Fullt verk

Bergens Tidende Morgen, 08.08.2000 

Verk av Bach

David Sanger, orgel

Alice Neary, cello

Maria Musikkfestival 2000

Mariakirken

Flott åpning av Maria Musikkfestival  

Det går ikke på CD. Uansett hvor bra anlegget spiller. Bachs orgelmusikk passer simpelthen ikke til små dagligstuer. Slik musikk må høres live, for fullt verk, i et rom med stor takhøyde, et rom hvor den veldige klangen kan få lov å folde seg ut i sitt eget tempo og hvor det er plass nok til å få alle nyanser med. F.eks. et rom som Mariakirken. Hvor man de neste to ukene kan få høre alle de viktigste verkene Bach har skrevet for dette gamle, naturstridige instrumentet.

Maria Musikkfestival åpnet søndag kveld med den glimrende engelske organisten David Sanger på krakken i et enkelt, stillferdig program. Først et par verk fra den lettere enden av Bachs produksjon - fire koraler og hans arrangement av hertug Johann Ernsts orgelkonsert i G-dur. Som avslutning et større, noe tyngre verk: Preludium og fuga i D (BWV 532). Det hele spilt presist og klart av Sanger. Hans tolkninger er gjennomgående nøkterne og saklige, men han har likevel også bra sans for de mer emosjonelle momentene i denne musikken. Som f.eks. i koralen «Allein Gott in der Höh sei Ehr» hvor han gav den ornamenterende sopranstemmen et fritt deklamerende, nesten improvisert preg.

Det er altså god grunn til å gå i Mariakirken de neste ukene. Også for de som måtte mene at orgelmusikk er et anliggende for spesielt interesserte. For det blir spilt så mye annen Bach-musikk i løpet av denne lange festivalen. F.eks. blir det anledning til å høre alle de seks suitene for solocello. Den første av dem, den i G-dur, ble spilt søndag kveld av engelske Alice Neary. Hun velger relativt hurtige tempi, spiller med en lys, slank tone, og er lett på foten hele veien igjennom. Dette er dansesatser, dansemusikk, forstår man. I Sarabanden, som alltid er en prøvestein i disse suitene, kunne det kanskje ha vært mer bunn og tyngde i spillet. Likevel er hodeinntrykket at dette var en flott, frisk tolkning. Av en ung musiker som betrakter de gamle notene med unge øyne.

Merker i tiden

Bergens Tidende Morgen, 06.06.2000

Avslutningskonserten
Verk av Wallin, Xenakis og Grieg

Kroumata Percussion Ensemble

Peter Jablonski, klaver

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

  

Festspillenes avslutningskonsert med «Peaux» av Xenakis som høydepunktet

Å skrive musikk er å sette merker i tiden, forme den, gjøre den fysisk fattbar, nærværende. Ingen moderne komponist har forstått dette bedre enn greske Iannis Xenakis. Han startet karrieren sin som arkitekt. Men det ble musikalske hus han endte med å bygge – store komplekse rom, «former i tonende bevegelse» slik gamle Hanslick ville formulert det.

At et Xenakis-verk skulle gå hen og bli høydepunktet på festspillenes avslutningskonsert – det kom kanskje uventet for de fleste, men slik ble det altså. Hans «Peaux» fra verket «Pléiades» (1979) er i utgangspunktet en kort, fortettet sats for seks slagverkere. Søndag foldet denne satsen seg ut og ble til et overdådig rytmisk og labyrintisk byggverk der det var overraskelser og nye oppdagelser å gjøre bak hvert hjørne. «Peaux», skinn, trommeskinn – banket med fynd og klem av de seks fantastiske, svenske virtuosene som kaller seg Kroumata Percussion Ensemble.

Rolf Wallin er sikkert ute i et litt annet ærende enn Xenakis, men på en kveld som denne er det umulig ikke å sammenlikne hans «Tides» for seks slagverkere og orkester med «Peaux» – en sammenlikning som ikke faller ut til Wallins fordel. «Tides» starter ganske visst som et morsomt stykke musikkteater: De seks Kroumata-folkene kommer gående ned gjennom Grieghallen, spillende på store og små cymbaler og ender med å oppføre en liten rytmisk introduksjon foran orkestret. Så begynner de å spille på xylofoner og marimbaer, orkestret faller inn og det utvikler seg en seigt flytende sats med et sitrende, klirrende klangbilde som slutter med at slagverkerne spiller på trommer og pauker. Det hele er nydelig skrevet og spilt, men stykket er urimelig langt og temmelig uinteressant i lengden. For når det ikke settes så mange merker i tiden, når det ikke er så mange knagger å henge oppmerksomheten opp på, da blir det fargeglitrende musikalske tidevannet fort grått og matt.

Det var heller ikke mange farger i årets versjon av Griegs a-moll konsert. Unge svenske Peter Jablonski er en glimrende pianist og hadde spesielt godt grep om konsertens mer lyriske sider. Men som helhet var hans tolkning ganske avmålt, nesten tilknappet. Teknisk korrekt, selvsagt – men uten kraft og dybde. Og kraft og dybde må denne klaverstemmen ha. Ellers blir verket nettopp hva Griegs kritikere og motstandere alltid har hevdet: for flyktig, for parfymert, for lett.

Risikomusikk

Bergens Tidende Morgen, 04.06.2000

Verk av Bach og Pandolfi

Andrew Manze, fiolin

Richard Egarr, cembalo

Jaap ter Linden, cello

Håkonshallen

De gamle er yngst: Med Andrew Manze og kolleger i Håkonshallen blir gammel musikk som ny

En sen kveld i Håkonshallen står det plutselig lysende klart hva som har vært det underliggende paradokset i dette års festspill, nemlig at den gamle musikken er ny og spennende, mens den nye musikken er gammel og trett. Den egentlige tyngden i programmet, det har vært William Christie og hans Arts Florissants, det har vært fiolinisten Andrew Manze med Academy of Ancient Music. Og nå, denne fredagskvelden, Manze igjen, i samspill med to av tidligmusikkens andre stjerner, cembalisten Richard Egarr og cellisten Jaap ter Linden. Med musikk av Bach og den glemte 1600-tallsmesteren Pandolfi på programmet.

Gammel musikk, spilt på gammeldags maner, på kopier av gamle instrumenter, med lav kammertone og myke tarmstrenge – det dreier seg selvsagt ikke om gjenskape «wie es eigentlich gewesen», men om å fortolke musikken på en «historisk informert» måte som Christie pleier å si. Men også og egentlig først og fremst, som Manze demonstrerer det, om å gjøre den gamle musikken merkelig, annerledes, slik at vi igjen kan høre den.

Og det er nettopp denne sta bestrebelsen på fremmedgjøring som gjør en kveld med Manze og co. mer modernistisk, mer radikal, mer øreåpnende enn de fleste andre konserter under festspillene. For hos Manze er det aldri snakk om funksjonærmusikk, her er det konstant høy risikofaktor. Musikere som tør ta sjansene når de byr seg. Musikere som konstant står på «the edge», på grensen, på kanten av stupet – hvor ellers går det an å stå hvis man vil kalle seg kunstner?

Det ble en fenomenal kveld: De to Bach-sonatene (BWV 1021 og 1024) spilt sanselig, nesten dekadent med langsomme satser blussende av doven vellyst, med raske satser fremført sprettent og swingende som om det var tre jazzmusikere som sto på scenen. Dertil to verk av gamle, ukjente Pandolfi, skrevet i «stylus fantasticus»: ville feberdrømme, delerisk, rablende musikk, spilt med rytmisk trøkk og halsbrekkende improvisasjoner.

Og i tillegg fikk vi da Jaap ter Linden alene på scenen med Bachs første cellossuite, seks satser med musikk som blir til her og nå, spilt med lukkede øyne, uten sikkerhetsnett, men med søvngjengeraktig sikkerhet. En skremmende intens versjon, langt fra Bach-jubileets allfarvei.

En siste ting: Manze er så visst ingen Paganini. Han innrømmer det selv, det klassiske repertoaret «ligger helt uten for min rekkevidde» sa han nylig i et intervju. Han spiller surt av og til, men mest i de langsomme satsene – og hørt live forstår man at det ofte er en mening med galskapen, at han bruker surheten som et middel til å fremmedgjøre den gamle musikken, gi den en bluesy eller sigøyneraktig fargning. Jo visst, det gjør ondt i ørene av og til, men mest av alt gjør det ondt i hjerterøttene – eller hvor det nå er det gjør ondt når man hører stort musikk.

Fra musikkfabrikken

Bergens Tidende Morgen, 03.06.2000

Verk av Gavin Bryars og Knut Vaage

BIT 20 Ensemble

Peer Gynt Salen

Ujevn konsert med verk av Gavin Bryars og Knut Vaage fremført av BIT 20 Ensemble

En håndfull mindre norske komponister utvandrer fra en konsert med en mindre engelsk komponist – dette er så langt det mest interessante som er skjedd på samtidsmusikkfronten under årets festspill. At det ikke er så mye mer å skrive hjem om – det er kanskje et krisetegn? Eller kanskje bare resultatet av dårlig planlegging. Det merkelig valget av musikalske frontfigurer på Festspillene og Music Factory tatt i betraktning, er det kanskje ganske logisk at det ble slik det ble?

Om Gavin Bryars er det meste allerede sagt, men uansett hva man måtte mene om ham, så er det vel neppe noen som for alvor ville hevde at musikken hans har den aktualitet og radikalitet vi normalt forbinder med Music Factory.

Det gjengse inntrykket av Bryars som en grunn, litt blek og slapp komponist ble for så vidt bekreftet av konserten torsdag der BIT 20 Ensemble spilte hans «The Adnan Songbook», åtte kjærlighetssanger for dype instrumenter til tekster av den libanesiske dikteren Etel Adnan. Elskverdig musikk i det lille formatet, nydelig, velskrevet, men milevidt fra samtidsmusikkens «cutting edge». Programmet opplyste ikke hvem sangerinnen var, og det var kanskje nok så bra. For dette var tydeligvis ikke hennes kveld eller hennes musikk. Med en utrolig lang fokuseringstid på stemmen ble resultatet at musikken i lange perioder fikk en svevende, nærmest sjøsyk karakter. Og usikkerheten forplantet seg til de akkompagnerende musikere som spilte uten overbevisning, ustø og med uvanlig høy surhetsfaktor.

Da var det mer fart og spenning etter pausen med Knut Vaages «Transit» og «Movements», begge fra 1998. De to verkene har vært oppført separat i Bergen ved tidligere anledninger. Hørt sammen tegner de et nyansert bilde av komponisten Vaage. De demonstrerer at han er en god håndverker, at han skriver flott musikk i de fleste formater, at han behersker mange ulike tradisjoner innen nyere musikk. Og at han i tillegg er stappfull av ideer. Hvilket ikke nødvendigvis alltid er en styrke – for når de musikalske innfallene nærmest snubler over hverandre, slik det f.eks. er tilfellet i «Transit», så blir det fort noe hektisk, usammenhengende og desorientert over musikken hans. At musikken blir betydelig mer interessant og vedkommende når det er sterk kontroll på de musikalske begivenhetene og de er føydd inn i fastere former, det demonstrerte hans «Movements», fem satser for større besetning, som ble konsertens høydepunkt. Og som det går an å skrive hjem om.

Om biblioteker og innlån – en replikk

Bergens Tidende Morgen, 03.06.2000

Universitetsbibliotekets råd har vedtatt at det skal innføres brukerbetaling på innlån. Den 16. mai hadde jeg et kritisk innlegg om dette i Bergens Tidende. I samme anledning kommenterte jeg, i nokså likefremme vendinger, bibliotekdirektør Kari Garnes’ famøse bemerkning: «Da tenker kanskje folk gjennom om de virkelig trenger all litteraturen de bestiller». Innlegget mitt har avfødt to reaksjoner som jeg for god ordens skyld bør svare på.

Førstebibliotekar Pål H.Bakka (Bergens Tidende, 25. mai) er enig med meg på alle punkter, både når det gjelder de mer allmenne forholdene på universitetsbiblioteket (: UBB er økonomisk «sveltefora», sliter med «lite tenlege bygg», noen avdelinger er «meir ’administrerte’ enn det dei treng vera») og når det gjelder selve saken om brukerbetaling på innlån (: «At hovudfagsstudentar skal betala for innlån er urimeleg». «Å krevja personleg betaling frå den vitskaplege tilsette er ikkje ein farande veg»). I tillegg peker han på at det er skeivheter i fordelingen av utgiftene for innlån mellom bibliotekene i det nasjonale bibliotekssystemet Bibsys, og at det er urimelig at høgskoler og institutter uten forskningsbiblioteker kan være gratispassasjerer og velte omkostningene over på universitetsbibliotekene.

Det går frem av innlegget til Leiv K. Sydnes (BT, 28. mai) at også han er enig med meg i det meste. Men som leder av universitetsbibliotekets råd, det rådet som fattet vedtaket, er han nærmest forpliktet til å markere en viss uenighet. Og det gjør han da ved å henvise til at vedtaket inneholdt flere andre punkter. Jeg har dog vanskelig for å se hvordan disse andre punktene endrer på selve kjernen i saken. De viktigste av dem dreide seg nettopp om etableringen av et nasjonalt avregningssystem mellom Bibsys-bibliotekene. Jeg er helt sikker på at de samarbeidende biblioteker er i stand til å finne hensiktsmessige administrative løsninger på dette problemet. Men det som interesser meg og andre brukere, er selvsagt hvem som i siste instans skal betale regningen. Å la forskere og studenter bære utgiftene for at UBB ikke er i stand til å stille helt nødvendige arbeidsredskaper til rådighet er naturligvis «ikkje ein farande veg» som Bakka skriver. Og det mener Sydnes sikkert heller ikke.

Derimot mener bibliotekdirektør Kari Garnes tilsynelatende at brukerbetaling kan virke disiplinerende på besværlige brukere: «Da tenker kanskje folk gjennom om de virkelig trenger all litteraturen de bestiller». I innlegget sitt skriver Sydnes om dette at, jo, det er faktisk noen «brukere som bestiller litteratur, men unnlater å hente den». Men, tilføyer han, «et stort problem er dette ikke». Og derfor tillegger han ikke Garnes’ bemerkning «vesentlig tyngde» – den var noe uoverveid, skriver han. Som gammel freudianer er jeg imidlertid tilbøyelig til å mene at det ofte er i de raske uoverveide bemerkningene at mer grunnleggende holdninger kommer til uttrykk.

Om det forholder sig slik også i dette tilfellet, er vanskelig å si. Men Garnes’ bemerkning antyder i det minste en holdning som er nokså vanlig i offentlige serviceinstitusjoner med lav standard: Det er ikke institusjonen selv som er problemet, det er brukerne. Hvis ikke brukerne var så utakknemmelige og kravstore, ville alt være greit.

Da liker jeg bedre Sydnes’ egen holdning som er den diametralt motsatte: UBB’s problemer skyldes at brukerne ikke har vært kravstore nok! År etter år har de tålmodig akseptert at universitetsledelsen har nedprioritert UBB på budsjettet. Det bør det bli slutt på, skriver Sydnes. Også på dette punktet er vi helt enige.

Fra verdenseliten

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2000

Verk av Britten og Tsjaikovskij

Leif Ove Andsnes, klaver

Dirigent: Manfred Honeck

Oslo Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oslo Filharmoniske Orkester med overbevisende tolkning av Tsjaikovskijs femte symfoni

For ti år siden, i forbindelse med gjenutgivelsen av Oslo Filharmonikernes sagnomsuste Tsjaikovskij-innspillinger fra åttiårene, skrev en engelsk anmelder at dette orkestret fra det høye nord kunne måle seg med verdens fremste – men at det fremdeles nok var noen som syntes at nettopp det var litt underlig. I dag er det neppe noen som undrer seg lenger. I all fall måtte enhver som hørte Oslo-folkene og den glimrende dirigenten Manfred Honeck i Grieghallen onsdag, forstå at dette orkestret ikke bare måler seg med de største, det tilhører verdenseliten.

For en fortolkning av Tsjaikovskijs femte symfoni! Her var det ingen svake punkter, ingen uklarheter, ingen tvil om noe som helst. Alt hadde funnet sin rette plass, alle detaljer var polerte, alle sammenføyninger glatte og sømløse, alle de store tematiske sammenhengene fra sats til sats ble fremstilt innlysende og klart, hver en rytmisk figur fra de minste aksenter til de store utladningene i finalen sto knivskarpt og presist, de enkelte instrumentgruppene var perfekt samstemte, den samlede klangen stor og fyldig. Hva mer kan man ønske seg av et orkester?

Selvsagt er Tsjaikovskijs femte et verk musikerne har spilt lenge og som de kjenner ut og inn – men allikevel fikk vi denne onsdagen en fortolkning som virket både ny og frisk, iallfall annerledes enn den etter hvert 15 år gamle innspillingen med Mariss Jansons, mer blank og klar i fargene, med mer vekt på de fremadrettede dynamiske aspektene, med mer organisk sug i Tsjaikovskijs salig syngende melodier.

Visst var det til tider noe nesten «amerikansk» over fremførelsen, en slags stålblank presisjon, en opplevelse av orkestret som en strømlinjet, veltrimmet maskin med alle møtriker strammet, alle hjul i perfekt spinn. Og det var stunder hvor man kanskje savnet Jansons og hans etter hvert litt gammeldagse dybde og inderlighet i fremførelsen, spesielt i andresatsen. Men den slags tanker glemte man fort. For denne maskinen gikk jo som i olje. Og man måtte bare overgi seg. For et orkester!

Spillestilen og den effektive, dynamiske dirigenten Manfred Honeck passet perfekt til Leif Ove Andsnes og hans fortolkning av Benjamin Brittens klaverkonsert som vi hørte før pausen. Det er snakk om et tidlig verk, skrevet i 1938 da Britten ennå bare var 25 år gammel, et verk fullt av ungdommelig energi og frekkhet, med ironiske kommentarer og kjepphøye parodier på eldre tiders musikalske former, spesielt i andresatsens vals og finalens militaristiske marsj. Solostemmen er briljant og virtuos med hovedvekt på klaverets muligheter som slagverksinstrument. Kanskje ikke noe sentralt verk, verken i klaverlitteraturen generelt eller i Brittens egen produksjon. Men et verk som saktens kan spilles den dag i dag – hvis det da spilles nettopp slik Andsnes gjorde det: profesjonelt, konsentrert, saklig. A job well done.

Lettere værtype

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2000

Verk av Beethoven, Stravinskij, Walton og Vaage

Vertavokvartetten og BIT 20 Ensemble

Logen

Vertavokvartetten møter BIT 20 Ensemble i Logen

En konsert hvor det musikalske høydepunktet er tre minutter Stravinskij fra 1914? Det høres ikke så veldig opphissende ut, men slik var programmet faktisk lagt da Vertavokvartetten møtte BIT 20 Ensemble i Logen på tirsdag: først Beethovens septett op. 20, så ti små stykker «incidental music» av William Walton, til slutt en ragtimefantasi av Knut Vaage. Og så altså et dryss Stravinskij i midten – tre ørsmå skisser for strykekvartett pluss en septett fra 1952.

Hva som var den dypere meningen med dette programmet, er det vanskelig å si noe om. Vi konstaterer bare at det musikalske barometeret sto på lettere værtype det meste av kvelden. Samt at Vertavokvartetten seiret klart på bortebane. For uansett om de var alene på scenen eller spilte sammen med BIT 20 Ensemblet, så var det dem som var i fokus – og som fikk musikken fokusert. Tydeligst i den intense, tyste, nesten åndeløse fremførelsen av de tre Stravinskij-skissene, men også i Beethoven- og Stravinskij-septettene. Nærværende, kolossalt samspilte, hele tiden mentalt og musikalsk på hugget: hver tone, hver frase fikk det lille ekstra sparket, den lille ekstra dreiningen som skal til for å gi musikken form og farge. Og i tillegg spiller cellisten Bjørg Værnes med en mimikk som kan få selv en døv til å forstå hva musikken handler om.

BIT 20-folkene kom uvegerlig til å stå noe i skyggen denne kvelden, men ga oss blant annet en utmerket tolkning av Waltons Facade-suite fra det tidlige tjuetall - en serie ultrakorte stykker fulle av referanser til samtidens populærmusikk, spilt med høyt humør og tounge-in-cheek. Og med fin forståelse både for Waltons kjærlige ironi og den musikken han ironiserte over.

Biblioteker og fjernlån

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 16.05.2000

Bergens Tidende forteller (11.5) at universitetsbibliotekets råd har vedtatt at det skal innføres brukerbetaling på fjernlån, formodentlig fra 1.1.2001. Man vet ikke om man skal le eller gråte. Og i tillegg har bibliotekdirektør Kari Garnes så den frekkhet å si: «Da tenker kanskje folk gjennom om de virkelig trenger all litteraturen de bestiller». Snakk om å skyte seg selv i foten!

Mens vi venter på at biblioteksdirektøren kommer med en offentlig unnskyldning, er det kanskje på sin plass å repetere noen få, enkle kjensgjerninger:

Et universitetsbibliotek er et bibliotek som betjener et universitet. Derav navnet.

Et universitet er en institusjon som driver med forskning og forskningsbasert undervisning.

Å lese bøker og tidsskriftartikler, å sette seg inn i de enkelte fagfeltenes historie, å bruke deres standardverk, å holde seg orientert og oppdatert om hva som skjer i den aktuelle nasjonale og internasjonale forskningen - det er en vesentlig del av det arbeidet som forskere og studenter utfører på et universitet.

I så måte er biblioteket et av de viktigste arbeidsredskapene forskere og studenter har, ja, på visse fagfelt er det sannsynligvis det viktigste. Spør du vanlige ansatte på et av landets humanistiske eller samfunnsvitenskapelige fakulteter om hva som er den viktigste forutsetningen for bra forskning, er svaret som regel: et velfungerende forskningsbibliotek. Spør du om hvilket enkelttiltak som mest dramatisk ville forbedre forskningssituasjonen deres, er svaret dessverre ofte det samme: et velfungerende forskningsbibliotek. For de norske universitetsbibliotekene er nettopp ikke velfungerende. Målt med vanlig internasjonal standard er de desidert dårlige. Dette gjelder også  UBB, universitetsbiblioteket i Bergen - som til og med også kommer dårlig ut i nasjonal sammenheng.

Det hjelper fint lite at de ansatte på UBB er faglig oppdaterte og vennlige og hjelpsomme - når samlingen som helhet bærer preg av årtiers økonomisk sultefôring og administrativ vanrøkt. Alle som bruker biblioteket regelmessig, kjenner de problemene denne situasjonen medfører.

Hva gjør man når det lokale forskningsbiblioteket ikke fungerer tilfredsstillende? Man låner bøker og tidsskrifter på andre bibliotek. At forskere og studenter i dag kan gå på Internett og se presist hvilke bøker og tidsskrifter som er tilgjengelige andre steder i Norge, er sannsynligvis den viktigste forbedringen på biblioteksfronten i mange, mange år. For i dag kan fjernlån i noen grad kompensere for de lokale manglene.

Alt dette kan oppsummeres ganske enkelt: Forskere og studenter låner bøker og tidsskrifter andre steder fordi de ikke finner hva de trenger på det lokale universitetsbiblioteket.

Men bibliotekdirektør Kari Garnes mener altså at folk bør tenke gjennom «om de virkelig trenger all litteraturen de bestiller». For som hun sier: «Det koster oss mye tid og penger å få lånt bøker og tidsskrifter fra andre bibliotek».

Det er beklagelig at departementet og universitetsledelsene rundt om i landet ikke har skjønt at velfungerende biblioteker er en av de viktigste forutsetningene for å heve den almene forskningsstandarden i Norge. Men i Bergen blir saken selvsagt ikke bedre av at bibliotekets egen direktør ikke har skjønt det mer allmenne poenget med biblioteker. Hun mener åpenbart at folk ikke burde låne bøker i det hele tatt - eller, hvis det ikke kan unngås, så må det i hvert fall være så få bøker som mulig. Hun mener at forskere og studenter egentlig ikke, dypest sett, trenger de bøkene de bestiller - og at de, generelt, bare er en urimelig plage som koster bibliotekspersonalet tid og penger. Flott signal fra en leder av en serviceinstitusjon!

Krysningar

Bergens Tidende Morgen, 14.05.2000

Storegut

Tekst av A.O.Vinje, redigert av Carlos Wiggen

Musikk komponert og dirigert av Bergmund Waal Skaslien

Scenografi: Stephan Østensen

BIT Teatergarasjen

Imponerande prestasjon av Ann Helen Moen i den nye operaen «Storegut»

Storegut vert drepe på fjellet. Olav, faren hans, finn beina mange år etter og ber dei ned «på rygg i sekk. Og sumt eg tenkte då, eg fekk sett ut i song med desse ord». Slik byrjar A.O. Vinje diktet «Storegut vert atterfunnen» frå diktsyklusen «Storegut». Og her byrjar òg Bergmund Waal Skaslien operaen sin – som framsteller kva Olav tenkjer og hugsar om sonen og det øydelagde livet hans.

I korte glimt vert det fortalt om guten som ikkje tolte urettvise, om forelskinga i Agnes, dottera til ågerkaren Gunnstein, om turen til kongen i København, om klagane som ikkje førte fram, og om galskapen som greip han då han vart dømd fredlaus.

Det er action nok i dette stoffet, men  likevel er det vanskeleg å formidla det og få det til å henge skikkeleg saman. For verken historia eller den sentrale figuren dannar nokon heilskap i Vinje sin diktsyklus. Og dei mogelege samanhengane er ikkje vortne tydelegare i den versjonen som Skaslien og Carlos Wiggen, librettisten hans, presenterer i operaen. Storegut er ein krysning, ein hybrid, det er både moment av Peer Gynt, av Parsifal og av Robin Hood i han, men kva som djupast sett driv han og korleis historia hans skal forståast, det vert ikkje heilt tydeleg undervegs. Sjølvsagt hjelper det ikkje på saka at ein sjeldan skjønar kva han og dei andre personane heilt konkret driv på med fordi det meste av framsyninga går føre seg i mørke med ein flimrande ljossvak videoprojeksjon som vesentlegaste scenografiske element.

Musikken som ber handlinga fram, er cross-over, ein litt grå, udynamisk krysning mellom moderne komposisjons- og improvisasjonsmusikk med innslag av vassen folketone. Transjoikaren Nils Olav Johansen er nok den som kjenner seg best heime i dette hybride landskapet. Han syng Storegut med energi og kraft, men har ikkje mange fargar på paletten sin, og den særprega, liksom klynkande og svevande stemma hans vert einsformig og trettande i lengda. Ikka Leppanen er ein meir ortodoks songar, men fungerer likevel betre i samanhengen og gjev ei solid framstelling av Olav.

Det store musikalske ljospunktet er likevel sopranen Ann Helen Moen i rolla som Agnes. Ho er i sterk vekst i desse åra, ein ung kunstnar på full fart framover. Stemma hennar er kraftig og smidig med veldig intensitet både i djupet og i høgda. Og i tillegg har ho eit scenisk nærvere og ein naturleg autoritet som gjer henne, og figuren Agnes, til det heilt sentrale i denne framsyninga.

I begynnelsen var musikken

Bergens Tidende Morgen, 02.05.2000

Joseph Haydns «Die Schöpfung»

Anne Margrethe Eikaas (sopran), Richard Edgar Wilson (tenor), Simon Kirkbride (bass)

Dirigent: Martin André

Årstad Kirkekor

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Korskirken

Collegiûm Mûsicûm slutter sesongen med strålende fremførelse av Haydns «Skapelsen»

Lenge leve Fader Haydn! Lenge leve musikken! – ropte publikum begeistret i tumultene etter den første offentlige fremførelsen av «Skapelsen». Man hadde lyst til å rope noe tilsvarende på søndag. For denne komponisten og denne musikken er fremdeles like levende og kraftfull i dag som den gang for 200 år siden i Wiens Hoftheater. Ingen som hørte Collegiûm Mûsicûms fremførelse i Korskirken kan være i tvil om dette. Eller om at denne fremførelsen var en unik begivenhet i vårt lokale musikkliv.

Det er selvsagt skapelsesberetningen det dreier seg om, første Mosebok supplert med utdrag fra Salmene og fra Miltons «Paradise Lost». Det hele satt i musikk av Haydn, for stort orkester, med tre solister i rollene som erkeenglene Uriel, Gabriel og Raphael og som Adam og Eva, og med et kor som kommenterer og illustrerer fortellingen.

I Korskirken merket man fra første takt at dirigenten Martin André hadde full kontroll over hele dette store apparatet – og en klar forestilling om hva han ville bruke det til. I hans versjon ble «Skapelsen» et menneskelig og nærværende verk, et oratorium i øyenhøyde så å si, avvekslende, diverterende, melodiøst, nærmest verdslig i sin fortellende, billedskapende bestrebelse. Men også et verk med en helt egen alvor, en egen velde og verdighet.

Kjernen i dette verket er en fortelling. Kjernen i enhver tolkning av dette verket er formidling av denne fortellingen, det dreier seg om å kunne kommunisere. Og det kan tenoren Richard Edgar Wilson. Han sang Uriels parti uttrykksfullt og uanstrengt, med flott, fyldig stemme og hadde hele tiden fin kontakt med forsamlingen. Også sopranen Anne Margrethe Eikaas imponerte – både som en overjordisk Gabriel og som en sødmefylt Eva med gjennomkontrollert artikulasjon og knivskarpe koleraturer. Bassen Simon Kirkbride la en solid grunn i rollene som Raphael og Adam.

Vi legger til at Collegiûm Mûsicûms orkester spilte sin beste konsert denne sesongen. Og at kollegiets kor, supplert med et veltrent Årstad Kirkekor, fanget opp alle nyanser i denne fargerike musikken, fra de fineste, sarteste klangene til de helt store, rungende hammerslagene – en korprestasjon som får vårens avisdiskusjon om skillet mellom amatører og profesjonelle til å fortone seg som nokså uinteressant.

I begynnelsen var ordet, står det i Første Mosebok. Den setningen har Haydn fjernet. I hans skapelsesberetning starter det hele med musikk. Lenge leve Haydn, lenge leve musikken!

Ifølge Penderecki

Bergens Tidende Morgen, 18.04.2000

Krzysztof Penderecki: Passio et mors Domini nostri Iesu Christi secundum Lucam

Solister: Izabella Klozinska, Roman Trekel, Romuald Tesarowicz
Evangelisten: Gustaw Holoubek

Krakow Filharmoniske Kor (instruktør: Teresa Majka)

Voci Nobili, Høgskolen i Bergens ungdomskor (instruktør: Maria Gamborg Helbekkmo)

Dirigent: Krzysztof Penderecki

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Pendereckis monumentale verk «Lukas-pasjonen» i Grieghallen med komponisten selv som dirigent

Latin er et dødt språk, sies det. Men man merker det ikke når den store polske skuespilleren Gustaw Holoubek går frem til mikrofonen i Grieghallen og repeterer hodepunktene om Jesu Lidelse og Død ifølge Lukas. At han forteller oss noe stort, dramatisk, betydningsfullt på dette gamle, glemte språket – det er ikke vanskelig å forstå.

Det er heller ikke vanskelig å forstå hvorfor Lukas-pasjonen er blitt Krzysztof Penderecki mest spilte verk eller hvorfor det fremdeles er et av de mest populære korverk fra etterkrigstiden. For vel er det snakk om musikk utkomponert etter alle den sene modernismens regler - med voldsomme tone-clusters, med speilende tolvtonerekker bygget opp av små webern’ske moduler, med en melodikk som beveger seg gjennom de minste intervallene eller tar de største sprangene – men det er også et verk som på sett og vis tar avskjed med hele denne estetikken, et verk som hårdnakket insisterer på å kommunisere med sitt publikum og som presenterer seg som en storslått bildebok, en avvekslende fortelling full av musikalske begivenheter og effekter.

Mange av grepene klinger dated i dag, de musikalske effektene sjokkerer ikke lenger, de orkestrale fargene er blitt litt falmede. Når man hører verket, live, i Grieghallen en vårkveld i år 2000, blir man slått av hvor tidsbundet mye av denne musikken egentlig er. Eller er blitt med tiden. Men like fullt: denne søndag i Grieghallen, med Izabella Klozinska, Roman Trekel og Romuald Tesarowicz som solister, med Krakow Filharmoniske Kor og Voci Nobili, Høgskolen i Bergens ungdomskor, med Bergen Filharmoniske Orkester, og med Penderecki selv på podiet – denne søndag konstaterer vi at verket fremdeles virker, at det fremdeles kommuniserer med en overveldende monumentalitet som brenner igjennom, på tvers av den skolemesteraktige patos og den litt selvhøytidelige gestikken.

Blant solistene imponerte spesielt bassen Romuald Tesarowicz med en flott, solid prestasjon. Sopranen Izabella Klozinska hadde en del vanskeligheter med Pendereckis brutte linjer, og Roman Trekel måtte av og til nærmest presse stemmen opp i falsett for å klare fraseringer som er skrevet uten smålige hensyn til hva som er en barytons naturlige register. Det var også en del steder hvor korsatsene var faretruende nær ved å gå opp i skjøtene. Som helhet var søndagens fremførelse derfor nok ikke den mest blankpolerte man kunne forestille seg. Men nettopp dette litt rå, litt uhøvlede preget fungerte bra i sammenhengen. For monumentaliteten i dette store verket med de umenneskelige dimensjonene ligger ikke minst i selve bestrebelsen, i dette å samle alle disse mange menneskene og få dem til i fellesskap å strekke seg til grensen. Og få det til. 

En europeer i USA

Bergens Tidende Morgen, 10.04.2000

Speak Low – en kabaret med musikk fra Kurt Weills amerikanske periode

Tone Søyset og Oddbjørn Hanto, sang

Anne Nitter Sandvik, klaver

Regi: Anderz Døvig

Logen

Sjarmerende og intelligent liten forestilling om Kurt Weills amerikanske sanger

Normalt forbinder vi navnet Kurt Weill med Weimar-tiden, med Brecht, Mahagonny, Dreigroschenoper, den tyske kulturkamp, den radikale musikkbevegelse. At Weill faktisk tilbrakte de siste femten år av livet sitt som musikalkomponist i USA, er nærmest glemt. Det er bare to av hans sanger fra denne perioden som har overlevd og er blitt en del av den amerikanske sangskatten: «September Song» og «Speak Low».

Likevel har Tone Søyset og Oddbjørn Hanto altså valgt å fokusere på den amerikanske Kurt Weill, her i hundreåret for hans fødsel og i femtiåret for hans død. Resultatet kan ses og høres i Logen i disse dager: Det er blitt en sjarmerende og intelligent liten forestilling som med enkle midler tegner et mer nyansert bilde av Weill enn vi er vant med.

Av de to sangerne er Hanto kanskje den som føler seg best hjemme i den mer jazzy del av Weills produksjon, men det er likevel Søyset som er forestillingens sentrum: Hun har fin sans for hjemløsheten og melankolien i disse sangene, og i forestillingens beste numre fanger hun med kjølig sensualitet den sære blandingen av håp og desillusjon som preget all Weills musikk. Og hun synger forestillingens eneste tyske nummer «Wie lange noch?» slik at man forstår hvorfor Weill aldri kunne bli riktig amerikansk: Uansett alle hans bestrebelser på å lykkes som songwriter, forble han en fremmed, en outsider. En europeisk komponist.

Søyset og Hanto får bra hjelp underveis av Knut Elvik i en liten, gjennomgående rolle som kelner. Og Anne Nitter Sandvik sitter ved flygelet og utretter små mirakler med Weills skeive musikk.

I det store formatet

Bergens Tidende Morgen, 06.04.2000

The Maid of Norway

Musikk: Kjell Habbestad

Libretto: Paal-Helge Haugen

Regi: Hilde Andersen

Scenografi: Bridget Kimak

Dirigent: Susanna Mälkki

BIT 20 Ensemble

Opera Vest

Håkonshallen

Opera Vest imponerer med flott, fargesprakande framsyning i Håkonshallen

Med premieren på The Maid of Norway tek Opera Vest spranget over i det store formatet. Og lykkast til fulle med det. Resultatet er blitt ein flott, dramatisk og fargesprakande mellomalderfantasi med musikk av Kjell Habbestad, tekst av Paal-Helge Haugen og eit dusin bra og spreke norske songarar i konstant aktivitet på scenen i Håkonshallen.

Handlinga er henta frå Noregssoga: Vi er i Bergen, mot slutten av 1200-talet. Barnekongen Eirik vert gift med ei skotsk prinsesse. Ho døyr i barselseng to år etter. Då dotter deira, Margareta, er sju år vert ho send bort. Ho har arva den skotske trona og må, av dynastiske grunnar, gifte seg med ein engelsk prins. Men dei store planane vert aldri innfridde. Ho døyr på reisa. Tjue år seinare kjem ei eldre tysk kvinne til Bergen. Ho hevdar ho er Margareta. Styresmaktene trur henne ikkje, og ho vert brend som heks på Nordnes.

Det er ikkje mykje til story-line å gå på her. Historia er merkeleg, ufullstendig, utan forklarande mellomledd, kort og knapp som dei mellomalderkrøniker den byggjer på. Og likevel klarer Paal-Helge Haugen å gjere dette spede materialet samanhengande og vedkommande. Han legg historia fram i ein serie korte opptrinn, og utnyttar dei brå overgangane til å skissere ei tragisk historie om den vesle, naive barnekongen som etter kvart vert til ein ung, skuffa og plaga mann.

Dramaturgisk sett er den andre delen av historia, den om den falske Margareta og heksebrenninga, mindre vellykka. Haugen har tydelegvis hatt problem med å integrere den i den overordna framstellinga, og har difor valt å gjere den til ei slags ramme, ei naudløysing som fører til at heile historia om Eirik vert fortald i eit nokså problematisk flash-back. Og at Siri Torjesen i rolla som den falske Margareta må sitje uverksam i bakgrunnen under det meste av framsyninga.

Kjell Habbestad støttar opp om Haugen sin tekst med effektiv, dramatiserande og nokså samansett musikk. Han jobbar med enkle, leiemotiv; han brukar stumpar av Carmen Gratulatorium, det eldste stykke verdsleg norsk musikk; han skriv ein serie mellomalderpastisjar; og av og til høyrer vi romantiske ekko av gamle Hollywood sound-tracks. Men det gjennomgåande, underliggjande tonespråket er likevel moderat, ny-enkel modernisme som gir songarane gode villkår.

Og sunge vert det. Sunge og spelt bra. Av eit ensemble som jobbar så nydeleg saman at alle medverkande eigentleg burde vert nemnde. Vi nøyer oss likevel med å konstatere at mezzoen Marianne E. Andersen teiknar eit overtydande, psykologisk nyansert portrett i bukserolla som Kong Eirik, – at Ann-Helen Moen har mange fine, ømme moment både som den skotske prinsessa og som Maria Møy, – og at Berte Synnøve Taraldsen er heilt ubetaleleg i rolla som Eiriks maktsjuke mamma, med ein mimikk som vekkjer sterke minne om den vonde dronninga i Disneys Snøkvit. Fundamentet på herresida vert lagt av den imponerande Ketil Hugaas i rolla som biskop og av Njål Sparbo som mellom anna spelar ein kald, nøktern skarprettar. Det er også bra funn å gjere blant dei høge stemmene: Den kraftfulle, dramatiske tenoren Niels Harald Sødal lyser opp i mange små, viktige roller. Og Arild Helleland har ein overdådig morosam entre som dåreprins i eit komisk, karnevalesk opptrinn mellom dei to aktene.

Vi tek med at Hilde Andersen stod for regien, at engelske Bridget Kimak hadde laga ein enkel, velfungerande scenografi. Og at finske Susanna Mälkki styrde BIT 20 Ensemble og songarane effektivt og presist gjennom framsyninga.

En fantastisk fiolinist

Bergens Tidende Morgen, 04.04.2000

Verk av Mozart, Nielsen og Schubert

Isabelle van Keulen, fiolin

Sebastian Weigle, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Nederlandske Isabelle van Keulen i frodig tolkning av Carl Nielsens fiolinkonsert

For en fantastisk fiolinist! Nederlandske Isabelle van Keulen, i Grieghallen torsdag: En fabelaktig tekniker, en forrykende virtuos, men først og fremst en fullblods musiker. En av disse sjeldne kunstnere som fra første takt setter verket i sentrum. Og spiller det så man glemmer alt omkring seg. I en tid da fiolinscenen domineres av koreanske tenåringer, og da det globale idealet er en anoreksisk spillestil, da er det noe av en åpenbaring å møte en sterk musiker som spiller seg selv helt ut, helt ned i strengene, og som tør gi musikken all sin kraft, frodighet og sanselighet tilbake.

Hun var konstant i ilden denne torsdagen. Dansende, stampende, selvforglemmende foran et velopplagt orkester, med Stradivariusen i et fast grep under haken og med full kontroll over alle detaljer i Carl Nielsens merkelige fiolinkonsert. Som hun fikk til å stråle og klinge enda mer merkelig enn vi husket den. For vel var det mye fynsk forår i orkestrets akkompagnement, mye av den sangbare, danske enkeltheten vi normalt forbinder med Nielsens musikk, men i Keulens versjon av solostemmen var det også noe nytt, fremmed, en eksplosiv uberegnelighet, en egensindig villskap - og et stort åpent rom av fiolinhistoriske referanser, tilbakeblikk på Beethoven, på Brahms, og min sann også et glimt av Bach hvis store g-moll fuga plutselig begynte å klinge med i kadensen i første sats.

Reglene sier at det etter pausen bør komme en stor symfoni. Og på torsdag var det da selve Den Store Symfoni vi hørte: «Die Grosse», Schuberts timelange symfoni nr.9, «en god, solid, langtrukken klassisk klump av en komposisjon, med tid til å falle i søvn og våkne opp igjen to tre ganger i hver sats» som George Bernhard Shaw skrev en gang. Robert Schumann beundret denne vegg-til-vegg symfonien og talte om dens «himmelske lengde», mens musikkhistorikeren Donald Grout syrlig bemerket at lengden nok ville være mindre himmelsk hvis det ikke var for alle Schuberts herlige melodier.

Synspunktet har noe for seg. Men like fullt: når denne symfonien fremdeles lever, skyldes det ikke kun det rike melodistoffet, det har bestemt også noe å gjøre med de lange linjene gjennom satsene og, ikke minst, med den flotte instrumentasjonen. Schubert setter horn og tromboner i sentrum og skaper et forbløffende moderne satsbilde som i lange passasjer peker fremover, forbi Schumann og Brahms, helt frem til Mahler. Dette var i all fall det inntrykket vi satt igjen med etter den glimrende tyske dirigenten Sebastian Weigles autoritative og disiplinerte tolkning av dette store verket. Han fikk bra hjelp av BFO som kvelden igjennom var i strålende form. Og at det etterpå ble spesiell applaus til messingblåserne var fullt fortjent.

Gaffel i øret

Bergens Tidende Morgen, 25.03.2000

Verk av Asheim, Sibelius og Stravinskij

Ellen Aagard, sopran

Marianne Beate Kielland, mezzosopran

Dirigent: Ari Rasilainen

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Griegakademiets Kor

Høgskolen i Bergens Ungdomskor

Stemmer fra Bergen Domkantori

Korleder: Maria Gamborg Helbekkmo

Grieghallen

Uroppførelsen av Nils Henrik Asheims monumentale korverk «Turba».

Tre og et halvt kor på scenen. Pluss to sangsolister. Pluss Bergen Filharmoniske Orkester, for anledningen kraftig utvidet med nye musikere og sjeldent hørte instrumenter. Pluss elektronisk bearbeidede stemmer over høyttaleranlegget. Jo da, alle seil var satt da Nils Henrik Asheims «Turba» ble uroppført i Grieghallen på torsdag. Fem år for sent.

Var det bryet verd? Var det verd å samle alle disse menneskene i Grieghallen? Verd å vente fem år på «Turba»? Slike spørsmål lar seg ikke besvare meningsfullt. Av flere, gode grunner. For eksempel denne at det neppe var den optimale versjonen av «Turba» vi hørte på torsdag. Ifølge BT 23.3 mener Harmoniens korleder, Maria Gamborg Helbekkmo, rett og slett at dette verket overhodet ikke kan synges av amatører. Man kan da lure på hvorfor en profesjonell institusjon som Harmonien holder seg med et kor bestående av amatører ... men den diskusjonen bør vi nok la ligge. La oss i stedet nøyes med å konstatere dette helt innlysende: at «Turba» er et monumentalt og vanskelig verk som stiller voldsomme krav, til amatører, men bestemt også til profesjonelle, at dirigenten Ari Rasilainen mange ganger underveis måtte stave seg og musikerne igjennom partituret, og at de to glimrende sangsolistene, Ellen Aagard og Marianne Beate Kielland, konstant hadde stemmegaflene klistret til ørene for å klare innsatsene sine.

På den andre siden: For oss i salen er det til syvende og sist ikke komponistens opprinnelige intensjoner eller pretensjoner som teller, heller ikke de mange medvirkende, deres blodslit, deres uegennyttige innsats «beyond the call of duty». Når dirigenten slår an, er det kun den faktisk klingende musikken som betyr noe. Og på disse premissene må konklusjonen etter torsdagens konsert være at «Turba», uansett all kompleksitet og monumentalitet, er et ganske problematisk verk. For vel er det mange interessante momenter i denne musikken - en flott, på én gang gjennomsiktig og innfløkt orkestersats, en nyanserik utnyttelse av det store korformatet og, ikke minst, mange velskrevne, ekspressive duetter for Ellen Aagard og Marianne Beate Kielland - men som helhet er musikken formløs, leddløs, i lange sekvenser virker den mest av alt som grå, modernistisk metervare, uten klar struktur, uten hørbar retning. I prinsippet kunne den fortsette i det uendelige, men den slutter dog til sist uten at man riktig forstår hvorfor.

Og i den henseende er det vel også symptomatisk at Asheim har valgt å legge en ikke-musikalsk ramme omkring «Turba» i form av klipp fra latineren Lukretius’ 7500 linjers hexameterdikt «De Rerum Natura». Umiddelbart virker det som om det er det naturfilosofiske tankeinnholdet i disse fragmentene som vært styrende for forløpet, ikke en tvingende, indre musikalsk nødvendighet.

Som sagt: dette er en spontan reaksjon etter bare en enkelt gjennomhøring. Forhåpentlig blir det mulig å gå «Turba» nærmere etter i sømmene ved senere anledninger.

Og så må vi i øvrig huske å si at vi etter pausen var på en liten, oppfriskende ornitologisk utflukt med BFO og den glimrende finske dirigenten Ari Rasilainen som først viste oss Sibelius’ Tuonela-svane og deretter sluttet av med en ildfull versjon av Stravinskijs Ildfugl.

Chopin - vår samtidige

Bergens Tidende Morgen, 21.03.2000

Verk av Grieg, Chopin, Górecki og Mozart
Helge Kjekshus, klaver

Tomasz Bugaj, dirigent

Collegium Musicums Orkester

Logen

Helge Kjekshus i Logen med cool, konsentrert tolkning av Chopins andre klaverkonsert.

Han ser så beskjeden ut som han står der og hilser på publikum i Logen. Helge Kjekshus, en ung mann i svart t-skjorte, litt brydd, litt sjenert. Men skinnet bedrar. Så snart han åpner opp for solostemmen i Chopins andre klaverkonsert, forsvinner det høflige, selvutslettende preget. Vi hører en stor pianist som tar for seg et av litteraturens mest krevende verk og spiller seg igjennom det, spiller det igjennom seg - med musikalsk autoritet og tyngde.

Kjekshus har en teknikk og en formsans som plasserer ham i samme divisjon som Andsnes og Gimse, og han har, som de, en helt egen, personlig profil. Det er alltid noe befriende uimponert over hans spill, noe nøkternt, nesten saklig. Og veldig nåtidig. I Logen på søndag demonstrerte han hvordan Chopin kan spilles i dag - kanskje hvordan man nødvendigvis må spille Chopin i dag? Ikke som pliktarbeid, ikke som pensum, men som konstruktiv tilegnelse. Det ble en flott, konsentrert oppførelse, en bearbeidelse som trakk denne 130 år gamle klaverkonserten ut av tradisjonens museum og gjorde den til samtidsmusikk, en tolkning der grunnholdningen nok var cool, men hvor også de mer drømmende, romantisk fantaserende momentene i denne forunderlige musikken fikk lov å folde seg ut.

Underveis hadde Kjekshus bra følge av polske Tomasz Bugaj, en energisk, åndsnærværende dirigent som også jobbet bra sammen med Collegium Musicums Orkester i resten av kveldens program. Dette orkestret er, som kjent, sammensatt av både profesjonelle og amatører. I tillegg er det en del gjennomtrekk i rekkene slik at formen kan være ganske vekslende fra gang til gang. Om Collegium Musicum 2000 blir en bra årgang, er derfor vanskelig å si på grunnlag av bare en enkelt konsert.

I søndagens åpningsnummer, strykerversjonen av Griegs Holberg-suite, var det f.eks. mange nydelige detaljer, bl.a. noen flotte innsatser i celloene, men helhetsinntrykket var likevel at den samlede strykerklangen var for tynn og at det var ganske store intonasjonsproblemer underveis, spesielt i første og andre fiolinene. Tilsvarende problemer viste seg da blåserne sluttet seg til strykerne i Chopin-konserten: litt for mange ujevne fraseringer, litt for mange tutti-passasjer som startet småsurt og kun langsomt kom seg i vater, osv.

Men det sluttet med en glimrende tolkning av Mozarts Prager-symfoni hvor alt var på plass. Og når Mozart er god, er allting godt. 

Russisk kveld

Bergens Tidende Morgen, 26.02.2000

Verk av Rimskij-Korsakov, Rakhmaninov og Stravinskij

Roland Pöntinen, klaver

Dirigent: Rafael Frühbeck de Burgos

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Bergen Filharmoniske Orkester i formidabel tolkning av Stravinskijs Sacre du Printemps.

Ikke rart at Rafael Frühbeck de Burgos alltid får en strålende mottakelse når han gjester Grieghallen. Her er en dirigent av den gode, gamle skolen - med musikalsk autoritet, overblikk over de store strukturene, et øye på hver finger når det gjelder detaljene, en enkel, effektiv slagteknikk som får musikken til å stå grafisk klart både for musikere og publikum. Og i tillegg har de Burgos da også, som alle store musikere, fin sans for den gode banalitet - en egenskap som kom godt med da det var russisk kveld i Grieghallen på torsdag.

For det startet lett og innsmigrende med Rimskij-Korsakovs fargesprakende sviske «Capriccio Espagnol». Og det fortsatte med den glimrende svenske pianisten Roland Pöntinen som solist i Rakhmaninovs klaverkonsert nr. 2. Men uansett at Pöntinens tolkning var lojal og avbalansert med flott håndtering av de store, virtuose momentene, og uansett at han, prisverdig, hadde redusert Rakhmaninovs tunge, sirupsdryppende melankolien til det absolutte minimum, så var det likevel noe av en befrielse å komme tilbake etter pausen og få ørene blest igjennom med Stravinskijs «Sacre du Printemps».

Stravinskij sa en gang i spøk at fagottsoloen i Sacre burde transponeres en halvtone opp annethvert år slik at den aldri kommer til å høres for lett ut bare fordi fagottistene har lært å spille den. På sett og vis er dette et reelt problem med et verk som dette: Med tiden blir vi alle vant med det, musikerne lærer å spille det, publikum lærer å høre det - og det blir etter hvert vanskelig å forstå hvorfor verket i sin tid var så revolusjonært og hvorfor premieren i 1913 utartet seg til den rene skandalen.

Men på torsdag, under de Burgos’ og BFOs formidable fremførelse, merket man faktisk noe av den gamle radikaliteten igjen. Musikalsk sett var alt på plass - glitrende messing, treblåsere i overdådige instrumentblandinger, strykere og slagverk i drivende rytme med aksenter og figurer så skarpe som piskesmell. Men tvers gjennom all denne stålblanke profesjonalismen hørte man da - også - hvor merkverdig, hvor fremmed og vilt dette verket fremdeles er. Og med Rimskij-Korsakov og Rakhmaninov i salig ihukommelse forstod man hva Stravinskij mente når han en gang sa at Sacre er skrevet som en musikalsk kritikk av 1800-tallets russiske romantikken. 

Berios musikk

Bergens Tidende Morgen, 19.02.2000

Verk av Luciano Berio
Neue Vocalsolisten Stuttgart

Dirigent: Luciano Berio

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Strålende konsert med Luciano Berio og Bergen Filharmoniske Orkester under åpningen av Kulturby Bergen 2000

  

Som komponist har Luciano Berio preget musikkhistorien i et halvt århundre. At han også er en glimrende dirigent av egne verk hørte vi på den flotte konserten i Grieghallen under åpningen av Kulturby Bergen. At han i tillegg er en stor pedagog fortalte allerede kveldens program som var lagt til rette slik at publikum umerkelig ble ført inn i hans komplekse musikalske univers.

Det startet stillferdig, elegant med «Quattro versioni della 'Ritirata notturna di Madrid' di Luigi Boccherini sovrapposte e trascritte per orchestra». Bak den imponerende tittelen gjemmer det seg en liten musikalsk spøk: Berio har lagt fire versjoner av Boccherinis 1700-talls-sviske «Ritirata notturna di Madrid» ovenpå hverandre og har instrumentert dem for stort orkester. Resultatet er blitt en fin, lett - og litt skeiv - rokokko-aktig sats, et kjærlig tilbakeblikk på en svunnet tid. Og samtidig en pedagogisk demonstrasjon av Berios palimpsest-teknikk, dette at han skriver sin musikk inn over sitater fra andre komponister slik at de enkelte lagene skinner igjennom hverandre og kan høres samtidig.

«Rendering» (1988-90) demonstrerer en variant av denne teknikken. Utgangspunktet er noen fragmenter av en Schubert-symfoni som aldri ble ferdig. Berio har instrumentert disse fragmentene men har også fylt mellomrommene ut med musikalsk tid, så å si. Schubert-fragmentene stråler i romantisk 1800-talls glans - og løper så umerkelig over i en gjennomsiktig moderne sats slik at det hele tiden oppstår sarte, skjøre effekter i overgangene.

Og etter pausen braket det da løs med «Sinfonia». Hvor «Rendering» er en akvarell i duse farger, er Sinfonia som et bilde av Rauschenberg - komplekst, vilt, en aggressiv montasje av stoff, en kompostbinge av sitater. «Sinfonia» er ikke bare Berios orkestrale hovedverk, det er også det verket som bedre enn noe annet - rockemusikken, Miles Davis og Dylan inklusive - fanger den eksplosive livsfølelsen, den intellektuelle euforien, de store, utopiske visjonene i årene omkring 1970 - et verk hvor fransk strukturalisme, mai ’68, amerikansk borgerrettighetsbevegelse og Becketts minimalisme bringes i dialog med Mahlers andre symfoni og med sitater fra 200 års musikkhistorie.

C’è musica e musica - det er musikk og så er det musikk - var tittelen på Berios pedagogiske programmer for italiensk fjernsyn i denne perioden. «Sinfonia» forteller at det er musikk og så er det Berios musikk, en musikk som på en forunderlig måte bærer all annen musikk i seg - som erindring, som drøm, som underliggende struktur, som motspill og medspill. Slik musikk høres best i en konsertsal hvor verkene får en nesten romlig dimensjon. På torsdagskonserten hørte vi «Sinfonia» nettopp slik - i en inspirert, gjennomarbeidet tolkning hvor Berios sammenfiltring av arkeologiske lag sto frem og nesten kunne ses som en stor kompleks skulptur av lyd.

Thank you, maestro - sier tenoren i slutningen av den tredje satsen. Også vi takker og bukker. Også takk til de åtte imponerende virtuose sangerne i gruppen Neue Vocalsolisten Stuttgart. Og takk - først og fremst - til det topptrente Bergen Filharmoniske Orkester som påtok seg denne krevende oppgaven og klarte den med bravur.

I disse dagene hvor den bevisstløse amatørismen feirer sine store triumfer, hvor populismen stikker hodet frem overalt, og hvor alle byens koryfeer forsikrer hverandre om at Kulturby Bergen heldigvis ikke er noe kulturelitisk arrangement - i disse dagene er det bra at det finns kunstnere som Berio og institusjoner som Bergen Filharmoniske Orkester som kan minne oss om at all kultur, uansett uttrykk og form, dreier seg om kvalitet. Og at ordet kunst er beslektet med «å kunne».

Fra første takt

Bergens Tidende Morgen, 12.02.2000

Verk av Brahms og Schönberg

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Det er igjen en fornøyelse å være på konsert i Grieghallen

Simone Young er i byen. Det merkes. Fra første takt. Her er det ingen omsvøp, ingen forbehold, men stor, generøs musisering. Sammen med et orkester som arbeider med klang, med frasering, med de store strukturene. Og som spiller opp til den høye standarden Young selv setter og krever. Fra første takt. Kort sagt: Det er igjen en fornøyelse å være på konsert i Grieghallen.

Temaet i Johannes Brahms’ Haydn-variasjoner op. 56a ble presentert spenstig, luftig. Og den stramt kontrollerte energien holdt seg gjennom alle de følgende åtte miniatyrene hvor Young og BFO fikk hver eneste kammermusikalsk nyanse til å stå glassklar og lysende. Dette var Brahms, det sene 1800-tallets ruvende skikkelse, men også det 20 århundres moderne Brahms, i en presis tolkning farget av kveldens neste verk, Schönbergs Orkestervariasjoner op. 31.

All den sene Schönbergs musikk er på et vis «tema med variasjoner» - variasjoner over det stoffet som kan rommes i en 12-tonerekke. Men Orkestervariasjonene er kanskje det verket der dette grunnprinsippet mest tydelig kan høres av publikum i salen. Og der det tette slektskapet med Brahms og senromantikken også er til å ta og føle på. I hvert fall i Young og BFOs musikkhistorisk konsekvente tolkning.

Og da er det vel logisk at kvelden også sluttet der den startet, med Brahms - men nå sett gjennom Schönbergs briller: Brahms’ første klaverkvartett, op. 25, i Schönbergs transkripsjon for stort orkester. Dette er en av historiens mest vellykkede musikalske oversettelser: en transkripsjon som samtidig er en sylskarp analyse av det opprinnelige verket, gjennomført med verkets egne musikalske midler. Torsdag kveld i Grieghallen hørte vi den slik den er tenkt: et musikalsk røntgenbilde som fremviser de indre linjene i et storslagent stykke senromantikk.

Vest Norges Opera - kvantitet eller kvalitet?

Bergens Tidende Morgen, 26.01.2000

Eva Grimstad, styreleder i Vest Norges Opera (VNO), har skrevet kronikk i BT (23.1.00). Man griper interessert avisen for å lese hennes vurdering av situasjonen etter høstens budsjettrabalder. Men blir fort skuffet. For her er det mye skrik og lite ull, mye velkjent Bergensretorikk og lite resonnement, mange illusjoner og forbløffende få argumenter.

Men Grimstad har da i det minste en flott visjon: Hun ønsker at Bergen skal ha sin egen nasjonale opera. Og mener med dette en opera som ”skal ha samme kvalitet og gi de samme kunstneriske opplevelsene som Den Norske Opera gir sitt publikum i Oslo, både når det gjelder klassiske og samtidsoperaene, og den skal også kunne sammenliknes kvalitetsmessig med operahus i utlandet”. Dette er - enkelt og greit - en målsetning som alle gode krefter i byen burde kunne slutte opp om.

Grimstad mener dessuten at ”Bergen stiller i en særklasse” blant ”de operamiljø utenom Oslo som har infrastruktur og kompetanse til å bygge opp kvalitetsopera.” Her kunne man forvente et par argumenter om - nettopp - kvalitet. Men nei, i kronikken går det mest i kvantitet: Bergen har gjennom 20 år hatt ”kontinuerlig og økende operaproduksjon”. Bergen har i 1999 ”hatt sin definitivt største operaproduksjon noen gang”. Operasjefen har i 1999 ”satt opp sin femtiende produksjon”. Osv. Osv.

Slik skriver en bedriftsleder i årsrapporten sin. Men i kunstens verden slår kvantitet dessverre ikke automatisk over i kvalitet. Og det spørs om det er så lurt av en styreleder i en kulturinstitusjon å lukke øynene for dette enkle faktum.

Alle med interesse i saken vet at det er skapt et levende, entusiastisk operamiljø omkring VNO. Unge og gamle amatører er mobilisert. Det er engasjement, det er dugnadsånd, det ytes betydelig, uegennyttig innsats. Operasjefen har vært den drivende kraften i denne utviklingen, og fortjener al mulig takk og respekt for arbeidet sitt.

Problemet er imidlertid at det ikke er noen merkbar sammenheng mellom dette engasjementet og VNO-produksjonenes kunstneriske kvalitet. For å sette saken på spissen: Vi har faktisk ennå til gode å se en oppsetning fra VNO som er helt tilfredsstillende, helt overbevisende - kunstnerisk sett, profesjonelt sett. Selvsagt har det vært lyspunkter underveis. Men det generelle bildet er at selskapets produksjoner fremdeles, etter flere års virksomhet, er ujevne og sprikende, preget av uprofesjonelt regiarbeid, amatøraktig scenografi, sammenbrakte musikere, for lite øvetid, vaklevoren orkesterledelse, voldsomme nivåmessige forskjeller mellom solistene, osv. Dette er problemer som alle amatørselskaper sliter med, men som man for lengst burde ha løst i et selskap som tar mål av seg til å bli nasjonal opera.

Enhver som interesserer seg for saken ønsker selvsagt at det var en opera i Bergen som hadde samme kvalitet som Den Norske Opera og som ”kunne sammenliknes kvalitetsmessig med operahus i utlandet”. Men i den nåværende situasjonen er det meget, meget lang vei igjen før denne drømmen kan begynne å bli til virkelighet.

Det kunne vært interessant å høre Grimstads synspunkter på dette problemet, og hva hun har tenkt seg å gjøre med det. Men hun velger altså å fokusere på kvantitet i stedet for på kvalitet. Og skriver så for øvrig nedsettende om den slags produksjoner ”hvor oppsetting inklusive regi, lys, scenografi, kostymer, kunstnere m.m. flyttes fra for eksempel Oslo til Bergen, eller for den saks skyld fra utlandet til Bergen”. Til dette er å si: Hvis man har et minstemål av respekt for de kompliserte verkene det er snakk om i operasammenheng, burde det faktisk ikke være så vanskelig å skjønne at det av og til kan være ganske gode grunner til å importere fullprofesjonelle oppsetninger i stedet for å satse på lokale discount-versjoner.

En russisk legende

Bergens Tidende Morgen, 22.01.2000

Verk av Mozart, Hindemith og Tsjaikovskij

Nikolai Petrov, klaver

Michael Christie, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Klavergiganten Nikolai Petrov i fantastisk tolkning av Tsjaikovskijs første klaverkonsert.

Juleferien er for lengst forbi. Men Bergen Filharmoniske Orkester har ennå ikke funnet tilbake til høstens storform. Og uansett at torsdagens unge gjestedirigent, Michael Christie, virket både sympatisk og teknisk kapabel, formådde han ikke å fyre ordentlig opp under kjelene og få turtallet opp.

Det startet med en litt treg, ukonsentrert versjon av ouverturen til Mozarts «Tryllefløyten», inklusive et par fatale skjeve innsatser i treblåserne. Og det fortsatte med Paul Hindemiths «Mathis der Mahler»-symfoni fra 1934 som ble spilt kjølig, korrekt - og helt uten nerve, helt uten entusiasme. Hva man for så vidt ikke kan fortenke orkestret i. For 20-30 år siden diskuterte man fremdeles om Hindemith skulle plasseres på den ene eller den andre siden i 30-årenes kulturelle og politiske geografi. I dag fortoner slike spørsmål seg som temmelig irrelevante. Enhver kan høre at «Mathis der Mahler»-musikken er enfoldig, brautende og tilbakeskuende. Hvilken fraksjon av 30-tallets tyskdomsrørsla den sokner til, er en detalj som historikerne får ta seg av. Om musikken fremdeles kan spilles i en konsertsal, er derimot et spørsmål for musikere og dirigenter. Ifølge Michael Christie og BFO er svaret nei: Dette er musikk som er utgått på dato.

Etter pausen: Nikolai Petrov kommer inn, setter seg ved klaveret, slår an de første akkordene i Tsjaikovskij klaverkonsert nr. 1 - og med en gang ser verden helt annerledes ut. Fra første takt forstår man hvorfor denne russiske giganten nevnes i samme åndedrag som Richter og Gilels. Overlegen teknikk, fysisk styrke, arkitektonisk overblikk - jo visst, alt dette har han. Men også kunstnerisk modenhet, innsikt, dyp forståelse for den egentlige musikalske substansen i dette forterskede verket. Der de fleste andre pianister, selv de aller største, spiller Tsjaikovskij-konserten som et vulgært støyende bravurnummer - der demper Nikolai Petrov klangen ned, setter de lyriske momentene i fokus og gjør hele tiden nye funn, nye, eventyrlige oppdagelser.

En legendarisk pianist. En gjennomtenkt, gjennomkontrollert og gjennomartikulert tolkning. En virtuositet som aldri er sitt eget mål, men som alltid står i verkets, musikkens tjeneste. Den sluttet egentlig ganske bra, denne torsdagen.

I denne søte juletid

Bergens Tidende Morgen, 08.12.1999

Verk av J.S. Bach

Solister: Ann Helen Moen, Tuva Semmingsen, Tore Kloster og Håvard Stensvold.

Dirigent: Hans Knut Sveen

Bergen Barokk

Årstad Kirkekor

Årstad Kirke

Julekonsert i Årstad Kirke med uortodoks kombinasjon av Bach-verk

Det blir mye kirkemusikk og mye barokkmusikk og mye Bach i denne søte juletid. Og når den ørtende amatørversjonen av Juleoratoriet begynner å bli litt for mye av det gode, da er det bra at det finnes folk som er villige til å gå nye veier og prøve ut andre, kanskje mer interessante muligheter. Som f.eks. folkene omkring Årstad Kirkekor som søndag kveld inviterte til konsert med tre Bach-verk på programmet: Den korte messen i A-dur, Brandenburgkonsert nr. 4 og Kantate nr. 182. En temmelig uortodoks kombinasjon.

Bergen Barokk er et kammerensemble som har spesialisert seg i «autentiske» fremførelser på «original»-instrumenter. I Årstad Kirke presenterte de den fjerde Brandenburger i en sjelden hørt versjon for to fløyter og cembalo. Tolkningen var lett og delikat, med gjennomsiktig satsbilde og flott, energisk solospill av cembalisten Hans Knut Sveen. Den hadde Bergen Barokk tydeligvis spilt før.

Hadde kveldens fire solister sunget A-dur messen før? Eller Kantate nr. 182? Hver for seg, kanskje. Men neppe alle fire sammen. Man kan lure på om de hadde hatt tilstrekkelig med prøvetid. For i begge verkene var det mye, alt for mye, sur ensemblesang og alt for mange upresise innsatser. Det hjalp selvsagt ikke på saken at Hans Knut Sveen, i rollen som dirigent, utelukkende konsentrerte seg om koret og orkesteret. Uansett at det var nydelige soloprestasjoner underveis, spesielt i Kantaten og spesielt av Ann Helen Moen og Tuva Semmingsen, og uansett at Årstad Kirkekor sang nydelig og disiplinert, så hadde oppførelsen gjennomgående et usikkert og uorganisert preg. 

Dobbeltblikket

Bergens Tidende Morgen, 04.12.1999

Verk av Mendelssohn, Elgar og Brahms

Andrea Bönig, alt

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Oppturen fortsetter: BFO og Simone Young i flott tolkning av Brahms' 3. symfoni.

Ingen kan klandre programkomiteen i Harmonien. Da programmet i sin tid ble lagt, var det naturligvis umulig å forutsi at Mendelssohns «Havblikk og lykkelig seilas» (Op. 27) og Elgars idylliske «Havbilder» (Op. 37) skulle spilles mindre enn en uke etter Sleipner-katastrofen. Og ingen ville vel heller kreve at de to verkene skulle vært tatt av programmet. Likevel virket det riktig at Lorentz Reitan innledet torsdagskonserten med noen ord om tragedien, og at Simone Young gjorde pausen mellom de to verkene til en kollektiv minnestund. En fin gestus, utført med takt og omtanke.

Når det gjelder musikken, konstaterer vi at oppturen fortsetter for Bergen Filharmoniske Orkester. Det er det sikkert mange grunner til, men vi som sitter i salen og bare hører det vakre sluttresultatet, fokuserer naturligvis på Simone Young og hennes imponerende grep om orkestret og verkene. Denne høsten har hun tatt BFO og publikum med på en begivenhetsrik dannelsesreise gjennom den store, sentraleuropeiske tradisjonen. Torsdag kveld var turen kommet til Brahms, til den 3. symfonien.

At Young har sans for de store formene og det lange trekket i denne tradisjonen – det vet vi fra fremragende tolkninger av Beethoven og Bruckner denne høsten. Men vi vet også at hun ikke nøyes med å innta rollen som respektfull museumsvakt: hun møter tradisjonen med et karakteristisk dobbeltblikk, ser den både innefra og utefra. I torsdagens gjennomkontrollerte Brahms-tolkning fikk hun BFO til å spille verket innforstått, lojalt, som det stykke fullblods romantikk det faktisk er, med alle klanglige detaljer på plass, med nettopp dette store, drivende suget som formen krever. Men samtidig analyserte og gjennomlyste hun verket, hun både fremstilte og fremviste det så å si, renset det for 100 års brun sigarrøyk. Og demonstrerte at det under patinaen ligger et stykke meget moderne musikk med fire komplekse satser i klare farger. Alene temapresentasjonen i 3. satsen var hele kvelden verd.

Andrea Bönig er et navn som de siste årene er begynt å klatre oppover på rollelistene i de store europeiske operahusene. Hennes innsats i torsdagens versjon av Elgars «Sea Pictures», forteller kanskje at hun ennå har et stykke vei å gå før hun klarer de helt store partiene. Stemmen hennes er en alt, men hun følte seg tydeligvis best hjemme i mellomleiet og i høyden, og demonstrerte underveis både bra teknikk og ekspressivitet – spesielt da i de litt raskere, rytmisk profilerte sangene. Derimot virket hun ukomfortabel med den dype innledningen til «Sea Slumber Song», og gjennom hele verket var det mange steder hvor tolkningen var tøvende, og hvor det manglet kraft og sikker intonasjon i dybden.

Når det kommer til stykket

Bergens Tidende Morgen, 14.11.1999

Sera av Henrik Hellstenius.

Libretto: Axel Hellstenius.

I rollene: Toril Carlsen, Anne-Lise Berntsen, Jerker Dahlin, Ketil Hugaas.

BIT 20 Ensemble dirigert av Pierre-André Valade

Regi: Morten Cranner

Scenografi: Nils Olav Bøe

Opera Vest og Den Norske Opera

Autunnale

Danseteateret

Bergenspremiere på Henrik Hellstenius' «Sera». Velklingende samtidsmusikk for kammerensemble, fire solister og tape

Gud er ikke død, slik Nietzsche hevdet. Han er bare forkjølet og derfor litt fjern. Hans sendebud, den demoniske engelen Lilith, går omkring nede på jorden og samler inn alle verdens lyder. Hun vil ha orden og kontroll, men motarbeides av den snille engelen Sera som drar den snille DJ'en Abel inn i konflikten. Konflikten tilspisses, Lilith dreper Abel, Gud tar seg sammen og griper inn.

Det er den nye norske operaen «Sera» vi snakker om. Ideen har brødrene Hellstenius bearbeidet og utviklet i Kulturkobleriet som midt på 90-tallet var Norsk Kulturråds forum for utvikling av ny norsk musikkdramatikk. Resultatet av anstrengelsene presenteres i disse dager på Danseteateret av Opera Vest og Den Norske Opera i samarbeid med bl.a. Den Nationale Scene og Autunnalen.

Mange gode krefter har altså vært involvert i dette prosjektet, og det er da også vellykket i mange henseender. Først og fremst konstaterer vi at Henrik Hellstenius har skrevet et stykke velklingende samtidsmusikk for kammerensemble, fire solister og tape.

Stilen er vennlig, moderat med bra utnyttelse av erfaringer fra både den klassiske modernismen og den mer spøkefulle delen av de siste tiårenes postmodernisme, bl.a. med velfungerende musikalske sitater og med imiterte scratch- og sampling-effekter i Abels parti. På Bergenspremieren ble musikken presentert i en glimrende, lydhør fortolkning av BIT 20 Ensemble under ledelse av Pierre-André Valade. Blant solistene var det generelt bra prestasjoner, spesielt imponerte Toril Carlsen med en flott, overbevisende fremførelse av Seras parti.

Scenografen Nils Olav Bøe har konstruert en enkel, men meget effektiv ramme og bidrar underveis med visuelle kommentarer og flotte romlige effekter ved hjelp av projeksjoner fra en videokanon. Og regissøren Morten Cranner? Jo da, han har gjort alt hva han kunne for å sparke scenisk liv i stykket, gjøre det til opera, eller i de minste til musikkteater. Han og sangerne er kommet ganske langt på veien, men det har bestemt ikke vært noen lett jobb.

For handlingen er i utgangspunktet syltynn, nesten uten muligheter for fysisk, dramatisk gestaltning. Og det er her de egentlige problemene ligger i dette store samarbeidsprosjektet: Sera er tenkt som en opera, presenteres som en opera, men er i realiteten et oratorium, et stykke for orkester og stemmer, et stykke hvor det meste er tekst, tale, omtale, monolog, et stykke hvor alt sies, må sies, må sies igjen, og så gjentas tre-fire ganger mer. Og uansett hva brødrene Hellstenius selv måtte finne i denne snakkesalige, leddløse teksten av dype tanker om samfunn og kaos og mangfoldighet og menneskets situasjon i vår tid og slikt (se intervju i BT 12.11), så kan det vanskelig skjules at librettoen egentlig ikke har så veldig mye å fortelle. Når det kommer til stykket.

Den store fortellingen

Bergens Tidende Morgen, 14.11.1999

Verk av Mozart og Berlioz

Bertrand de Billy, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO og ung fransk dirigent i fremragende tolkning av Berlioz' Symphonie Fantastique.

Barcelonas Gran Teatre del Liceu har nettopp fått ny musikkdirektør. Han er ung, han er fransk, han heter Bertrand de Billy. Torsdag kveld dirigerte han Bergens Filharmoniske Orkester i Grieghallen. Og etter å ha hørt hans tolkning av Hector Berlioz' Symphonie Fantastique, da er det bare å ønske spanjolene hjertelig til lykke. For her har de fått en glimrende dirigent som ikke alene har musikalsk overblikk og autoritet men også sans for dramatikk, stor gestikk og voldsomme lidenskaper. Og som i tillegg kommuniserer bra, både med orkester og publikum. Kort sagt, en dirigent med alle de egenskaper jobben som leder av en opera krever. Og egenskaper som også må til hvis Berlioz' store fortelling skal lykkes i en konsertsal.

Og alt lyktes så sannelig denne torsdag kvelden. Her var det høyspent energi fra første takt, en lang, sammenhengende historie full av eksplosive utladninger og brå kast. Og hele tiden klarhet i fremførelsen, oversikt over stoffet, et timelangt sammenhengende forløp av musikalske begivenheter fremført med minutiøs omhu for hver enkelt, bitteliten detalj.

Det hjalp selvsagt at BFO enda en gang spilte helt forrykende bra. Orkesteret er tilsynelatende inne i en fase nå hvor det bare går fremad, hvor formkurven bare stiger og stiger fra uke til uke. Torsdagens Symphonie Fantastique fremsto blank og renset som etter et syrebad, så klar, så skarp i fargene, så glødende og strålende at man formelig kunne høre hvor nytt og overveldende dette komplekse verket må ha virket ved uroppførelsen for 170 år. En Berlioz-tolkning som denne får du neppe bedre noe annet sted for tiden.

Så ser vi for øvrig diplomatisk bort fra at kvelden også bød på den mest eiendommelige versjonen av Mozarts Linz-symfoni i manns minne. Det startet med at Bertrand de Billy satte et idiosynkratisk raskt tempo i førstesatsens adagio – med det resultatet at alle verkets indre proporsjoner simpelthen gikk i oppløsning. Adagio ble til andante, andante til allegro og presto til prestissimo. Ikke rart at tolkningen ble andpusten og urolig. Med musikerne nervøst halsende etter dirigenten, med Mozarts sangbare linjer avlevert heseblesende og henkastet. Et stort stykke musikk som aldri fikk lov å hvile i seg selv, aldri fikk lov å folde seg ut. Wham, bam, thank you, mam. Ferdig med Mozart. Men så var det Berlioz, da.