et ekko av intimiteten i forgangne tiders borgerlige dagligstuer. Og nettopp denne enkelheten, denne intimiteten hadde ganske trange kår under søndagens konsert. Spesielt fikk Grieg en noe hardhendt behandling, men det var også andre problematiske steder underveis – som f.eks. i Hugo Alfvéns «Skogen sover» hvor Kjell Magnus Sandve hadde problemer med å gire ned og tilpasse seg klaverets delikate, harmoniske fargeskift.

At det var sangene etter pausen som lyktes best, det er det en slags kunstnerisk rettferdighet i. For her ble det fokusert på musikk som i utgangspunktet er komponert for et noe større format og et noe kraftigere uttrykk: Tyske romantiske duetter – Brahms, Schumann, Felix og Fanny Mendelsohn. Utadvendt, tostemmig musikk i en flott, poengtert fortolkning.

Ved klaveret satt Per Arne Frantzen: presis, lydhør, lojal, en talentfull akkompagnatør som formår å støtte sangerne samtidig med at han hele tiden setter sitt eget, helt personlige merke i musikken.

Fra exilet

Bergens Tidende Morgen, 03.09.1997

«Edvard Hagerup Bull med venner»

Verk av Edvard Hagerup Bull, Adrienne Clostre, Antoine Tisné og Jean-Jacques Werner

BIT 20 Ensemble

Logen

Bursdagsfeiring uten hedersgjest

I disse dagene gir BIT 20-ensemblet ut to CD-er med et utvalg av Edvard Hagerup Bulls kammermusikk. Anledningen er komponistens 75-årsdag. Og søndag kveld ble både bursdagen og platesleppet behørig feiret med en flott konsert i Logen. Det var bra fremmøte i salen, men hedersgjesten var dessverre ikke selv til stede. Edvard Hagerup Bull var reist hjem til sitt parisiske eksil. Dagen før konserten. I vrede.

Bulls livslange konflikt med norsk musikkliv ble altså ikke bilagt denne gangen heller. Men likevel var konserten en suksess, både for Bull og for BIT 20. Og for en yngre generasjon av musikkinteresserte ble denne søndag kveld en glimrende anledning til å bli kjent med en særpreget skikkelse i norsk og fransk samtidsmusikk. Og en mulighet for å få et aldri så lite innblikk i denne gamle, vonde konflikten, i det minste i den rent musikalske delen, den som handler om Bulls radikalisme, om at hans musikk i sin tid ble ment å være for kontroversiell og derfor angivelig ble fortrengt fra norske konsertsaler.

I dag er alt dette historier, anekdoter. Som kan være nok så vanskelige å forstå. Den norske bornertheten og provinsialismen må virkelig ha vært sterk hvis Bull faktisk ble sensurert bort av sentrale aktører i datidens musikkliv. For hørt med nåtidens ører er hans musikk hverken spesielt radikal eller på annen måte kontroversiell. Søndag kveld møtte vi tvert imot en komponist som skriver seg inn i den store klassiske tradisjonen, en komponist som bruker et moderat moderne tonespråk, men som like fullt konstruerer avbalanserte, velproporsjonerte komposisjoner der saftig melodikk og detaljerikt satsarbeid står i sentrum.

Både Ad usum amicorum fra 1957 og Profils fra 1978 er velklingende stykker for små besetninger, elegante verk basert på frodig musikalsk fantasi, fremført med håndverksmessig soliditet av BIT 20-folkene som tydeligvis likte denne oppgaven. Og som i tillegg også ga oss lojale tolkninger av tre temmelig uinteressante, bleke verk skrevet av franske komponister fra Bulls parisiske miljø.

Et hjertesukk til sist: Logen er et nydelig lokale, perfekt til en kammermusikalsk kveld som denne. Men er det virkelig meningen at duren fra ventilasjonsanlegget skal være så kraftig at den fullstendig overdøver musikerne i de svake passasjene?

Postkort fra London

Bergens Tidende Morgen, 26.08.1997

«West End The Concert»
Dirigent: Martin Yates
Solister: Kim Criswell, Deborah Myers, Graham Bickley, James Graeme
Bergen Filharmoniske Orkester
Grieghallen

Feststemt publikum til overdådig musikalkonsert i Grieghallen

«West End The Consert» var overskriften. Og alle byens musikalentusiaster hadde forstått hva det betyr. Fredag kveld var Grieghallen stappfull av et feststemt og festpyntet publikum. Og ingen gikk visst skuffet hjem. For her var det sannelig musikal for alle pengene: kjente numre fra de kjente West End-oppsetningene, fire profesjonelle sangere, overdådig musikk, hastige kostymeskift, glitrende paljetter og høyt hår. Og bak det hele: Bergens Filharmoniske Orkester med elbass og synth, dynamisk, effektivt, under ledelse av Martin Yates, en dirigent som tydeligvis har prøvet den slags før.

Yates og orkestret hadde jobbet med saken. Og jobbing er helt nødvendig når klassisk skolerte musikere skal spille denne typen musikk. For det er unektelig en særegen verden som åpner seg når man lytter til disse highlights fra de siste tretti års West End-shows. En musikalsk verden uten mellomtoner, klar og enkel som fargene på et postkort, flamboyant som kostymene på et transvestittbal. Det er musikk med kort lunte, musikk som på få sekunder aksellererer fra det mest gråtkvalte og lavmælte til det mest brølende fortissimo, musikk som skamløst og hensynsløst spiller de sterkeste følelsene og de sterkeste musikalske effektene ut, helt ut, helt ut over kanten.

Til den typen musikk kreves det utadvendte sangere med sans for det melodramatiske. Solistene Kim Criswell, Deborah Myers, Graham Bickley, James Graeme gjorde i så måte god fyllest. Her var det svulmende vibrato, brå modulasjoner, stor gestikk og alt som ellers hører til. Og Deborah Myers demonstrerte i tillegg et par gange underveis at hennes musikalske palett har litt fler farger enn det er vanlig i denne sammenheng.

En musikalsk grøsser

Kommentar. Bergens Tidende Morgen, 30.07.1997

Midt i sommervarmen kom da årets musikalske grøsser. Den handler om hvem som skal bli sjefdirigent for Bergens Filharmoniske Orkester når Dmitri Kitajenkos kontrakt går ut til juni neste år. «Vi iler langsomt» uttaler konstituert direktør Lorentz Reitan til Bergens Tidende (17. juli). «Heller enn å foreta en forhastet ansettelse, driver vi i en periode uten kunstnerisk leder», sier han beroligende.

Det høres veldig fornuftig ut. Uttalelsen føyer seg nydelig inn mellom de mange signaler om nøkternhet og ansvarlighet som Reitan har sendt ut etter han ble konstituert i stillingen. Men i realiteten er det tale om en katastrofemelding, et alarmerende vitnesbyrd om at Harmoniens nåværende krise ikke er et resultat av forbigående økonomiske og administrative uhell. Etter Reitans uttalelse å dømme må Harmonien ha vært uten profesjonell styring i ganske mange år.

For den eneste grunnen til at BFO står uten sjefdirigent fra høsten 1998, er jo at den gamle ledelsen ikke har gjort jobben sin. De siste tre-fire årene har det vært offentlig kjent at Kitajenko slutter sommeren 1998. Harmoniens ledelse har med andre ord hatt ganske mange år til å finne hans etterfølger. Og mange år – det kreves hvis man skal ha en skikkelig erfaren dirigent på plass i sjefstolen. Men tilsynelatende er intet skjedd i saken. Før nå.

Reitan vil ikke «foreta en forhastet ansettelse», sier han. I klartekst betyr dette at intet er gjort, eller at forarbeidet har vært så dårlig at man må starte helt forfra. Skal vi være nøkterne og realistiske må vi derfor innstille os på at Kitajenkos etterfølger først blir tilsatt et godt stykke inne i det nye årtusenet. Reitan selv er noe mer optimistisk. Men det er han nesten profesjonelt forpliktet til å være: En lang periode uten kunstnerisk ledelse vil bety den endelige slutten på drømmen om at BFO en dag skal bli mer enn et habilt provinsorkester.

Så hva kan man gjøre? «De to neste sesonger vil vi prøve noen yngre dirigenter for å se hvem som er best egnet til å overta», sier Reitan. Altså: fire på kravene, oppgi å finne en erfaren, internasjonal kapasitet, klare seg med yngre, billigere krefter. Målet er tilsynelatende at få saken i boks innen Bergen blir Europeisk Kulturby i år 2000.

Slik saken har utviklet seg, er discount-modellen med en billig, ung dirigent kanskje den eneste realistiske løsningen, økonomisk og administrativt sett, men det gjør den ikke mindre tragisk, kunstnerisk sett. For er det noe BFO ikke trenger nettopp nå, så er det eksperimenter av denne typen. Nettopp nå hvor Kitajenkos periode slutter, er det mulig å ta det store spring fremad. Nettopp nå, etter sju år med svak og rådvill ledelse, kunne en erfaren sjefdirigent med solid kunstnerisk autoritet gjøre underverker, høyne orkestermoralen, gi BFO retning og forløse alle de gode krefter som fortsatt er til stede, men som utnyttes alt for sjeldent.

Lorentz Reitan er en dyktig kulturadministrator. Han har før løst vanskelige oppgaver. Kanskje klarer han også denne. Vi håper det. Og ønsker ham al mulig hell og lykke. Han kommer til å trenge det.

Sluttspill

Bergens Tidende Morgen, 03.06.1997

Verk av Ore, Persen, Glazunov og Grieg

Royal Scottish National Orchestra

Alexander Lazarev, dirigent

Jean-Yves Thibaudet

Grieghallen

Festlig avslutningskonsert etter alle kunstens regler

Så tok det slutt. Årets Festspill er forbi. På den tolvte dagen etter Den høytidelige Åpningen kom, som vanlig, Den Festlige Avslutningen. En avslutning som i år var ekstra festlig, ekstra flott.

Avslutningskonserten er et ritual. Og som alle viktige ritualer har den en helt egen dramaturgi. Det er pausen som er det viktige skillet. Før pausen er det lov å være utradisjonell, oppfinnsom. Men når pausen er forbi, når hvitvinen er drukket, da handler det om tradisjonene. Etter pausen er det Griegs a-moll-konsert, «Ja, vi elsker» for full utblåsning. Og takketaler. Og Nachspiel.

I den kreative delen før pausen ble det i år spilt norsk samtidsmusikk. Først et av 80-tallets viktigste nordiske orkesterverk, Cecilie Ores intense «Porphyre», en kort, formsikker sats der vibrerende klangblokker skanderes av kraftige paukeslag og asymmetriske innsatser i blåserne. Senere John Persens ekspressive, dramatiske «CSV», den med de to pistolskuddene til slutt.

Og før pausen var det så også, av en eller annen uforklarlig grunn, utdrag av Glazunovs for lengst glemte musikk til balletten «Raymonda». Dirigenten, russiske Alexander Lazarev, kastet seg inn i verket med en motorikk som Jerry Seinfelds nabo Kramer, med en voldsom maestro-gestikk som antydet kvaliteter det ikke riktig er dekning for i dette verket. For vel er Glazunovs romantiske musikk flott og effektiv, og vel ble det spilt med energi og høyt humør, men musikalsk sett er verket, når alt kommer til alt, overfladisk, tomt buldrende. Og temmelig likegyldig.

Så var det pause. Og etter pausen det vi alle, egentlig, satt og ventet på: Griegs a-moll. Og dermed også svaret på et Festspillenes viktigste spørsmål: Hvordan er den år?

Svaret er at Griegs a-moll i år var bedre, mer interessant enn den har vært på lenge. Det skyldes naturligvis at årets solist var en av tidens helt store internasjonale stjerner, franske Jean-Yves Thibaudet. Som ga oss en meget internasjonal, meget glansfull versjon av konserten, en Grieg sett med fremmede øyne, hørt med fremmede ører, en Grieg med rytmisk nerve og duse lyriske partier filtrert klanglig gjennom Debussy.

Og i tillegg var det så orkestret, det skotske nationalorkester. Som skapte en flot ramme om Thibaudet. Her var det veltrimmet, egal orkesterklang, hårfin presisjon i fraseringene, lynraske dynamiske reaksjoner, gruppespill uten brodne kar – det hele koreografert av maestro Lazarev som bak alle ytre manérer viste seg å være en meget musikalsk og fleksibel dirigent med fin sans for alle Griegs nyanser og detaljer.

Jovisst, 1997 var en fremragende årgang. Og da vi gikk hjem strålte solen ennå utenfor Grieghallen.

Fire verdenspremierer

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1997

Royal National Scottish Orchestra

James MacMillan, dirigent

John Cushing, klarinett

Elever fra musikkskoler på Stord

Grieghallen

Imponerende resultat av musikkpedagogisk arbeid

Lørdag var det en av de vakreste dagene i manns minne. Sol og sommer, høy himmel, høy temperatur. Og allikevel hadde mange hundrede mennesker funnet veien inn i Grieghallens mørke sal. Der det også var høy temperatur, i hvert fald musikalsk sett. For her var det ikke mindre enn fire verdenspremierer på en og samme konsert! Fire splitternye verk, laget i løpet av de siste dagene av elever fra musikkskolene på Stord i improviserende samarbeid med profesjonelle musikere fra Royal National Scottish Orchestra.

De unge amatørene oppførte selv sine verk. De har uten tvil hatt noen lærerike dager og har helt sikkert hatt det gøy under prosessen. Men for oss i salen blir det avgjørende spørsmålet naturligvis om resultatet er slik at det går an å oppføre det for andre enn venner og slektninger. Og da er det gledelig å kunne svare ubetinget ja! For det var helt imponerende hvor langt disse elevene var kommet i løpet av disse få dagene.

Visst var det korte stykker som de hadde laget, stykker med enkle forløp, fokusert om enkle problemstillinger, men poenget er at det faktisk var riktig musikk som ble spilt, ikke primitiv musikkpedagogisk tresløyd. Imponerende var også den profesjonelle måten den skotske undervisningslederen Naheed Cruickshank og hennes musikere styrte de unge amatørene gjennom forløpet, vennlig, profesjonelt. Man merket de hadde gjort den slags før. Vi håper at det i salen sat folk fra styret i Bergens Filharmoniske Orkester. For her var det bestemt noe å tenke over, en oppgave å ta opp, en god måte å komme i kontakt med nye generasjoner. BIT 20-ensemblet er allerede begynt. Hvorfor ikke også BFO?

Stord-elevenes musikk var inspirert av to fortellinger fra skotsk historie, to fortellinger som også er utgangspunktet for de to verkene av komponisten James MacMillan som fylte resten av konsertprogrammet. Torsdag hørte vi deler av MacMillans kammermusikalske produksjon i Music Factory, konserten med det skotske nasjonalorkester med ham selv som dirigent bekreftet inntrykket av ham som en idérik kunstner med talent for billeddannende komposisjoner.

MacMillan håndterer det store orkesterformatet med håndverksmessig sikkerhet, han skriver velklingende musikk for alle instrumentgrupper, og skaper store, klart profilerte forløp. «The Confessions of Isobel Gowdie» er en effektiv, dramatisk komposisjon, det samme er klarinettkonserten «Ninian» som vi hørte med John Cushing som virtuos solist i ekvilibristiske utfoldelser. Men samtidig må det tilføyes at MacMillan tilsynelatende ikke kjenner begrensningens kunst. I begge verkene er det et veritabelt bombardement av musikalske ideer og effekter, et komposisjonsmessig overkill som har den paradoksale virkning at intensiteten etterhvert faller, og at verkene ikke alene virker lange, men også for lange.

Danser med cello

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1997

Verk av Bach, Henze og Lutoslawski

Heinrich Schiff, cello

Logen

Møte med en av det moderne cellospillets mestre

Byens cellister var møtt opp i Logen søndag ettermiddag. Ikke for å spille, men for å lytte. Til Heinrich Schiff, en av profesjonens fremste utøvere. Og det var bestemt nok å lytte til, nok å lære av: sikker intonasjon i alle registre, klokkeklare dobbeltgrep, suveren bueføring, en imponerende beherskelse av alle instrumentets virkemidler som setter ham i stand til å løse de fleste tekniske problem før de overhodet merkes som problem.

Han var alene på scenen denne dagen, med et fryktinngytende program: de tre første av Bachs suiter for solocello. Og i tillegg to moderne verk, Hans Werner Henzes deklamatoriske «Serenade» og Witold Lutoslawskis «Sacher Variationen», to krevende komposisjoner som fikk en overbevisende fremføring. Men det var naturligvis Bach-suitene, de første tre kapitler av cellolitteraturens Gamle Testamente, som var det sentrale denne ettermiddagen.

Allerede i den forrykende raske åpningen av suiten i G-dur sto det klart at Schiff satser mer på flyt enn på dybde i sin tolkning av disse verkene. Han spiller suitene som kjeder av lette, dansante forløp, utnytter hele sin overdådige teknikk til å sette de enkelte dele i spill, gi dem luftighet, hastighet, fremdrift. Og det er fullt mulig å tolke disse verk slik, for det er jo nettopp suiter satt sammen av danse-satser. Men det er en risiko for at de dermed blir noe kortåndede, at den bærende strukturen simpelthen blir uigjennomskuelig, slik det f.eks. ofte var tilfellet i courante-satsene, eller at de mister den tyngden som alltid er et vesentlig moment i denne musikken, ikke kun i sarabande-satsene. I mine ører var den tredje suiten derfor den mest vellykkede av de tre, for her var det ro i uttrykket, og den rette balansen mellom innadvendt meditasjon og syngende, høyspent virtuositet.

Det åpne verket

Bergens Tidende Morgen, 01.06.1997

John Cage: Europera nr. 3 og 4

For sangere, komponister, grammofoner, to klaverer og lydbånd

Music Factory

Peer Gynt Salen

Med John Cage som guide i operaens merkelige verden

«Å lage en musikalsk komposisjon fri for individuell smak og erindring, og fri for kunstens litteratur og dens tradisjoner» – det var dette John Cage ville, da han på 50-tallet begynte å skrive musikk med terningkast og gjorde «tilfeldighet» til en bærende del av moderne komposisjonsteknikk. Senere trakk han seg langsomt ut av prosessen, ga etterhvert bare skissemessige anvisninger slik at et verks «innhold» mer og mer ble bestemt av musikerne eller av dirigenten og til sist simpelthen av de forhåndenværende lyder i rommet. Opera aperta, «det åpne verket» kalte Umberto Eco det.

Europeras nr. 3 og 4 fra 1989 som Music Factory oppførte fredag er to «åpne verk» av denne typen, men med den vesentlige tilføyelsen at Cage her, sent i livet, vender tilbake til utgangspunktet, vender sine tilfeldighetsprinsipper mot selve den musikalske tradisjonen han i sin tid ville bryte med.

Det er intet mindre enn hele den europeiske operatradisjonen som Cage kaster sitt kjærlige blikk på. I Europera 3 har seks sangere hver valgt ut seks arier som de synger på tilfeldig valgte tidspunkter, mens de vandrer rundt i rommet etter tilfeldige regianvisninger. Samtidig spiller seks komponister gamle opera-plater på gamle grammofoner, og to pianister spiller tilfeldig utvalgte stumper av Liszts «Opera Phantasien». Og henover det hele larmer av og til et lydbånd hvor mer enn hundrede operaer er spillet inn over hverandre. Til og med lyssetningen er tilfeldig. Europera 4 bygger på samme prinsipper, men er noe enklere, bl.a. er det færre medvirkende.

Music Factory-folkene hadde gjort en kjempejobb med å få alt dette til. Og det fungerte faktisk – også som musikk, også som verk! For det merkelige er, at midt i det kaotiske lydbildet, hvor 3-4 vidt forskjellige arier hele tiden blandet seg med lyden av nostalgisk knitrende grammofoner, fikk man en intens følelse av å være «på opera». Det oppsto uforutsigelige, helt merkverdige musikkhistoriske korrespondanser. Man fikk demonstrert, helt konkret, at det alltid er en hel musikalsk tradisjon som klinger med «bak» eller «under» hver enkelt arie. Og man hørte at «opera» på tvers av alle historiske forskjeller også er en enhet – en samling spesielle kunstneriske grep, et stemningsleie, en musikalsk holdning.

Europeras 3 og 4 er verk som aldri kommer til å trekke fulle huse. Og som unndrar seg alle vanlige vurderingskriterier. Derfor nøyer vi oss med å si at de medvirkende løste den vanskelige oppgaven med profesjonell  bravur og cool engasjement. Spesielt var det imponerende hvordan hver sanger var i stand til å stå på sitt mitt i al kaoset og la sin egen arie, sin egen stemme skjære igjennom – og så allikevel fungere som en del av et større ensemble. Akkurat som i «riktig» opera.

Frodig fantasi

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1997

Verk av James MacMillan

Helge Haukås, dirigent

Bit 20 Ensemble

Music Factory

Peer Gynt Salen

Et kammermusikalsk portrett av den skotske komponisten James MacMillan

I år er Geir Johnsons Music Factory flyttet fra Verftet opp i byen, opp i Peer Gynt Salen. Sett fra en menig publikummers synsvinkel har det sine absolutte fordeler. Man sitter f.eks. bedre. Og det er bedre akustikk. Men innholdsmessig er alt som det pleier å være. Og takk for det! Music Factory er heldigvis ikke blitt pasifisert og salonfähig av å komme tettere på Festspillfiffen. Music Factory er stadig stedet for de spennende møter med uforutsigelig samtidsmusikk, musikk on the edge, spilt i en atmosfære av lett kaos og høyt engasjement.

Som f.eks. torsdag kveld hvor BIT 20 Ensemblet ga et kammermusikalsk portrett av den skotske komponisten James MacMillan. Han var selv til stede og forklarte at kammermusikken hans ofte settes i gang av forhold utenfor musikken selv. Det er leilighetskomposisjoner, karakterportretter, forsøk på at skape musikalske bilder.

Stykkene er korte. Skisser, kaller han dem. Men det er ikke tale om enkle, prøvende utkast. MacMillans skisser løper nærmest over av musikalske innfall. Innenfor en fritonal ramme kombinerer han stoff og effekter fra mange, vidt forskjellige musikalske tradisjoner. Her er kirkemusikk, indonesisk gavelanmusikk, jazz og mye, mye mer. Og under det hele en umiskjennelig klang av skotsk folketone.

Det var ikke alt som var helt i vater under BIT 20-folkenes fremførelser av denne kontrastrike blandingen. Spesielt kunne verkene for større gruppe, «As Others See Us» og «Three Dawn Rituals» nok ha fortjent noe mer prøvetid. Men det var mange fine detaljer underveis, bl.a. en nydelig fremførelse av «Memento», en særpreget, «hullet» sats for strykekvartett. Og som helhet ga kvelden et godt inntrykk av en frodig musikalsk fantasi, av en komponist med et stort, generøst uttrykk.

Organisert delirium

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1997

Verk av Pierre Boulez og Arne Nordheim

Siri Torjesen, sopran

BIT 20 Ensemble

Ingar Bergby, dirigent

Håkonshallen

Musikalsk modernisme i bevegelse mot et friere uttrykk

Omslaget i den musikalske modernismen – det kunne vært overskriften på konserten i Håkonshallen onsdag kveld. Det startet med at dirigenten Ingar Bergby førte BIT 20-ensemblet og sopranen Siri Torjesen gjennom Pierre Boulez' to «Improvisations sur Mallarmé»  (1958/1962), skritt for skritt, slag for slag – for det er jo uhyre vanskelige verk, musikk som Boulez konstruerer ved hjelp av kompliserte matematiske permutasjoner, slik at han oppnår det «organiserte delirium» som var hans kunstneriske ideal i perioden. Kveldens oppførelse var presis, bokstavtro, men antydet også noen av omkostningene ved denne type komposisjonsteknikk: Når musikkens dionysiske villskap sperres inne i talrekkenes jernbur, står den i fare for å bli enstonig, fargeløs.

Boulez forsøkte selv å løse dette problemet ved å innføre elementer av tilfeldighet og improvisasjon i verkene, og det er karakteristisk at konsertens tredje Boulez-verk, det kammermusikalske «Dérive», som er komponert flere år etter Mallarmé-improvisasjonene, nettopp bryter med den opprinnelige, tekniske systemtvangen og sikter mot et bredere, mer imøtekommende uttrykksregister.

Konsertens to verk av Arne Nordheim antydet en lignende bevegelse: Først hørte vi fire virtuose slagverkere i komplekst samspill med orgel og lydbånd i «Response» fra 1977, et viltvoksende, noe formløst verk som vi i dag vel først og fremst opplever som «historisk», som et dokument om periodens eksperimenter med elektronikkens komposisjonstekniske muligheter. Derimot har Nordheims «Tre Voci» fra 1988 bevart all den opprinnelige musikalske uttrykkskraften. Siri Torjesens bevegelige sopran i enkel og likefrem dialog med et lille kammerensemble om fortolkningen av tre italienske dikt: jovisst, det går fortsatt an å skape god musikk med helt vanlige low-tech midler.

Det sublime

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1997

Franz Schubert: Die schöne Müllerin

Matthias Görne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Logen

Møte med en ny, stor lied-sanger

Matthias Goerne –  husk navnet! Han er baryton, 29 år gammel. Han har sunget Bach-kantater og opera, og han har vært med i Graham Johnsons store Schubert-prosjekt for plateselskapet Hyperion. Det var nettopp i rollen som Schubert-sanger vi hørte ham seint tirsdag kveld, i Logen, for en fullsatt sal. Med en tolkning av «Die schöne Müllerin» som det kommer til å gå frasagn om.

Hva kreves det av en ung sanger som beveger seg inn i den store romantiske lied-tradisjonen? Musikalitet, melodisk sans, bøyelig stemme, stort register, solid tekstforståelse, evne til å frasere, evne til å finne det presise uttrykket som understøtter tekstens pointer. Matthias Goerne har det hele, kan det hele. Og har så i tillegg mye, mye mer – musikalsk intelligens, dramatisk talent, og en helt utrolig vakker, lyrisk barytonstemme, fløyelsmyk i høyden, mørk og varm i dybden, stålhard når det kreves.

Det er vanlig å trekke på skuldrene av Schuberts valg av tekster, disse små, enkle, litt enfoldige diktene om den unge møllersvennen og hans håpløse forelskelse i den skjønne møllerdatteren. Men i Goernes tolkning ble alt slik det burde være, slik man drømmer om det, men sjeldent opplever det: Wilhelm Müllers tekst og Schuberts musikk vokste sømløst sammen til et komplekst, kjerneromantisk verk, ikke tyve korte sanger på rekke, men én stor, høyspent fortelling om lengsel og tap.

Det var innholdsmessig sammenheng, det var dramatisk forløp i fremføringen, men også, innen for rammene av den store bærende strukturen, et mylder av vakre, gjennomtenkte og musikalsk gjennomarbeidede detaljer: Møllersvennens åndeløst forundrede spørsmål i «Danksagung», det foruroligede omslaget fra dur til moll i «Der Neugierige», den besluttsomme kraften i «Mein», den perfekte endringen av fargeleggingen fra «Rosmarein» til «Liebesnot» i «Die liebe Farbe». Og så videre, og så videre.

Man kunne fortsette i det uendelige. Men la oss sette strek her og slutte med å slå fast at møtet med Goerne ble en sublim musikalsk opplevelse som vi kommer til å huske lenge. Og la oss så ikke glemme at det også var en pianist med i Logen, nemlig ingen mindre enn Årets Festspillmusiker, Leif Ove Andsnes! Vi kjenner ham som solist og kammermusiker. Denne tirsdag kvelden fikk vi oppleve ham i rollen som lied-akkompagnatør, en uvant oppgave som han, naturligvis, klarte med vanlig professjonalisme, med god balanse mellom tilbaketrukket diskresjon og aktiv inngripen.

På grensen av det menneskelig mulige

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1997

Verk av Bach og Nancarrow

Joanna MacGregor, klaver

Festspillene

Håkonshallen

Med Joanna MacGregor på oppdagelsesreise i kontrapunktets fantastiske verden

«Det er sjelden jeg har mulighet for å spille hele Kunst der Fuge», sa Joanna MacGregor før mandagens konsert i Håkonshallen. Nærmest takknemlig. Og samtidig litt unnskyldende, for det er jo et langt verk. Men naturligvis er det oss, publikum i salen, som bør være takknemlige – takknemlige for at en stor kunstner tar seg bryet med å innstudere denne musikalske mastodonten, takknemlige for å få bli med på en fantastisk oppdagelsesreise i kontrapunktets verden.

Kunst der Fuge er gamle mester Bachs summa, sammenfatningen av all hans musikalske viten, en ekvilibristisk lek med fugaer og kanon'er i stadige speilinger og omvendinger. I dette verket konstruerer han forunderlige toneskulpturer i grenselandet mellom kunst og matematikk og skaper – la oss bare ta de helt store ordene i bruk – en av den vesteuropeiske musikkkulturens største frembringelser.

Verket er skrevet av rent musikalske grunner, uten tanke på oppførelse, og stiller nettopp derfor helt umenneskelige krav til den som likevel velger å oppføre det på klaver. På mandagens konsert gikk Joanna MacGregor til oppgaven med analytisk begavelse og fabelaktig teknikk. Og med stamina som en tungvektsbokser.

Hennes tolkning var glassklar, oversiktlig, hun spilte verket så alle detaljer i den intrikate stemmeføringen kunne høres, og fastholdt samtidig en reflekterende, nesten meditativ stemning gjennom alle de mange satsene, slik at verket fremsto slik det sikkert opprinnelig er tenkt: som en sammenhengende komposisjon, en forundret refleksjon over al den musikalske rikdommen det er mulig å utvikle av noen få, enkle grunnfigurer.

I fjerde kanon lar Bach andrestemmen gjenta førstestemmen omvendt, «på hodet» så å si, og med dobbelte noteverdier. Den slags virtuose stunts er det mange av i dette verket. Man kan ikke høre dem. De er beregnet til å skulle leses ut av notebildet. Men på mandagens konsert kunne vi nesten se denne «øyemusikken» bli til i nærbildet av MacGregors hender på TV-storskjermen bak flygelet.

Etter pausen ble det musikk av samtidskomponisten Conlon Nancarrow, seks stykker bygget over kontrapunktiske repetisjonsteknikker av samme type som Kunst der Fuge. Og igjen musikk på grensen av det menneskelig mulige: flere av disse verkene er konstruert for mekanisk klaver og er ikke beregnet til å bli spilt av menneskehender. Men for MacGregor er ingenting tilsynelatende umulig. På konserten la hun sin klaverstemme inn over to-tre forutinnspilte lydspor og demonstrerte ved hjelp av den moderne multi-track-teknikken at det i Nancarrows komplekse, gjennomkonstruerte musikken er forbindelseslinjer tilbake til Bach, samme sanselige glede, samme store humor.

Og på TV-bildets split-screen så man åtte hender bevege seg over fire klaverer, uavhengige av hverandre, i vakre, flyktige mønstre. I kontrapunkt.

Med fire hender

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1997

Tine Kolbjørnsen, klaver

Ellen Kristine Ugelvik, klaver

Troldsalen

Humørfylt møte med ung, talentfull klaverduo

Musikk for to klaverer? Tidligere var det vanlig å skrive for denne besetningen, men i vårt århundre har hverken formatet eller musikken klart å bli helt akseptert i det gode selskap. Hvilket ikke er så vanskelig å forstå. For med fire hender i stedet for to kan det hele nemt bli too much, klangbildet blir overlesset, grandiost, musikken blir pompøs og får en aura av Hollywood og cocktail lounges.

Alle klaverduoer sliter med dette. At unge, talentfulle Tine Kolbjørnsen og Ellen Kristine Ugelvik ikke er noe unntak, det demonstrerte de på lørdagens konsert i Troldsalen som åpnet med en noe tung utgave av Griegs Gammelnorsk Romanse, op. 51, et verk som nettopp har dette litt pretensiøse, svulmende salongpreget som er så vanskelig å akseptere for nøkterne moderne ører.

Men deretter gikk det repertoarmessig oppover, med musikk fra dette århundre. Først Debussys En blanc et noir der det store klangvolumen utnyttes til å danne et sløret, orkestralt tenkt satsbilde. Og så konsertens høydepunkt: en lett, elegant fortolkning av Stravinskijs Concerto for to klaverer, et verk der musikalsk kraft ikke er ensbetydende med stor, buldrende klang, men er noe som hentes ut av musikkens puls i stadige temposkift og skeive, jazzy fraseringer.

Kolbjørnsen og Ugelvik er forskjellige av musikalsk temperament. Det gav uttelling i Stravinskijs Concerto der klaverene nettopp konserterer og spilles ut mot hverandre, i andre sammenhenger kunne tolkningene derimot av og til bli noe urolige. Men uansett diverse røffe pletter underveis, så ble lørdagens konsert et møte med to godt samspilte pianister som håndterer duospillets tekniske utfordringer med overblikk og energi. Og ikke minst med høyt humør. Som de demonstrerte til sist i konserten, først med en forrykende utgave av Aleksandre Arutjujan og Arno Badadjanjans fyrige Armenske Rapsodi. Og så med en ironisk kjærlig oppførelse av Griegs helt hårreisende kitchy bearbeiding av Mozarts populære C-dur sonate.

Et musikalsk skattkammer

Bergens Tidende Morgen, 10.05.1997

Rostropovich

the russian years

1950-1974

EMI Classics 5 72016 2

Russiske live-opptak med Rostropovich. Musikkhistorisk sensasjon

Himmelen henger full av fioliner, sier tyskerne, når humøret virkelig er i topp. Hos meg er det en cello som henger i luften for tiden, men ellers er situasjonen den samme: barometeret står permanent på solskinn, verden er stor og åpen. For det er lyden av Rostropovichs cello som går gjennom huset – Mstislav Rostropovich som nylig fylte 70 og som nå kvitterer for al feiringen med å forære sitt publikum en gave av helt gigantiske dimensjoner.

«Rostropovich, the russian years, 1950-1974» – står det på gaveesken. Bak denne nøkterne tittelen gjemmer seg vidunderlige ting, forunderlige ting, en musikkhistorisk sensasjon: Tolv CD'er stappfulle av live opptak fra Rostropovichs russiske år. I tillegg en bonus-CD med ny innspilninger fra 1996. Ialt over femten timers spilletid, femten timer i selskap med en av vårt århundres største musikere.

Det er som å vinne den store Lotto-gevinsten – skrev en anmelder i siste nummer av det engelske musikktidsskriftet Grammophone. Det er ikke noen dårlig sammenligning. Uventet var denne overdådige gaven i hvert fall. Det er et musikalsk skattkammer som plutselig åpnes for et måpende publikum. Her finner man oppførelser av tradisjonens sentrale celloverk – f.eks. Schumanns konsert, Tchaikovskys Rokokko-variasjoner, Chopins sonate, Richard Strauss' Don Quixote plus en hel CD med småstykker og svisker. Men først og fremst er det plate etter plate med verk fra siste halvdel av vårt århundre, verk dedisert til Rostropovich, skrevet av sværvektere som Britten, Prokofiev, Shostakovich eller av ukjente russiske komponister som vi i Vesten først nå er begynt å få ørene opp for.

Det er den ene urfremførelsen etter den annen – og historisk vingesus over det meste: Her hører man Britten som dirigent ved urfremførelsen av cello-symfonien i 1964, her hører man Shostakovichs cellosonate med komponisten selv ved klaveret. Man hører publikums spontane klappsalver midt inne i Rostropovichs og Richters urfremførelse av Prokofievs cellosonate i 1950, og man merker den anspente stemningen i Moskva-konservatoriets store sal den januardagen i 1970 da Oistrakh og Richter insisterte på å spille Beethovens trippel-konsert sammen med Rostropovich til tross for at han nettopp var falt i unåde hos Sovjetmyndighetene på grunn av sitt forsvar for Solshenitzyn.

Historie, musikkhistorie, politisk historie – denne gaveesken har det hele. Men først og fremst er den full av levende musikk, musikk fanget i flukten, voldsom, varm, spontan som mannen selv. Opptakene spenner over et kvart århundre, men tvers gjennom det hele, tvers gjennom alle disse mange, ofte veldig forskjellige, verkene hører man igjen og igjen det som alltid har vært Rostropovichs musikalske signatur: den store, vibrerende tonen, det faste grepet om musikkens form, det tekniske overskuddet. Musikken som synger og synger og sprenger alle rammer.

Musikalsk oppussing

Bergens Tidende Morgen, 09.05.1997

Verk av Rossini, Mozart og Dvořák
Elise Båtnes, fiolin

Jin Wang, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Frisk vårrengjøring på sesongens siste Harmoni-konsert

Man kjenner den ut og inn: Rossinis ouverture til «Barberen i Sevilla». En gammel traver, så gammel at den selv kan finne veien hjem. Og så allikevel. På en bra kveld kan selv de eldste traverne bli som nye igjen. Og onsdag var det bestemt en bra kveld i Grieghallen.

På sesongens siste Harmoni-konsert hadde den kinesiske dirigenten Jin Wang og BFO gitt Rossini en grundig oppussing: Satsbildet var blitt høytrykksspylt, de tematiske blokkene sto og gnistret skarpt mot hverandre som fargestrålende legoklosser på rekke. Og det ble spilt lett og elegant, med høyt humør. Men også med en viss nerve. Man merket det allerede ved introduksjonen av hovedtemaet, der Wang satte tempoet an en anelse raskere enn det er vanlig. Og gjennom resten av verket var det hele tiden en underliggende spenning i musikken, en fornemmelse av intenst arbeid under den elegante overflaten.

Som kvelden skred frem ble det tydelig at dette er Wangs musikalske strategi. Han streber etter oversiktlighet både i det lokale satsbildet og i det store, overgripende forløpet. Som mange av tidens yngre dirigenter dyrker han den flotte, blankpolerte orkesterklang, den maskinelle presisjonen i fremførelsen. Og når orkestermaskinen først fungerer, så innstiller han den, bruker den til å presse musikken mot grensene. Det er en strategi som gjorde underverker med Dvořáks 9. symfoni, «Fra den nye verden». Orkestret ga her en tolkning hvor alt spindelvev var blåst vekk og verkets struktur sto frem i klare, rene konturer.

Men det er et spørsmål om det er rette strategien over for et verk som Mozarts 3. fiolinkonsert. Her ble resultatet en noe umozartsk stramhet i orkesterspillet, og det virket som om Wangs tempovalg i allegro-satsene presset musikken for mye, slik at f.eks. overgangen til den folkelige Strassburger-allegrettoen i 3.satsen nærmest fikk karakter av oppbremsing. Dette påvirket dog overhodet ikke solisten, den imponerende Elise Båtnes. Hun gikk til saken med musikalitet og teknisk overskudd, og ga oss en glimrende, veldisponert tolkning av Mozarts virtuose solostemme. Ubekymret, med trygg autoritet. Men det var tydelig at tolkningen hennes fikk mer farge og dybde, så snart orkestret falt til ro - i kadensene f.eks., og i den langsomme midtersatsen som hun spilte med den helt riktige «zärtlichkeit», med denne særlige ømheten som ifølge C.P.E.Bach er selve kjernen i Mozarts adagioer.

Sæverud og de små formene

Bergens Tidende Morgen, 22.04.1997

Sæverudjubileet 1997

Einar Røttingen, klaver

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Vertavo Kvartetten

Troldsalen

Interessant konsert med Sæveruds kammermusikk i fokus

«Sæverud er først og fremst symfoniker» skriver Nils Grinde i Norsk Musikkhistorie. Det er opplest og vedtatt. Synspunktet er så utbredt, at det nesten er mistenkelig. Og derfor var fredagens konsert i Troldsalen opplysende, et nyttig korrektiv, et forsøk på å gå bakom myten og fokusere på noen av de mange komposisjonene i det mindre formatet, klaverstykkene, kammermusikken.

Einar Røttingen åpnet programmet med en innforstått tolkning av Klaversonate Op. 3, et turbulent ungdomsverk der musikalske ideer og effekter står i kø og satsen nærmest eksploderer av stoff. Lenger ut i programmet presenterte Einar Steen-Nøkleberg noen av de senere, mer avklarte klaververkene, den andre Peer Gynt Suiten og et interessant utvalg av mindre stykker der Sæveruds små skeive og kantede slåtter ble flettet sammen med satser av Mozart, Haydn og Carl Nielsen.

Det sluttet med den formidable Vertavo Kvartetten i en  fremførelse av Strykekvartett nr. 1. Et alderdomsverk, skrevet i 1970, femti år eldre enn klaversonaten, men egentlig et langt mer ungdommelig verk. Slik ble det i al fall i Vertavo'enes tolkning. Det er alltid en risiko at perspektivet blir noe tilbakeskuende ved jubileer som dette. Ikke så med Vertavo'ene. De spilte denne strykekvartetten som om den var skrevet i går, rått og brutalt, med en hensynsløs og hemningsløs energi som demonstrerte at vel er dette musikk som allerede er et kvart århundre gammel, vel er det skrevet av en syttiåring, men det er musikk som stadig er en del av vår tid. Og slik ble det mindre avstand enn man umiddelbart skulle forvente til Vertavo Kvartettens andre oppførelse, bestillingsverket «a la larga», en vakker, dissonantisk svevende sats for strykekvartett skrevet av Jostein Stalheim til minde om Sæverud.

Alt i alt en fin konsert, masser av applaus til slutt. Men ikke noe ekstranummer, for ekstranummeret var allerede spilt, midt i konserten: Røttingen og Steen-Nøkleberg med «tongue-in-cheek» i firhendig samarbeid om en elegant utgave av Waldteufels Skøyteløpervals! Den slags kan visst kun skje i Troldsalen.

Syv år etter

Bergens Tidende Morgen, 12.04.1997

Johannes Brahms: Ein deutsches Requiem

Elisabeth Meyer-Topsøe, sopran

Andreas Schmidt, baryton

Aldo Ceccato, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester og diverse kor

Grieghallen

Vemodig gjenhør med Aldo Ceccato i Harmonien

Aldo Ceccato, Harmoniens gamle sjefdirigent, er tilbake i Grieghallen igjen. Han kommer inn i salen på en bølge av sympati og gjensynsglede. Det er varme i klappsalvene som mottar ham. Og kanskje også en del vemod: Syv år er gått. Hva er skjedd i mellomtiden? Med Ceccato, med orkestret, med oss? Tid å gjøre status.

           

Da Ceccato forlot Bergen i 1990 var situasjonen preget av optimisme, orkestret var i rivende utvikling, på vei opp, på vei frem, verden var åpen. I dag, syv år etter, er nivået befestet. Og Ceccato kan stadig sende elektrisitet gjennom orkestret og få det til å gi tyngde og styrke i tolkningen av senromantisk musikk. Man merket det med en gang i de første taktene av Brahms' Tragisk Ouverture. Og man merket det kvelden igjennom i hans myndige håndtering av det store kor- og orkesterapparatet i Brahms' Tyske Requiem.

Men man merket også at det har vært syv slitsomme, turbulente år for orkestret. Og at kjemien mellom orkester og dirigent kanskje ikke lenger er den samme som den gang? Det var perioder der fremførelsen var noe anstrengt, preget av en viss rådvillhet. Og så var det de gamle, velkjente problemene med messingblåserne som lever i en verden for seg selv og som torsdag kveld hadde så store problemer at nervøsiteten forplantet seg til de ellers så stabile treblåserne.

Det er ikke så enkelt å gjøre status. Men selv om det er mange uklare poster i salderingen mellom Harmonien og Ceccato, så endte torsdagens musikalske regnskap allikevel med et dundrende overskudd. Og det skyldes kveldens danske solist, sopranen Elisabeth Meyer-Topsøe. Hennes stemme er ung og sterk og har den helt spesielle diamantklare kvaliteten som det senromantiske repertoaret krever. Det er en stemme som passer perfekt til Wagner, Mahler, Strauss. Og til Brahms' store verk om de etterlattes sorg: «Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen», sang hun, ettertenksomt, trøstende, og skapte med suveren musikalitet et fredhellig område, en stor eiendommelig stillhet mitt i sorgen.

Musikk og kropp

Bergens Tidende Morgen, 19.03.1997

Verk av Roman, Mozart og Haydn

Henning Kraggerud, fiolin

Kjell Seim, dirigent

Collegium Musicum

Korskirken

Musikalsk ballett med Henning Kraggerud, Kjell Seim og Collegium Musicum

Han er skremmende bra, Henning Kraggerud. Et eruptivt musikalsk talent, helt uten sidestykke blant norske fiolinister. Bare 24 år gammel, en ung musiker i voldsom, rivende utvikling, men allerede nå en fiolinist som uanstrengt kan måle seg med de største, internasjonale navn. La oss glede oss over at det ennå er mulig å oppleve ham i ydmyke, lokale omgivelser. Det er kun et spørsmål om tid, før utlandet får ørene opp for ham.

Søndag spilte han Mozarts femte fiolinkonsert med Collegicum Musicum i Korskirken. Det er banalt å si at denne velkjente, nesten forterskede musikken blir som ny, når Kraggerud spiller den, at det er som om han skaper den på stedet. Men det er faktisk slik man opplever det. Han spiller Mozarts solostemme på samme måte som en jazzmusiker tolker en gammel standardmelodi: bruker den som råmateriale, bearbeider den, former den, spiller rundt om den, mot den. Han setter strøm på den hurtige førstesats, han får den langsomme adagioen til å svulme og dirre, han forvandler tredjesatsen til et demonisk, sammensatt verk av storlåtne, Don Juan'ske dimensjoner. I hver takt viser det seg nye perspektiv, nye sammenhenger, foruroligende avgrunner. Og likevel virker allting fortrolig, naturlig. Han får oss til å høre noe som ligger innerst inne i musikken, noe som har vært der hele tiden.

Kraggeruds spillestil er grunnleggende kroppslig – det er derfor hans tolkninger virker så overbevisende, så innlysende riktige, så liketil: når han former en frase, løser han ikke bare et fiolinteknisk problem, han skaper en kroppslig sammenheng mellom bueføring, åndedrag og satsens underliggende rytme, slik at fraseringen bliver en organisk bevegelse, en logisk inngripen i et forløp, en dans. Og i dirigenten Kjell Seim har han en perfekt dansepartner. For som Kraggerud har også Seim en evne til å velge det rette tempoet, til å få musikken til å ånde og gynge. Det var perioder under søndagens konsert der dirigent og solist var så samstemte at de beveget seg som i en ballett, mot hverandre og med hverandre.

Ordet «ballon» brukes i balletspråket om dansens letthet, om den udefinerbare, men helt nødvendige oppdriften. Hvis man skal sammenfatte Seims tolkninger søndag kveld må «ballon» visst være det rette ordet. For uansett om det var tale om Johan Romans statelige barokkminiatyrer, Mozarts fiolinkonsert, eller Haydns komplekse London-symfoni, så fikk han og Collegium Musicum musikken til å løfte seg og sveve.

Det må være Beethoven!

Bergens Tidende, 16.03.1997

Verk av Beethoven

Boris Berman, klaver

Janos Fürst, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Storslått avslutning på Beethovenfestival

Beethovenfestival ‑ hvorfor nå det? Visst er Beethoven selve bærebjelken i det klassisk-romantiske repertoaret. Og naturligvis bør Beethoven være fyldig representert på ethvert ordentlig orkesters sesongprogram. Men, men. Seks rene Beethovenkonserter på ti dager? Og så nettopp nå, i Schubert-året? I Brahms-året? Hva er meningen?

Meningen er det mange som har lurt på de siste dagene. Og festivalen har, som kjent, ikke gitt noe entydig svar på de mange spørsmålene. Ikke har det vært noen klar linje i valg av solister. Ikke har det vært presentert noen markant nytolkning av Beethovens verk. Orkestret har i perioder virket slitent. Og så videre, og så videre.

Men så kom da avslutningen. Med en formidabel konsert som fikk taket i Grieghallen til å løfte seg og alle spørsmål til å forstumme. En konsert med et orkester og en dirigent i toppform. Og med russiske Boris Berman som en helt fremragende solist i den femte klaverkonserten, Kaiser-konserten.

Boris Berman gikk direkte inn i verket, inn i musikkens kjerne. I de første opulente taktene satte han, myndig, autoritativt, klaveret i sentrum med en teknisk briljant, nesten improviserende presentasjon av stoffet, samtidig med at han foregrep det som skulle komme ved hele tiden å bryte det kraftfulle, deklamatoriske uttrykket ned, la det blende over i transparent, inderlig akkordspill. Dermed var verkets spenningspoler etablert, og så var det bare å sette seg helt ut på kanten av stolen, folde ørene ut og lytte til en gjennommusikalsk oppførelse av Beethovens store drama: Kraftfull, blodrik i yttersatsene, drømmende, svevende innadvendt i adagioen. Tolket av en pianist som ikke bare spiller klaver men også spiller på og med orkestret, hele tiden nærværende, hele tiden inne i musikken. Med en virtuositet som er midlet, aldri målet.

Det ble en sublim tolkning som satte sitt preg på resten av kvelden, ga den karakter, ga den tone. For den opphøyde stemningen holdt seg også etter pausen, da orkestret og Janos Fürst kom tilbake med Beethovens femte symfoni. Det er ingen tvil om at Fürst har en ytterst gunstig innvirkning på orkestret, og at de mange dagene under festivalen har gitt resultater. Man merket det i Beethovens femmer som denne kvelden ble spilt uten vanlig akademisk tørrhet, nettopp så strømmende, nettopp så organisk sammenhengende som lærebøkene foreskriver, men som man sjeldent hører den i dagens konsertsaler.

Må det være Beethoven? - har mange spurt seg selv i løpet av denne festivalen. Etter fredagens konsert svarer vi med hans egne ord: Ja, det må det være. Es muss sein!

Bach på gitar

Bergens Tidende Morgen, 04.03.1997

Fabio Zanon, gitar

Mariakirken

Personlig, gestisk tolkning av et av gitarlitteraturens hovedverk

Bach har aldri skrevet musikk for gitar. Og likevel er Bach et av de viktigste navn, ja kanskje det viktigste, i hele gitarlitteraturen. Siden Segovias dager har transskripsjoner av verkene for lutt og solofiolin vært de strålende lyspunktene i et repertoar der det er uendelig langt mellom snapsene. Bach – det er målestokken, prøvesteinen: når gitaristene spiller Bach, viser de hva de kan. Og hva de er, musikalsk sett.

Søndag i Mariakirken var ikke noe unntak i så måte: Allting falt på plass da Fabio Zanon spilte sin egen transskripsjon av Bachs Sonate for fiolin i a-moll. Her hørte vi en gitarist som kan det meste på sitt instrument, en gitarist som temmelig uanstrengt gjør rede for de lange linjene i fugaen, og som holder dampen oppe gjennom hele den avsluttende, halsbrekkende allegro. Men først og fremst en gitarist med en personlig musikalsk profil, en gitarist med en helt egen sans for musikkens deklamatoriske moment, dens gestikk: det var noe uortodoks, noe improvisatorisk strømmende over hans tolkning av de to langsomme satsene, og det var ikke bare fordi han hadde skaffet seg uttrykksmessig spillerom ved å transkribere en cembaloversjon av den opprinnelige sonaten.

Den personlige, gestiske tolkning av musikken var i det hele tatt karakteristisk for Zanons spill gjennom det meste av kvelden. I første avdeling fikk han en tørr fantasi av Johann Kaspar Mertz og en sonate av argentineren Carlos Guastavino til å folde seg ut som fargestrålende blomster. Og etter pausen og Bach satte han punktum med en fri, dynamisk versjon av Alberto Ginasteras gitarsonate.

Gjennom det meste av annen avdeling ble han akkompagnert av en kirkedør som stod og slo. Det var utrolig irriterende.

En hollender i Bergen

Bergens Tidende Morgen, 17.02.1997

Richard Wagner: Den flyvende Hollender

Opera Bergen

Dirigent: Anne Randine Øverby

Grieghallen

Konsertoppførelse av Wagner med gode, internasjonale solister

«Det er Sandviken, jeg gjenkjenner bukten», sang skipper Daland. Men han tok feil. Han var ikke i Sandviken, han var i Bergen sentrum, i Grieghallen, i kjole og hvitt, uten skip, i en konsertoppførelse av Wagners Flyvende Hollender.

Opera som konsert er og blir en nødløsning, en mat avglans av verket, en gjenfortelling uten scenerom, bevegelse, dramatikk. Men mens vi venter på etableringen av Vestlandets Opera, kan konsertoppførelser i det minste gi oss en liten forsmak på det som kommer, det som må komme. Og det var presis hva Opera Bergen ga oss lørdag kveld. Det skal de ha takk for!

En gruppe internasjonale solister, et orkester av blandet lokal herkomst, to lokale kor: Som alltid seiler Opera Bergen i risikofylt farvann. Når det likevel lyktes å få Hollenderen i havn denne kvelden, skyldes det ikke minst de internasjonale solistene, deres erfaring, deres profesjonalisme. Sopranen Maria Russo tolket Sentas drømmerier med vakker, varm stemme og ga i finalen en imponerende, fulltonende wagnersk utblåsning i «Hier steh' ich treu dir bis zum Tod». Omkring seg, i rollene som mennene i Sentas liv hadde hun to glimrende og veldig forskjellige sangere. Barytonen Mihály Kálmándys sang hollenderen, kjølig, knivskarp og tilsynelatende direkte fra bladet, mens Richard Brunner som jegeren Erik hadde et noe mer fortrolig forhold til sin rolle og ga den en så levende og dynamisk tolkning at verket nærmest endret karakter: i stedet for Sentas dødsmerkete drift mot Hollenderen, var det i denne fremførelsen Eriks fortvilelse over tapet av Senta som sto i sentrum.

Ved konsertoppførelser er orkestret uunngåelig mer eksponert enn det er vanlig i opera. Lørdag kveld noterte vi at Anne Randine Øverby gjorde utmerket rede for detaljene i orkestersatsen, men at tolkningen som helhet manglet utsyn, store linjer, fremdrift, at orkesterklangen gjennomgående var noe røff, og at det var alt for mange upresise innsatser og ujevne overganger. Til gjengjeld hadde koret mange nydelige øyeblikk.

På hjemmebane

Bergens Tidende Morgen, 15.02.1997

Verk av Sjostakovitsj, Ravel og Sæverud

Solist: Einar Røttingen, klaver

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld for Einar Røttingen og Bergensfilharmonikerne

Torsdag var det Bergensfilharmonikernes kveld i Grieghallen. Det er lenge siden vi har hørt orkestret spille så konsentrert, så nærværende, så bra. Men så var da også alle parter på hjemmebane: sjefdirigent Kitajenko med landsmannen Sjostakovitsjs 9. symfoni, bergenserne med Harald Sæveruds klaverkonsert og Einar Røttingen på krakken.

Kitajenko startet Sjostakovitsj' seirssymfoni med en nøye kontrollert rytmisk eksplosjon som sendte sjokkbølger gjennom salen. Og det fortsatte på samme måte, med samme skarpe presisjon – høyspent, elektrisk i de hurtige satsene, intenst, melankolsk i de langsomme. Og med flotte solistiske innsatser i messingen og treblåserne. Et ironisk verk, en vrengende, trassig gestus mot Stalin og hans kumpaner, jovisst, men i Kitajenkos og bergensernes tolkning også et fullgodt stykke Sjostakovitsj, et komplekst verk fullt av bitterhet og lidelse.

Og så var det Sæverud. Klaverkonserten spilles sjeldent i dagens konsertsaler. Og det er det gode musikalske grunner til, for det er ikke et av hans store verk. Vel er det mye bra musikk her, vel er det mye umiskjennelig Sæverud, men det er også mye som er umiskjennelig dated, mye ubesluttsom fritonal musikk av den typen som ikke eldes med ynde. Det må arbeides hardt hvis denne musikken skal opp å stå.

Torsdag kveld lyktes det, for Einar Røttingen har hva som kreves: innsikt i Sæveruds univers og et stort musikalsk talent. Han er omhyggelig, lojal, han gjør rede for alle detaljer i denne komplekse klaverstemmen, men har samtidig så mye kraft og pianistisk overskudd at han kan gi musikken det nødvendige løft, kanskje ikke aktualisere den, men i det minste gi den en opprinnelig friskhet tilbake.

Til sist: Ravels La Valse, «the waltz to end all waltzes», valsen som endegyldig legger det 19. århundre i graven   i en grum, kald tolkning som antydet interessante forbindelser tilbake til Sjostakovitsj før pausen.