En hollender i Bergen

Bergens Tidende Morgen, 17.02.1997

Richard Wagner: Den flyvende Hollender

Opera Bergen

Dirigent: Anne Randine Øverby

Grieghallen

Konsertoppførelse av Wagner med gode, internasjonale solister

«Det er Sandviken, jeg gjenkjenner bukten», sang skipper Daland. Men han tok feil. Han var ikke i Sandviken, han var i Bergen sentrum, i Grieghallen, i kjole og hvitt, uten skip, i en konsertoppførelse av Wagners Flyvende Hollender.

Opera som konsert er og blir en nødløsning, en mat avglans av verket, en gjenfortelling uten scenerom, bevegelse, dramatikk. Men mens vi venter på etableringen av Vestlandets Opera, kan konsertoppførelser i det minste gi oss en liten forsmak på det som kommer, det som må komme. Og det var presis hva Opera Bergen ga oss lørdag kveld. Det skal de ha takk for!

En gruppe internasjonale solister, et orkester av blandet lokal herkomst, to lokale kor: Som alltid seiler Opera Bergen i risikofylt farvann. Når det likevel lyktes å få Hollenderen i havn denne kvelden, skyldes det ikke minst de internasjonale solistene, deres erfaring, deres profesjonalisme. Sopranen Maria Russo tolket Sentas drømmerier med vakker, varm stemme og ga i finalen en imponerende, fulltonende wagnersk utblåsning i «Hier steh' ich treu dir bis zum Tod». Omkring seg, i rollene som mennene i Sentas liv hadde hun to glimrende og veldig forskjellige sangere. Barytonen Mihály Kálmándys sang hollenderen, kjølig, knivskarp og tilsynelatende direkte fra bladet, mens Richard Brunner som jegeren Erik hadde et noe mer fortrolig forhold til sin rolle og ga den en så levende og dynamisk tolkning at verket nærmest endret karakter: i stedet for Sentas dødsmerkete drift mot Hollenderen, var det i denne fremførelsen Eriks fortvilelse over tapet av Senta som sto i sentrum.

Ved konsertoppførelser er orkestret uunngåelig mer eksponert enn det er vanlig i opera. Lørdag kveld noterte vi at Anne Randine Øverby gjorde utmerket rede for detaljene i orkestersatsen, men at tolkningen som helhet manglet utsyn, store linjer, fremdrift, at orkesterklangen gjennomgående var noe røff, og at det var alt for mange upresise innsatser og ujevne overganger. Til gjengjeld hadde koret mange nydelige øyeblikk.

På hjemmebane

Bergens Tidende Morgen, 15.02.1997

Verk av Sjostakovitsj, Ravel og Sæverud

Solist: Einar Røttingen, klaver

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor kveld for Einar Røttingen og Bergensfilharmonikerne

Torsdag var det Bergensfilharmonikernes kveld i Grieghallen. Det er lenge siden vi har hørt orkestret spille så konsentrert, så nærværende, så bra. Men så var da også alle parter på hjemmebane: sjefdirigent Kitajenko med landsmannen Sjostakovitsjs 9. symfoni, bergenserne med Harald Sæveruds klaverkonsert og Einar Røttingen på krakken.

Kitajenko startet Sjostakovitsj' seirssymfoni med en nøye kontrollert rytmisk eksplosjon som sendte sjokkbølger gjennom salen. Og det fortsatte på samme måte, med samme skarpe presisjon – høyspent, elektrisk i de hurtige satsene, intenst, melankolsk i de langsomme. Og med flotte solistiske innsatser i messingen og treblåserne. Et ironisk verk, en vrengende, trassig gestus mot Stalin og hans kumpaner, jovisst, men i Kitajenkos og bergensernes tolkning også et fullgodt stykke Sjostakovitsj, et komplekst verk fullt av bitterhet og lidelse.

Og så var det Sæverud. Klaverkonserten spilles sjeldent i dagens konsertsaler. Og det er det gode musikalske grunner til, for det er ikke et av hans store verk. Vel er det mye bra musikk her, vel er det mye umiskjennelig Sæverud, men det er også mye som er umiskjennelig dated, mye ubesluttsom fritonal musikk av den typen som ikke eldes med ynde. Det må arbeides hardt hvis denne musikken skal opp å stå.

Torsdag kveld lyktes det, for Einar Røttingen har hva som kreves: innsikt i Sæveruds univers og et stort musikalsk talent. Han er omhyggelig, lojal, han gjør rede for alle detaljer i denne komplekse klaverstemmen, men har samtidig så mye kraft og pianistisk overskudd at han kan gi musikken det nødvendige løft, kanskje ikke aktualisere den, men i det minste gi den en opprinnelig friskhet tilbake.

Til sist: Ravels La Valse, «the waltz to end all waltzes», valsen som endegyldig legger det 19. århundre i graven   i en grum, kald tolkning som antydet interessante forbindelser tilbake til Sjostakovitsj før pausen.

Ambisiøs gitarkonsert

Bergens Tidende Morgen, 28.01.1997

Njål Vindenes, gitar

Mariakirken

Krevende program skjemmet av skjønnhetsfeil

Det var et flott program Njål Vindenes hadde satt sammen til søndagens konsert i Mariakirken: Først Fernando Sors Mozart-variasjoner og to av hans vanskelige etyder, deretter luttvarianten av Bachs fiolinpartita i E-dur, den med den populære "Gavotte en rondeau". Og etter pausen en serie kortere, teknisk krevende stykker, primært av spansk herkomst, Albeniz, Barrios, Tarrega.

Imponerende. Skremmende ambisiøst. Og kanskje også for ambisiøst. I det minste gikk man ikke hjem med noe helt entydig inntrykk av denne kvelden. For på den ene side er det helt åpenbart at Njål Vindenes er en glimrende gitarist. Allerede i introduksjonen til Sors Mozart-variasjoner merket man det: det rette tempovalget, overblikk over satsen, delikat fargelegging i akkordspillet, god linjeføring, klare flageoletter. Og slik var det kvelden igjennom; hele tiden var det gode detaljer, flotte forløp, solide tolkninger med et uomtvistelig musikalsk grep om stoffet.

Og så på den annen side: litt for mange problematiske steder. Ikke desidert tekniske feil, men mange sjenerende skjønnhetsfeil, steder der venstrehånden ikke griper helt presist eller der koordinasjonen mellom hendene svikter slik at viktige rytmiske figurer sløres, linjeføringen blir uklar og musikkens flyt brytes. Flest problemer var det i starten av kvelden, i første variasjon hos Sors for eksempel, eller i de første satsene av Bach der musikken ble lest frem mer enn den ble spilt. En del kan sikkert skrives på nervøsitetens konto, men det er kanskje også karakteristisk for Vindenes' musikalske gemytt at problemene først og fremst lå i de store sammensatte verkene, mens det var de kortere stykkene etter pausen som lyktes best.

Tiden går

Bergens Tidende Morgen, 25.01.1997

Verk av Wagner, Mendelssohn og Haug

Solist: Sølve Sigerland, fiolin

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott, effektfull og merkelig uskyldig norsk symfoni

Sent på konserten blir det plutselig liv i Grieghallen: midt i en tett orkestersats hører man et båndopptak med fuglekvitter. For en stund blandes musikk og natur, så blir det nedtoning, lyd og lys dempes, Grieghallen går i svart. Halvor Haugs 3. symfoni, «Det uutgrunnelige livet», er forbi.

Wie die Zeit vergeht. Som tiden går. Under modernismens strenge regimente ville en slik musikalsk og teatralsk solnedgang vært umulig, utenkelig. For 10 år siden, i den reflekterte postmodernismens dager, kunne man ha brukt fuglekvitteret som en ironisk gestus. I dag er det – kanskje? – lov å være naiv, lov å spille klisjeene helt ut, lov å tro på dem. Slik Haug gjør det gjennom hele symfonien. Det er tale om et verk i det store romantiske formatet: stort orkester, flott satsarbeid, et overskuelig tematisk materiale som brettes ut i enkle kontrastrike forløp. Flott, effektfull og merkelig uskyldig musikk – fremført med dramatisk gestikk av Bergens Filharmonikerne under Ole Kristian Ruuds ledelse.

Det var mer romantikk på programmet i Grieghallen på torsdag, romantikk av det riktige, autentiske slaget. Det startet med en noe nervøs utgave av Wagners Tannhäuser-ouverture, spilt uten fremdrift og med temmelig ujevne overganger mellom de sentrale tematiske blokkene. Så var det mer overbevisning og trøkk i Sølve Sigerlands fremførelse av Mendelssohns fiolinkonsert. Sigerland trivdes tydeligvis bra med dette populære, ungdommelige verket og spesielt med de friske, virtuose yttersatsene som han spilte med overskudd og utålmodig energi, men han hadde også sansen for konsertens mer innadvendte sider, og ga en nydelig, inderlig tolkning av den langsomme andresatsen. Et hyggelig bekjentskap.

Det nynorske huset

Bergens Tidende Morgen, 13.01.1997

EnergIvar

Fliflet/Hamres Energiforsyning med gjesteartister

Peer Gynt Salen

Surrealistisk samrøre til ære for Ivar Aasen

Så tok Ivar Aasen året slutt, det var avsluttingsfest, taler, prisutdelingar, appellar og alt som seg høyrar til. Festar bør kanskje ikkje meldast, og når så i tillegg Fliflet/Hamres Energiforsyning tek ansvar for den musikalske delen av arrangementet, da blir det i alle fall heilt umogeleg. For når desse to vestlandske galningane stiller seg i spissen for ei brokete forsamling kunstnarar frå fjern og nær og går i gang med «EnergIvar – ei Aasen-hylling utan det heilt store gravalvoret», ja, da er det berre å gi opp, gi seg over, falde øyra ut og følgje med så godt me kan, inn i eit forunderleg absurd musikalsk univers der alt kan skje – og der alt verkeleg skjer, berre ikkje slik me hadde trudd det mogeleg.

Det nynorske huset som Gabriel Fliflet og Ole Hamre bygg til ære for Ivar Aasen er eit romsleg hus med stor takhøgd, vidt utsyn og godt med plass, ein møtestad for alskens merkverdige folk, sunnmøringar og samar, bergensarar og bulgararar. Her er det ikkje berre kulturelt mangfald og fargerikt fellesskap, her er det beint fram samrøre: kvar fugl syng med sitt nebb, men dei fleste prøver òg nebbet til naboen. Med temmeleg forbløffande resultat.

I dette surrealistiske huset er det lov å spele Kjempeviseslåtten på trekkspel i skeiv takt, her kan Frode Alnæs og Annbjørg Lien møtast i duett for el-gitar og hardingfele, her spelar Ole Hamre virtuost på geitost, bunader og vedkubbar, mens danske Peter Bastian fresar gjennom norske brudemarsjer og Balkanmusikk på sin tyrkiske bronseklarinett. Det vert kvede, det vert joika, Vesle-Kari frå Sigdal dansar sin siste dans. Og publikum i salen syng «Mellom bakkar og berg» medan «Ivar Aasen goes Bulgaria».

Undervegs fekk me òg høyre ein del nye og rare ting om gamle Ivar. Og Ragnar Hovland kunne i tillegg fortelje eitt og anna om katten hans.

Blanda Drops

Bergens Tidende Morgen, 19.12.1996

Talking/Singing

American Poetry in Music

Siri Torjesen, sopran

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Albedo ALBCD007

Sopranen Siri Torjesen hørte vi sist i Bergen da hun sang hovedpartiet i Michael Nymans opera «The Man Who Mistook His Wife For His Hat». Nå er hun blitt kåret til årets utøver 1996 av Norsk Komponistforening. I begrunnelsen fremhæver juryen hennes lange, tro tjeneste som formidler av norsk samtidsmusikk. Men at utnevnelsen falder nettopp nå, henger sikkert sammen med hennes innsats i Nymans opera. Og ikke minst med cd-en Talking/Singing som hun ga ut denne høst.

Cd-en er hennes første, og er vel nettopp derfor tenkt å skulle fungere som en slags introduksjon, som en presentasjon av komponister og musikkformer hun liker å synge. Under alle omstendigheter får vi her en pose med blanda drops, en plate som gir bra overblikk over hva Siri Torjesen står for som kunstner: det 20. århundres musikk, sanger som utfordrer det klassiske stemmeidealet, verk i grenselandet mellom støy og musikk, og mellom finkultur og populærkultur.

Ved avgrunnen

Bergens Tidende Morgen, 30.10.1996

Håvard Gimse og Helge Kjekshus, klaver

Tom Vissgren og Terje Viken, slagverk

Gunnar Sævigs sal

Dramatisk, høyspent fremførelse av Bartóks merkelige kvartet for klaverer og slagverk

Bartóks Sonate for to klaverer og slagverk var siste punkt på programmet på Autunnalens siste konsert. I januar hørte vi orkesterversjonen i Grieghallen med pianistene Håvard Gimse og Helge Kjekshus i flott samspill med slagverkerne Tom Vissgren og Terje Viken. På søndag var alle fire samlet i Gunnar Sævigs sal om originalversjonen.

Det ble en avslutning med maner. Og en av de konsertene man husker lenge efter: en kraftbetonet fremførelse av denne merkelige kvartetten, dramatisk, høyspent, så intens at man nesten ikke torde trekke pusten under de to første satsene. I orkesterversjonen kan det av og til føles som om Bartók har pakket musikken inn, i originalversjonen slik den ble fremført på søndag var det ingen omsvøp, ingen forsonende momenter: her var det musikk med skarpe kanter og blottlagte nerver, musikk spillet på kanten av krakken, balanserende på kanten av avgrunnen, manisk musikk på sammenbruddets rand. Men også raus, lekende musikk. I en oppførelse så full av energi og humør at man simpelthen måtte overgi seg i den virtuose siste satsen der slagverkerne går i nærkamp med klaverene og for alvor kommer inn på scenen og blir medspillere.

Før pausen: To solostykker for slagverk, Mark Adderlys «Eclipse» med Terje Viken og Bjørn Fongaards Sonate for Pauke med Tom Vissgren. Men først og fremst: tre stykker fra første bind av György Ligetis krevende klaveretuder, spillet av en konsentrert Håvard Gimse. Som enda en gang demonstrerte sin vilje til å gå utenfor klaverlitteraturens kvistede løyper.

De vanskeligste tingene

Bergens Tidende Morgen, 26.10.1996

Hans Werner Henze: Requiem

Roland Pöntinen, klaver

Håkan Hardenberger, trompet

Jonathan Nott, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Bit 20 Ensemble

Grieghallen

Norsk førsteoppførelse av Hans Werner Henzes Requiem

Hans Werner Henzes Requiem kommer til oss omgitt av tekster og tale. Som det meste av hans musikk. Det er historien om vennen Michael Vyner hvis død satte ham i gang med å skrive verket. Det er de tvetydige signalene han, den gamle ateistiske rebellen, ga da han valgte den tradisjonelle katolske dødsmesses former og komponerte sine «ni åndelige konserter». Det er alle anekdotene utenom og inne i musikken: Verket er et sorgarbeid over Vyners død og samtidig en protest mod Gulfkrigen; i femte sats siteres Badenweiler Marsch, Hitlers yndlingsmarsj. Og så videre, og så videre.

Her er det mye å skrive og snakke om. Men når dirigenten hever taktstokken og musikken begynner, forstummer alt snakk og man kommer til sakens kjerne. Som er umiskjennelig Henze: tett musikk med en linjeføring på grensen til det ugjennomtrengelige, stor, bred gestikk, ni sterke, komplekse satser montert opp mot hverandre som grove, rå blokker av lyd og støy. Henze komponerer sitt Requiem fra et sted hinsides skrift og snakk, og likevel taler hans musikk –  om død, sorg, håp. Om de vanskeligste tingene. Langsomt, ettertenksomt, melankolsk, eller i voldsomme utbrudd, fullt av blindt raseri.

Henzes Requiem er et ganske nytt verk, og det finns vel ennå ingen autoritativ standard for hvordan det bør spilles. Men sammenligner man torsdagens oppførelse med plateinnspilningen fra 1993, kan man i det minste konstatere at Bergensmusikerne under ledelse av den erfarne dirigenten Jonathan Nott gjorde en utmerket jobb. Det ble ganske visst ikke spilt med det vanlige overskuddet; naturlig nok for Henzes musikk er umenneskelig kompleks – og spesielt messingblåserne hadde mange harde stunder underveis. På den annen side var det mange fine steder – Håkan Hardenbergers frådende upolerte raseriutbrudd i femtesatsen, strykernes melankolske Agnus Dei, det skarpe, virtuose samarbeidet mellom slagverkerne. Og tvers gjennom alle ni satser: Roland Pöntinens skarpe kommentarer fra klaveret.

At Henzes musikk er nesten ukjent herhjemme – det er en av de mange skandalene i norsk musikkliv. Å kunne gå i Grieghallen og høre hans Requiem – det er nesten et mirakel.

Telepatisk samspill

Bergens Tidende Morgen, 09.10.1996

Verk av Debussy, Grieg og Chopin

Sebastian Dörfler, cello

Ingrid Røynesdal, klaver

Troldsalen

En søndag med kammermusikk på høyeste nivå

Debussys cellosonate er et merkelig verk: En lyrisk prolog etterfulgt av to sprikende satser. En samling melodiske fragmenter, et tematisk materiale av blandet herkomst. Hvor er den impresjonistiske elegansen, hvor er det glitrende fargespillet? Hva er meningen?

Vel, meningen er at dette sene verket fra 1915 skal forstås og spilles i et fremadrettet perspektiv. Slik argumenterte i hvert fall cellisten Sebastian Dörfler og pianisten Ingrid Røynesdal da de med overbevisende musikalitet fremførte sonaten under søndagens konsert i Troldsalen. Når denne sære musikken foldes ut over hele det uttrykksmessige registeret, når det melodiske materialet bøyes og presses opp av voldsom indre bevegelse, når det spilles cello med så stor kraft at a-strengen brister – så forstår man plutselig at det gamle skillet mellom ekspresjonisme og impresjonisme egentlig er ganske likegyldig. Og i stedet hører man at Debussy med dette verket allerede er dypt inne i samme modernistiske landskap som også Schönberg og hans elever begynte at kartlegge i nettopp denne perioden.

Slike musikalske oppdagelser og opplevelser var det mange av i Troldsalen på søndag: Unge imponerende Ingrid Røynesdal alene ved klaveret i en skarpskåren, kraftbetonet tolkning av Griegs Folkelivsbilder, opus 19; Sebastian Dörfler som solist i et kort upretensiøst, men hvinende virtuost stykke av egen avl. Og til sist, konsertens høydepunkt: begge musikere sammen i en stormende utgave av Chopins romantiske cellosonate. Det ble spilt med en nærmest improviserende bevegelighet. Det var kraft og energi i uttrykket, det var gnistrende intense passasjer, det var tilbakeholdt mørk melankoli. Og det var telepatisk samstemthet mellom cello og klaver – som søndagen igjennom konverserte med den naturlige frihet som stammer fra stort musikalsk overskudd. Kort sagt: kammermusikk på høyeste nivå.

Populær solist

Bergens Tidende Morgen, 05.10.1996

Verk av Beethoven og Brahms

Bergens Filharmoniske Orkester

Valdis Zarins, fiolin

Dirigent: Heinz Wallberg

Grieghallen

Valdiz Zarins med Bergenfilharmonikerne i Grieghallen

Valdis Zarins har vunnet bergensernes hjerte. Det var høy stemning og varme klappsalver da han kom inn i Grieghallen for å spille solostemmen i Beethovens fiolinkonsert. Og tordnende applaus, stående ovasjoner og mange fremkallelser etterpå. Hvilket er fullt forståelig. For det var mye nydelig musikk underveis, fine, musikalske løsninger, sterke detaljer. F.eks. fiolinens tyste, åndeløse gjenkomst mot slutten av første sats. Eller den robuste, kraftige lyden av tre og tarm i tredjesatsens virtuose kadense. Og så er det jo i det hele tatt flott at Harmonien i disse årene har en konsertmester som kan stille opp som solist i et av fiolinlitteraturens største verk. Og slippe godt fra det.

Men når alt dette er sagt, bør det også tilføyes at det var mye i Zarins' tolkning som kunne diskuteres. Det var ufokuserte passasjer der fraseringen manglet dybde, og steder der solostemmen tilsynelatende valgte å ta musikalske snarveier. Spesielt i førstesatsen var det en hektisk nervøsitet over spillet, en uro som også forplantet seg til omgivelsene, og det var som om solist og orkester først kunne slappe av og la musikken strømme fritt hen mot slutten av satsen da den halsbrekkende kadensen var overstått.

Etter pausen: Brahms' fjerde symfoni. Og tid til å glede seg over Heinz Wallberg, en gjennommusikalsk dirigent av den gamle skolen. Sett fra salen kan hans slagteknikk kanskje virke noe forvirrende og uortodoks, men øret tar ikke feil: Her er en dirigent som kjenner sin Brahms og som med omhu og kjærlighet formår å samle hele orkestret, fokusere alle dets energier. I hans tolkning får denne mektige symfonien en pulserende, organisk karakter, med sterke, muskuløse yttersatser som ramme om en varm, kompleks andante og en spøkefull wienerisch allegro.

Fransk visitt

Bergens Tidende Morgen, 17.09.1996

Helge Antoni, klaver

Troldsalen

Kraftfull, robust tolkning av Grieg og franske komponister

På søndag var været så overdådig strålende at solisten ved ettermiddagens konsert i Troldsalen, svenske Helge Antoni, følte han burde takke publikum for at de hadde valgt å komme innendørs. Det hadde han vel ikke trengt – for uansett hvordan Bergensværet arter seg, kan det alltid betale seg å spandere en times tid eller to i Troldsalen. Disse søndagskonsertene er etterhvert blitt en liten kulturinstitusjon i sig selv. Her kan fastboende og turister høsten igjennom møte gode solister fra inn- og utland; det spilles verk av Grieg, naturligvis, men alltid som del av et intelligent sammensatt program – og i tillegg er det en behagelig uhøytidelig atmosfære i salen der det f.eks. godt kan aksepteres at et par japanske turister fyrer en enkelt blitz av fra tid til annen.

Ved søndagens konsert med Helge Antoni var det Griegs Holberg-suite som sto i sentrum, innrammet av franske verk: først to dansesatser av Couperin som en liten antydning av hva som var forutsetningen for Griegs populære barokk-pastisj; etter Grieg en virtuos sats fra Saint-Saëns' klaverkonsert, transkribert av den franske mesterpianisten Cortot; til avslutning to stykker i fransk folketone av Chabrier.

Antoni, som har gjestet Bergen før, er et interessant bekjentskap. Hans spillestil er kraftfull, robust, han fokuserer hele tiden på musikkens store formforløp, på verkenes skulpturelle proporsjoner. Og i tillegg har han en overbevisende frihet i spillet: Uansett hvilke verk det dreier seg om, merker man at han angriper dem fra en styrkeposisjon, at han spiller dem med et fysisk og teknisk overskudd som setter ham i stand til å gjøre tolkningsmessige funn. Under Couperins virtuose, lyse filigranarbeid avdekker han mørke, nærmest orkestrale betydningslag. Og i Holberg-suiten spiller han seg ubekymret henover de litt ubehendige steder i klaversatsen og konsentrerer seg i stedet om å vise at det gjemt i denne versjonen ligger en stor, bred orkestersats som kjemper for å slippe ut.

Bevegelse

Bergens Tidende Morgen, 17.09.1996

Verk av Bach og Bruckner

Bergen Filharmoniske Orkester

Georg Mark, dirigent

Åsta Jørgensen, fiolin

Ingela Øien og Trine Knutsen, fløyte

Grieghallen

Stor kveld i Grieghallen. Fremragende oppførelse av Bruckners fjerde symfoni.

«Bewegt» står det i tre ut av fire satsbetegnelser i Bruckners fjerde symfoni. Musikken er beveget, i bevegelse. Men egentlig skal den ingen steder hen, den er allerede ved målet. Hvor den klassiske symfonien er dynamisk fremadrettet, en prosess, en reise, dér er Bruckners symfonier landskap, musikalske felt der store strukturer ligger og kan ses. Deryck Cooke skrev en gang at en Bruckner-symfoni er som en mektig middelalderlig katedral: for å oppleve den på den rette måten, må man stanse på reisen, gå inn i en annen tid, spasere rundt om bygningen, se den fra mange forskjellige synsvinkler.

Den fremragende oppførelsen av Bruckners fjerde symfoni torsdag kveld ble en fin illustrasjon av dette synspunktet. For i dirigenten Georg Marks myndige tolkning var det ikke alene klar redegjørelse for alle de store blokkene og alle de indre sammenhengene i dette mektige byggverket, det var også den helt nødvendige roen på turen rundt om katedralen. Mark har sansen for den særlige bevegelsen i Bruckners verk, evnen til hver gang å velge nettopp det tempoet som får musikken til å leve og ånde, elastisk i de hurtige satsene, seigt flytende i de langsomme. Og i tillegg hadde han autoritet og styrke til å samle og fokusere alle krefter og drive orkestret frem til en prestasjon langt hinsides det som er vanlig standard på torsdagskvelder i Grieghallen: Her var det tett og egal strykerklang, tutti-passasjer med saft og kraft, knivskarpe nedtoninger og oppblendinger. Og hele tiden: bevegelse.

En stor kveld. Som startet med Bachs fjerde Brandenburg-konsert. Satsbildet var noe urolig og uklart i begynnelsen av første sats, tilsynelatende på grunn av divergerende oppfattelser av tempoet. Men etterhvert ble det ro over feltet, musikken samlet seg og vi fikk en nydelig tolkning med Ingela Øiens gjennomartikulerte fløytestemme som det naturlige sentrum.

Mellom Hardanger og Leipzig

Bergens Tidende Morgen, 12.09.1996

Verk av Grieg, Tveitt og Svendsen

Collegium Musicums Orkester

Håvard Gimse, klaver

Hannu Lintu, dirigent

Håkonshallen

En interessant reise gjennom norsk musikk.

Tirsdag kveld, Collegium Musicum i Håkonshallen på interessant reise gjennom norsk musikkliv. Først Griegs Holberg–suite – kjære, kjente toner. Så et verk som inntil i dag har vært en hemmelighet for det store publikum: Geirr Tveitts klaverkonsert nr. 1, uroppført i 1931 og deretter glemt. Og til avslutning Johan Svendsens stort anlagte, romantiske symfoni nr. 1 fra 1867. Helnorsk kveld med andre ord. Men samtidig en kveld som understreker det internasjonale momentet i norsk musikk. Svendsens og Tveitts verk ble uroppført i Leipzig – fordi det var her de studerte, men også, og vel så viktig, fordi deres musikk gikk rett inn i samtidens sentraleuropeiske problemstillinger.

Dirigenten Hannu Lintu fastholdt kvelden igjennom denne sammenhengen mellom det nasjonale og det internasjonale, mellom Hardanger og Leipzig, og fikk mye god musikk ut av Collegium Musicum–folkene. Vel var der noe grums i blåserne underveis, og vel er orkestret lite, men Lintu kunne kvelden igjennom hente mye kraft og styrke frem – som f.eks. når han satte strøm på de lange uttrukne linjene i Svendsens symfoni. Strykerklangen er slank uten å være tynn, noe som ga gode resultater i Holberg–suiten der satsbildet sto klart og gjennomsiktig med rene linjer og glødende høyspente innsatser i celloene.

Men det mest spennende denne tirsdag kveld var naturligvis at vi fikk høre Tveitts fortrengte klaverkonsert – som viste seg å være et konsentrert verk med tre korte, nesten abrupte satser. Umiddelbart virket det som om orkestret mest var tenkt som en skissemessig ramme om solisten. I hvert fall ble det slik, for det var en overbevisende Håvard Gimse på krakken som tiltrakk seg oppmerksomheten – med en usentimental, nøktern tolkning som gjennomlyste klaversatsen og understreket at det nynasjonale momentet i denne musikken hviler på en bunn av konstruktivisme og nysaklighet.

I dagligstuen

Bergens Tidende Morgen, 03.06.1996

Anne Lise Berntsen, sopran

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Villaen, Troldhaugen

Intimitet og utblåsning på Troldhaugen

I det korte mellomrommet mellom musikkens opphør og publikums applaus hører man plutselig stillheten, en fysisk nærværende, nesten håndgripelig stillhet –tilbakeholdte åndedrag, sukk, stole som knirker. I villaen på Troldhaugen hører man noe mer, noe som dagens konsertpublikum etterhvert har glemt: stillheten i et ganske lite, intimt rom, lyden av en håndfull mennesker som sitter i en dagligstue, intenst lyttende. Hele forrige århundres høye liedkunst er skapt for nettopp den slags rom, den slags stillhet. Griegs sanger inklusive.

Og derfor var Anne Lise Berntsens konsert på Troldhaugen fredag kveld en temmelig problematisk opplevelse. For det er bestemt ikke noe dagligstueaktig over hennes kunst. Hun er en sangerinne som trives best i en helt annen slags rom, med en helt annen slags musikk, med komplekse verk og store dramatiske formater. Rollen som Veslemøy i Griegs Haugtussa lå tydeligvis skjevt i forhold til hennes særlige talent. Det var som om hun tvang seg til å legge bånd på stemmen for å tilpasse den til rommet, hun presset den, blendet den ned i styrke så den ofte mistet klang og bærekraft  – og dette forplantet seg til resten av uttrykket og ga en enkelt gang, i «Møte», regulære problemer i høyden.

Etter pausen var hun til gjengjeld på hjemmebane med en imponerende tolkning av Mussorgskijs «Dødens sanger og danser», sunget på russisk med voldsom ekspressivitet, dystert, melankolsk med store utblåsninger over hele stemmeregisteret. Og med en følelsesmessig styrke som virket nesten skremmende i den lille dagligstuen.

En bedrift

Bergens Tidende Morgen, 03.06.1996

Raphael Oleg, fiolin

Truls Mørk, cello

Artur Pizarro, klaver

Michael Collins, klarinett

Håkonshallen

Truls Mørk med kammermusikalske venner i Håkonshallen

Det er ikke mange som kan trekke fullt hus i Håkonshallen en torsdag kveld ved elleve tiden. Truls Mørk kan. Og når han så oven i kjøpet gjør det med Olivier Messiaens «Quatuor pour la fin du temps» som eneste verk på programmet, så likner det litt på en kulturpolitisk bedrift. Som man kun kan beundre. At store kunstnere tar på seg å presentere også de vanskeligere delene av det 20 århundres musikk for et større publikum – det burde være en selvfølge, men er det langt fra, hverken i Norge eller i utlandet. Derfor: vi takker og bukker for Mørks prisverdige innsats.

Og når det er gjort, så tilføyer vi at Mørk sammen med sine kammermusikalske venner – Oleg, Collins og Pizarro – ga oss en kompetent og fair tolkning av Messiaens åtte komplekse satser. Men at fremførelsen som helhet virket noe forsiktig, noe fargeløs: F.eks. hadde de unisone partiene et temmelig fotgjengeraktig preg, og det var flere steder, bl.a. i Collins' versjon av Abîme, der man kunne ha ønsket seg betydelig mer intensitet og karakter i uttrykket. Best lyktes Louange, den mektige lovsangen i femte sats, der Mørk, sammenbitt og konsentrert, spilte seg henover en nervepirrende avgrunn av uro i salen mens han presset og formet den deklamerende cellostemmen inntil den hadde nettopp den kalde stråleglansen man normalt forbinder med verket som helhet.

Opera for øyet

Bergens Tidende Morgen, 01.06.1996

Sergei Prokofiev: Kærligheden til de tre appelsiner

Flemming Flindt, regissør

Graham Bond, dirigent

Den Kongelige Danske Opera

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Forunderlig, fargesprakende dansk oppsetning av Prokofiev

Det dreier seg om komisk opera. Det meste av historien kjenner vi fra Asbjørnsen og Moes eventyr om Tyrihans og sitronene. I Grieghallen torsdag kom historien tilbake etter å ha tatt omveien over italiensk 1700-tall, Prokofiev og Kongens København. Nå heter den: Kærligheden til de tre Appelsiner.

Hva handler den om? Noe med en ung prins som blir forhekset og etter utallige forviklinger får prinsessen sin til slutt. Det er nesten umulig å gjenfortelle. Men handlingen er nå en gang det minste.  Prokofiev har skapt et barnslig univers der alt kan skje, og der dypt engasjerte representanter for publikum bestandig blander seg opp i begivenhetene. Og når Den Kongelige Danske Opera oppfører Prokofiev i koreografen Flemming Flindts regi har det hele fått en ekstra vri i retning av det eventyrlige, det fortryllende. Her dreier det seg mest av alt om bilder, om farger, bevegelse, fysisk uttrykk.

Scenografen Jo Vanek har skapt et tverrsnitt av alle eksotiske eventyr: drakter i enkle klare farger med gull som gjennomgående element, scenebilder som gir assosiasjoner i retning av Gustav Klimts Wien ved fin de siècle og Poul Gernes' postmoderne København ved fin de millénaire. Og Flindt styrer med sikker hånd det store ensemblet i stadig bevegelse gjennom dette fargesprakende universet. Som koreograf er han ofte blitt kritisert for å lage opulente forestillinger uten dypere mening, men nettopp i Prokofiev kommer hans billedskapende kraft til sin rett. Det er flott, det er funklende, en opera for øyet. Morsomt, på en gang barnslig naivt og voksent ironisk. Slik Prokofiev krevde det. Og litt til.

Ved torsdagens oppførelse i Grieghallen fungerte det meste. I en slik grad at man i starten nesten glemte musikken. Men etterhvert begynte man å høre: Bergen Filharmoniske Orkester som solid bunn i orkestergraven under Graham Bonds effektive taktstokk, og på scenen et praktfullt kor som både kunne spille komedie og gi fullt trøkk når det krevdes. Dessuten en rekke gode enkeltprestasjoner, f.eks. Djiina Mai-Mai som eterisk prinsesse, Mikael Melbye som fornem hoffmann, og ikke minst Lone Koppel i cameo appearance som den onde heksen, forkledd som Elisabeth Taylor på a bad hair day.

Mest av alt imponerte dog de to sentrale figurene: Gert Henning Jensen som narren Truffaldino, syngende av full hals mitt i de mest nervepirrende, fysisk krevende akrobatiske spring. Og John Laursen som en følsom liten prins: et stort mimisk talent med et forunderlig fleksibelt uttrykk i stadig bevegelse et sted på skalaen mellom Harry Langdons melankoli og Little Nemos rørende uskyld.

Fordi det er mulig

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1996

George Crumb: Makrokosmos I-II

David Burge, klaver

Music Factory

Røkeriet/USF

Konsert med et av den moderne klavermusikkens hovedverk

Siste uke hørte vi Ligetis imponerende «Etudes» i Håkonshallen. Sent onsdag kveld, i en tettpakket sal på Verftet, kom turen til en annen av den moderne klavermusikkens mastodonter, George Crumbs Makrokosmos I-II fra 1972-73, fremført av den pianisten som dette eiendommelige verket opprinnelig ble skrevet til: David Burge, Crumbs gamle parter fra Colorado-årene.

Hvorfor bestiger man Mount Everest? – ble Edmund Hillary en gang spurt. Fordi det er der, svarte han. Crumb ville formentlig svare noe liknende, hvis man spurte ham hvorfor han har skrevet et verk som Makrokosmos: Fordi klaveret står der. Fordi det ligger en bestandig utfordring i dette gamle, fortrolige instrumentet. Fordi man kan angripe det på mange andre måter enn den vanlige. Eller simpelthen: fordi det er mulig.

Makrokosmos består av to seksjoner med 12 dele i hver. Delene bygger på stjernetegnene og er dessuten utstyrt med titler som henviser til forskjellige mystisk-religiøse forestillinger. Men det er nå ikke denne private kosmologien som er det primære: Verket er først og fremst en oppdagelsesreise, en utforskning av hva som skjer, hvilke klanger det er mulig å skape, når man, helt bokstavelig, går inn i klaverets indre og slår på strengene eller angriper dem med forskjellige redskaper osv.

Det er formentlig ikke mulig å finne en bedre, mer kompetent guide på reisen gjennom denne merkelige klangverden enn nettopp David Burge. Med den særlige blandingen av laid back humor og intenst alvor som er karakteristisk for hans generasjon av amerikanske avantgardister spilte, hamret, plystret, ulte, ropte og sang han seg gjennom de 24 små satsene, hele tiden vital, konsentrert, nærværende – en virtuos på et felt der det ikke finnes målestokker.

Og når Makrokosmos er forbi, når Mount Everest er besteget – hva da? Da vender vi tilbake. Til den hverdagen der man spiller klaver på en pen og ordentlig måte. Men når vi gjenhører denne pene og ordentlige musikken, opplever vi den kanskje på en annen måte enn før. Kanskje merker vi at en grense overskredet, at musikken har fått en ny resonansbunn, at noe er flyttet?

Fremme i første rekke

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1996

Griegs fiolinsonater

Henning Kraggerud, fiolin

Helge Kjekshus, piano

Troldsalen

Intens Grieg fortolkning med overskudd og kompetanse

Siste høst hørte vi Henning Kraggerud i Troldsalen med bl.a. en sterk fortolkning av Griegs annen fiolinsonate. Onsdag var han tilbake igjen, denne gang med alle tre sonater, og med Helge Kjekshus ved klaveret – i en overveldende konsert der det unge makkerparet spilte sig helt frem i første rekke av norsk musikkliv.

Musikkhistorikerne har opplest og vedtatt at Grieg ikke klarte de store formene, og selv bidro han av og til myten når han beklaget seg over sine problemer med de klassiske sonateforløpene. Men kanskje ligger hans kammermusikalske innsats nettopp i dette at han klarte å omfunksjonere sonateformen innefra, så å si, at han gjorde den til et felt der musikalske konflikter kan spilles igjennom uten at det trenges stadige unnskyldninger og utglattende forsoninger.

Slik presenterte i hvert fald Kraggerud og Kjekshus disse tre oversette fiolinsonatene. Det var hele konserten igjennom en befriende følelse av overskudd og kompetanse, en stemning av in your face, buster! Vekk var alle de pene, polstrede interiører fra det 19 århundres borgerlige kultur: her var det åpne vinduer, frisk luft, vidt utsyn, en moderne verden preget av brå stemningskast, flintskarpe overganger, konsentrerte uttrykk. Musikken ble konstant drevet ut og fremover under et voldsomt følelsespress, ungdommelig rasende i de to første verk, intenst glødende i den komplekse tredje sonaten, hele tiden i nærmest telepatisk samspill mellom Kraggerud og Kjekshus.

Det forlyder at makkerparet skal innspille nettopp disse tre sonatene på Naxos en gang til høsten. Vi skulle gjerne hatt en innspilning allerede nå. Visst var det enkelte røffe pletter underveis ved onsdagens konsert, men fortolkningen hadde til gjengjeld en spontanitet og kraft som er sjelden på dagens platemarked. Kraggeruds og Kjekshus' Grieg er plattenreif, som tyskerne sier. Moden til innspilning.

Et løfte om lykke

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1996

Sequentia

Verk av Hildegard von Bingen

Domkirken

Hypnotisk, ekstatisk middelaldermusikk.

Domkirken, mandag kveld: Åtte svartkledde kvinner kommer inn og plasserer seg midt i rommet, en av dem intonerer «O quam mirabilis». Konserten med gruppen Sequentia er begynt. Det gjelder musikk fra 1100-tallet, utdrag av Hildegard von Bingens musikalske livsverk Symphonia armonie celestium revelationem.

Åtte kvinnestemmer i strengt enstemmig, modal sang; en enkel melodisk linje oppbygget av de samme små figurer som repeteres igjen og igjen i stadig nye kombinasjoner, av og til med en fiolintone som drone i bunnen. En hel kveld uten en eneste treklang: Fremmedartet, monotont på grensen til det enerverende, men etterhvert også hypnotisk, hallusinerende ekstatisk.

Vi sitter i en protestantisk kirke og lytter til katolsk musikk skrevet i Rhinlandet for 800 år siden. Vi er flere hundrede mennesker sammen, men musikken var opprinnelig beregnet skrevet for en ganske snever krets. På halvannen time hører vi en serie musikkstykker som opprinnelig ble oppført med store mellomrom, spredt ut over det liturgiske året. I Hildegards kloster sto det poetiske ordet i sentrum, mens musikken var noe sekundært, en ancilla, en tekstens tjenestepike; i Domkirken er det kun musikken tilbake; hva den latinske teksten forteller er det ingen som skjønner.

Det er mange motsigelser og merkverdigheter i denne situasjonen. På den annen side er den bestemt ikke ukjent. Dagens kulturliv er jo nettopp slik: alle tidligere kulturers produkter er til stede, til rådighet. Men rommeligheten har sine omkostninger: Når fortidens verk rives ut av alle opprinnelige kulturelle, historiske og sosiale sammenhenger, forfaller de, de mister den egentlige funksjonen, den innerste meningen – og blir til eksotikk, estetikk. Og slik er det vi møter Hildegards musikk: en gang var den et ledd i et mystisk ekstatisk ritual blant søstrene på Rupertsberg, i dag er den blitt til eksotisk klang, til Kunst, til Verk – til «stykker» som kan oppføres på konsert i Bergen.

Og det er dette som virker så overveldende når disse åtte sterke kvinnestemmene bringer Hildegard enstonige musikk inn i Domkirken mandag kveld: Den ytterste fremmedheten, bevisstheten om at vi aldri noensinne vil kunne forstå denne musikken, aldri høre den slik den ble tenkt. Og så, på den annen side, opplevelsen av at det i disse minimalistisk rensede melodilinjer allikevel er noe som stadig klinger, henover en avgrunn på 800 år: en eiendommelig glødende sanselighet, et løfte om lykke.

Musikalske rariteter

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1996

Geir Draugsvoll, akkordeon

Festspillene

Håkonshallen

På safari gjennom akkordeonets merkelige anatomi.

Geir Draugsvoll er en begavet musiker, en stor instrumentalist, en av de fremste på sitt felt. Men han har et problem: han spiller akkordeon, trekkspillets yngre fetter, et instrument som aldri riktig er blitt akseptert i komposisjonsmusikkens finkulturelle mainstream og som derfor ikke har noe større repertoar å vise til.

Ved fredagens sene konsert i Håkonshallen fortalte han, muntert og avslappet, om dette besværlige instrumentet. Og demonstrerte i praksis hvordan han og kollegaene løser problemene med repertoaret: På programmet sto dels en håndfull transskripsjoner – tre cembalosonater av Scarlatti, en sats for «orgelvalse» av Mozart, to stykker fra Messiaens orgelverk «La Nativité du Seigneur» – dels en serie verk skrevet direkte for instrumentet av moderne komponister, bl.a. av Sofia Gubaidulina og Per Nørgaard.

I transskripsjonene merket man at det kanskje ikke utelukkende skyldes sosiale fordommer når akkordeonets repertoar er så begrenset: målt mot tradisjonelle klangidealer er instrumentet faktisk noe av en raritet, en eiendommelig mutasjon. Den karakteristiske, litt ulne, hvesende tonen passet f.eks. ikke særlig godt til de florlette Scarlatti-satsene, mens man i Messiaen-stykkene savnet det opprinnelige orgelets kraft og dybde.

Som helhet fungerte de nyere originalverkene betydelig bedre. Moderne komponister aksepterer instrumentet på dets egne premisser; de forstår at det ikke er et lite keyboard som drømmer om å bli orgel, men noe helt annerledes, noe helt for seg selv. Og de utforsker de mulighetene som ligger i dette nye, dette annerledes. Gubaidulina bruker f.eks. belgens nesten menneskelige åndedrag som fundament i en ekstatisk, klagende henvendelse til høyere makter samtidig med at man hører ekkoer av melankolske russiske trekkspill i det fjerne. Og Nørgaard gir med «Anatomic Safari» et lite katalog over alle instrumentets mest bisarre virkemidler i ni små, humoristiske satser – som slutter med valsetakter og tramp i gulvet, som en kjærlig påminnelse om instrumentets folkelige forhistorie.

Vi kom langt omkring denne kvelden. Og Draugsvoll spilte hele det rikholdige programmet – transskripsjoner og originalverk, nytt og gammelt, avantgarde og vals   med varme og overbevisende musikalitet. En sikker, kyndig guide på denne safari gjennom akkordeonets merkelige anatomi.

I gode hender

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1996

Katrine Buvarp, fiolin

Jorunn Marie Bratlie, piano

Festspillene

Troldsalen

Sommerfugler og sigøynere på Troldhaugen

Det er alltid en fornøyelse å gå på konsert med Jorunn Marie Bratlie. Uansett om hun sitter ved klaveret som solist eller som akkompagnatør kan man være sikker på at musikken er i gode hender. På mandag hørte vi hende i begge roller. Og ettersom konserten foregikk i Troldsalen, var hennes soloavdeling naturligvis helliget Griegs musikk, nærmere bestemt Lyriske Stykker, tredje samling, den med Sommerfuglen og Våren. Disse seks stykkene fremføres av og til som om det var tale om en tilfeldig samling virtuost pianistiske highlights. Ikke så hos Bratlie. Her er det ingen tvil: dette er én komposisjon, seks aspekter av samme sak, seks små satser utsprunget av samme musikalske materiale – som hun ga en krystallklar, gjennomartikulert tolkning.

Resten av konserten hørte vi Bratlie i lydhør dialog med den unge fiolinisten Katrine Buvarp. Det skulle være startet med Carl Nielsens annen fiolinsonate, men ble i stedet Beethovens første, i en noe forsiktig tolkning. Buvarp konsentrerte seg først og fremst om å tydeliggjøre musikkens grunnstrukturer, de store forløpene, de brå skift i dynamikk og tempo, men var mer tilbakeholdende når det gjelder utformingen av de finere detaljer, slik at verket som helhet fikk et noe uferdig preg, litt som et fotografi som ennå ikke er helt fremkalt.

Så var det mer kraft og overbevisning i annen avdeling, først i tolkningen av Brahms' fiolinsonate nr. 1 der Buvarp igjen demonstrerte overblikk, men også hadde sans for de små viktige bevegelsene på musikkens innerside. Og etter de sterke, følelsessvulmende dobbeltgrep hos Brahms virket det nesten helt naturlig at konserten sluttet med Sarasates Zigeunerwaisen, verket som alle de gamle macho fiolinister elskede å spille, et ustyrlig stykke storskrytende kitsch – som Buvarp spilte med teknisk overskudd og imponerende trøkk. Og med den lille, ironiske distansen som er helt nødvendig hvis verket skal fungere i en moderne konsertsal.

Gjennom lydmuren

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1996

György Ligeti: Etudes pour piano

James Clapperton, klaver

Music Factory

Håkonshallen

Fjorten forsøk på å flytte grensene for det hørbare.

Når samtidsmusikken fra Geir Johnsons Music Factory blander seg opp i Festspillene skjer det alltid noe spennende, noe som gir dybde og resonans til resten av programmet. Dette året startet det i Håkonshallen, torsdag kveld, der pianisten James Clapperton brøt gjennom lydmuren med György Ligetis «Etudes pour piano».

Etyder: studier, øvelser – bak denne uskyldige, beskjedne tittelen gjemmer det seg et av den moderne klavermusikkens mest fryktinngytende ambisiøse verk. Vi befinner oss langt fra klaverelevenes verden. Her er det ingen gymnastiske fingerøvelser, ingen ydmyke skalastudier, men 14 beinharde eksperimenter med rytmiske forskyvninger, 14 forsøk på å flytte grensene for det hørbare.

Vi kjenner James Clapperton fra mange tidligere besøk på Musikfabrikken og vet at han kan mestre en slik oppgave. Torsdag kveld imponerte han igjen med sin høyt oppdrevne teknikk, sin iskalde, nærmest maskinelle presisjon. Men mest imponerende var det kanskje at han kvelden igjennom, på tvers av alle umenneskelige tekniske krav, formådde å gi hvert enkelt av disse krevende etydene karakter, perspektiv, uttrykk – på en skala fra det helt skjøre og vare til det mest dundrende furioso, av og til med søvngjengeraktig sikkerhet på line over store virtuose fossefall, av og til skjevt haltende som en barpianist på speed.

«Désordre», uorden, kaller Ligeti en av sine etyder. Rent koketteri: Enhver musikkteoretiker vet at nøkkelen til Ligetis verk er orden, matematisk orden. Bak disse 14 stykkene, bak disse komplekse lydmassene ligger det de strengeste musikalske strukturene. Torsdag kveld kunne man høre det hele. Både kaos og orden.

Det store suget

Bergens Tidende Morgen, 13.05.1996

Verk av Sæverud, Grieg og Brahms
Ju Hee Suh, klaver

Muhai Tang, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Glimrende torsdagskonsert med interessant dirigent

Det var et noe uvanlig publikum som hadde funnet veien til Grieghallen torsdag kveld. Man trodde et øyeblikk at Festspillene var begynt: I foajeen ble det talt mange språk. Salen var stappfull av mørke dress og skarpladde skulderputer. Og selv Bergensfiffen hadde kommet seg ut av vinterhiet, flere uker før tiden. Men så var det da også Hansa-uke. De representative pliktene kaller.

Bergens Filharmoniske Orkester løste sine representative plikter ved å spille musikk av Sæverud, Grieg og Brahms. En tanketom sjel i arrangementskomiteen hadde i dagens anledning gjort dem til «Hansa-komponister», liksom. Vel, vel. Det går sikkert an å finne et eller annet som kan binde dem og deres musikk sammen, men én ting er i hvert fald helt sikker: det er ikke middelalderlig handel med tørrfisk som er fellesnevneren.

Men uansett jålete PR-påfunn ble det en glimrende torsdagskonsert med sobert program og et orkester i toppform. Først en energisk oppførelse av Sæveruds robuste «Kjempeviseslåtten», en liten påminnelse om den norske viljen til motstand mot tyske styresmakter. Og så gikk det ellers løs med kveldens to sværvektere: Griegs a-moll konsert og Brahms' første symfoni.

Det skjer et eller annet udefinerbart når bergenserne spiller Grieg-konserten, likevel er det hver gang like overraskende. Allerede i den første orkesterinnsatsen etter de innledende klaverakkorder var det der: det store suget, strømmen som forplanter seg ut i alle deler av musikken, sammenhengen. Kall det hva du vil – sjel, identitet, orkesterkultur. I al fall var det noe særlig som skjedde og elektrisiteten holdt seg hele verket igjennom. Unge koreanske Ju Hee Suh fulgte godt med og gjorde en solid jobb med solostemmen. Det var styrke i åpningen, kraft i de virtuose passasjene, og gjennom hele verket en livlig, utadvendt tolkning med hovedvekt på det briljante. Derimot ble de inderlige, drømmende delene kanskje litt for fargeløse og forsiktige. Eller kanskje var orkesteret så mye i siget at solostemmen av og til ble presset noe ut av fokus.

Brahms' første symfoni er streng musikk, absolutt musikk, musikk med sterk, indre sammenheng men uten store forløsende melodier. Schönberg talte om førstesatsen som «entwicklende Variation», en karakteristikk som kan gjelde for hele verket: det er en tett sammenvevd serie av variasjoner over et komplekst tematisk stoff. Kveldens dirigent, kinesiske Muhai Tang hadde et sikkert grep om denne vanskelige symfonien. Han løste formproblemene med gode tempovalg og markante innledende karakteriseringer av hver av de fire satsene, samtidig med at han klargjorde den overordnede sammenhengen og fremdriften gjennom hele verket. Og midt i det hele hadde han åndsnærvær nok til å bringe orkestret tilbake i løypen da konsentrasjonen et kort øyeblikk begynte å svikte mot slutningen av andante‑satsen. Et interessant bekjentskap, en dirigent som vi gjerne skulle sett i Grieghallen ved en senere anledning.

Fundamentet

Bergens Tidende Morgen, 27.04.1996

Verk av Mozart og Beethoven

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Emmanuel Krivine

Grieghallen

Bergenfilharmonikerne i krevende og ambisiøst program.

Mozarts symfoni nr. 40 og Beethovens tredje – på samme konsert. Det høres kanskje litt tradisjonelt ut? I realiteten er det et meget ambisiøst program, formentlig noe av det mest krevende et orkester kan velge å spille. For med disse to verkene er vi jo ved selve fundamentet under de siste to hundrede års symfoniske tradisjon: Mozarts g-moll symfoni fra omkring 1790, det lite orkesteret, den oversiktlige formen, musikken som nettopp har funnet seg selv, og så Beethovens ruvende «Eroica», femten år yngre, det store formatet, den nye musikken som sprenger seg løs og vokser ut gjennom det klassiske formskjemaet.

Bergenfilharmonikerne har de ressursene som trenges til å løse en slik krevende oppgave. Og franske Emmanuel Krivine er en solid, omhyggelig dirigent med sans for musikkens indre mekanikk. Det hørte vi allerede i førstesatsen av Mozart: klangbildet sto klart, nesten gjennomsiktig, samspillet innenfor og på tvers av de enkelte seksjonene var presist, alle rytmiske figurer var på plass, det ble spilt aksentuert med fremdrift og flyt.

Dette generelle inntrykket holdt seg i de to midtersatsene, men her var det vanskeligere for orkesteret å få sammenheng og bevegelse i musikken, og først i den avsluttende allegro ble det igjen spilt med energi og fremdrift. Det samme mønsteret gjentok seg i Beethoven: pertentlig presisjon, omhyggelig innstuderte rytmiske figurer, klare, skarpe konturer – men også ganske omfattende formproblemer. Som helhet manglet tolkningen det store åndedraget, og det var vel kun den hurtige scherzoen som riktig lyktes.

Det trenger sikkert ikke være slik, men torsdag kveld virket det som om den tekniske presisjonen ble betalt med en alt for høy musikalsk pris, som om Krivines perfeksjonistiske fokusering på detaljene forhindret ham i å se de bærende konstruksjonene i disse to store byggverk.

I ordets tjeneste

Bergens Tidende Morgen, 30.03.1996

Dirigent: Simon Streatfeild

Elizabeth Norberg Schulz, sopran

Tor Stokke, resitasjon

Bergens Filharmoniske Kor og Orkester

Grieghallen

En merkelig konsert der ekstranummeret var høydepunktet.

I begynnelsen var ordet. Men når mennesker skal fortelle om de største tingene og de sterkeste følelsene, slår ordet ikke til. Stemmen skjelver og blir til sang, til musikk. Torsdagens konsert i Grieghallen handlet om dette, om musikk i ordets tjeneste.

Først Knut Nystedts «Brennofferet» fra midten av 50-tallet. Tor Stokke resiterer med malmfull røst historien om Elias og Baal-profetene, mens musikken illustrerer og karakteriserer: Avgudsdyrkernes musikk er «vill», «barbarisk». Når Elias beseirer de falske profetene synger koret seg stillferdig inn i himmelen. Et stykke musikalsk bibelhistorie i skarpe bilder og klare farver, enkelt og effektivt som en av datidens Cecil B. de Mille film.

Fjerner man ordene fra «Egmont», Goethes buldrende historiedrama, blir det noe Beethoven tilbake, men ikke mye: en ouverture, noe mellomaktsmusikk som ikke kan stå alene. Vi hadde gjerne unnvært disse musikalske skissene på torsdag, men ikke de to sangene som er grunnen til at verket stadig huskes. Vi ville for alt i verden ikke ha unnvært Elizabeth Norberg Schulz' glødende fortolkning, denne mørke intensiteten som fikk ord og musikk til å brenne sammen i «Freudvoll und leidvoll», der stemmen både fortalte om de store følelseskontrastene, og samtidig demonstrerte, musikalsk, hva det vil si å være himmelhøyt jublende og dødelig bedrøvet på en og samme gang.

Etter pausen ble det igjen korte, sterke innsatser fra la Schulz, denne gangen som solist i Francis Poulenc's Stabat Mater. Men ellers var det først og fremst Bergen Filharmoniske Kor som var i ilden. Det er skjedd mye positivt på den fronten gjennom de siste sesongene, men Poulenc oppførelsen forteller at det gjenstår en del arbeid før koret kan yte et krevende verk av denne typen full rettferdighet. De største problemene ligger i herrestemmene: Det mangler fylde i dybden, og klangen i det midterste registeret er ofte temmelig diffus. I de kraftige satsene ble det som helhet sunget sterkt og presist, men i de avdempede, harmonisk kompliserte, satsene var det for mange steder der klangen var ufokusert, eller der fraseringer ikke ble fastholdt. Og så taler vi slet ikke om de første katastrofale, kaotiske minuttene.

Til sist: Dirigenten Simon Streatfeild og Norberg Schulz kommer inn igjen. Ekstranummer: Richard Strauss' Amor fra Brentano sangene. Og så, plutselig, skjer det. Orkestret er helt konsentrert, Norberg Schulz skisserer et fargestrålende senromantisk univers, og synger om kjærlighetens gud, lekende, nesten henkastet, med virtuosens selvfølgelige sikkerhet. Og så er konserten forbi, denne merkelige konserten der ekstranummeret egentlig var høydepunktet.