Franske konserter

Bergens Tidende, 07.05.2013

French Trumpet Concertos

Ole Edvard Antonsen

São Paulo Symphony Orchestra

Lan Shui

BIS

Nyere trompetmusikk med Ole Edvard Antonsen

Det ble skrevet virtuos trompetmusikk både i barokken og senere. Men i løpet av 1800-tallet mistet trompeten sin rolle som soloinstrument. Etter hvert ble den mest brukt som spesialeffekt i orkestermusikken. Det er i alle fall den vanlige versjonen av historien. Men her kommer så Ole Edvard Antonsen og trekker frem fem nyere franske trompetkonserter fra årene mellom 1944 og 1966. At de er skrevet i den strenge modernismens tidsalder, merkes ikke. For de er alle formulert i et vennlig, fritonalt tonespråk. Det er konserter som gir Antonsen god anledning til å demonstrere sin imponerende beherskelse av alle instrumentets registre. Her er strålende, virtuose løp i toppen av instrumentet, her er gylne melodier i mellomregistret og her er intense, rytmisk komplekse passasjer i høyspent samspill med orkestrets livlige slagverksseksjon. André Jolivet er representert med to spreke konserter, men det er også mye god musikk å hente i verkene som er signert de mer ukjente komponistene Henri Tomasi , Robert Planel og Alfred Desenclos.

Musikalsk prosa

Bergens Tidende Morgen, 27.03.1999

Verk av Eino Tamberg og Jean Sibelius
Ole Edvard Antonsen, trompet

Mikko Franck, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Halsbrekkende virtuost trompetspill i Grieghallen

Det er sjelden man hører moderne orkestermusikk som slutter med en klokkeklar, ublandet dur-treklang. Estiske Eino Tambergs trompetkonsert gjør det, nesten demonstrativt, som om det var nettopp dette, det fortroliges gjenkomst, som var hele poenget med musikken. Hva det i en viss forstand også er. For konserten er skrevet i 1972, av en komponist som aldri avviker fra den musikalske partilinjen. Resultatet er musikalsk sosialrealisme: tre enkle, ukompliserte satser, mye rytmisk driv i slagverket, litt kantet melodikk hist og her, men alt i sømmelige former. Prosaisk musikk, pen, forsiktig, en slags Shostakovitsj uten tenner.

Det eneste egentlig interessante i dette verket er solostemmen. Som var i de beste hender torsdag kveld hvor Ole Edvard Antonsen ga oss en svimlende virtuos oppvisning av alt hva han kan få til på instrumentet sitt: halsbrekkende løp og glissader, brå skift i dynamikk. Og en føyelig, bøyelig tone som har alt man kan ønske seg – mørk, fløyelsmyk bunn, funklende, glitrende topp og alle tenkelige fargenyanser inn i mellom.

En stor instrumentalist, en stor kunstner. Men like fullt: blir det ikke for mye sirkus og for lite musikk en slik kveld? Man sitter i salen og blir imponert over Antonsens profesjonelle håndtering av de ekvilibristiske passasjene i Tambergs verk, men kan samtidig ikke unngå å tenke at alle disse kreftene kunne ha vært brukt til noe annet og bedre, at denne fremragende musikeren hadde fortjent – eller burde gi seg selv – større utfordringer. Ikke håndverksmessige utfordringer. Musikalske utfordringer.

Resten av kvelden handlet det om Sibelius, om den symfoniske fantasien «Pohjolas datter» pluss den femte symfoni. Sibelius er en utfordring til ethvert orkester. Verkene hans er vanskelige å sparke i gang, vanskelig å holde i gang, vanskelige å få til å leve. Og vanligvis blir resultatet grå musikalsk prosa. Som denne torsdagen.

Bergen Filharmoniske Orkester ytet en helt glimrende innsats, men ble i noen grad sviktet av dirigenten, unge finske Mikko Franck som nettopp ga en veldig prosaisk tolkning – som om han leste seg gjennom verkene, møysommelig, nærsynt, takt for takt, uten tanke på fremdrift og store linjer.