Sexy Lady

Bergens Tidende, 01.06.2004

Sanger av Brahms, Debussy, Berg m.fl.

Susan Graham, mezzosopran

Malcolm Martineau, klaver

Festspillene
Logen

Susan Graham i Logen med drama og musikalsk uttrykkskraft for alle pengene

Bergen er bare en av stasjonene på Susan Grahams tettpakkede reiseprogram. I mai har hun gitt recitals overalt i Europa. I juni skal hun synge opera på Covent Garden i London. På plate er hun aktuell med en kritikerrost tolkning av Charles Ives. Hun er en av tidens mest populære og etterspurte sangerinner. Hvilket ikke er vanskelig å forstå hvis man hørte henne i Logen lørdag kveld.

Stemmen er rent ut sagt blendende vakker. Og gjennomkontrollert i alle dimensjoner -  i hele registeret fra den varme, mørke bunnen til den lyse, funklende toppen, og i hele det dynamiske spennet fra sart pianissimo til fulltonende og øredøvende fortissimo. I de store utladningene går hun direkte til kjernen i tonen, setter den presist an og åpner uanstrengt opp for klangen inntill hele rommet vibrerer. Når musikken krever det, setter hun spiss på med et tindrende, hurtig vibrato.

I Logen presenterte Graham det samme programmet som hun debuterte med i Carnegie Hall siste år, et program som viser stemmen hennes fra alle sider. Og som ikke minst demonstrerer hennes sceniske talent. For dette ble bestemt ikke noen stillferdig kveld med dydige lieder på rekke. Her var det drama og musikalsk uttrykkskraft for alle pengene. Alt sunget i flott samspill med den glimrende pianisten Malcolm Martineau som tydeligvis likte seg i rollen som musikalsk sparringspartner.

I første avdeling beveget Graham seg fritt og uimponert fra Brahms' robuste «Zigeunerlieder», op. 103, til de delikate klangfargene i Debussys «Proses lyriques». Men kveldens musikalske høydepunkt kom etter pausen da hun skrellet den tunge senromantikken av Alban Bergs «Sieben frühe Lieder» og demonstrerte at han allerede hadde tatt det store spranget ut i modernismen da han skrev sanger som «Traumgekrönt» og «Die Nacht».

Under fremførelsen av Berg satt man på kanten av stolen for å få alle nyanser og poenger med. I resten av andre avdeling var det bare å lene seg tilbake og overgi seg. Og nyte Grahams avslappede, humørfylte tolkninger av Poulencs korte, poengterte Apollinaire-sanger og hennes smakebiter fra Moïses Simons og André Messagers overstadige franske 1930-talls operetter.

Slikt blir det ekstranumre av: Først Reynaldo Hahns sviske «À Cloris». Og så en overdådig fremførelse av Ben Moores ironiske «Sexy Lady» - om mezzosopranen som drømmer om for en gangs skyld å få slippe de tradisjonelle bukserollene og slå seg løs. Den er tilegnet Susan Graham selv. Som er en Sexy Lady uansett hva hun synger. 

Italiensk turbo-barokk

Bergens Tidende, 28.05.2004

Verk av Corelli, Geminiani, Locatelli, Sammartini og Vivaldi

Europa Galante

Fabio Biondi, fiolin og leder

Grieghallen

Europa Galante og Fabio Biondi med trøkk i alle sylindere

Også når det gjelder barokk og tidlig musikk har perioden med Bergljót Jónsdóttir som festspillsjef vært fabelaktig. Hvert år i mai måned har de fremste internasjonale kapasitetene på feltet funnet vei til Bergen: Paul McCreesh, Il Giardino Armonico, William Christie og Les Arts Florissants, Andreas Scholl, Andrew Manze - for bare å nevne noen. Og i år da? Cembalisten Richard Egarr. New London Consort og Philip Pickett. Og her til slutt Europa Galante med Fabio Biondi i spissen.

Bedre ambassadører enn disse heftig begeistrede musikerne kan den italienske barokkmusikken neppe få. På konserten i Grieghallen presenterte de en overdådighet av kjente og ukjente verk i spennet fra Corelli til Sammartini, med tre fiolinkonserter av Vivaldi som det musikalske omdreiningspunktet. At det var snakk om verk med tre hundre år på baken, var umulig å høre. For her var det string swing fra første takt. Turbo-barokk med sprell og spark og trøkk i alle sylindere.

Det var rasende, piskende aksentueringer i de hurtige satsene. Og blussende sensuelle melodilinjer i de langsomme. Det var presis markering av hver eneste dynamisk kontrast. Det var tett samspill og delikat strykerklang. Og midt i stormens sentrum sto urokråken Biondi selv, en utrettelig energisk innpisker og en selvbevisst, virtuos solist.

Skal vi være helt ærlige, må vi nok innrømme at mange av de verkene vi hørte denne kvelden, var temmelig anonyme. Men når de spilles som her, med fyrig, smittende entusiasme, da er det bare å overgi seg. Og si "grazie mille".

Det dype åndedraget

Bergens Tidende, 28.05.2004

Cellosuiter av Bach og Britten

Truls Mørk, cello

Mariakirken

Bachs og Brittens musikalske retorikk

Han løfter buen, tar en dyp innånding og setter i gang med en uendelig lang, sammenhengende frase. Så igjen et dypt åndedrag. Og en ny, lang frase.  Og slik fortsetter det, i stadig vekselvirkning. Det er onsdag kveld. Vi er i Mariakirken. Truls Mørk spiller den første av Bachs cellosuiter. Han lever og ånder for musikken. Og med musikken.

Det er vanlig å spille Bach-suitene som serier av danser. Mørk spiller dem som en mellomting mellom sang og tale. Eller som man sa på Bachs egen tid: som «Klangrede», klingende tale.

Klingende tale krever godt åndedrett og sans for musikkens lange, underliggende rytmer. I Mørks tolkning blir Bachs fraser til setninger. Setningene blir til argumenter. Musikken blir til språk.

Hver enkelt sats har sin egen retorikk. I de innledende preludiene legger Mørk det musikalske materialet frem, ivrig, entusiastisk; i de raske mellomsatsene er han beskrivende og diskuterende, i sarabandene inntrengende, inderlig. Bare til aller sist, i den avsluttende satsen på kveldens program, lar han den underliggende danseformen bryte igjennom og setter ettertrykkelig punktum med en munter gigue. (Og vi bemerker i parentes at det var Bachs suite nr. 2 som Mørk spilte til sist – ikke nr. 4 som det sto i programmet).  

I Mørks fortolkning ble de to Bach-suitene langt lysere i klangen enn vi er vant til. Noen ganger, spesielt i nr. 1, var bueføringen så lett at strengene hvinte og de raske passasjene fikk et nesten hektisk preg. I Benjamin Brittens cellosuite nr. 2 var vi derimot i den helt andre enden av skalaen. Her presset Mørk sin Montagnana cello til det ytterste og kastet seg deklamerende inn i musikken med all den tyngde og kraft som dette anropende, bønnfallende verket krever. Den musikalske retorikken var annerledes her, men alvoret i Mørks fremførelse og respekten for det musikalske argumentet var den samme som i Bach-tolkningene. 

Etter stor applaus ble det ekstranummer. Og selvsagt måtte Bach få det siste ord. Med sarabanden fra den femte suite fremført i åndeløs stillhet.

Kraggeruds prosjekt

Bergens Tidende, 26.05.2004

Verk av Ysaÿe og Kraggerud

Henning Kraggerud, fiolin og bratsj

Bård Monsen, fiolin

Soon-Mi Chung, bratsj

Ole Eirik Ree, cello

Tinghuset

Fiolinisten Kraggerud møter komponisten Kraggerud.

De gamle fiolinvirtuosene skrev selv musikk – teknisk krevende verk beregnet til å briljere og imponere med. Mange av disse stykkene er glemt i dag, men tirsdag kveld hadde Henning Kraggerud og hans gode kollega Bård Monsen hentet et enkelt av dem frem fra glemmeboken.

Og, jo da, Eugène Ysaÿes duo for to fioliner er bestemt et nydelig stykke musikk - tre korte satser skrevet med kjærlighet til instrumentet og med profesjonell forståelse for den overbevisende effekten, den slående frasen, den vakre melodien.

Noe tilsvarende kan sies om Kraggeruds egne komposisjoner. De fem små duettene som han og hans kolleger fremførte før pausen, fungerte for så vidt glimrende. Vi hørte fem stykker velklingende, tonal musikk, trygt forankret i det sene 1800-tals tonespråk. Men skrevet i 1990-årene av en ung musiker på tretti år. Hvilket selvsagt er noe eiendommelig.

Komponisten Kraggeruds prosjekt er vilt anakronistisk, ingen tvil om det. Men disse upretensiøse, korte fantasiene er i det minste morsomme å spille for musikerne. Og de er hyggelige å lytte til for publikum i salen. I små doser.

I øvrig konstaterer vi at Tinghuset store hall ikke er noen ideell konsertsal. Akustikken er drepende, med en lang, blafrende etterklang som drukner alle finere nyanser i musikken.

Den gode samtalen

Bergens Tidende, 25.05.2004

Verk av Bartók, Smetana og Dvorák

Hagen Quartett

Logen

Hagen Quartett setter det nasjonale og det moderne på dagsordenen.

Hagen Quartett er på mange måter den optimale strykekvartetten: Her er det fire fremragende musikere som har spilt sammen lenge, som kjenner hverandre ut og inn, som forstår å bøye seg mot hverandre og innordne seg under et felles prosjekt, men som også, hver især, fastholder det individuelle særpreget som er helt nødvendig hvis kammermusikk skal lykkes.

Og lykkes, det gjør det. Når Hagen Quartett spiller, blir den musikalske fortolkningen til en samtale, en meningsutveksling mellom likeverdige partnere. For eksempel en samtale om hva som er nasjonalt eller lokalt i musikken. Og om hvordan man som musiker skal forholde seg til det.

Helt siden det internasjonale gjennombruddet i begynnelsen av 1980-tallet har Hagen Quartett jobbet med slike spørsmål. Hvordan de ser på saken i dag, nå med tjue års erfaring i bagasjen, demonstrerte de på mandag med en imponerende konsert i Logen. På programmet sto verk av Smetana, Dvorák og Bartók – tre komponister som alle, hver på sin personlige måte, har satt det nasjonale på dagsordenen i sin musikk.

Det startet med en intens, fargerik fortolkning av Bartóks første strykekvartett (1908-09). Vel er denne kvartetten Bartóks mest tradisjonelle - og mest romantiske - forsøk i genren, men i Hagen Quartetts fortolkning var det først og fremst de fremadrettede perspektivene det ble lagt vekt på: de voldsomme dissonansene, den komplekse rytmikken, de ungarske folketonene som fragmenteres og gjenoppstår i bestandig nye skikkelser.

Ved å sette dette eksperimenterende, turbulente verket først på programmet, og ved å fokusere på alle de trekkene som viser frem mot modernisten Bartók, åpnet Hagen Quartett samtidig for de fremadrettede perspektivene i de eldre verkene som fulgte etterpå: Smetanas første strykekvartett med den melankolske klangbunnen av slavisk folketone kom i denne tolkningen til å høres forbløffende moderne ut, så skarp og frisk at det var vanskelig å skjønne at verket faktisk er skrevet i 1876. Og kvartetten hadde tilsvarende fin sans for brydningen mellom klassiske sentraleuropeiske idealer og inspirasjonen fra amerikansk folkelig musikk i Dvoráks effektfulle og effektive strykekvartett nr. 12.

Alt i alt en flott konsert, gjennomført med imponerende balanse mellom det gjennomkontrollerte og det spontane. Kvelden igjennom var det klar redegjørelse for den musikalske strukturen, det var avslepne klanger og fine rytmiske detaljer. Men hele tiden også rom for improvisasjon, for det plutselige innfallet, det uventede utbruddet. Som i en enhver god samtale.

Orfeo - fire hundre år etter

Bergens Tidende, 25.05.2004

Claudio Monteverdis Orfeo

Mark Tucker, Joanne Lunn, Julia Gooding og Revital Raviv

New London Consort

Philip Pickett, leder

Grieghallen

  

Monteverdis Orfeo som delikat musikalsk billedbok

Er Cladio Monteverdis Orfeo verdens første opera? Det strides de lærde fremdeles om. På samme måte som de strides om hvordan Orfeo egentlig ble spilt den gangen på premieren i 1607, i Mantua. Og om hvordan den bør spilles i dag.

Men når Philip Pickett og New London Consort oppfører Orfeo i Grieghallen, er saken avgjort. Iallfall er den gjennomtenkt til bunns. Her er det tatt stilling til det meste. Picketts Orfeo en slags minimalistisk kammeropera, et verk beregnet til å skulle spilles og synges av et lite ensemble i en liten sal i et italiensk hertugpalass, med et minimum av dekorasjoner og uten de store sceniske virkemidlene.

Det ligger grundige historiske studier bak dette valget. Og bak valget av instrumentasjon og fremførelsespraksis. Men til tross for at alle de historiske fotnotene er på plass, og alle relevante kilder er behørig sjekket, med avstikkere til renæssansehumanister og glemte neoplatonikere, blir dette aldri tørt og kjedelig. Tvert imot. Fire hundre år etter premieren kan den gamle historien om Orfeus og Euridike og ferden til dødsriket fremdeles rive oss med.

I Ricketts tolkning blir dette verket et intenst, ekspressivt drama, en musikalsk billedbok malt i de mest delikate klangfargene, med gjennomsiktige korsatser, sensuelle, nesten dekadente strykerinnsatser og dramatiske utbrudd i messingseksjonen.

Jonathan Millers spartanske scenografi og Sue Leftons stiliserte koreografi skaper en effektiv ramme om handlingen. Og om de tolv sangerne. Vi kan ikke nevne alle, men må iallfall få med at Mark Tucker var en imponerende Orfeo med nettopp dette intense uttrykket som er nødvendig for at den store arien Possente spirto skal bli verkets dramatiske omdreiningspunkt.

Vi kan aldri komme til å oppleve «hvordan det virkelig var» eller hvordan Orfeo virkelig var tenkt, den gangen i 1607. Det som alltid teller til syvende og sist, er om verket, den konkrete realisering av verket, fungerer og klinger ordentlig og riktig - hørt med vår tids ører, filtrert gjennom vår tids musikalske sensibilitet. Det gjorde Orfeo denne mandag kveld i Grieghallen.

Djevelens advokat

Bergens Tidende, 27.04.2004

Verk av Haydn, Paganini og Mozart

Annar Follesø, fiolin

Clara Bystrand, sopran

Turid Moberg Kirkbride, alt

Håkon Matti Skrede, tenor

Thorbjørn Gulbrandsøy, bass

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Gullberg Jensen

Korskirken

Collegium Musicum avslutter sesongen med wienerklassisk kirkemusikk og Annar Follesø som solist i demonisk fiolinkonsert

Han har solgt sjelen sin. Når han spiller, står djevelen ved hans side – sa folk om Paganini, fiolinens første superstar. Ingen trodde det var menneskelig mulig å spille så blendende, så virtuost som han. I samtiden og lenge etterpå ble hans komposisjoner ansett som unaturlige, uspillelige. Slik er det ikke lenger. Men likevel er det ganske dristig av en ung fiolinist som Annar Follesø å stille opp i Korskirken søndag kveld med Paganinis fiolinkonsert nr. 2 på programmet. For her står de tekniske utfordringene virkelig i kø.

Follesø gikk prisverdig uimponert til oppgaven og ga verket en flott, kraftfull tolkning med bredde i melodiføringen og god sans for de store linjene i verket.  Men man savnet det fandenivoldske, det ekstra demoniske glimtet som må til hvis dette utadvendte verket skal komme til å gnistre og sveve. I tillegg var det en del uklart spill i de halsbrekkende virtuose partiene.

Det var sesongslutt for Collegium Musicum. Og en god anledning til å gjøre status. Orkestret er i toppform for tiden. Med Eivind Gullberg Jensen som dirigent ble Haydns Te Deum (Hob. XXIIIc:2) og Mozarts Kroningsmesse (KV 317) en flott opplevelse - spilt med nettopp den lette, friske klangen som har preget mange av sesongens konserter og som passer så glimrende til det wienerklassiske repertoaret. Konserten demonstrerte dessuten at koret etter hvert er i stand til å klare store, krevende oppgaver, men også at det fremdeles er noe igjen å jobbe med. Spesielt virket innsatsene i Haydns Te Deum alt for røffe og uferdige, med mer rå kraft enn artikulasjon i tolkningen.

Blant solistene i Mozarts messe merket vi oss svenske Clara Bystrand som sang sopranpartiene med stor, kompleks stemme, solid støttet av Turid Moberg Kirkbrides varme, mørke alt. Herrene, Håkon Matti Skrede og Thorbjørn Gulbrandsøy, stod noe svakere i lydbildet og kjempet tilsynelatende med intonasjonsproblemer, noe som gjorde den uakkompagnerte kvartetten i Credo-delen mer atonal enn Mozart vel egentlig hadde tenkt seg.

Moro og musikk

Bergens Tidende, 19.04.2004

Akademisk Kortreff 2004 med Studentersangforeningen i Bergen, Stavanger Studentersangforening, Sangselskabet Guldbergs akademiske kor, Studinekoret Sirenene, Blandede akademikere, Mannskoret Arme Riddere, Den norske Studentersangforening, Kvindelige Studenters Sangforening, Akademisk korforening.

Grieghallen

Akademisk Kortreff i Grieghallen. Ni kor med høy musikalsk standard

To hundre sangere. To hundre stemmer i hele spennet fra de dypeste bassene til de høyeste sopranene - det er noe som monner, og som kan få Grieghallen til å skjelve i fundamentet.

Men så var det da også Akademisk Kortreff i helgen. Med ni kor fra Bergen, Oslo og Stavanger. Og med brakende fellessang som innledning og avslutning på et tettpakket program.

Ettersom det var akademiske kor som hadde satt hverandre stevne, ble det en del studentikos moro underveis. Her var det mange blødmer og politisk ukorrekte vitser fra før kvinnebevegelsens tid. Her var det mye fokusering på øl. Og på sviktende blærefunksjoner. Og slikt.

Som vanlig ved slike anledninger var det til tider vanskelig å skjønne om man var i lukket selskap eller på en offentlig konsert. Men for de av oss som ikke er medlemmer av noen av stammene på scenen, var det likevel mye å glede seg over. Musikalsk sett. For selv om alle de deltakende korene består av amatører, holder de høy musikalsk standard. Og forstår å avstemme repertoaret etter det tilgjengelige stemmematerialet.

På en konsert som denne må man nøyes med korte smakebiter, men ikke nødvendigvis fra den lettere delen av repertoaret.  Mange av korene hadde satt ganske krevende, nyere musikk på programmet. Studentersangforeningen i Bergen ga for eksempel en nydelig tolkning av Torstein Aagard-Nilsens   «I otta du rise», og Kvindelige Studenters Sangforening imponerte med et interessant arrangement av en japansk barnesang. I det hele tatt var det kormusikk fra det 20. århundre som dominerte. Her var det moderne versjoner av folketoner og jazzy arrangementer av populærmusikalske evergreens. Og som vanlig en del verk fra Knut Nystedts omfattende produksjon for kor.

Et konsert som denne er ikke en konkurranse der det skal kåres vinnere. Likevel må det være lov å fremheve Den norske Studentersangforening for avslepne, gjennomarbeidede tolkninger av Hugo Alfvéns Aftonen og en Saltarelle av Camille Saint-Saëns. Og la oss ikke glemme de bergenske Arme Riddere: Det er nemt å la seg narre av alle stuntene og den kjepphøye, nonchalante sceneopptreden, men lytter man etter, hører man at her er det et mannskor som kan synge flettene av de fleste.

Når alt klaffer

Bergens Tidende, 23.03.2004

Verk av Torelli, Bach, Hovhaness og Sjostakovitsj

Isa Katharina Gericke, sopran

Gary Peterson, trompet

Collegium Musicums Orkester

Leder: Geir Atle Stangenes

Mariakirken

Trompeteren Gary Peterson som solist i et program full av sterke musikalske og følelsesmessige kontraster

Gary Peterson er trompeter. Og for en trompeter! En musiker som forgyller alt han kommer i nærheten av, en musiker som får musikken til å løfte seg mange hakk hver eneste gang han setter trompeten til munnen og smeller til. Til daglig sitter han på bakerste rekke i BFO og får messingblåserne til å stråle. Søndag kveld sto han helt fremme på gulvet i Mariakirken og demonstrerte sitt allsidige talent som solist med Collegium Musicums strykere i et program full av sterke musikalske og følelsesmessige kontraster.

Det startet med funklende virtuose innsatser på barokktrompet i en kort konsert av Guiseppe Torelli. Og det sluttet i den andre enden av følelsesskalaen med en intens, inderlig tolkning av Prayer of St. Gregory, en new age-aktig meditation for trompet og strykere skrevet helt tilbake i 1946 av den amerikanske komponisten Alan Hovhaness.

Og innimellom var det da Bach. Kantate nr. 51, «Lover Gud i alle land». Med trompeten i rollen som musikalsk herold. Og som støttespiller for den unge sopranen Isa Katharina Gericke, en sanger som passer veldig godt til Petersons musikalske temperament. Fra første innsats sto hun i verkets sentrum og formet musikken med en flott, bærekraftig stemme, sterk rytmesans og sikker frasering. Og demonstrerte i samspillet med Peterson i yttersatsene en smittende, både synlig og hørbar, glede ved musikkens virtuose, sanselige aspekter.

Geir Atle Stangenes er kommet langt i arbeidet med Collegium Musicums strykere. Kvelden igjennom la de en flott ramme om solistene, med et uttrykksregister spennende fra mjuk, føyelig early music-inspirert klang i Torelli til brennende ekspressivitet i Hovhaness. At de også har overskudd til å gi seg i kast med den mer avanserte delen av det 20. århundres musikk, demonstrerte de i en overveldende sterk, rytmisk spenstig tolkning av Sjostakovitsjs mørke, selvbiografiske 8. strykekvartett i Rudolf Barshais transkripsjon for utvidet strykerbesetning.

Gode solister, et velspillende orkester, verk som kler hverandre. Noen ganger klaffer alt. Som denne søndagskvelden i Mariakirken.

Uten betenkningstid

Bergens Tidende, 21.02.2004

Verk av Sjostakovitsj og Rakhmaninov:

Truls Mørk, cello

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Truls Mørk med brennende tolkning av Sjostakovitsjs første cellokonsert.

Det er ingen betenkningstid i Sjostakovitsjs første cellokonsert. Verken for solisten eller for publikum. Truls Mørk kaster seg inn i verket med et kort, kantet cellomotiv, spilt i et rasende tempo. Og da er det bare å henge med. For da er vi allerede i gang. Med fire nådeløst krevende satser.

Et velspillende BFO legger en flott kammermusikalsk bakgrunn. Men det er solisten som driver verket. Mørk ligger helt fremme i lydbildet, rytmisk pådrivende i de raske satsene, ekstatisk deklamerende i de langsomme, med en stemme som i lange strekk beveger seg ekvilibristisk rundt i instrumentets aller øverste register. Av og til går han i dialog med et ensomt horn i det fjerne, men det meste av tiden er han alene i musikkens sentrum, eksponert, uten sikkerhetsnett.

Dette er svimlende virtuos musikk. Men fremvisning av tekniske ferdigheter er aldri målet for Mørk. Han peker hele tiden vekk fra seg selv, inn mot verket, oppslukt, selvforglemmende. Det er innholdet, musikken, ikke musikeren, det dreier seg om her.  

Konserten er tilegnet Rostropovitsj. Og det er få cellister i verden som er i stand til å frigjøre seg fra hans versjon. Mørk er en av dem. Hans tolkning har ikke Rostropovitsjs uregjerlige villskap, men den har noe annet: en brennende intensitet som får dette sammensatte og merkelige verket til å henge sammen henover de store musikalske avgrunnene som skiller de enkelte satsene.

Hva spiller man etter et slikt verk? Kanskje noe lett, noe enkelt, noe avslappende og underholdende? Man forstår programkomiteens resonnement, men det spørs om Rakhmaninov 2. symfoni tross alt er det rette valget i denne sammenhengen. Ganske visst har Rakhmaninov med dette verket løst en del av de formelle problemene som preget hans første symfoni. Han maler musikken med bredere pensel, han har fått flere farger på paletten sin. Men det er fremdeles et problematisk verk. Og selv ikke Andrew Littons tydelige entusiasme, og selv ikke BFOs solide, lojale fremførelse kunne skjule at det er gode musikalske grunner til at denne symfonien sjeldent spilles i dag.

Et musikkhistorisk detektivarbeid

Bergens Tidende Morgen, 23.06.2003

Gustav Mahler: Des Knaben Wunderhorn

Barbara Bonney, Matthias Goerne, Sara Fulgoni og Gösta Winbergh

Concertgebouw-orkestret

Riccardo Chailly, dirigent

Decca

Matthias Goerne og Barbara Bonney i en Wunderhorn-tolkning for det 21. århundre.

Alene av musikkhistoriske grunner er dette et kupp. Riccardo Chailly gir på denne platen et interessant, overbevisende forslag til hvordan Gustav Mahlers Wunderhorn-sanger ble sunget og spilt den gang komponisten selv stod på podiet.

Her er det mye som høres nytt og annerledes ut; mange av sopranens sanger synges av barytonen og omvendt; «Revelge» synges av en tenor, «Urlicht» av en mezzosopran. Og i tillegg har Chailly redusert orkesterklangen slik at man plutselig forstår hva musikkhistorikerne mener når de sier at disse orkestersangene er Mahlers bidrag til kammermusikken.  

Det er resultatene av et musikkhistorisk detektivarbeid som presenteres her - i en helt formidabel musikalsk tolkning. Concertgebouw-orkestret spiller så klart og gjennomsiktig som en strykekvartett. Den sentrale barytonstemmen synges av fabelaktige Matthias Görne med en stemmeprakt og en karakteriseringskunst som ikke har noe sidestykke i Mahler-diskografien. Og i sopranpartiene gir Barbara Bonney en av sine beste prestasjoner noensinne. En Wunderhorn-tolkning for det 21. århundre.

Allsidighet

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2003

Svante Henryson, Anne Sofie von Otter m.fl.

Peer Gynt Salen

Anne Sofie von Otter og populærmusikken

Det pleier å gå gruelig galt når klassisk utdannede sangere prøver seg med jazz og populærmusikk. Når Anne Sofie von Otter gjør det, går det godt. Imponerende godt.

Damen er rett og slett skremmende allsidig. Etter fire konserter med italiensk tidligbarokk, Beethoven, Grieg og franske chansons står hun en sen kveld i Peer Gynt Salen og synger Elvis Costello, Tom Waits, Ozzy Osbourne, evergreens. Ubesvært, som den naturligste sak i verden.

Plutselig er den store, strålende mezzosopranen forsvunnet. Stemmen er lett kornet, dempet ned i det hverdagslige registret, forsterket med mikrofon og tilpasset tid og sted og stil. Vi får en sløret versjon av Speak Low, bare akkompagnert av Svante Henrysons cello. Og hun synger en enkel, klar Night and Day mens live-sampleren Jan Bang kaster støybomber og skeive klanger ned over henne. Høydepunktene er to kantede Costello-låter. Og en Tom Waits-ballade, tolket cool, bittersøt.

Jo da. Hun kan dette. Også dette. Det eneste man savner, er kanskje en mer improviserende tilgang til materialet. Hun fraserer fritt og avslappet, men synger de fleste sanger relativt straight gjennom, tar bare et par forsiktige melodiske omveier i Night and Day – hvilket er litt rart, når man tenker på hvor flott hun håndterer barokkens blomstrende ornamentikk. 

Det var von Otters kveld. Men egentlig var hun bare gjest. På en konsert der Svante Henryson presenterte seg selv - og sin musikk for jazz-rock besetning og stryketrio. Musikken klinger bra, den er profesjonelt skrevet, den er flott, stort anlagt, pompøs, men likevel temmelig anonym. Og i lengden ensformig. For uansett om den starter som popballade, som fusion, som liksom-indisk, liksom-irsk, liksom-Piazzola, ender den hver gang opp noenlunde samme sted. Men den ble spilt effektivt og profesjonelt av en gruppe gode musikere – med den fremragende bassisten Anders Jormin som det solide midtpunktet.

Å sette seg selv på spill

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2003

Verker av Sjostakovitsj, Prokofiev og Grieg

Håkon Austbø, klaver

Alexander Vedernikov, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Håkon Austbø slutter Festspillene med intens og dramatisk Grieg-tolkning

Festspillenes russiske spor ble ført til ende på avslutningskonserten med to russiske symfonier på programmet. Og med en russisk dirigent i spissen for BFO.

Først punkt på programmet var Sjostakovitsjs 6. symfoni der dirigenten Alexander Vedernikov la den langsomme førstesatsen bredt opp, men valgte å underspille musikkens mørke og angstfylte sider. Til gjengjeld hadde han flott grep om den forserte munterheten i de to raske, avsluttende satsene.

Prokofievs første symfoni er egentlig en musikalsk spøk, en lett, elegant lek med wienerklassiske former. Vedernikovs sans for det raske og lette ga her spesielt fin uttelling i den korte, ironiske tredjesatsen der Prokofiev nærmest dekonstruerer den tradisjonelle gavotteformen og skaper en slags kubistisk collage av stumpene.

En av trådene gjennom årets Festspill har vært de historiserende, rekonstruerende fremførelser – Norringtons tolkninger av Beethoven. Eller Bengt Forsbergs gjenoppdagelse av Percy Graingers klavermusikk. Og da er det vel passende at også avslutningskonsertens faste verk, Griegs klaverkonsert, får et historisk ettersyn, at vi denne gangen fikk høre originalversjonen fra 1868 som nesten aldri har vært spilt i nyere tid.

Man skal visst være Grieg-filolog for å få med seg alle de nyansene som skiller denne versjonen fra den vi pleier å høre. Et første inntrykk er at originalversjonen forekommer renere i klangen, klarere i fargerne. At den også virket mer rå og spent i uttrykket, skyldes nok især Håkon Austbø som ga solostemmen en intensitet og nerve man sjelden opplever.

Austbø er en ekstremt lyttende pianist, åpen overfor alt som skjer i orkestret omkring ham. Og villig til å risikere noe, sette seg selv og musikken på spill, i spill. Det er som om ingenting er avgjort på forhånd når han setter fingrene i tangentene. Han spiller med høye innsatser – med og mot orkestret. Det er en risikofylt strategi, men slikt blir det stor musikk av. I dette tilfelle en av de mest intense og dramatiske Grieg-tolkninger vi har hørt på lenge.

Synlig musikk

Bergens Tidende Morgen, 01.06.2003

Verk av Beethoven

Camerata Salzburg

Roger Norrington, dirigent

Domkirken

Roger Norrington og Camerata Salzburg med fabelaktig tolkning av Beethovens Eroica

Camerata Salzburg setter i gang med Beethovens musikk til balletten Prometheus en sen kveld i Domkirken. Og vi savner ikke danserne i det hele tatt. For når Roger Norrington dirigerer, er det en hel ballett i seg selv. Han bruker ikke vanlig slagteknikk, han former musikken med hele kroppen. Han mimer til musikerne hva han sa under prøvene, han forteller med fakter og geberder hvordan han tenker seg musikken, hva han vil frem til. Og for oss som sitter og lytter, blir hans uortodokse, uttrykksfulle orkesterledelse en slags illustrasjon av musikken, en synliggjøring og artikulasjon av dens indre struktur.

Camerata Salzburg har en besetning som svarer til orkestrene på Beethovens tid. Musikerne dyrker den «historiske» oppførelsespraksis som Norrington har vært foregangsmann for, og selvsagt fulgte de hans minste vink gjennom de mange fine, dansante Prometheus-satser. Det var klarhet og oversikt i denne musikken. Og i denne tolkningen.

Men Beethoven er selvsagt mer enn dette. Hans musikk rommer også det ufattelige, de store kvantespringene som unndrar seg enhver forklaring. Og Norringtons interessante valg av program til konserten i Domkirken fokuserte på nettopp dette, på det gåtefulle, det forunderlige, på det momentet i begynnelsen av 1800-tallet da Beethoven skrev sin tredje symfoni, Eroica - og endret den vestlige musikkens historie.

Prometheus og Eroica er komponert nesten samtidig, for nesten samme besetning. Og et tema fra finalen i Prometheus dukker opp igjen i Eroicas finale. Men da Norrington og Camerata Salzburg startet på symfonien etter pausen, var vi ikke lenger i Prometheus’ verden, vi var med en gang flyttet over på den andre siden av et stort historisk vannskille. Der Prometheus er en serie nydelige småstykker i elegant 1700-tallsstil, er Eroica den første moderne symfonien, et strengt gjennomorganisert verk som samtidig er så fleksibelt at det kan romme og bearbeide det mest forskjelligartede materiale.

Det ble en fabelaktig tolkning av Eroica. En overveldende demonstrasjon av alt det som er nytt i denne musikken – kompleksiteten, overskuddet, det tematiske arbeidet, de helt enorme proporsjonene. Et av disse sjeldne tilfeller der dirigent og orkester har full kontroll over de store linjene og strukturene og samtidig klarer å formidle dette veldige verket i hele dets uendelige detaljrikdom - og klarer å balansere struktur og detalj ved hele tiden å fremheve nettopp det elementet, det motivet, den klangen som er viktigst på dette sted i satsen.

Eroica kan virke ugjennomskuelig og forvirrende, selv i dag 200 år etter at Beethoven skrev den. Men denne kvelden i Domkirken, med Roger Norrington dansende foran Camerata Salzburg, ble allting innlysende og klart.

Urverk og skyer

Bergens Tidende Morgen, 30.05.2003

Verker av György Ligeti 

Ensemble InterContemporain 

Johannes Debus, dirigent

Bursdagskonsert for György Ligeti med Ensemble InterContemporain, samtidsmusikkens franske fyrtårn

Tiden går. Onsdag fylte György Ligeti 80 år. Etterkrigsgenerasjonens urokråke er blitt en eldre herre. Men musikken hans er fremdeles like sprek og radikal som da han skrev den: seriøs, utfordrende, virtuos - og befriende fandenivoldsk. Og ble spilt nettopp slik på bursdagskonserten i Håkonshallen av det fremragende Ensemble InterContemporain, samtidsmusikkens franske fyrtårn.

Det går to tendenser gjennom Ligetis verk: "urverk og skyer" kaller han dem med et sitat fra filosofen Karl Popper. Urverket henspiller på hans interesse for det maniske og mekaniske i musikken, for den presise, komplekse rytmiske artikulasjonen. Skyene står for det ugjennomsiktige, det formløse, de langsomt drivende, sitrende klanger.

Det var skyene som dominerte i onsdagens første verk - den tyste, dirrende cellokonserten (1966) som ble fremført med Pierre Strauch som elegant, virtuos solist sittende årvåken på kanten av stolen gjennom to umenneskelig komplekse satser der celloen nesten hele tiden spiller i sitt mest dempete register, på grensen til det hørbare.

Dimitri Vassilakis og Michael Wendeberg spilte "Tre stykker for to klaverer" (1976) slik det kreves: som et urverk. Det er i dette verket Ligeti flørter med Terry Riley og Steve Reich og jobber med minimalistiske teknikker, med gjentakelser, med faseforskyvninger osv. Regelverket virker umiddelbart enkelt og gjennomskuelig, men produserer hele tiden tette, nesten ugjennomtrengelig komplekse sekvenser - ekte Ligeti, milevidt fra Riley og Reich.

I de fleste av Ligetis verker løper de to hovedtendensene sammen, f.eks. i den merkelig skeive og bevisst ustemte "Horn-Trio" (1982) som Dimitri Vassilakis fremførte sammen med Hae-Sun Kang på fiolin og Jens McManama på horn. Og det er også både urverk og skyer i "Kammerkonserten" fra 1969-70 som avsluttet kvelden, og der Ensemble InterContemporain og dirigenten Johannes Debus spesielt imponerte med en ør, piskende tolkning av tredjesatsen - "Preciso e meccanico".

Konserten startet med et kort stykke for to fioliner av Luciano Berio, spilt til minne om den italienske komponisten som døde dagen før, 77 år gammel. Tiden går. Samtidsmusikkens store, gamle komponister forlater oss. Men musikken deres lever fremdeles i beste velgående.

Tre temperamenter

Bergens Tidende Morgen, 28.05.2003

Verker av Beethoven, Schumann m.fl.

Martin Fröst, klarinett

Tanja Tetzlaff, cello

Gunilla Süssmann, klaver

Logen

Gunilla Süssmann med musikalske venner i Logen

Av de to unge musikerne som Gunilla Süssmann hadde med seg i Logen mandag, er svenske Martin Fröst den som er kommet lengst i karrieren. Han er allerede et veletablert, internasjonalt navn, en fremragende, virtuos klarinettist som kjenner kjernerepertoaret ut og inn og kan blåse flettene av de fleste av sine eldre kolleger. I tillegg er han en glimrende danser og mimiker og vekker oppsikt med eksperimenterende tolkninger av nye verker i grenselandet mellom musikkteater og performance. Noe han demonstrerte med en effektfull fremførelse av Anders Hillborgs klarinettkonsert "Peacock Tales" fra 1998 i en versjon for dansende solist og tape.

Det var nå ikke ren Fröst-festival denne mandagen. Egentlig var det kammermusikk det først og fremst dreide seg om. Og med tyske Tanja Tetzlaff på cello og Süssmann på klaverkrakken hadde Fröst to ualminnelig sterke partnere som kunne gi ham både samspill og motspill.

Det startet med en livlig, munter fremførelse av Beethovens populære Gassenhauser-trio, op. 11, der det var rik anledning til å studere de ulike kunstneriske temperamenter som var samlet på scenen: Fröst er perfeksjonisten som har slepet og polert hver enkelt frase og overveid hvert eneste åndedrag, mens Tanja Tetzlaff er en mer robust og spontan kunstner som griper musikken og sjansene i flukten. Og bak dem, ved flygelet, sitter en myndig Gunilla Süssmann og samler musikken med klarhet og overblikk.

Etter Beethoven ble det duospill: Først Tetzlaff i en solid, kraftfull tolkning av Sjostakovitsjs cellosonate, op. 40, og etter pausen Fröst, delikat, gjennomkontrollert, i Schumanns fantasistykker for klarinett og klaver, op. 73. Og til sist var da alle tre musikere samlet på scenen igjen, denne gang i det som skulle bli kveldens høydepunkt: En varm, erkeromantisk fremførelse av Brahms' sensommerlige klarinett-trio i a-moll, op. 114, der Fröst og Tetzlaff fant sammen i blomstrende samspill.

Løs snipp i Logen

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2003

Verk av Percy Grainger og Edvard Grieg

Bengt Forsberg, Piers Lane og Håvard Gimse, klaver

Logen

Bengt Forsberg som entusiastisk advokat for Percy Graingers musikk

Det er lett å la seg lure. Han ser så formell og korrekt ut der han sitter i bakgrunnen ved flygelet og akkompagnerer Anne Sofie von Otter. Men vi som fant veien innom Logen søndag kveld fikk møte en helt annen person: Bengt Forsberg, helt fremme på scenen - i rollen som stand-up konferansier, som entusiastisk advokat for australske Percy Graingers musikk, og som vill og gal anfører for pianistene Piers Lane og Håvard Gimse.

Det var løs snipp. Det var høyt humør. Det ble spilt fir- og sekshendig på to klaverer. Og mitt i alle festlighetene var det uventet gjesteopptreden av Leif Ove Andsnes som ble kommandert opp fra salen for å spille firhendig sammen med Forsberg på ustemt harmonium. Jo da, dette var en annerledes konsert.

Men så er Percy Graingers musikk da også annerledes enn det meste av det som er skrevet i de første årtiene av forrige århundre. Her er ingen storladen senromantikk, ingen innadvendt, eksperimenterende modernisme, bare raus, strømmende, gjenkjennelig musikk, inspirert av nordiske og engelske folketoner.

Tiden har ikke vært gunstig for denne musikken. I dag høres det meste temmelig monotont og trivielt ut. Etter hundre år med jazz og populærmusikk virker rytmikken stivbent og harmonikken på grensen til det banale. Hvis Graingers musikk skal spilles i dag, må det visst være nettopp slik Forsberg og hans muntre menn gjorde det i Logen denne søndagen - med entusiasme, med kjærlig ironi, og med så mye teknisk overskudd at selv de mest corny delene får nytt liv og løfter seg.

Sangbart og uttrykksfullt

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2003

Verk av Mozart, Beethoven m.fl.

Richard Goode, klaver

Grieghallen

Richard Goode i imponerende maratonprogram

Han kommer ruslende inn i Grieghallen, setter seg til flygelet, og kaster seg brummende og småsyngende inn i musikken. Amerikanske Richard Goode er i gang med et av sine berømte maratonprogrammer. Og fra første takt sitter man der med blanke øyne og frysninger på ryggen.

I en tid som mer og mer preges av musikalsk spesialisering, blir en kunstner som Richard Goode etter hvert noe nær en anakronisme: Her har vi en fremragende pianist som beveger seg fordomsfritt omkring i hele musikkhistorien og som spiller alt han finner med usvikelig sikkerhet. Det er ikke mange slike pianister tilbake.

Alene et blikk i kveldens tettpakkede program forteller alt om bredden og liberaliteten i hans musikksmak: Med et spenn fra William Byrds elizabethanske virginalmusikk til Debussys preludier, og med Mozart, Beethoven og Chopin som mellomstasjoner er alt lagt til rette for et godt, gammeldags "recital" av den typen man sjeldent hører i dagens konsertsaler.

Og Goode skuffer ikke. Det er rett og slett imponerende at han klarer å håndtere dette enorme spennet, at han formår å gå inn i alle disse meget forskjellige musikalske universer i løpet av en kveld, at han hver gang gjør det med respekt og med sans for nettopp de spesielle kravene den enkelte komponisten stiller. Han spiller Byrds pavaner og gaillarder blomstrende og sanselig; hans tolkning av Mozarts 8. klaversonate, KV 310, er virtuos og elegant med en førstesats i et helt forrykende ungdommelig tempo; hans Debussy-preludier er drømmende, svevende, dekadente.

Og gjennom hele dette mangslungne programmet er det likevel hele tiden Richard Goode man hører: en sterk, sikker stemme som setter sitt umiskjennelige preg på musikken. Og som klinger rent igjennom i Beethovens klaversonate nr. 30, op. 109. Sistesatsen er en andante - "molto cantabile ed espressivo": meget sangbart og uttrykksfullt. Slik er det. Slik spiller Goode klaver.

I den mjuke Nott

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2003

Anne Sofie von Otter, mezzosopran 

Bengt Forsberg, klaver

Villaen

Von Otter i Villaen på Troldhaugen med stor, dramatisk tolkning av Haugtussa

Det var fredag. Det var "den mjuke Nott, då Draumen slær ut sine Vengjer". Og det var på Troldhaugen. Der Anne Sofie von Otter sto og drømte om Haugtussa og Veslemøy - "i linnare Ljos enn Dagen hev ått".

Det er ti år siden hun og hennes faste pianist Bengt Forsberg ga ut den prisbelønte cd-en med Grieg-sanger. Fredag kveld var de sammen i Villaen og fremførte Haugtussa-syklusen der den er skapt. Og slik den er tenkt. For et verk som dette er vel nettopp tenkt i forhold til intime omgivelser som disse. Haugtussa synges vanligvis i konsertsalene, men hører musikalsk sett hjemme i en villa, i salongen, i husets store stue der venner, gjester og kunstnere er tett på hverandre, der stemningen er fortrolig og personlig. Men der det også er så høyt under taket at det er plass til store, dramatiske utladninger.

Og det måtte det være plass til denne kvelden. For vel er von Otters Haugtussa intim og inderlig, men den er også et veldig dramatisk verk. Da cd-en kom ut, ble hennes tolkning sett på som uortodoks, som mer dynamisk i uttrykket, mer rik på kontraster enn man var vant med. I dag, ti år senere, er kontrastene blitt om mulig enda skarpere og ekspressiviteten enda voldsommere. Von Otter svinger ubesværet fra vilt, ungdommelig overmot i Blåbær-Li til den svarteste fortvilelsen i Vond Dag.

Hun henter uopphørlig nye sider av Garborgs tekster frem og farger dem med en stemme som tilsynelatende kan tøyes i alle retninger og bringes til å uttrykke alle sinnsstemninger, alle de fineste følelsesnyanser. Og til sist, til aller sist i den aller siste sangen, når Veslemøy søker trøst ved Gjætle-bekken, tapper von Otter plutselig stemmen for all kraft, slår om i mezza voce, i det stille, tilbakeholdte registret, og lar verket klinge ut i frysende, nesten tonløs resignasjon, i "Tonar frå mjukare Strengjer".

En stor tolkning, et følelsesregister og en nyanserikdom som selv den beste cd aldri vil kunne fange. Fremført av en stor sangerinne. Med en stor pianist som akkompagnatør: Bengt Forsberg støttet lydhørt og innforstått von Otter gjennom alle de brå stemningsskiftene i Haugtussa. Og skapte som solist en perspektivrik musikalsk ramme om sangene med en rekke fine Grieg-tolkninger av klaververker fra bl.a. Lyriske stykker.

von Otters kunst

Bergens Tidende Morgen, 23.05.2003

Verk av Monteverdi, Dowland m.fl.

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Jory Vinikour, cembalo; Jakob Lindberg, lutt

Festspillene

Håkonshallen

Intim, kammermusikalsk åpning av von Otters Festspillkonserter

Hun er Festspillenes store, internasjonale stjerne. Men det er ikke noe primadonna over henne. Det er musikken, sangen, teksten som er det sentrale, ikke personen Anne Sofie von Otter. I så måte er det karakteristisk at hun velger å åpne sin del av Festspillene med en konsert uten store, glitrende arier, en konsert helliget tidlig-barokkens vokalmusikk.

Hun starter som avslappet, humoristisk konferansier, guider oss inn i perioden. Så demper hun stemmen ned, går inn i det helt intime formatet, og skaper stor musikk.

I første avdeling er vi i det italienske 1600-tall, med intense, høyspente sanger av Monteverdi og Frescobaldi og deres mer ukjente samtidige. Det er snakk om virtuos, voldsomt ornamentert musikk, men en vesentlig del av von Otters kunst er at hun formår å få det teknisk krevende til å høres ukunstlet ut. Og at hun har den store teknikerens frihet til å leke med uttrykket, til å improvisere, følge et plutselig innfall, lytte til tekstenes anvisninger mer enn til notebildets tegn.

Etter pausen var vi tilbake på mer velkjent grunn med sanger av Dowland og Purcell, melankolsk, engelsk musikk med et følelsesuttrykk som er tettere på en senere tids lieder, og kanskje også tettere på den side av von Otter vi kjenner fra operascenene. En stor sangerinne, i kammermusikalsk samspill med to store instrumentalister, begge internasjonale stjerner med spesiale i tidlig musikk: Amerikanske Jory Vinikour på cembalo og orgel, og svenske Jakob Lindberg på lutt og luttens storebror, theorben. Sammen skapte de et florlett klangbilde omkring von Otters stemme, og hadde da i tillegg egne soloavdelinger: Vinikour imponerte med et viltvoksende, blomstrende variasjonsstykke av ukjente Johann Kaspar von Kerll, og Jakob Lindberg demonstrerte flott sans for dramatikken i Dowlands luttstykker.

Det musikalske arbeid

Bergens Tidende Morgen, 13.05.2003 [?]

Robert Schumann: Strykekvartett nr. 1 og 3

Zehetmair Quartett

ECM

Nærgående ECM-innspilling av frisk, spontan Schumann-tolkning

Dette er en plate som kommer til å bli mye spilt. I utgangspunktet er det ikke mange versjoner av Schumanns strykekvartetter på markedet. Og i tillegg er Zehetmair-kvartettens nye tolkning så frisk og spontan at det er en ren fornøyelse.

Schumann skrev tre strykekvartetter i løpet av et par uker i sommeren 1842. På platen hører vi den første og den siste, to verk fulle av indre kontraster og konflikter - der streng, kontrapunktisk musikk glider over i improviserende, frie deler, - der lyriske stemninger avløses av utadvendte, rytmisk energiske passasjer. Og under det hele merker man at noe nytt er ved å arbeide seg ut av strykekvartettens gamle form.

Zehetmair-kvartetten spiller musikken fra innsiden, etter hukommelsen, uten noter – og uten omsvøp, uten forsøk på å glatte konfliktene ut. ECM's teknikere har fanget resultatet med mikrofoner så nærgående at man ikke bare hører musikken, men også musikernes arbeide med musikken – åndedragene, buestrøkene. Kammermusikk på høyt nivå.

Hindemiths humor

Bergens Tidende Morgen, 06.05.2003

Paul Hindemith: Kammermusik

Concertgebouw-orkestret

Riccardo Chailly

Decca

En flott serie gjenutgivelser med Riccardo Chailly og Concertgebouw-orkestret.

Noe av stemningen fra Riccardo Chaillys første turbulente år med Concertgebouw er fanget på de fem dobbelt-cd'ene med gjenutgivelser fra 1987-94 som nettopp er gitt ut i billigserien Double Decca.

I bunken er det en dobbelt-cd med Mahlers vokalmusikk sunget av den store Brigitte Fassbaender. Her er Stravinskijs ballettmusikk. Her er verk av Schönberg og Zemlinsky fra den gang senromantikken forvandlet seg til modernisme. Og her er min personlige favoritt: En komplett innspilling av Paul Hindemiths «Kammermusik»-serie. Chaillys tolkning vakte furore da den kom ut i 1990, og den virker like overveldende i dag: Dette er skarp, intens musikk, full av humoristiske lån og sitater, spilt med ironi og vidd av et spenstig orkester. Og av gode solister. Hør en hvitglødende Kim Kashkashian spille bratsj-stemmen i «Kammermusik» nr. 5 og bli overbevist. Bedre kan dette visst ikke gjøres.

Kritikken av Requiem - et svar

Bergens Tidende Morgen, 04.05.2003

Det har vært en del innlegg i BT etter min anmeldelse av Kenneth Sivertsens Requiem (12.4). Kanskje det er på sin plass med et par kommentarer fra min side? Jeg skal gjøre det kort. 

Offentlig debatt om musikalske anliggender er sjelden, selv i Bergen der uttrykksviljen ellers generelt er stor. Derfor er det bare bra at det for en gangs skyld kommer reaksjoner på en musikalsk vurdering. Det som kanskje ikke er vel så bra, er den typen argumentasjon som fremføres i leserbrevene. Skribentene er uenige med mig, og mener derfor at jeg er udannet, mangler kompetanse og bør slutte å skrive. Man kjenner mønstret. Og dersom man har litt humorisk sans kan man more seg over at BFO's direktør d. 13.4 beskylder meg for å være en autoritær kulturstalinist ... og straks etterpå får støtte fra ivrige lesere som dels krever skriveforbud for folk med andre meninger enn dem selv, dels vil ha BT's kulturredaksjon skiftet ut med lojale partikammerater.

En av skribentene (29.4) mener at jeg skriver uforståelig, men har dog forstått så mye at hun er uenig med mig – selv om hun  ikke har vært på konserten. En annen mener (15.4) derimot at jeg skriver alt for forståelig og meddeler at «man» vil ha seg frabedt slikt i avisen. Hvem «man» er, opplyser han dog ikke.

Flere av innsenderne henviser til egne positive opplevelser og til at publikum i Grieghallen var tydelig begeistret for verket. Til dette er å si at en anmelders oppgave ikke er å anmelde publikum, men å anmelde verket. Publikums reaksjoner på uroppførelsen fikk i øvrig bred dekning i BT dagen etter premieren (11.4). Andre leserbrev henviser til at verket er komponert under sykdom. Men det er ikke anmelderens oppgave å anmelde komponistens sykdom – som i øvrig fikk bred dekning i BT og andre aviser i dagene opp mot premieren.

I motsetning til leserbrevsskribentene er BFO's direktør Lorentz Reitan (13.4) visst egentlig ikke fundamentalt uenig med meg når det gjelder vurderingen av verket. Han bemerker bare at min anmeldelse er kort. Joda. Jeg skrev faktisk en avisanmeldelse, ikke et stykke analytisk kritikk beregnet på et musikkvitenskapelig tidsskrift. Selvsagt skulle jeg ønske jeg hadde mer spalteplass i avisen pluss romsligere deadline. Hadde jeg hatt mulighet for å skrive detaljert, og hadde jeg f.eks. også hatt mulighet for å lese Sivertsens partitur på forhånd, ville jeg ha utdypet og eksemplifisert forskjellige momenter, men det ville selvsagt ikke endret min grunnleggende vurdering – som er at dette verket ikke henger sammen, at det består av løse skisser som fremføres av tre-fire forskjellige musikergrupperinger uten innbyrdes kontakt, at orkestersatsen er syltynn, at instrumenteringen i en del tilfeller er problematisk og tilsynelatende foretatt uten større forståelse for instrumentenes og korstemmenes register, at det generelt er snakk om dårlig håndverk i de orkestrale delene og i korsatsene, og at det på premierekvelden bare var de improviserte passasjene som hadde en viss musikalsk tyngde.

Jeg har stor forståelse for at Reitan føler det er vanskelig å uttale seg om en problematisk disposisjon. Men jeg er likevel forundret over de billige retoriske knepene han velger å bruke i innlegget sitt. «Uhildet kritiker?» spør han ironisk. Men – kunne man spørre tilbake - er en kritiker nødvendigvis «hildet» fordi han ikke ukritisk videreformidler Harmoniens PR-materiale? Eller: Hvem er det egentlig som er «hildet» i denne saken? Anmelderen som tar stiling til verket slik det presenteres i konsertsalen, eller direktøren som har bestilt verket og som har jobbet intenst med saken over lengre tid? Og videre: Blir man automatisk kulturstalinist fordi man peker på at det burde vært foretatt kvalitetskontroll en eller annen gang underveis i prosessen fra bestilling til fremføring? Mener Reitan faktisk at denne bestillingen er gjennomført som avtalt? Inngikk det f.eks. som en del av den opprinnelige kontrakten at en studerende fra Griegakademiet skulle kalles inn i siste liten for å foreta orkestreringen? Og så videre. Og så videre. 

Reitan slutter med å fremheve «publikums spontane, stående applaus». Joda. Men Reitan vet jo godt at bergenspublikummet generelt er heftig og begeistret, og at spontan, stående applaus er regelen snarere enn unntaket i Grieghallen. Det er naturlig at bergensenes varme og raushet gleder direktør Reitan, men når det gjelder den musikalske vurderingen av Sivertsens Requiem burde musikk-mennesket Reitan kanskje snarere lytte til sin egen musikalske fornemmelse. Eller til de involverte musikerne.   

Sviktende dømmekraft

Bergens Tidende Morgen, 12.04.2003

Kenneth Sivertsen: Requiem

Diverse solister

Frode Rasmussen, resitasjon

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kor

Grieghallen

Halvannen time med uferdige stumper fra Kenneth Sivertsens musikalske snekkerbod.

Den norske pressen har en etisk grunnlov. Den inneholder blant annet en paragraf som sier at man ikke må misbruke andre menneskers sviktende dømmekraft. Man skulle ønske konsertdireksjonen i Harmonien hadde tilsvarende normer og en tilsvarende paragraf. For da hadde BFOs direktør sendt Kenneth Sivertsens «Requiem» tilbake til komponisten og bedt ham komme igjen når han hadde jobbet mer med saken og hadde noe mer sammenhengende å by på.

Dessverre er verden ikke slik. For Harmonien sliter med økonomien. Og gjennomsnittsalderen på torsdagskonsertene er etter hvert foruroligende høy. Desperate tider krever desperate tiltak. Derfor er det kynismen som får råde grunnen. Og derfor satt vi da i Grieghallen i halvannen time og hørte på uferdige stumper fra Kenneth Sivertsens musikalske snekkerbod. Vil slike tiltak gi flere kunder i butikken på sikt? Jeg tror ikke det.

Sivertsen hadde for anledningen funnet frem litt av hvert. Og lagt bitene på rekke. Sånn noenlunde. Litt visepop, et par skisser til noe korsang, noen takter syltynn orkestermusikk, to-tre akkorder å improvisere over for en gruppe jazzmusikere. Pluss Frode Rasmussen. Pluss hjelpeløst banale tekster om livets store spørsmål.

Det har vært en del snakk om cross-over i forkant av denne konserten. Men det var ingen trafikk over grensene å spore torsdag kveld, verken mellom stykkene innbyrdes eller i verket som helhet. Alle – musikerne, sangerne, Frode Rasmussen - holdt på med sitt, høflig, profesjonelt, i hver sin bås, uten innbyrdes kontakt. En bit pop. En bit jazz. Litt forknytt korsang. Litt Frode Rasmussen. Og så videre. I halvannen time.

Det var selvsagt enkelte lyspunkter underveis. F.eks. den tidligere Vamp-vokalisten Jan Toft som kvelden igjennom gjorde en imponerende innsats i popballadene. Og jazzmusikerne – som ganske visst ikke hadde mye alburom, men som glimtet til i en enkelt, kort free jazz sekvens i starten av kvelden. Pluss at den fremragende vibrafonisten Mike Mainieri flere ganger skapte flott, blomstrende musikk henover et nokså magert akkordgrunnlag.

Hva musikere og sangere tenker en slik kveld, er vanskelig å si. De er på jobb. De er profesjonelle. De gjør hva situasjonen krever. Men jeg kan forestille meg at den glimrende dirigenten Ingar Bergby og den like så glimrende sopranen Liv Elise Nordskog av og til stod og tenkte at det er merkelig, for ikke å si urimelig, at Harmoniens konsertdireksjon bare har bruk for deres talenter ved anledninger som denne.

Hyllest til oboen

Bergens Tidende Morgen, 01.04.2003

Verk av J.S.Bach, Christoph Förster og Magnar Åm

Ruth Solveig Steinsland, barokkobo

Kåre Nordstoga, orgel

Bergen Barokk

Maria Festdagene 2003

Mariakirken

Med Ruth Solveig Steinsland som guide gjennom barokkens obomusikk.

Det var slutten på Maria Festdagene, det var Bach til start, det var Bach til slutt, det var Bach i midten. Og over det hele svevet en syngende obo.

Er det noen som har skrevet vakker musikk for obo, så er det Bach. Og når dette gamle, forunderlige instrumentet spilles av en så begavet musiker som Ruth Solveig Steinsland, da må det bare bli fest.

Her var det anledning til å høre barokkoboen i mange innramninger. Og til å høre Steinsland i mange forskjellige roller: som solid ensemblemusiker i Bergen Barokk, som kammermusiker i tett samspill med Frode Thorsens fløyte og Hans Gunnar Hagens bratsj, og ikke minst som frisk solist i en galant konsert av Christoph Förster, en av barokkens mange habile, men glemte komponister.

Kveldens hovedverker var Bach-kantatene BWV 152 og 49 fra henholdsvis 1714 og 1726. Unge tyske Dirk Schmidt sang basspartiene med stor, uttrykksfull stemme. Og i sopranpartiene imponerte Mona Julsrud enda en gang. Vi kjenner etter hvert denne fantastiske høye, klare stemmen, men blir likevel hver gang like overrumplet når hun åpner for den og uanstrengt legger den inn som en ekstra fløytestemme øverst oppe i satsbildet.

Midt i all denne vellyden fremførte Kåre Nordstoga Magnar Åms nyskrevne orgelverk «Århundra samanfuga» - et verk vi nok må vente med å ha en mening om. Umiddelbart virket en konsert med vegg-til-vegg barokkmusikk ikke som den beste innramningen for et verk av denne typen.