I røyk og damp

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

«Nattstemninger»

Randi Stene, mezzo

Bjarte Hjelmeland, opplesning

Christian Eggen, dirigent

Cikada

Håkonshallen

På musikalsk opplevelsesferie i Håkonshallen

«Det er en del av opplegget», sa den bunadskledde jenten som svingte med klokken og kalte oss inn, lang tid før konserten egentlig skulle starte. Inne i salen var det dunkelt og tåket, og det var dempet klirren og knirken hist og pist, for orkestret var allerede så smått begynt å spille. Og da konserten så kom riktig i gang, ble det hele enda mer effektfullt, med designerlys og imitert frostrøyk. Pluss seks stykker moderne musikk, spilt uten pauser i mellom. Jovisst, det var «nattstemninger» i Håkonshallen sent lørdag kveld. Vi var på musikalsk opplevelsesferie med Randi Stene, Bjarte Hjelmeland og Cikada-gruppen.

Vel, det var ikke helt så forferdelig som det kanskje høres ut. Faktisk var det til tider ganske stemningsfullt i Håkonshallen denne kvelden. Spesielt når Bjarte Hjelmeland deklamerte fra W.H. Audens «Twelve Songs», inntrengende, sørgmodig, med stor, uttrykksfull stemme og flott engelsk diksjon.

Men gjør man musikken en tjeneste med slike arrangementer, blir den mer forståelig, mer tilgjengelig ved å bli «en del av opplegget»? Kvelden ga ikke noe entydig svar på dette spørsmålet.

De eldste stykkene, to sanger fra Georg Crumbs serie av Lorca-inspirerte komposisjoner, klarte seg faktisk ganske utmerket i denne sammenhengen, spesielt den østlig klingende «Night of the Four Moons» hvor vi fikk høre Randi Stene som dramatisk fortolker av samtidsmusikk med fin beherskelse av hele det moderne uttrykksregistret – og hvor vi oppdaget at pianisten Kenneth Karlsson også spiller en saftig bottleneck banjo.

Derimot var det vanskelig å få noe klart inntrykk av de to norske bidragene, en lyrisk pianostemning av Asbjørn Schaathun og et verk for større besetning av Christian Eggen, begge inspirert av Audens sanger. Og danske Bent Sørensens to vakre, svevende, men også meget konsentrasjonskrevende kirkegårdsfantasier hadde så visst fortjent noe bedre enn å bli spilt i røyk og damp og å skulle konkurrere med falsk månelys.

I de saliges boliger

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

Verk av Diepenbrock og Mahler

Nathalie Stutzmann, alt

Riccardo Chailly, dirigent

Koninklijk Concertgebouw Orkest

Grieghallen

En av de mest overbevisende Mahler-fortolkninger i manns minne

Årets Festspill har vært preget av sterke kvinner og dype, mørke stemmer. Randi Stenes mezzosopran, Kim Kashkashians bratsj – og nå sist: Nathalie Stutzmanns overdådige alt.

Jo visst, det er bare å takke og bukke. Festspilldirektøren har gjort det igjen, brakt enda et av tidens internasjonale toppnavn til Bergen: Plutselig står hun der – Nathalie Stutzmann, den store, franske Schumann-fortolkeren – en lørdag kveld i Grieghallen, sammen med Concertgebouw orkestret og Riccardo Chailly, som solist i nederlandske Alphons Diepenbrocks «Hymne til Natten» med tekst av Novalis.

Det er et stort anlagt verk, tungt, flott, et stykke velhengt senromantikk med minnelser av Wagner. Og Stutzmann følger opp hver eneste nyanse i musikken og i Novalis' tekst – med en stemme som både kan være som «drueklasenes gyldne elv» og som «mandeltreets vidunderolje», melankolsk tilbaketrukket når det kreves, og av og til, på sentrale steder, med et langsomt vibrato som starter helt inne i kjernen av tonen og slutter med å åpne tekstens nattehimmel.

Festspillpublikummet «couldn't care less». Reaksjonen etterpå var høflig, kjølig og dypt uinteressert. Folk skjønte visst ikke helt at de her, med Novalis' ord, hadde fått overrakt «nøkkelen til de saliges boliger».

Til gjengjeld var det sikkert ingen som var i tvil om at noe fantastisk kom til å skje da Riccardo Chailly og Concertgebouw'ene satte an til Mahlers femte symfoni. Først den ensomme trompeten, det stille, klokkeklare messingsignalet som vokser og blir til en fanfare. Så: en orkestral erupsjon av titanisk velde som ryster Grieghallen helt ned i betongfundamentet. Og så: det brå omslag, de dype strykeres inntog, melodisk syngende, strømmende. Jo, sannelig, her ble perleporten slått opp, på vidt gap – for en av de mest overbevisende Mahler-fortolkninger i manns minne.

Det er fremdeles ikke lett å spille Mahler, men nederlenderne har åpenbart denne musikken skrevet inn i genene. For her var det endelig en oppførelse hvor man følte at alt ble spilt etter den opprinnelige hensikten, hvor man kunne høre hver eneste av Mahlers pedantisk nøyaktige markeringer av tempo og dynamikk, hvor adagietto'en ble åpnet «sehr langsam», «seelenvoll», slik det står skrevet i partituret, hvor de komplekse instrumentblandingene hver gang var i optimal balanse.

Og man skjønte at selv om Mahlers musikk måtte vente et halvt århundre, helt frem til oppfinnelsen av LP platen og stereoen, før den for alvor ble hørbar, så er det tross alt i konsertsalens offentlige rom den hører hjemme. Det er først her man riktig kan overskue det voldsomme, brede musikalske lerretet som slås opp, det uendelig kompliserte tematiske vevet, melodiene som beveger seg gjennom rommet fra instrument til instrument. Og det er kun her man får den fulle opplevelsen, det ultimative rush når hele orkestret plutselig samler seg og blir til en eneste bankende, dunkende organisme i en frådende utblåsning, anført av høyt løftede horn og oboer.

Etterpå var det var stående applaus, drøssevis av fremkallelser, bravorop til hornene, til messingblåserne, til hele dette fantastiske orkesteret. Og blomster til dirigenten. Som beskjedent sendte dem videre til den fabelaktige førstetrompetisten.

Ørets erkjennelse

Bergens Tidende Morgen, 02.06.1998

«Siste nytt fra Bergen»

Ingar Bergby, dirigent

BIT 20 Ensemble

Music Factory

Nye Bergenskomposisjoner på musikkfabrikken

Siste helg var det «The Oslo Sound» på Music Factory. Og fredag kveld var da turen kommet til «Siste Nytt fra Bergen». Oppmuntrende nytt: «Sinfonietta» av Torstein Aagaard-Nielsen og «Movements» av Knut Vaage. To ferske – og friske, spenstige   verk, fremført med omhu og engasjement av BIT 20 og dirigenten Ingar Bergby.

Er det en særlig «Bergen Sound»? Kanskje det. I hvert fall har de to verkene mye til felles: solid håndverk, bra utnyttelse av blåsere og slagverk, av og til en rytmisk jazzy skrivestil, og, mer generelt, en avslappet, nesten gemyttlig bruk av mange slags musikalske effekter.

Jeg tenkte på Adorno mens jeg hørte disse verkene. Ikke på den merkelige karikaturen som ble så voldsomt kritisert i BT her om dagen, men på filosofen, musikkteoretikeren Adorno som talte om «musikkmidlenes historiske tendens», om utviklingen som fratar visse virkemidler den vekten de tidligere hadde. Jeg tenkte på den historiserende, spesifiserende tenkeren Adorno som i boken om «Den Ny Musikkens Filosofi» skrev at komponisten må svare riktig på de spørsmålene materialet stiller, og som samtidig understreket at hva som er musikalsk riktig eller feil er noe som avgjøres konkret, «i hvert enkelt øyeblikk», gjennom «ørets erkjennelse».

Hva om denne Adorno hadde vært på konsert fredag kveld? Da hadde han sikkert sagt at Aagaard-Nielsen og Vaages lekende omgang med tradisjonen nettopp er mulig i dag, fordi modernismen har gjort de gamle musikalske virkemidlene tilgjengelige på en ny måte, frigjort dem fra den tunge, spesifikke vekten de hadde engang.

Og så ville han kanskje ha talt begeistret om det tredje verket som ble spilt denne kvelden, Yngve Slettholms Aura – en lang, strengt gjennomkontrollert komposisjon hvor en serie ørsmå tematiske splinter settes i spill og skaper en eiendommelig funklende lydskulptur. Tyst, nesten åndeløs musikk. Og helt forunderlig bevegende.

Nettopp nå

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1998

Verk av Bach, Ligeti og Kurtag

Kim Kashkashian, bratsj

Logen

På konsert med en av tidens største bratsjister

Hun har bra timing, Bergljót Jónsdóttir. Gang på gang greier hun å fange inn store, unge kunstnere når de er mest spennende, mest blomstrende, mest i siget. Siste år fikk vi f.eks. møte barytonen Mathias Görne nettopp da han var midt i sitt internasjonale gjennombrudd. Og i år da? Den armensk-amerikanske bratsjisten Kim Kashkashian, for eksempel. Enda en stjerne på vei opp, enda en av dem vi kommer til å tale om lenge etter at Festspillene er forbi.

Vi kjenner henne fra platene. Stille og rolig har hun bygd opp sitt renommé, bl.a. med en rekke innspilninger på ECM der hun både avsøker bratsj-litteraturens klassikere og går utradisjonelle veier for å utvide instrumentets noe begrensete repertoar.

Og så, nettopp nå hvor hun er arrivert på den internasjonale scenen, møter vi henne da på den lokale scenen, live og solo, en torsdag kveld i Logen. Med et intelligent program som bygger overraskende broer mellom gamle fader Bach og de to ungarske samtidskomponistene, Ligeti og Kurtag.

Det litt alvorlig innadvendte bildet som platene kanskje tegner av henne, ble grundig korrigert denne kvelden. Kim Kashkashian er, viste det seg, en bra kommunikator som avslappet og uhøytidelig fortalte om de indre konstruksjonene i Ligetis bratsj-sonate og Kurtags miniatyrer – og som så etterpå, dypt konsentrert, spilte disse umenneskelig kompliserte og krevende verkene, så de ble innlysende, klare og enkle.

Og så var det da Bach – mektig, ruvende, både som innledning og avslutning: to av cellosuitene, nr. 1 og 3, transkribert til bratsj. Hvilket viste seg å være et lykkelig valg. For bratsjen bevarer celloens dybde og varme, samtidig med at den har fiolinens smidighet. Og i Kim Kashkashians hender fikk da disse fortrolige suitene en helt ny karakter, mer sløret melankolske enn vanlig, men også mer strålende, mer bevegelige. Vi gikk hjem med hodet fullt av Bachs magiske musikk. Og av Kim Kashkashians fri, strømmende tolkning, en tolkning der alt var i balanse – bueføring, tonedannelse, åndedrag.

Byens ljom

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1998

Music Factory: Verk av Åse Hedstrøm og John Persen

Thomas Nilsson, marimba

Eirik Raude, vibrafon

Christian Eggen, dirigent

Oslo Sinfonietta

Peer Gynt-salen

Spennende presentasjon av Åse Hedstrøm og John Persens verk for kammermusikalske besetninger

The Oslo Sound – det høres ganske flott ut. Litt som «The New York Avantgarde» eller «The Mersey Beat. Men det spørs likevel om ikke tittelen på lørdagens Music Factory-konsert med verk av Åse Hedstrøm og John Persen var en smule for flott, kanskje til og med litt pretensiøs? For vel har begge komponister vært flittige pådrivere i Oslos samtidsmusikkmiljø. Men to Ultima-direktører gjør ingen skole. Og ett stykk Oslo Plaza gjør ingen storby – selv om kveldens oseaniske innleder, Stig Sæterbakken, visst gjerne hadde sett at det forholdt seg slik.

Vel, vel. Da konserten endelig startet, var det ikke mye downtown Oslo å finne i programmet. Derimot fikk vi en spennende presentasjon av Hedstrøm og Persens verk for kammermusikalske besetninger – to markante komponister, to helt ulike musikalske uttrykk, overbevisende fortolket av Oslo Sinfonietta under Christian Eggens ledelse.

Åse Hedstrøms «Voci» og «Bewegt» for større besetning og «Flow» for solomarimba er verk som alle bearbeider samme problematikk: et lavmælt, flimrende lydmateriale formes langsomt, av og til med skarpe, brå innsnitt, men først og fremst via gradvise endringer i tonehøyde og dynamikk. Verkene er sterkt dissonantiske, preget av en slags crescendo'ets estetikk, uforsonlige, enerverende, men imponerende i deres kompromissløshet, musikk som drives frem og ut under et voldsomt indre press, så voldsomt at man formelig hører grunnmaterialet knake.

Og så i kveldens andre avdeling: noe helt annerledes. Med John Persens «Bugs» og «Arvesøl» kommer vi inn i et musikalsk univers preget av alle slags musikalske inspirasjoner, et univers der mange forskjellige former og elementer monteres sammen til store, flytende strukturer. «Åpne» verk, fordragelig, raus musikk.

Teater for øret

Bergens Tidende Morgen, 24.05.1998

«Refleksjoner over Japan»

BIT 20 Ensemble

Ingar Bergby, dirigent

Håkonshallen

Begivenhetsrik konsert med japanske inspirasjoner og refleksjoner

En gang handlet det om samuraier og geishaer, om feudal grusomhet og eksotisk eleganse. For tyve-tretti år siden var det forestillingen om minimalisme og estetisering av hverdagslivet som dominerte. I dag skriver William Gibson science-fiction-romaner om landet hvor nano-biologiens og genteknologiens fagre nye verden for lengst er begynt. Japan er et bilde i den vesterlandske bevisstheten. Et bilde som hele tiden skifter karakter.

Hvordan ser det musikalske bilde av Japan ut, nettopp nå? Det spørsmålet stilte den japanske mesenen Michio Nakajima fire nordiske samtidskomponister. Og svarene hørte vi fredag kveld, fremført av BIT-20 ensemblet under ledelse av Ingar Bergby.

En flott konsert. Begivenhetsrik på flere måter. Fire urpremierer på en og samme kveld er naturligvis i seg selv en begivenhet. Men også de enkelte komposisjonene var fulle av begivenheter, musikalske begivenheter: sterke effekter, skarpe farger, stor gestikk – en slags teater for øret. Man kjedet seg ikke et sekund. Og fikk underveis mange forskjellige innfallsvinkler til nordboernes musikalske «Japan».

I svenske Staffan Mossenmarks «Return» hører man spinkel musikk for gitar og harpe som etter hvert går under i voldsomt slagverk og blåsermusikk henover en antydet populærmusikalsk bassgang. Tydeligvis et moderne «Japan» preget av brå overganger. I motsetning til islandske Àskell Masson som i «Snjór» fastholder den tradisjonelle europeiske forestillingen om det «japanske» med en sats preget av cymbaler og høye strykere.

Kveldens to andre nordiske verk ga et mindre turist-preget, mindre direkte refererende bilde av Japan. Finske Paavo Heininens «Murasaki in Casa Ando» var simpelthen en drømmende langsom sats, et stykke tradisjonelt modernistisk kammermusikk – hvis det går an å si det slik.

Det verket som kanskje best levde opp til kveldens overskrift var Åse Hedstrøms «Terra». Her fornemmet man nettopp at det var tale om «refleksjoner over Japan», et verk der Japan ikke er til stede som en direkte referanse, men der en estetisk inspirasjon fra en fremmed kultur arbeides gjennom og blir opptatt i det personlige uttrykket.

Men kveldens funn var tross alt et lite, helstøpt verk av japanske Karen Tanaka som ga oss mulighet for å vende blikket den annen vei og se Norge reflektert gjennom en japansk bevissthet. «Frozen Horizon» var tittelen. Frossen horisont. Og verket var nettopp dette. Et meditativt forløp i lange horisontale linjer, et frossent klangbilde som av og til brytes av en melodisk bevegelse i fløyte eller cello. Kjølig, enkelt. Veldig «norsk». Og veldig «japansk». Men først og fremst: vakker musikk.

Debutant i gåseøyne

Bergens Tidende Morgen, 23.05.1998

Marianne Thorsen, fiolin

Julian Milford, piano

Troldsalen

Kraftfull og myndig fiolinist i Troldsalen

Det er nesten ufattelig så mye musikalsk styrke det er i denne spinkle trønderen: Marianne Thorsen, 26 år gammel, fiolinist, årets Rikskonsertdebutant. Debutant i gåseøyne, skynder vi oss å si – for dette er absolutt ikke noen skjelvende nybegynner, det er en sikker kunstner som tross sin unge alder allerede er langt inne i en internasjonal karriere.

Vi hørte henne sist for tre uker siden i Grieghallen som solist i Lasse Thoresens krevende fiolinkonsert. På torsdag i Troldsalen fikk vi et mer nyansert bilde av henne i en konsert med tre store fiolinsonater på programmet – Fauré (nr. 1, op. 13), Debussy og Grieg (nr. 3, op. 45). Pluss, inneklemt mellom disse tre kammermusikalske tungvekterne:  «Fratres» – Arvo Pärts salvelsesfullt tilbakeskuende chaconne.

Et fyldig, vidtrekkende program, altså. Som ble flott fremført av Thorsen i tett samspill med den glimrende engelske pianisten Julian Milford. Det var stor musikalsk spennvidde, og det var typeriktige nyanser i tolkningene, fra Faurés emosjonelt høyspente romantikk til impresjonismens svanesang hos den sene Debussy. Og samtidig var det da anledning til å studere noen grunnleggende trekk i Marianne Thorsens kunstneriske temperament.

Hvis man skal karakterisere hennes spillestil under ett, er det ord som kraftfull og myndig som melder seg først. Selv om hun er en teknisk orientert fiolinist som setter den klare diksjonen i høysetet, så virker hennes tolkninger aldri akademiske, men befriende robuste, ja, i store strekk nesten muskuløst kjødelige, med tydelig og sterk markering av de enkelte frasenes indre artikulasjon. Legg så til at hun har full kontroll over de musikalske forløpene, og at hun styrer samspillet med pianisten med naturlig autoritet. Og at hun kan spille Halvorsens «Veslemøys sang» som ekstranummer, så ikke et øye er tørt.

Nydelig er det i alle fall

Bergens Tidende Morgen, 22.05.1998 

Det kongelige Teater med C.W.Glucks Orfeus og Eurydike

Concerto Copenhagen og Det kongelige Operakor

Dirigent: Ivor Bolton

Regisssør: Andreas Homoki

Medvirkende: Randi Stene, Gitta-Maria Sjöberg, Lise-Lotte Nielsen

Randi Stene i stor, bevegende musikalsk prestasjon

Hva er det egentlig med Orfeus? Hvorfor er det skrevet drøssevis av operaer om denne sangeren og hans mislykkede tur til dødsriket? Hvorfor rangerer denne historien høyt oppe på den europeiske kulturhistoriens topp-ti, oppe sammen med Ødipus, Faust, Don Juan, Hamlet?

Den tyske psykohistorikeren Klaus Theweleit skrev for noen år tilbake at det sentrale i denne historien slet ikke er Orfeus' fortvilelse over Eurydikes død, men det som skjer når de tradisjonelle versjonene slutter, når Orfeus vender tilbake fra dødsriket og forvandler sorgen til stor poesi. Orfeus-myten er, ifølge Theweleit, en grum, morbid historie om kjønnskampen på kunstens område, om forholdet mellom kunstnerne og musene, om mannens kreativitet og hans vampyraktige utnyttelse av kvinnen.

Den ungarsk-tyske stjerneregissøren Andreas Homoki følger denne tolkningen et stykke på vei i sin oppsetning av Glucks barokkopera «Orfeo ed Euridice» som Det kongelige Teater fremførte på Festspillenes åpningskveld. Han gjør spørsmålet om den kunstneriske inspirasjonen til det helt sentrale temaet i operaen, først og fremst ved å la Orfeus' uferdige noteark være det gjennomgående elementet i dekorasjonen. Ganske visst understreker han Glucks naivt moraliserende avslutning, hvor Amor snusfornuftig forteller at Eurydike jo egentlig slett ikke er død, hun lever videre i Orfeus' store verk. Men han ironiserer samtidig over dette ved å fremstille Amor som en liten, prektig og dypt utroverdig speiderjente, underfundig sunget av Lise-Lotte Nielsen.

Vel har oppsetningen sine momenter, men det er bestemt ikke vanskelig å forstå hvorfor den ble slaktet på premieren i København. En tysk kritiker skrev nylig om en av Homokis andre oppsetninger: Man vet aldri riktig hva som er hensikten, «aber hübsch ist es doch» – men nydelig er det da i alle fall. Og det gjelder bestemt også for Orfeus.

For her er det virkelig mye skrik og bekymrende lite ull, mye som ser flott, dramatisk, interessant ut på scenen, men som i realiteten er helt meningsløst: et operakor forkledd som japper med zombie-gestikk hentet fra «The Night of the Living Dead»; en Orfeus som gjennom hele andre akt fjoller omkring sammen med koret på skrå scenegolv med bind for øynene; en kjempemessig vegg som med stort besvær kjøres frem og tilbake uten noe innlysende dramatisk funksjon. Osv. Osv.

Så synd, så synd – med tanke på hvor utrolig bra den musikalske delen av forestillingen fungerer. I orkestergraven fører dirigenten Ivor Bolton et spenstig, veltrimmet «tidlig musikk»-ensemble gjennom Glucks affektfylte musikk i en tidsriktig følelsesladet tolkning. Og på scenen gir Randi Stene en stor, bevegende musikalsk prestasjon som Orfeus. I begynnelsen synger hun med nesten tilbakeholdt åndedrag, fortvilt, men kontrollert, en dempet, sløret sorg – og bryter så alle bånd i tredje akt sammen med Eurydike, i en stor klagende og anklagende utladning hvor hennes mørke mezzo blander seg perfekt med Gitta-Maria Sjöbergs varme, strålende sopran.

Kultur er energi

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 20.05.1998 

Her om dagen leste jeg en interessant artikkel om en suksessrik Bergensbedrift, eller som det sto: «et ambisiøst kompetansemiljø under stadig vekst og profesjonalisering». Det fremgikk at dette «kompetansesenter» har hatt hell med sine «strategier». Driften har vært preget av «lokalt engasjement», men også av «internasjonal orientering og posisjonering». Etter «den første, sårbare oppstartperioden» er bedriften «inne i en helt annen driftsfase med muligheter til langsiktig planlegging. Ikke minst takket være de stabile tildelinger over stats- og kommunebudsjettene». Denne støtten må betraktes som «en tillitserklæring til omsetningsvolum». Og «tross de usikre og kortsiktige økonomiske driftsrammene som var i begynnelsen» kan man i dag konkludere: «Drømmen om langsiktighet og permanent drift er nå blitt virkelighet».

Artikkelens stil er velkjent. Det er slik det skrives rundt omkring i de tusende bedrifter   i årsberetninger og virksomhetsplaner, i rapporter og prospekter. Samme slappe språk, samme oppblåste retorikk.

Men hvorfor er da nettopp denne artikkelen så interessant? Fordi det for en gangs skyld ikke dreier seg om oppdrettslaks eller informasjonsteknologi. Artikkelen står i Festspill-magasinet. Og handler om BIT20, Bergens berømte ensemble for samtidsmusikk.

Umiddelbart virker artikkelens blanding av kulturreportasje og jappespråk helt hinsides. Men likevel: det er noe slående i disse jålete formuleringene, et signal om at noe er annerledes nå, at kunst og kultur i dag tenkes på en ny måte.

Business-retorikken passer i al fall dårlig til de gamle tenkemåtene. Prøv selv: «På Mozarts tid var musikklivet i Wien et ambisiøst kompetansemiljø under stadig vekst og profesjonalisering»; «Griegs liv var preget av lokalt engasjement, men også av internasjonal orientering og posisjonering»; «Beethovens omsetningsvolumen var ikke tilfredsstillende, på 25 år ble det kun til ni symfonier».

Nei vel? Det høres ikke helt bra ut. Men når samme retorikk anvendes om vår egen tids kunst og kultur, klinger den riktig, på en måte. I hvert fald veldig 90-tall'sk.

Bakgrunnen er velkjent: Store deler av kulturlivet har vanskelig ved å klare seg på markedsvilkår og er etter hvert blitt mer og mer avhengige av forskjellige former for støtte fra stat, kommune og næringsliv. Det er dette som BIT20-artikkelen markerer: Det tales om organisasjon og institusjonalisering, om planlegging og drift, om alt hva som må til for å drive kulturliv i dagens Norge. Og for å sende de riktige signalene til de som sitter på pengekassene, beskrives alt dette i kulturbyråkratenes og sponsorenes særlige stammespråk. Men artikkelen demonstrerer også hva som er risikoen i denne situasjon: At byråkratiet blir sitt eget formål, at «driften» blir viktigere enn «produktet». At saken selv – musikken – tapes av syne.

Det er ikke lenge siden det var vanlig å tale om kunsten som noe fremmed, annerledes, som en uavhengig «time out»-sone utenfor de sosiale systemene, et område styrt av en egen utviklingslogikk. Slik er det ingen som taler lenger. Og det er vel dette som er det egentlig nye: I dag er det ingen som prøver å overbevise oss om at kunsten er vesentlig eller viktig. Eller bare noe særlig. Hele poenget er tvert imot å understreke at kunsten er en integrert del av de sosiale systemene. «Kultur er energi», skriver Festspill-sponsoren Statoil i sine annonser. Olje, musikk, elkraft, teater, en joggetur – det er ett fett. Eller som man kan lese i Festspill-magasinet: BIT20 er en bedrift som alle andre, med høye ambisjoner som alle andre. Denne helt vanlige bedriften produserer tilfeldigvis musikk. Og hva så?

Å hoppe før Wirkola

Bergens Tidende Morgen, 03.05.1998

Verk av Thoresen og Brahms

Marianne Thorsen, fiolin

Ion Marin, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Ypperlig fremførelse av Brahms' fjerde symfoni på torsdagkonsert med store musikalske kontraster

Det er vanskelig å hoppe etter Wirkola. Men bestemt også å hoppe før. Og derfor føltes det nesten som en urettferdighet mot Lasse Thoresen at Harmoniens programkomité hadde valgt å sette hans fiolinkonsert opp som første verk på en konsert som sluttet med Brahms' fjerde symfoni. For det er jo de færreste verk i verden som tåler å bli spilt og hørt i sammenheng med dette ruvende musikalske underverk.

Thoresens fiolinkonsert tålte det i hvert fald ikke. Brahms-symfonien etter pausen fikk nærmest karakter av en knusende dom – som nettopp virket urettferdig i betraktning av alle de innlysende, avgjørende avstander i tid, temperament, estetikk osv. som skiller de to verk.

Men når dette er sagt, må det samtidig legges til at Thoresens fiolinkonsert faktisk også er temmelig problematisk når den høres på sine egne, samtidsmusikalske premisser. Vel kan de store glitrende, orkestrale klangskulpturer imponere for en stund, men i lengden er det vanskelig å se bort fra at dyrkelsen av klangen her skjer på bekostning av nok så sentrale musikalske kvaliteter. Det melodiske stoffet er merkelig pregløst, og som musikalsk helhet virker konserten rett og slett formløs, som en uendelig flytende bevegelse uten indre nødvendighet og dynamikk. Og i lange strekk ganske kjedelig.

Det musikalske lyspunktet i denne sammenhengen var unge, talentfulle Marianne Thorsen som ga en imponerende tolkning av Thoresens teknisk krevende solostemme. Vi gleder oss til å høre hende igjen om et par uker i Troldsalen under festspillene, både som solist og i spissen for Leopold Trio.

Får vi også snart høre kveldens dirigent igjen? Kanskje det. Som bekjent er Harmonien på jakt etter en ny sjefdirigent – tre-fire år for sent. Og hver gang en fremmed dirigent ankommer Bergen, går det rykter blant Harmoniens bekymrede venner om at dette sikkert er en kandidat til jobben.

Man kunne håpe at ryktene for en gangs skyld talte sant, for Ion Marin virker som en solid, sympatisk dirigent, og han har tilsynelatende god kommunikasjon med musikerne. Torsdag kveld sørget han for at BFO kom sikkert gjennom Thoresens vanskelige partitur. Og presenterte så, etter pausen, en helt ypperlig fremførelse av Brahms' fjerde. Selvsagt er dette et verk musikerne kjenner ut og inn, et verk som nesten spiller seg selv – men også kun nesten: Det kreves alltid en god dirigent til å få balanse i klangen og tydeliggjøre det komplekse linjespill i de indre stemmene, en dirigent som kan sikre fremdriften og samtidig, midt i alt dette, markere de store strukturelle sammenhengene som går gjennom hele verket, fra førstesatsens musikalske urceller til sistesatsens strenge chaconne. Marin demonstrerte torsdag kveld at han er en slik dirigent.

Brasiliansk besøk

Bergens Tidende Morgen, 24.04.1998

Mario Ulloa, gitar

Mariakirken

Møte med en stor gitarist med overveldende teknikk og formsans

Mario Ulloa, brasiliansk gitarist – formentlig et ukjent navn for folk flest. Men etter onsdagens konsert i Mariakirken absolutt et navn man kommer til å huske. For her møtte vi en stor gitarist med overveldende teknikk og formsans, en begavet musiker som ubesværet beveget seg rundt i hele instrumentets repertoar, fra barokken til vår tid.

Han startet i 1800-tallets europeiske dagligstue med Giulianis wienerklassiske sonate op. 150. Tross tilnavnet «Eroica» er det ikke et verk preget av stor heroisk gestikk, det er først og fremst en serie delikate, tekniske utfordringer som Ulloa løste med omhu og nydelig sans for de avgjørende musikalske detaljene.

Deretter var det Bach, to satser fra fiolinsonate nr. 1, transkribert til gitar av Ulloa selv: først adagioen i en blomstrende, forsiret, nesten improviserende tolkning, og så, som kontrast, fugaen fremført helt enkelt, nøkternt, med en musikalsk letthet man sjeldent opplever i gitarversjoner av dette verket.

Resten av kvelden handlet det om latinamerikansk musikk fra det 20. århundre, musikk preget av store kontraster: Til den ene side f.eks. Ginasteras sonate op. 47 fra 1976, et eksperimenterende verk der klassiske avantgardeeffekter monteres opp mot argentinske folkelige melodier og rytmer – til den annen side en rekke teknisk krevende, men relativt tradisjonelle verk av komponister som Barrios og Villa-Lobos.

Mye av denne latinamerikanske musikken beveger seg i populærmusikkens grenseland, med tydelige inspirasjoner fra for eksempel sambaen. Og slik sett var det god musikalsk logikk i at Ulloa sluttet konserten sin med å spille egne arrangementer av et par nyere brasilianske sanger. Melodisk sjarmerende. Og hårreisende virtuost.

Det uferdige

Bergens Tidende Morgen, 22.03.1998

Verk av Britten og Elgar

Janice Watson, sopran

James Judd, dirigent

Bergens Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spennende fremføring av kontroversiel musikalsk rekonstruksjon

Det finns folk som ikke tåler det uferdige, folk som ikke kan holde fingrene fra store komponisters etterlatte skisser, folk som simpelthen er nødt til å jobbe med saken, prøve å sette stumpene sammen, få orden i fragmentene. Og av og til går det jo bra. Vi kan bl.a. takke den slags ildsjeler for at vi i dag har en fornemmelse av hvordan Mahlers 10. symfoni og Bergs «Lulu» kunne ha blitt hvis komponistene hadde fått leve lenge nok.

Kan vi på samme måten takke Anthony Payne for hans arbeid med skissene til Edward Elgars 3. symfoni? Torsdag kveld var vi på konsert med Bergens Filharmoniske Orkester og den unge britiske dirigenten James Judd hvor vi fikk anledning til å høre Paynes arbeid – bare en måned etter verdenspremieren i London i februar. Men selv etter denne meget aktuelle, meget spennende og meget kompetente fremføringen er det bestemt ikke lett å gi et entydig svar på spørsmålet.

Det er problemer i selve utgangspunktet, både etiske og musikalske problemer. Deryck Cooke rekonstruerte i sin tid Mahlers 10. på grunnlag av Mahlers eget komplette utkast hvor det ikke manglet en eneste takt. Anthony Paynes arbeid er ikke på samme måten en ferdiggjørelse der det dreier seg om å få de siste brikkene på plass, det er snarere en konstruksjon av noe helt nytt, en yngre komponists forsøksvise meditasjon «i Elgars ånd» over noen av Elgars musikalske tanker. For Payne har måttet jobbe med et materiale der gjennomkomponerte, fullt instrumenterte fragmenter ligger side om side med helt uferdige skisser og der ingen ting har funnet sin endelige plass ennå, et materiale som ikke inneholder en fullt utarbeidet plan over verkets større strukturelle sammenhenger.

Det var denne ujevnhet i materialet som var mest slående på torsdagskonserten. Riktignok var det mange typisk Elgarske trekk gjennom hele verket - varm, rund instrumentalklang, intense melodilinjer osv. Men det var samtidig også noe tørt og skjematisk over satsarbeidet, og mange rare, brå overganger fra fullt utviklede sekvenser til noe som nærmest virket som Elgar light. At verket er en problematisk hybrid fikk kanskje sitt tydeligste og paradoksale uttrykk i finalen, den satsen der Payne personlig har tilføyet mest. Strukturelt sett er dette egentlig den mest vellykkede, mest sammenhengende satsen. Og samtidig den som virker mest fremmed og klinger minst Elgarsk.

Før pausen var det også engelsk musikk, nærmere bestemt to verk av Benjamin Britten. Først de fire mellomspill fra «Peter Grimes». Deretter kveldens musikalske høydepunkt: »Les Illuminations», Brittens musikk for sopran og strykere til Rimbauds ungdommelig-revolusjonære tekster. Den amerikanske mediestjernen Barbara Bonney hadde for andre gangen meldt avbud til en konsert i Bergen. I stedet fikk vi høre den unge engelske sopranen Janice Watson som sprang inn med kort varsel   og imponerte med en gjennommusikalsk og overbevisende fortolkning av Brittens opulente musikalske fantasier, en fortolkning der stemmens unge glødende intensitet sto i det helt rette forholdet til Rimbaud-tekstenes «fargete miniatyrer» med deres visjoner om det rene, kaotiske universet.

Løfterik debutkonsert

Bergens Tidende Morgen, 18.03.1998

Verk av Suppé, Britten og Tsjajkovskij

Kjell Seim, dirigent

Ung Symfoni

Grieghallen

Det positive inntrykket fra konsertens første minutter holdt seg kvelden igjennom.

Blåserne var det første man merket seg på debutkonserten med Ung Symfoni i Grieghallen søndag kveld: en flott, fulltonende messingfanfare ved åpningen av Franz von Suppés Ouverture til Lett Kavaleri, og deretter messingblåsere og treblåsere i nydelig samspill. Og etter hvert som musikken utviklet seg ble det flere, ja mange flere, positive opplevelser: ensemblespill preget av soliditet og presisjon, stø kurs gjennom Suppés mange brå temposkift, sikker redegjørelse for de mange dynamiske kontrastene, letthet i de dansante delene, tyngde og dramatikk når det var nødvendig.

Det første inntrykket er alltid viktig. Kanskje spesielt viktig på en debutkonsert. Og da er det gledelig å kunne fortelle at det positive inntrykket fra konsertens første minutter holdt seg kvelden igjennom, fra Suppés ouverture over Benjamin Brittens Young Person's Guide to the Orchestra til Tsjajkovskijs fjerde symfoni.

Med et så nytt og så ungt orkester ville det være merkelig om ikke det var noe som kunne ha vært bedre. Fremføringen av Brittens Guide var et eksempel i så måte. Britten har skrevet et velklingende stykke musikalsk pedagogikk, men nettopp det pedagogiske opplegget med instrumentgruppene som eksponeres enkeltvis demonstrerte på søndagens konsert at Ung Symfoni gjerne kunne hatt noe mer tyngde i strykergruppene. Spesielt tydelig ble det under den avsluttende fremføring av Tsjajkovskijs fjerde hvor strykerne av og til hadde vanskeligheter med å få den rette balansen i forhold til blåserne.

Det er alltid en fornøyelse å være på konsert når Kjell Seim står på dirigentpodiet. Uansett om det er amatører eller profesjonelle han dirigerer, går han til oppgaven med musikalitet og energi. Som f.eks. søndag kveld hvor han fikk de unge musikere til å spille seg helt ut, ut gjennom alle begrensninger slik at musikken ble det sentrale og verkene kom til å leve. Og slik at resultatet ble en vellykket og løfterik debutkonsert for Ung Symfoni.

Generalprøve

Bergens Tidende Morgen, 31.01.1998

Verk av Dvorák og Tsjaikovskij

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Store musikalske kontraster på siste konsert før Bergensfilharmonikernes Japan-turne.

Torsdag kveld var vi på generalprøve i Grieghallen. Hjemmepublikummet fikk høre to av de verkene som  Bergensfilharmonikerne skal presentere for japanerne på turneen de neste ukene: Dvoráks «Fra den nye verden», og Tsjaikovskijs «Pathétique».

To store symfonier altså, begge fra 1893 og begge skrevet i det romantiske formspråket. Og så allikevel: to helt forskjellige verk. Hvor Dvorák er innsmigrende, folkelig, sangbar, er Tsjaikovskij høyspent, dramatisk, følelsesfull.

Torsdag kveld ble disse forskjellene profilert på en noe uvanlig måte. For det var rett og slett som om det var to helt forskjellige orkestre til stede i Grieghallen denne kvelden.

Dvorák-symfonien startet nervøst, urolig. I de to første satsene virket det som om musikerne og Kitajenko kjempet seg frem, fra takt til takt, hektisk, andpustne, uten overblikk og uten overskudd. Det var ujevne tutti, brå, ukoordinerte overganger og alt for mange upresise innsatser, spesielt i treblåsere og messing. Etterhvert falt tingene noe til ro og fremførelsen fikk en mer helhetlig karakter, men det var fortsatt en del problemer underveis, mye sprukken orkesterklang i sistesatsen for eksempel. Og en småsur avslutning.

Og så, etter pausen: Noe helt annet. Et sterkt, selvsikkert orkester som veltet salen med en flott oppførelse av Tsjaikovskij hvor alt satt som det skulle, hvor alle musikalske knaster var høvlet ned, hvor klangen var blanket og bonet, hvor hver detalj var pusset og polert.

La det være sagt med en gang: Så store sprik mellom prestasjonene bør det naturligvis ikke være. Ikke for et orkester i BFO's klasse. Og spesielt ikke når det gjelder verk av denne typen: «Fra den nye verden» er tross alt et av orkesterlitteraturens standardverk.

Men når dette er sagt, så la oss straks slå fast at Tsjaikovskij-fortolkningen var helt imponerende. Når BFO spiller slik, er det en fornøyelse å være på konsert. Og det er egentlig først når det spilles på dette nivå, at det er noen vits i å diskutere og sammenligne ulike fortolkninger av samme verk. Torsdag kveld merket vi oss for eksempel at Kitajenkos «Pathétique» var glansfull, med vekt på den utadvendte følelsesfulle gestikken hos Tsjaikovskij. Andre tolkninger er mulige, andre dirigenter har kanskje mer sans for musikkens underliggende spenning, dens indre patos, så å si. Hovedsaken er imidlertid at Kitajenko og BFO ga en flott og overbevisende argumentasjon for nettopp deres tolkning. En gjennomført musikalsk argumentasjon.

Brå overganger

Bergens Tidende Morgen, 17.01.1998

Verk av Groven, Grieg og Tsjaikovskij

Bodil Arnesen, sopran

Dmitri Kitajenko, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Sammensatt program på årets første torsdagskonsert

«Hjalarljod», Eivind Grovens festouverture til Oslo bys 900 års jubileum i 1950, er kanskje interessant for musikkhistorikere som vitnesbyrd om det inneklemte klimaet i norsk musikkliv på femti-tallet. Men på en vanlig konsert i Grieghallen, en vanlig torsdag kveld i det herrens år 1998, et halvt århundre etter uroppførelsen, virker verket helt malplassert: pompøs bråkende orkesterklang, primitiv satsarbeid, musikk uten forsonende momenter.

Fra Groven til Grieg – overgangen var brå, men bra for ørene. For det var unge talentfulle Bodil Arnesen som sto i sentrum. Og det var Griegs populære orkestersanger det dreide seg om: først Solveigs to sanger fra Peer Gynt, deretter de fire kjente romanse-orkestreringer, med «Våren» som nydelig avslutning  det hele i klare, presise tolkninger. Arnesens unge, lyse sopran harmonerer fint med de lyrisk ettertenksomme momentene i disse sangene, og Kitajenko la i sin tolkning vekt på å fremheve den duse melankolien i Griegs minimalistiske orkestersats.

Etter pausen igjen en brå overgang: Hvis man følte at stemningen hadde vært litt vel vegeterende og pastellfarget i Grieg-avdelingen, så ble det til gjengjeld trøkk og uttrykksbredde for alle pengene da Kitajenko og orkestret kom alene på banen med en sterk, følelsesfull fremføring av Tsjaikovskijs 5. symfoni. Det startet ganske visst litt dvelende, litt forsiktig, og spesielt i den lange Andante cantabile var det problemer med å holde intensiteten oppe, men det sluttet overbevisende og flott, med en lett, elegant vals og en triumferende, fulltonende finale. Og når enden er god, er allting, som kjent, godt.

Musikalske korrespondanser

Bergens Tidende Morgen, 17.12.1997

Verk av Rameau, Beethoven og Brahms

Grigory Sokolov, klaver

Logen

Spennende møte med imponerende russisk mesterpianist

«Mesterpianistene» – det er den overskriften arrangørene har valgt å gi mandagskonsertene i Logen. Det høres kanskje litt ambisiøst ut. Men på mandag var det full dekning for overskriften. Og god grunn til å ta mange andre store ord i bruk. For russiske Grigory Sokolov er en pianist som kan måle seg med de aller største stjernene på det internasjonale firmamentet.

Med Beethovens sonate nr. 16 og Brahms' sonate nr. 1 på programmet demonstrerte han mandag kveld at han har alt som skal til: En ulastelig teknikk som hele tiden står i musikkens tjeneste, en virtuositet som aldri blir et mål i seg selv, et suverent kontrollert anslag som gir klaveret oppdrift, får det til å klinge fritt, synge over hele registret fra det mest lyriske piano til det mest tordnende forte. Dessuten en høyt utviklet formsans og et røntgenaktig blikk for musikkens indre linjer. Hva mer kan man ønske seg?

Ikke rart at navne som Richter og Gilels dukker opp når Sokolov spiller. Men mandag kveld gikk tanken også til en musikalsk enstøing som Glenn Gould. Iallfall merket man et snev av den gould'ske radikalitet og egensindighet da Sokolov åpnet kvelden med en glassklar fremførelse av en suite fra Jean-Phillipe Rameaus siste «Pièces de Clavecin». Politisk korrekte «Early Music»-folk har gjennom årtiers terror fått oss til å tro at Rameau kun er for spesielt interesserte, at hans musikk skal spilles tørt og raslende på cembalo – og så kommer Sokolov altså og gir oss, uten omsvøp og unnskyldninger, en pianistisk fulltonende tolkning som med ett slag flytter Rameau tilbake i klavermusikkens hovedstrøm.

Med denne gestus ble det åpnet et rom av musikalske korrespondanser: Slik Sokolov la tingene til rette kunne man høre ekkoer av Rameau både i den blodrike førstesatsen av Beethoven-sonaten og i den omhyggelig forsirede annensatsen av Brahms-sonaten.

Et intelligent sammensatt program, en stor pianist, en stor konsert – som ville ha trukket fulle huse i enhver større by i Europa. I kulturbyen Bergen var det cirka tretti personer i salen denne mandag kveld. Man sender en varm tanke til arrangørene av disse konsertene. Ufattelig at de orker.

Musikalske fortellinger

Bergens Tidende Morgen, 15.11.1997

Verk av Albéniz og Berlioz

Rafael Frühbeck de Burgos, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Solid orkesterhåndverk og interessant Berlioz-tolkning

Det ble en kort torsdagskonsert i Grieghallen med bare to verk på programmet: først en orkestrering av fem satser fra Isaac Albéniz' klaververk «Suite española», deretter Hector Berlioz' «Symphonie fantastique».

Det var kveldens dirigent, Rafael Frühbeck de Burgos, som hadde signert Albéniz-orkestreringen. Han hadde begått en av den slags transkripsjoner der orkesterversjonen virker som en klargjørende kommentar til originalverket. Med fantasifull bruk av utradisjonelle instrumentkombinasjoner fokuserte han på de musikalske grunnstrukturene. Og de folkemusikalske sitatene som ligger innbakt i det opprinnelige klaververket fikk i denne versjonen en ekstra understrekning med kastanjetter i slagverket og gitarklang i harpene. Alt i alt: nydelig håndverk, profesjonelt utført. Eneste innvending: originalverket er en musikalsk bagatell som lever av et par sviske-satser, og man kan spørre seg selv om det virkelig er nødvendig å gi verden enda en Albéniz-orkestrering. For denne anmelderen er den gamle, populære orkesterversjonen av «Suite Iberia» i hvert fall fullt tilstrekkelig.

Det er velkjent at Frühbeck de Burgos er en velkommen gjest i Bergen. Han er en solid håndverker av den gamle skolen, og han har glimrende kontakt med orkestret. Den slags blir det resultater av: høyt nivå i alle instrumentgrupper, presisjon, nærvær, tett samspill kvelden igjennom – kvaliteter som ga full uttelling i tolkningen av Berlioz-symfonien.

Tradisjonen – og ikke minst Berlioz selv – har pakket «Symphonie fantastique» inn i uendelige lag av fortellinger: det er Berlioz' eget patetiske programnotat, hans naive sats-titler, anekdotene om hans forhold til Harriet Smithson, de makabre omstendighetene omkring hennes gravlegging osv. Man kan fjerne alle disse avleiringene, men innerst inne er det stadig fortelling, fortellende musikk. I det minste ifølge Frühbeck de Burgos som i sin tolkning la vekt på å vise verket frem som en serie ouverturer til en opera som aldri ble skrevet. I alle fem satser var fremførelsen fritt strømmende, nærmest parlando, som en bra historie, full av innfall og brå digresjoner.

En interessant tolkning, bra argumentert – av en dirigent man gjerne skulle ha sett knyttet til orkestret i en mer permanent posisjon.

Dansk besøk på Troldhaugen

Bergens Tidende, 11.11.1997

Verk av nordiske komponister

Esbjerg Ensemble

Troldsalen

Flott musikalsk punktum for årets Autunnale.

Det danske Esbjerg Ensemble er et halvstort kammerorkester som kan stykkes opp i mindre grupper når omstendighetene krever det. Repertoaret er – blant annet – samtidsmusikk. Når ensemblet er fulltallig rommer det både en strykekvintett og en blåsekvintett og i tillegg klaver og slagverk. Altså ialt 12 musikere – hvilket nesten sprengte Troldsalens fysiske kapasitet søndag ettermiddag da danskene satte et flott musikalsk punktum for årets Autunnale. Scenegolvet var tettpakket med instrumenter og notestativer, og det var øyeblikk hvor de trafikale forholdene liknet betenkelig på Danmarksplass i rushtiden.

Det var ikke kun golvet som var tettpakket. Programmet var også ganske fullsatt: seks verk av nålevende nordiske komponister, fil ved fil. Og bortsett fra «Le Tombeau de Beethoven» – finske Jukka Tiensuus elskverdige musikalske spøk for båndopptaker og tre desorienterte musikere – var det tale om krevende, stort anlagte verk. Som det danske ensemblet forløste med imponerende musikalitet og teknisk overskudd.

Vi fikk Antonio Bibalos «Autunnale» i en nydelig melankolsk–bluesy fortolkning. Og «Prelude to Breaking», Per Nørgård vintage, en rå, klagende komposisjon basert på en av hans uendelige tonerekker. Og Bent Lorentzens «Wunderblumen», et skeivt ukontrollert fyrverkeri av musikalske effekter. Og - kunstnerisk mest overveldende – Bent Sørensens intense «Clairobscur» fra 1987, en lavmælt, flimrende sats hvor et bevegelig flettverk av triller og glissader brukes med skarp formsans til å skape en dunkel, hektisk stemning.

Det er alltid vanskelig å vurdere fortolkninger av denne typen musikk. Man mangler noe å sammenlikne med. Men når det gjelder Rolf Wallins «Solve et coagula», så finns det i det minste en plateinnspilning å henvise til, nemlig Oslo-gruppen Cikadas versjon som kom ut for et par år siden på platemerket Hemera. Og bruker man denne innspilningen som målestokk, blir resultatet at danskene vinner klart. I hvert fall sett fra denne anmelderens ståsted. Vel var deres tolkning av Wallins verk temmelig rå og upolert, men den hadde til gjengjeld energi og intensitet, noe som ikke minst skyldes den fantastiske slagverkeren Christian Martinez som gjennom hele konserten fungerte som eksplosiv innpisker.

Det uhørte

Bergens Tidende Morgen, 08.11.1997

Autunnale 97

Verk av Erik Norby, Bent Sørensen og Carl Nielsen

Thomas Dausgaard, dirigent

Rebecca Hirsch, fiolin

Anne-Margrethe Eikaas, sopran

Njål Sparbo, baryton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stort, overbevisende dansk verk i sentrum for torsdagskonserten

Å realisere det uhørte, å skape «nie erhörte Klänge» – det var idealet for høymodernismens komponister. Man kom til å tenke på dette gamle slagordet under torsdagens konsert i Grieghallen. For vel er danske Bent Sørensen en komponist som med hensyn til musikalsk gemytt befinner seg ganske langt fra den andre Wienerskolen, men i hans prisbelønte «Sterbende Gärten» merker man i det minste samme radikale bestrebelsen, viljen til å trekke nye klanger ut av det store orkestret, til å skrive frem klanger som man aldri har hørt før.

«Sterbende Gärten» er en fiolinkonsert, men ikke av den klassiske typen. Det er snarere snakk om en romantisk meditasjon over de gamle konsertene, en slags dekonstruert sats der spon og flis av gamle materialer settes i spill henover en bakgrunn av glissader slik at det oppstår en ny, eiendommelig klagende klangverden. Solofiolinen er hele tiden til stede, men kun sjeldent i fokus, den høres i korte glimt og glir så vekk igjen bak et slør av musikalske minner. Det er noe fortapt, noe uendelig melankolsk over denne konserten, en frysende avskjed med «Die Welt von Gestern».

Sørensens fiolinkonsert er et stort, overveldende verk, en overbevisende nyromantisk gestus. Og likevel full av nye, uhørte klanger. Noen mener sikkert at det er helt uhørt å presentere den slags musikk på en ærverdig torsdagskonsert i Grieghallen. Men det er faktisk nettopp i den slags situasjoner, i møtet med det nye, det aldri før hørte, at Bergens Filharmoniske Orkester viser sin egentlige styrke. I intenst samspill med den imponerende fiolinisten Rebecca Hirsch demonstrerte orkestret torsdag kveld det vi ofte glemmer: at det her finns krefter og energier til å klare de største utfordringene.

Den danske dirigenten Thomas Dausgaard førte med stødig hånd orkestret gjennom Sørensens døende hager og Erik Norbys delikate symfoniske dikt «Regnbyeslangen», og ga oss så, etter pausen, Carl Nielsens tredje symfoni, «Espansiva», dirigert uten partitur, i en sterk, personlig fortolkning der hovedvekten lå på det rytmisk drivende, den rå energien. Det ble en voldsom, kraftfull tolkning, noen ganger så røff at orkesterklangen sto i fare for å briste, men alltid en tolkning som fanget de sentrale aspektene av Nielsens verk. Og underveis kunne vi glede oss over en hel serie fine, typisk skjeve Nielsen'ske innsatser i treblåserne.

Familieproblemer

Bergens Tidende Morgen, 04.11.1997

Georgs Magiske Medisin,

familieopera basert på en historie av Roald Dahl

Musikk: Gisle Kverndokk

Libretto: John Hollen

BIT 20 Ensemble

Dirigent: Ingar Bergby

Opera Vest og Den Nasjonale Scene

Enkel, upretensiøs opera for hele familien

Det var en gang da den onde heksen bodde dypt inne i skogen eller på et slott langt vekk, bortom det blå fjellet. Slik er det ikke lenger. I dag sitter den onde heksen inne i stuen, rett ved siden av kjøkkenet. Den onde heksen, det er gamle, stygge bestemor   som syter, som maser, som tyranniserer stakkars Georg med gnålende formaninger og grusomme historier. Og resten av familien er overhodet ikke til noen hjelp, for mor er en forvirret rotekopp, far en verdensfjern fantast. Altså må Georg ta saken i egen hånd og selv gjøre noe med det. Hvilket han gjør med barnslig brutalitet og uventet effektivitet: Først brygger han en medisin som får bestemor til å vokse seg kjempestor. Så brygger han en medisin som får henne til å skrumpe inn. Til sist forsvinner hun helt.

Med «Georgs Magiske Medisin» har Gisle Kverndokk skrevet en opera for hele familien – og om hele familien. For Roald Dahls historie demonstrerer jo nettopp at det er familien selv som er det virkelige problemet. Med andre ord: et riktig moderne eventyr, bygget på en meget moderne, meget nøktern innsikt. En ganske brutal historie – som ble spilt og sunget med høyt humør og store doser ironi ved premieren på DNS lørdag ettermiddag. Og som gikk rett hjem hos barn og voksne.

I DNS-oppsetningen fortelles den enkle historien rett frem, med fokus på noen få spektakulære visuelle effekter – som når bestemor vokser opp gjennom taket i rasende fart, eller når en kjempehøne spaserer inn på kjøkkenet og kikker interessert på publikum. Musikken har en tilsvarende enkel, visualiserende karakter. Kverndokk har tydeligvis satt seg for å skrive en opera som kan nå ut til et bredt, sammensatt publikum, en opera som skal kunne oppføres i mange ulike sammenhenger. Og det har han klart bra. Vel er det snakk om det man kaller «samtidsmusikk», men både tonespråk og instrumentering er ganske moderat og overskuelig, med en hel del minnelser om mellomkrigstidens kammeroperaer.

Når det gjelder de fire hovedrollene merket vi oss på premieren spesielt Torill Eriksen som sang bestemorens parti med flott, rå ekspressivitet. Moren og farens partier rommer vel ikke de samme musikalske utfordringene, men både Helga Botn og Knut Jørgen Moe ga gode, overbevisende fortolkninger av sine roller. Og Thor Kristian Ravnanger sang Georgs parti med en passe blanding av snill gutt og ulydig ravneunge. I orkestergraven: Ingar Bergby og en velspillende gruppe musikere fra BIT 20 Ensemblet.

Med «Georgs Magiske Medisin» har Opera Vest og DNS i forening klart å skape en enkel, upretensiøs forestilling for hele familien. Det spilles inntil til 15. november.

Et mysterium

Bergens Tidende Morgen, 26.10.1997

Verk av Sverre Jordan og Edward Elgar

Linda Øvrebø, sopran

Rolf Berntzen, resitasjon

János Fürst, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester og Kor

Grieghallen

Problematisk kveld med misbruk av gode krefter

Første del av torsdagskonserten var noe av et mysterium: to verk av Sverre Jordan – hvorfor? Programheftet ga ingen forklaring. Men det må vel ha vært en eller annen grunn, en anledning, et jubileum eller noe slikt. For disse verkene kan umulig være programsatt av musikalske grunner.

Orkestersuiten «Holberg-silhouetter» fra 1938 består av seks korte karakterstykker bygget over Holbergs figurer. Det er snakk om en slags tegnefilmmusikk uten bilder, enkel, banal og helt ufattelig kjedelig musikk. I korverket «Norge» som er skrevet ti år før, i 1928, til Nordahl Griegs tekst, er de musikalske ambisjonene noe større, men problemene er de samme: håndverket er ganske solid, men verket mangler helt elementære musikalske kvaliteter.

I 1928 kunne et verk som dette – kanskje – leve av sin høystemte patriotisme, under krigen kunne den avsluttende fedrelandshymnen synges med sterk symboleffekt, men i dag er slaget tapt, verket kan ikke reddes. Uansett at alle gode krefter gjorde sitt beste torsdag kveld: Rolf Berntzen med en flott, deklamerende fortolkning av Griegs tekst, Linda Øvrebø med to korte, nydelige soloer. Og bak dem: orkester og kor under János Fürsts lojale ledelse. Koret hadde en god innsats under fedrelandshymnen, men sliter ellers fortsatt med en del problemer, spesielt på herresiden hvor det mangler tyngde og presisjon.

Harmoniens programkomité mente formentlig at de hadde en sikker vinner denne kvelden: Rolf Berntzen, Nordahl Grieg, Linda Øvrebø, Sverre Jordan – hva kunne gå galt? Men det viste seg at de hadde feilberegnet situasjonen totalt. For det er meget, meget lenge siden vi har hørt et publikum i Grieghallen reagere så kjølig, så motvillig, så uengasjert som denne kvelden.

Til gjengjeld var det kraft og varme i applausen etter pausen, etter oppførelsen av Edward Elgars «Enigma». Og med god grunn. Etter å ha vært musikalsk sultefôret før pausen kastet orkester og dirigent seg med begeistring over Elgars verk: endelig noe å sette tennerne i, endelig noe å jobbe med, endelig noe å bryne seg på. Og vi fikk med János Fürst i spissen en helt fremragende fortolkning av Elgars store variasjonsverk, en fortolkning med nerve og energi, med intense langsomme satser og elegant poengterte raske satser, en fortolkning som fanget både de store linjene som går gjennom Elgars verk og alle de viktige nyansene i instrumenteringen. Og en fortolkning som demonstrerte hvor store ressurser dette orkesteret faktisk råder over.

Prøvetid

Bergens Tidende Morgen, 11.10.1997

Verk av Bernstein, Carter og Schubert

Ole Bøhn, fiolin

Jin Wang, dirigent

Bergen Filharmoniske orkester

Grieghallen

Interessant dialog mellom modernisme og tradisjon

En lettbeint, ustyrlig kitchy ouverture av Leonard Bernstein, en tung modernistisk fiolinkonsert av Elliott Carter, en klassisk romantisk symfoni av Franz Schubert: Det var svært å finne den røde tråden i dette programmet. Umiddelbart virket det som om det var satt sammen alene for å prøve dirigenten Jin Wang, prøve hvordan han klarer seg sammen med BFO i helt ulike typer musikk. Men heldigvis ble resultatet ikke helt så schizofrent som man kunne frykte det. I det minste oppstod det i løpet av kvelden en interessant musikalsk dialog mellom Carter og Schubert.

Carters konsert er skrevet på bestilling av kveldens solist, Ole Bøhn, som uroppførte den i 1990. Det er snakk om et alderdomsverk: en 82 år gammel komponist ser tilbake – på modernismen, på konserttradisjonen – og skaper en meditativ tre-fløyet sats der fiolinen konstant er i fokus, i konserterende, nesten kammermusikalsk dialog med orkestret. Et krevende verk for solisten – og for orkestret: spesielt treblåsere og messing er hele tiden eksponert og beveger seg i et flombelyst, åpent landskap uten sikre musikalske støttepunkter.

Det er et av den slags verk som det må jobbes med over lengere tid før man lærer å bevege seg fritt og sikkert omkring slik at det kan bli sammenheng og mening i musikken. Og selv om det ennå ikke er etablert noen fast tradisjon for hvordan verket skal spilles, så var det vel tydelig at Bergen Filharmoniske Orkester godt kunne ha brukt noe mer prøvetid og gått et par runder mer med denne musikken. Når resultatet allikevel ble så bra som det faktisk ble denne torsdag kveld, skyldes det for det første at verket har en så klar form at de bærende strukturer blir stående, selv når ganske mange detaljer forsvinner underveis i en litt usikker oppførelse, for det annet at Ole Bøhn, som jo kjenner dette vanskelige verket ut og inn, hele tiden skar igjennom og satte fiolinstemmen i sentrum med imponerende musikalsk autoritet.

Etter pausen ble det flere store former og klare strukturer, men nå av det mer tradisjonelle slaget: Schuberts niende symfoni – med dirigenten Jin Wang og orkestret i fint samspill. Wang demonstrerte bra oversikt over de store musikalske forløpene og sikker håndtering av detaljene med tydelig markerte skift i tempo og dynamikk osv. Det ble en oppførelse hvor det meste fungerte på det rent tekniske planet. Men også en litt stiv, keitet oppførelse uten den helt store glød og indre spenning. En oppførelse som var mer tro mot Schuberts bokstav enn mot hans ånd.

Guddommelig overblikk, djevelsk energi

Bergens Tidende Morgen, 30.10.1997

Verk av Schubert

Einar Steen-Nøkleberg, klaver

Logen

Stor Schubert-kveld i Logen

Det var Schubert som sto i sentrum i Logen mandag kveld. Og hvilken Schubert! «Wanderer»-fantasien og den store sonaten i B-dur (D. 960), på ett og samme program. Og i tillegg de fire Impromptus, op. 142. Han hadde sannelig ikke gjort det lett for seg selv, Einar Steen-Nøkleberg.

Alene «Wanderer»-fantasien er nok til å skremme vannet av de fleste pianister: en hel klaversonate pakket sammen i en eneste vidstrakt sats, et storslått flettverk av skarpe kontraster og forunderlige nyanser over en bakgrunn av innfløkte tematiske sammenhenger. Et stort, komplekst verk. Teknisk sett utrolig krevende, ja formentlig det mest krevende av alle Schuberts mange klaverkomposisjoner.

Schubert kunne faktisk ikke selv spille verket. Og, forteller et øyenvitne, hver gang han gikk i stå, reiste han seg rasende fra klaverkrakken og påkalte alle helvetes krefter. Einar Steen-Nøkleberg trenger derimot ikke hjelp, hverken fra himmel eller helvete. Han har for lengst lagt alle tekniske problemer bak seg og kan uforstyrret konsentrere seg om saken selv. Og mandag kveld tolket han «Wanderer»-fantasien og de andre Schubert-verk med guddommelig overblikk og djevelsk energi.

Alt er utvikling og variasjon i Schuberts klavermusikk, svimlende rekker av musikalske ideer som vokser ut av noen få, grunnleggende melodiske kjerner. Steen-Nøkleberg fanget i sine tolkninger begge sider av det schubertske univers: både det viltvoksende og det fast strukturerte.

Her var det understrekning av verkenes nesten improvisatoriske karakter: magiske modulasjoner, glidende dur/moll-overganger, flyktige, asymmetriske fraseringer   Steen-Nøkleberg fikk det nærmest til å virke som om dette var geniale innfall som oppsto på stedet, under selve spillet. Men her var også, og først og fremst, en fokusering på det gjennomkalkulerte i Schuberts musikk, på verkenes store organiske sammenhenger, de lange linjene som går gjennom satsene.

Alt i alt en stor kveld i Logen i selskap med en stor pianist – som godt kunne ha fortjent et større publikum.

Det store formatet

Bergens Tidende Morgen, 23.09.1997

Liv Kjersti Knutsen Sandve, sopran

Kjell Magnus Sandve, tenor

Per Arne Frantzen, klaver

Troldsalen

Nordiske romanser i problematisk fortolkning

Opera var det første man tenkte på under søndagens konsert med ekteparet Sandve. Begge satser på det store, kraftfulle uttrykket, den store musikalske gestikken. Og begge har stemmer som passer bra til  formålet – Liv Kjersti Knutsen Sandves sopran er skarp, vibrerende, Kjell Magnus Sandves tenor er kraftig, litt nasal, en riktig «heltetenor».

Men når det er spinkle nordiske romanser som står på programmet, da kan denne stemmekonstellasjonen lett bli temmelig problematisk. For uansett om komponisten heter Grieg, Backer Grøndahl, Kjerulf, Alfvén eller Sibelius, så ligger det jo i disse sangene alltid en rest av enkelhet, et ekko av intimiteten i forgangne tiders borgerlige dagligstuer. Og nettopp denne enkelheten, denne intimiteten hadde ganske trange kår under søndagens konsert. Spesielt fikk Grieg en noe hardhendt behandling, men det var også andre problematiske steder underveis – som f.eks. i Hugo Alfvéns «Skogen sover» hvor Kjell Magnus Sandve hadde problemer med å gire ned og tilpasse seg klaverets delikate, harmoniske fargeskift.

At det var sangene etter pausen som lyktes best, det er det en slags kunstnerisk rettferdighet i. For her ble det fokusert på musikk som i utgangspunktet er komponert for et noe større format og et noe kraftigere uttrykk: Tyske romantiske duetter – Brahms, Schumann, Felix og Fanny Mendelsohn. Utadvendt, tostemmig musikk i en flott, poengtert fortolkning.

Ved klaveret satt Per Arne Frantzen: presis, lydhør, lojal, en talentfull akkompagnatør som formår å støtte sangerne samtidig med at han hele tiden setter sitt eget, helt personlige merke i musikken.

Fra exilet

Bergens Tidende Morgen, 03.09.1997

«Edvard Hagerup Bull med venner»

Verk av Edvard Hagerup Bull, Adrienne Clostre, Antoine Tisné og Jean-Jacques Werner

BIT 20 Ensemble

Logen

Bursdagsfeiring uten hedersgjest

I disse dagene gir BIT 20-ensemblet ut to CD-er med et utvalg av Edvard Hagerup Bulls kammermusikk. Anledningen er komponistens 75-årsdag. Og søndag kveld ble både bursdagen og platesleppet behørig feiret med en flott konsert i Logen. Det var bra fremmøte i salen, men hedersgjesten var dessverre ikke selv til stede. Edvard Hagerup Bull var reist hjem til sitt parisiske eksil. Dagen før konserten. I vrede.

Bulls livslange konflikt med norsk musikkliv ble altså ikke bilagt denne gangen heller. Men likevel var konserten en suksess, både for Bull og for BIT 20. Og for en yngre generasjon av musikkinteresserte ble denne søndag kveld en glimrende anledning til å bli kjent med en særpreget skikkelse i norsk og fransk samtidsmusikk. Og en mulighet for å få et aldri så lite innblikk i denne gamle, vonde konflikten, i det minste i den rent musikalske delen, den som handler om Bulls radikalisme, om at hans musikk i sin tid ble ment å være for kontroversiell og derfor angivelig ble fortrengt fra norske konsertsaler.

I dag er alt dette historier, anekdoter. Som kan være nok så vanskelige å forstå. Den norske bornertheten og provinsialismen må virkelig ha vært sterk hvis Bull faktisk ble sensurert bort av sentrale aktører i datidens musikkliv. For hørt med nåtidens ører er hans musikk hverken spesielt radikal eller på annen måte kontroversiell. Søndag kveld møtte vi tvert imot en komponist som skriver seg inn i den store klassiske tradisjonen, en komponist som bruker et moderat moderne tonespråk, men som like fullt konstruerer avbalanserte, velproporsjonerte komposisjoner der saftig melodikk og detaljerikt satsarbeid står i sentrum.

Både Ad usum amicorum fra 1957 og Profils fra 1978 er velklingende stykker for små besetninger, elegante verk basert på frodig musikalsk fantasi, fremført med håndverksmessig soliditet av BIT 20-folkene som tydeligvis likte denne oppgaven. Og som i tillegg også ga oss lojale tolkninger av tre temmelig uinteressante, bleke verk skrevet av franske komponister fra Bulls parisiske miljø.

Et hjertesukk til sist: Logen er et nydelig lokale, perfekt til en kammermusikalsk kveld som denne. Men er det virkelig meningen at duren fra ventilasjonsanlegget skal være så kraftig at den fullstendig overdøver musikerne i de svake passasjene?