Miniatyrer

Bergens Tidende Morgen, 18.06.2002

Béla Bartók

44 Duos for Two Violins

András Keller, Janós Pilz

ECM New Series

Flott nyinnspilling av Bartóks fiolinøvelser

To fiolinelever som spiller Béla Bartóks 44 duoer? Joda. Det går an, det. Han skrev disse stykkene til undervisningsbruk, og mange av dem kan spilles av begynnere. Men det er tross alt bare når de aller beste fiolinistene gir seg i kast med dem at de virkelig åpner seg, og man hører hvor fantastisk musikk dette er: 44 fortettede miniatyrer basert på folkemelodier fra hele det slaviske området. Et helt lite katalog over Bartóks mest karakteristiske grep som komponist.

Han ordnet opprinnelig stykkene etter stigende vanskelighetsgrad, men anbefalte at man stokket dem om hvis de skulle spilles på konsert. Det har de to glimrende ungarske fiolinistene, András Keller og Janós Pilz, gjort. Med stort talent og forståelse for dette særegne musikalske universet. Slik de har lagt stykkene til rette på den nye platen fra ECM, er det ikke mye som peker i retning av fiolintekniske fingerøvelser. Dette er blitt et «verk», i hvert fald en musikalsk sekvens som henger sammen og gir bra mening, en flott, fargestrålende mosaikk av ultrakorte stykker som gjensidig kommenterer og belyser hverandre. Spilt skarpt og klart, med rytmisk drive og sterke, uforsonlige dissonanser.

En fotnote

Bergens Tidende Morgen, 18.06.2002

The Chamber Works of Johan Henrik Freithoff

Norsk Barokkorkester

Ketil Haugsand

Simax

Musikalsk metervare uten forsonende momenter.

Det er komponister som ikke klarer det. Det er verker som går i glemmeboken. Av og til urettferdig. Men det kan faktisk være helt legitime, kunstneriske grunner til at noe musikk faller ut av den kollektive hukommelsen. Platen med Johan Henrik Freithoffs kammermusikk demonstrerer det.

For selv om den glimrende cembalisten Ketil Haugsand og medlemmer av Norsk Barokkorkester kjemper entusiastisk og profesjonelt for saken, kan de ikke skjule at disse små stykkene fra midten av 1700-tallet er grå, trist metervare fra barokkmusikkens overskuddslager. Kanskje gøy å spille, men kjedelig å lytte til. Enkel, litt famlende musikk uten særpreg, uten forsonende momenter.

Freithoff som levde hele sitt voksne liv i København, var født i Kristiansand. Hvilket formentlig er den egentlige grunnen til denne utgivelse. Som dokumenterer en bitteliten fotnote i fellesmonarkiets musikkhistorie.

Når musikken taler

Bergens Tidende Morgen, 28.05.2002

Jan Dismas Zelenka: Requiem für August den Starken

J.S. Bach: Lass, Fürstin, lass noch einen Strahl (BWV 198).

Akademie für Alte Musik Berlin

Dresdner Kammerchor

Domkirken

Sørgemusikk fra 1700-talet med Akademie für Alte Musik Berlin og Dresdner Kammerchor i Domkirken.

«Forstum, forstum, fagre strenger», skriver Johann Christoph Gottsched. Kurfyrstinden av Sachsen er nettopp død, og hoffet har hyrt ham, Tysklands store barokkpoet, til å skrive et sørgedikt. Han bruker en av de gamle, gjennomprøvde grepene: «Forstum, forstum, fagre strenger». Det finnes ingen toner som klarer å uttrykke sorgen. Skriver han høystemt.

Men hoffet har også hyrt Bach. Han tonesetter Gottscheds lange, formløse dikt. Og da sørgekantaten blir fremført den 17. oktober 1727, er det en strålende sopran som synger «Forstum, forstum, fagre strenger». Hun tviholder på denne setningen, vender tilbake til den igjen og igjen. Båret av en sterk orkestersats, hamrer hun den ut. Hver gang med nye melodiske forskyvinger, med nye forsiringer.

Bach har elsket dette ironiske, nesten postmodernistiske grep: Å la uttrykket dementere innholdet, å la musikken dementere teksten. Å bruke al kunsten sin til å demonstrere at det er språket, teksten som bør forstumme, at musikken, hans musikk, klarer hva språket ikke kan: å gi den formelle, stiliserte hoffsorgen et stort, rikt følelsesuttrykk.

Grepet virkar ennå. Selvsagt var det ingen som tenkte på Gottsched og den triste teksten hans i går kveld i Domkirken. Det alle var kommet for å høre, var Bachs musikk. Som fikk en flott, tidsriktig fremføring av Akademie für Alte Musik Berlin og Dresdner Kammerchor. Er det noe Early Music-bevegelsen har lyktes med, så er det nettopp dette: å gi barokkmusikken den retoriske kraften tilbake, få den til å tale igjen. Og Berliner-akademiet og Dresdner-koret kan det bedre enn mange andre: I fortolkningen deres taler musikken inntrengende, inderlig med delikate, gjennomsiktige fargelegninger. Og har, de spinkle originalinstrumentene til tross, dynamisk spenn nok til å brenne igjennom og tale med store bokstaver når det blir krevd.

Kurfyrstindens mann  døde seks år etter. Han var katolikk og ble feiret med en dødsmesse. I går kveld i Domkirken ble også dette verket spilt, men ukronologisk - med den eldre dødsmessen før sørgekantaten. Av gode, programstrategiske grunner. For dødsmessen er skrevet av en av Bachs samtidige, den tsjekkiske komponisten Zelenka. Og uansett at dette faktisk er veldig bra musikk, med mange interessante og virkningsfulle effekter, så er det ikke mulig å komme etter Bach i et slikt program.

Men musikkfabrikken var ikke død

Bergens Tidende Morgen, 25.05.2002

Ensemble Bukharin

Music Factory

Gunnar Sævigs sal

Hjemmesejr for samtidsmusikken

I mange år var Music Factory det mest oppløftende som skjedde på musikkfronten i mai måned. En helt nødvendig motvekt til Festspillene som alltid satset på det sikre, det pene, det forutsigbare, musikk på grensen til det kjedelige. Det satte den nåværende festspilldirektøren en brå stopper for med sine spennende, fantasifulle musikkprogrammer stappfulle av nyoppdagelser, uventede perspektiver og overraskende sammenhenger på kryss og tvers.

Med en slik motspiller kommer en institusjon som Music Factory nemt til å stå i skyggen. Så mye at NRKs P2 nylig utskrev dødsattest. Men musikkfabrikken var ikke død. Det jobbes fremdeles i fabrikkhallene. Formentlig like intenst som før. Men kanskje ikke fullt så synlig og spektakulært som da Geir Johnson var virksomhetsleder.

Publikum er der i alle fall fremdeles. Et lite, sakkyndig publikum. Som i går kveld satt i Gunnar Sævigs sal og lyttet til et blandet program med hovedvekt på nyere engelsk og norsk musikk.

Først ut var den begavede fløtenisten Kjersti Sellevåg som ga en intens tolkning av Edgar Varéses solostykke Density – en aldri så liten påminnelse om hva som sto på spill for den gamle avantgarden. Og deretter gikk det slag i slag. Et stykke for solofiolin med innslag av folketone av Andrew Toovey, flott fremført av Sharleen Harshenin. Et voldsomt krevende stykke for solo klaver av Manchester-professoren Philip Grange, spilt med vanlig virtuositet av en av hans tidligere elever: James Clapperton, den nåværende leder av Music Factory.

Men man trenger ikke være nasjonalist eller Bergenspatriot for å mene at kveldens mest interessante musikk var den som de lokale gutta boys hadde skrevet. Konserten bød f.eks. på et gjenhør med Morten Eide Pedersens «At the still point of the turning world», en tyst, vakker nattestemning for solo klaver. Og, i den helt andre enden av skalaen: Ruben Sverre Gjertsen «Miniatures III» for fiolin og klaver og Berge Osnes' nyskrevne «Farben» for klaver og fløyte. To sprengte, fragmentariske verk som på hver sin måte går mot musikkens grenser. Og gjør det med en radikalitet som man ikke er vant med i disse årene. Jovisst, det er fremdeles liv i den gamle musikkfabrikken. 

Strykekvartett med trøkk

Bergens Tidende Morgen, 24.05.2002

Verk av Bridge, Bartók og Brahms

Vertavo Strykekvartett

Håvard Gimse, klaver

Logen

Vertavo-kvartetten åpner kammermusikkens festspill i Logen

Finns det en strykekvartett i dag som spiller frekkere, råere, med mer trøkk enn Vertavo? Kanskje det. Men da de åpnet kammermusikkens festspill i Logen i går kveld, var det umiddelbart vanskelig å komme på noen som kunne gjøre dem rangen stridig. For mens temperaturen i salen og på scenen steg og steg til drivhushøyder, spilte de seg først varme i Frank Bridges tre idyller, og kastet seg så uten ytterligere omsvøp ut i Bartóks fjerde strykekvartett. Og spilte seg med en gang helt inn i kjernen i dette gale verket.

Dette er ikke musikk for sarte sjeler. Det er stort tenkt, det er stort konstruert, forrevet og sårt, med et uttrykk som spenner fra hvisken til rop. Vertavoene fulgte med gjennom alle omskiftelser, gjennom den svarte nattestemning i tredjesatsen helt frem til den ville dansen i sluttsatsen. Slik må det ha vært, den gangen i 1928 da dette verket ble spilt for første gang. I Logen i går var verket fremdeles nytt. Samtidsmusikk.

Brahms’ klaverkvintett er alltid et vanskelig verk å finne balansen i. Den tradisjonelle oppfattelsen er at det skal spilles som klaversolo med strykekvartett i det fjerne. I Logen ble det ikke slik. Og det sier noe om Vertavoenes styrke at de klarte å matche Håvard Gimses sterke tolkning av klaverstemmen. Slik at resultatet ble som det bør være: Et symfonisk samspill av fem likeverdige instrumenter.

Avskjed med Simone Young

Bergens Tidende Morgen, 27.04.2002

Verk av Beethoven, Schönberg, Brahms og Richard Strauss

Solist: Frank Peter Zimmmermann, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fremragende Beethoven-tolkning. Flott avslutningskonsert med Simone Young.

Omdreiningspunktet i Beethovens fiolinkonsert ligger i slutten av første sats. Ikke i den turbulente kadensen, men i taktene rett etterpå hvor solisten, mot sedvane, fortsetter å spille, og nå for første gang spiller det rolige sidetemaet, spiller det igjennom helt uten forsiringer, rent, fredfylt. I denne overgangen fra utadvendt dramatikk til avklart inderlighet forteller Beethoven at det bak alle de store musikalske formene hans alltid ligger en helt enkel ide, en enkel, klar melodilinje.

Det sier noe om Frank Peter Zimmmermanns storhet som Beethoven-fortolker at han ikke alene spilte dette poenget frem på torsdagskonserten, men at han også demonstrerte at det har vært forberedt helt fra satsens begynnelse, at overgangen til den rene, nakne melodilinjen ikke er et radikalt brudd, en plutselig innsikt, men en utfoldelse av hele satsens grunnleggende karakter. I denne musikken snakkes det stille og lavmælt om de største tingene. Og snakken fortsetter inn i den drømmende andresatsen som i Zimmermanns lyriske tolkning ble det stedet hvor musikken foldet seg helt ut.

Ikke at tolkningen ellers manglet temperament og styrke. I tredjesatsen smelte Zimmermann til med rå kraft og imponerende teknisk overskudd. På en jazzkonsert ville det vært vill applaus etter den halsbrekkende kadensen til sist i satsen. Nå ble det til gjengjeld stående ovasjoner etterpå. Og som ekstranummer, og som motvekt til Beethovens ro og alvor, et av Paganinis solostykker, et stykke skamløst publikumsfrieri der alle den gamle felespillers triks ble brent av i et overdådig virtuost festfyrverkeri.

Men Beethoven, altså. Og etter pausen et ungdomsverk av Arnold Schönberg pluss Brahms’ Akademiske Festouverture og til sist Richard Strauss’ Till Eulenspiegel. Men så var det da også Simone Youngs avslutningskonsert som sjefdirigent. Med et program som på mange måter sammenfatter hennes musikalske interesser: Sentraleuropa. Wien. Strekket fra Beethoven til de aller seneste senromantikerne.

Avslutningskonserten ble en understreking av Simone Youngs kvaliteter som dirigent: Entusiasmen var der kvelden igjennom. Og evnen til å finne den rette balansen mellom de store linjene og den viktige detaljen. Pluss sansen for den store gestus, de flotte, dramatiske effektene. At hennes siste verk i Bergen skulle bli Strauss’ flamboyante Till Eulenspiegel for fullsatt orkester, er i så måte ganske betegnende.

Det ble mange stående ovasjoner til sist denne kvelden. Som takk for en flott konsert. Og for tre år som kunstnerisk leder av BFO. Simone Young har ikke hatt det nemt i denne byen. Og har kanskje heller ikke vært nem å samarbeide med. Men blant oss menige publikummere vil hun bli husket som den dirigenten som igjen gjorde det morsomt og interessant å gå på torsdagskonsert, den dirigenten som sto i spissen for BFO under den store gjenreisningen etter 90-tallets kunstneriske tørke. Det er ikke noe ringe ettermæle.

Fra glemmeboken

Bergens Tidende Morgen, 16.04.2002

Verk av Haydn og Schubert

Liv Elise Nordskog, sopran; Turid Moberg Kirkbride, alt; Richard Edgar-Wilson, tenor; Simon Kirkbride, bass.

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Aadland

Korskirken

Collegium Musicum i Korskirken med sjeldent spilte verk av Haydn og Schubert.

Det er sikkert mange grunner til at man sjeldent hører Schuberts 2. symfoni live i konsertsalene. Men det kan ikke være musikalske grunner. For dette er bestemt ikke noe ringe verk. Det demonstrerte Collegium Musicums kor og orkester på søndag i Korskirken.

Visst er det snakk om et ungdomsverk - skrevet av en bråmoden teenager som fremdeles gikk i videregående. Og visst er dette musikk inspirert og preget av tidens store idoler. Men i Eivind Aadland og Collegium Musicums friske fortolkning fikk man også en tydelig forsmak på alt det som senere kommer til full utfoldelse hos den voksne Schubert: de grandiose melodilinjene, den suverene, svevende balansegangen mellom dur og moll, de brå skiftene i stemning og tempo. Og man hørte at Collegium Musicum for tiden er inne i en positiv utvikling. For bortsett fra at de raske satsene ble avviklet noe mekanisk og andpustent, var dette en nydelig fremførelse med bra klang og kontroll i strykerne, fine innsatser i blåserne og en sterk obostemme i toppen.

 

Og så, etter pausen, enda et verk fra glemmeboken. Og enda et verk som fortjener å bli spilt mye oftere: Haydns Skapelsesmesse, et flott stykke musikk skrevet av en komponist som mot slutten av et langt liv har overskudd og musikalsk autoritet til å tøye grensene og prøve nye muligheter ut. Dette er en messe - med alle de delene som hører seg til, men den er langt enklere og langt friere komponert enn tradisjonen tilsier det, og minner i lange strekk mest av alt om et syngespill med kor og solister i musikalsk dialog.

Og da er det bra at også Collegicum Musicums kor er inne i en bra vekstperiode for tiden. Noen brå eksponeringer av herrestemmene avslørte riktignok at det fremdeles mangler en del med hensyn til kraft og fylde i dybden, men som helhet fungerte koret bra og ga solid motspill til de fire solistene. Og blant solistene var det så visst ingen problemer med kraften og fylden i dybden. For her sto den solide bassen Simon Kirkbride og la det urokkelige fundamentet som er helt nødvendig i musikk av denne typen, og som denne kvelden støttet Liv Elise Nordskog, Turid Moberg Kirkbride og Richard Edgar-Wilson og fikk stemmene deres til å løfte seg, til å stråle og funkle.

Annerledes bilder

Bergens Tidende Morgen, 06.04.2002

Verk av Rakhmaninov, Liadov og Musorgskij

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Dmitri Kitajenko tilbake i Grieghallen med helrussisk program.

Orkesterversjonen av Musorgskijs Utstillingsbilder? Det er Ravel, da vel? Nei, ikke nødvendigvis. Det er faktisk andre muligheter. Musikere og komponister har i over hundre år vært fascinert av dette klaververket, følt at klangen i det er så mektig og effektene så sterke at det krever å bli oversatt til orkesterspråk. Mange har forsøkt seg. Ved siste opptelling var det 15 versjoner i omløp. Uansett er det fremdeles Ravel som behersker markedet. Og det er hans versjon man måler de andre mot når man en sjelden gang får anledning til å høre dem. Som f.eks. torsdag kveld i Grieghallen da det var pianisten Vladimir Ashkenazys versjon fra 1982 som sto på programmet.

Det inntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt BFO’s flotte, overbevisende tolkning, er at det er mer Musorgskij hos Ashkenazy enn hos Ravel. En ting er at Ashkenazy tar utgangspunkt i Musorgskijs opprinnelige klaverutgave mens Ravel i sin tid brukte en tekst som var full av feil. Viktigere er det at Ashkenazys versjon musikalsk sett ligger tettere på Musorgskijs egen tid og det sene 1800-tallets klangidealer. At han lar engelskhornet ta melodien i «Il vecchio castello»-satsen, mens Ravel velger altsax, er i så måte symptomatisk. Der Ravel søker de utradisjonelle løsningene, de raffinerte klangeffektene og fører verket inn i det 20. århundre, er Ashkenazy mer tradisjonens mann. Hans versjon er senromantisk, med stor gestikk og et klangbilde preget av mettede farger i messing- og treblåsere. Det blir det annerledes bilder av, men absolutt bra musikk. Som man gjerne skulle høre oftere.

Om man gjerne skulle hørt Rakhmaninovs første symfoni noe oftere, er derimot ikke så sikkert. Kveldens dirigent, Dmitri Kitajenko liker Rakhmaninovs tidlige verk, det vet vi fra den gangen han var sjef for BFO. Og entusiasmen var det fremdeles ikke noe å si på denne torsdagskvelden. Men det skal mer enn entusiasme til for å få denne symfonien opp å sveve. Det er ganske enkelt umulig å skjule at dette er et svært ujevnt verk. Et par flashy effekter, en sangbar melodilinje eller to, en drepende kjedelig larghetto. Og så ikke mye mer å skrive hjem om.

Orkestret fulgte Kitajenko et bra stykke, men uten å strekke seg unødig langt i Rakhmaninov. Da var det mer liv i rekkene under kveldens gjenhør med ”Den fortryllede sjø” - Anatol Liadovs sjarmerende orkesterbagatell som BFO og Kitajenko i sin tid spilte inn på plate for Virgin.

Konsertmesterens kveld

Bergens Tidende Morgen, 09.03.2002

Verk av Mozart og Bruckner

Solist: Espen Lilleslåtten, fiolin

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO’s konsertmester imponerer som solist i Mozarts 5. fiolinkonsert. Problematisk tolkning av Bruckners 6. symfoni.

Torsdag i Harmonien. Det begynner med Mozart. Den femte fiolinkonserten. Vi sitter og venter på det merkelige stedet rett etter hovedtemaet hvor orkestret plutselig stopper opp, tempoet går ned i adagio, og solisten introduserer seg selv med en liten intens frase som nærmest improviseres frem. Men denne kvelden er prosedyren litt annerledes. For allerede da strykerne skal til å starte med hovedtemaet, griper kveldens solist, Espen Lilleslåtten, fiolinen sin og spiller med. Det er  BFO’s konsertmester som ikke fornekter seg her. En konsertmester som med autoritet legger seg i spissen, samler orkestret bak seg, fører an. Og som så umiddelbart etter forvandler seg til solist og kaster seg inn i den egentlige introduksjonen.

Gjennom tre satser var Lilleslåtten konstant i sentrum og imponerte med en myndig, gjennomarbeidet tolkning, en tolkning som selvsagt var virtuos, men som først og fremst var musikalsk. Lilleslåttens Mozart var frisk, klar, syngende. Og erfaringene fra konsertmesterpulten kom godt med i dette verket hvor fiolin og orkester hele tiden glider sammen i et nesten kammermusikalsk vev.

Et enkelt problem var det dog, ikke i Lilleslåttens tolkning, men i orkesterledsagelsen: Andresatsen ble gjennomført i et så slapt tempo at musikken nærmest ble drenet for energi. Derfor var det med bange anelser man etter pausen gikk inn til Bruckners sjette symfoni. For i Bruckner avhenger alt av det rette tempovalget.

Frykten viste seg å være velbegrunnet. Uansett at orkestret og Simone Young tydeligvis hadde arbeidet med dette verket, og uansett at fremførelsen demonstrerte god forståelse for de store strukturene i de enkelte satsene, og det generelt var klar markering av alle viktige detaljer, så ble det likevel ikke noen vellykket Bruckner-tolkning. Adagio-satsen som skal være «feierlich», alvorlig, høytidelig, var heller tung og treg. Scherzoen som skal være rytmisk og organisk, var kantet, mekanisk. Som helhet virket fremførelsen nærsynt, fragmentert. Som om den ikke var helt ferdig. Som om alle bygningens elementer var ankommet og lå på deres rette plass, men ennå ikke var føydd sammen. Det ble ikke reist noen musikalsk katedral denne kvelden. 

Både for øyet og for øret

Bergens Tidende Morgen, 08.03.2002

Mozart: Tryllefløyten

Regi: Gianmaria Romagnoli

Lys: Jens Lange

Medvirkende: Stephen Chaundy (Tamino), Bodil Arnesen (Pamina), Jeremy Huw Williams (Papageno), George-Emil Crasnaru (Sarastro), Penelope Randall-Davis (Nattens Dronning).

Bergen Operakor og et sammensatt orkester

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera
Arenum

Vest Norges Opera med effektfull oppsetning av Mozarts Tryllefløyten.

«Ringenes Herre» har det – det som alle verdens filmprodusenter og TV-direktører drømmer om: universal appeal, noe for enhver smak. Mozarts Tryllefløyten har det også. Den er riktignok skrevet for 200 år siden, men er likevel den perfekte operaen for en medietid som vår. For her er det litt av hvert, høyt og lavt i salig blanding, edle følelser og lavkomikk, ren kjærlighet og mørke drifter, eventyr og action, seriøs musikk og enkle melodier. Og dessuten en symboltung historie om kampen mellom det onde og det gode. Tolkien selv kunne ikke ha gjort det betre.

Oppsetningen i Arenum fanger alt dette i et effektivt, fargesprakende og underholdende show med flott lyssetning, spektakulære sceniske opptrin og mange rare påfunn. Den listige slange er for anledningen blitt til tre gymnastiske fantasimonstre; blant dyrene i skogen er det en imponerende livaktig øgle; seks kantede egyptiske figurer blander seg i handlingen fra tid til annen; slavenes dans er ubetalelig koreografert, osv.

Tryllefløyten er ikke noen sammenhengende opera, musikalsk sett, den er nettopp et show, en serie «numre». Og når det gjelder de sentrale numrene lyktes det meste på premierekvelden. Stephen Chaundy som synger Tamino har kanskje ikke den største stemmen i verden, men han økonomiserte bra med den og fungerte utmerket både alene og i samspillet med Bodil Arnesens uttrykksfulle Pamina. George-Emil Crasnarus var en solid Sarastro og ga «In diesen heil'gen Hallen» bra dybde. Nattens Dronning, Penelope Randall-Davis kom en anelse for fort fra start i «Zum Leiden bin ich auserkoren», men tok revansje i andre akt med en gnistrende versjon av «Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen».

Men som det ofte skjer i verk av denne typen, var det de mindre rollene som stjal showet: I dette tilfelle Die drei Damen – hardtslående og effektivt sunget av Liv Kjersti Knutsen Sandve, Åsne Kvamme og Tone Kvam Thorsen, for anledningen dresset opp som sado-masochistiske dominatrix’er. Og så var det kveldens scoop: Jeremy Huw Williams - en liten, kvikk, Hobbit-aktig Papageno, musikalsk, levende, nærværende. Det ble sagt at han var indisponert denne kvelden. Det merket man ikke.

Goethe sa i sin tid om Tryllefløyten at «det trengs mer dannelse til å erkjenne denne operatekstens verdi enn til å fornekte den». Oppsetningen i Arenum fornekter den bestemt ikke, men det spørs til gjengjeld om regissøren, italienske Gianmaria Romagnoli helt har erkjent hva teksten egentlig handler om. Det er også Romagnoli som har skapt scenografien og kostumene. Og det har han gjort bra og effektfullt. Men når det gjelder tolkningen av teksten, er det tydelig at det er scenografen, ikke regissøren Rogmanoli som har vært den dominerende. Og som har bestemt det sentrale grepet i fremstillingen av Sarastro og hans vise broderskap.

I programheftet antyder Romagnoli ettertenksomt at dette jo handler om Opplysningstidens  kultur (som i oversettelsen ubehjelpsomt gjengis som «den illuministiske kulturen»). Opplysningstiden er for så vidt bra nok, ifølge Romagnoli, men Sarastro, fornuftens og frihetens vokter, er ikke helt så bra. Han er sikkert maktsyk, litt liksom moderne TV-predikanter. Logikken er vel ikke helt klar her, men det er formentlig slike tanker som er bakgrunnen for at Romagnoli konsekvent fremstiller Sarastro og hans følge av egyptiske prester som mafia-bosser med svart dress, solbriller og maskinpistoler. Og later Sarastro spankulere rundt med en yppig blondine i lenke.

Noen nærmere sammenheng med Mozart eller med operaens grunntematikk, har det ikke. Men flott og sexy ser det i hvert fald ut. Det skal han ha.  

Musikalsk ettertenksomhet

Bergens Tidende Morgen, 02.03.2002

Verk av Brahms

Stephen Kovacevich

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stephen Kovacevich i Grieghallen med gjennomreflektert tolkning av Brahms’ første klaverkonsert.

Navnet er Kovacevich. Stephen Kovacevich. Han er pianist. Ikke en av de som konstant er på forsidene av de store musikktidsskriftene. Men like fullt en fremragende musiker. Hans gamle plateselskap Philips skjønte det ikke. Først etter at han byttet til EMI, er han blitt innspilt etter fortjeneste og verdsatt som det han er: En av tidens største pianister, en kunstner som ubesværet dekker hele det sentrale klaverrepertoaret. Og som alltid gir lytteren stoff til ettertanke.

Så sitter han da ved flygelet i  Grieghallen og spiller Brahms’ første klaverkonsert. Hvor ofte har han ikke spilt dette verket, på plate, i konsertsalen? Og likevel er det som om musikken fremdeles er ny for ham. Ny blir den i hvert fald for tilhøreren. Gjennom hele dette konfliktfylte verket hvor den unge Brahms har sørget for at alt er annerledes enn i vanlige klaverkonserter, gjennom hele denne lange, uortodokse musikalske konstruksjonen, holder Kovacevich alle muligheter åpne. Han spiller verket rytmisk friere enn man er vant med, ofte nesten improviserende, fabulerende. Men det er ingen hast i tolkningen, heller ikke noe romantisk drømmeri. Derimot er det en klar og våken tanke, en slags musikalsk ettertenksomhet – som om han i hver takt overveier verkets mange muligheter før han velger den som – hver gang - viser seg å være den rette, den som logisk, men uventet, fører musikken videre og åpner nye perspektiver og nye valg.

Ikke at han underveis glemmer musikkens mer elementære, kontante aspekter. Kovacevichs Brahms er sterk og muskuløs når det kreves. Hans ”maestoso” i førstesatsen er nettopp majestetisk, hans oktavtriller er virtuose, fulle av kraft og overskudd. Og tredjesatsens rondo er ungdommelig energisk. Like fullt er det den langsomme, reflekterende andresatsen som i denne tolkningen fremstår som hele verkets omdreiningspunkt.

Det var også her Kovacevich fikk det beste motspill fra Simone Young og orkestret - hvis innramning av solostemmen ellers virket noe fragmentarisk og avventende, for ikke å si spakferdig. Noe av forklaringen fikk vi kanskje etterpå i Brahms’ fjerde symfoni hvor det var betydelig mer glød og energi i fremførelsen, men hvor det samtidig også ble klart at Simone Youngs bilde av Brahms er annerledes enn Kovacevichs. Hvor han er opptatt av den reflekterende Brahms, legger hun primært vekt på musikkens hardtslående poenger. Hennes Brahms er kantet, mer skarp i klangen enn man er vant med, men ganske effektiv. Og det er sikkert ikke noen tilfeldighet at det var den humørfylte, friske tredjesatsen som fungerte best i denne fremførelsen.

Nielsen og fiolinen

Bergens Tidende Morgen, 15.02.2002

Verk av Carl Nielsen

Geir Inge Lotsberg, fiolin

Håvard Gimse, klaver

afontibus ATB-CD3

Veldig bra, veldig interessant Årets mest originale debut, skrev anmelderne da Geir Inge Lotsberg debuterte i Aulaen. Det originale var at han, i motsetning til  de fleste andre debutanter, ikke spilte litt av hvert for å demonstrere musikalsk bredde, men valgte å konsentrere seg om en enkelt komponist: Carl Nielsen og hans kammermusikalske verk for fiolin. Lotsberg har ikke sluppet denne musikken.

Eller kanskje denne musikken ikke har sluppet sitt tak i ham.

Nå, fem år etter debuten, foreligger den i hvert fall på plate. Og da er det bare å si takk. For dette er blitt en veldig bra og veldig interessant utgivelse. Vi får her høre en nesten ukjent side av Carl Nielsens produksjon. Bare skarve fire verk for fiolin fikk han skrevet, og de spilles temmelig sjelden. Men Lotsberg demonstrerer at det er faktisk er god grunn til å ta dem på repertoaret. De fire verkene er laget i ulike tidsepoker, men bærer alle Nielsens umiskjennelige stempel: Kantet, humoristisk melodikk, uventede brå kast i det harmoniske materialet, sære kromatiske vendinger. Og nedenunder det hele en klang av dansk folketone.

Det er her alt sammen - allerede i de to fiolinsonatene fra henholdsvis 1895 og 1912 som Lotsberg gir en spenstig, ungdommelig tolkning med en velopplagt Håvard Gimse ved klaveret.

Men den store opplevelsen for meg er likevel de to sene solostykkene (1923 og 1928) skrevet til svigersønnen, den ungarske virtuosen Emil Telmanyi: sterk, usentimental musikk som demonstrerer at det går an å løse solostemmens problem på andre måter enn Bach gjorde det i sin tid.

Fra soverommet

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 27.01.2002

«Forrige fredag hadde Marianne 17 menn på soverommet sitt». På bildet i avisen smiler hun stort, hun er tydeligvis kjempefornøyd. Men så er dette da også en annonse for Eiendomsmegler 1. Og det er visning det dreier seg om. Som det står med liten skrift under bildet: «Etter visningen kom fire av dem med bud på leiligheten hennes».

Var det da slett ingen kvinner på denne visningen? Bare 17 menn? Og var de 17 potensielle kjøperne bare innom soverommet til Marianne? Var de slett ikke interessert i resten av leiligheten?

Det er naivt å spørre om slikt. Man fatter jo vitsen med en gang. Hele poenget med denne annonsen er naturligvis at vi skal tro det er snakk om et gang bang. Liksom vi skal tro at det er snakk om innbrudd når vi i en annen annonse fra samme firma leser: «I går kveld gjennomsøkte to fremmede menn leiligheten til Ruth». De to mennene var ikke tyver, de var meglere som skulle sette takst på leiligheten, fremgår det av teksten under bildet av den smilende Ruth. Som lesere skal vi starte med å bli lurt, deretter skal vi lese løsningen under bildet. Og more oss av dette trikset.

Hvorfor virker disse annonsene så usmakelige? Og så håbløst forældede? Selvsagt fordi de bruker klassiske sexistiske stereotypier som blikkfang, selvsagt fordi de så skamløst spiller på gamle Männerfantasien om orgier og villige kvinner. Neste annonse i serien vil formentlig fortelle at «Forrige fredag hadde Trygve 17 kvinner på soverommet sitt».

I tillegg er annonsene helt hjelpeløse – som annonser betraktet. De forteller oss at Eiendomsmegler 1 er et firma som mener det er lurt å vekke oppmerksomhet med smålumre tvetydigheter. Og forteller dermed temmelig direkte hvordan firmaet betrakter de potensielle kundene sine.

Ville du kjøpe en brukt bil av denne mannen? spurte Demokratene i sin tid, og viste et bilde av Nixon. Vil du kjøpe en eiendom av en megler som i utgangspunktet mener at du er enfoldig og primitiv? - kunne man tilsvarende spørre seg selv. Vil du betro en av de største økonomiske transaksjonene du noensinde kommer til å gjøre i livet ditt til et firma som mener at du i virkeligheten er en ganske enkel sjel som det går an å hanke inn ved hjelp av et par gutteromsvitser? Nei, vel?

Æresdrap

Bergens Tidende Morgen, 26.01.2002

Guiseppe Verdi: Rigoletto

I hovedrollene: Ole Jørgen Kristiansen (Rigoletto), Hilde Haraldsen Sveen (Gilda) og Henrik Engelsviken (Hertugen).

Dirigent: Terje Boye Hansen

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Kor

Grieghallen

Den Norske Opera i Grieghallen med flott, konsertant versjon av Verdis Rigoletto.

En far sperrer sin datter inne for å beskytte hennes dyd. Hun forelsker seg og har en affære med en ung mann som viser seg å være en troløs Don Juan. Den rasende faderen vil hevne datterens tapte ære. Han hyrer en profesjonell hitman til å slå den unge mannen i hjel, men datteren legger seg imellom og lar seg drepe i stedet.

Nei, dette er ikke en historie om kurdiske æresdrap, dette er handlingen i Verdis opera Rigoletto som Den Norske Opera gjester Bergen med i disse dagene. Og nettopp i disse dagene er det kanskje bra å bli minnet om at æresdrap bestemt ikke er noe ukjent fenomen Verdii den europeiske kulturen.

Selvom det er 150 år siden at Verdi og hans librettist Francesco Piave skrev dette stykket, og selvom den grunnleggende problemstillingen umiddelbart virker forrykt sett med moderne øyne, så bevarer operaen fremdeles sitt grep om publikum. Det interessante ved den er nettopp at den med musikalske og psykologiske midler tvinger tilskueren inn i ganske ubehagelige og tvetydige posisjoner i forhold til dette drapet. For Rigoletto, faderen, er jo faktisk ikke skurken i stykket, han er den lidende, tragiske helten, en person som tydeligvis treffer et feil valg, gjør noe galt og utløser en serie forferdelige konsekvenser, men en person vi like fullt må føle sympati med og hvis handlemåte vi må forstå hvis operaen skal gi noen mening. På samme måte som vi må forstå at datteren Gildas død er selvvalgt, et nødvendig offer som må til for å sone faderens handlinger.

Hvordan Den Norske Opera hadde tenkt seg å gestalte og tolke disse kompliserte, moralske spørsmålene, er det vanskelig å si noe konkret om, for som kjent ble det, av ullne økonomiske grunner, en konsertversjon vi fikk i Bergen. Men, skynder vi oss å legge til, en veldig bra konsertversjon, med Terje Boye Hansen i spissen for BFO i en stram, presis tolkning av Verdis flotte orkestersats.

Og selvom det musikalske uttrykket selvsagt sto enda mer i fokus enn i vanlige operasammenhenger, så kunne man faktisk også av og til ane konturene av den bagvedliggende dramatiske tolkningen i Grieghallen på torsdag. I hvert fald var det denne kvelden Ole Jørgen Kristiansen som helt suverent dominerte fremførelsen, en sterk og kompleks Rigoletto, velsyngende, med fin karakterisering av figurens mørke sider. Ved sin side hadde han Hilde Haraldsen Sveen som Gilda, en ung, smidig stemme som imponerte med flotte koleraturer i de sentrale ariene, men som kanskje av og til ble litt for blek i samspillet med Rigoletto og Henrik Engelsvikens utadvendte Hertug. I de viktige rollene som leiemorderen Sparafucile og hans søster merket vi oss Magnus Baldvinsson og Anna Einarsson, han en bunnsolid bass, hun en strålende, dramatisk alt.

I bortforklaringenes tid

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 20.01.2002

Norsk Gallup har lagd en undersøkelse. Om bergensere og Bergen. Tallenes tale er tydelig og klar: Bergenserne er veldig misfornøyde med forholdene i byen, langt mer misfornøyde enn landsgjennomsnittet. Spesielt er de misfornøyde med det kommunale tjenestetilbudet.

Dette er virkelig ikke bra, sier de oppe i rådhusets øvre etasjer. Noe må gjøres. Straks. Her trenges det massiv bortforklaring. Straks. Straks.

Og derfor skynder byrådleder Anne-Grete Strøm-Erichsen seg å snakke om noe annet. Om vareutvalget i byens butikker, for eksempel. Eller om bondeungdomslaget. Og byråd Tom Knudsen drar en liten vits om de høytutdannede. For slikt er alltid populært, vet han.

At bergenserne er mer misfornøyde enn landsgjennomsnittet, skyldes at de syter mer enn landsgjennomsnittet, forklarer politikerne. Og journalistene hjelper dem så godt de bare kan. De går på gaten og finner fem som ikke mener det er noen spesiel grunn til å klage. Og de finner en Bergens-kjendis som kan fortelle at syting er en del av folkekulturen.

«Alle bergensere har en lengsel etter det fullkomne», sier han. Det er nok mulig. Etter å ha lest oppslagene i BT 18.1. lenges man i hvert fall etter en litt mer fullkommen verden. En verden der politikere forholder seg til saken. Og der journalistene ikke hjelper dem med bortforklaringene.

I klangens tegn

Bergens Tidende Morgen, 12.01.2002

Verk av Debussy og Ravel

Camilla Tilling, sopran

Dirigent: Serge Baudo

Bergen Domkantori

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott åpning av vårsesongen i Harmonien. Velspillende orkester i helfransk program.

At Serge Baudo er en glimrende dirigent, at han er spesialist i fransk musikk, og at det er bra kjemi mellom han og Bergensfilharmonikerne - alt dette vet vi fra før. På torsdag, da vårsesongen startet i Harmonien, fikk vi det demonstrert igjen. Ganske ettertrykkelig. Med en flott konsert helliget fransk impresjonisme: Først Debussys Faun-forspill, deretter to verk av Ravel, det orientalsk inspirerte tonediktet Shéhérazade fra 1904 og Daphnis og Chloé, den «koreografiske symfonien» som han skrev i årene 1909-12 til Diaghilevs Ballets Russes.

Med et slikt program måtte det nødvendigvis bli en kveld i klangens tegn. Opulente lydmalerier, sitrende harper, krydrede instrumentblandinger, duse farger, doven sanselighet. Jovisst, det var der altsammen, alt hva man normalt forbinder med musikalsk impresjonisme. Og i tillegg gjorde vi da et interessant, nytt bekjentskap: kveldens solist, den unge svenske sopranen Camilla Tilling, som med slank, presis stemme ga Ravels Shéhérazade en kjølig tilbakelent, sensuell dimensjon.

Men selvsagt var det orkestrets kveld. Et velspillende orkester, konstant i sentrum, med full kontroll i alle grupper. Spesielt imponerende var den sjeldent spilte totalversjonen av Ravels Daphnis og Chloé som fikk en nærmest plettfri fremførelse. At intensiteten ikke var like sterk hele tiden under dette nesten timelange verket, og at man som tilhører av og til var ved å miste konsentrasjonen, skyldes så visst ikke orkestret. Og heller ikke Bergen Domkantori som stort sett gjorde en bra jobb med Ravels ordløse vokaliser.

Problemene ligger i verket selv. For uansett at Ravel har forsøkt å skape en sammenhengende, symfonisk komposisjon, så kan det ikke skjules at dette er musikk beregnet som underlag for den russiske ballettens dansere. Dette er «numre», en lang, lang serie korte avsnitt som det aldri riktig lyktes Ravel å forbinde til en større helhet. En svevende, merkelig retningsløs komposisjon. Som i tillegg ofte er på nippet til å slå over i det rene kitsch. Tiden har fart ille med dette verket.

P2-hermetikk

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 28.12.2001

Hvis du er P2-lytter og liker å våkne til musikk, kjenner du sikkert igjen situasjonen: Klokkeradioen går på. Du lytter til Tidlig Tonefølge. Men begynner hurtig å lure på om du er riktig våken. For er det ikke som om du har hørt det hele før? De samme låtene. I eksakt samme rekkefølge. Med samme programvert. Med samme kommentarer innimellom. Drømmer du? Nei da, du hører bare en gjenutsendelse av et program som gikk for et par dager siden. En uannonsert gjenutsendelse. Enda en gang.

Det er mange av den slags snikrepriser på P2 om morgenen mellom seks og sju. Litt for mange. Den offisielle forklaringen er sykdom blant de ansatte. Og det er naturligvis nok mulig, men allikevel ... ? Kunne du forestille deg at Dagsnytt-redaksjonen gjenutsendte timenyhetene fra siste mandag på grunn av sykdom blant journalistene? Nei, vel?

Uansett de ansattes helbredstilstand er Tidlig Tonefølge-hermetikken først og fremst et uttrykk for hvordan musikkredaksjonen vurderer denne tidlige del av sendeflaten. Og hvordan de ser på lytterne. Et uttrykk for redaksjonelle prioriteringer, med andre ord. Kanskje også et uttrykk for en feilslått programpolitikk?

For siste år på samme tid, var det jo slett ingen problemer overhodet. Da var det Alltid Klassisk-redaksjonen som hadde ansvaret for programmet. Men dette ble stoppet av P2-ledelsen som pr. 1. januar 2001 ga oppdraget til Klassisk redaksjon med den klausul at ca. 40 % av tilbudet fra nu av skulle bestå av noe annet enn klassisk musikk – ifølge P2-musikkredaktøren for å imøtekomme «svært mange P2-lytteres ønske om 'ikke bare' å ha klassisk start på dagen».

Noe annet enn klassisk, altså, men ikke pop og ikke rock. For dette er jo tross alt P2. Og derfor har det vært svært mye bossa nova og tango og Sting og Kari Bremnes og Joni Mitchell og Jan Garbarek og slikt om morgenen i år. For slett ikke å snakke om Beatles goes Baroque. Pluss en tydelig tendens til classics light i den klassiske delen av programmet.

Er det blitt flere kunder i P2-butikken av den grunn? Er de gamle kundene mer fornøyde nå etter et helt år med musikalsk edel-kitsch, årgangs-rock, cocktail-jazz og halvhjertede programverter? Det er vanskelig å ha noen kvalifisert mening om slikt. Men at musikkredaksjonen selv ikke har noen som helst tro på prosjektet, det er i det minste krystallklart. Hver gjenutsendelse forteller det.

Jeg personlig har skiftet til Alltid Klassisk om morgenen. Og jeg takker for at det ikke lyktes marketingsfantastene i NRK-ledelsen å få nedlagt denne kanalen. I denne omgang.

Sesongstart

Bergens Tidende Morgen, 02.12.2001

Bach: Juleoratoriet

Solister: Isa Katharina Gericke, Siv Oda Hagerup, Martin Petzold og Joakim Klüft

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Karstein Askeland

Korskirken

Storslått fremførelse av Bachs Juleoratorium i Korskirken med Collegium Musicums kor og orkester

Så er det visst offisielt: Det er desember, det er snart jul, sesongen for julekonserter er begynt. Og hvilken sesongstart: Lørdag kveld la Collegium Musicum ut med en overrumplende frisk og energisk fremførelse av Bachs Juleoratorium i Korskirken.

Egentlig var det bare fire av de seks selvstendige kantatene som ble spilt i går, men Bachs musikk egner seg glimrende til denne fremgangsmåten. Vel er det musikalske og tekstlige referanser på kryss og tvers mellom de enkelte kantatene gjennom hele dette lange verket, men det går faktisk an å klippe litt hist og her, for først og fremst er det snakk om serier av «numre», en strøm av sinfoniaer, koraler, resitativer, arier. Hele tiden underholdende, avvekslende. Og hele tiden stor musikk.

Og så hadde Collegium Musicum et virkelig trumfkort på hånden denne kvelden: den fantastiske tenoren Martin Petzold, hentet opp fra Bachs Leipzig. Petzold er operasanger til daglig, men er også en riktig oratoriesanger i den store tyske tradisjonen, med en stemme som er som skapt for Evangelistens parti: kraftig over hele registeret, smidig, fløyelsmjuk, og i tillegg har den hele den erfarne operasangers uttrykkskraft. Alene det store Maria-resitativet i Kantate nr. 3 var hele kvelden verd.

I denne sammenhengen kom de tre andre solistene nødvendigvis til å stå noe blekere. Men det var faktisk mange flotte innsatser underveis: Siv Oda Hagerups sødmefylte Maria-sanger, Isa Katharina Gerickes slanke sopranstemme som Forkynderen i Kantate nr. 2 og i duett med den solide bassen Joakim Fürst i Kantate nr. 3. Og mye mer.

Og så må vi ikke glemme orkestret og koret og dirigenten Karstein Askeland som kvelden igjennom holdt høyt nivå - og dampen oppe. Det sies at Collegium Musicum består av amatører og profesjonelle. Men det var bestemt ikke noe amatøraktig å spore i denne versjonen av Juleoratoriet.

De som ikke nådde til Korskirken i går, kan høre konserten i kveld i Haus Kyrkje. Turen anbefales.

Religiøst kitsch

Bergens Tidende Morgen, 05.11.2001

Verk av Bjørn Kruse, Giya Kancheli og Shostakovich:

Vegard Landaas, saxofon

Bergen Kammerensemble

Leder: Elise Båtnes

Autunnale

Teatergarasjen

Autunnalens avslutningskonsert med Bergen Kammerensemble i strålende tolkning av Shostakovich

Musikerne i Bergen Kammerensemble setter i gang med aller siste nummer på aller siste konsert på årets Autunnale. Komponisten er Shostakovich, verket en versjon for stort ensemble av hans 10. strykekvartett. Og plutselig sitter alle, publikum og musikere, helt ute på kanten av stolene. Stemningen i salen er merkbart forandret.

Det er energi, det er intensitet i musikken. Og vi får en skarp, poengtert tolkning av dette merkelige verket, disse fire satsene som på overflaten virker så enkle og fremadrettede, men som på forunderlig måte forvandler seg underveis slik at musikken ender med å vende tilbake til utgangspunktet og forsvinne i den blå luft.

Før vi kom så langt, var det samtidsmusikk på programmet. Først en uroppførelse av Bjørn Kruses «Pierrots Lament og Harlequinade» som viste seg å være et elskverdig underholdende, men også temmelig ensformig stykke musikk med den glimrende sopransaxofonisten Vegard Landaas i hovedrollen. Landaas var også solist i Giya Kanchelis «Night Prayers», et verk opprinnelig skrevet for Kronos-kvartetten i 1992, men to år senere versjonert for sopransax, strykere og tape, og dedisert til Jan Garbarek. Gjenhøret i Teatergarasjen endrer ikke på førsteinntrykket fra Garbareks innspilning på ECM: Dette er musikk som det er vanskelig å ta på alvor. Religiøst kitsch, patetisk, klagende sentimentalt, musikk beregnet til å bli spilt med himmelvendte, tåreblendede øyne.

Man forstår hvorfor musikerne virket så entusiastiske da de satte i gang med Shostakovich.

Et slitesterkt opplegg

Bergens Tidende Morgen, 27.10.2001

Verk av Schubert, Mozart og Haydn

Solist og dirigent: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Philippe Entremont på besøk i Grieghallen med tre verk fra Wienermusikkens gylne tid

En Schubert-ouverture, en klaverkonsert av Mozart med dirigenten som solist, og til sist en av Haydns London-symfonier – slik var opplegget da Philippe Entremont gjestet Harmonien i oktober 1999. Og slik var opplegget på torsdag. «Same procedure as last time». Ikke den helt store fantasien i programleggingen.

Men klager vi da? Overhodet ikke. For dette er et slitesterkt opplegg som fungerer utrolig bra. Den gang som nå. Tre verk fra Wienermusikkens gylne tid, en gjennomprofesjonell og gjennommusikalsk dirigent som kan perioden ut og inn, og et orkester som liker seg med denne dirigenten og i dette repertoaret. Slik blir det flott musikk og flott konsert av. Den gang som nå.

Og tror du at et program som dette nødvendigvis må bli ren rutine, er det bare å tro om igjen. Når Entremont springer opp på podiet og setter BFO i gang med Schuberts Rosamunde-ouverture, klinger alle gamle svisker som nye. Det er skarpe markeringer, det er brå temposkift, det er oppdrift og svev i musikken. Og slik fortsetter det utover kvelden.

Man merket at det var jobbet med de store linjene gjennom Mozarts klaverkonsert nr. 17 og Haydns symfoni nr. 104, men også at Entremont og BFO hadde vært nede i detaljene, at dynamikk og frasering var blitt pusset opp, og at det var jobbet med den samlede orkesterklangen – som i alle tre verk var forbilledlig gjennomsiktig med et perioderiktig kammermusikalsk preg.

Vel var det mye musikalsk solskinn i Grieghallen denne torsdag, men det var også brå glimt av andre, dypere følelsesregistre. Kanskje mest overveldende i Mozart-konserten hvor Entremont setter seg til flygelet og etter en virtuos, ungdommelig kjepphøy første sats plutselig blender ned og - omhyggelig, nyansert - forteller en lavmælt, renskåret historie om tap og sorg.

Musikalske gjester fra Heidelberg

Bergens Tidende Morgen, 11.10.2001

Verk av Glinka, Borodin, Beethoven og Grieg

Collegium Musicum, Universitetet i Heidelberg

Dirigent: Peter Shannon

Sirenene og Arme Riddere, Universitet i Bergen

Kor Orkester Festival Bergen

Grieghallen.

Flott åpning av KOrkFeBer med imponerende tysk amatørorkester

KOrkFeBer – navnet er kanskje ikke det lureste markedsføringsgrep. Men det står i alle fall for «Kor Orkester Festival Bergen», et treff for internasjonale studentkor og -orkestre, organisert av damekoret Sirenene fra Universitetet i Bergen.

Festivalen hadde offisiell åpning i Grieghallen i går. Det var en nydelig versjon av Griegs Ave Maris Stella ved vertene Sirenene og deres mannlige Bergens-kolleger, Arme Riddere. Det var velkomstord ved universitetets rektor, Kirsti Koch Christensen. Men først og fremst var det flott orkestermusikk, spilt av det imponerende Collegium Musicum fra Universitetet i Heidelberg under ledelse av irske Peter Shannon.

Det er snakk om et fullt utbygd orkester, sammensatt av amatører fra alle Heidelberg-universitetets fakulteter. Men det høres bestemt ikke ut som amatører. Allerede fra starten med Glinkas ouverture til Ruslan og Ludmilla sto det klart at her var et orkester som kunne spille sokkene av de fleste. Anført av en dirigent med klare meninger om presisjon og med sans for store, sterke linjer. Strykerseksjonen som vanligvis er det svake leddet i slike orkestre, var imponerende samspilt. Og treblåserne som kunne høres litt forknytte ut i Glinka, kom sterkt tilbake i Borodins Polovetserdanser med en innsmigrende tolkning av «Stranger in Paradise»-temaet.

Og så var det Beethoven da. Den 8. symfonien. Gjennomgående i et ganske bredt tempo, men samtidig i en stram og streng tolkning. Det hevdes at det er den lyse, vennlige Beethoven man hører i dette verket. Og det er for så vidt korrekt, men Peter Shannon og orkestret gjorde det også helt klart at det under den muntre, enkle overflaten ligger en kompleks musikalsk arkitektur, en spenning bygd opp omkring en rytmisk ambivalens som starter i førstesatsen og som først utløses mot slutten av fjerdesatsen.

Hvis KorkFeBer-konsertene holder samme standard de neste dagene, er det mye å se frem til.

Musikalsk supermarked

Bergens Tidende Morgen, 08.10.2001

Oboe Concertos

Verk av Corigliano, Kverndokk og Denisov

Solist: Steinar Hannevold, obo

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Bergen Filharmoniske Orkester

Simax

Steinar Hannevold og BFO tolker postmodernistiske verk.

Å jogge i Central Park med gregoriansk korsang på walkman’en; å sitte i rushtrafikken og høre musikk fra Bali på bilradioen, å skøyte over FM-båndet, å gli fra barokk til rock – slike opplevelser ble postmodernismens musikk skrevet på. Alle verdens musikkformer er tilgjengelige og kan brukes av dagens komponister; det er ikke lenger noen tidsånd, ikke lenger noen samlende stil - sa de den gangen. Men euforien over det musikalske supermarkedet var, viste det seg senere, nettopp selve tidsånden; fascinasjonen av stilmangfoldet var, viste det seg, nettopp tidens stil.

Steinar Hannevold nye plate demonstrerer alt dette i praksis. Den starter nemlig med en tøff, flott tolkning av det verket som mer enn noe annet innvarslet den musikalske postmodernismen: John Coriglianos obokonsert fra 1975. Her er det fem satser sprengfulle av ekkoer og inspirasjoner fra all verdens musikk, men når man hører verket i dag er det først og fremst den enhetlige stilen som er slående: dette er profesjonell, blankpolert, publikumsvennlig musikk, et stykke Americana slik man skrev den slags i 1975. Det man den gangen trodde var stilmangfold, viser seg i gjenhøret å være en tidstypisk banalisering av fremmede kulturer og tidligere epoker.

Kitschy, flat musikk, jo visst – men dette er bestemt ikke noe dårlig verk. Det er - som den populærkulturen det er en del av – avslappet, uhøytidelig, humoristisk. Og hamrende profesjonelt konstruert.  På platen får det en tilsvarende profesjonell tolkning. Hannevold er konstant i sentrum med en karakterfull, virtuos solostemme full av sangbare linjer og tekniske utfordringer som løses med bravur. Og i bunnen ligger det en effektiv orkestersats bygd opp med sterk arkitektonisk formsans. Det er tydelig at både Hannevold og BFO har kost seg med dette verket.

På denne bakgrunn kommer Corigliano-eleven Gisle Kverndokk uvegerlig noe svakere ut. Hans konsert for obo og orkester og obligat strykesekstett er komponert som en lang, sammenhengende sats. Det er en del interessante avsnitt og effekter i verket, men som helhet virker det rådløst, uten klar struktur. Og det er ikke mye stoff å gå på for solisten som etter en stund begynner å høres insisterende og gnålende ut.

Platens store overraskelse kommer til sist: en obokonsert av russiske Edison Denisov. Verket som er skrevet i 1986, er et eksempel på det man i sin tid omtalte som reflektert postmodernisme. Det består av tre velskrevne satser med oboen i stadig, intens konversasjon med orkestret. Slik Hannevold og BFO spiller verket blir det et slags ettertenksomt tilbakeblikk på den klassiske konsertformen, en kritikk av tradisjonen formulert fra et nåtidig ståsted, men også en reddende aktualisering av tradisjonens muligheter. 

Frontberetninger fra en musikalsk revolusjon

Bergens Tidende Morgen, 05.10.2001

Verk av Haydn, Beethoven og Schubert

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Bergen Kammermusikkforening

Troldsalen

Stor klaverkveld i Troldsalen med Einar Steen-Nøkleberg. Bergen Kammermusikkforening åpner sesongen.

De siste klaversonatene til Haydn, Beethoven og Schubert - det var opplegget i Troldsalen på torsdag. Tre verk fra en kort periode på om lag tretti år. Enkelt og greit. Men hvilke tre verk, og hvilken periode! Først etterpå skjønner man hvor ufattelig ambisiøst dette programmet er. Og hvor stor en pianist Einar Steen-Nøkleberg er som maktet å gjennomføre det.

For dette er jo ikke bare tre av klaverlitteraturens tyngste verk, det er tre frontberetninger fra en av de største revolusjonene i europeisk musikkhistorie. I 1794 er sonaten ennå den sentrale, selvsagte formen. Men Haydn som mer en noen annen har utviklet den, er allerede i gang med å presse den innefra med harmoniske og melodiske spenninger som den nesten ikke kan romme (Hob. 52). Og i 1822 er bruddet et faktum: Beethovens op. 111 er bare en sonate av navn. Allerede i førstesatsen sprenger et subjektivt uttrykk seg gjennom det klassiske skjemaet, og musikken vender aldri tilbake igjen, den klinger ut i en uendelig lang, mediterende andresats. Og endelig i 1828 er vi hinsides bruddet. Hos Schubert (D. 960) er sonateformen blitt teknikk, en rekvisitt som kan brukes som ramme om en ustoppelig strøm av musikalske innfall.

Alene å komme seg helskinnet igjennom disse tre fryktinngytende verk er en prestasjon i seg selv. Men utover den suverene, tekniske beherskelsen av stoffet var det mest imponerende ved Steen-Nøklebergs tolkning dette at han kvelden igjennom demonstrerte den indre sammenhengen mellom verkene, ikke som tørt musikkhistorisk pensum, men som levende, klingende musikk, som overordnede grep og ørsmå detaljer i fremførelsen. Hans Haydn var mørkere, mer dramatisk enn det er vanlig, men dette nettopp som en foregripelse av det som skulle komme. Og hans Schubert var nok fargerik, full av melodiske fraseringer, men også klar, ettertenksom, alvorlig, spilt som en erindring om det som var gått forut.

Kveldens omdreiningspunkt var klart nok Beethoven. Og da Steen-Nøkleberg i andresatsen av op. 111, etter et kvarters ren C-dur, satte den store trillen inn, da forsto man at alt i dette verket, og alt i denne kveldens musikk, er kommentarer til dette historiske stedet hvor all bevegelse stanser, hvor musikken blir vektløs og oppløser seg selv. 

Modernitetens konflikter

Bergens Tidende Morgen, 29.09.2001

Verk av Prokofiev, Tsjaikovskij og Bartók

Solist: Sebastian Dörfler, cello

Dirigent: Mario Venzago

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Triumferende tolkning av Bartóks Mandarin. Sebastian Dörfler som solist i Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner

Sett i musikkhistoriens bakspeil har alt funnet sin rette plass, verkene ligger nydelig på rekke og rad, stilarter og skoler følger logisk etter hverandre i geledd, det er orden i sysakene. Men da musikken i sin tid ble skapt, hvordan var det da? Da var det kaos og konflikt, da var det verk som pekte i alle retninger, da var ingenting avklart. Ennå.

I 1917 satt Sergej Prokofiev i St.Petersburg og prøvde ut hvordan det var å komponere uten å ha et klaver å støtte seg til; i 1918 jobbet Bartók Béla i Budapest med å sette musikk til en pantomime. Prokofiev endte opp med sin første symfoni, Bartók med «Den forunderlige mandarin». Når de to verkene støter sammen i en konsertsal i Bergen i dag, er det vanskelig å fatte at de er skrevet innen for samme år, i samme del av verden. Ja, at de faktisk tilhører samme musikkhistorie.

For det er voldsomme, uforsonlige kontraster mellom disse to verkene, kontraster som ble spilt maksimalt ut på torsdag i Grieghallen. Det startet med Prokofiev-symfonien, en penneprøve i klassiserende stil, kort og knapp i formen, luftig i klangen. Avviklet lett og elegant av BFO og den fine sveitsiske dirigenten Mario Venzago, med rytmisk svev og sirlig omhu for detaljen, i en tolkning som hadde dandyens tørre, ironiske tone, men som også nøkternt demonstrerte hvor foruroligende tett Prokofiev her er på den mest banale delen av underholdningsbransjen.

Og så, etter pausen, trumfkortet: Bartóks Mandarin som med en gang går direkte inn i sentrum av det tidlige 20. århundres forestillingsverden. At Bartók var ekspressionist i disse årene, tett på Schönberg og Wienerskolen, det ble helt tydelig i BFO og Venzagos flotte, triumferende tolkning. Her var det brå kast og store utladninger, men også klarhet, nitid redegjørelse for alle tråder i den innfløkte teksturen og for alle skeive taktslag i den komplekse rytmikken. Og underveis ble det da også demonstrert at vel var Bartók en sentraleuropeisk modernist, men han var like fullt seg selv, en komponist fra modernitetens utkant - som kanskje nettopp derfor formådde, bedre enn noen annen komponist i tiden, å spille inn mot sentrum og artikulere modernitetens mest vanskelige tanke- og følelsesmessige konflikter.

Før pausen var Sebastian Dörfler solist i Tsjaikovskijs Rokokko-variasjoner. Vi kjenner Dörfler som en fin førstecellist i BFO, som en glimrende kammermusiker, og som et sympatisk, kulturpolitisk engasjert menneske. På torsdag spilte han Rokokko-variasjonene med lys, elegant tone, bra teknikk og mye musikalitet. Allikevel overbeviste han ikke som solist. Det var noe andpustent over tolkningen hans, fraser som ikke ble helt foldet ut, en del ru pletter i intonasjonen, men først og fremst hadde han vanskelig ved å sette autoritet bak musikken, brenne igjennom akkompagnementet og få solostemmen opp å sveve over orkesteret.

Ung triumf

Bergens Tidende Morgen, 08.09.2001

Verk av Mozart og Mahler

Julia Fischer, fiolin

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Sesongstart i Harmonien. Møte med en talentfull ung fiolinist. Problematisk fremførelse av Mahlers 5. symfoni.

Når tyske Julia Fischer avslutter en kadense og orkestret tar over, blir hun et øyeblikk stående med buen høyt hevet. Som i triumf. Og det forstår man godt. For det er noe suverent, noe selvfølgelig og seierrikt over hennes tolkning av Mozarts 4. fiolinkonsert. Fischer er bare 18 år, men har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg og går uten omsvøp direkte til musikkens kjerne. Og spiller dette verket slik det bør spilles: triumferende, uslåelig. Et verk skrevet av ung komponist fremført denne kvelden av en ung fiolinist som bobler av energi og overskudd.

Man kommer uunngåelig til å tenke på den unge Anne-Sofie Mutter og hennes platedebut med Mozarts 3. og 5. fiolinkonsert, men Julia Fischer er ikke Mutter, hun er seg selv, en sterk og selvstendig stemme. Klangen hennes er slank, fraseringen smidig, og tolkningen lett og elegant, uten å bli overfladisk. At hun også har sans for de tyngre verkene, demonstrerte hun i ekstranummeret med en frisk tolkning av fugaen fra Bachs første fiolinsonate.

Simone Young og BFO har ved tidligere anledninger prestert flotte, overbevisende Mahler-tolkninger. Men her ved inngangen til Youngs siste sesong i Bergen, er det ikke lengre den nødvendige elektrisiteten i forholdet. Og fremførelsen av Mahlers 5. symfoni ble langt fra den opplevelsen man hadde kunnet håpe.

Vel var det mye glede seg over. Som alltid med BFO. Flotte soloer fra trompet og horn, en imponerende rekke messingblåsere som holdt høyt nivå tvers gjennom alle kveldens umenneskelige anstrengelser, fine innsatser i alle grupper. Mange nydelige detaljer altså, men nettopp detaljer, ikke helhet. Den enorme, kompliserte formstrukturen som Mahler bygger opp gjennom dette lange verket, den var det vanskelig å høre. Noe som hadde å gjøre med at Young og BFO aldri fikk riktig hold på symfoniens første avdeling.

Den innledende Sørgemarsj skal spilles «Med avmålte skritt. Strengt. Som en gravferd», skriver Mahler. Men her gikk den litt for langsomt, i et litt for makelig, nesten slentrende tempo, helt uten den stramme intensiteten som er nødvendig for å drive fortellingen i gang, denne lange musikalske fortellingen som en time senere skal falde til hvile og klinge ut i en høystemt forløsende koral. Detaljorienteringen var spesielt tydelig og uheldig i andresatsen hvor spillet mellom allegroen og de konstante innbruddene fra førstesatsens materiale nærmest fremsto som en serie brå, uforståelige kontraster. Først ved det store, triumferende vendepunktet i andresatsen begynte det å bli sammenheng i fremførelsen, men da var mye allerede tapt.