Franz Schubert: Klaversonate D958 pluss lieder og fragmenter
Leif Ove Andsnes, klaver
Ian Bostridge, tenor
EMI
Leif Ove Andsnes med ny, stor Schubert-tolkning
Dette er den siste platen i serien der Andsnes spiller
Schuberts tre sene sonater. Det er c-moll-sonaten som står på programmet, den
som etter Deutsch-fortegnelsen er den første av de tre. Å kalle den og de to andre sonatene for
«sene» er kanskje feil. Ordet gir assosiasjoner i retning av modenhet og
oppsummering. Sene er disse sonatene kun i den forstand at de ble avsluttet få
uker før Schubert døde, 31 år gammel. Dette er ung musikk, skrevet av en
komponist som ikke var ferdig med noe som helst. Sonatene er utkast,
undersøkelser, eksperimenter som fortsetter Beethovens arbeid med å demontere
den tradisjonelle sonateformen. Og det er nettopp slik Andsnes spiller
c-moll-sonaten – som et improviserende, lekende forsøk der musikalske ideer og
innfall prøves ut, der drømme og dagsklare tanker avløser hverandre. Det er
erindringer om Beethoven her, både i sonaten og i tolkningen, men først og fremst
er det varsler om den musikalske friheten som skulle komme lengre fremme på
veien. Andsnes spiller sonaten tydelig, autoritativt og fremadrettet – med den
særlige dobbeltheten av saklighet og intens hengivelse som preger alle hans
tolkninger i disse årene.
En plate som denne demonstrerer terningkastsystemets problemer – på mer enn én måte. For det første virker det urimelig å sette tallkarakter på en tolkning som denne. For det andre er det umulig å oppleve og vurdere platen som en helhet. For etter klaversonaten kommer, som på de foregående to platene, en håndfull Schubert-lieder der Andsnes akkompagnerer tenoren Ian Bostridge. Hvorfor? Det må gudene vite. Logisk er det i all fall ikke. Der Andsnes er totalt selvforglemmende og lar hele sin overdådige teknikk stå i verkenes tjeneste, har Bostridge bare øre for sig selv og sin egen nydelige stemme, uansett hva han synger. På denne platen er det bl.a. Harfner-sangene som får gjennomgå – i en skapaktig, nesten hysterisk overspent tolkning der ikke en eneste frase får lov å utvikle seg etter sin egen musikalske og tekstlige logikk.
En plate som denne demonstrerer terningkastsystemets problemer – på mer enn én måte. For det første virker det urimelig å sette tallkarakter på en tolkning som denne. For det andre er det umulig å oppleve og vurdere platen som en helhet. For etter klaversonaten kommer, som på de foregående to platene, en håndfull Schubert-lieder der Andsnes akkompagnerer tenoren Ian Bostridge. Hvorfor? Det må gudene vite. Logisk er det i all fall ikke. Der Andsnes er totalt selvforglemmende og lar hele sin overdådige teknikk stå i verkenes tjeneste, har Bostridge bare øre for sig selv og sin egen nydelige stemme, uansett hva han synger. På denne platen er det bl.a. Harfner-sangene som får gjennomgå – i en skapaktig, nesten hysterisk overspent tolkning der ikke en eneste frase får lov å utvikle seg etter sin egen musikalske og tekstlige logikk.
