Musikalsk prosa

Bergens Tidende Morgen, 27.03.1999

Verk av Eino Tamberg og Jean Sibelius
Ole Edvard Antonsen, trompet

Mikko Franck, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Halsbrekkende virtuost trompetspill i Grieghallen

Det er sjelden man hører moderne orkestermusikk som slutter med en klokkeklar, ublandet dur-treklang. Estiske Eino Tambergs trompetkonsert gjør det, nesten demonstrativt, som om det var nettopp dette, det fortroliges gjenkomst, som var hele poenget med musikken. Hva det i en viss forstand også er. For konserten er skrevet i 1972, av en komponist som aldri avviker fra den musikalske partilinjen. Resultatet er musikalsk sosialrealisme: tre enkle, ukompliserte satser, mye rytmisk driv i slagverket, litt kantet melodikk hist og her, men alt i sømmelige former. Prosaisk musikk, pen, forsiktig, en slags Shostakovitsj uten tenner.

Det eneste egentlig interessante i dette verket er solostemmen. Som var i de beste hender torsdag kveld hvor Ole Edvard Antonsen ga oss en svimlende virtuos oppvisning av alt hva han kan få til på instrumentet sitt: halsbrekkende løp og glissader, brå skift i dynamikk. Og en føyelig, bøyelig tone som har alt man kan ønske seg – mørk, fløyelsmyk bunn, funklende, glitrende topp og alle tenkelige fargenyanser inn i mellom.

En stor instrumentalist, en stor kunstner. Men like fullt: blir det ikke for mye sirkus og for lite musikk en slik kveld? Man sitter i salen og blir imponert over Antonsens profesjonelle håndtering av de ekvilibristiske passasjene i Tambergs verk, men kan samtidig ikke unngå å tenke at alle disse kreftene kunne ha vært brukt til noe annet og bedre, at denne fremragende musikeren hadde fortjent – eller burde gi seg selv – større utfordringer. Ikke håndverksmessige utfordringer. Musikalske utfordringer.

Resten av kvelden handlet det om Sibelius, om den symfoniske fantasien «Pohjolas datter» pluss den femte symfoni. Sibelius er en utfordring til ethvert orkester. Verkene hans er vanskelige å sparke i gang, vanskelig å holde i gang, vanskelige å få til å leve. Og vanligvis blir resultatet grå musikalsk prosa. Som denne torsdagen.

Bergen Filharmoniske Orkester ytet en helt glimrende innsats, men ble i noen grad sviktet av dirigenten, unge finske Mikko Franck som nettopp ga en veldig prosaisk tolkning – som om han leste seg gjennom verkene, møysommelig, nærsynt, takt for takt, uten tanke på fremdrift og store linjer.