Hindemith her og nå

Bergens Tidende Morgen, 15.11.1995

Paul Hindemith: Ludus Tonalis

Einar Røttingen, klaver

Cinemateket, USF

Interessant gjenhør med kontroversiell komponist

Hva var Paul Hindemith? Det 20. århundrets viktigste tyske komponist? Eller: en naiv forvalter av et reaksjonært musikksyn i Tysklands mørkeste periode, en tjenstvillig funksjonær som tross all effektivitet allikevel falt i unåde hos makthaverne? Filosofen Th.W. Adorno satte problemet Hindemith på dagsordenen så tidlig som i 1939. Musikkhistorikerne krangler fortsatt om det, mer enn 30 år etter Hindemiths død.

Men kanskje tiden nå er inne til å oppgi de gamle, velkjente posisjonene, kanskje man i stedet skulle prøve å lytte til musikken, høre hvordan den egentlig klinger, her og nå. Det er mulig å gjøre det nettopp i disse dagene hvor mange gode krefter arbeider på dugnad for å feire Hindemiths 100 års jubileum. Resultatet av anstrengelsene er blitt en enestående serie konserter som presenterer hele bredden i hans musikk. Det er formentlig ikke mange europeiske byer av Bergens størrelse som kan oppvise noe tilsvarende.

Mandag kveld hørte vi Einar Røttingen spille klaververket «Ludus Tonalis». Det er et stort anlagt verk, skrevet i 1942 i amerikansk eksil: 12 fugaer med forspill, mellomspill og avslutning, et forsøk på å skape et moderne motstykke til Bachs to bind Wohltemperierte Klavier, den vesterlandske musikkens Gamle Testamente.

På Cinemateket ble oppførelsen ledsaget av lysbilder fra en privat, illustreret utgave av verket med morsomme tegninger av Hindemith selv. Men det var klart nok verket som sto i sentrum. Røttingens tolkning var lojal, solid. Han spilte seg gjennom de mange avsnittene med presisjon og passende tyngde. Og antydet så samtidig, i glimt, at det i denne rekke av korte satser ligger annet og mer enn tørr abstraksjon og formel reverens for den gamle høye skolen: Her er det også, som hos Bach, helt elementære musikalske opplevelser å hente, en sanselig, stram marsj f.eks., eller en folkelig vals med umiskjennelig klang av Bierstube. Og frem for alt: små sarte, lyriske avsnitt som ligger temmelig fjernt fra det gjengse bildet av den robuste Hindemith.

Kommer vi til å endre syn på Hindemith etterhvert? Kanskje. Vi får se. Foreløpig gleder vi oss til resten av ukens konserter.

Å holde mål

Bergens Tidende Morgen, 07.11.1995

ter Jung Sekstett

Steffen Blindheim, obo

Troldsalen

Autunnale

Ujevn avslutning på Autunnalen

En konsert på Troldhaugen uten musikk av Grieg? Jovisst, det hender av og til. Som f.eks. søndag ettermiddag da ter Jung Sekstetten gjestet Troldsalen under avslutningen av Autunnale festivalen.

På programmet sto Knut Vaages «Hexa» fra 1995 og tre verk av Nils Henrik Asheim fra perioden 1982-91. Altså samtidsmusikk, i helt bokstavelig forstand. På den annen side: samtidighet er ikke kun et spørsmål om årstall, det handler også om å være på høyde med tiden, på nivå med den musikalske situasjonen, om å holde mål i forhold til dagens standard – uansett når musikken er skrevet. Og hørt i dette perspektivet var søndagens konsert en noe blandet opplevelse.

Vaages «Hexa» for strykesekstett starter furioso og fortsetter med trøkk og veldig energi. Verket er velskrevet, effektivt, full av gode ideer, men også merkelig formløst, nesten stakkåndet, uten preg av indre nødvendighet. De lyse innfallene flagrer forbi og viktige poeng får aldri riktig tid til å sette seg.

Så var det mer sammenheng og struktur i Nils Henrik Asheims avdeling. Etter et kort, uhøytidelig teknisk eksperiment for obo med elektronisk delay, fulgte to verk for helt vanlig, gammeldags low tech besetning der musikk og fremføring var i nydelig samklang: først et elegant, formsikkert stykke for strykekvartett, og til slutt «Medusas Hode» der Asheim bringer Steffen Blindheims imponerende virtuose obo i ekspressiv samtale med en høyrøstet stryketrio.

Etter pausen var hele ter Jung sekstetten samlet igjen, denne gang for å fremføre en av modernismens klassikere, Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» fra 1899. Kanskje hadde musikerne brukt det meste av prøvetiden til å innstudere de nye norske verkene, kanskje hadde de bare en dårlig dag. Under alle omstendigheter ble denne modernistiske Urtext fremført uten oversikt og overbevisning. Det var en del gode momenter underveis, spesielt i de dype strykere, men ensemblespillet var gjennomgående ujevnt og grumsete, med tynn, sprukken klang i toppen. En fremføring som ikke holdt mål, hverken i forhold til verket selv eller til dagens instrumentalstandard.

Miniatyrer

Bergens Tidende Morgen, 06.11.1995

HansaJkvartetten

Jane Odriozola, cello

Lars Kristian Brynhildsen, klarinett

Autunnale

Grand Selskapslokaler

Moderat samtidsmusikk i ærverdige lokaler

Grand Selskapslokaler er et av de få stedene i Bergen sentrum der det går an å spille kammermusikk. Den store salen er ikke større enn at publikum har god kontakt med musikerne. Og i tillegg har salen atmosfære: den litt loslitte elegansen minner oss om at kammermusikk opprinnelig startet i slike omgivelser, som privat selskapelighet i borgerlige hjem.

Fredag kveld ble det spilt moderat samtidsmusikk i disse ærverdige lokalene: Bergen Kammermusikkforening hadde besøk av Autunnalen som presenterte et program med verk av norske komponister.

Først en urfremføring av Ketil Hvoslefs «Cello Solo». Det krever gode nerver å skrive i dette formatet: I den ene enden av musikkhistorien ruver Bachs seks cellosuiter, i den andre enden er utsikten blokkert av Benjamin Brittens tre suiter. Men Hvoslef tar slett ikke konkurransen opp med disse grandiose byggverk, han velger å spille på en helt annen bane og konstruerer i stedet sin cello-solo som en serie miniatyrer, som små poengterte refleksjoner over et enkelt, sangbart motiv. Primært utforsker han instrumentets tekniske muligheter: Her er det flageoletter og pizzicato, kjappe, virtuose avsnitt og langsomme deklamerende passasjer – alt sammen fremført sikkert og effektivt av Jane Odriozola.

Miniatyrer – det kunne nesten være mottoet for hele denne kvelden på Grand, for også i Hansakvartettens avdeling var det de korte forløpene, de enkle motiviske forskyvningene som dominerte. Vi hørte bl.a. Hvoslefs elskverdige Klarinettkvintett med Lars Kristian Brynildsen på klarinett og Bjarne Brustads litt karakterløse Strykekvartett nr. 3. Kveldens mest interessante opplevelse for denne anmelderen var Sverre Berghs syv, markante Epigrammer, et moderat verk med tett, gjennomarbeidet sats og varm klang.

Hansakvartetten spilte med profesjonell myndighet kvelden igjennom. Og underveis ble det også tid til et kort innslag med Autunnalens »gubbe i lådan», svenske Johannes Bergmark som talte svart og spilte virtuost på sagblader. På 20-tallet kunne dadaistene skape furore i borgerskapet med den slags opptrinn. Fredag kveld i Grands Selskapslokaler var det ingen som ble forarget. Heller ikke over musikken. Det sier noe om dette spesielle publikummet, om toleranse, om åpenhet. Men kanskje sier det også noe om selve musikken?

Fragment og helhet

Bergens Tidende Morgen, 11.10.1995

Henning Kraggerud, fiolin

Jorunn Marie Bratlie, piano

Troldsalen

Stor kammermusikalsk begivenhet i Troldsalen

Å starte med Griegs fiolinsonate nr. 2 og slutte med Brahms' nr. 3 – det er dristig. For normalt vil Brahms' mektige, ruvende verk jo simpelthen valse den spinkle Grieg-sonaten flat. Men slik gikk det faktisk ikke denne søndagen. Grieg ble spilt på egne premisser og klarte seg helt utmerket i konkurransen. Og dette er vel egentlig det aller beste vitnesbyrd om at vi fikk oppleve noe langt ut over det vanlige, da den unge, fremragende fiolinisten Henning Kraggerud møtte pianisten Jorunn Marie Bratlie ved søndagsmatinéen i Troldsalen.

Grieg sonaten er skrevet i 1867 av en ung mann som fremdeles kjemper med seg selv og stoffet. Verket er skissepreget: fine melodier, små strofer, lyse innfall, musikalske notater. Utkast til noe større? Kanskje. Men i Kraggerud og Bratlies overbevisende tolkning var poenget nettopp at det ikke går an å konstruere en helhet ut av disse bruddstykkene. De forsøkte ikke å glatte ut og skape falske synteser, men understreket tvert imot det skissemessige, det abrupte, de harde overgangene, montasjekarakteren. De insisterte på bruddstykkenes egenverdi og argumenterte intelligent for at verket egentlig slet ikke er en sonate, men en musikalsk refleksjon over fragmentets estetikk.

I Brahms' store, gjennomkomponerte fiolinsonate stiller de musikalske problemene seg helt annerledes. Her dreier det seg ikke om å skille, men om å sammenføye, om å bygge og fastholde musikalske sammenhenger, henover og tvers igjennom voldsomme følelsesmessige turbulenser. Man lurte på om Kraggerud kanskje er for ung til en slik oppgave, for ung til et verk av denne typen, denne tyngden? Men så snart musikken begynte, glemte man alle spørsmål. For her ble det spilt inn i og ned i verket, med imponerende musikalsk sensibilitet, med teknisk overskudd, med eksplosiv fysisk kraft. Virtuost uten praleri, følelsesfullt uten sentimentalitet.

Da musikken sluttet etter denne imponerende og medrivende tolkningen var publikum i salen nesten like utmattede som kunstnerne. Vi hadde vært vitne til en stor kammermusikalsk begivenhet. Og det føltes nesten uhøflig å be om ekstranummer.

Hinsides barbariet

Bergens Tidende Morgen, 30.09.1995

Verk av Mozart og Carl Orff

Bergen Filharmoniske Kor og Orkester

Guttekor fra Rudolf Steinerskolen

Dirigent: Yoav Talmi

Solister: Linda Øvrebø, Mikael Bellini og Trond Halstein Moe

Grieghallen

Høstens store satsing i Harmonien ga full uttelling. Sterk, kompetent oppførelse av sammensatt verk.

Stemningen var høy, salen var stappfull, selv ståplassene var utsolgt. Og så startet det: Mozart, symfoni nr. 29, litt nervøst, litt hektisk, litt ukonsentrert. Men så var det jo heller ikke den unge Mozart som sto i sentrum denne torsdagskvelden i Grieghallen. Vi satt alle og ventet på å få høre Carmina Burana, Carl Orffs mektige korverk fra 1937. Og vi ble bestemt ikke skuffet. Anført av den myndige israelske dirigenten Yoav Talmi ga Harmonien oss en sterk og kompetent tolkning av dette lange, sammensatte verket. Høstens store satsing ga full uttelling

Carmina Burana er et vanskelig verk, teknisk krevende, men også vanskelig av musikalske grunner. Det er tilbakeskuende musikk, en fantasi om tysk middelalder skrevet i det moderne Tysklands egen mørke middelalder. Det merkes. Det er mye dump rytmikk og mye brutal Gemütlichkeit i denne musikken, mye Kraft og mye Freude. Kanskje for mye. Under alle omstendigheter er Carmina Burana et verk som alltid balanserer på knivens egg, et verk som må forsvares mot sitt eget iboende barbari. Torsdag kveld var alle gode krefter samlet i Grieghallen for å gjøre nettopp dette.

Yoav Talmi kjenner dette verket ut og inn. Han får det store orkesterapparatet til å fungere som en helhet, han foregriper alle tekniske problemer, han dirigerer nøkternt kalkulerende, med sikker strategisk sans – ikke bare fordi han har musikalsk overblikk, men fordi han har en klar tolkning av verket. I hans fremførelse er det ingen lengsel etter forgangne musikalske former å spore; han legger hovedvekten på selve den sanselige utfoldelsen og understreker den moderne, klanglige kompleksiteten som ligger under den tilsynelatende naivt enkle overflaten. I Talmis tolkning blir disse middelalderfantasier nesten så raffinerte og elegante som Stravinskijs drømmebilder.

Harmoniens musikere fulgte Talmi på den lange reisen, oppmerksomt, konsentrert. Det ble spilt presist, energisk gjennom hele verket, med knivskarpe hugg fra messingblåserne og med elektriske innsatser fra slagverket. I tillegg var det flotte prestasjoner fra alle de tre sangsolistene: en morsom svanesang fra kontratenoren Mikael Bellini; varme, lyriske linjer fra barytonen Trond Halstein Moe. Og, kanskje mest imponerende, Linda Øvrebø i en virtuos, usentimental versjon av «In trutina», den eneste egentlig melodiske sangen i dette lange verket.

På et enkelt punkt kunne torsdagens oppførelse vel ikke helt innfri forventningene: Harmoniens kor er simpelthen ikke stort nok til å yte et verk av denne typen rettferdighet. Det manglet fylde i de store utblåsningene, og når det ble sunget enstemmig var klangen ofte temmelig grumset. Til gjengjeld sang de tjue rampete guttene fra Steiner skolen så klokkeklart at det ikke var et øye tørt i salen.

Klarhet

Bergens Tidende Morgen, 26.09.1995

Anne Reidun Duesund, fløyte

Jarle Rotevatn, piano

Troldsalen

Musikalske forbindelser

De fleste som går på konsert i Bergen kjenner pianisten Jarle Rotevatn. Han sitter ved klaveret overalt der det skjer noe interessant i byens musikkliv. Som regel spiller han en litt tilbaketrukket rolle, han er den lydhøre akkompagnatøren, den urokkelige ankermannen, en sikker medspiller som uanfektet beveger seg fra tradisjonens sentrale repertoar til avantgardens ytterste randsoner.

På søndag var han på ferde igjen, denne gang på Troldhaugen, og for en gangs skyld i den fremskutte posisjonen som solist, en posisjon han inntok med profesjonell autoritet. På programmet stod Grieg – naturligvis. Men ikke tradisjonens fortrolige Grieg, for i Rotevatns imponerende tolkning av Lyriske Stykker, opus 54, var alt nasjonalromantisk fett skåret vekk. Her var det hverken nisselue eller lusekofte, men simpelthen musikk, ren og klar musikk skrevet av en nøktern, moderne komponist: saftig swingende «Ganger» og «Trolltog», transparent «Klokkeklang», og, kanskje mest forunderlig av det hele, en krystallklar «Notturno» der man hørte den moderne Grieg bevege seg inn i det merkelige harmoniske landskapet som Debussy først oppdaget ti år senere. Slik ble det skapt en logisk musikalsk forbindelse mellom Griegs Norge og impresjonismens Frankrike, og en forbindelse til konsertens andre hovedverk, Ravels Sonatine fra 1905 som Rotevatn spilte med samme tørre klarhet og samme tekniske soliditet.

På denne bakgrunnen måtte ettermiddagens andre solist, den unge fløytenisten Anne Reidun Duesund, nødvendigvis virke noe blekere. På hennes del av programmet stod to sonatiner av Sverre Jordan og Henri Dutilleux, to elskverdige, velklingende, men musikalsk sett temmelig uinteressante verk, fremført med god formsans og nydelig klang i det dype registeret.

Dekadanse og melankoli

Bergens Tidende Morgen, 26.09.1995

Verk av Hector Berlioz

Bergen Filharmoniske Orkester

Jard van Nes, mezzosopran

Dirigent: Yoav Talmi

Grieghallen

Romantikkens delikate, slørede nattetanker

Under Romantikkens robuste overflate løper det en svart understrøm av betente nattetanker, bilder av sykdom og død, morbide drømmer om forbudt elskov, fortrengte drifter, sataniske følelser. Slik er det i litteraturen og billedkunsten, og slik er det også i musikken – f.eks. i Hector Berlioz' høyspente sangsyklus «Nuits d'été» til tekster av Théophile Gautier som vi hørte på torsdag i en imponerende oppførelse med den nederlandske mezzosopranen Jard van Nes i sentrum.

I Berlioz sine sommernetter er allting på plass: her er det kirkegård, gravstein og barlind, og en ensom vandrer som i månelyset forteller om avskjed og lengsel, om tapet av den elskede. Det er veldig alvorlig, men det er også et spill, en ungdommelig, pønket lek med alle melankoliens kulisser. Og det var nettopp dette aspektet som Van Nes valgte å understreke i sin gjennomført kompetente tolkning. Hun sang kontrollert, nesten laid back, satset mer på det delikat slørede, på den dempede fargeleggingen enn på det sterke uttrykket. Og fikk på denne måten de seks sangene til å funkle og gløde i den regnvåte sommernatten. Quelle décadence!

Etter pausen var Harmonien alene med den israelske dirigenten Yoav Talmi, og det ble mer romantikk, mer Berlioz: Symphonie Fantastique, historiens første anti-symfoni, en voldsom montasje av motstridende musikalske element. Talmi dirigerte dette viltvoksende verket med fin analytisk fornemmelse og med fullt overblikk over helhet og detaljer. Han strøk Berlioz mot hårene og demonstrerte, kjølig kalkulerende, at det ligger sterke, særegne former og strukturer under den turbulente overflaten.

Harmoniens musikere fulgte ham på reisen, oppmerksomt, konsentrert. Etter en temmelig ujevn sesongstart var det en glede å få oppleve en konsert der alt gikk bra, der det ble spilt presist, energisk, elektrisk en hel kveld igjennom, og der alle orkestrets grupper fungerte optimalt.

Personlige utsagn

Bergens Tidende Morgen, 22.03.1995

Magne Hegdal

Komposisjoner 1991/92

BIT-20 Ensemble

AURORA

Den eldre avantgarden hadde ikke mye sans for kunstnerens person. Adorno talte om «den slette subjektivitet» og betraktet det personlige uttrykket som en forstyrrende tilfeldighet i verket. For Schönberg og hans etterfølgere gjaldt det primært om å forløse objektive tendenser i det musikalske materialet, derfor forsøkte de å konstruere formelle systemer som kunne begrense kunstnerens personlige inngripen til det minimale. John Cage gikk til den annen ytterlighet og bekjempet de personlige tilfeldighetene ved å la musikken styre av tilfeldige, ytre omstendigheter.

Men trangen til subjektivt uttrykk er vanskelig å bli kvitt. Og i disse årene, på terskelen til et nytt århundre, svinger pendlet tilbake, stadig flere komponister bryter de objektive regelsystemenes tvang og eksperimenterer med tradisjonelle, mer personlig pregete komposisjonsteknikker. Og de beste av dem demonstrerer at ikke all musikalsk subjektivitet nødvendigvis er slett.

Magne Hegdal er en av dem. Etter mer enn 20 års arbeid med radikale tilfeldighetsteknikker, begynte han på slutten av 80-tallet å gripe tilbake til »«en mer fysisk og intuitiv musikk» – som han selv uttrykker det. På den nye platen er det anledning til å stifte nærmere bekjentskap med denne musikken – og til enda en gang å glede seg over BIT20-ensemblets høye standard.

Det er tre verk på platen: et stykke for kammerorkester («Pour Ensemble»), en klavertrio («For 3») og en strykekvartett («Bona Nox - Wolfgang in memoriam»). Selvsagt merker man Hegdals bakgrunn i tilfeldighetsmusikken, både i de enkelte forløpene og i den temmelig utradisjonelle satsoppbygningen: førstesatsen i «For 3» er f.eks. en 25 minutter lang, vill fantasi som etterfølges og kontrasteres av en 7 sekunder lang annensats! «Jeg elsker stadig ubalanserte former», sier Hegdal. Jovisst.

Men først og fremst er platen en overbevisende demonstrasjon av Hegdals håndverksmessige ferdigheter, og spesielt av hans høyt utviklede satsteknikk. Eksemplene er mange: den sjarmerende rytmiske førstesatsen i «Pour Ensemble»; fiolinen og celloens langsomme forskyvinger og forvandlinger av det tematiske materialet i «For 3»; de humørfylte musikalske sitatene i «Bona Nox» osv. Man kunne fortsette lenge: det er simpelthen utrolig mye god musikk på denne platen, tre frodige, viltvoksende verk, samtidsmusikk med helt elementære musikalske kvaliteter – i en konstant velopplagt og kompetent fremførelse.

Platen med Hegdals musikk er den første i en serie CD-er med norsk samtidsmusikk som BIT-20 innspiller på oppdrag av Norsk Komponistforening. Senere på året følger plater med verk av bl.a. Arne Nordheim, Håkon Berge og Kåre Kolberg. Hvis de neste platene holder samme høye nivå som denne, er det al mulig grunn til å glede seg.

Bølger av is og sten

Bergens Tidende Morgen, 13.03.1995

Move

Verk av Rolf Wallin

BIT 20, Cikada m.fl.

Hemera HCD 2903

Man tar en lommeregner, skriver tallet 1, ganger det med 2, ganger resultatet med 2 – og hvis man fortsetter på denne måten, varer det ikke lenge før man kommer frem til tall som er så store at lommeregneren ikke kan romme dem.

Matematikerne bruker samme grunnprinsipp når de konstruerer deres fraktaler: de velger et enkelt uttrykk, omskriver det med en enkel regel, omskriver resultatet på samme måte – og i løpet av ganske få gjennomregninger blir resultatet helt uoverskuelig. Men hvis computeren er kraftig nok, kan man fortsette slike omskrivninger i det uendelige og få stadig mer kompliserte uttrykk frem.

Når man avbilder slike uttrykk grafisk, kan resultatet bli noen fascinerende, nesten «organiske», former. Og det er nettopp denne spenningen mellom det strengt regelbundne, det uendelig kompliserte og det organisk «naturlige» som gjør at fraktalene virker så inspirerende på mange moderne kunstnere i disse årene. Komponisten Rolf Wallin er en av dem. På platen Move fremlegger han fem verk for små besetninger der han arbeider med å avbilde fraktaluttrykk. Det er en plate som det er vanskelig å bli ferdig med, en plate med spennende, interessant – og ikke helt uproblematisk – musikk.

Saken er jo at de organiske formene ikke ligger i fraktalene selv – de er resultatet av et estetisk valg, av selve det avbildningssystemet som matematikeren eller kunstneren velger å arbeide med. Det som i et bestemt grafisk system fremtrer som de nydeligste, krystallaktige formene, blir i et annet system til helt ugjennomtrengelig krimskrams. Og noe tilsvarende gjelder for den musikalske oversettelsen av fraktalenes språk: Man unngår simpelthen ikke det personlige, estetiske valget.

Men i Wallins tilfelle virker det som om han ikke riktig kan beslutte seg. I noen verk velger han nettopp en slags «organiske» løsninger og skaper lange svevende passasjer av eiendommelig kald skjønnhet. Eksempler på dette er «onda di ghiaccio» – en bølge av is – for kammerensemble, eller de eksplosive støysekvensene i «stonewave» for slagverk. Men han er tydeligvis også fascinert av det ugjennomsiktig kaotiske, i det minste er det lange strekk på platen der musikken er like grågrumset og konturløs som de mest gjennomsystematiserte verk fra serialismen glansperiode.

Den gang som nå, problemet er det samme: Det hjelper ikke å vite at musikken er konstruert etter alle den matematiske kunstens regler – for lytteren i salen eller ved CD-spilleren hører jo ikke det underliggende systemet, kun den klingende musikken.

Den store gestus

Bergens Tidende Morgen, 07.12.1994

J.S.Bach: Messe i H-moll

Bergen Domkantori m. diverse solister

Domkirkens Orkester

Dirigent: Magnar Mangersnes

Domkirken

Bachs mektige, splittede H-moll messe er et av de verkene som det har vært mest strid om de seneste årene. Radikale musikkhistorikere og barokkmusikere har kjempet hardt mot de tradisjonelle fremførelsene, de store, pompøse besetningene og har i stedet foreslått mer avdempede løsninger – blant annet med henvisning til de begrensede mulighetene Bach selv hadde til rådighet. Det er f.eks. ikke mange år siden at Harnoncourt kom med en gjennomført kammermusikalsk tolkning av verket   med et lite orkester, originalinstrumenter og kraftige innslag av guttestemmer i koret.

I forhold til disse frontene kunne konserten i Domkirken søndag kveld oppleves som et aldri så lite forsvar for den eldre tradisjonen med dens kraftige, vitaminstruttende oppførelser. Ganske visst er Domkantoriet talmessig sett ikke noe stort kor, men likevel var det over hele fremførelsen en klar vilje til den store gestus, det sterke uttrykket.

Man merket det allerede i de aller første taktene, i det aller første Kyrie ropet som ble sunget så guddommelig, så tett og kraftfullt at tårene sto i øynene. Og slike sterke momenter var det mange av underveis, f.eks. en stripe nydelige korsatser i Credo-delen – med en sublim nedtoning på «sepultus est» i Crucifixus og en elastisk, gyngende versjon av Resurrexit som høydepunktene. Og det var hele tiden gode innsatser fra instrumentalsolistene.

Men det var sant å si også mye som kunne ha vært bedre. Det tok f.eks. nesten en time før sopranene fikk sunget seg opp. Orkestersatsen ble gjennomgående dirigert temmelig fotgjengeraktig med litt for mange svikt i kommunikasjonen til kor og solister slik at den samlede rytmen ofte var ujevn og vaklende. Og solopartiene lå tydeligvis helt i utkanten av de fem lokale solistenes rekkevidde.

Musikalsk intelligens

Bergens Tidende Morgen, 25.11.1994

Bergen Filharmoniske Orkester

Sergej Stadler, fiolin

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Grieghallen

De gamle virtuosene likte ikke Brahms' fiolinkonsert, for vel er den teknisk krevende, men den gir ikke solisten anledning til å smiske for publikum med flotte melodier og glitrende løp. Det er en konsert skrevet mot fiolinen – sa samtidens kritikere, fornærmet.

De tok feil. Naturligvis er dette en konsert for fiolin, ja i en viss forstand er det musikkhistoriens aller første fiolinkonsert. Beethoven skisserte prosjektet, Brahms realiserte det: en fiolinkonsert uten solistisk narsissisme, en konsert der fiolinen simpelthen er til stede – som selvstendig musikalsk kraft, som jevnbyrdig motspiller til det store orkestret. Slik er verket skrevet. Og slik hørte vi det på onsdag i Grieghallen i en fremragende oppførelse med den russiske fiolinisten Sergej Stadler som solist.

Stadler har alt det som kreves for at et verk av denne typen skal lykkes – teknikk, formsans, og frem for alt: musikalsk intelligens. I hans imponerende fortolkning hørte vi at denne konserten egentlig er en symfoni med fiolinstemmen som en egensindig kommentar skrevet henover og inn i verket – noen steder i form av improviserende utkast og videreutviklinger, andre steder som ettertanker og fotnoter: en symfoni som kommer til bevissthet og reflekterer over seg selv, et analytisk essay om verket i verkets eget språk.

Etter pausen var det hverdag igjen: Harmonien og Kitajenko i arbeidstøyet med Shostakovitsjs merkelige sjette symfoni. Mye er allerede på plass, f.eks. de to hurtige satsene som ble spilt med omhu og presisjon. Men det er fortsatt noe uferdig, noe mekanisk over fremførelsen. Det spilles uten overskudd. Og uten det elektriske suget som er helt nødvendig hvis også den splittede første satsen skal gi musikalsk mening.

I avskjedens tegn

Bergens Tidende Morgen, [15.11.1994]

Cikada

Autunnale

Gunnar Sævigs Sal

Det kommer et punkt der samtid blir fortid, der noe er ugjenkallelig forbi, der det er tid å se tilbake, tid å gjøre opp boet før man går videre. Oslo gruppen Cikada plasserte seg i dette punktet, på denne terskelen ved Autunnale-konserten på lørdag.

Cikada er, likesom vårt eget BIT 20, et kameleonaktig ensemble som kan deles opp på mange forskjellige måter og anta mange forskjellige former. På lørdag hadde de sendt deres strykekvartett og Kenneth Karlsson, deres fryktinngytende pianist, over fjellet for å gjøre status over musikklivet i århundrets siste halvdel.

I «Silence» for tape, klaver og elektrisk forsterket strykekvartett tar Stephen Montague avskjed med John Cage, Tim Souster og Yvar Mikhashoff – tre av samtidsmusikkens sentrale skikkelser som alle er døde innenfor de siste to årene. Det er ikke tradisjonell sørgemusikk, men et energisk, morsomt verk som leker med støy og stillhet på en måte som minner om Cages naive åpenhet og Mikhashoffs humor.

«Silence» er skrevet i år, italieneren Allessandro Ciprianis «Anti Paysage» for to fioliner og grå-grumset elektron-tape er fra 1993. Men resten av kvelden ble det fokusert på eldre komponister. Og på sentrale musikalske tendenser som nå er ved å klinge ut.

Her hørte vi på den ene siden den strenge, gjennomkontrollerte serialismen i Bruno Madernas forfrosne Strykekvartett fra 1956, på den annen side den frodige og frie materialbehandlingen i Witold Lutoslawskis Strykekvartett fra 1964 – to sterke, vakre verk fremført med hårreisende sikkerhet av Cikada-folkene. Og innimellom ble det tid til Giacinto Scelsis «Quatro Illustrazione», fire formfaste motiviske refleksjoner for soloklaver fra 1953, spilt på sokkelesten av Kenneth Karlsson med vanlig nærvær og autoritet.

Mellomting

Bergens Tidende Morgen, [14.11.1994]

«Ritualer»

Frode Thorsen, blokkfløyter, slagverk og portativ

Autunnale

Røkeriet, Verftet

Middelalderens mennesker hadde ikke bærbar PC, men de hadde i det minste det bærbare orgelet, portativet, til å underholde seg med. På fredag fikk vi sett og hørt hvordan dette morsomme, gamle instrumentet fungerer.

Det var blokkfløytespilleren Frode Thorsen som demonstrerte det. Han er ekspert på tidlig europeisk musikk, men ved Autunnale konserten i Røkeriet brukte han portativet og sine mange forskjellige blokkfløyter som elementer i en særdeles nåtidig forestilling der også gongonger og annet kjøkkentøy spilte en vesentlig rolle.

Hans «Ritualer» er ikke et verk i tradisjonell forstand, ikke komposisjonsmusikk, ikke ren improvisasjon, ikke performance, ikke musikkteater, men noe midt imellom, en løst strukturert forestilling oppbygd av lengre avsnitt der ulike musikalske effekter undersøkes og prøves ut.

Slagverket og portativet brukes til å markere de større overgangene i forestillingen, og portativet fungerer også av og til som «drone», som en konstant, enerverende tone under lengre sekvenser. Men først og fremst er det blokkfløytene som står i sentrum, for «Ritualer» er mest av alt en oppvisning, en demonstrasjon av hva de siste tiårs tekniske landevinninger på tre  og messingblåsernes felt har betydd for blokfløytespillet.

«Circular breathing», uanstrengt lek med overtoner, to-  og trestemmighet osv.   Thorsen mestret det hele, og imponerende var det. Men portativ, slagverk og imponerende fløyteteknikk kunne på den annen side ikke skjule at «Ritualer» har temmelig lite å by på musikalsk sett, at forestillingens musikalske kjerne er en litt spinkel, litt fargeløs folketone-minimalisme på grensen til det anorektiske.

Vi ser frem til å høre Thorsen igjen, men gjerne i livtak med et mer spenstig materiale.

Som små engler

Bergens Tidende Morgen, 11.11.1994

Verk av Loevendie, Janssen og Hegdal

BIT 20

Dirigent: Ingar Bergby

Autunnale

Håkonshallen

Siste torsdag tok BIT 20 forskudd på Autunnalen med en flott konsert i Grieghallen. På onsdag var de i sving igjen, denne gang i Håkonshallen der det bl.a. ble spilt musikk av festivalens to nederlandske gjestekomponister, Theo Loevendie og Guus Janssen

Janssen var representert med et upretensiøst, rytmisk variasjonsstykke bygd over en fem-tonig, dur-aktig skala. Av Loevendie hørte vi «Venus and Adonis» fra 1981, en serie elegante, dansante stykker i skjeve taktarter, basert på musikk han opprinnelig skrev til en Shakespeare-oppførelse. Verket har et lett metallisk, raslende klangbilde der mandolin, gitar og diverse slagverk dominerer. Det refereres tydeligvis til orientalsk musikk eller kanskje mere presist til «orientalisme», til europeiske forestillinger om det eksotiske, til drømmen om det muntre livet i basaren.

Konserten både startet og sluttet med norsk samtidsmusikk, med verk av Magne Hegdal – i anledning en rund dag. Først klavertrioen «For 3» fra 1991. Den starter rolig, langsomt med dobbelgrep i fiolin og cello, utvikler seg til et stafettløp mellom de tre instrumentene, og vokser herfra vilt i alle mulige retninger. Det er som om den flyter over av ideer, som om den er helt formløs, inntil man oppdager at det er denne stadige, musikalske knoppskytningen som er selve det grunnleggende formprinsippet i verket.

Også i det avsluttende verket, «Pour ensemble» fra 1992, eksperimenteres det med formen. Hegdal kontrasterer her gjennomkomponerte sekvenser med musikk som er oppstått ved tilfeldighet. Men mon ikke han har jukset litt med oddsene før han kastet terningene? I al fall var det intet i dette verket som virket tilfeldig. Det vi hørte var en tett, samlet komposisjon, et swingende, imøtekommende verk som i lange perioder nærmest hadde neo-klassisistisk karakter.

BIT 20 spilte kvelden igjennom som små engler. Naturligvis. Hva annet kan man forvente, når byens sterkeste musikere setter hverandre stevne? Dank u zeer – som man sier der Autunnalens gjestekomponister kommer fra.

Otello i svart-hvitt

Bergens Tidende Morgen, 07.11.1994

Guiseppe Verdi: Otello

Regi: Andreas Rochholl

Dirigent: Anne Randine Øverby

Grieghallen

Gøteborg har det, Århus har det, tyskerne og italienerne har det på hver tue: Alle større europeiske byer har egen opera. Bergen burde også ha det. Og kunne naturligvis saktens. Vi visste det fra før, men konstaterte det enda en gang på lørdag under Opera Bergens oppførelse av Verdis Otello – der vi hørte et velsyngende, entusiastisk kor og et lite, utmerket orkester som ramme om en gruppe utenlandske solister, myndig og fornuftig dirigert av Anne Randine Øverby.

En solid, kompetent oppførelse, musikalsk på nivå med hva man kan høre på operascenene rundt omkring i de byene det er rimelig å sammenligne Bergen med  –dette er hovedkonklusjonen etter lørdagens Otello. Og det er vel det viktigste. For uansett hvordan man tenker seg å legge de organisatoriske rammene om det fremtidige operalivet i Bergen, så må grunnmønstret jo nødvendigvis bli nettopp slik vi opplevde det i Grieghallen på lørdag: lokale krefter i samarbeide med utenlandske solister på kortere gjestespill. Og i den situasjonen er det betryggende å vite at det lokale grunnlaget er i orden.

Når de store rollene besettes med solister som bringes sammen fra nær og fjern, må det nødvendigvis bli noe uensartet over oppsetningen. Men slik er vilkårene for den slags produksjoner nå en gang. Og lørdagens forestilling var heller ikke i denne sammenhengen noen unntagelse. Her hørte vi på den ene side unge Tatjana Poluektova som en glimrende og ganske moderne Desdemona, forundret, tilbakeholdende i begynnelsen, sterk, uttrykksfull i den store, fortvilede avskjedsarien i fjerde akt; på den annen side, som hennes motspiller, filipinske Otoniel Gonzaga, en meget tradisjonell, meget buldrende Otello med nasal, anstrengt stemme og begrenset gestikk. Og mellom dem: operaens egentlige hovedperson, den kompliserte Jago, sunget med sikkerhet og overskudd av en gjennomprofesjonell og fullstendig cool, udemonisk Anooshah Golesorkhi.

Når det gjelder selve den sceniske tolkningen av Otello hefter vi oss ved programmets bemerkning om at Opera Bergen sammen med regissøren Andreas Rochholl har utarbeidet forestillingens konsept. Det er med andre ord vanskelig å si hvem som har gjort hva, men forestillingen har altså i det minste et «konsept». Og ligner også i denne henseende så mye annet man kan se i Europa i disse årene – der enhver operaoppførelse er utstyret med eget konsept. Som man vil huske var det jappene som i sin tid innførte ordet i språket vårt. Den gang betydde det «ide», «sammenheng», «konsekvens» – og ble vanligvis brukt som flott samlebetegnelse for ugjennomtenkte innfall. Slik er det stadig. I finanslivet så vel som i operaen.

I Opera Bergens konsept er Otello en kjede av tomme, sceniske effekter. Venezia er forsvunnet, scenebildet er helt redusert, fargene er svart og hvitt – for Otello er jo maurer, en svart mann i en verden av hvite, skjønner? Og i det tomme, svarte rommet ligger koret og flyter på golvet i hvite pyjamaser, hvis de da ikke tumler forvirret omkring som sykepleiere på skogstur. Når Desdemona går og legger seg, må hun sove på golvet og hun har kun sin kjole som teppe. Jago synger sitt store Credo mens han, med stort besvær, kravler omkring på toppen av lite trehus. Han er kledd som en colombiansk narkokurer fra Miami Vice, men hans kone Emilia arbeider visst nok som damefrisør. Otello ligner noe fra en sadomasochistisk fantasi om livet under Mussolini. Og for at han ikke skal tro livet er enkelt, har konseptmakerne utstyrt ham med en kjempemessig svart fane som han må slepe rundt med seg overalt, til evig fare for sine omgivelser. Det er til tider flott, men oftest temmelig komisk. Og noen dypere tolkning av Verdis opera er det bestemt ikke tale om.

Etter forestillingen var det de vanlige hysteriske scenene. Teppet var neppe begynt å falle før publikum var på benene. Og deretter var det full rulle: Stående ovasjoner, bravo  og brava-rop, blomster som ble hevet frem og tilbake over orkestergraven. Og som alltid ved slike anledninger tenkte den sure og mugne anmelderen: Hvordan kommer bergenserne til å reagere den dagen de får oppleve en virkelig stor forestilling? Vil de rive Grieghallen ned? Gå fysisk løs på de opptredende? Bære dirigenten i gullstol til Hotell Norge?

Slike tanker er naturligvis fullstendig ved siden av. For når bergenserne går helt av hengslene i situasjoner som denne er det jo først og fremst av ren og skjær takknemlighet. Vi er simpelthen takknemlige for at det overhodet er mulig å høre opera i denne byen, takknemlige for at det faktisk finns lokale ildsjeler som orker å påta seg det harde slitet med å organisere fremførelsen av disse store, musikalske dinosaurene.

Og da sluker vi gjerne et par tre «konsepter» i samme slengen.

Musikalske undersøkelser

Bergens Tidende Morgen, 10.11.1994

Ingela Øien, fløyte

Hans Kristian Kjos Sørensen, slagverk

Autunnale

Gunnar Sævigs sal

Det kan til tider være ganske risikofylt å gå på konsert. Som f.eks. nå på søndag da den unge, virtuose slagverkeren Hans Kristian Kjos Sørensen angrep sine instrumenter med så voldsom kraft at trommestikkene fløy gjennom Gunnar Sævigs sal. Man trodde først det var et uhell, men det viste seg at alt gikk etter planen: de løsslupne trommestikkene var en tilsiktet effekt i «Frontière sans poussières», et solostykke der komponisten Jostein Stalheim undersøker og eksperimenterer med slagverkets virkemidler på grensen mellom musikk og støy.

Musikalske undersøkelser og eksperimenter var det mye av denne kvelden der Kjos Sørensen og fløytenisten Ingela Øien møtte Autunnalens publikum – undersøkelser av musikkens grenser, eksperimenter med instrumentenes utkantsområder. Og på denne måten ble kvelden samtidig en anledning til å studere de to solistenes helt overdådige teknikk.

Thorkell Sigurbjørnssons fløytesolo «Kalais» er et veritabelt katalog over alle de uttrykksmulighetene som ligger hinsides fløytens tradisjonelle register, et verk fullt av klokkeklare overtoner, flotte glissader, tostemmighet, sukk, stønn og grynt: uhøytidelig, men teknisk krevende musikk – som Øien fremførte nøkternt og fullstendig uanstrengt. Hun sto også i sentrum i Knut Vaages «Tapt Slag» for fløyter og slagverk, og også i dette verket handlet det om grenser, men nå om grensen mellom musikk og språk, om fløytenes toner som langsomt forvandles og blir til ord, til tekst, til resitativ.

Det var i tillegg to verk av eldre komponister på programmet: Giacinto Scelsis stille, spartanske «Hyxus» der fløyte og slagverk møtes på mer tradisjonell grunn – og «Rebounds», et ustyrlig, hvitglødende raserianfall for slagverk, skrevet av Iannis Xenakis, avantgardens gamle mastodont – som også denne kvelden gikk av med seieren. Vel svever Scelsi som en sommerfugl, men Xenakis stikker som en bie. Og vinner, som så ofte før, på knock out.

Lerker over Troldhaugen

Bergens Tidende Morgen, 09.11.1994

Verk av Loevendie, Nørgård og Goreeki

LIN-ensemblet

Autunnale

Troldhaugen

Autunnalen, høstens festival for samtidsmusikk, er i full gang. Hver dag uken igjennom er det noe nytt og spennende å høre i byens konsertsaler Startskuddet gikk på søndag, i Troldsalen – et logisk sted å velge, for det var jo en gang da nettopp Troldhaugen var selve kraftsenteret i den norske samtidsmusikken. Kommer noen av dagens komponister til å få et like langt etterliv som Grieg? Historien vil avgjøre det, men vil man gjette med er det uken igjennom mange anledninger til å orientere seg i samtidsmusikkens landskaper.

Den uhøytidelige åpningen av Autunnalen ble foretatt av LlN-ensemblet. Bak navnet gjemmer seg danskene Erik Kaltoft, klaver, Jens Schou, klarinett og John Ehde, cello – en imponerende trio som har spesialisert seg i ny musikk. På søndag fokuserte de på den eldre delen av den europeiske samtidsmusikken, på tre komponister som alle er født omkring 1930 og som alle, på hvor sin måte, har gjort opp med den hermetiske modernismen som preget musikklivet i deres ungdom.

Først nederlenderen Theo Loevendie. Hans musikk kommer vi til å høre mer av i løpet av uken, for han er Autunnalens festivalkomponist. l Troldsalen ble han presentert med «Lerchen-trlo», et ettertenksomt, litt kjølig verk med ekkoer av Messiaens lerkesang. Deretter gikk turen til Danmark, til Per Nørgård og til det som ble søndagens sterkeste opplevelse: «Achilles og skildpadden» for klaver, en uendelig serie variasjoner over et enkelt melodisk materiale, et rablende, rasende verk der den ene hånden ikke vet hva den andre gjør, spilt med søvngjengeraktig sikkerhet av Erik Kaltoft.

Konserten sluttet med «Lerchenmusik», et verk av polske Henryk Gorécki, en komponist som har blitt veldig populær i de senere årene – noe som ikke er vanskelig å forstå. Her er det klare former, tradisjonell harmonikk, sangbare figurer, musikalske sitater over hele skalaen fra Beethoven til Balkan. Og først og fremst er det gjentakelser, uendelige, insisterende gjentakelser av et hvert nokså lite motiv. LIN-ensemblets tolkning var upåklagelig, lojal, men kunne vel Ikke riktig skjule at dette verket, som det meste av Goreckis øvrige produksjon, balanserer på grensen til det enfoldige.

Vinterreise

Bergens Tidende Morgen, 02.11.1994

«Winterreise» av Franz Schubert

John Magnuson, baryton

Knut Albrigt Andersen, piano

Troldsalen

John Magnuson i Troldsalen. Med et eneste verk på programmet: «Winterreise», Schuberts store sangsyklus om tap, ensomhet, død. En sanger, alene i sentrum i halvannen time. En imponerende prestasjon.

Skal man gjennomføre et slikt krevende verk må man økonomisere med kreftene. Og det ordet som umiddelbart meldte seg under konserten på søndag var da også nettopp «økonomisk» – for Magnuson er en god tekniker som vet hvordan man forvalter en stemme, hvordan man bruker ressursene på den mest fornuftige måten.

Resultatet er ikke til å ta feil av: Stemmen hans er velpleiet – og først og fremst vellagret, med nydelige farger både i topp og bunn. Vel er den ikke ung lenger, men den har fortsatt den smidigheten som Schuberts sanger alltid krever, den bevegeligheten i klang og fargelegging som er helt uomgjengelig hvis man f.eks. skal klare de brå stemningsskiftene i en sang som «Rast». Det er en moden stemme som stadigvekk kan smelle til med betydelig kraft i det meste av registret, også i høyden   der alderen først og fremst viser seg som en viss forsiktighet i tonedannelsen og en tendens til å gjøre de mest krevende frasene en smule kortere enn skrevet står.

«Winterreise» er imidlertid ikke bare en samling tekniske problem, det er selve sammenfatningen av romantikken, av den høye liedkunst, og av en hel periodes livsfølelse. Men når det gjelder nettopp disse aspektene hadde Magnuson vel ikke så mye å tilby. I det tekstlige og musikalske uttrykket virket hans fortolkning noe mekanisk og enstonig – «økonomisk» også i denne sammenhengen, men nå i betydningen «sparsommelig»: Når man, som han, velger å låse stemningsbarometeret fast nede omkring kulde og depresjon, kommer man til å ligge temmelig skjevt i forhold til Schuberts verk. For vel går Vinterreisen gjennom kalde følelseslandskaper, men det er også et verk som spiller tapets psykologi ut i hele dets melankolske bredde.

Profesjonelt og avslappet

Bergens Tidende Morgen, 25.10.1994

Liv Kjersti Knutsen Sandve, sopran

Tore Dingstad, piano

Troldsalen

Det sto fin de siècle på det meste av den musikken vi hørte i Troldsalen på søndag. Sopranen Liv Kjersti Knutsen Sandve hadde satt sammen et program med hovedvekt på verk fra 1880-årene, verk som på en interessant måte demonstrerte de musikalske brytningene i perioden opp mot århundreskiftet.

Først var det Grieg, den modne Grieg med de seks tyske lieder, op.48, et verk som skriver seg direkte inn i sentrum av den europeiske romantikken. Og deretter musikk av to unge løver, Claude Debussy og Richard Strauss, tyveåringer på vei inn i en ny tid. Av Debussy hørte vi noe av det første han skrev, fire ukarakteristiske, litt nølende sanger som først ble publisert mange år senere, åtte år etter hans død, mens den jevnaldrende Strauss bl.a. var representert med Mädchenblumen, op.22, fire elegante sanger skrevet av en selvsikker, frekk komponist som allerede på dette tidspunktet hadde en betydelig produksjon bak seg.

Det var med andre ord betydelig spennvidde i Liv Kjersti Knutsen Sandves program, spennvidde i musikalsk stil, men også i selve formatet der vi beveget oss fra den intime dagligstuen hos Grieg til det store dramatiske uttrykket hos Strauss. Og selv om Sandve i Grieg-avdelingen ga oss nydelige, uttrykksfulle versjoner av «I rosentiden» og «En drøm», så var det helt klart at hun følte seg bedre hjemme hos Debussy og Strauss, i det store formatet som passer til hennes kraftige, lett metalliske operastemme.

Det var en del steder underveis der stemmen ikke var helt i vater, og de høye partiene i Strauss ble mot slutten temmelig skingrende. Men hun og Tore Dingstad, hennes glimrende pianist, tok alt med knusende ro; de skapte en behagelig upretensiøs atmosfære og arbeidet seg profesjonelt og avslappet gjennom de tekniske problemene.

Det store åndedraget

Bergens Tidende Morgen, 22.10.1994

Verk av Beethoven og Mahler

Bergens Filharmoniske Orkester

Dirigent: Stanislaw Skrowaczewski

Grieghallen

Det er spennende å følge Harmonien i denne tid. Sesongens program er det mest interessante og musikalsk løfterike på mange år: Det blir spilt ny musikk, det blir spilt norsk musikk, men først og fremst blir det spilt et sterkt utvalg av den europeiske orkestermusikkens kjernerepertoar, en serie av de helt uomgjengelige verkene som ethvert orkester med respekt for seg selv nødvendigvis må forholde seg til.

Det handler om å trekke de store grunnlinjene opp, om å gjenetablere hovedaksen fra Beethoven over Brahms til Mahler. Det er back to basics – og det er en strategi som allerede nå begynner å gi tydelige resultater. Orkestrets formkurve har vært markant stigende gjennom høstens første måneder. På torsdag opplevde vi en foreløpig kulminasjon med en fremragende oppførelse av Beethovens andre Leonore-ouverture og Mahlers grandiose sjette symfoni.

Det var polske Stanislaw Skrowaczewski som sto på podiet, en dirigent av en årgang og en åndstype som etterhvert begynner å bli sjelden i konsertsalene. Sett med moderne øyne virker hans slagteknikk og gestikk umiddelbart noe uklar og svevende, men den elektrifiserende virkningen på orkestret er ikke til å ta feil av. Som så mange dirigenter i samme generasjon har han en eiendommelig evne til å få musikken til å «ånde», til å skape form og sammenheng i store forløp. Og dette er vel egentlig det aller viktigste når man skal spille Mahlers musikk – der faren for sammenbrudd og fragmentering jo alltid er overhengende.

Torsdag kveld var det ingen oppløsningstendenser å spore. Skrowaczewski og Harmonien fant straks hverandre i den sjette symfonien og fant sammen «åndedraget», det helt riktige grunntempoet som de fastholdt tvers gjennom alle omskiftelser. De formet de store linjene, men gjennomlyste samtidig verket og fanget som i et røntgenbilde hele det mylder av melodifragmenter og klangstumper som ligger og koker under overflaten. Og først og fremst fastholdt de intensiteten, den nesten elektriske spenningen som løper sitrende gjennom verket fra de aller første marsjfigurer til de truende hammerslagene og den bitre uttoningen i siste sats.

Jovisst, det er spennende å følge Harmonien i denne tid. Det skjer noe i Grieghallen. Hver torsdag.

Årets debutant

Bergens Tidende Morgen, 19.10.1994

Katrine Buvarp, fiolin

Helge Kjekshus, klaver

Troldsalen

De siste ukene har hun reist land og strand rundt med et krevende program. Søndag ettermiddag avsluttet hun turneen med en konsert i Troldsalen. Og ga oss, i sterkt samspill med pianisten Helge Kjekshus, en av årets store, musikalske opplevelser. Katrine Buvarp, fiolinist. 24 år gammel. «Årets debutant».

Betegnelsen «debutant» er temmelig misvisende – alene av den formelle grunnen at Katrine Buvarp jo for lengst har hatt sitt første møte med den musikalske offentligheten når hun om et par uker endelig holder den offisielle debutkonserten i Universitetets Aula i Oslo.

Men også misvisende av musikalske grunner, for det vi opplevde i Troldsalen var bestemt ikke noen nervøs debutant i ferd med å ta de første, nølende skrittene i en usikker karriere; det var en garvet, erfaren musiker, en sann profesjonell som med naturlig autoritet tok salen i besittelse og ga seg i kast med noen av fiolinlitteraturens største verk: Først en frisk, lett utgave av Beethovens A-dur sonate, opus 30, i henkastet, nesten improviserende samspill med Kjekshus. Senere Prokofjevs f-moll sonate, opus 80 – i en nøktern, uimponert fremførelse, teknisk kontrollert, cool som musikken selv.

Det er i alle Buvarps fortolkninger en velgjørende saklighet, en fokusering på rent musikalske problemstillinger. Det er en holdning som kanskje er karakteristisk for den generasjonen hun tilhører, i hvert fall finner man den igjen hos flere andre av 90-tallets unge talentfulle musikere. Men hennes spill har samtidig også en helt personlig tone: en særegen, intens alvor – og en vilje til konfrontasjon. Man merket det spesielt i utgaven av Bachs fryktinngytende solosonate i g-moll: Hun hadde tydeligvis valgt litt for hurtige tempi i de to innerste satsene, men selv om fugaen dermed ble noe uklar og den himmelske sicilianoen en smule andpusten, så ga hun seg ikke, hun forsvarte sitt valg og var konstant i engasjert dialog med verket. Og klarte dermed å forvandle et teknisk problem til en musikalsk diskusjon om fortolkningsmuligheter.

Et grensetilfelle

Bergens Tidende Morgen, 15.10.1994

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Ole Kristian Ruud

Solister: Geir Botnen og Håvard Gimse, klaverer

Grieghallen

Hans Rott er en av de det ikke ble plass til i musikkhistorien. Han døde ung, rakk nesten ikke å skrive noe, og hans eneste symfoni ble først uroppført i 1989, mer enn 100 år etter hans død. På torsdag kom symfonien til Grieghallen, overlevert av Harmonien og Ole Kristian Ruud.

Det er et verk på grensen mellom to århundrer, et merkelig fascinerende, missing link mellom Brahms, Bruckner og Mahler. Det starter som en tradisjonelt disponert symfoni, men formen eroderes underveis og mot slutningen oppløser verket seg gradvis i brå temposkift og hårde melodiske kontraster. Klangen er bredt anlagt med full aktivitet i alle orkestergrupper, men instrumenteringen er rå og kantet, av og til tett som i et orgelverk, andre ganger tynn og hullet.

Ole Kristian Ruud hadde funnet den brede penselen frem og malte verket opp i store linjer, med solide, kraftfulle strøk. For Harmonien dreide det seg først og fremst om å få oversikt, om å skape sammenheng og fremdrift i dette «nye», krevende og turbulente verket. Selvsagt var det mye som ennå ikke var kommet helt på plass, men det var atskillige nydelige detaljer underveis, saftige passasjer i hornene og – ikke minst –  glansfullt solistisk trompetspill.

Musikkhistorien skal vel ikke skrives om etter at denne symfonien er kommet opp fra arkivene, men det skal helt sikkert tilføyes et par fotnoter. Og det viktigste er – hva Harmonien demonstrerte torsdag kveld – at dette ikke kun er en historisk kuriositet, det er et interessant tilskudd til det senromantiske repertoaret, et verk man gleder seg til å høre igjen.

Det samme kan man neppe si om Poulencs konsert for to klaverer. Geir Botnen og Harald Gimse spilte den slik den er tenkt: med entusiasme, teknisk briljans og et overskudd av godt humør. Sikkert, profesjonelt – men uten å kunne skjule at dette er et aldeles likegyldig verk. Et overdådig sløseri med musikernes og publikums tid. 

Nattmusikk

Bergens Tidende Morgen, 12.10.1994

Turid Olin Grimstad, sopran

Signe Bakke, klaver

Troldsalen

«Nocturnes» – nattstemninger – kalte Chopin i sin tid en serie korte, improviserende klaverstykker. Pianisten Signe Bakke hadde valgt et av dem som sitt solonummer ved søndagens konsert i Troldsalen – og det var bestemt ikke noe tilfeldig valg, for hennes usentimentale fremstilling av Chopins mørke, uttrykksfulle nattmusikk med de melankolske melodilinjene falt helt nydelig inn i resten av søndagens program og passet perfekt til den fine samling lieder som sopranen Turid Olin Grimstad presenterte for oss.

Grimstad synger både de sentrale romantikerne – Schubert, Grieg, Tsjaikovskij – og en moderne tradisjonalist som Samuel Barber. Og hos dem alle lytter hun seg frem til musikkens nattsider, hos dem alle velger hun ut sanger om de tyngste tingene, sanger om avskjed og ensomhet, om lengsel og smerte – som hun fortolker klart, renferdig, med omhu og alvor.

Hun står tydeligvis ved begynnelsen av karrieren. Stemmen hennes er ennå meget ung, den er ikke ferdig utviklet, men allerede nå har den en markant retning. Og hun har funnet seg et repertoar som passer bra til dens mørke karakter. Eldre sangerinner vil selvsagt kunne legge betydelig mer livserfaring og musikalsk farge inn i sanger av denne typen, men ofte mens man lytter til Grimstads presise, enkle foredrag blir man minnet om at mange av disse romantiske nattstemningene jo faktisk opprinnelig ble skrevet til og sunget av slike meget unge stemmer.

Vi har blitt så vant til å høre «inderlige» fortolkninger av disse sangene og deres musikalske melankoli, at vi nesten har glemt at det også går an å betrakte dem som masker, som roller man kan leke med. Å synge lieder kan – slik Turi Grimstad overbevisende demonstrerte det ved søndagens konsert – være en mulighet for den unge kunstneren til å eksperimentere med et sett sterke følelsesuttrykk i miniatyrens format.

Avkallets teater

Bergens Tidende Morgen, 24.09.1994

Choral

Theatre du Radeau

Regi: François Tanguy

Teatergarasjen

En to timer lang forestilling uten fast tegnede personer, uten intrige, uten dialog? Skal den slags virkelig være teater?

Vel, det er unektelig ikke mye igjen av det vi normalt forbinder med teater, når de ni skuespillere og akrobater i Theatre du Radeau-truppen oppfører forestillingen «Chorale» under gjestespillet på Teatergarasjen i disse dager. Like fullt er det teater vi ser. Spennende teater.

Som så mange andre samtidskunstnere arbeider Radeau-gruppen etter devisen «less is more» – de har innsett at avkallet på effekt til tider kan være det mest effektive og autentiske kunstneriske uttrykket. I en tid der tempoet er høyt, der mediene flyter over med voldsomme bilder, der de samme glassklare historiene ropes ut på hvert gatehjørne – i en slik tid er det behov for å skru tempoet ned, for å gå i slow og dyrke de små, nesten umerkelige forløpene, den uendelig langsomme forvandlingen, det tvetydige tablået.

Utgangspunktet for «Chorale» er Kafka. Hans tekster «spilles» eller «fremstilles» ikke, men gruppen skaper et ritualisert univers som faktisk er umiskjennelig kafkask og som samtidig har interessante forbindelser til andre kunstneriske uttrykk. Underveis møter vi til eksempel Magrittes alvorlige, svartkledde menn med bowlerhattene og flere andre av surrealismens standardfigurer. Nå som den gang utkjemper de en uendelig og håpløs kamp med verden og dens gjenstridige ting. Det hele foregår til tonene av senromantisk musikk og overvåkes av forpjuskede engler og lurvete sirkusartister.

En forunderlig blanding av Buster Keaton, Beckett og Max Ernst, en forestilling full av merkelige stemninger, tørr humor og magiske øyeblikk. Men også en forestilling der formen i siste instans blir det egentlige problem – for hvordan oppdeler, avgrenser og avslutter man et verk av denne typen? Det var faktisk mange ganger underveis der gruppens fremstilling av den langsomme, uendelige forvandlingen selv ble uendelig lang, og der man satt igjen med en følelse av at det innerst inne i dette viltvoksende forløpet var en liten, stramt poengtert forestilling som kjempet for å slippe ut.

Musikk for musikere

Bergens Tidende Morgen, 03.09.1994

Verk av Kvandal, Smetana, Martinu og Dvorak

Bergen Filharmoniske Orkester

Frantisek Veselka, fiolin

Dirigent: Dmitri Kitajenko

Når det er tsjekkisk uke i byen, må det naturligvis også være tsjekkisk kveld i Grieghallen – men torsdagskonserten begynte allikevel med norske toner, med Johan Kvandals 15 år gamle «Triptychon», et elskverdig og uhøytidelig orkesterverk, skrevet av en musiker for musikere.

Festlig og flott – og en nydelig innledning til en kveld der nettopp det håndverksmessige, det sangbare og det musikantiske sto i sentrum. For da det ble den tsjekkiske musikkens tur, startet det jo naturligvis med Smetanas «Moldau» og sluttet med Dvoraks «Fra den nye verden». Og innimellom disse to populære orkesterverkene fikk vi så oven i kjøpet en lille ekstra gevinst i form av Martinus intense og lavmælte fiolinkonsert nr. 2 med Frantisek Veselka som solist – i en litt tung og kanskje litt for kontant oppførelse.

En kveld med musikk for musikere. Og en kveld der man ekstra tydelig merker både de sterke og de svake sidene hos Kitajenko og orkestret. Kitajenko har f.eks. et skarpt blikk for de sentrale musikalske problemene og han løser dem alltid elegant og håndverksmessig riktig etterhvert som de dukker opp. Men han har sjeldent et perspektiv som rekker lengere enn de helt lokale overgangene. Han er først og fremst detaljenes mann og derfor er det ofte noe hektisk, andpustent over tolkningene hans, som f.eks. torsdag kveld der det aldri riktig ble fremdrift og tyngde i Smetana og Dvorak, og der det, karakteristisk nok, var den korte lette bondedansen hos Smetana som lyktes best.

Når det gjelder orkestret må vi på plussiden som vanlig fremheve strykerne med deres tette, solide klang og treblåserne som alltid holder høyt nivå og som denne kvelden gledet oss med skarpe solistiske innsatser og til tider helt forrykende samspill mellom fløyte og obo i Dvorak. På minussiden har vi fortsatt messingblåserne med vaklende innsatser, grumset og småsur ensembleklang – og et rått og fullstendig drepende fortissimo-spill som på slutten av Dvorak nesten veltet orkestret av sporet.