En ny stemme

Bergens Tidende, 29.09.2004

Italian Opera Arias

Arier av Donizetti, Verdi, Puccini m. fl.

Rolando Villazón, tenor

Marcello Viotti, dirigent

Münchner Rundfunkorchester

Sensasjonell soloplate med meksikanske Rolando Villazón

Her er en cd med 15 kjente italienske arier. Tekstheftet inneholder tekstene til dem alle pluss et lengre essay om genren. Men ikke ett eneste ord om sangeren! Hvilket er rart. Dette er en soloplate. Sangeren er ung. Han er ny på scenen. Han har en helt fantastisk stemme. Kanskje er det nettopp han vi alle har ventet på i etterhvert mange år, han som skal ta over fra Pavarotti og Placido Domingo?

Det siste året har han sunget La Traviata på Metropolitan og Hoffmans Eventyr på Covent Garden. På denne platen presenterer han seg med arier fra noen av operalitteraturens største roller. Og demonstrerer at han behersker dem alle. Stemmen er stor og fyldig i hele registret. Han springer uanstrengt opp i høyden og klarer alle toppnoter uten problemer. Og her er ingen av de vanlige skavankene, ingen tenorhulk, ikke noe spill for galleriet. Bare lange, flotte melodilinjer formet med overbevisende, naturlig musikalitet og autoritet.

Rolando Villazón er navnet. Husk det! Ham kommer vi til å høre mer om.

Vakre sanger

Bergens Tidende, 15.09.2004

Verker av Maurice Ravel, Dimitri Shostakovitsj, Ottorino Respighi, Erwin Schulhoff og Benjamin Britten

Magdalena Kožená, mezzosopran

Malcolm Martineau, klaver

Henschel Quartett

Deutsche Gramophon

Raus recital-plate fra Magdalena Kožená

Platen heter «Songs» – sanger, rett og slett. En beskjeden tittel for en plate som er så uforskammet god. Ved avstemningen om årets Gramophone Awards gikk den inn på førsteplassen i kategorien vokalmusikk. Og det forstår man godt. For dette er en recital-plate av de virkelig sjeldne: En samling sjeldent hørte sanger av fem veldig forskjellige komponister. Sunget av Magdalena Kožená med en sjeldent vakker stemme. Hun er varm og mørk i mezzosopranenes sentrale register og forvandler seg til en funklende sopran når det trengs. I tillegg har hun et flott dramatisk talent. Hun er skarp, ironisk i Sjostakovitsjs Satirer, op. 109, inntrengende i Brittens Charm of Lullabies, op. 41. Og hennes tolkning av Respighis Il tramonto sammen med Henschel Quartett har alle sjanser for å bli en sviske.

Bibers univers

Bergens Tidende, 01.09.2004

Heinrich Ignaz Franz von Biber: Harmonia artificiosa-ariosa

Reinhard Goebel

Musica Antiqua Köln

Archiv Produktion

Virtuos musikk skrevet av 1600-tallets største fiolinist

Gjenoppdagelsen av Heinrich Ignaz Franz von Bibers musikk fortsetter med denne dobbelt-CD der Reinhard Göbel og kolleger fra Musica Antiqua Köln spiller «Harmonia artificiosa-ariosa» – en samling av sju partitaer for to fioliner og continuo, første gang trykt i 1696. Dette er musikk skrevet av 1600-tallets største fiolinist, musikk for virtuoser, spilt av virtuoser. Her er flotte flerstemmige satser. Her er halsbrekkende løp og blomstrende forsiringer. Men det mest overveldende er den dirrende, sanselige strykerklangen som endrer karakter fra partita til partita fordi Biber i hver nytt stykke stemmer fiolinene om på nye måter. Hver av disse partitaene skaper et særpreget klangunivers, helt ulikt all annen barokkmusikk man har hørt før

Sangeren i sentrum

Bergens Tidende, 01.09.2004

Franz Schubert: Winterreise

Ian Bostridge, tenor

Leif Ove Andsnes

EMI

Kontroversiell versjon av Schuberts Winterreise

At Bostridge har en vakker, lys stemme og en imponerende teknikk, vet vi fra før. Han vet det også selv. Og det er kanskje problemet. For det er noe ekstremt selvforelsket og affektert over denne merkelige versjon av Winterreise. Her er det tydeligvis sangeren som er det viktigste, ikke sangen. Tekstene forsvinner i et fyrverkeri av vokaleffekter. I hver eneste sang, ofte i hver eneste linje er det brå skift i klangfarge og dynamikk, plutselige aksenter, uventet bruk av vibrato, osv. Teknisk imponerende, ja visst. Men en eiendommelig gammeldags, teatralsk tolkning som ikke gjør oss klokere på verket. På pluss-siden: Sublimt klaverspill av Leif Ove Andsnes. Hans korte introduksjoner er små perler i seg selv, og hans akkompagnement føyer hele tiden innsiktsfulle kommentarer til tekstene.

Fra den store miksepulten

Bergens Tidende, 20.08.2004

Verk av Liebermann, Ravel og Halstensen/Torgersen

Henning Kraggerud, fiolin

Peter Baden, perkusjon

Håkon Nilsen, klarinett

Fred Johannesen, horn

Martin Winter, trompet

Jeffrey Milarsky, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Atle Halstensen og Trond Viggo Torgersens Europa-bilder

Det var flere ungdommer til torsdagskonserten i Grieghallen enn det normalt er på tre sesonger til sammen. Men da var det da også en konsert spesielt beregnet på de nye studentene i Bergen. Om kveldens publikum kommer tilbake på de vanlige konsertene, gjenstår å se. Det var iallfall gjort mye for å vekke interessen deres for orkestermusikk. Rolf Liebermanns «Furióso» fra 1947 som åpnet konserten, demonstrerte hele det store orkestrets uttrykksregister, og etterpå ble alle orkestergruppene presentert etter hverandre i en skarp, presis fremførelse av Ravels «Boléro». Og så var det uroppførelsen av «The Evolving European» - Atle Halstensen og Trond Viggo Torgersen ambisiøse prosjekt der BFO møter computergrafikk og elektronika. Pluss en enkelt motorsag.

Det handler om Europa og europeerne. Ikke Europas historie fra A til Å, men utviklingen fra middelalderen og fremover – det hele sammenfattet i 14 billedsekvenser som vises på stort lerret over orkestret. Bildene fungerer sjeldent som bokstavelige illustrasjoner. De antyder temaer og anslår stemninger ved hjelp av virkningsfull computeranimasjon. Og Halstensen understøtter og kommenterer det visuelle forløpet med enkel, effektfull musikk.

Vel er det ikke en film vi ser oppe på lerretet, men Halstensen utnytter hvert eneste grep – og hver eneste klisjé - fra filmmusikkens lange historie og konstruerer en slagkraftig sats som nesten sier hva bildene bare antyder.  Her er sitater og ekkoer av det meste – av futuristisk stumfilmmusikk, Prokofiev og Alexander Nevskij, Max Steiner og Erich Korngold. Men først og fremst er det referanser til tidens store underholdningsfilm, til John Williams og James Horner. Og midt i det hele står Henning Kraggerud og improviserer over folketoner.

Det er ingen enkel sak å sammenfatte Europas historie og idéhistorie med stumper og stykker fra underholdningsmusikkens store mixerpult. Og selvsagt er det mye som ikke lykkes. For eksempel beveger både orkestersatsen og Kraggeruds improvisasjoner seg ofte helt ut over kanten til det banale og klissent sentimentale. Dessuten er det mye orkestral tomgang underveis. I sin nåværende form er verket helt åpenbart for langt, og kunne gjerne kortes med et kvarter eller mer. Når det blir for mye filmmusikk eller for kjedelig, kaster Peter Baden en elektronisk lydbombe, og da er det fart og spenning og trøkk på igjen.

BFO hadde en fin kveld med den energiske amerikanske dirigenten Jeffrey Milarsky i spissen og mange fine soloinnsatser både i Boleroen og i Europa-verket. Kveldens perle? Trompetisten Martin Winter i en fri jazzimprovisasjon henover Peter Badens elektroniske perkusjon. En demonstrasjon av hvordan slikt egentlig skal gjøres.

Vinterlandskap

Bergens Tidende, 23.06.2004

Franz Schubert: Winterreise

Matthias Goerne, baryton

Alfred Brendel, klaver

Decca

Schuberts «Winterreise» som storslått psykologisk drama med Matthias Goerne og Alfred Brendel

En allergisk reaksjon tvang ham til å avbryte konserten i Logen under årets Festspill. Men lurer du på hvordan Matthias Goerne synger utenfor pollensesongen, da må du få tak i denne utgaven av Schuberts «Winterreise», innspilt live i London, i Wigmore Hall, den konsertsalen der Goerne har sitt mest lydhøre publikum.

I Schuberts sangsyklus er allting allerede skjedd: Den tilbakeskuende fortelleren flakker hvileløst omkring i et kaldt vinterlandskap. Han har innsett at han aldri vil få den kvinnen han elsker. Han grubler. Hans hode er fullt av minner og drømmer. Men i Goernes innsiktsfulle tolkning er «Winterreise» betydelig mer - ikke bare en hutrende klage over tapt kjærlighet, men en refleksjon over tid og erindring der melankolske bilder av fortiden blender inn over nåtidslandskapet, og der sorgen over den svunne verden og de svunne følelsene etter hvert forvandler seg til trett dødslengsel.

Sist Goerne gjestet Bergen var han en ung sanger på vei opp. Han hadde nettopp spilt inn «Winterreise» på Hyperion med Graham Johnson som pianist. I dag, sju år senere, er han et verdensnavn. Og hans nye «Winterreise» er vesentlig mer kompleks i uttrykket. Stemmen er blitt mørkere og mer fyldig i bunnen. Og både kraftigere og mer nyansert i toppen. Men når hans nye «Winterreise» som helhet virker mer moden og helstøpt enn den gamle, har det vel så mye å gjøre med at det denne gangen er den gamle kjempen Alfred Brendel som sitter ved flygelet. Ikke som ydmyk akkompagnatør, men som vitende medspiller og krevende motspiller.

Når Goerne setter hele sitt ufattelige klangregister på spill, og når Brendel kaster hele sin musikalske erfaring inn i tolkningen, da blir Schuberts «Winterreise» et storslått psykologisk drama. Og hver eneste av de 24 sangene et lite, avrundet mesterverk i seg selv.

Kjølig blikk på Grieg

Bergens Tidende, 01.06.2004

Verk av Grieg og Sjostakovitsj

Gunilla Süssmann, klaver

Bergen Filharmoniske Orkester

Andrew Litton, dirigent

Festspillene

Grieghallen

Festspillenes avslutningskonsert med Gunnilla Süssmann som solist.

Det er første sats i Griegs a-moll konsert. Orkestret slutter spille. Kadensen begynner. Mye avhenger av hvordan solisten griper an dette lange, uakkompagnerte stykket.

Mange pianister, de fleste, starter ettertenksomt her og lar deretter musikken folde seg ut som et sammenhengende, improvisatorisk forløp der satsens kjernemotiver dukker opp, bearbeides og glir innover hverandre. Gunilla Süssmann valgte derimot å spille kadensen som en serie selvstendige små stykker, med tydelige markeringer av de enkelte avsnittene, av og til med merkbare pauser imellom.

På sett og vis var dette symptomatisk for hennes tolkning av verket som helhet. Hennes grunnleggende strategi var tilsynelatende å demontere forløpet, skjære det musikalske grunnmaterialet fri av satsen og legge det frem til overveielse. Overfor orkestret var hun avventende, tilbakeholdt. I lange strekk spilte hun lett forskutt i forhold til satsens underliggende rytme, som for å markere at det her er snakk om to forskjellige verdener, at klaveret er ute i et annet ærend enn orkestret.

Ikke alle vil kunne akseptere denne strategien og disse grepene. Og det vil også kunne argumenteres for at Süssmann av og til gjorde en dyd av nødvendighet - at det for eksempel var tekniske begrensninger snarere enn bevisste valg som gjorde den lyriske andresatsen mer opphakket enn godt er. Man kan også peke på at det var tempotap i de raske partiene av tredje sats, og at det var fraser som ikke fikk lov å klinge helt igjennom.

Slike berettigede innvendinger skal imidlertid ikke skygge for at dette faktisk var en interessant tolkning. Analytisk, dissekerende, uten snev av romantikk. Et uvant kjølig blikk på Grieg, ingen tvil om det. Men også et prisverdig forsøk på å gjøre dette kjente verket fremmed for oss. Og dermed nytt igjen.

Prisverdig var også Andrew Littons og BFOs fremførelse av «Året 1905», Sjostakovitsj' 11. symfoni. Filmmusik - pleier kritikerne å si om dette mektige verket. Og, jo da, både tilnavnet og satsbetegnelsene refererer nå engang til den første russiske revolusjonen, og - som Litton fremhevet i sin introduksjon - det løper kraftige, både skjulte og åpenlyse, historiske referanser gjennom hele verket. Men dette er faktisk en symfoni. Også en symfoni. Og det fine ved kveldens fremføring var at Litton og BFO gjennom hele det uendelig lange, sammenhengende forløpet maktet å holde den nødvendige balansen mellom det «filmisk» fortellende og det symfonisk reflekterende.

Konsentrert lydkunst

Bergens Tidende, 01.06.2004

Verk av Brahms og Schumann

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver
Festspillene

Logen

Avbrutt  konsert med Matthias Goerne. Sporty, imponerende innsats av Leif Ove Andsnes

Var det den digre blomsteroppsatsen på scenen som gjorde utslaget? Eller tobakksrøyken fra baren i tredje etasje? Eller kanskje bare den bergenske våreksplosjon i all alminnelighet? Et eller annet tok iallfall knekken på Matthias Goerne. Han var synlig plaget av allergi mot slutten av første avdeling, og klarte ikke å komme tilbake etter pausen.

Da ble det altså bare en liten håndfull Brahms-sanger med Goerne denne fredag kvelden i Logen. Men vi konstaterer i det minste at selv med blussende høyfeber har han fremdeles en imponerende stemmeprakt. Og at han synger med gjennommusikalsk frasering og en tekstforståelse som er få andre, om overhodet noen, forunt.

Hver av de tolv sangene ble fremført som konsentrert lydkunst i tett samspill med Leif Ove Andsnes. Ofte slik at det var vanskelig å si hvor grensen gikk mellom tekst og musikk. Og kanskje var virkningen av disse små, fortettede underverkene ekstra voldsom nettopp denne kvelden fordi man merket at det her ble sunget på kanten av stupet. «Es träumte mir», sangen med de vanskelige tonespringene og den desillusjonerte teksten, ble et høydepunkt i så måte - sunget i toppen av barytonregisteret, helt der oppe hvor Goernes stemme er som vakrest, men hvor også innsatsen og risikoen er størst. «Jeg følte allerede at det var en drøm», forteller tekstens ulykkelige elsker, og når Goerne tapper stemmen for all kraft og blender den ned i tonløst mezzovoce, føler man – med øre og kropp - tekstens plutselige, bitre erkjennelse av at en umulig drøm er bristet.

I pausen ble det hentet noter ute i byen. Og så satte Leif Ove Andsnes seg uten krusedull og omsvøp til flygelet og spilte Schumann - Romansene op. 28, Arabesken, og til slutt den femte Novelette. Sporty. Profesjonelt. Og utrolig imponerende. At dette var noe som kom i stand i hui og hast, var det visst bare Andsnes selv som kunne merke.

Det skulle vært Görne og Brahms og Vier ernste Gesänge etter pausen. Nå ble det i stedet Andsnes og Schumann – og et flott, sammenhengende program, fortolket sikkert og myndig med fin fornemmelse for dobbeltheten av nøkternt klarsyn og romantisk overmot i Schumanns klaververk.

Det er vel bare i Bergen, under Festspillene, at noe slikt kan la seg gjøre.

Sexy Lady

Bergens Tidende, 01.06.2004

Sanger av Brahms, Debussy, Berg m.fl.

Susan Graham, mezzosopran

Malcolm Martineau, klaver

Festspillene
Logen

Susan Graham i Logen med drama og musikalsk uttrykkskraft for alle pengene

Bergen er bare en av stasjonene på Susan Grahams tettpakkede reiseprogram. I mai har hun gitt recitals overalt i Europa. I juni skal hun synge opera på Covent Garden i London. På plate er hun aktuell med en kritikerrost tolkning av Charles Ives. Hun er en av tidens mest populære og etterspurte sangerinner. Hvilket ikke er vanskelig å forstå hvis man hørte henne i Logen lørdag kveld.

Stemmen er rent ut sagt blendende vakker. Og gjennomkontrollert i alle dimensjoner -  i hele registeret fra den varme, mørke bunnen til den lyse, funklende toppen, og i hele det dynamiske spennet fra sart pianissimo til fulltonende og øredøvende fortissimo. I de store utladningene går hun direkte til kjernen i tonen, setter den presist an og åpner uanstrengt opp for klangen inntill hele rommet vibrerer. Når musikken krever det, setter hun spiss på med et tindrende, hurtig vibrato.

I Logen presenterte Graham det samme programmet som hun debuterte med i Carnegie Hall siste år, et program som viser stemmen hennes fra alle sider. Og som ikke minst demonstrerer hennes sceniske talent. For dette ble bestemt ikke noen stillferdig kveld med dydige lieder på rekke. Her var det drama og musikalsk uttrykkskraft for alle pengene. Alt sunget i flott samspill med den glimrende pianisten Malcolm Martineau som tydeligvis likte seg i rollen som musikalsk sparringspartner.

I første avdeling beveget Graham seg fritt og uimponert fra Brahms' robuste «Zigeunerlieder», op. 103, til de delikate klangfargene i Debussys «Proses lyriques». Men kveldens musikalske høydepunkt kom etter pausen da hun skrellet den tunge senromantikken av Alban Bergs «Sieben frühe Lieder» og demonstrerte at han allerede hadde tatt det store spranget ut i modernismen da han skrev sanger som «Traumgekrönt» og «Die Nacht».

Under fremførelsen av Berg satt man på kanten av stolen for å få alle nyanser og poenger med. I resten av andre avdeling var det bare å lene seg tilbake og overgi seg. Og nyte Grahams avslappede, humørfylte tolkninger av Poulencs korte, poengterte Apollinaire-sanger og hennes smakebiter fra Moïses Simons og André Messagers overstadige franske 1930-talls operetter.

Slikt blir det ekstranumre av: Først Reynaldo Hahns sviske «À Cloris». Og så en overdådig fremførelse av Ben Moores ironiske «Sexy Lady» - om mezzosopranen som drømmer om for en gangs skyld å få slippe de tradisjonelle bukserollene og slå seg løs. Den er tilegnet Susan Graham selv. Som er en Sexy Lady uansett hva hun synger. 

Italiensk turbo-barokk

Bergens Tidende, 28.05.2004

Verk av Corelli, Geminiani, Locatelli, Sammartini og Vivaldi

Europa Galante

Fabio Biondi, fiolin og leder

Grieghallen

Europa Galante og Fabio Biondi med trøkk i alle sylindere

Også når det gjelder barokk og tidlig musikk har perioden med Bergljót Jónsdóttir som festspillsjef vært fabelaktig. Hvert år i mai måned har de fremste internasjonale kapasitetene på feltet funnet vei til Bergen: Paul McCreesh, Il Giardino Armonico, William Christie og Les Arts Florissants, Andreas Scholl, Andrew Manze - for bare å nevne noen. Og i år da? Cembalisten Richard Egarr. New London Consort og Philip Pickett. Og her til slutt Europa Galante med Fabio Biondi i spissen.

Bedre ambassadører enn disse heftig begeistrede musikerne kan den italienske barokkmusikken neppe få. På konserten i Grieghallen presenterte de en overdådighet av kjente og ukjente verk i spennet fra Corelli til Sammartini, med tre fiolinkonserter av Vivaldi som det musikalske omdreiningspunktet. At det var snakk om verk med tre hundre år på baken, var umulig å høre. For her var det string swing fra første takt. Turbo-barokk med sprell og spark og trøkk i alle sylindere.

Det var rasende, piskende aksentueringer i de hurtige satsene. Og blussende sensuelle melodilinjer i de langsomme. Det var presis markering av hver eneste dynamisk kontrast. Det var tett samspill og delikat strykerklang. Og midt i stormens sentrum sto urokråken Biondi selv, en utrettelig energisk innpisker og en selvbevisst, virtuos solist.

Skal vi være helt ærlige, må vi nok innrømme at mange av de verkene vi hørte denne kvelden, var temmelig anonyme. Men når de spilles som her, med fyrig, smittende entusiasme, da er det bare å overgi seg. Og si "grazie mille".

Det dype åndedraget

Bergens Tidende, 28.05.2004

Cellosuiter av Bach og Britten

Truls Mørk, cello

Mariakirken

Bachs og Brittens musikalske retorikk

Han løfter buen, tar en dyp innånding og setter i gang med en uendelig lang, sammenhengende frase. Så igjen et dypt åndedrag. Og en ny, lang frase.  Og slik fortsetter det, i stadig vekselvirkning. Det er onsdag kveld. Vi er i Mariakirken. Truls Mørk spiller den første av Bachs cellosuiter. Han lever og ånder for musikken. Og med musikken.

Det er vanlig å spille Bach-suitene som serier av danser. Mørk spiller dem som en mellomting mellom sang og tale. Eller som man sa på Bachs egen tid: som «Klangrede», klingende tale.

Klingende tale krever godt åndedrett og sans for musikkens lange, underliggende rytmer. I Mørks tolkning blir Bachs fraser til setninger. Setningene blir til argumenter. Musikken blir til språk.

Hver enkelt sats har sin egen retorikk. I de innledende preludiene legger Mørk det musikalske materialet frem, ivrig, entusiastisk; i de raske mellomsatsene er han beskrivende og diskuterende, i sarabandene inntrengende, inderlig. Bare til aller sist, i den avsluttende satsen på kveldens program, lar han den underliggende danseformen bryte igjennom og setter ettertrykkelig punktum med en munter gigue. (Og vi bemerker i parentes at det var Bachs suite nr. 2 som Mørk spilte til sist – ikke nr. 4 som det sto i programmet).  

I Mørks fortolkning ble de to Bach-suitene langt lysere i klangen enn vi er vant til. Noen ganger, spesielt i nr. 1, var bueføringen så lett at strengene hvinte og de raske passasjene fikk et nesten hektisk preg. I Benjamin Brittens cellosuite nr. 2 var vi derimot i den helt andre enden av skalaen. Her presset Mørk sin Montagnana cello til det ytterste og kastet seg deklamerende inn i musikken med all den tyngde og kraft som dette anropende, bønnfallende verket krever. Den musikalske retorikken var annerledes her, men alvoret i Mørks fremførelse og respekten for det musikalske argumentet var den samme som i Bach-tolkningene. 

Etter stor applaus ble det ekstranummer. Og selvsagt måtte Bach få det siste ord. Med sarabanden fra den femte suite fremført i åndeløs stillhet.

Kraggeruds prosjekt

Bergens Tidende, 26.05.2004

Verk av Ysaÿe og Kraggerud

Henning Kraggerud, fiolin og bratsj

Bård Monsen, fiolin

Soon-Mi Chung, bratsj

Ole Eirik Ree, cello

Tinghuset

Fiolinisten Kraggerud møter komponisten Kraggerud.

De gamle fiolinvirtuosene skrev selv musikk – teknisk krevende verk beregnet til å briljere og imponere med. Mange av disse stykkene er glemt i dag, men tirsdag kveld hadde Henning Kraggerud og hans gode kollega Bård Monsen hentet et enkelt av dem frem fra glemmeboken.

Og, jo da, Eugène Ysaÿes duo for to fioliner er bestemt et nydelig stykke musikk - tre korte satser skrevet med kjærlighet til instrumentet og med profesjonell forståelse for den overbevisende effekten, den slående frasen, den vakre melodien.

Noe tilsvarende kan sies om Kraggeruds egne komposisjoner. De fem små duettene som han og hans kolleger fremførte før pausen, fungerte for så vidt glimrende. Vi hørte fem stykker velklingende, tonal musikk, trygt forankret i det sene 1800-tals tonespråk. Men skrevet i 1990-årene av en ung musiker på tretti år. Hvilket selvsagt er noe eiendommelig.

Komponisten Kraggeruds prosjekt er vilt anakronistisk, ingen tvil om det. Men disse upretensiøse, korte fantasiene er i det minste morsomme å spille for musikerne. Og de er hyggelige å lytte til for publikum i salen. I små doser.

I øvrig konstaterer vi at Tinghuset store hall ikke er noen ideell konsertsal. Akustikken er drepende, med en lang, blafrende etterklang som drukner alle finere nyanser i musikken.

Den gode samtalen

Bergens Tidende, 25.05.2004

Verk av Bartók, Smetana og Dvorák

Hagen Quartett

Logen

Hagen Quartett setter det nasjonale og det moderne på dagsordenen.

Hagen Quartett er på mange måter den optimale strykekvartetten: Her er det fire fremragende musikere som har spilt sammen lenge, som kjenner hverandre ut og inn, som forstår å bøye seg mot hverandre og innordne seg under et felles prosjekt, men som også, hver især, fastholder det individuelle særpreget som er helt nødvendig hvis kammermusikk skal lykkes.

Og lykkes, det gjør det. Når Hagen Quartett spiller, blir den musikalske fortolkningen til en samtale, en meningsutveksling mellom likeverdige partnere. For eksempel en samtale om hva som er nasjonalt eller lokalt i musikken. Og om hvordan man som musiker skal forholde seg til det.

Helt siden det internasjonale gjennombruddet i begynnelsen av 1980-tallet har Hagen Quartett jobbet med slike spørsmål. Hvordan de ser på saken i dag, nå med tjue års erfaring i bagasjen, demonstrerte de på mandag med en imponerende konsert i Logen. På programmet sto verk av Smetana, Dvorák og Bartók – tre komponister som alle, hver på sin personlige måte, har satt det nasjonale på dagsordenen i sin musikk.

Det startet med en intens, fargerik fortolkning av Bartóks første strykekvartett (1908-09). Vel er denne kvartetten Bartóks mest tradisjonelle - og mest romantiske - forsøk i genren, men i Hagen Quartetts fortolkning var det først og fremst de fremadrettede perspektivene det ble lagt vekt på: de voldsomme dissonansene, den komplekse rytmikken, de ungarske folketonene som fragmenteres og gjenoppstår i bestandig nye skikkelser.

Ved å sette dette eksperimenterende, turbulente verket først på programmet, og ved å fokusere på alle de trekkene som viser frem mot modernisten Bartók, åpnet Hagen Quartett samtidig for de fremadrettede perspektivene i de eldre verkene som fulgte etterpå: Smetanas første strykekvartett med den melankolske klangbunnen av slavisk folketone kom i denne tolkningen til å høres forbløffende moderne ut, så skarp og frisk at det var vanskelig å skjønne at verket faktisk er skrevet i 1876. Og kvartetten hadde tilsvarende fin sans for brydningen mellom klassiske sentraleuropeiske idealer og inspirasjonen fra amerikansk folkelig musikk i Dvoráks effektfulle og effektive strykekvartett nr. 12.

Alt i alt en flott konsert, gjennomført med imponerende balanse mellom det gjennomkontrollerte og det spontane. Kvelden igjennom var det klar redegjørelse for den musikalske strukturen, det var avslepne klanger og fine rytmiske detaljer. Men hele tiden også rom for improvisasjon, for det plutselige innfallet, det uventede utbruddet. Som i en enhver god samtale.

Orfeo - fire hundre år etter

Bergens Tidende, 25.05.2004

Claudio Monteverdis Orfeo

Mark Tucker, Joanne Lunn, Julia Gooding og Revital Raviv

New London Consort

Philip Pickett, leder

Grieghallen

  

Monteverdis Orfeo som delikat musikalsk billedbok

Er Cladio Monteverdis Orfeo verdens første opera? Det strides de lærde fremdeles om. På samme måte som de strides om hvordan Orfeo egentlig ble spilt den gangen på premieren i 1607, i Mantua. Og om hvordan den bør spilles i dag.

Men når Philip Pickett og New London Consort oppfører Orfeo i Grieghallen, er saken avgjort. Iallfall er den gjennomtenkt til bunns. Her er det tatt stilling til det meste. Picketts Orfeo en slags minimalistisk kammeropera, et verk beregnet til å skulle spilles og synges av et lite ensemble i en liten sal i et italiensk hertugpalass, med et minimum av dekorasjoner og uten de store sceniske virkemidlene.

Det ligger grundige historiske studier bak dette valget. Og bak valget av instrumentasjon og fremførelsespraksis. Men til tross for at alle de historiske fotnotene er på plass, og alle relevante kilder er behørig sjekket, med avstikkere til renæssansehumanister og glemte neoplatonikere, blir dette aldri tørt og kjedelig. Tvert imot. Fire hundre år etter premieren kan den gamle historien om Orfeus og Euridike og ferden til dødsriket fremdeles rive oss med.

I Ricketts tolkning blir dette verket et intenst, ekspressivt drama, en musikalsk billedbok malt i de mest delikate klangfargene, med gjennomsiktige korsatser, sensuelle, nesten dekadente strykerinnsatser og dramatiske utbrudd i messingseksjonen.

Jonathan Millers spartanske scenografi og Sue Leftons stiliserte koreografi skaper en effektiv ramme om handlingen. Og om de tolv sangerne. Vi kan ikke nevne alle, men må iallfall få med at Mark Tucker var en imponerende Orfeo med nettopp dette intense uttrykket som er nødvendig for at den store arien Possente spirto skal bli verkets dramatiske omdreiningspunkt.

Vi kan aldri komme til å oppleve «hvordan det virkelig var» eller hvordan Orfeo virkelig var tenkt, den gangen i 1607. Det som alltid teller til syvende og sist, er om verket, den konkrete realisering av verket, fungerer og klinger ordentlig og riktig - hørt med vår tids ører, filtrert gjennom vår tids musikalske sensibilitet. Det gjorde Orfeo denne mandag kveld i Grieghallen.

Djevelens advokat

Bergens Tidende, 27.04.2004

Verk av Haydn, Paganini og Mozart

Annar Follesø, fiolin

Clara Bystrand, sopran

Turid Moberg Kirkbride, alt

Håkon Matti Skrede, tenor

Thorbjørn Gulbrandsøy, bass

Collegium Musicums kor og orkester

Dirigent: Eivind Gullberg Jensen

Korskirken

Collegium Musicum avslutter sesongen med wienerklassisk kirkemusikk og Annar Follesø som solist i demonisk fiolinkonsert

Han har solgt sjelen sin. Når han spiller, står djevelen ved hans side – sa folk om Paganini, fiolinens første superstar. Ingen trodde det var menneskelig mulig å spille så blendende, så virtuost som han. I samtiden og lenge etterpå ble hans komposisjoner ansett som unaturlige, uspillelige. Slik er det ikke lenger. Men likevel er det ganske dristig av en ung fiolinist som Annar Follesø å stille opp i Korskirken søndag kveld med Paganinis fiolinkonsert nr. 2 på programmet. For her står de tekniske utfordringene virkelig i kø.

Follesø gikk prisverdig uimponert til oppgaven og ga verket en flott, kraftfull tolkning med bredde i melodiføringen og god sans for de store linjene i verket.  Men man savnet det fandenivoldske, det ekstra demoniske glimtet som må til hvis dette utadvendte verket skal komme til å gnistre og sveve. I tillegg var det en del uklart spill i de halsbrekkende virtuose partiene.

Det var sesongslutt for Collegium Musicum. Og en god anledning til å gjøre status. Orkestret er i toppform for tiden. Med Eivind Gullberg Jensen som dirigent ble Haydns Te Deum (Hob. XXIIIc:2) og Mozarts Kroningsmesse (KV 317) en flott opplevelse - spilt med nettopp den lette, friske klangen som har preget mange av sesongens konserter og som passer så glimrende til det wienerklassiske repertoaret. Konserten demonstrerte dessuten at koret etter hvert er i stand til å klare store, krevende oppgaver, men også at det fremdeles er noe igjen å jobbe med. Spesielt virket innsatsene i Haydns Te Deum alt for røffe og uferdige, med mer rå kraft enn artikulasjon i tolkningen.

Blant solistene i Mozarts messe merket vi oss svenske Clara Bystrand som sang sopranpartiene med stor, kompleks stemme, solid støttet av Turid Moberg Kirkbrides varme, mørke alt. Herrene, Håkon Matti Skrede og Thorbjørn Gulbrandsøy, stod noe svakere i lydbildet og kjempet tilsynelatende med intonasjonsproblemer, noe som gjorde den uakkompagnerte kvartetten i Credo-delen mer atonal enn Mozart vel egentlig hadde tenkt seg.

Moro og musikk

Bergens Tidende, 19.04.2004

Akademisk Kortreff 2004 med Studentersangforeningen i Bergen, Stavanger Studentersangforening, Sangselskabet Guldbergs akademiske kor, Studinekoret Sirenene, Blandede akademikere, Mannskoret Arme Riddere, Den norske Studentersangforening, Kvindelige Studenters Sangforening, Akademisk korforening.

Grieghallen

Akademisk Kortreff i Grieghallen. Ni kor med høy musikalsk standard

To hundre sangere. To hundre stemmer i hele spennet fra de dypeste bassene til de høyeste sopranene - det er noe som monner, og som kan få Grieghallen til å skjelve i fundamentet.

Men så var det da også Akademisk Kortreff i helgen. Med ni kor fra Bergen, Oslo og Stavanger. Og med brakende fellessang som innledning og avslutning på et tettpakket program.

Ettersom det var akademiske kor som hadde satt hverandre stevne, ble det en del studentikos moro underveis. Her var det mange blødmer og politisk ukorrekte vitser fra før kvinnebevegelsens tid. Her var det mye fokusering på øl. Og på sviktende blærefunksjoner. Og slikt.

Som vanlig ved slike anledninger var det til tider vanskelig å skjønne om man var i lukket selskap eller på en offentlig konsert. Men for de av oss som ikke er medlemmer av noen av stammene på scenen, var det likevel mye å glede seg over. Musikalsk sett. For selv om alle de deltakende korene består av amatører, holder de høy musikalsk standard. Og forstår å avstemme repertoaret etter det tilgjengelige stemmematerialet.

På en konsert som denne må man nøyes med korte smakebiter, men ikke nødvendigvis fra den lettere delen av repertoaret.  Mange av korene hadde satt ganske krevende, nyere musikk på programmet. Studentersangforeningen i Bergen ga for eksempel en nydelig tolkning av Torstein Aagard-Nilsens   «I otta du rise», og Kvindelige Studenters Sangforening imponerte med et interessant arrangement av en japansk barnesang. I det hele tatt var det kormusikk fra det 20. århundre som dominerte. Her var det moderne versjoner av folketoner og jazzy arrangementer av populærmusikalske evergreens. Og som vanlig en del verk fra Knut Nystedts omfattende produksjon for kor.

Et konsert som denne er ikke en konkurranse der det skal kåres vinnere. Likevel må det være lov å fremheve Den norske Studentersangforening for avslepne, gjennomarbeidede tolkninger av Hugo Alfvéns Aftonen og en Saltarelle av Camille Saint-Saëns. Og la oss ikke glemme de bergenske Arme Riddere: Det er nemt å la seg narre av alle stuntene og den kjepphøye, nonchalante sceneopptreden, men lytter man etter, hører man at her er det et mannskor som kan synge flettene av de fleste.

Når alt klaffer

Bergens Tidende, 23.03.2004

Verk av Torelli, Bach, Hovhaness og Sjostakovitsj

Isa Katharina Gericke, sopran

Gary Peterson, trompet

Collegium Musicums Orkester

Leder: Geir Atle Stangenes

Mariakirken

Trompeteren Gary Peterson som solist i et program full av sterke musikalske og følelsesmessige kontraster

Gary Peterson er trompeter. Og for en trompeter! En musiker som forgyller alt han kommer i nærheten av, en musiker som får musikken til å løfte seg mange hakk hver eneste gang han setter trompeten til munnen og smeller til. Til daglig sitter han på bakerste rekke i BFO og får messingblåserne til å stråle. Søndag kveld sto han helt fremme på gulvet i Mariakirken og demonstrerte sitt allsidige talent som solist med Collegium Musicums strykere i et program full av sterke musikalske og følelsesmessige kontraster.

Det startet med funklende virtuose innsatser på barokktrompet i en kort konsert av Guiseppe Torelli. Og det sluttet i den andre enden av følelsesskalaen med en intens, inderlig tolkning av Prayer of St. Gregory, en new age-aktig meditation for trompet og strykere skrevet helt tilbake i 1946 av den amerikanske komponisten Alan Hovhaness.

Og innimellom var det da Bach. Kantate nr. 51, «Lover Gud i alle land». Med trompeten i rollen som musikalsk herold. Og som støttespiller for den unge sopranen Isa Katharina Gericke, en sanger som passer veldig godt til Petersons musikalske temperament. Fra første innsats sto hun i verkets sentrum og formet musikken med en flott, bærekraftig stemme, sterk rytmesans og sikker frasering. Og demonstrerte i samspillet med Peterson i yttersatsene en smittende, både synlig og hørbar, glede ved musikkens virtuose, sanselige aspekter.

Geir Atle Stangenes er kommet langt i arbeidet med Collegium Musicums strykere. Kvelden igjennom la de en flott ramme om solistene, med et uttrykksregister spennende fra mjuk, føyelig early music-inspirert klang i Torelli til brennende ekspressivitet i Hovhaness. At de også har overskudd til å gi seg i kast med den mer avanserte delen av det 20. århundres musikk, demonstrerte de i en overveldende sterk, rytmisk spenstig tolkning av Sjostakovitsjs mørke, selvbiografiske 8. strykekvartett i Rudolf Barshais transkripsjon for utvidet strykerbesetning.

Gode solister, et velspillende orkester, verk som kler hverandre. Noen ganger klaffer alt. Som denne søndagskvelden i Mariakirken.

Uten betenkningstid

Bergens Tidende, 21.02.2004

Verk av Sjostakovitsj og Rakhmaninov:

Truls Mørk, cello

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Truls Mørk med brennende tolkning av Sjostakovitsjs første cellokonsert.

Det er ingen betenkningstid i Sjostakovitsjs første cellokonsert. Verken for solisten eller for publikum. Truls Mørk kaster seg inn i verket med et kort, kantet cellomotiv, spilt i et rasende tempo. Og da er det bare å henge med. For da er vi allerede i gang. Med fire nådeløst krevende satser.

Et velspillende BFO legger en flott kammermusikalsk bakgrunn. Men det er solisten som driver verket. Mørk ligger helt fremme i lydbildet, rytmisk pådrivende i de raske satsene, ekstatisk deklamerende i de langsomme, med en stemme som i lange strekk beveger seg ekvilibristisk rundt i instrumentets aller øverste register. Av og til går han i dialog med et ensomt horn i det fjerne, men det meste av tiden er han alene i musikkens sentrum, eksponert, uten sikkerhetsnett.

Dette er svimlende virtuos musikk. Men fremvisning av tekniske ferdigheter er aldri målet for Mørk. Han peker hele tiden vekk fra seg selv, inn mot verket, oppslukt, selvforglemmende. Det er innholdet, musikken, ikke musikeren, det dreier seg om her.  

Konserten er tilegnet Rostropovitsj. Og det er få cellister i verden som er i stand til å frigjøre seg fra hans versjon. Mørk er en av dem. Hans tolkning har ikke Rostropovitsjs uregjerlige villskap, men den har noe annet: en brennende intensitet som får dette sammensatte og merkelige verket til å henge sammen henover de store musikalske avgrunnene som skiller de enkelte satsene.

Hva spiller man etter et slikt verk? Kanskje noe lett, noe enkelt, noe avslappende og underholdende? Man forstår programkomiteens resonnement, men det spørs om Rakhmaninov 2. symfoni tross alt er det rette valget i denne sammenhengen. Ganske visst har Rakhmaninov med dette verket løst en del av de formelle problemene som preget hans første symfoni. Han maler musikken med bredere pensel, han har fått flere farger på paletten sin. Men det er fremdeles et problematisk verk. Og selv ikke Andrew Littons tydelige entusiasme, og selv ikke BFOs solide, lojale fremførelse kunne skjule at det er gode musikalske grunner til at denne symfonien sjeldent spilles i dag.

Et musikkhistorisk detektivarbeid

Bergens Tidende Morgen, 23.06.2003

Gustav Mahler: Des Knaben Wunderhorn

Barbara Bonney, Matthias Goerne, Sara Fulgoni og Gösta Winbergh

Concertgebouw-orkestret

Riccardo Chailly, dirigent

Decca

Matthias Goerne og Barbara Bonney i en Wunderhorn-tolkning for det 21. århundre.

Alene av musikkhistoriske grunner er dette et kupp. Riccardo Chailly gir på denne platen et interessant, overbevisende forslag til hvordan Gustav Mahlers Wunderhorn-sanger ble sunget og spilt den gang komponisten selv stod på podiet.

Her er det mye som høres nytt og annerledes ut; mange av sopranens sanger synges av barytonen og omvendt; «Revelge» synges av en tenor, «Urlicht» av en mezzosopran. Og i tillegg har Chailly redusert orkesterklangen slik at man plutselig forstår hva musikkhistorikerne mener når de sier at disse orkestersangene er Mahlers bidrag til kammermusikken.  

Det er resultatene av et musikkhistorisk detektivarbeid som presenteres her - i en helt formidabel musikalsk tolkning. Concertgebouw-orkestret spiller så klart og gjennomsiktig som en strykekvartett. Den sentrale barytonstemmen synges av fabelaktige Matthias Görne med en stemmeprakt og en karakteriseringskunst som ikke har noe sidestykke i Mahler-diskografien. Og i sopranpartiene gir Barbara Bonney en av sine beste prestasjoner noensinne. En Wunderhorn-tolkning for det 21. århundre.

Allsidighet

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2003

Svante Henryson, Anne Sofie von Otter m.fl.

Peer Gynt Salen

Anne Sofie von Otter og populærmusikken

Det pleier å gå gruelig galt når klassisk utdannede sangere prøver seg med jazz og populærmusikk. Når Anne Sofie von Otter gjør det, går det godt. Imponerende godt.

Damen er rett og slett skremmende allsidig. Etter fire konserter med italiensk tidligbarokk, Beethoven, Grieg og franske chansons står hun en sen kveld i Peer Gynt Salen og synger Elvis Costello, Tom Waits, Ozzy Osbourne, evergreens. Ubesvært, som den naturligste sak i verden.

Plutselig er den store, strålende mezzosopranen forsvunnet. Stemmen er lett kornet, dempet ned i det hverdagslige registret, forsterket med mikrofon og tilpasset tid og sted og stil. Vi får en sløret versjon av Speak Low, bare akkompagnert av Svante Henrysons cello. Og hun synger en enkel, klar Night and Day mens live-sampleren Jan Bang kaster støybomber og skeive klanger ned over henne. Høydepunktene er to kantede Costello-låter. Og en Tom Waits-ballade, tolket cool, bittersøt.

Jo da. Hun kan dette. Også dette. Det eneste man savner, er kanskje en mer improviserende tilgang til materialet. Hun fraserer fritt og avslappet, men synger de fleste sanger relativt straight gjennom, tar bare et par forsiktige melodiske omveier i Night and Day – hvilket er litt rart, når man tenker på hvor flott hun håndterer barokkens blomstrende ornamentikk. 

Det var von Otters kveld. Men egentlig var hun bare gjest. På en konsert der Svante Henryson presenterte seg selv - og sin musikk for jazz-rock besetning og stryketrio. Musikken klinger bra, den er profesjonelt skrevet, den er flott, stort anlagt, pompøs, men likevel temmelig anonym. Og i lengden ensformig. For uansett om den starter som popballade, som fusion, som liksom-indisk, liksom-irsk, liksom-Piazzola, ender den hver gang opp noenlunde samme sted. Men den ble spilt effektivt og profesjonelt av en gruppe gode musikere – med den fremragende bassisten Anders Jormin som det solide midtpunktet.

Å sette seg selv på spill

Bergens Tidende Morgen, 02.06.2003

Verker av Sjostakovitsj, Prokofiev og Grieg

Håkon Austbø, klaver

Alexander Vedernikov, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Håkon Austbø slutter Festspillene med intens og dramatisk Grieg-tolkning

Festspillenes russiske spor ble ført til ende på avslutningskonserten med to russiske symfonier på programmet. Og med en russisk dirigent i spissen for BFO.

Først punkt på programmet var Sjostakovitsjs 6. symfoni der dirigenten Alexander Vedernikov la den langsomme førstesatsen bredt opp, men valgte å underspille musikkens mørke og angstfylte sider. Til gjengjeld hadde han flott grep om den forserte munterheten i de to raske, avsluttende satsene.

Prokofievs første symfoni er egentlig en musikalsk spøk, en lett, elegant lek med wienerklassiske former. Vedernikovs sans for det raske og lette ga her spesielt fin uttelling i den korte, ironiske tredjesatsen der Prokofiev nærmest dekonstruerer den tradisjonelle gavotteformen og skaper en slags kubistisk collage av stumpene.

En av trådene gjennom årets Festspill har vært de historiserende, rekonstruerende fremførelser – Norringtons tolkninger av Beethoven. Eller Bengt Forsbergs gjenoppdagelse av Percy Graingers klavermusikk. Og da er det vel passende at også avslutningskonsertens faste verk, Griegs klaverkonsert, får et historisk ettersyn, at vi denne gangen fikk høre originalversjonen fra 1868 som nesten aldri har vært spilt i nyere tid.

Man skal visst være Grieg-filolog for å få med seg alle de nyansene som skiller denne versjonen fra den vi pleier å høre. Et første inntrykk er at originalversjonen forekommer renere i klangen, klarere i fargerne. At den også virket mer rå og spent i uttrykket, skyldes nok især Håkon Austbø som ga solostemmen en intensitet og nerve man sjelden opplever.

Austbø er en ekstremt lyttende pianist, åpen overfor alt som skjer i orkestret omkring ham. Og villig til å risikere noe, sette seg selv og musikken på spill, i spill. Det er som om ingenting er avgjort på forhånd når han setter fingrene i tangentene. Han spiller med høye innsatser – med og mot orkestret. Det er en risikofylt strategi, men slikt blir det stor musikk av. I dette tilfelle en av de mest intense og dramatiske Grieg-tolkninger vi har hørt på lenge.

Synlig musikk

Bergens Tidende Morgen, 01.06.2003

Verk av Beethoven

Camerata Salzburg

Roger Norrington, dirigent

Domkirken

Roger Norrington og Camerata Salzburg med fabelaktig tolkning av Beethovens Eroica

Camerata Salzburg setter i gang med Beethovens musikk til balletten Prometheus en sen kveld i Domkirken. Og vi savner ikke danserne i det hele tatt. For når Roger Norrington dirigerer, er det en hel ballett i seg selv. Han bruker ikke vanlig slagteknikk, han former musikken med hele kroppen. Han mimer til musikerne hva han sa under prøvene, han forteller med fakter og geberder hvordan han tenker seg musikken, hva han vil frem til. Og for oss som sitter og lytter, blir hans uortodokse, uttrykksfulle orkesterledelse en slags illustrasjon av musikken, en synliggjøring og artikulasjon av dens indre struktur.

Camerata Salzburg har en besetning som svarer til orkestrene på Beethovens tid. Musikerne dyrker den «historiske» oppførelsespraksis som Norrington har vært foregangsmann for, og selvsagt fulgte de hans minste vink gjennom de mange fine, dansante Prometheus-satser. Det var klarhet og oversikt i denne musikken. Og i denne tolkningen.

Men Beethoven er selvsagt mer enn dette. Hans musikk rommer også det ufattelige, de store kvantespringene som unndrar seg enhver forklaring. Og Norringtons interessante valg av program til konserten i Domkirken fokuserte på nettopp dette, på det gåtefulle, det forunderlige, på det momentet i begynnelsen av 1800-tallet da Beethoven skrev sin tredje symfoni, Eroica - og endret den vestlige musikkens historie.

Prometheus og Eroica er komponert nesten samtidig, for nesten samme besetning. Og et tema fra finalen i Prometheus dukker opp igjen i Eroicas finale. Men da Norrington og Camerata Salzburg startet på symfonien etter pausen, var vi ikke lenger i Prometheus’ verden, vi var med en gang flyttet over på den andre siden av et stort historisk vannskille. Der Prometheus er en serie nydelige småstykker i elegant 1700-tallsstil, er Eroica den første moderne symfonien, et strengt gjennomorganisert verk som samtidig er så fleksibelt at det kan romme og bearbeide det mest forskjelligartede materiale.

Det ble en fabelaktig tolkning av Eroica. En overveldende demonstrasjon av alt det som er nytt i denne musikken – kompleksiteten, overskuddet, det tematiske arbeidet, de helt enorme proporsjonene. Et av disse sjeldne tilfeller der dirigent og orkester har full kontroll over de store linjene og strukturene og samtidig klarer å formidle dette veldige verket i hele dets uendelige detaljrikdom - og klarer å balansere struktur og detalj ved hele tiden å fremheve nettopp det elementet, det motivet, den klangen som er viktigst på dette sted i satsen.

Eroica kan virke ugjennomskuelig og forvirrende, selv i dag 200 år etter at Beethoven skrev den. Men denne kvelden i Domkirken, med Roger Norrington dansende foran Camerata Salzburg, ble allting innlysende og klart.

Urverk og skyer

Bergens Tidende Morgen, 30.05.2003

Verker av György Ligeti 

Ensemble InterContemporain 

Johannes Debus, dirigent

Bursdagskonsert for György Ligeti med Ensemble InterContemporain, samtidsmusikkens franske fyrtårn

Tiden går. Onsdag fylte György Ligeti 80 år. Etterkrigsgenerasjonens urokråke er blitt en eldre herre. Men musikken hans er fremdeles like sprek og radikal som da han skrev den: seriøs, utfordrende, virtuos - og befriende fandenivoldsk. Og ble spilt nettopp slik på bursdagskonserten i Håkonshallen av det fremragende Ensemble InterContemporain, samtidsmusikkens franske fyrtårn.

Det går to tendenser gjennom Ligetis verk: "urverk og skyer" kaller han dem med et sitat fra filosofen Karl Popper. Urverket henspiller på hans interesse for det maniske og mekaniske i musikken, for den presise, komplekse rytmiske artikulasjonen. Skyene står for det ugjennomsiktige, det formløse, de langsomt drivende, sitrende klanger.

Det var skyene som dominerte i onsdagens første verk - den tyste, dirrende cellokonserten (1966) som ble fremført med Pierre Strauch som elegant, virtuos solist sittende årvåken på kanten av stolen gjennom to umenneskelig komplekse satser der celloen nesten hele tiden spiller i sitt mest dempete register, på grensen til det hørbare.

Dimitri Vassilakis og Michael Wendeberg spilte "Tre stykker for to klaverer" (1976) slik det kreves: som et urverk. Det er i dette verket Ligeti flørter med Terry Riley og Steve Reich og jobber med minimalistiske teknikker, med gjentakelser, med faseforskyvninger osv. Regelverket virker umiddelbart enkelt og gjennomskuelig, men produserer hele tiden tette, nesten ugjennomtrengelig komplekse sekvenser - ekte Ligeti, milevidt fra Riley og Reich.

I de fleste av Ligetis verker løper de to hovedtendensene sammen, f.eks. i den merkelig skeive og bevisst ustemte "Horn-Trio" (1982) som Dimitri Vassilakis fremførte sammen med Hae-Sun Kang på fiolin og Jens McManama på horn. Og det er også både urverk og skyer i "Kammerkonserten" fra 1969-70 som avsluttet kvelden, og der Ensemble InterContemporain og dirigenten Johannes Debus spesielt imponerte med en ør, piskende tolkning av tredjesatsen - "Preciso e meccanico".

Konserten startet med et kort stykke for to fioliner av Luciano Berio, spilt til minne om den italienske komponisten som døde dagen før, 77 år gammel. Tiden går. Samtidsmusikkens store, gamle komponister forlater oss. Men musikken deres lever fremdeles i beste velgående.

Tre temperamenter

Bergens Tidende Morgen, 28.05.2003

Verker av Beethoven, Schumann m.fl.

Martin Fröst, klarinett

Tanja Tetzlaff, cello

Gunilla Süssmann, klaver

Logen

Gunilla Süssmann med musikalske venner i Logen

Av de to unge musikerne som Gunilla Süssmann hadde med seg i Logen mandag, er svenske Martin Fröst den som er kommet lengst i karrieren. Han er allerede et veletablert, internasjonalt navn, en fremragende, virtuos klarinettist som kjenner kjernerepertoaret ut og inn og kan blåse flettene av de fleste av sine eldre kolleger. I tillegg er han en glimrende danser og mimiker og vekker oppsikt med eksperimenterende tolkninger av nye verker i grenselandet mellom musikkteater og performance. Noe han demonstrerte med en effektfull fremførelse av Anders Hillborgs klarinettkonsert "Peacock Tales" fra 1998 i en versjon for dansende solist og tape.

Det var nå ikke ren Fröst-festival denne mandagen. Egentlig var det kammermusikk det først og fremst dreide seg om. Og med tyske Tanja Tetzlaff på cello og Süssmann på klaverkrakken hadde Fröst to ualminnelig sterke partnere som kunne gi ham både samspill og motspill.

Det startet med en livlig, munter fremførelse av Beethovens populære Gassenhauser-trio, op. 11, der det var rik anledning til å studere de ulike kunstneriske temperamenter som var samlet på scenen: Fröst er perfeksjonisten som har slepet og polert hver enkelt frase og overveid hvert eneste åndedrag, mens Tanja Tetzlaff er en mer robust og spontan kunstner som griper musikken og sjansene i flukten. Og bak dem, ved flygelet, sitter en myndig Gunilla Süssmann og samler musikken med klarhet og overblikk.

Etter Beethoven ble det duospill: Først Tetzlaff i en solid, kraftfull tolkning av Sjostakovitsjs cellosonate, op. 40, og etter pausen Fröst, delikat, gjennomkontrollert, i Schumanns fantasistykker for klarinett og klaver, op. 73. Og til sist var da alle tre musikere samlet på scenen igjen, denne gang i det som skulle bli kveldens høydepunkt: En varm, erkeromantisk fremførelse av Brahms' sensommerlige klarinett-trio i a-moll, op. 114, der Fröst og Tetzlaff fant sammen i blomstrende samspill.

Løs snipp i Logen

Bergens Tidende Morgen, 27.05.2003

Verk av Percy Grainger og Edvard Grieg

Bengt Forsberg, Piers Lane og Håvard Gimse, klaver

Logen

Bengt Forsberg som entusiastisk advokat for Percy Graingers musikk

Det er lett å la seg lure. Han ser så formell og korrekt ut der han sitter i bakgrunnen ved flygelet og akkompagnerer Anne Sofie von Otter. Men vi som fant veien innom Logen søndag kveld fikk møte en helt annen person: Bengt Forsberg, helt fremme på scenen - i rollen som stand-up konferansier, som entusiastisk advokat for australske Percy Graingers musikk, og som vill og gal anfører for pianistene Piers Lane og Håvard Gimse.

Det var løs snipp. Det var høyt humør. Det ble spilt fir- og sekshendig på to klaverer. Og mitt i alle festlighetene var det uventet gjesteopptreden av Leif Ove Andsnes som ble kommandert opp fra salen for å spille firhendig sammen med Forsberg på ustemt harmonium. Jo da, dette var en annerledes konsert.

Men så er Percy Graingers musikk da også annerledes enn det meste av det som er skrevet i de første årtiene av forrige århundre. Her er ingen storladen senromantikk, ingen innadvendt, eksperimenterende modernisme, bare raus, strømmende, gjenkjennelig musikk, inspirert av nordiske og engelske folketoner.

Tiden har ikke vært gunstig for denne musikken. I dag høres det meste temmelig monotont og trivielt ut. Etter hundre år med jazz og populærmusikk virker rytmikken stivbent og harmonikken på grensen til det banale. Hvis Graingers musikk skal spilles i dag, må det visst være nettopp slik Forsberg og hans muntre menn gjorde det i Logen denne søndagen - med entusiasme, med kjærlig ironi, og med så mye teknisk overskudd at selv de mest corny delene får nytt liv og løfter seg.