Drama i Grieghallen

Bergens Tidende, 10.12.2004

Verk av Mozart og Verdi

Gro Sandvik, fløyte

Stephane Astier, harpe

Nina Pavlovski, sopran; Liliana Nikiteanu, alt; Vsevolod Grivnov, tenor;

Alexander Teliga, bass

Bergen Filharmoniske Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Mikhail Jurovskij

Grieghallen

Gro Sandviks avskjedskonsert. Stor fremførelse av Verdis Requiem

Skal man dømme etter torsdagskonserten, er det ingen grunn til å frykte at Gro Sandvik skal bli en stille, fredelig pensjonist. For hun hadde valgt å spille en av den unge Mozarts mest ungdommelige komposisjoner da hun tok avskjed med BFO og sitt store publikum. Mozarts fløyte- og harpekonsert (K299) er et elegant stykke kammermusikalsk rokokko, et verk skrevet for å underholde og sjarmere. Og nettopp slik ble det spilt av Sandvik og hendes solistpartner, harpenisten Stephane Astier – med høyt humør, musikalsk overskudd og boblende energi. At det måtte skiftes streng på harpen midt i andresatsen, ga fremførelsen litt ekstra drama.

Drama var det også i kveldens hovedverk, Verdis Messa da Requiem. Like siden den første fremførelsen har de lærde kranglet om dette rekviem. Den store dirigenten Hans von Bülow kalte det for en «opera i kirkegevanter». Og visst er det et merkelig verk. Men da Michail Jurowski og BFO og Bergen Filharmoniske Orkester og studenter fra Griegakademiet og fire spennende solister slapp alle hestekreftene løs i Grieghallen, ble det med en gang mindre interessant å katalogisere Verdis messe. For her var det den rå musikalske kraften og de dramatiske følelsesuttrykkene som talte.

Solistkvartetten var ganske visst temmelig uensartet. Men med Nina Pavlovski ekspressive sopran i toppen og Alexander Teliga vibrerende, «russiske» bass i bunnen, med Vsevolod Grivnov dramatiske heltetenor og med Liliana Nikiteanus solide alt som rettesnor, ble det hele tiden satt trumf på musikken. Også det store koret hadde mange gode innsatser underveis, spesielt i de store utladningene. I de svakere partiene merket man at herrestemmerne fremdeles har en jobb å gjøre.

Musikalske attraksjoner

Bergens Tidende, 29.11.2004

Händel: Messias

Hilde Veslemøy Hagen, sopran

Clint van der Lippe, alt

Tyrone Landau, tenor

Mark Evans, bass

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Dirgient: Håkon Matti Skrede.

Korskirken

Collegiûm Mûsicûm med dramatisk fremførelse av Händels Messias

Det er et oratorium. Det handler om alvorlige saker. Men det er også liv og røre i dette verket. Og ingen tid til å kjede seg. For det er Händel – en av 1700-tallets mest erfarne showmenn – som har skrevet Messias. Og han har sørget for at verket har noe for enhver smak. Her avløser det ene spektakulære grepet det andre. Händels Messias er – som hans operaer – en kjede av virtuose «numre», en serie musikalske attraksjoner, beregnet til å overraske og underholde. Og slik ble det også spilt ved søndagens fine fremførelse i Korskirken.

Det var en ekstra attraksjon at solopartiene for altstemme ble sunget av en mann. Den imponerende sørafrikanske kontratenoren Clint van der Lippe understreket verkets dekadente, operaaktige preg i en rekke overdådig virtuose arier, og Hilde Veslemøy Hagens klare, perlende sopran ga ham fint motspill kvelden igjennom, bl.a. i «He shall feed his flock» der alt og sopran avløser hverandre og presenterer hver sin versjon av den slyngede melodien. Australieren Tyrone Landau var en annen gledelig oppdagelse. Han har en flott, litt nasal tenorstemme og synger i en deklamerende stil som understreker alle de finere nyanser i teksten. Basspartiet ble sunget av waliseren Mark Evans som visst egentlig er baryton og som i hvert fall var noe anstrengt i de dype passasjene.

Fire solister er ikke nok til å få Messias til å sveve. Her må det kor til. Og Collegiûm Mûsicûms Kor løste oppgaven med bravur. Det var fint kontrapunktisk stemmevev i «Unto us a child is born», og store utblåsninger når det krevdes. At «Halleluja» satt som et skudd, sier seg selv. Til gjengjeld slet Collegiûm Mûsicûms Orkester en del underveis. Det var mye småsurt spill i de høye strykerne, spesielt i andredelen. Og generelt valgte dirigenten Håkon Matti Skrede litt for tunge, uenergiske tempi.

Wienermusikk

Bergens Tidende, 26.11.2004

Berg: Fiolinkonsert

Mahler: Symfoni nr. 5

Solist: Frank Peter Zimmermann, fiolin

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO i formidabel tolkning av Mahlers femte symfoni

Åtte toner spilt på fiolinens løse strenger – slik åpner Alban Berg fiolinkonserten sin. Torsdag kveld i Grieghallen var det Frank Peter Zimmermann som spilte disse åtte tonene. Og her var det stor musikk i hver eneste av dem. Og i alt som fulgte etterpå.

Zimmermann spilte denne vanskelige konserten med stor, varm klang og fyldig vibrato. Han fann inn til alle de stedene i stemmen der fiolinen klinger best, han presset hver frase til det ytterste, han utnyttet alle de virtuose passasjene. Vel er dette høymodernistisk musikk med en solist som svever henover et komplisert vev av motstridende stemmer, men slik Zimmermann spilte konserten, demonstrerte han at den faktisk er vokset ut av den lange, romantiske Wienertradisjonen. Underveis fikk han flott med- og motspill av BFO der spesielt innsatsene i horn, tuba og slagverk imponerte. Og da treblåserne spilte Bach-koralen «Es ist genug» i den drømmende sistesatsen, var vi visst mange i salen som fikk en aldri så liten klump i halsen.

Etter pausen var vi tilbake i det Wienermiljø som Berg vokset opp i. Mahlers femte symfoni kom flott fra start med imponerende fanfarer av trompeteren Gary Peterson og voldsomme drønn i orkestret. Men hvordan fortsetter man? Hvordan går man videre med denne merkelige symfonien der hver sats tilsynelatende står i motsetning til den foregående, og der wienervalser og folketoner hele tiden bryter inn i den mest høystemte satsen? Andrew Litton valgte å nettopp understreke det fragmentariske i dette lange verket. Han fokuserte på sammenstøtene og motsetningene og alle de mange, merkelige detaljene. Hans omhu for Mahlers tekst ga god oversikt over materialet, og han fikk alle de mange gruppene i BFO til å yte en helt formidabel innsats. Omkostningene ved denne strategien er at den store sammenhengen i verket ble mindre tydelig. Og at spesielt de to første satsene virket noe stive og udynamiske.

I Mozarts spor

Bergens Tidende, 24.11.2004

«Auf Mozarts Spuren»

Albrecht Mayer, obo

Mahler Chamber Orchestra

Claudio Abbado, dirigent

Deutsche Gramophon

Underholdende obomusikk

Siste år klatret han til topps på de klassiske hitlistene med en serie Bach-transkripsjoner. I år har Berlinerfilharmonikernes førsteoboist Albrecht Mayer gått i Mozarts spor, og har funnet frem et stykke for fløyte, to virtuose arier for sopran pluss en liten fiolinkonsert av heller tvilsom herkomst. Det hele er transkribert og lagt til rette for obo. I tillegg spiller Mayer to «riktige» obokonserter: Mozarts egen (KV 314) pluss en konsert av Ludwig August Lebrun – en av det sene 1700-tallets virtuose oboister.

Det er blitt en morsom plate full av elskverdig, underholdende musikk, flott og entusiastisk spilt av Mayers syngende obo – så flott og entusiastisk at man nesten glemmer at det meste, inklusive Mozarts obokonsert, egentlig hører hjemme i avdelingen for musikalske bagateller.

I Kremerland

Bergens Tidende, 24.11.2004

«Kremerland»

Gidon Kremer, fiolin

Kremerata Baltica

Deutsche Grammophon

Gidon Kremer på musikalsk oppdagelsesreise

Det er aldri kjedelig når Gidon Kremer drar på musikalsk oppdagelsesreise med sine baltiske lekekamerater. Denne gang har han funnet en sønderskutt ragtime av georgieren Giya Kancheli, en ulmende tango av russeren Alexander Vustin. Og et ettertenksomt stykke for solofiolin, strykere og kimende mobiltelefoner av georgieren Alexander Bakshi. Pluss mye mer.

Dette er en plate der det plukkes fritt fra hele musikkhistorien, der en Liszt-transkripsjon får samme oppmerksomhet som et stykke filmmusikk, der salongmusikk og samba går opp i en høyere enhet. Og der det musikalsk sett tyngste verket er et stykke uforfalsket jazz – moldoveren Leonid Chisniks swingende Mozart-variasjoner for klaver og strykere.

Det hele fremføres med stor entusiasme og en solid porsjon ironi. En raus plate til å bli i godt humør av.

Jevnbyrdige partnere

Bergens Tidende Morgen, 24.11.2004

Beethoven: Samtlige verker for cello og klaver»

András Schiff, klaver

Miklós Perényi, cello

ECM

Ny innspilning av Beethovens celloverker

Her har du to cd-er med alt hva Beethoven har skrevet for cello og klaver: Seks sonater pluss tre sett variasjoner over populære melodier fra samtiden. Sonatene er skrevet over en periode på tjue år. I løpet av denne tiden revolusjonerer Beethoven formatet. De første sonatene fra 1796 er en slags avventende styrkeprøve mellom cello og klaver der ingen kan bestemme seg for å ta føringen. I de to siste fra 1815 er cello og klaver blitt samstemte, jevnbyrdige partnere i et grandiost, musikalsk prosjekt. Den store ungarske pianisten András Schiff og hans landsmann, cellisten Miklós Perényi fanger alle stadier i denne utviklingen. Og gir en blomstrende, innforstått tolkning av de sene sonatene så enhver må skjønne hvorfor de er blitt en del av kammermusikkens kjernerepertoar.

Dramatisk messe

Bergens Tidende, 10.11.2004

Mozarts Requiem

Hilde Haraldsen Sveen, sopran 

Turid Moberg Kirkbride, alt

Harald Bjørkøy, tenor

Ketil Hugaas, bass

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

Dirigent: Kjell Seim

Johanneskirken

Stor kveld med Collegiûm Mûsicûm og Mozarts Requiem

Det er Allehelgenskveld. Johanneskirken er stappfull. Vi sitter og forbereder oss på første sats av Mozarts Requiem. Alle er på plass, solistene, koret, orkestret. Så løfter Kjell Seim taktstokken og setter orkestret i gang. Adagio, står det nøytralt i partituret. Adagio, ja visst. Men hvilken adagio! Fra første takt er tempoet intenst, elektrisk. Alt er høyspent. Alt er satt på spissen. Seim driver musikerne og koret fremover. Ubønnhørlig, uavvendelig. Det er de store musikalske og følelsesmessige ekstremene som rår. Og allerede før første sats er forbi, forstår vi at dette kommer til å bli en stor kveld med en innforstått tolkning av Mozarts verk. En av de tolkningene man kommer til å huske.

Men så hadde Seim da også et fint materiale å arbeide med. Et lite, veltrimmet orkester. Og fire gode solister: På damesiden Hilde Haraldsen Sveen i tett samklang med Turid Moberg Kirkbride. På herresiden Harald Bjørkøy og Ketil Hugaas. Ganske visst startet «Tuba mirum», den første kvartetten, temmelig usikkert, men heretter gikk det bare oppover med mange imponerende, velklingende, innsatser, for eksempel i «Domine Jesu» og i «Benedictus».

Og så var det Collegiûm Mûsicûms kor, da. Et kor som er i rivende utvikling for tiden. Man begynner å kunne merke resultatene av Håkon Matti Skredes korinstruksjon. Kvelden igjennom var det presis frasering, tydelig tekstuttale, egal klang og nydelig artikulasjon av de store, dynamiske kontrastene i verket. Herresiden som tidligere var underbemannet, er blitt betydelig styrket i det siste, og står seg godt i sammenhengen. Skjønnhetspletter var det selvsagt – som for eksempel damenes sprukne sotto voce-innsatser i Confutatis-satsen. Men helhetsinntrykket var at her har vi et kor som etter hvert er blitt i stand til å klare de største oppgavene.

Om tre uker oppfører Collegiûm Mûsicûm Händels Messias i Korskirken. Så da er det vel bare å skaffe seg billetter og glede seg.

Lengsel og håp

Bergens Tidende, 27.10.2004

Schumann Lieder

Matthias Goerne, baryton

Eric Schneider, klaver

Decca

Matthias Görne i Schumanns verden

Hjertet er fullt av sanger. Sangene er fulle av lengsel etter tidligere tiders lyst og håp om kommende fryd. Synger Matthias Goerne i den sangen som åpner hans nyeste plate. Og dermed er stemningen satt. For det er nettopp lengsel og håp det handler om i dette fine utvalget av Robert Schumanns lieder. Kjernen er en serie livserfarne, melankolske dikt av Heinrich Heine, bittersøte tekster der ord som lyst, smerte, glede og kval står tett ved siden av hverandre.

Goerne går inn i disse vemodige tekstene, gir dem liv, og synger dem så hver eneste sang blir et selvstendig, dramatisk univers. Noen ganger forteller hans mørke, myke stemme om den skuffede elskers resignasjon, andre ganger er den full av ungdommelig, fryktsom forventning. Hver eneste gang smelter ord og musikk sammen til en ubrytelig enhet. Til lydkunst.

Norsk kveld

Bergens Tidende, 22.10.2004

Verk av Valen, Halvorsen og Saint-Saëns

Pascal Rogé, klaver

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fartein Valen og Johan Halvorsen i sentrum.

Det er prisverdig at Bergen Filharmoniske Orkester setter tre av Fartein Valens tonedikt på programmet en regnfull torsdagskveld i oktober. Valens musikk spilles temmelig sjeldent i våre konsertsaler – uansett at han er en særegen, dypt personlig stemme i norsk musikkliv, og en komponist det er naturlig å nevne i samme åndedrag som Schönberg, Webern og andre av de fremste representantene for den musikalske høymodernismen.  

At Valen spilles sjeldent, betyr blant annet at det ikke er noen sammenhengende tolkningstradisjon å støtte seg på for dirigent og orkester. Det merket man under torsdagens fremførelse. BFOs og Ingar Bergbys tolkning var lojal og engasjert, men også veldig bokstavelig, uten det overskuddet som er nødvendig for å presse Valens høystemte, høyspente musikk ut over den siste grensen mot ekstasen. I tillegg sto tonediktenes gjennomsiktige, kontrapunktiske satsbilde av og til temmelig uklart, og det var en del balanseproblemer seksjonene imellom.

Johan Halvorsens Symfoni nr. 2 spilles også sjeldent. Men her var BFO på tryggere grunn. At denne symfonien er skrevet i 1924, bare ti år før Valens tonedikt, merker man ikke. Dette er et verk som er fast forankret i 1800-tallets romantiske tradisjon. En kort, fyndig symfoni i fire satser – kontant, direkte musikk uten store pretensjoner, skrevet med den solide håndverkers fornemmelse for faget sitt. Tolkningen var entusiastisk, med vittige momenter i den «amabile» tredjesatsen. Men også her med en del balanseproblemer: overstyrte messingblåsere og en temmelig rå strykerklang.  

Kveldens utenlandske bidrag var enda et konservativt, tilbakeskuende verk: Camille Saint-Saëns femte klaverkonsert. Men med Pascal Rogé som solist var vi i det beste selskap. Han er trolig den pianisten i hele verden som kjenner dette verket best. Saint-Saëns sa en gang at «den som ikke føler absolutt glede over en enkel rekke velkonstruerte akkorder, er ikke virkelig glad for musikk». Virtuose Pascal Rogé argumenterte godt for dette synspunktet.

Opera på bergensk

Bergens Tidende, 14.10.2004

W. A. Mozart og E. Schikaneder: Tryllefløyten

Njål Sparbo (Sarastro), Håkon Matti Skrede (Tamino), Hilde Hasselberg (Pamina), Hilde Veslemøy Hagen (Nattens Dronning), Thorbjørn Gulbrandsøy (Papageno), Åshild Tutturen Jakobsen (Papagena).

Regi: Magne Skrede, Cornelia Simon, Karl Boman Larsen

Dirigent: Bjarte Engeset

Rudolf Steinerskolen i Bergen

Fana Unge Musikkteater

Collegium Musicum

Grieghallen

Tryllefløyten som musikalsk og dramatisk bildebok for hele familien.

Steinerskolen i Bergen fyller 75 år og feirer seg selv med en festlig oppsetning av Mozarts Tryllefløyten. Og demonstrerer at her er det et miljø som må telles med neste gang man diskuterer opera i Bergen. For det er helt imponerende hva Steinerfolkene får til i Grieghallen i samarbeid med Fana Unge Musikkteater, Collegium Musicum og mange andre gode krefter.

Mozart og Schikaneder har konstruert denne operaen med henblikk på universal appeal – som man sier i Hollywood: Her er det noe for enhver smak, noe for alle deler av publikum, for ung som for gammel. Eventyr og komikk og action og special effects. Pluss store metafysiske konflikter og drøssevis med dype tanker. I Steinerskolens versjon har man valgt å tone ned de filosofiske aspektene omkring Sarastro og hans følge av egyptiske prester. Hovedvekten ligger på det eventyrlige og fantastiske, på en rekke forunderlige begivenheter som utspiller seg i en enkel, effektiv scenografi. Med spektakulære masseopptrinn og sjarmerende barn. Resultatet er blitt en flott, musikalsk og dramatisk bildebok for hele familien. Og en opera der de fleste medvirkende både snakker og synger kav bergensk.

Forestillingens store scoop er Thorbjørn Gulbrandsøy i rollen som Papageno. Her har vi et uomtvistelig komisk talent. Han behersker scenen totalt hver eneste gang han dukker opp. I tillegg synger han glimrende og karakteriserer figuren sin med ubesværet, føyelig stemme. Den andre hjørnestein er Njål Sparbo som synger Sarastro med dybde og fylde og styrer begivenhetene i andre akt med den rette autoritet og verdighet.

Mozart og Schikaneder har i utgangspunktet gitt Tamino og Pamina betydelig mindre å gå på, både dramatisk og musikalsk. Derfor står de vanligvis noe blekere i sammenhengen. Så også i denne forestillingen. Men Håkan Matti Skrede i rollen som den elskovssyke Tamino har noen fine, nesten romantiske innsatser underveis. Og Hilde Hasselberg utvikler seg sterkt gjennom kvelden. I andre akt er stemmen hennes varmet opp, og hun synger en ung sødmefylt Pamina med god kraft i det høye registeret.

Bjarte Engeset dirigerer Collegium Musicum og legger solid, musikalsk bunn under alle de eventyrlige begivenhetene på scenen.

En tenor fra Peru

Bergens Tidende, 13.10.2004

Gioacchino Rossini: Le Compte Ory

Juan Diego Flórez

Orchestra del Teatro Comunale di Bologna

Dirigent: Jesús López-Cobos

Deutsche Grammophon

Flott prestasjon av Juan Diego Flórez i Rossinis komiske opera

At denne Rossini-operaen sjeldent oppføres, er kanskje ikke så rart. Halvdelen av musikken er gjenbruk. Og historien er helt hinsides. Her har vi den unge elskovssyke Ory. Han har store, amorøse planer med grevinne Adéle som sitter alene på slottet mens ektemannen er på korstog. Hun er dydig. Ory er oppfinnsom. Han forkleder seg som eremitt og senere som nonne. Slikt blir det forviklinger av. Og forvekslinger på løpende bånd. Inntil ektemannen kommer tilbake og setter en stopper for halloien.

Det som redder dette lille divertissementet fra glemselen, er unge Juan Diego Flórez som synger tittelrollen med overskudd og virtuositet. Her har vi en vaskeekte bel canto-sanger. Stemmen er vakker, lys, lett og føyelig. Og Flórez har den kraften som må til for å få trykk på de høye c’ene. En skikkelig italiener-tenor. Fra Peru.

En ny stemme

Bergens Tidende, 29.09.2004

Italian Opera Arias

Arier av Donizetti, Verdi, Puccini m. fl.

Rolando Villazón, tenor

Marcello Viotti, dirigent

Münchner Rundfunkorchester

Sensasjonell soloplate med meksikanske Rolando Villazón

Her er en cd med 15 kjente italienske arier. Tekstheftet inneholder tekstene til dem alle pluss et lengre essay om genren. Men ikke ett eneste ord om sangeren! Hvilket er rart. Dette er en soloplate. Sangeren er ung. Han er ny på scenen. Han har en helt fantastisk stemme. Kanskje er det nettopp han vi alle har ventet på i etterhvert mange år, han som skal ta over fra Pavarotti og Placido Domingo?

Det siste året har han sunget La Traviata på Metropolitan og Hoffmans Eventyr på Covent Garden. På denne platen presenterer han seg med arier fra noen av operalitteraturens største roller. Og demonstrerer at han behersker dem alle. Stemmen er stor og fyldig i hele registret. Han springer uanstrengt opp i høyden og klarer alle toppnoter uten problemer. Og her er ingen av de vanlige skavankene, ingen tenorhulk, ikke noe spill for galleriet. Bare lange, flotte melodilinjer formet med overbevisende, naturlig musikalitet og autoritet.

Rolando Villazón er navnet. Husk det! Ham kommer vi til å høre mer om.

Vakre sanger

Bergens Tidende, 15.09.2004

Verker av Maurice Ravel, Dimitri Shostakovitsj, Ottorino Respighi, Erwin Schulhoff og Benjamin Britten

Magdalena Kožená, mezzosopran

Malcolm Martineau, klaver

Henschel Quartett

Deutsche Gramophon

Raus recital-plate fra Magdalena Kožená

Platen heter «Songs» – sanger, rett og slett. En beskjeden tittel for en plate som er så uforskammet god. Ved avstemningen om årets Gramophone Awards gikk den inn på førsteplassen i kategorien vokalmusikk. Og det forstår man godt. For dette er en recital-plate av de virkelig sjeldne: En samling sjeldent hørte sanger av fem veldig forskjellige komponister. Sunget av Magdalena Kožená med en sjeldent vakker stemme. Hun er varm og mørk i mezzosopranenes sentrale register og forvandler seg til en funklende sopran når det trengs. I tillegg har hun et flott dramatisk talent. Hun er skarp, ironisk i Sjostakovitsjs Satirer, op. 109, inntrengende i Brittens Charm of Lullabies, op. 41. Og hennes tolkning av Respighis Il tramonto sammen med Henschel Quartett har alle sjanser for å bli en sviske.

Bibers univers

Bergens Tidende, 01.09.2004

Heinrich Ignaz Franz von Biber: Harmonia artificiosa-ariosa

Reinhard Goebel

Musica Antiqua Köln

Archiv Produktion

Virtuos musikk skrevet av 1600-tallets største fiolinist

Gjenoppdagelsen av Heinrich Ignaz Franz von Bibers musikk fortsetter med denne dobbelt-CD der Reinhard Göbel og kolleger fra Musica Antiqua Köln spiller «Harmonia artificiosa-ariosa» – en samling av sju partitaer for to fioliner og continuo, første gang trykt i 1696. Dette er musikk skrevet av 1600-tallets største fiolinist, musikk for virtuoser, spilt av virtuoser. Her er flotte flerstemmige satser. Her er halsbrekkende løp og blomstrende forsiringer. Men det mest overveldende er den dirrende, sanselige strykerklangen som endrer karakter fra partita til partita fordi Biber i hver nytt stykke stemmer fiolinene om på nye måter. Hver av disse partitaene skaper et særpreget klangunivers, helt ulikt all annen barokkmusikk man har hørt før

Sangeren i sentrum

Bergens Tidende, 01.09.2004

Franz Schubert: Winterreise

Ian Bostridge, tenor

Leif Ove Andsnes

EMI

Kontroversiell versjon av Schuberts Winterreise

At Bostridge har en vakker, lys stemme og en imponerende teknikk, vet vi fra før. Han vet det også selv. Og det er kanskje problemet. For det er noe ekstremt selvforelsket og affektert over denne merkelige versjon av Winterreise. Her er det tydeligvis sangeren som er det viktigste, ikke sangen. Tekstene forsvinner i et fyrverkeri av vokaleffekter. I hver eneste sang, ofte i hver eneste linje er det brå skift i klangfarge og dynamikk, plutselige aksenter, uventet bruk av vibrato, osv. Teknisk imponerende, ja visst. Men en eiendommelig gammeldags, teatralsk tolkning som ikke gjør oss klokere på verket. På pluss-siden: Sublimt klaverspill av Leif Ove Andsnes. Hans korte introduksjoner er små perler i seg selv, og hans akkompagnement føyer hele tiden innsiktsfulle kommentarer til tekstene.

Fra den store miksepulten

Bergens Tidende, 20.08.2004

Verk av Liebermann, Ravel og Halstensen/Torgersen

Henning Kraggerud, fiolin

Peter Baden, perkusjon

Håkon Nilsen, klarinett

Fred Johannesen, horn

Martin Winter, trompet

Jeffrey Milarsky, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Atle Halstensen og Trond Viggo Torgersens Europa-bilder

Det var flere ungdommer til torsdagskonserten i Grieghallen enn det normalt er på tre sesonger til sammen. Men da var det da også en konsert spesielt beregnet på de nye studentene i Bergen. Om kveldens publikum kommer tilbake på de vanlige konsertene, gjenstår å se. Det var iallfall gjort mye for å vekke interessen deres for orkestermusikk. Rolf Liebermanns «Furióso» fra 1947 som åpnet konserten, demonstrerte hele det store orkestrets uttrykksregister, og etterpå ble alle orkestergruppene presentert etter hverandre i en skarp, presis fremførelse av Ravels «Boléro». Og så var det uroppførelsen av «The Evolving European» - Atle Halstensen og Trond Viggo Torgersen ambisiøse prosjekt der BFO møter computergrafikk og elektronika. Pluss en enkelt motorsag.

Det handler om Europa og europeerne. Ikke Europas historie fra A til Å, men utviklingen fra middelalderen og fremover – det hele sammenfattet i 14 billedsekvenser som vises på stort lerret over orkestret. Bildene fungerer sjeldent som bokstavelige illustrasjoner. De antyder temaer og anslår stemninger ved hjelp av virkningsfull computeranimasjon. Og Halstensen understøtter og kommenterer det visuelle forløpet med enkel, effektfull musikk.

Vel er det ikke en film vi ser oppe på lerretet, men Halstensen utnytter hvert eneste grep – og hver eneste klisjé - fra filmmusikkens lange historie og konstruerer en slagkraftig sats som nesten sier hva bildene bare antyder.  Her er sitater og ekkoer av det meste – av futuristisk stumfilmmusikk, Prokofiev og Alexander Nevskij, Max Steiner og Erich Korngold. Men først og fremst er det referanser til tidens store underholdningsfilm, til John Williams og James Horner. Og midt i det hele står Henning Kraggerud og improviserer over folketoner.

Det er ingen enkel sak å sammenfatte Europas historie og idéhistorie med stumper og stykker fra underholdningsmusikkens store mixerpult. Og selvsagt er det mye som ikke lykkes. For eksempel beveger både orkestersatsen og Kraggeruds improvisasjoner seg ofte helt ut over kanten til det banale og klissent sentimentale. Dessuten er det mye orkestral tomgang underveis. I sin nåværende form er verket helt åpenbart for langt, og kunne gjerne kortes med et kvarter eller mer. Når det blir for mye filmmusikk eller for kjedelig, kaster Peter Baden en elektronisk lydbombe, og da er det fart og spenning og trøkk på igjen.

BFO hadde en fin kveld med den energiske amerikanske dirigenten Jeffrey Milarsky i spissen og mange fine soloinnsatser både i Boleroen og i Europa-verket. Kveldens perle? Trompetisten Martin Winter i en fri jazzimprovisasjon henover Peter Badens elektroniske perkusjon. En demonstrasjon av hvordan slikt egentlig skal gjøres.

Vinterlandskap

Bergens Tidende, 23.06.2004

Franz Schubert: Winterreise

Matthias Goerne, baryton

Alfred Brendel, klaver

Decca

Schuberts «Winterreise» som storslått psykologisk drama med Matthias Goerne og Alfred Brendel

En allergisk reaksjon tvang ham til å avbryte konserten i Logen under årets Festspill. Men lurer du på hvordan Matthias Goerne synger utenfor pollensesongen, da må du få tak i denne utgaven av Schuberts «Winterreise», innspilt live i London, i Wigmore Hall, den konsertsalen der Goerne har sitt mest lydhøre publikum.

I Schuberts sangsyklus er allting allerede skjedd: Den tilbakeskuende fortelleren flakker hvileløst omkring i et kaldt vinterlandskap. Han har innsett at han aldri vil få den kvinnen han elsker. Han grubler. Hans hode er fullt av minner og drømmer. Men i Goernes innsiktsfulle tolkning er «Winterreise» betydelig mer - ikke bare en hutrende klage over tapt kjærlighet, men en refleksjon over tid og erindring der melankolske bilder av fortiden blender inn over nåtidslandskapet, og der sorgen over den svunne verden og de svunne følelsene etter hvert forvandler seg til trett dødslengsel.

Sist Goerne gjestet Bergen var han en ung sanger på vei opp. Han hadde nettopp spilt inn «Winterreise» på Hyperion med Graham Johnson som pianist. I dag, sju år senere, er han et verdensnavn. Og hans nye «Winterreise» er vesentlig mer kompleks i uttrykket. Stemmen er blitt mørkere og mer fyldig i bunnen. Og både kraftigere og mer nyansert i toppen. Men når hans nye «Winterreise» som helhet virker mer moden og helstøpt enn den gamle, har det vel så mye å gjøre med at det denne gangen er den gamle kjempen Alfred Brendel som sitter ved flygelet. Ikke som ydmyk akkompagnatør, men som vitende medspiller og krevende motspiller.

Når Goerne setter hele sitt ufattelige klangregister på spill, og når Brendel kaster hele sin musikalske erfaring inn i tolkningen, da blir Schuberts «Winterreise» et storslått psykologisk drama. Og hver eneste av de 24 sangene et lite, avrundet mesterverk i seg selv.

Kjølig blikk på Grieg

Bergens Tidende, 01.06.2004

Verk av Grieg og Sjostakovitsj

Gunilla Süssmann, klaver

Bergen Filharmoniske Orkester

Andrew Litton, dirigent

Festspillene

Grieghallen

Festspillenes avslutningskonsert med Gunnilla Süssmann som solist.

Det er første sats i Griegs a-moll konsert. Orkestret slutter spille. Kadensen begynner. Mye avhenger av hvordan solisten griper an dette lange, uakkompagnerte stykket.

Mange pianister, de fleste, starter ettertenksomt her og lar deretter musikken folde seg ut som et sammenhengende, improvisatorisk forløp der satsens kjernemotiver dukker opp, bearbeides og glir innover hverandre. Gunilla Süssmann valgte derimot å spille kadensen som en serie selvstendige små stykker, med tydelige markeringer av de enkelte avsnittene, av og til med merkbare pauser imellom.

På sett og vis var dette symptomatisk for hennes tolkning av verket som helhet. Hennes grunnleggende strategi var tilsynelatende å demontere forløpet, skjære det musikalske grunnmaterialet fri av satsen og legge det frem til overveielse. Overfor orkestret var hun avventende, tilbakeholdt. I lange strekk spilte hun lett forskutt i forhold til satsens underliggende rytme, som for å markere at det her er snakk om to forskjellige verdener, at klaveret er ute i et annet ærend enn orkestret.

Ikke alle vil kunne akseptere denne strategien og disse grepene. Og det vil også kunne argumenteres for at Süssmann av og til gjorde en dyd av nødvendighet - at det for eksempel var tekniske begrensninger snarere enn bevisste valg som gjorde den lyriske andresatsen mer opphakket enn godt er. Man kan også peke på at det var tempotap i de raske partiene av tredje sats, og at det var fraser som ikke fikk lov å klinge helt igjennom.

Slike berettigede innvendinger skal imidlertid ikke skygge for at dette faktisk var en interessant tolkning. Analytisk, dissekerende, uten snev av romantikk. Et uvant kjølig blikk på Grieg, ingen tvil om det. Men også et prisverdig forsøk på å gjøre dette kjente verket fremmed for oss. Og dermed nytt igjen.

Prisverdig var også Andrew Littons og BFOs fremførelse av «Året 1905», Sjostakovitsj' 11. symfoni. Filmmusik - pleier kritikerne å si om dette mektige verket. Og, jo da, både tilnavnet og satsbetegnelsene refererer nå engang til den første russiske revolusjonen, og - som Litton fremhevet i sin introduksjon - det løper kraftige, både skjulte og åpenlyse, historiske referanser gjennom hele verket. Men dette er faktisk en symfoni. Også en symfoni. Og det fine ved kveldens fremføring var at Litton og BFO gjennom hele det uendelig lange, sammenhengende forløpet maktet å holde den nødvendige balansen mellom det «filmisk» fortellende og det symfonisk reflekterende.

Konsentrert lydkunst

Bergens Tidende, 01.06.2004

Verk av Brahms og Schumann

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver
Festspillene

Logen

Avbrutt  konsert med Matthias Goerne. Sporty, imponerende innsats av Leif Ove Andsnes

Var det den digre blomsteroppsatsen på scenen som gjorde utslaget? Eller tobakksrøyken fra baren i tredje etasje? Eller kanskje bare den bergenske våreksplosjon i all alminnelighet? Et eller annet tok iallfall knekken på Matthias Goerne. Han var synlig plaget av allergi mot slutten av første avdeling, og klarte ikke å komme tilbake etter pausen.

Da ble det altså bare en liten håndfull Brahms-sanger med Goerne denne fredag kvelden i Logen. Men vi konstaterer i det minste at selv med blussende høyfeber har han fremdeles en imponerende stemmeprakt. Og at han synger med gjennommusikalsk frasering og en tekstforståelse som er få andre, om overhodet noen, forunt.

Hver av de tolv sangene ble fremført som konsentrert lydkunst i tett samspill med Leif Ove Andsnes. Ofte slik at det var vanskelig å si hvor grensen gikk mellom tekst og musikk. Og kanskje var virkningen av disse små, fortettede underverkene ekstra voldsom nettopp denne kvelden fordi man merket at det her ble sunget på kanten av stupet. «Es träumte mir», sangen med de vanskelige tonespringene og den desillusjonerte teksten, ble et høydepunkt i så måte - sunget i toppen av barytonregisteret, helt der oppe hvor Goernes stemme er som vakrest, men hvor også innsatsen og risikoen er størst. «Jeg følte allerede at det var en drøm», forteller tekstens ulykkelige elsker, og når Goerne tapper stemmen for all kraft og blender den ned i tonløst mezzovoce, føler man – med øre og kropp - tekstens plutselige, bitre erkjennelse av at en umulig drøm er bristet.

I pausen ble det hentet noter ute i byen. Og så satte Leif Ove Andsnes seg uten krusedull og omsvøp til flygelet og spilte Schumann - Romansene op. 28, Arabesken, og til slutt den femte Novelette. Sporty. Profesjonelt. Og utrolig imponerende. At dette var noe som kom i stand i hui og hast, var det visst bare Andsnes selv som kunne merke.

Det skulle vært Görne og Brahms og Vier ernste Gesänge etter pausen. Nå ble det i stedet Andsnes og Schumann – og et flott, sammenhengende program, fortolket sikkert og myndig med fin fornemmelse for dobbeltheten av nøkternt klarsyn og romantisk overmot i Schumanns klaververk.

Det er vel bare i Bergen, under Festspillene, at noe slikt kan la seg gjøre.

Sexy Lady

Bergens Tidende, 01.06.2004

Sanger av Brahms, Debussy, Berg m.fl.

Susan Graham, mezzosopran

Malcolm Martineau, klaver

Festspillene
Logen

Susan Graham i Logen med drama og musikalsk uttrykkskraft for alle pengene

Bergen er bare en av stasjonene på Susan Grahams tettpakkede reiseprogram. I mai har hun gitt recitals overalt i Europa. I juni skal hun synge opera på Covent Garden i London. På plate er hun aktuell med en kritikerrost tolkning av Charles Ives. Hun er en av tidens mest populære og etterspurte sangerinner. Hvilket ikke er vanskelig å forstå hvis man hørte henne i Logen lørdag kveld.

Stemmen er rent ut sagt blendende vakker. Og gjennomkontrollert i alle dimensjoner -  i hele registeret fra den varme, mørke bunnen til den lyse, funklende toppen, og i hele det dynamiske spennet fra sart pianissimo til fulltonende og øredøvende fortissimo. I de store utladningene går hun direkte til kjernen i tonen, setter den presist an og åpner uanstrengt opp for klangen inntill hele rommet vibrerer. Når musikken krever det, setter hun spiss på med et tindrende, hurtig vibrato.

I Logen presenterte Graham det samme programmet som hun debuterte med i Carnegie Hall siste år, et program som viser stemmen hennes fra alle sider. Og som ikke minst demonstrerer hennes sceniske talent. For dette ble bestemt ikke noen stillferdig kveld med dydige lieder på rekke. Her var det drama og musikalsk uttrykkskraft for alle pengene. Alt sunget i flott samspill med den glimrende pianisten Malcolm Martineau som tydeligvis likte seg i rollen som musikalsk sparringspartner.

I første avdeling beveget Graham seg fritt og uimponert fra Brahms' robuste «Zigeunerlieder», op. 103, til de delikate klangfargene i Debussys «Proses lyriques». Men kveldens musikalske høydepunkt kom etter pausen da hun skrellet den tunge senromantikken av Alban Bergs «Sieben frühe Lieder» og demonstrerte at han allerede hadde tatt det store spranget ut i modernismen da han skrev sanger som «Traumgekrönt» og «Die Nacht».

Under fremførelsen av Berg satt man på kanten av stolen for å få alle nyanser og poenger med. I resten av andre avdeling var det bare å lene seg tilbake og overgi seg. Og nyte Grahams avslappede, humørfylte tolkninger av Poulencs korte, poengterte Apollinaire-sanger og hennes smakebiter fra Moïses Simons og André Messagers overstadige franske 1930-talls operetter.

Slikt blir det ekstranumre av: Først Reynaldo Hahns sviske «À Cloris». Og så en overdådig fremførelse av Ben Moores ironiske «Sexy Lady» - om mezzosopranen som drømmer om for en gangs skyld å få slippe de tradisjonelle bukserollene og slå seg løs. Den er tilegnet Susan Graham selv. Som er en Sexy Lady uansett hva hun synger. 

Italiensk turbo-barokk

Bergens Tidende, 28.05.2004

Verk av Corelli, Geminiani, Locatelli, Sammartini og Vivaldi

Europa Galante

Fabio Biondi, fiolin og leder

Grieghallen

Europa Galante og Fabio Biondi med trøkk i alle sylindere

Også når det gjelder barokk og tidlig musikk har perioden med Bergljót Jónsdóttir som festspillsjef vært fabelaktig. Hvert år i mai måned har de fremste internasjonale kapasitetene på feltet funnet vei til Bergen: Paul McCreesh, Il Giardino Armonico, William Christie og Les Arts Florissants, Andreas Scholl, Andrew Manze - for bare å nevne noen. Og i år da? Cembalisten Richard Egarr. New London Consort og Philip Pickett. Og her til slutt Europa Galante med Fabio Biondi i spissen.

Bedre ambassadører enn disse heftig begeistrede musikerne kan den italienske barokkmusikken neppe få. På konserten i Grieghallen presenterte de en overdådighet av kjente og ukjente verk i spennet fra Corelli til Sammartini, med tre fiolinkonserter av Vivaldi som det musikalske omdreiningspunktet. At det var snakk om verk med tre hundre år på baken, var umulig å høre. For her var det string swing fra første takt. Turbo-barokk med sprell og spark og trøkk i alle sylindere.

Det var rasende, piskende aksentueringer i de hurtige satsene. Og blussende sensuelle melodilinjer i de langsomme. Det var presis markering av hver eneste dynamisk kontrast. Det var tett samspill og delikat strykerklang. Og midt i stormens sentrum sto urokråken Biondi selv, en utrettelig energisk innpisker og en selvbevisst, virtuos solist.

Skal vi være helt ærlige, må vi nok innrømme at mange av de verkene vi hørte denne kvelden, var temmelig anonyme. Men når de spilles som her, med fyrig, smittende entusiasme, da er det bare å overgi seg. Og si "grazie mille".

Det dype åndedraget

Bergens Tidende, 28.05.2004

Cellosuiter av Bach og Britten

Truls Mørk, cello

Mariakirken

Bachs og Brittens musikalske retorikk

Han løfter buen, tar en dyp innånding og setter i gang med en uendelig lang, sammenhengende frase. Så igjen et dypt åndedrag. Og en ny, lang frase.  Og slik fortsetter det, i stadig vekselvirkning. Det er onsdag kveld. Vi er i Mariakirken. Truls Mørk spiller den første av Bachs cellosuiter. Han lever og ånder for musikken. Og med musikken.

Det er vanlig å spille Bach-suitene som serier av danser. Mørk spiller dem som en mellomting mellom sang og tale. Eller som man sa på Bachs egen tid: som «Klangrede», klingende tale.

Klingende tale krever godt åndedrett og sans for musikkens lange, underliggende rytmer. I Mørks tolkning blir Bachs fraser til setninger. Setningene blir til argumenter. Musikken blir til språk.

Hver enkelt sats har sin egen retorikk. I de innledende preludiene legger Mørk det musikalske materialet frem, ivrig, entusiastisk; i de raske mellomsatsene er han beskrivende og diskuterende, i sarabandene inntrengende, inderlig. Bare til aller sist, i den avsluttende satsen på kveldens program, lar han den underliggende danseformen bryte igjennom og setter ettertrykkelig punktum med en munter gigue. (Og vi bemerker i parentes at det var Bachs suite nr. 2 som Mørk spilte til sist – ikke nr. 4 som det sto i programmet).  

I Mørks fortolkning ble de to Bach-suitene langt lysere i klangen enn vi er vant til. Noen ganger, spesielt i nr. 1, var bueføringen så lett at strengene hvinte og de raske passasjene fikk et nesten hektisk preg. I Benjamin Brittens cellosuite nr. 2 var vi derimot i den helt andre enden av skalaen. Her presset Mørk sin Montagnana cello til det ytterste og kastet seg deklamerende inn i musikken med all den tyngde og kraft som dette anropende, bønnfallende verket krever. Den musikalske retorikken var annerledes her, men alvoret i Mørks fremførelse og respekten for det musikalske argumentet var den samme som i Bach-tolkningene. 

Etter stor applaus ble det ekstranummer. Og selvsagt måtte Bach få det siste ord. Med sarabanden fra den femte suite fremført i åndeløs stillhet.

Kraggeruds prosjekt

Bergens Tidende, 26.05.2004

Verk av Ysaÿe og Kraggerud

Henning Kraggerud, fiolin og bratsj

Bård Monsen, fiolin

Soon-Mi Chung, bratsj

Ole Eirik Ree, cello

Tinghuset

Fiolinisten Kraggerud møter komponisten Kraggerud.

De gamle fiolinvirtuosene skrev selv musikk – teknisk krevende verk beregnet til å briljere og imponere med. Mange av disse stykkene er glemt i dag, men tirsdag kveld hadde Henning Kraggerud og hans gode kollega Bård Monsen hentet et enkelt av dem frem fra glemmeboken.

Og, jo da, Eugène Ysaÿes duo for to fioliner er bestemt et nydelig stykke musikk - tre korte satser skrevet med kjærlighet til instrumentet og med profesjonell forståelse for den overbevisende effekten, den slående frasen, den vakre melodien.

Noe tilsvarende kan sies om Kraggeruds egne komposisjoner. De fem små duettene som han og hans kolleger fremførte før pausen, fungerte for så vidt glimrende. Vi hørte fem stykker velklingende, tonal musikk, trygt forankret i det sene 1800-tals tonespråk. Men skrevet i 1990-årene av en ung musiker på tretti år. Hvilket selvsagt er noe eiendommelig.

Komponisten Kraggeruds prosjekt er vilt anakronistisk, ingen tvil om det. Men disse upretensiøse, korte fantasiene er i det minste morsomme å spille for musikerne. Og de er hyggelige å lytte til for publikum i salen. I små doser.

I øvrig konstaterer vi at Tinghuset store hall ikke er noen ideell konsertsal. Akustikken er drepende, med en lang, blafrende etterklang som drukner alle finere nyanser i musikken.

Den gode samtalen

Bergens Tidende, 25.05.2004

Verk av Bartók, Smetana og Dvorák

Hagen Quartett

Logen

Hagen Quartett setter det nasjonale og det moderne på dagsordenen.

Hagen Quartett er på mange måter den optimale strykekvartetten: Her er det fire fremragende musikere som har spilt sammen lenge, som kjenner hverandre ut og inn, som forstår å bøye seg mot hverandre og innordne seg under et felles prosjekt, men som også, hver især, fastholder det individuelle særpreget som er helt nødvendig hvis kammermusikk skal lykkes.

Og lykkes, det gjør det. Når Hagen Quartett spiller, blir den musikalske fortolkningen til en samtale, en meningsutveksling mellom likeverdige partnere. For eksempel en samtale om hva som er nasjonalt eller lokalt i musikken. Og om hvordan man som musiker skal forholde seg til det.

Helt siden det internasjonale gjennombruddet i begynnelsen av 1980-tallet har Hagen Quartett jobbet med slike spørsmål. Hvordan de ser på saken i dag, nå med tjue års erfaring i bagasjen, demonstrerte de på mandag med en imponerende konsert i Logen. På programmet sto verk av Smetana, Dvorák og Bartók – tre komponister som alle, hver på sin personlige måte, har satt det nasjonale på dagsordenen i sin musikk.

Det startet med en intens, fargerik fortolkning av Bartóks første strykekvartett (1908-09). Vel er denne kvartetten Bartóks mest tradisjonelle - og mest romantiske - forsøk i genren, men i Hagen Quartetts fortolkning var det først og fremst de fremadrettede perspektivene det ble lagt vekt på: de voldsomme dissonansene, den komplekse rytmikken, de ungarske folketonene som fragmenteres og gjenoppstår i bestandig nye skikkelser.

Ved å sette dette eksperimenterende, turbulente verket først på programmet, og ved å fokusere på alle de trekkene som viser frem mot modernisten Bartók, åpnet Hagen Quartett samtidig for de fremadrettede perspektivene i de eldre verkene som fulgte etterpå: Smetanas første strykekvartett med den melankolske klangbunnen av slavisk folketone kom i denne tolkningen til å høres forbløffende moderne ut, så skarp og frisk at det var vanskelig å skjønne at verket faktisk er skrevet i 1876. Og kvartetten hadde tilsvarende fin sans for brydningen mellom klassiske sentraleuropeiske idealer og inspirasjonen fra amerikansk folkelig musikk i Dvoráks effektfulle og effektive strykekvartett nr. 12.

Alt i alt en flott konsert, gjennomført med imponerende balanse mellom det gjennomkontrollerte og det spontane. Kvelden igjennom var det klar redegjørelse for den musikalske strukturen, det var avslepne klanger og fine rytmiske detaljer. Men hele tiden også rom for improvisasjon, for det plutselige innfallet, det uventede utbruddet. Som i en enhver god samtale.

Orfeo - fire hundre år etter

Bergens Tidende, 25.05.2004

Claudio Monteverdis Orfeo

Mark Tucker, Joanne Lunn, Julia Gooding og Revital Raviv

New London Consort

Philip Pickett, leder

Grieghallen

  

Monteverdis Orfeo som delikat musikalsk billedbok

Er Cladio Monteverdis Orfeo verdens første opera? Det strides de lærde fremdeles om. På samme måte som de strides om hvordan Orfeo egentlig ble spilt den gangen på premieren i 1607, i Mantua. Og om hvordan den bør spilles i dag.

Men når Philip Pickett og New London Consort oppfører Orfeo i Grieghallen, er saken avgjort. Iallfall er den gjennomtenkt til bunns. Her er det tatt stilling til det meste. Picketts Orfeo en slags minimalistisk kammeropera, et verk beregnet til å skulle spilles og synges av et lite ensemble i en liten sal i et italiensk hertugpalass, med et minimum av dekorasjoner og uten de store sceniske virkemidlene.

Det ligger grundige historiske studier bak dette valget. Og bak valget av instrumentasjon og fremførelsespraksis. Men til tross for at alle de historiske fotnotene er på plass, og alle relevante kilder er behørig sjekket, med avstikkere til renæssansehumanister og glemte neoplatonikere, blir dette aldri tørt og kjedelig. Tvert imot. Fire hundre år etter premieren kan den gamle historien om Orfeus og Euridike og ferden til dødsriket fremdeles rive oss med.

I Ricketts tolkning blir dette verket et intenst, ekspressivt drama, en musikalsk billedbok malt i de mest delikate klangfargene, med gjennomsiktige korsatser, sensuelle, nesten dekadente strykerinnsatser og dramatiske utbrudd i messingseksjonen.

Jonathan Millers spartanske scenografi og Sue Leftons stiliserte koreografi skaper en effektiv ramme om handlingen. Og om de tolv sangerne. Vi kan ikke nevne alle, men må iallfall få med at Mark Tucker var en imponerende Orfeo med nettopp dette intense uttrykket som er nødvendig for at den store arien Possente spirto skal bli verkets dramatiske omdreiningspunkt.

Vi kan aldri komme til å oppleve «hvordan det virkelig var» eller hvordan Orfeo virkelig var tenkt, den gangen i 1607. Det som alltid teller til syvende og sist, er om verket, den konkrete realisering av verket, fungerer og klinger ordentlig og riktig - hørt med vår tids ører, filtrert gjennom vår tids musikalske sensibilitet. Det gjorde Orfeo denne mandag kveld i Grieghallen.

Djevelens advokat

Bergens Tidende, 27.04.2004

Verk av Haydn, Paganini og Mozart

Annar Follesø, fiolin

Clara Bystrand, sopran

Turid Moberg Kirkbride, alt

Håkon Matti Skrede, tenor

Thorbjørn Gulbrandsøy, bass

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Gullberg Jensen

Korskirken

Collegium Musicum avslutter sesongen med wienerklassisk kirkemusikk og Annar Follesø som solist i demonisk fiolinkonsert

Han har solgt sjelen sin. Når han spiller, står djevelen ved hans side – sa folk om Paganini, fiolinens første superstar. Ingen trodde det var menneskelig mulig å spille så blendende, så virtuost som han. I samtiden og lenge etterpå ble hans komposisjoner ansett som unaturlige, uspillelige. Slik er det ikke lenger. Men likevel er det ganske dristig av en ung fiolinist som Annar Follesø å stille opp i Korskirken søndag kveld med Paganinis fiolinkonsert nr. 2 på programmet. For her står de tekniske utfordringene virkelig i kø.

Follesø gikk prisverdig uimponert til oppgaven og ga verket en flott, kraftfull tolkning med bredde i melodiføringen og god sans for de store linjene i verket.  Men man savnet det fandenivoldske, det ekstra demoniske glimtet som må til hvis dette utadvendte verket skal komme til å gnistre og sveve. I tillegg var det en del uklart spill i de halsbrekkende virtuose partiene.

Det var sesongslutt for Collegium Musicum. Og en god anledning til å gjøre status. Orkestret er i toppform for tiden. Med Eivind Gullberg Jensen som dirigent ble Haydns Te Deum (Hob. XXIIIc:2) og Mozarts Kroningsmesse (KV 317) en flott opplevelse - spilt med nettopp den lette, friske klangen som har preget mange av sesongens konserter og som passer så glimrende til det wienerklassiske repertoaret. Konserten demonstrerte dessuten at koret etter hvert er i stand til å klare store, krevende oppgaver, men også at det fremdeles er noe igjen å jobbe med. Spesielt virket innsatsene i Haydns Te Deum alt for røffe og uferdige, med mer rå kraft enn artikulasjon i tolkningen.

Blant solistene i Mozarts messe merket vi oss svenske Clara Bystrand som sang sopranpartiene med stor, kompleks stemme, solid støttet av Turid Moberg Kirkbrides varme, mørke alt. Herrene, Håkon Matti Skrede og Thorbjørn Gulbrandsøy, stod noe svakere i lydbildet og kjempet tilsynelatende med intonasjonsproblemer, noe som gjorde den uakkompagnerte kvartetten i Credo-delen mer atonal enn Mozart vel egentlig hadde tenkt seg.

Moro og musikk

Bergens Tidende, 19.04.2004

Akademisk Kortreff 2004 med Studentersangforeningen i Bergen, Stavanger Studentersangforening, Sangselskabet Guldbergs akademiske kor, Studinekoret Sirenene, Blandede akademikere, Mannskoret Arme Riddere, Den norske Studentersangforening, Kvindelige Studenters Sangforening, Akademisk korforening.

Grieghallen

Akademisk Kortreff i Grieghallen. Ni kor med høy musikalsk standard

To hundre sangere. To hundre stemmer i hele spennet fra de dypeste bassene til de høyeste sopranene - det er noe som monner, og som kan få Grieghallen til å skjelve i fundamentet.

Men så var det da også Akademisk Kortreff i helgen. Med ni kor fra Bergen, Oslo og Stavanger. Og med brakende fellessang som innledning og avslutning på et tettpakket program.

Ettersom det var akademiske kor som hadde satt hverandre stevne, ble det en del studentikos moro underveis. Her var det mange blødmer og politisk ukorrekte vitser fra før kvinnebevegelsens tid. Her var det mye fokusering på øl. Og på sviktende blærefunksjoner. Og slikt.

Som vanlig ved slike anledninger var det til tider vanskelig å skjønne om man var i lukket selskap eller på en offentlig konsert. Men for de av oss som ikke er medlemmer av noen av stammene på scenen, var det likevel mye å glede seg over. Musikalsk sett. For selv om alle de deltakende korene består av amatører, holder de høy musikalsk standard. Og forstår å avstemme repertoaret etter det tilgjengelige stemmematerialet.

På en konsert som denne må man nøyes med korte smakebiter, men ikke nødvendigvis fra den lettere delen av repertoaret.  Mange av korene hadde satt ganske krevende, nyere musikk på programmet. Studentersangforeningen i Bergen ga for eksempel en nydelig tolkning av Torstein Aagard-Nilsens   «I otta du rise», og Kvindelige Studenters Sangforening imponerte med et interessant arrangement av en japansk barnesang. I det hele tatt var det kormusikk fra det 20. århundre som dominerte. Her var det moderne versjoner av folketoner og jazzy arrangementer av populærmusikalske evergreens. Og som vanlig en del verk fra Knut Nystedts omfattende produksjon for kor.

Et konsert som denne er ikke en konkurranse der det skal kåres vinnere. Likevel må det være lov å fremheve Den norske Studentersangforening for avslepne, gjennomarbeidede tolkninger av Hugo Alfvéns Aftonen og en Saltarelle av Camille Saint-Saëns. Og la oss ikke glemme de bergenske Arme Riddere: Det er nemt å la seg narre av alle stuntene og den kjepphøye, nonchalante sceneopptreden, men lytter man etter, hører man at her er det et mannskor som kan synge flettene av de fleste.

Når alt klaffer

Bergens Tidende, 23.03.2004

Verk av Torelli, Bach, Hovhaness og Sjostakovitsj

Isa Katharina Gericke, sopran

Gary Peterson, trompet

Collegium Musicums Orkester

Leder: Geir Atle Stangenes

Mariakirken

Trompeteren Gary Peterson som solist i et program full av sterke musikalske og følelsesmessige kontraster

Gary Peterson er trompeter. Og for en trompeter! En musiker som forgyller alt han kommer i nærheten av, en musiker som får musikken til å løfte seg mange hakk hver eneste gang han setter trompeten til munnen og smeller til. Til daglig sitter han på bakerste rekke i BFO og får messingblåserne til å stråle. Søndag kveld sto han helt fremme på gulvet i Mariakirken og demonstrerte sitt allsidige talent som solist med Collegium Musicums strykere i et program full av sterke musikalske og følelsesmessige kontraster.

Det startet med funklende virtuose innsatser på barokktrompet i en kort konsert av Guiseppe Torelli. Og det sluttet i den andre enden av følelsesskalaen med en intens, inderlig tolkning av Prayer of St. Gregory, en new age-aktig meditation for trompet og strykere skrevet helt tilbake i 1946 av den amerikanske komponisten Alan Hovhaness.

Og innimellom var det da Bach. Kantate nr. 51, «Lover Gud i alle land». Med trompeten i rollen som musikalsk herold. Og som støttespiller for den unge sopranen Isa Katharina Gericke, en sanger som passer veldig godt til Petersons musikalske temperament. Fra første innsats sto hun i verkets sentrum og formet musikken med en flott, bærekraftig stemme, sterk rytmesans og sikker frasering. Og demonstrerte i samspillet med Peterson i yttersatsene en smittende, både synlig og hørbar, glede ved musikkens virtuose, sanselige aspekter.

Geir Atle Stangenes er kommet langt i arbeidet med Collegium Musicums strykere. Kvelden igjennom la de en flott ramme om solistene, med et uttrykksregister spennende fra mjuk, føyelig early music-inspirert klang i Torelli til brennende ekspressivitet i Hovhaness. At de også har overskudd til å gi seg i kast med den mer avanserte delen av det 20. århundres musikk, demonstrerte de i en overveldende sterk, rytmisk spenstig tolkning av Sjostakovitsjs mørke, selvbiografiske 8. strykekvartett i Rudolf Barshais transkripsjon for utvidet strykerbesetning.

Gode solister, et velspillende orkester, verk som kler hverandre. Noen ganger klaffer alt. Som denne søndagskvelden i Mariakirken.

Uten betenkningstid

Bergens Tidende, 21.02.2004

Verk av Sjostakovitsj og Rakhmaninov:

Truls Mørk, cello

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Truls Mørk med brennende tolkning av Sjostakovitsjs første cellokonsert.

Det er ingen betenkningstid i Sjostakovitsjs første cellokonsert. Verken for solisten eller for publikum. Truls Mørk kaster seg inn i verket med et kort, kantet cellomotiv, spilt i et rasende tempo. Og da er det bare å henge med. For da er vi allerede i gang. Med fire nådeløst krevende satser.

Et velspillende BFO legger en flott kammermusikalsk bakgrunn. Men det er solisten som driver verket. Mørk ligger helt fremme i lydbildet, rytmisk pådrivende i de raske satsene, ekstatisk deklamerende i de langsomme, med en stemme som i lange strekk beveger seg ekvilibristisk rundt i instrumentets aller øverste register. Av og til går han i dialog med et ensomt horn i det fjerne, men det meste av tiden er han alene i musikkens sentrum, eksponert, uten sikkerhetsnett.

Dette er svimlende virtuos musikk. Men fremvisning av tekniske ferdigheter er aldri målet for Mørk. Han peker hele tiden vekk fra seg selv, inn mot verket, oppslukt, selvforglemmende. Det er innholdet, musikken, ikke musikeren, det dreier seg om her.  

Konserten er tilegnet Rostropovitsj. Og det er få cellister i verden som er i stand til å frigjøre seg fra hans versjon. Mørk er en av dem. Hans tolkning har ikke Rostropovitsjs uregjerlige villskap, men den har noe annet: en brennende intensitet som får dette sammensatte og merkelige verket til å henge sammen henover de store musikalske avgrunnene som skiller de enkelte satsene.

Hva spiller man etter et slikt verk? Kanskje noe lett, noe enkelt, noe avslappende og underholdende? Man forstår programkomiteens resonnement, men det spørs om Rakhmaninov 2. symfoni tross alt er det rette valget i denne sammenhengen. Ganske visst har Rakhmaninov med dette verket løst en del av de formelle problemene som preget hans første symfoni. Han maler musikken med bredere pensel, han har fått flere farger på paletten sin. Men det er fremdeles et problematisk verk. Og selv ikke Andrew Littons tydelige entusiasme, og selv ikke BFOs solide, lojale fremførelse kunne skjule at det er gode musikalske grunner til at denne symfonien sjeldent spilles i dag.