Omkring Schönberg

Bergens Tidende Morgen, 17.09.1999

Schönberg 125 år

Ole Böhn, fiolin

Geir Henning Braaten, klaver

Bergen Kammermusikkforening

Troldsalen

Ole Böhn og Geir Henning Braaten i Troldsalen med interessant program om og med Schönberg

I denne uke er det 125 år siden Arnold Schönberg ble født. Slike runde tall kan feires på mange måter. Onsdag i Troldsalen valgte Ole Böhn og Geir Henning Braaten å gjøre det med et interessant program som fokuserte mer på Schönbergs musikalske kontekst enn på hans egne verk.

Her var det Beethovens sjette fiolinsonate som markering av at Schönberg, uansett all radikalitet, var dypt forankret i Wiener-klassikkens store tradisjon. Her var det en neo-barokk suite i italiensk stil av Stravinskij, Schönbergs absolutte motpol og eneste vesentlige motspiller i første halvdel av dette århundre. Her var det Vier Stücke, op. 7, et tidlig verk av Webern, hans mest kompromissløse elev. Og endelig var det da mannen selv, Schönbergs Phantasy op. 47, det siste stykke kammermusikk han skrev, komponert i California i 1949, to år før hans død.

Det tok tid før Böhn og Braaten fikk spilt seg varme. Deres Stravinskij virket forsiktig, litt tung og ikke spesielt ”italiensk”. Deres Beethoven var solid og grundig, bevares, men likesom for bokstavelig, spilt uten den strømmende friheten og fandenivoldskheten som i hvert fald førstesatsen krever. Men så, etter pausen, tok de en flott revansje og satte Böhns store, varme fiolintone i sentrum med en raus, ekspressiv versjon av Schönbergs Phantasy. Og deretter kveldens høydepunkt: fiolin og klaver i fullendt samspill med en åndeløst konsentrert tolkning av Weberns fire ørsmå, fortettede komposisjoner hvor alt var i sylspiss balanse og hvor pausene, den indre tausheten hvor musikken så å si reflekterer over seg selv, var minst like så uttrykksfulle som de få, spredte tonene.

Til slutt: Ole Böhn i sentrum igjen med en virtuos utgave av Maurice Ravels umenneskelig krevende Tzigane. Forbindelsen til Schönberg var selvsagt vanskelig å høre her. Men flott var det i alle fall, et stykke musikk som endegyldig feier den gamle Sarasate-svisken Zigeunerwaisen av banen og fører sigøynermusikken tilbake til dens arabiske kilder.

Store forventninger

Bergens Tidende Morgen, 11.09.1999

Verk av Beethoven og Strauss

Leif Ove Andsnes, klaver

Simone Young, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Flott debut for Simone Young som sjefdirigent for Bergen Filharmoniske Orkester

Om Leif Ove Andsnes er det meste allerede sagt. Likevel kan det ikke sies for ofte. Å følge en kunstner av dette formatet på nært hold, slik vi i Bergen har kunnet følge Andsnes gjennom alle årene – det er rett og slett et privilegium.

Torsdag kveld i Grieghallen var reisen kommet til Beethovens fjerde klaverkonsert. Når Andsnes spiller dette verket er alt det tekniske på plass, selvsagt. Og resultatet er umiskjennelig Beethoven, selvsagt. Men det er også umiskjennelig Andsnes, et stykke stor musikk tolket gjennom en moderne sensibilitet, et møte mellom to tidsaldrer, mellom to musikalske temperamenter som gjensidig gjennomlyser hverandre. Andsnes spiller denne musikken ovenfra, så å si, han overskuer den som et landskap, og kan fra sin strategiske posisjon spille den ut i overraskende, og hele tiden overraskende riktige, innsatser mot og med orkestret. Resultatet blir en meget nåtidig, meget cool og nøktern tolkning som på merkelig paradoksal måte får dette verket til å bli enda mer skarpt, enda mer vilt enn vanlig, og får de blomstrende, melankolske passasjene til å gløde mer intenst enn i noen tradisjonell romantisk tolkning.

Grieghallen var stappfull, slik det alltid er tilfellet når Andsnes er i byen. Men naturligvis også fordi dette var første gang Simone Young sto på podiet som Bergen-filharmonikernes sjefdirigent. Da hun kom inn i salen kunne man formelig merke hvordan forventningene slo ned mot henne. Presset er stort, men slik er det når store institusjoner skifter leder. Og foreløpig tegner alt bra. Orkestret er tydeligvis i siget for tiden. Siste uke spilte de på høyeste internasjonale nivå under Kurt Sanderlings ledelse. Samme høyder nådde de ikke på torsdag, men det var klarhet og samling over musikken, og myndighet og energi i Youngs direksjon, slik at det ikke er urimelig å ha store forventninger, forventninger om at vi nå går inn i en periode hvor orkester og dirigent vokser og utvikler seg sammen.

Young hadde valgt å åpne sin første sesong med Richard Strauss, i 50-året for hans død. Hun ga oss en flott, glansfull og gjennomarbeidet versjon av det store tonediktet «Tod und Verklärung», en tolkning som gikk så langt det er mulig å gå med denne musikken. Kitsch-preget og inntrykket av noe blankt, strømlinjet og kaldt beregnende er det ikke mye å gjøre med, det ligger i musikken selv. Wilhelm Furtwängler hadde et skarpt blikk for dette. I et notat fra 1939 skriver han at fordi Strauss’ musikk «aldri er helt sand, helt varm, helt alvorlig ment, så opplever lytterne den ikke heller slik. Av alle komponister er han den som ’kan’ mest, men ’er’ minst.»

En hard karakteristikk. Og ikke helt rettferdig. Michael Tanner skrev for nylig at det først var sent i livet at det som Strauss «kunne» svarte til hva han «var». At synspunktet har noe for seg, det demonstrerte Young og BFO på torsdag med en sterk, stram og følelsesmettet tolkning av hans «Metamorphosen» for strykere fra 1945.

Macbeth på Bergenhus

Bergens Tidende Morgen, 15.08.1999

Guiseppe Verdi: Macbeth

Regissør: Bruno Berger Gorski

Anooshah Golesorkhi (Macbeth), Elena Zelenskaia (Lady Macbeth), Richard Robson (Banquo), Ernesto Grisales (Macduff)

Bergen Operakor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera

Bergenhus Festning

Blandet oppførelse av Verdis opera med Vest Norges Opera og internasjonale solister

Det regnet ikke. Men like fullt: Verdis Macbeth, utendørs, en sommerkveld i Bergen? Det skal mer enn alminnelig galskap til å tenke ut et slikt prosjekt. For når temperaturen rask falder mot de 12 grader, når vinden rusker i stillasene, når helikoptre og rutefly flyver lavt over Bergenhusruinene, når ferger og hurtigbåter, busser, biler, mopeder og forbipasserende ungdom til overflod sørger for interessante lydeffekter – ja, da må det nødvendigvis bli sannhetens time for alle, for sangere og musikere. Og for publikum.

Publikum sto distansen ut på premierekvelden, bevæpnet med tepper og kaffe på termos. Og når det gjelder den musikalske side av saken, kan vi konstatere at Anne Randine Øverby klarte å få prosjektet i havn tross de ugjestmilde omstendighetene. Og – ikke minst – at hun enda en gang klarte å få et blandet ensemble av profesjonelle og entusiastiske amatører til å fungere. Men da vi nå har gjennomlevd sannhetens time, må vi ha lov å tilføye at noen gnidningsfri oppførelse var det ikke.

Selve de fysiske forholdene er et problem i seg selv. Rommet bak Håkonshallen er egentlig for lite til et prosjekt av denne størrelsen. Det betyr at orkestret blir skilt fra scenen og at Øverby derfor må dirigere med ryggen til sangerne. Og uten den helt nødvendige kontakten mellom scene og dirigent får hennes fremførelse uunngåelig et noe mekanisk preg.

Men med en musikalsk og profesjonell sanger som Elena Zelenskaia i den sentrale rollen som Lady Macbeth, går det bra allikevel. Kvelden igjennom imponerte hun med en sterk og psykologisk nyansert fortolkning. Og vi kan også konstatere at Richard Robson var en bunnsolid bass som passet perfekt til rollen som Banquo. Derimot var det ikke Anooshah Golesorkhis kveld den fredagen, hans Macbeth var fra starten anstrengt og ofte temmelig uklar, men han sparte seg og sang seg opp i de store ariene mod slutten. Også når det gjelder Bergen Operakor var resultatet noe blandet: på den ene siden var det flotte, velklingende prestasjoner i de store utblåsningene, for eksempel i slutten av 1. akt, men det var også en del steder med tynne, uegale innsatser. Og et par timers intensivt italiensk-kurs ville helt sikkert hjelpe på artikulasjonen.

«Denne tragedien er en av menneskeåndens største frembringelser», skrev Verdi til sin librettist 4. september 1846. «Hvis vi ikke kan gjøre noe stort ut av den, så la oss i det minste gjøre noe ut over det sedvanlige». Fredagens oppførelse av Macbeth var bestemt noe ut over det sedvanlige. Men kanskje ikke slik Verdi hadde tenkt seg det.

Vi kjenner regissøren Bruno Berger Gorski fra før. Han har i realiteten bare to tricks i posen sin: «aktualisering» og store folkelivsscener. Pluss en ubendig trang til å pedagogisere komplekse, sceniske verk. Og en sterk vilje til å ofre enhver logisk og dramatisk sammenheng for å få demonstrert noen nokså enkle poenger.

Denne gangen besto «aktualiseringen» i at han hadde oppdatert Macbeths middelalderlige riddere og forvandlet dem til moderne Men in black med limousiner, mobiltelefoner og stresskofferter. De skotske flyktningene i 4. akt var blitt til fordrevne Kosovo-albanere, og Malcolm var blitt anfører for UCK-geriljaen. For Macbeth handler jo om makt. Og maktmisbruk er det mye av i vår tid, f.eks. i Kosovo. Skjønner? Duh!!! 

Og for at alle skulle få med seg at lady’en etterhvert tar knekken på gemalen sin, var Anooshah Golesorkhi tvunget til å synge store deler av forestillingen på krykker og i rullestol. Selvsagt.

Mange av Gorskis opptrinn ser flotte ut ved første øyekast, men de holder ikke i lengden, dels fordi de er dårlig tenkt og mangler enhver indre logikk, dels fordi han tilsynelatende slipper grepet og lar folk seile sin egen sjø så snart han har fått konstruert en scene i grove trekk. Verst gikk dette ut over de mange heksene som flakket rådville rundt på scenen slik at den sentrale tredje akten mistet al dramatisk energi.

Snehvit og musikkfabrikken

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1999

Roald Dahl: Snehvit og de syv dvergene

Musikk av Eleanor Alberga

Opplesning: Helge Jordal og Elin Sogn

Ingar Bergby, dirigent

BIT 20 Ensemble

Music Factory

Peer Gynt Salen

Vellykket familieforestilling med BIT 20 Ensemble

Jeg fikk gå alene på Music Factorys familiekonsert. Barna mine er voksne. Barnebarnet er for liten. Men selv er jeg ganske barnslig, så det gikk bra likevel.

Jeg og alle de andre i Peer Gynt-salen lot oss straks sjarmere av Helge Jordal. Og deretter var det bare å sitte med åpne øyne og ører og få det hele med seg.

Det ble en fin liten time hvor Jordal og Elin Sogn leste og agerte Roald Dahls ironisk moderniserte gjenfortelling av «Snevit og de 7 dvergene». Eleanor Alberga fra Jamaica har satt musikk til teksten, for det meste moderat samtidsmusikk som på effektiv måte kommenterer og illustrerer fortellingens begivenheter, bl.a. med morsomme, diskret tegnefilmaktige effekter. Av og til brer musikken seg ut og blir til lengre, selvstendige og stemningsskapende stykker – det hele feiende flott servert av BIT 20-folkene under ledelse av Ingar Bergby.

Vi moderne barn har svært ved å sitte stille og være oppmerksomme, hevder medieforskerne, vi har sett alt for mange tegnefilm, vi er vant til action, fart og spenning. Kanskje det. Men på den andre siden: Gi Helge Jordal en mikrofon – og straks blir det liv og glade dager. Eller la to skuespillere fortelle en enkel anekdote akkompagnert av ganske komplisert musikk – og se hva som skjer: Ro i salen.

Så lenge det er liv, er det håp. Så lenge det er live, gjør det ikke noe det hele er temmelig low-tech, og at det ikke er så mye action. Ja, faktisk var det ganske slående hvor lenge et begivenhetsfattig stykke som Snevit kunne fange oppmerksomheten. Det var bare når musikkstykkene ble litt for lange at vi nede i salen begynte å spille jojo og plage hverandre.

Når tiden sprenges

Bergens Tidende Morgen, 31.05.1999

Verk av Chopin og Grieg

Maria João Pires, klaver

Augustin Dumay, fiolin

Villaen, Troldhaugen

Avslutningskonsert på den høyeste, kunstneriske topp. Maria João Pires og Augustin Dumay på Troldhaugen

I skumringen sitter Maria João Pires ved Griegs flygel og spiller Chopins Nocturner. Og vi som får lov å være med i dagligstuen, forstår at for henne er tid ikke et mekanisk ur som ubønnhørlig tikker og går, tid er et plastisk materiale, et føyelig, formbart stoff. Uansett hvor mange skjeve, irregulære fraser Chopin har skrevet inn i disse mørke nattestemningene, uansett hvor kompakt og komplekst han har konstruert satsen, så har Pires rikelig med tid, tid til å få alle de ørsmå rytmiske nyansene med, tid til å få hver eneste skjev, opphugd kvintol og septol på plass inne mellom grunntaktens elastiske slag. Hun stanser tiden, hun utvider den, hun  går inn i den og henter frem alle de små hjertegripende fortellingene, alle de blussende lidenskapene som ligger gjemt i disse små melankolske fragmentene.

Etter fem slike tolkninger kunne konserten for så vidt gjerne vært slutt. Men så var det Grieg da. Og hvem kommer inn i stuen sammen med Pires, aldeles uannonsert? Den fantastiske fiolinisten Augustin Dumay. Og da har vi plutselig, rett foran oss, den eksplosive kombinasjonen Dumay-Pires som har gitt oss en av tidenes beste plateinnspillinger av Griegs fiolinsonater. Det er som å vinne i Lotto, det!

Og så braker det løs med den tredje sonaten. Man merker at dette har de gjort før. For her er det ingen gustne forbehold, intet akademisk pedanteri, bare fritt strømmende, spontant, nesten improviserende samspill. Musikkhistoriens kildekritiske museumsvakter ville sikkert få seg et par hjerteslag eller tre hvis de hørte hvor frekt og freidig Dumay tar seg til rette, hvor kaveleraktig han behandler anvisningene i mester Griegs egen hellige tekst. Vi andre sitter på kanten av stolen, med tilbakeholdt åndedrett, for å få al denne overveldende, rause musikken med.

Og enda er kvelden ikke slutt. For etter Grieg blir det Pires igjen, alene ved flygelet med Chopins Fantasi opus 49. Hvis nocturnene er de små fortellingenes musikk, så blir Fantasien i Pires' hender et komplekst, psykologisk drama hvor de største, mest voldsomme lidenskapene settes opp mot hverandre og får lov å spille seg ut i rå kontraster, i kamp og konflikt, med en kraft og en styrke som, igjen, sprenger tiden og får 15 minutter til å føles som et helt liv.

Slik sluttede Festspillene 1999. Lørdag natt på Troldhaugen. På den høyeste, kunstneriske topp.

Wagner light

Bergens Tidende Morgen, 30.05.1999

Richard Wagner: Götterdämmerung

Lisa Gasteen, sopran

Birgitta Svendén, alt

Johan Botha, tenor

Dirigent: Simone Young

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Simone Young tilbake i Bergen med solid oppførelse av Götterdämmerung i kortversjon

"Folk vet jo slett ikke hvor stor Wagner er", skriver Alma Schindler i dagboken sin. Hun har nettopp vært i operaen og sett Götterdämmerung. For andre gangen på et år. De neste månedene ser hun 2-3 andre oppførelser, hun leser partituret, hun spiller klaverversjonen sammen med venninnene. Hun er 19 år gammel. Musikkinteressert.

Det var den gangen. Wien 1899. Men hundrede år etter, i en annen tid, i en annen kultur, henger spørsmålet fremdeles i luften, kanskje enda mer presserende i dag: Vet folk hvor stor Wagner er? Er det mulig å fange dimensjonene i verkene hans når de ikke kontinuerlig er på programmet, når det ikke er mulig å leve med dem, jobbe med dem? Vet folk for eksempel hvor stor Götterdämmerung er når de har vært en svipptur i Grieghallen på fredag og hørt halvannen times sammendrag av et verk som normalt varer fem timer?

Neppe. For hele det bærende prinsippet i Götterdämmerung, og i alle de fire verkene som til sammen utgjør Ringen, er jo nettopp at ting tar tid, at publikum må ta seg tid, tid til å stille seg om og synke inn i et kunstnerisk univers hvor proporsjonene er enorme. Disse operaer er tenkt som kolossale helheter, ikke som highlights med uviktig fyllmasse imellom.

Uansett at Wagner selv aksepterte kortversjoner av og til, og uansett at fredagens sammendrag var bra redigert, så var det i bunn og grunn meningsløst: Musikalsk fordi viktige tematiske sammenhenger manglet; tekstlig fordi alle sentrale konflikter var kuttet ut. Ingen Alberich, ingen sammensvergelser og svik, ingen norner og kosmiske dimensjoner. Bare: Siegfried elsker Brünhilde; Siegfried glemmer Brünhilde; Brünhilde skriker; Siegfried dør; Brünhilde dør. Velkommen til Wagners vidunderlige verden.

Forrykt? Selvsagt. Men kanskje er dette den eneste måten vi kan få høre Götterdämmerung på i dag. I et land som fremdeles ikke har en opera.

Hvis det er slik det er, så må vi skynde oss og si at fredagens oppførelse var både aktverdig og akseptabel. Absolutt. Men først og fremst var den et løfterikt varsel om hva vi kan vente oss til høsten når Simone Young tar over som sjefsdirigent i Harmonien. For her var det mye å glede seg over: Bra tempovalg og bra proporsjoner innenfor de enkelte delene i sammendraget; sikkerhet og omhu i tolkningen av partiturets finere detaljer, f.eks. en helt riktig veksling mellom letthet og tyngde i Rhinfarten, og nydelig balanse mellom de klanglige fargene i mellomspillet til første akt. Bra grep om orkestret har hun også. Kvelden igjennom var det mye fint samspill, mange glimrende innsatser i alle grupper, flotte hornsignaler i kulissen under Rhinfarten, myke trompeter. Og mer til.

Og la oss da endelig ikke glemme at det også var glimrende solister på scenen i Grieghallen: sopranen Lisa Gasteen og tenoren Johan Botha, to unge, helt typeriktige Wagner-sangere for full kraft fremad, for full utblåsning i rollene som Brünhilde og Siegfried. Og i tillegg svenske Birgitta Svendén på kort gjestevisitt som en karakterfull Waltraute.

Liten fotografi-historie

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1999

Michael Finnisy, klaver

Music Factory

Peer Gynt-salen

Komponisten Michael Finnisy som virtuos solist i egne klaverkomposisjoner

Det er for lite plass i kalenderen i disse dagene. Når Pires spiller i Logen, er det Götterdämmerung i Grieghallen. Hele tiden er det kollisjoner. Hele tiden merker man valgets kval.

Music Factory-konsertene er det lettere å få passet inn, de ligger kl. 18 og kl. 22. Så faktisk er det fullt mulig å få med seg noe spenstig samtidsmusikk, både før og etter de mer ortodokse arrangementene i byens andre konsertsaler.

Geir Johnson har forlatt det Music Factory han selv startet i 1989. Etter 10 begivenhetsrike år som fabrikksherre har han gitt stafetten videre til James Clapperton, den fabelaktige skotske pianisten som i det siste har gjort bergenser av seg. I rollen som innleder og konferansier er Clapperton den utadvendte, kommuniserende Johnsons rake motsetning, men årets program holder uansett samme høye standard som før: Her får vi høre spissen av samtidens norske og internasjonale musikk, og her er det perspektivrike tilbakeblikk på modernismens sentrale verk. Alt i en avslappet, uhøytidelig atmosfære.

Torsdag var vi en tur på fabrikken for å høre komponisten Michael Finnisy som solist i egne klaververk. Han jobber for tiden på en samling klaverkomposisjoner inspirert av ulike faser i fotografiets historie. På konserten i Peer Gynt-salen oppførte han to av dem. Den ene tar utgangspunkt i Muybridges anatomiske studier, det andre er en slags kritisk, musikalsk kommentar til den engelske kolonialismen.

Finnisys verk for større besetninger er komplekse og tette, og kan ofte være ganske vanskelige å få hold på. De to klaverkomposisjonene viste seg derimot å være forbløffende enkle og umiddelbart tilgjengelige. Den første er konstruert opp omkring en serie korte, abrupte fraser som av og til kontrasteres med voldsomme erupsjoner av lyd; den andre har en mer flimrende, mer kaleidoskopisk karakter. Begge stiller ganske voldsomme tekniske krav til fortolkeren, men har uansett en konverserende, nærmest snakkesalig, hverdagslig karakter. Et interessant bekjentskap.

Goethe forklart for barn

Bergens Tidende Morgen, 29.05.1999

Goethe-lieder av Schubert og Wolf

Wolfgang Holzmair, baryton

Russel Ryan

Logen

Teknisk perfekt, men problematisk Lied-kveld i Logen

Schubert er velkjent terreng for østerrikske Wolfgang Holzmair. Det er snart 15 år siden han spilte inn "Die schöne Müllerin". Siden er det blitt til mye Schubert, bl.a. plateversjoner av "Svanesangene" og av "Winterreise". Også Hugo Wolfs store sangbok har han vært borte i, bl.a. i Goethe-sangene. Og det var nettopp Goethe, både Schuberts og Wolfs Goethe, det handlet om i Logen på torsdag.

Hørt live, sammen med den profesjonelle, diskrete akkompagnatøren Russel Ryan, bekrefter Holzmair inntrykket fra platene. Her er en flott, velpleiet lyrisk baryton, en stemme som klinger uanstrengt og sikkert i hele registret, fra en meget høy topp til en solid bunn. Han behersker også hele det dynamiske registret, fra det mest innsmigrende piano til det kraftigste forte. Hans frasering er feilfri. Han har et fløyelsaktig legato og et tiltalende, rask vibrato av en type man hører sjeldent i våre dager. Hans tekstuttale er perfekt.

Min sjel, hva vil du mer? Vel, faktisk en hel del mer! For eksempel kunne man nettopp ønske seg litt «sjel» - hvis det ennå er lov å bruke dette besværlige ordet. For uansett alle Holzmairs mange fortjenester, så manglet denne kvelden det aller viktigste: dybde, ro og – tør man si det? – musikalitet.

Det ble en merkelig bokstavelig og merkelig teatralsk fremførelse, en tolkning full av pedagogiske pekefingre, en slags Schubert og Wolf forklart for barn. Hver tekstlinje, hver musikalsk frase, hvert bidige poeng ble understreket, vist frem, markert så selv de teiteste elevene bakerst i klassen kunne følge med. Alt var minutiøst innstudert og ble avlevert mekanisk, nesten søvngjengeraktig pedantisk. Og tross den demonstrative, pedagogiske fremførelsen satt man likevel igjen med en rar fornemmelse av at Holzmair egentlig slet ikke kommuniserte med oss i salen, men nærmest sang innad, mot seg selv. Som når en flink elev memorerer lektien uten egentlig å forstå innholdet.

Alt i alt en ganske merkelig Lied-kveld. Og kanskje det beste beviset på at teknisk perfeksjon er bra å ha, men i kunstens verden er det vanligvis helt andre ting som teller.

Absolutt musikk

Bergens Tidende Morgen, 28.05.1999

Maria João Pires, klaver

Augustin Dumay, fiolin

Jian Wang, cello

Logen

Maria João Pires med venner i Logen. Triospill på høyeste nivå,

Vi er i Logen. Musikerne kommer tilbake etter pausen. Augustin Dumay folder sin to meter lange kropp sammen i naturstridige vinkler og setter seg på den foruroligende lave stolen. Han stemmer fiolinen. Lenge. Så hever han buen, gir tegn til Maria João Pires og Jian Wang. Musikken starter: Tre instrumenter rammer oss som et hammerslag med en rå, unison markering.

Og med en gang er vi et helt annet sted, fjernt fra Logen og Bergen. Ikke i det hinsides, men i en fysisk, sanselig, høyst dennesidig verden. Den absolutte musikkens verden.

Schuberts klavertrio, nr. 2. Ess-dur: Bare i de aller første taktene av første sats er det stoff nok til et langt liv, et mylder av musikalske ideer, korte sangbare motiver som presenteres henkastet og forlates igjen, serier av klanglige effekter som prøves ut, pizzicato i strykerne, grandiose skalaløp i klaveret, et helt katalog over alle de mulighetene kombinasjonen klaver, fiolin, cello stiller til rådighet. Spilt denne kvelden av Maria João Pires, Augustin Dumay og Jian Wang, tre musikere som for lengst har hevet seg over alle praktiske og tekniske problemer og har satt seg for å løse de eneste problemene som virkelig teller i Schuberts verden: de musikalske.

Og bedre kan disse problemene ikke løses. Her, en onsdagskveld i Logen, blir det triospill på høyeste nivå, med en nerve og intensitet man sjeldent får lov å oppleve, kammermusikk av en karakter som ingen av verdens glatte og perfekte plateinnspillinger noensinne vil kunne komme i nærheten av. En kjødelig, jordisk, fysisk nærværende Schubert-tolkning med så mange slående, innlysende riktige detaljer at man ikke vet hvor man skal ende eller begynne: de blinkende kvikksølvaktige skiftene fra moll til dur i andre-satsen; den merkelig Haydn-aktige kanon i tredjesatsen; fjerdesatsens modulasjoner spilt så de på en gang virker logisk riktige og komplett overrumplende; det melankolske, "svenske" cello-temaet som kommer tilbake, forvandlet, forklart, gjennomlyst; de svake ekkoene av "Rosamunde".

Alt dette. Og enda mer. Først og fremst, hen over alle detaljene, en overveldende fornemmelse av fremdrift, av at denne musikken hele tiden er på vei mot noe nytt, noe helt fremmed og ukjent, en fornemmelse som ble nesten fysisk uutholdelig i fjerdesatsen hvor man følte at alt kunne skje bakom hver eneste av de 750 taktene.

Etter en slik samstemt tolkning føles det nesten ufint å tale om musikerne hver for seg. Men vi bør vel for en ordens skyld notere at Jian Wang er en glimrende cellist, at han spiller romantisk utadvendt med stor, saftig tone, og at han før pausen sto i sentrum med en flott, strømmende tolkning av Schuberts Arpeggione-sonate. Vi bør også nevne at Augustin Dumay ikke bare er en stor kammermusiker som forstår å lede denne trioen med naturlig autoritet i Schubert og i Mozarts klavertrio i G-dur, KV 496, han er også en fremragende fiolinist.

At Maria João Pires er en av verdens største pianister, trenger vi sikkert ikke si. Alt er utsolgt når hun lørdag kveld spiller i Villaen på Troldhaugen. Men i kveld kan man få høre henne igjen sammen med Dumay og Wang i Logen, denne gangen i et rent Beethoven-program. Det er fremdeles billetter å få.

Evigheter

Bergens Tidende Morgen, 26.05.1999

Verk av György Kurtág

Christian Eggen, klaver

Leif Ove Andsnes, klaver

Terje Rypdal, gitar

BIT 20 Ensemble

Håkonshallen

Vellykket konsert med årets festspillmusiker. Overbevisende Leif Ove Andsnes på vei inn i samtidsmusikken.

Dette kan han altså også, Leif Ove Andsnes! Spille samtidsmusikk, spille post-tonal musikk, spille «Játékok» – rumensk-ungarske György Kurtágs korte, komprimerte komposisjoner.

Jovisst, naturligvis kan han det. Og når Andsnes først tar fat på verk av denne typen, da er det ikke en forbigående grille, eller for å gi en kjapp, pliktskyldig reverens til samtidsmusikken, da er det et kunstnerisk prosjekt av samme tyngde som når han setter seg for å spille Schumann eller Liszt. Han satser hele sitt tekniske mesterskap og hele sitt musikalske talent på saken. Og gir oss en gjennomtenkt og gjennomkontrollert tolkning som får disse lavmælte, musikalske haiku-diktene til å synge og gløde. Han fyller dem med sorg, med melankoli, med ro og – si bare ordet – skjønnhet. De fleste av Kurtágs stykker varer mindre enn et minutt. Når Andsnes spiller dem, hører vi, åndeløst, at de bærer evigheten i seg.

Det var to pianister som delte scenen mellom seg den mandagen i Håkonshallen. Men i selskap med Andsnes, en av tidens største på sitt instrument, kom Christian Eggen nesten selvsagt til å stå noe i skyggen. Uansett ble dette den mest vellykkede av de fire konsertene med årets festspillmusiker.

Vi fikk høre ham som pianist i en type musikk som tydeligvis passer veldig bra til hans musikalske temperament: alternerende med Andsnes i «Játékok»-stykkene og i reflektert samspill med Andsnes i fire av Kurtágs Bach-transkripsjoner. Men først og fremst fikk vi oppleve ham som fremragende dirigent sammen med et velopplagt og velspillende BIT 20 ensemble i to større verk av Kurtág: «Grabstein für Stephan» med Terje Rypdal på kort gjestevisitt, og «... quasi una fantasia» med Andsnes som solist.

Vi har glemt å nevne én av multikunstneren Eggens mange roller, kanskje den viktigste? I tillegg til alt annet er han også «iverksetter» i ordets beste betydning, en person som får ting til å skje, en musiker med hodet fullt av store planer og gale visjoner. Og med energi og viljestyrke til å få en hel del realisert. Hvem andre kunne tenke ut og realisere et scenario hvor Terje Rypdal og Leif Ove Andsnes står på samme scene og spiller Kurtág mens musikere fra BIT 20 ensemble og omegn er spredt ut over det mest av Håkonshallen? Bra at slike mennesker finnes. Vi takker og bukker.

Og nå vet vi at Leif Ove Andsnes skylder oss og verden en plate med samtidsmusikk. Når Pollini kan spille Boulez, kan Andsnes spille Ligeti, da vel ...?

Ved første og andre ørekast

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1999

Verk av Jon Øivind Ness, Cecilie Ore og Asbjørn Schaathun

Christian Eggen

Cikada

Music Factory

Peer Gynt-salen

Norsk samtidsmusikk og Cikada-ensemblet på besøk i Music Factory

Den begynte så rart, denne søndagskvelden på Music Factory. Christian Eggen hadde invitert Cikada-ensemblet til Bergen for å spille samtidsmusikk, men starten minnet mest av alt om et kulturprogram på NRK: Tre alvorlige, svartkledde komponister omkring et bord i uforberedt og ustrukturert samtale om musikk og samtid. Det var ikke småting som etterhvert kom på det bordet. Fransk nomadefilosofi. Tidsopplevelsens mentalitetshistorie, kurze Einleitung. Intertekstualitetens betydning for kunsten i vår tid. Og slikt.

Var det alvorlig ment? Eller bare en perfid parodi på Tore Renberg og Leseforeningen? Vanskelig å si. Grusomt var det i alle fall. Selv komponistene hadde det vondt. «Kan jeg gå nå?», spurte Jon Øivind Ness forpint. Man forstod hva han følte.

Men så ble det da heldigvis musikk, spennende musikk. Først «Interrupted Cycles» av samme Ness, et dramatisk verk for kammermusikalsk besetning, etterfulgt av hans «Charm» for strykekvartett: Høydramatisk, ekspressiv musikk fylt til bristepunktet med musikalske begivenheter, to komplekse verk hvis dybder det er vanskelig å lodde ved første gjennomlytting, men som man håper å komme til å høre igjen, i konsertsalen eller på plate.

Cecilie Ores strykekvartett «Lex Temporis» fra 1992 er heller ikke musikk som åpner seg ved første ørekast – for å bruke hennes eget uttrykk. Men denne overveldende klangskulpturen har vært tilgjengelig på plate siden 1996 og har i denne perioden etablert seg som en av tiårets viktigste nordiske komposisjoner. Vi skulle gjerne hørt verket igjen, live. I stedet fikk vi det i discount-versjon: platen ble spilt over høyttalerne, mens Cikada-folkene var opptatt av et nokså trivielt performance-trip i en mørklagt sal.

Asbjørn Schaathuns «Triplis» er en slags dekonstruksjon av Schuberts «Die Schöne Müllerin», en rekke musikalske og språklige atomer fra det gamle verket lagt frem til beskuelse og ettertanke. Verket ble oppført i Bergen på Autunnalen i 1993 av mezzosopranen Hilde Torgersen, pianisten Kenneth Karlsson og slagverkeren Bjørn Rabben. Hørt i dag, seks år senere, tolket av samme fantastiske trio, konstaterer man at Schaathuns meditasjon over flis og spon fra høyromantikkens storhetstid har bevart denne stille, merkelig høyspente melankolien som ble hengende i erindringen etter første ørekast. Siden den gangen har han jobbet videre med saken, og skrevet en kammermusikalsk sats inn over den opprinnelige versjonen. Resultatet, «Triplis+», ble spilt til sist på søndag. Forhåpentlig skal det ikke gå seks år før vi får høre det igjen.

Tanke og realisering

Bergens Tidende Morgen, 25.05.1999

Verk av Beethoven, Nielsen, Chopin og Brahms

Christian Eggen, klaver

Atle Sponberg, fiolin

Nora Taksdal, bratsj

Henrik Brendstrup, cello

Logen

Blandet konsert med årets festspillmusiker som pianist og kammermusiker

Når Christian Eggen spiller klaver, forstår man hvorfor han er en bra dirigent. Hvor han enn befinner seg i det musikalske forløpet, slår han ned på det som er mest vesentlig eller mest karakteristisk nettopp her og nå – en brå overgang, kanskje, eller en dynamisk kontrast, en plutselig endring i fargelegging, i linjespill. Han viser musikken frem, gjør strukturen tydelig, hørbar.

Også pianister må ha formsans og analytisk røntgenblikk, det er en nødvendig betingelse, men er det tilstrekkelig? Kreves det ikke noe mer når man tar mål av seg for å spille klaver på høyeste nivå? Slike spørsmål reiste seg uunngåelig under konserten i Logen på fredag. For uansett om Eggen spilte Beethoven, Carl Nielsen eller Chopin, så ble det klingende resultatet merkelig tørt, nesten kjølig – og merkelig ensartet. Man satt igjen med en følelse av å ha hørt den musikalske tanken bak verket, ikke verket selv. Som å ha sett en arkitekttegning hvor de bærende konstruksjonene er markert og hvor man ser det elektriske opplegget og hvor rørledningene kommer til å gå, men hvor den konkrete stoffligheten mangler, alle de fysiske, sanselige detaljene som skal til for å gjøre et hus beboelig.

Beethovens seks bagateller Op. 126, Carl Nielsens Suite, Chopins Fiss-dur Barcarolle Op. 60: Kveldens program var stort tenkt, ambisiøst. Kanskje for ambisiøst, teknisk sett. I det minste ble det litt for mange slagfeil, litt for mange nervøse redninger i siste liten og litt for mange passasjer hvor man satt med en utrygg fornemmelse av å være på gyngende grunn.

Men så var det Brahms da. Den første klaverkvartetten Op. 25 og Eggen i selskap med gode kolleger, med Henrik Brendstrups store, blomstrende cello, Atle Sponbergs lette, rytmisk bevegelige fiolin og Nora Taksdals solide bratsj. Og plutselig en helt annen stemning i salen, en fornemmelse av overskudd og risikovillig musikalsk kapital.

Egentlig er disse fire musikerne så voldsomt forskjellige i temperament og musikalsk orientering at man skulle tro at de ville hatt problemer med å finne frem til en felles plattform. Men kanskje var det nettopp denne forskjelligheten som gjorde at det ble intensitet og elektrisitet i samspillet. Noen glatt, tradisjonell Brahms-tolkning var det så visst ikke, men et spennende innblikk i et kammermusikalsk verksted hvor muligheter prøves ut og noe nytt og annerledes blir til.

Musikktime

Bergens Tidende Morgen, 21.05.1999

Christian Eggen, klaver

Troldsalen

Tankevekkende konsert med årets festspillmusiker

Omdreiningstallet er høyt hos årets festspillmusiker. Christian Eggen er i aktivitet, alltid i gang med nye planer, nye prosjekt. En tusenkunstner som tilsynelatende har talent og krefter nok til ti liv. Han spiller klaver, han komponerer, han dirigerer. Snakketøyet hans er også i orden. Og når han snakker, lærer man noe, for han er i tillegg en engasjert pedagog.

Det merket vi i Troldsalen hvor han startet Bergensoppholdet med å tale om den utøvende kunstnerens forhold til verket. Det ble til halvannen times intens forelesning om viktige musikalske spørsmål, og vel å merke en riktig forelesning med manuskript, flippover og det hele.

Den rette fortolkningen finnes ikke, sa han; det er absurd å tro det. Hvoretter han, meget fiffig og pedagogisk, dementerte seg selv. Eller i det minste demonstrerte at det er noen tolkninger som er klart bedre, klart «riktigere» enn andre. Hvor fort skal man spille en masurka av Chopin, en halling av Grieg? Hvor skal aksentene ligge i et intermezzo av Brahms? Svarene finner man i historien, i tradisjonen, i notene. Hvis man leser kildene oppmerksomt, og, først og fremst, hvis man lytter til musikkens egen fortelling og til kroppens reaksjoner på denne fortellingen – da er det mye som faller på plass, og mange tolkninger som faller på egen urimelighet.

Det ble en fin, tankevekkende forelesning med mange anekdoter og mange musikalske eksempler, bruddstykker, smakebiter. Men også en forelesning hvor det var plass til å argumentere og folde synspunkter ut i lengre forløp, i klare, ettertenksomme tolkninger  av Bachs engelske suite i a-moll, av Brahms' Intermezzo opus 117:2, av Mozarts Rondo K 511. Og det var jo faktisk derfor vi egentlig var kommet til Troldhaugen: for å høre bra musikk spilt av en bra pianist. Som i tillegg er en bra pedagog.

Musikalsk identitet

Bergens Tidende Morgen, 30.04.1999

Vårkonsert

Forsvarets Distriktsmusikkorps Vestlandet

Per Hannevold og John Miller, fagott

Bjørn Nessen Sagstad, dirigent

Håkonshallen

Blandet vårkonsert med Distriktsmusikken i Håkonshallen

At det er mange musikalske muligheter i et moderne militærorkester – dét demonstrerte Forsvarets Distriktsmusikkorps Vestlandet med vårkonserten sin i Håkonshallen på onsdag. Programmet var ganske omfattende: ti numre på under 2 timer, ti numre som musikalsk sett vel egentlig bare hadde forskjellighet som fellesnevner – hvis det da går an å formulere det så paradoksalt.

Her var det klassisk marsjmusikk, flott representert med en glansfull versjon av Sousas «Semper Fidelis». Her var det ekkoer av klassiske big bands og eldre perioders underholdningsmusikk, bl.a. i Øyvind Westbys potpurri over en serie evergreens fra Henry Mancinis sangbok, og i hans egen komposisjon «The Dancing Daughter» med amerikanske John Miller som solist på fagott. Og det var endatil passasjer som ga assosiasjoner til Gil Evans' raffinerte, komplekse klangkunst i uroppførelsen av amerikanske James Lassens «Interlude no. 3» med vår egen Per Hannevold solist.

Men det var også mye denne kvelden som ikke var så veldig opphissende, mye corny og banal blåsemusikk, mange komposisjoner med voldsomt store pretensjoner og bekymrende lite substans. Uansett at korpset spilte seg gjennom alle verkene med liv og lyst og en god porsjon profesjonalisme, er det vanskelig å se det sprikende programmet som annet enn et symptom på underliggende identitetsproblemer. Man gikk fra Håkonshallen med en fornemmelse av at her er et orkester som, i likhet med de fleste andre i samme genre, har lyst til å være annet og mer enn et tradisjonelt militærkorps, men som ennå ikke har den musikalske retningssansen som må til for å innfri ambisjonene.

Bursdag

Bergens Tidende Morgen, 25.04.1999

Verk av Rolf Wallin, Bent Sørensen, Magnus Lindberg, Akira Nishimura og John Adams.

Jarle Rotevatn, klaver

Zsolt Nagy, dirigent

BIT 20 Ensemble

Grieghallen

Flott jubileumskonsert med BIT 20 Ensemble

Det sto samtidsmusikk på programmet hele torsdag kveld i Grieghallen. Og allikevel var det stort fremmøte i salen. Allerede dette sier noe om hva BIT 20 Ensemble har fått til i denne byen, kunstnerisk så vel som publikumsmessig.

I 10 år har de vært på farten, denne lille håndfull musikere, i 10 år har de gjennomreist det 20. århundres musikalske landskaper på kryss og tvers, fra Abrahamsen til Aam, fra Wien til Volda. Listen over oppførte verker er lang, listen over konserter, uroppførelser og innspilninger likeså. Det er blitt skrevet musikkhistorie i disse årene, norsk musikkhistorie, internasjonal musikkhistorie. Av et ensemble som dyrker det lille formatet, men som alltid, kunstnerisk og musikalsk sett, har satset på det aller største formatet. Og klaret det.

På torsdag var det da tid å feire dette fine ensemblet og disse 10 begivenhetsrike årene. Og det ble gjort som det seg hør og bør, med en konsert som viste musikerne fra mange forskjellige vinkler, som fortolkere av mange forskjellige slags samtidsmusikk. Det startet litt grått og ubesluttsomt med Rolf Wallins Boyl (1995), et merkelig pregløst verk som til overflod er utstyrt med pretensiøse, veslevoksne programnoter om alkymi og fraktalteori. Og det sluttet med en veldig enkel og temmelig uinteressant kammersymfoni fra 1992 av amerikaneren John Adams.

Men inn i mellom var det mye sterk og spennende musikk å høre: F.eks. en energisk strømmende fortolkning av Magnus Lindbergs Corrente (1992). Eller Jarle Rotevatn som ettertenksom solist på dempet koto-aktig klaver i japanske Akiri Nishimuras  A Stream after Dark (1997), en vakker klangskulptur i seigt flytende bevegelse. Og først og fremst var det kveldens uroppførelse, This night of no Moon (1999), hvor danske Bent Sørensen igjen førte oss inn sitt  neoromantiske univers, denne gangen med små forfrosne meditasjoner om lengsel og tap, fire skjøre, vare dialoger mellom instrumenter på og utenfor scenen.

Alt i alt en fin kveld. Med et par torner – ikke i øret, men i øyet. I BT på torsdag talte BIT 20-kommandør Henrichsen om å styrke den "visuelle biten" av konsertopplevelsen. Det spørs om det virkelig er nødvendig å sprite musikk av denne typen opp, om det ikke er litt naivt å tro at det blir fler kunder i butikken bare man henger nye tepper opp i Grieghallen og leker litt med lyset. Og etter torsdagens konsert spør man seg selv, forundret, om det virkelig er noen som tror at musikk fra 90-tallets musikalske spiss blir enda "mer spenstig" fordi musikerne har på seg ukledelige klær i dated design? Eller fordi det er hengt opp to baktepper med mønstre av typen Marimekko goes to kindergarten?

Mens musikken spilte ble det vist en svart-hvitt film i langsom gjengivelse og negativ, en slags reklamefilm om fritidsklær for næringslivstopper med interesse for tennis og seilsport. Det hele var litt rørende, nesten som å være tilbake igjen, til avantgarde-arrangementer i ungdommens provinsbyer. Men uansett alle varme, nostalgiske følelser: duften av møllkuler fra amatørenes 50-tall passet faktisk ganske dårlig til all den høyprofessjonelle 90-tallsmusikken som ble spilt denne kvelden.

I første divisjon

Bergens Tidende Morgen, 10.04.1999

Verk av Nils Henrik Asheim, Edvard Grieg og Johannes Brahms

Tomás Kramreiter, klaver

Rafael Frühbeck de Burgos

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Romantisk tolkning av Griegs a-moll konsert.

Vi er verdensmestere i Griegs a-moll konsert her i byen. Vi hører den på Festspillene hvert år, vi hører den på de vanlige torsdagskonsertene også. Men helt rutine blir det aldri. For hver ny solist finner noe nytt, noe litt annerledes å fortelle om dette verket. De siste årene har vi f.eks. hørt Jean-Yves Thibaudet spille den på fransk, virtuost og briljant med visjoner av Debussy. Eller hva med unge koreanske Ju Hee Suh som ga den som oppvisning i moderne cool, transnasjonal klaverkunst?

På torsdag førte den østerrikske pianisten Tomás Kramreiter konserten hjem igjen, hjem ikke bare til slutningen av forrige århundre, men hjem til det Sentraleuropa som er ett av verkets musikk- og kulturhistoriske utgangspunkter. Kort sagt: vi fikk  en erkeromantisk tolkning, en tolkning som var rytmisk mye friere enn vi etterhvert er blitt vant med, og en tolkning hvor det hele tiden var de melankolske, de ettertenksomme sidene i musikken som ble eksponert. Denne tilgangen fungerte glimrende i de langsomme, drømmende partiene, men virket vel ikke helt så overbevisende de stedene hvor verket krever virkelig kraft og ettertrykk, som f.eks. i den folkelige tredjesatsen hvor tekstens marcato nærmest ble fortolket som legato.

Griegs a-moll og Brahms' første symfoni ‑ vi har hørt kombinasjonen før i Grieghallen, nærmere bestemt for to år siden. Men den kan saktens gjentas, de to verkene klær så avgjort hverandre. Og med Rafael Frühbeck de Burgos på podiet er saken i de beste hendene. Han er en kjær og elsket gjest, en dirigent som alltid formår å få det beste frem i Bergen Filharmoniske Orkester. Også denne torsdag kveld. Og da spesielt i den flotte Brahms-tolkningen hvor alt var på plass, både de lange tematiske sammenhengene og det uendelige mylderet av klanglige detaljer. På en kveld som denne, med en dirigent som de Burgos, spiller BFO i første divisjon.

Musikalsk prosa

Bergens Tidende Morgen, 27.03.1999

Verk av Eino Tamberg og Jean Sibelius
Ole Edvard Antonsen, trompet

Mikko Franck, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Halsbrekkende virtuost trompetspill i Grieghallen

Det er sjelden man hører moderne orkestermusikk som slutter med en klokkeklar, ublandet dur-treklang. Estiske Eino Tambergs trompetkonsert gjør det, nesten demonstrativt, som om det var nettopp dette, det fortroliges gjenkomst, som var hele poenget med musikken. Hva det i en viss forstand også er. For konserten er skrevet i 1972, av en komponist som aldri avviker fra den musikalske partilinjen. Resultatet er musikalsk sosialrealisme: tre enkle, ukompliserte satser, mye rytmisk driv i slagverket, litt kantet melodikk hist og her, men alt i sømmelige former. Prosaisk musikk, pen, forsiktig, en slags Shostakovitsj uten tenner.

Det eneste egentlig interessante i dette verket er solostemmen. Som var i de beste hender torsdag kveld hvor Ole Edvard Antonsen ga oss en svimlende virtuos oppvisning av alt hva han kan få til på instrumentet sitt: halsbrekkende løp og glissader, brå skift i dynamikk. Og en føyelig, bøyelig tone som har alt man kan ønske seg – mørk, fløyelsmyk bunn, funklende, glitrende topp og alle tenkelige fargenyanser inn i mellom.

En stor instrumentalist, en stor kunstner. Men like fullt: blir det ikke for mye sirkus og for lite musikk en slik kveld? Man sitter i salen og blir imponert over Antonsens profesjonelle håndtering av de ekvilibristiske passasjene i Tambergs verk, men kan samtidig ikke unngå å tenke at alle disse kreftene kunne ha vært brukt til noe annet og bedre, at denne fremragende musikeren hadde fortjent – eller burde gi seg selv – større utfordringer. Ikke håndverksmessige utfordringer. Musikalske utfordringer.

Resten av kvelden handlet det om Sibelius, om den symfoniske fantasien «Pohjolas datter» pluss den femte symfoni. Sibelius er en utfordring til ethvert orkester. Verkene hans er vanskelige å sparke i gang, vanskelig å holde i gang, vanskelige å få til å leve. Og vanligvis blir resultatet grå musikalsk prosa. Som denne torsdagen.

Bergen Filharmoniske Orkester ytet en helt glimrende innsats, men ble i noen grad sviktet av dirigenten, unge finske Mikko Franck som nettopp ga en veldig prosaisk tolkning – som om han leste seg gjennom verkene, møysommelig, nærsynt, takt for takt, uten tanke på fremdrift og store linjer.

Vennlig blåsemusikk

Bergens Tidende Morgen, 20.03.1999

Verk av Cambini, Maslanka, Mozart, Kverndokk og Szervánsky

Bergen Blåsekvintett

Grieghallen

Med Bergen Blåsekvintett på oppdagelsesferd i musikkhistorien

Det var et interessant program Bergen Blåsekvintett hadde satt sammen: en hel kveld uten ett eneste verk fra blåsekvintettenes standardrepertoar. Et dristig prosjekt som vitner om vilje til å gå nye veier, til å oppsøke nytt materiale.

Dristig og prisverdig. Og risikofylt. For kanskje er det gode musikalske grunner til at det nettopp er standardrepertoaret vi vanligvis hører i våre konsertsaler, kanskje er det ikke så mye interessant å finne utenfor musikkhistoriens kvistede løyper? Torsdagskonserten antydet vel egentlig dette.

Kvelden åpnet med et stykke musikalsk metervare signert 1700-talskomponisten Guiseppe Cambini, enkel, kjedsommelig bruksmusikk som aldri var ment å skulle spilles igjen. Senere ble det musikk fra dette århundre, musikk fra bortglemte områder hinsides modernismens motorveier: et frisk, landlig stykke Americana signert David Maslanka, og et elskverdig diverterende verk av ungarske Endre Szervánsky.

Men er det så lurt å lage et program som til de grader satser på det vennlige, det tekkelige, det ukontroversielle, et program hvor det vektigste verket er en transskripsjon av et knøttlite Mozart-divertimento? På scenen sitter fem av byens beste blåsere, fem fremragende instrumentalister som klarer alle tekniske og musikalske problemer uten besvær, og som sammen kan bøye sine fem gjenstridige instrumenter mot hverandre og skape den helt riktige kvintettklangen, så myk og grasiøs, så skarp og krydret som det kreves. Hadde det ikke vært mer interessant å høre dem få bryne seg på «store», «tunge» verk?

At det ligger et enormt musikalsk potensial i denne kvintetten, det vet vi fra før. Og vi hørte det torsdag kveld, i alle konsertens fem verk. Men de store musikalske opplevelsene kom bare i korte glimt. I Mozartstykket. Og i urfremføringen av Gisle Kverndokks spennende «Movements for Wind Quintet» hvor det plutselig var mothaker og motspill i komposisjonen og temperatur i tolkningen.

Tosca hundrede år etter

Bergens Tidende Morgen, 27.02.1999

Tosca av Giacomo Puccini

Elena Zelenskaia (Tosca), Mikhail Dawidoff (Cavaradossi), Vernon Hartman (Scarpia)

Bergen Operakor og medlemmer av Olavskoret

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: János Fürst

Grieghallen

Problematisk scenisk fortolkning av Tosca. Men musikalsk seier for Vest Norges Opera og for Bergen Filharmoniske orkester.

Musikalsk sett var det en fornøyelse å være i Grieghallen torsdag kveld. Her var det for en gangs skyld en fremførelse av Puccinis Tosca hvor det musikalske var i forgrunnen og ble ytet full rettferdighet. Av Bergen Filharmoniske Orkester og av dirigenten Janós Fürst i en tolkning hvor alle Puccinis lange, organiske linjer var på plass, hvor det tematiske vevet var gjennomlyst og presisert ned i minste delikate detalj, og hvor hele verket kunne høres slik det er tenkt og komponert: som én sammenhengende klangskulptur.

Bestrebelsene i orkestergraven ble i vidt omfang fulgt opp og innløst på scenen. Mest overbevisende av Elena Zelenskaia som sang Tosca med stor, varm og vibrerende sopran. Både med hensyn til stemmekvalitet og tekstuttale kunne man av og til komme til å tenke på Galina Vishnevskajas gamle tolkning av samme rolle, men Zelenskaias Tosca er betydelig mer moderat, mindre ekspressiv. Og i fin samklang med Fürst og orkesteret: Kvelden igjennom sang hun som en integrert del av den totale klangen og lot de «store» stedene vokse ut av satsen som naturlige, nærmest uunngåelige forgreninger – slik at det nesten føltes anmassende da publikum spontant brøt inn med en velfortjent applaus etter «Vissi d'arte».

I de mannlige hovedrollene ga Mikhail Dawidoff som Cavaradossi og Vernon Hartman som Scarpia gode, profesjonelle prestasjoner. Det samme kan sies om ensemblet som helhet og om de to korene. Så, alt i alt: en solid, gjennomarbeidet tolkning av Puccinis verk. En musikalsk seier for Vest Norges Opera og for Bergen Filharmoniske orkester.

Men så var det den sceniske tolkningen da, det «sceniske konseptet» som regissøren Bruno Berger Gorski og Opera Bergen krediteres for i fellesskap. Her var det ikke mye å rope hurra for. Alene åpningen! Angelotti, den berømte revolusjonære republikaneren, er flyktet fra fengslet; han kommer inn i en kirke – som er stappfull av mennesker. Likevel velter han omkring på gulvet i lengere tid. Senere snakker han åpenmunnet og høylytt med maleren Mario Caravadossi om sensitive politiske forhold og om fluktmuligheter – midt i en større folkemengde.

Ulogisk? Mon ikke! I Puccinis Tosca er det naturligvis ikke et menneske i denne kirken. Og Angelotti møter bare Caravadossi fordi han «tror kirken stadig er tom» som det står i teksten. «Er vi alene?» spør han. «Det kommer noen», roper han og flykter. Men i Bergen er det altså et yrende og meget «italiensk» folkeliv i kirken, et lite, selvstendig stykke amatørteater som utspiller seg i bakgrunnen. Hele Romas befolkning klarer tilsynelatende å komme seg inn i denne kirken. Unntatt altså Tosca   hun må stå utenfor døren og rope så Mario kan komme og låse opp for henne!

Og slik kunne man da fortsette. I denne Bergen-versjonen er Puccinis tekst spritet opp med en uendelighet av merkelige, klønete, ulogiske tilføyelser   slik at handlingen stort sett er uforståelig. Og dette i en opera av den komponisten som nettopp hadde «l'evidenza della situazione» som sitt bærende prinsipp, situasjonens evidens, dette at tilskuerne skulle være i stand til å følge handlingen uansett at de ikke forsto ett ord italiensk!

Vi har ennå ikke nevnt det sentrale grepet i dette Tosca-«konseptet», nemlig at handlingen er flyttet fra år 1800 til 1930-tallet, og at Scarpia og hans menn derfor er iført stiliserte politiuniformer med et lett anstrøk av italiensk fascisme. Et påfunn som gir anledning til en hel del merkverdigheter og anakronismer: F.eks. feirer folk i 1930 at Napoleon nettopp har tapt slaget ved Marengo i 1800.

Hva er meningen? Med dette – og med at en nonne voldtas av en politimann i første akt, med at Scarpia av og til opptrer forkledd som pave Innocens X i Velásquez' portrett, osv, osv.? Å aktualisere stykket? Å understreke at polititerror er noe som fremdeles foregår, at det er sammenheng mellom politisk og religiøs undertrykkelse? Herregud! Puccini komponerte Tosca i 1900 og la handlingen til Roma i år 1800. Mon ikke han stolte på at publikummet hans var så oppegående at de var i stand til å skjønne de mer allmenne poengene i dette, nok så enkle, stykket?

Man fristes til å spørre: Er publikum virkelig blitt så mye dummere på de 100 år som er gått? Må vi virkelig ha alt inn med skjeer i dag? Eller er det bare Bruno Berger Gorski og Opera Bergen som tror det?

Strykerfest

Bergens Tidende Morgen, 24.02.1999

Verk av Elgar, Haydn og Bartók

Aage Kvalbein, cello

Bergen Kammer Orkester under ledelse av Åsta Jørgensen

Håkonshallen

Overveldende cellospill. Aage Kvalbein på jubileumskonsert med Bergen Kammer Orkester.

Det var strykerfest i Håkonshallen på mandag. Bergen Kammer Orkester feiret fem års jubileum. Med en flott konsert, et flott program og imponerende musikalsk spennvidde. BKO er en gruppe topptrente, profesjonelle strykere som tydeligvis liker kammer-formatet, og som beveger seg ubesværet fra Haydns wienerklassik til Bartóks skjeve dissonanser. Og tar en avstikker innom de romantiske engelske blomsterhagene på veien.

For det startet med Elgar, med strykerserenaden, op. 20. Førstesatsen har tempobetegnelsen allegro med den sjeldne tilføyelsen piacevole   som er italiensk for «behagelig», «innsmigrende». Faktisk en ganske god karakteristikk, ikke bare av verket, men av orkestret og fremførelsen. Av strykerklangen som kvelden igjennom var slepen, velpleid, egal. Og av tolkningene som var gjennomartikulerte og gjennomarbeidede. Og hvis man av og til kunne føle at musikken kanskje ble litt for pen, litt for polert, så var det kvasse momenter i fremførelsen av Bartóks Divertimento for strykere hvor de harde kantene fikk lov å bli stående, og hvor man merket at orkestret også har sans for de rå, utemmede kvalitetene i det 20. århundres musikk.

Den største musikalske opplevelsen denne mandagen ble likevel kveldens solist, Aage Kvalbein. For å si det med en gang: Det er veldig, veldig lenge siden vi har hørt så overveldende cellospill. Og en så dramatisk tolkning av Haydns cellokonsert i C-dur. Her var det overraskende musikalske funn å gjøre  nærmest i hver eneste takt: En intens, fremadrettet førstesats der Kvalbein bestandig trakk nye farger ut av solostemmen; en romantisk blomstrende andresats; og til slutt tredjesatsen i et vanvittig, selvmorderisk tempo med celloen svevende, sikkert og triumferende, høyt over orkestret.

Ekstranummer: Sarabanden fra Bachs cellosuite nr. 2 i d-moll. En musikalsk bøn. Fremført så enkelt, så likeframt, så tyst og inntrengende som kun en stor kunstner formår å gjøre det.

Skeivt, utilpasset og dunkelt

Bergens Tidende Morgen, 18.02.1999

Hvor merkelig fiksjon går det an å ha på TV i beste sendetid?

Fra cool til kult

Ally McBeal – TV-serien om den tynne advokaten med de rådyre miniskjørtene – er et av disse merkelige fenomenene som av og til flimrer gjennom medieuniverset, skaper oppstuss for en stund og så enten forsvinner igjen eller oppnår kultstatus. Da serien startet på TV2 i høst var den mystisk, underlig, svær å bli klok på, men i hvert fall ny og interessant, litt hip, litt cool. Nå, et halvt år senere, har den gått seg til. Den alminnelige interessen er falmet noe, og meningene er delte. Det finns folk som bare følger med av og til, folk som vet hvem Calista Flockhart er, som leser kjendis-stoffet og kjenner anoreksi-ryktene osv., men som for øvrig er temmelig uengasjerte. Og så finns det dem som virkelig brenner for saken, dem som er glødende lojale fans, men også dem som har Ally McBeal øverst på listen over foretrukne hatobjekter. Nettet er en bra indikator på slikt: i tillegg til seriens og skuespillernes offisielle hjemmesider finns det en haug med private sites hvor ivrige fans holder nøyaktig regnskap med hva som er skjedd i hver eneste episode siden serien startet i USA høsten 1997, og hvor man kan lese all mulig gossip og finne lister med minneverdige replikker. Det finns tilmed en side for menn som ikke liker Ally McBeal og heller vil se fotball og drikke øl.

Drama og comedy

Hva er det med denne serien? Hver tirsdag sender NRK2 Advokatene og senere på kvelden er det Ally McBeal på TV2. Begge serier har samme produsent: David E. Kelley, mannen bak prisbelønte serier som Sheriffen («Picket Fences») og Chicago Hope; begge serier handler om livet på et advokatkontor; skuespillerne fra den ene serien gjesteopptreder av og til i den andre; mange av de sakene episodene handler om, dreier seg om nesten identiske moralske og/eller juridiske problemer. Men i avisenes TV-oversikter er Advokatene rubrisert som drama, Ally McBeal som komedie-serie. TV-Magasinet forteller at Advokatene d.16.2 dreier seg om «En gruppe kreftofres sak mot myndighetene kommer for retten», mens «Ally McBeal forsvarer en lege som er anklaget for å ha transplantert en griselever til en kvinne uten å ha fått hennes tillatelse på forhånd». Er det slik det er? Likesom på teatrene i gamle dager? Først spiller de det alvorlige stykket om de alvorlige problemene på trauste NRK2, og baketter sender harry-kanalen TV2 den morsomme parodien? Først kreftofre, så svinelever? Vel, så enkelt er det nok ikke. Det spesielle med Ally McBeal er heller at serien skaper uorden i de vante kategoriene, at den både er advokat-serie og comedy og drama – for slet ikke å tale om melodrama.

Universal appeal

Hvis man var kynisk, kunne man si at Kelley bare igjen har prøvd å skape det ultimative kommersielle produktet. Etter Sheriffen med de avbalanserte, moralske historiene om familieliv i forstedene, kommer hippe Ally McBeal som skal fange inn unge utearbeidende professionals i urbane strøk. Ally McBeal, serien om det unge advokatkontoret med de unge ansatte – og med de unge skuespillerne som kommer direkte fra andre populære TV-serier, fra Melrose Place, Chicago Hope osv. Produksjonsselskapet Fox smeller til i PR-materialet og forteller at her er det både en romantisk kjærlighetstrekant, et rikt fantasiliv og et nåtidig perspektiv på all dramatikken og angsten i virkelighetens kontorer, pluss et av de mest fengslende og følsomme portrettene en mann noensinne har gitt av en ung utearbeidende kvinne. Denne serien har rett og slett alt, den taler til alle – til alle i den kjøpedyktige alderen. Er i hvert fald beregnet til å gjøre det. Men like fullt. Vel er serien et profesjonelt konstruert medieprodukt, vel er den full av klissen moralisme og dydig amerikansk indignasjon og engasjement, men den er også noe mer. Det er noe skeivt, utilpasset med den, noen dunkle soner som ikke er hverdagskost på TV.

Weird – but in a nice way

Hvor merkelig fiksjon går det an å ha på TV mitt i beste sendetid? Engelske Dennis Potter tøyet grensene med sine psykoanalytiske drømmebilder i serier som The Singing Detective, Lipstick on Your Collar og Karaoke. David Lynch sprengte seg tvers igjennom lag av kompakt amerikansk TV-realisme med Twin Peaks. Kelley er inspirert av begge, men er samtidig dypere forankret i mainstream TV enn noen av de. Både i Sheriffen og i Chicago Hope eksperimenterte han med å skrive inn glimt av galskap i fremstillingene av hverdagslivet i småbyen og arbeidslivet på det store hospitalet. I Ally McBeal går han et skritt videre og gjør hverdagens absurditeter og de uklare grensene mellom privat og offentlig, mellom fantasi og virkelighet til det sentrale temaet. Og skaper en serie som er weird – but in a nice way: rar, men ikke så rar at det begynner å gjøre vondt i målgruppen.

Galskapens nivåer

Personene på advokatkontoret er dyktige professionals – og weirdos: John Cage, «The Bisquit», har et uforløst forhold til en frosk og dyrker zen som sin navnefelle, avantgarde-komponisten Cage; Richard Fish dyrker den løse huden under kvinners haker som fetisj; Elaine har oppfunnet en ansikts-behå; Ally selv hallusinerer om en baby som danser til tonene av «Hooked on a feeling» for minne henne om den biologiske klokken som tikker og går, osv. Det er ikke bare personene som faller utenfor det vanlige. Også historiene er off-the-wall med stadige innslag av absurde søksmål og merkelige figurer – en av motstandernes advokater er en fet kjempe, en annen et lite barn på 8 år som griner når verden går ham imot, en av dommerne er en småsenil olding med betenkelig interesse for Allys og andres tenner, i visse episoder kurtiserer Fish USAs justisminister Janet Reno som dukker opp i den lokale baren osv. Og så er det selve fortellemåten. Seriens varemerke er de visuelle metaforene, dette at faste talemåter tas helt bokstavelig og visualiseres - som f.eks. når Ally føler hun blir «dumped» og vi ser henne bli kastet i en søppelcontainer, eller når hun dummer seg ut og fremstilles med foten sin i munnen. Men serien skiller seg også ut på det rent verbale planet, hver episode er full av bra one-liners, spesielt er Fish en stabil leverandør av politisk ukorrekte kynismer. Så alt i alt: her er det velskrevet og velkonstruert galskap på mange nivåer og i mange dimensjoner. Plus en stadig foruroligende uforutsigelighet mitt i all det forutsigelige. Ikke verst for en amerikansk TV-serie.

Musikalsk galskap

Bergens Tidende Morgen, 16.01.1999

Verk av Bernard Rands, Geirr Tveitt og Sergej Rakhmaninov
Solist: Geir Botnen, klaver

Dirigent: Alan Gilbert

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Geir Botnen i fokus med intelligent og imponerende tolkning av Geir Tveitts 5. klaverkonsert

Det var veldig god plass i Grieghallen torsdag kveld. Fordi Bergen Filharmoniske Orkester åpnet vårsesongen med tre verk fra det 20. århundre? Kanskje. Men det var faktisk ingen grunn til å bli vekk av frykt for kompromissløs musikalsk modernisme, for det meste av kveldens musikk var ganske moderat og tilbakeskuende.

Den engelske komponisten Bernard Rands er på det nærmeste ukjent her på tunet  – og i utlandet. Noe av forklaringen på dette fikk vi kanskje med hans «Madrigali» (1977), et litt blodløst kammermusikalsk verk hvor soloinnsatser i blåserne og korte markeringer i slagverket spennes opp mot vegeterende strykerklanger. Mest interessant var sistesatsen hvor Rands bruker sin læremester Luciano Berios «palimpsest»-teknikk og skaper et merkelig sart og skjørt lydbilde ved å skrive sin egen musikk inn over fragmenter av Monteverdis 1600-tallsmadrigaler.

Kveldens hovedattraksjon var selvsagt Geirr Tveitts 5. klaverkonsert med Geir Botnen som solist. Verket stammer fra begynnelsen av 50-tallet, men minner i mange henseender om eldre, tradisjonsorienterte klaverkonserter fra tidlig i dette århundre. Anlegget er storslått, grandiost, med voldsom gestikk og brå kast. Tiden er for lengst løpet fra musikk av denne typen – kunne man mene. Men faktisk holder dette merkelige verket seg den dag i dag. For vel er det fullt av høystemt alvor og patos, men det blir aldri patetisk, det balanserer nervepirrende på knivens egg. I hvert fall i Geir Botnens intelligente og imponerende tolkning hvor den rabulerende klaverstemmen hele tiden kommenterer og motsier orkestersatsen –  i yttersatsene ligger den under overflaten som en frenetisk, rasende kommentar, i den korte, lyriske 2. satsen bryter den frem som lynglimt av musikalsk galskap.

Stockholmsfilharmonien har valgt Alan Gilbert som sin nye sjefsdirigent. Det virker som et lykkelig valg. At Gilbert er en kompetent tekniker – det demonstrerte han torsdag kveld med tolkninger av verk som både var nye for musikerne (Rands) og for ham selv (Tveitt). Og som avslutning tok han så orkestret med seg gjennom Rakhmaninovs «Symfoniske danser» i en feiende flott tolkning hvor alle detaljer var på plass.

Avskjed med en kulturinstitusjon

Kommentar, Bergens Tidende Morgen, 15.01.1999

På feltet klassisk musikk og jazz hadde Bergen i mange år en kulturinstitusjon i nasjonal særklasse. Her tenker jeg ikke på Harmonien, Grieghallen, Nattjazzen osv., men på noe så profant som en platebutikk. For det er jo slik at et levende kulturliv ikke bare krever orkestre, teatre, kinoer, konsertsaler, det krever også velfungerende spesialbutikker med oppegående fagfolk. Platon i Starvhusgaten var nettopp en slik butikk: I de store lokalene i 2. etasje var det alltid et stort, oppdatert utvalg av plater med klassisk musikk og jazz, et musikkmiljø der man kunne få veiledning av personale med spisskompetanse.

Jeg skriver «var», for slik er det dessverre ikke lenger. Alle bergensere med interesse for klassisk musikk og jazz, vet hva som er skjedd: Platons avdeling for video og computer-spill er rykket inn i lokalene, og musikkavdelingen er blitt deportert til et lite bøttekott innerst inne bak videoene.

Det er sikkert veldig gode forretningsmessige grunner til denne omlegningen. Og når det gjelder videoer og computer-spill skal jeg for øvrig være den første til å glede meg over at Bergen har fått en velassortert spesialbutikk på disse feltene. Bare synd at dette måtte skje på bekostning av byens musikkmiljø.

Ledelsen i Platon vil kanskje si at musikkdriften ikke er redusert, at det bare er tale om en nødvendig, lokalemessig omdisponering. Men enhver som kommer jevnlig i butikken, ser med en gang at avdelingen er under hastig avvikling. Plateutvalget skrumper inn, innholdet i platekrybbene virker mer og mer tilfeldig, den personalmessige spisskompetansen er forsvunnet. Og det er trangt i bøttekottet, så trangt at man ikke har lyst til å oppholde seg der i lengre tid.

Historien om Platon er en påminnelse om at slike kulturinstitusjoner er sårbare vekster. Et miljø det har tatt år å bygge opp, kan raseres på noen få uker. Inntil for nylig var Platon stedet du måtte besøke minst en gang i uken – for å sjekke de nyeste platene, for å bli oppdatert, for å snuse i platekrybbene, for å høre nytt fra Bergens musikkliv. I dag er Platon en helt vanlig norsk platebutikk når det gjelder klassisk musikk og jazz: du går der bare hvis du har et konkret plateønske – og du vet at det er tvilsomt om du finner hva du søker.

Vi er med andre ord tilbake hvor vi var for ti år siden: Hvis du bor i Bergen og interesserer deg for klassisk musikk og jazz, må du igjen venne deg til å importere dine plater selv. Men en ting er i det minste blitt bedre siden sist: I dag kan du handle i de store internasjonale platebutikkene via internet. Det er effektivt, det er rask, det er oven i kjøpet billig – selv når alle ekstraomkostninger er regnet med. Den plate du ikke fant i Bergens butikker på mandag, sender internet-selskapene til deg så du har den i postkassen fredag.

Men det kan naturligvis ikke erstatte gleden ved å stå i en riktig butikk, holde platene i hånden, gjøre uventede funn i platekrybbene, få veiledning av velorienterte fagfolk.

Tragiske kvinneskjebner

Bergens Tidende Morgen, 28.11.1998

Janice Watson, sopran

Nikolai Alexeiev, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Stor sopran med spennende smakebiter fra operaens store kvinneroller

Sopranen Janice Watson har vi hørt før i Grieghallen: I vår sprang hun inn med kort varsel, erstattet sykemeldte Barbara Bonney, og ga en fin tolkning av Benjamin Brittens Rimbaud-fantasi «Les Illuminations». Torsdag kveld var hun tilbake i Bergen. Nå med et program hun selv hadde valgt.

Denne gangen ble det smakebiter fra operalitteraturens store kvinneroller: Grevinnen i Mozarts «Figaros Bryllup», Desdemona i Verdis «Otello», Puccinis «Søster Angelica» og «Madame Butterfly» – en serie miniportretter av heroiske kvinneskikkelser, tragiske kvinneskjebner. Og også et portrett av sangeren og kunstneren Janice Watson selv – en kunstner som beveget seg imponerende ubesvært omkring på hele det sentrale operafeltet, fra Mozarts klassikk til Puccinis tidlig-modernisme. Stemmen er klar og slank, med presis intonasjon over hele registret og med et kontrollert, diskre vibrato når den folder seg ut og lyser opp i høyden. En ung, flott stemme med et lite snev av melankoli som passet veldig godt til nettopp disse stykkene. Og i tillegg har stemmen så noe mer: en voldsom, dramatisk uttrykkskraft som vekker minner om den unge Callas.

Opera-arier i konsertsalen kan være en blandet opplevelse. Når stykkene fremføres isolert fra den opprinnelige fortellemessige sammenhengen, mister de nemt deres dramatiske logikk, de falmer, forvandles til glatte, pene melodier, blir til highlights, og virker ofte overspendte og corny. Det mest imponerende ved Janice Watsons fortolkning torsdag kveld var nettopp at hun unngikk alt dette, at hun klarte å få frem den enkelte ariens indre mening, dens indre dramatikk slik at hver eneste av stykkene sto som en slags konsentrat av den opprinnelige operaen, den opprinnelige fortellingen.

Også Bergen Filharmoniske Orkester hadde en fin torsdagskveld. Musikerne trivdes med den glimrende russiske dirigenten Nikolai Alexeiev – og med musikken: Her var det mye flott akkompagnement bak Watson. Og entusiastiske, lojale tolkninger av gamle travere som Rossinis «Wilhelm Tell»-ouverture og Verdis forspill til «La Traviata». Men det var også en del ujevnheter og huller i veibanen i det avsluttende verket, Prokofievs «Romeo og Julie»-suite, steder som nok kunne ha trengt å bli utbedret med litt mer prøvetid.

Fremtidsmusikere

Bergens Tidende Morgen, 26.11.1998

Verk av Jan Fischer, Paul Patterson og Paul Hindemith

Griegakademiets Sinfonietta og Kammerorkester

Dirigenter: Einar Røttingen og Ricardo Odriozola

Gunnar Sævigs Sal

Spennende møte med den unge musikergenerasjonen i Bergen

Hva er samtidsmusikk? Musikk som er skrevet av tidens komponister? Eller bare musikk som noen spiller i dag? Eller må det være musikk som fremdeles er retningsgivende for dagens komponister, for dagens musikkliv?

Man kommer lett til å lure på den slags spørsmål, når man leser programmet til årets Autunnale – Bergens festival for samtidsmusikk. Eller når man f.eks. sitter i Gunnar Sævigs sal en lørdag kveld, på en konsert som starter med tsjekkiske Jan Fischers neoklassisistiske «Sonatorum» for fire instrumenter fra 1971, fortsetter med engelske Paul Pattersons Ligeti-inspirerte «Intersections» for åtte instrumenter fra 1975, og slutter med Paul Hindemiths tunge, pompøst tilbakeskuende ballettmusikk «Noblissima Visione» fra 1938. Hvor langt tilbake går samtiden egentlig? Og hvem sin samtid taler vi om her?

Samme hvordan en snur og vender på det: det var ikke mye samtidsmusikk å høre denne kvelden i Gunnar Sævigs sal. Til gjengjeld var det samtidsmusikere i massevis. Eller kanskje man heller skulle si: fremtidsmusikere. For det var Griegakademiets studenter, den unge, nye musikergenerasjonen, som sto i sentrum.

Og hvis man i stedet for å mase om begrepet samtidsmusikk, spør til utsiktene for fremtidsmusikken, da må svaret bli: takk, bra! For her ble det i hvert fall demonstrert både musikalitet og solid håndverk.

I Fischers «Sonatorum» imponerte spesielt pianisten Dana Marinescu og fløytisten Kjersti Sellevåg med en spenstig, helt typeriktig «musikantisk» fortolkning. Vi bør også fremheve de åtte musikere som under Einar Røttingens ledelse oppførte  Pattersons «Intersections», et krevende verk som eksperimenterer med uvanlige klanger og klangfarger. Og endelig konstaterte vi, i Hindemith, at Griegakademiets studenter ikke alene kan fylle alle plasser i et ganske stort kammerorkester, men at de også kan få musikken til å bære. Det var ganske visst en del ru pletter i fiolinklangen underveis, men treblåsere, messing og slagverk fungerte bra. Og det er et «must» i Hindemith.