Tilbake til fremtiden

Bergens Tidende, 21.08.2015

Masterworks of the 20th Century

10 cd-er

Sony Classical

Et gjenhør med 1960-tallets musikkeksperimenter

Da Sony Corporation kjøpte det amerikanske plateselskapet Columbia i 1988, overtok de et enormt lager av innspillinger som siden er blitt flittig gjenbrukt. Et av de seneste eksemplene i rekken av gjenutgivelser er boksen «Masterworks of the 20th Century» – det 20. århundres mesterverk.

Det er en tittel som bør tas med en klype salt. For de ti platene i boksen dekker bare en liten del av århundret. Det eldste verket er Charles Ives’ monumentale «Concord» sonate fra tiden før andre verdenskrig. Vi hører den i pianisten John Kirkpatricks innspilling fra 1968, og får i tillegg noen historiske opptak fra 1930- og 40-tallet der Ives selv sitter ved klaveret og spiller et par brudstykker – og så plutselig, oppglødd og gryntende, gir seg til å improvisere og jobbe videre med sakene.

Resten av musikken i boksen er komponert og innspilt i løpet av bare 15 år, fra 1960 til 1975. Opptakene er amerikanske, men mange av den europeiske modernismens store navn er med: Igor Stravinsky er representert med ballettmusikken «Agon». Pierre Boulez dirigerer sin egen «Le marteau sans maître». Dessuten er det en serie strenge verk av Iannis Xenakis og Karlheinz Stockhausen og en hel plate med verk av deres italienske kolleger Bruno Maderna, Luigi Nono og Luciano Berio.

Mange av verkene er «masterworks», verk som er blitt stående. Men det som gjør denne boksen spesielt interessant og spennende, er at Columbia i samme periode også innspilte amerikanske alternativer til den uforsonlige europeiske modernismen. Mange av de amerikanske verkene ble bare spilt inn denne ene gangen, og senere gjenopptrykk av LP-ene har lenge vært utsolgt. Men nå er denne musikken tilgjengelig igjen.

I Masterworks-boksen finner vi George Crumbs «Voice of the Whale», «Night of the Four Moons» og «Makrokosmos II» – tre merkelige verk for elektrifiserte og forsterkede instrumenter, tre stykker bevegende lydkunst i grenselandet mellom musikk og performance. En annen plate rommer asiatisk inspirert, mikrotonal musikk av den eksentriske komponisten Harry Partch. På en tredje er det et gjenopptrykk av «Extended voices» fra 1967 med eksperimenterende vokalmusikk av Pauline Olivieres, John Cage og Morton Feldman. Og lurer du på hvor robotten R2D2 i Starwars opprinnelig stammer fra, bør du lytte til platen med de klukkende, boblende syntheziser-eksperimentene fra Columbia-Princeton Electronic Music Center.

Det er ikke «masterworks» alt sammen, dette. Men platene i boksen gir oss et levende inntrykk av det frodige, lekende og eksperimenterende amerikanske musikkmiljøet på 1960- og 1970-tallet, i en periode da den europeiske modernismens overherredømme var i ferd med å bryte sammen. 

Kraftfull musikk og store effekter

Bergens Tidende, 15.08.2015

Verk av Svendsen, Mendelssohn og Stravinskij

Sonoko Miriam Shimano Welde, fiolin

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Torgallmenningen

Bergen Filharmoniske Orkester inviterer til sesongåpning på Torgallmenningen

  

Lydanlegget var skrudd opp på maks. Musikerne ble vist på storskjerm. Publikum sto som sild i tønne foran scenen.

Nei, dette var ikke en rockekonsert på Koengen. Det var Bergen Filharmoniske Orkester som åpnet sesongen torsdag kveld med en gratis, utendørs konsert på Torgallmenningen. Og så var det oven i kjøpet strålende vær for en gangs skyld.

Det er ikke noen enkel sak å flytte den klassiske orkestermusikken ut fra Grieghallen. Akustikken på Torgallmenningen er i utgangspunktet ikke velegnet til noe slikt. Og lydanlegget dreper alle subtile, musikalske nyanser. I tillegg er det de sedvanlige problemene med at støyen fra fly, busser, mopeder og måser mikser seg inn i lydbildet og skaper uventede lydeffekter og brudd. At et par hunder i Rådhusgaten ikke liker musikk, er også noe en må regne med.

Men BFO og sjefsdirigent Andrew Litton hadde på et vis tatt høyde for alle disse komplikasjonene. I alle fall hadde de sammensatt et program med kraftige, kjøttfulle verk som var i stand til å slå gjennom alle forstyrrende omstendigheter.    

Det startet med Johan Svendsens «Karneval i Paris», en liten musikalsk knallperle, fremført med godt humør og rytmisk driv.  Så var det tid for kveldens solist, den 18-årige fiolinisten Sonoko Miriam Shimano Welde – fra Laksevåg, bør vi vel tilføye. Vi har hørt dette unge stortalentet spille kammermusikk på Festspillene de siste to årene. Men torsdag kveld gjaldt det da et av de store, krevende orkesterverkene: Felix Mendelssohns populære fiolinkonsert. Det er et verk som rommer så å si alt hva en forbinder med og forventer av en romantisk fiolinkonsert – sangbare temaer, store dramatiske utbrudd, lyriske passasjer og indre tematisk sammenheng. Sonoko Welde tilpasset tolkningen sin til de fysiske rammene på Torgallmenningen. Hun satset for fullt på de utadvendte sidene av Mendelssohns verk – med gnistrende virtuose passasjer og et gjennomgående kraftbetonet, fysisk spill i dialog og lekende konfrontasjon med det store orkesteret. En flott, overbevisende tolkning – av en ung musiker vi gleder oss til å høre igjen.   

Siste verk på programmet var «Sacre du printemps» eller «Vårofferet» – Igor Stravinskijs suite komponert i 1913 til en av Nijinskijs balletter. Den gang ble det oppstuss og skandale. I dag går det roligere for seg. Men Stravinskijs musikk gjør fremdeles noe med sitt publikum. Det ligger en rytmisk, drivende puls i verket hans, en suggestiv kraft som fanger og binder lytterne. I så måte var det et godt valg å sette «Vårofferet» opp til sist på en konsert der publikum hadde stått stille og forholdt seg rolig foran scenen i opp mot halvannen time.

BFO har nok spilt dette verket bedre før, mer nyansert, med bedre sans for de klanglige detaljene. Og når Andrew Litton slår seg skikkelig løs, kan det fort bli overkill. Men som kraftfull og effektfull avslutning på en utendørskonsert fungerte denne versjonen av «Vårofferet» utmerket.  Publikum fikk rørt seg. Og kvitterte med langvarig applaus. Ekstranummer: En sats fra Prokofievs «Skytiske Suite».

En operafest for øyet

Bergens Tidende, 11.06.2015

Monteverdi: Orfeo

Ensemble Sasha Waltz & Guests

Grieghallen

Historien om Orfeus og Evrydike fortalt i blomstrende, poetiske bilder

Cladio Monteverdis Orfeo fra 1607 er kanskje ikke musikkhistoriens første opera. Men den er i alle fall den eldste som fremdeles spilles i dag. Sist vi så den i Bergen var da Philipp Pickett og New London Consort satte den opp under åpningen av Festspillene i 2004. Og nå, et tiår senere, er den så her igjen, denne gang som Festspillenes avslutningsforestilling i en versjon regissert av den tyske koreografen Sasha Waltz.

Monteverdi tok utgangspunkt i den gamle myten om den store sangeren Orfeus som får lov å hente sin elskede Evrydike opp fra dødsriket på betingelse av at han ikke vender seg og ser på henne før de er kommet tilbake til livet. Han klarer ikke å overholde avtalen. Og hun dør endegyldig.

Mange moderne regissører satser på å lage «autentiske», spartanske oppsettinger av Monteverdis opera. De forsøker å gå bakover i tid, tilbake til premieren i 1607 i Hertugen av Mantuas palass der verket trolig ble framført med minimale sceniske virkemidler foran et lite publikum i et lite, privat rom. Philipp Pickett forsøkte for eksempel noe slikt i 2004.

Sasha Waltz har valgt en annerledes løsning. Hun forsøker ikke å skjære ned og minimalisere uttrykket. Hun utvider det, legger til nye lag, finner fram nye dimensjoner i Monteverdis enkle, statiske fortelling. Hun lar dansekompagniet sitt blande seg med sangere og musikere. Hun lar danserne synge og sangerne danse. Og skaper en operafest for øyet, en blomstrende, poetisk forestilling der tekst og musikk forsterkes og oversettes og videreføres i kroppslige følelsesuttrykk, i et scenebilde der alt er i konstant bevegelse.  

Det er ikke snakk om aktualisering eller oppdatering av det gamle verket. Snarere dreier det seg om en bevisst fremmedgjøring og arkaisering slik at for eksempel Orfeus og Evrydikes bryllup får karakter av et hedensk fruktbarhetsritual.

I Grieghallen i går ble denne versjonen av Orfeo fremført av det samme laget som var med på premieren i Amsterdams Muziektheater siste år. Og med tilnærmet samme sceniske uttrykk. Scenografen Alexander Schwarz hadde bygget en enkel treramme om begivenhetene. Musikerne i det fine tidligmusikk-ensemblet Freiburger BarockConsort satt og spilte i hver side av scenen. Vocalconsort Berlin sang korsatsene og opptrådde underveis som nymfer, hyrder og generell folkemengde, mens kormester Torsten Johann for anledningen også fungerte som dirigent.

Hos Monteverdi fremføres den tragiske historien som «syngende resitasjon»: Sangerne synger en serie høystemte lyriske tekster. De forteller hva som skjer og hva de føler. Og musikken følger tekstene og understøtter innholdet på ulike måter. Den solide barytonen Georg Nigl sang det meste av Orfeos parti relativt streit, men lukket mot slutten opp for de store, skjelvende trillene i duetten «Saliam cantando» sammen med Georg Nigl s Apollon. Sopranen Anna Lucia Richter var en overbevisende Evrydike. Og den strålende svensk-amerikanske mezzosopranen Charlotte Hellekant ga en dramatisk og autoritativ scenisk fremstilling både av Budbringeren som kommer med det triste budskapet om Evrydikes død og av Håpet som fører Orfeus til dødsriket.

Musikalske kontraster

Bergens Tidende, 09.06.2015

Quatuor Diotima

Jörg Widmann, klarinett

Håkonshallen

Kammermusikk i Håkonshallen med den franske Diotima-kvartetten

Det er mange «events» på Festspillprogrammet – spektakulære arrangementer, fargesprakende forestillinger som skaper blest og gir presseoppslag. Midt i postyret er det lett å glemme at Festspillene også er en arena for klassisk musikk, en anledning til å møte musikere og grupper som vi ellers bare kjenner fra plater. I år har vi blant annet kunnet høre Den danske Strykekvartett, Borodin-kvartetten, Les Arts Florrisants, Trio Wanderer – og nå på søndag Diotima-kvartetten. 

De fire franske musikerne er kjent for sine kontrastfylte programmer der verk fra veldig forskjellige tidsepoker settes opp mot hverandre. På søndag gjaldt det to sjeldent fremførte strykekvartetter av henholdsvis Franz Schubert og Béla Bartók.

Schubert-kvartetten (g-moll, D. 173) har nummer 9, men er et ungdomsverk, skrevet i 1815 av en talentfull 18-åring som allerede på dette tidspunktet lekte og eksperimenterte med det klassiske formatet. Diotima-musikerne ga eksperimentene en fokusert tolkning med klar redegjørelse for de indre musikalske sammenhengene og med tydelig markering av de dynamiske kontrastene som Schubert har skrevet inn i noteteksten sin.

Bartóks strykekvartett nr. 3 (Sz. 85) er skrevet om lag 100 år senere. Den er et av hans mest eksperimenterende verk, fire satser komprimert til en enkelt oppstykket, dissonantisk sats. En kunne kanskje frykte at Diotima-kvartettens presise, pertentlige spillestil ville gi problemer i et slikt verk, men den fungerte faktisk veldig godt – den skapte en skarp, stram ramme om musikken og fikk Bartóks dissonanser til å sprette og gnistre.

Etter pausen var vi en helt annen verden: Den tyske klarinettisten Jõrg Widmann sluttet seg til Diotima-musikerne. Og ga oss Johannes Brahms’ klarinettkvintett (b-moll, op. 115) – en fri, blomstrende tolkning, så åndeløst vakker at det tok nesten et minutt før publikum våget å puste og slippe applausen løs.  

Sanger fra franske salonger og kabareter

Bergens Tidende, 04.06.2015

Douce France

Anne Sofie von Otter m. fl.

Logen

Sein kveld i Logen med Anne Sofie von Otter

Mange klassiske sangere tar seg av og til en tur innom populærmusikken. Det går sjeldent godt. Stemmene deres sprenger det lille formatet. Og vanligvis bommer de fælt på stil og sjanger. Ikke så med Anne Sofie von Otter. Når den svenske divaen beveger seg utenfor sitt vante territorium, endrer hun nærmest karakter. Stemmens store, glansfulle mezzoklang forsvinner. Hun demper seg helt ned, finner et mer hverdagslig register, fraserer løst og ledig. Og leverer uten besvær hva den aktuelle sjangeren krever.

Vi hørte det da hun presenterte et program med franske sanger sent tirsdag kveld i Logen. Med sin faste pianist Bengt Forsberg ved flygelet og den amerikanske bratsjisten Lawrence Power som støttespiller tok hun først for seg materiale fra de franske salongene i årene omkring 1900, blant annet sanger av Reynaldo Hahn og Emmanuel Chabrier. Og demonstrerte at det på dette tidspunktet ennå var flytende grenser mellom de høye og de mer folkelige sjangerne i fransk musikk.

I andre avdeling ble trioen utvidet med gitaristen Gustav Lundgren, bassisten Olle Linder og Bengan Jansson på akkordeon. Og så gikk det løs med fransk populærmusikk fra andre verdenskrig og framover. Her var Kosmas «Les feuilles mortes», her var svisker fra Edith Piafs og Charles Trenets repertoar, her var en liten avdeling Leo Ferré-sanger – alt sunget i typeriktig kabaretformat med musetteakkompagnement. Og innimellom var det instrumentale strekk der musikerne slapp seg løs i repertoaret fra Hot Club de France med den imponerende Gustav Lundgren i Django-inspirerte soloer.

Jubelen ville ingen ende ta. Det ble trampeklapp. Det ble «Parlez-moi d’amour» avviklet som grøtet fellessang. Det ble «Happy Birthday» og forsinket bursdagsfeiring av von Otter som fylte 60 i mai. Og til sist ble det duett. Von Otter kalte Tora Augestad opp på scenen og sammen ga de en forrykende utgave av Alexander Rybaks grand prix-vinner «Fairytale». Det var kanskje ikke spesielt fransk. Men gildt var det.

Det umuliges kunst

Bergens Tidende, 03.06.2015

Leonardo Vinci: Catone in Utica

Riccardo Minasi, dirigent og fiolinist

Il Pomo d'Oro

Grieghallen

Unge kontratenorer tøyer stemmens grenser

Vi er i Afrika under den romerske borgerkrigen. Cæsar har beseiret Pompeius. Nå drar han til Utica der republikaneren Cato holder stand. Vi møter dem i en italiensk barokkopera fra 1728 skrevet av Leonardo Vinci til tekst av Metastasio. Og som seg hør og bør blir det ulykkelig kjærlighet, konflikter mellom plikt og lyst, intriger og heroiske handlinger. Og tragisk utgang.

Det er kontratenoren Max Emanuel Cencic som har dradd Leonardo Vinci fram fra glemselen. Etter internasjonal suksess i 2012 med Vincis Artaserse turnerer Cencic og kolleger nå med Catone in Utica – der de store heroiske rollene pluss to kvinneroller synges av kontratenorer som erstatning for barokkens kastratsangere.

Catone er en lang opera, full av spektakulære arier, men også med kilometerlange, «tørre» resitativer. Selv med kraftige kutt varer den opp mot fire timer. Men den konsertante framføringen i Grieghallen på mandag føltes egentlig ikke særlig lang. For hva som manglet i fysisk handling, ble oppveiet av overdådige musikalske effekter. Til de grader.

Det spenstige tidligmusikkensemblet Il Pomo d'Oro ledet av en ilter Riccardo Minasi sørget for konstant musikalsk spenning. Og på scenen sto noen av tidens beste kontratenorer, unge sangere som tøyer grensene for hva som er mulig å få til i dette stemmeregisteret.

Juan Sancho og Martin Mitterrutzner sang de to «vanlige» tenorrollene som henholdsvis Cato og Caesars hjelper Fulvio. Ray Chenez framstilte Catos datter Marzia med ømhet og ynde, mens Vince Yi var rasende og bitchy i rollen som den hevngjerrige Emilia. Arbace, Marzias ulykkelige tilbeder, ble sunget med innadvendt sorg og store virtuose utbrudd av sjefen selv, Max Emanuel Cencic.

Men kveldens ubestridte seierherre var den fantastiske Franco Fagioli i rollen som Caesar – med blussende sensualitet i de langsomme numrene og helt ubegripelig eksplosive, ekspressive koloraturer i de store, rasende ariene. 

Den permanente Festspillmusikeren

Bergens Tidende, 01.06.2015

For fem år siden snakket folk om at daværende festspilldirektør Per Boye Hansen hadde sine egne, spesielle favoritter – en liten gruppe kunstnere som han satte på programmet igjen og igjen. En av disse «Festspillenes gjengangere» var Leif Ove Andsnes som på dette tidspunktet allerede hadde hatt fem ulike oppdrag i Boye Hansen regjeringstid. I sakens anledning uttalte festspilldirektøren til en journalist fra Bergens Tidende: «Jeg var i Bergen i 1988 da Leif Ove Andsnes spilte a-mollkonserten og tenkte at dersom jeg hadde vært i posisjon, så ville jeg ha gitt ham en 20-årskontrakt».

Det var Daniel Bohr som i 1988 hyrte 18-åringen Andsnes inn til Festspillenes avslutning og gjorde ham til tidenes yngste solist i Griegs a-moll-konsert. Bohr var vel neppe i posisjon til å tilby noen som helst en langtidskontrakt. Men det trengte han for så vidt heller ikke. For ikke bare Boye Hansen, men alle etterfølgende festspilldirektører har hatt Andsnes som soleklar favoritt. Fra 1988 og framover har konserter med Leif Ove Andsnes vært en selvsagt del av Festspillene.

Hans tilstedeværelse på programmene opp gjennom 1990-tallet var så markant at direktør Bergljót Jónsdóttir i 1997 simpelthen opprettet kategorien Festspillmusiker spesielt til ham. Han er den eneste pianisten som tre ganger har vært solist i a-moll konserten under festspillavslutningen. Lang tid før han stiftet familie og bosatte seg permanent i Bergen, skrev avisene at han kom «hjem» når han ga konsert på Festspillene. Og hvis han et enkelt år ikke sto på programmet, luktet journalistene konflikt.

I de snart tretti årene som har gått siden den sensasjonelle festspilldebuten i 1988, har vi fått høre Andsnes i stort sett alle genrer og formater – som solist med og uten orkester, som kammermusiker, som liedakkompagnatør og med tiden også som dirigent. Og underveis han har presentert det meste av musikkhistorien for festspillpublikummet med et repertoar som spenner fra Haydn og Mozart til samtidskomponister som Kurtag og Lutoslawski. Alltid for fulle hus. Og alltid etterfulgt av strålende anmeldelser.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Andsnes har vært festspilldirektørenes favoritt. Han er en formidabel kunstner, en av sin generasjons største pianister. Han er en internasjonal superstar. Og han er en publikumsmagnet. Står navnet Andsnes på programmet har Festspillene en sikker vinner. Hver gang. Men ikke bare det.

Andre festivaler kan av og til reklamere med «artists in residence», kunstnere som i en kortere periode er knyttet til arrangementet og setter sitt preg på programmet. Andsnes’ forhold til Festspillene fungerer annerledes. Han er en slags permanent «artist in residence», en permanent residerende Festspillmusiker som etter hvert er blitt en selvstendig institusjon med egne regler og normer.

De siste årene har vi kunne følge hvordan Andsnes har arbeidet seg bakover i musikkhistorien, tilbake til wienerklassikken, samtidig med at han har gått inn i rollen som spillende orkesterleder, først i samarbeidet med Det norske kammerorkester omkring en rekke Mozart-konserter, og senere med «The Beethoven Journey», hans store prosjekt sammen med Mahler Chamber Orchestra, som har preget Festspillene de siste tre årene.

I kveld gjelder det da det såkalte mentorprosjektet – den første av tre konserter der han spiller sammen med unge musikere. I et intervju nå nylig snakket han om at disse konsertene – «Leif Ove Andsnes & Venner» – er en slags kammermusikkfestival midt i Festspillene. Og slik har konsertene hans egentlig fungert de siste mange årene – som et særlig område innenfor Festspillenes rammer. Siden han sluttet som leder av musikkfestivalen i Risør, har Festspillene vært et verksted der han utprøver og utvikler nye samspillformer. Og samtidig en plattform der han presenterer resultatene av de større internasjonale prosjektene han arbeider med for tiden.

I årets program er «Leif Ove Andsnes & Venner» plassert i kategorien «Forbindelser». Det er en diffus sekkebetegnelse som visst skal romme det meste av den klassiske musikken. Men den fanger på et vis Andsnes’ særlige rolle: Han skaper forbindelser. I årene som permanent residerende Festspillmusiker har han etablert forbindelser mellom mange forskjellige musikere og musikalske temperamenter. Samtidig med at han i kraft av sin egen stjernestatus har knyttet forbindelser mellom Festspillene og den internasjonale musikkverden.  

Det syngende tonefallet

Bergens Tidende, 30.05.2015

Den danske strykekvartett

Christian Ihle Hadland, klaver

Håkonshallen

En kvartett som liker å bryte grenser

Tre danske drenge og en enkelt nordmann kommer springende inn på scenen i Håkonshallen. Og ettersom dette er Den danske strykekvartett, står det naturligvis Carl Nielsen på programmet. Ham har de vært borte i før. I 2007 utga de alle strykekvartettene hans på to kritikerroste plater som siden har fungert som referanseinnspillinger. Den gang kalte de seg Den unge danske strykekvartett. Nå, torsdag kveld i Håkonshallen, demonstrerer fire litt eldre musikere at det fremdeles er ungdom og kraft i dem. Og at de fremdeles kan få Nielsens musikk til å løfte seg.

Det er Nielsens strykekvartett nr. 4 i F-dur (op. 44) som står på programmet. Med Fredrik Øland som primarius skaper musikerne et lyst, gjennomsiktig satsbilde der alt står skarpt og klart. De følger Nielsen skjeve, drillende melodilinjer, lar hans sprelske musikk utvikle seg og løpe linen helt ut etter en egen indre logikk. Og først og fremst rammer de Nielsens syngende, danske tonefall helt presist, denne eiendommelige musikalske parlando der det ene ordet tar det andre og en bemerkning som starter i F-dur umerkelig ender opp i Gess-dur et par takter senere. Bedre kan denne uregjerlige, vakre musikken neppe spilles.

Etter Nielsen fikk vi smakebiter fra kvartettens prisbelønnede plate «Wood Works» der de spiller nordisk folkemusikk som string swing i egne finurlige arrangementer. Kanskje var det en dansk Kronos-kvartett vi her hørte og så konturene av? En kvartett som liker å bryte grenser og som ubekymret beveger seg mellom klassiske og populærkulturelle former?

Etter pausen gikk turen tilbake til det klassiske territorium. Christian Ihle Hadland sluttet seg til danskene i en forrykende versjon av Brahms’ Pianokvintett i f-moll (op. 34), en versjon der de indre spenningene i musikken ble spilt helt ut som et drama mellom klaver og strykere, med Hadlands varme, romantiske flygelklang som konstant nyanserende og kommenterende motvekt til kvartettens kraftutladninger.

Den store fortellings orden

Bergens Tidende, 28.05.2015

George Gershwin: Porgy and Bess (konsertsuite, arr. Andrew Litton)

Bergen Filharmoniske Orkester og Kor

Andrew Litton, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Grieghallen

Festspillene åpner med Andrew Littons effektive konsertversjon av Gershwins populære opera

Det pleier å stå spektakulære operaer på programmet når Festspillene har åpningsforestilling i Grieghallen. I år var opplegget litt annerledes. Riktignok er George Gershwins «Porgy and Bess» en opera, en lang musikalsk fortelling om livet blant fattige afroamerikanere et eller annet sted i Sør-Carolina, men den «Porgy and Bess» vi fikk presentert i går, var noe annet – ikke Gershwins opera, men et sammendrag av den, en kort suite for orkester, kor og solister som BFOs sjefdirigent Andrew Litton hadde konstruert en gang på midten av 1990-tallet, den gang han arbeidet sammen med Dallas Symphony Orchestra. 

Det virket litt rart på papiret, dette Festspill-opplegget. Som en slags billigutgave av Gershwins populære verk. Men i praksis viste det seg at Littons gamle konsertversjon fungerte utmerket. Og bedre enn de fleste andre på markedet.    

For Litton er ikke den første som har forsøkt å korte Gershwins tre-fire timer lange operafortelling ned til en overskuelig, håndterbar – og ikke minst økonomisk overkommelig – konsertversjon. Allerede et år etter premieren i 1935 konstruerte Gershwin selv en suite av orkestersatsen. Men det var sangene folk helst ville høre. Og de fleste konsertversjoner som er kommet til etter Gershwins død, er nettopp organisert omkring disse sangene. Det gjelder også Littons versjon. Han har alle sviskene med, men han skiller seg fra forgjengerne sine ved at han følger operaens dramaturgi og plasserer sangene i deres rette orden, i den store fortellings orden. Derfor blir hans sammendrag ikke en løs serie musikalske highlights, men en lang, sammenhengende spenningsbue.

Man kunne likevel frykte at en slik kortversjon, ville ta dramatikken ut av Gershwins musikk. Men den frykten viste seg å være ubegrunnet. I alle fall var det kraft og punch og store utladninger kvelden igjennom – i orkesteret, i koret og ikke minst hos de fire solistene.

Da Litton spilte inn dette arrangementet på plate med Dallas Symphony Orchestra i 1996, hadde han barytonen Gordon Hawkins med i rollen som Porgy. I går hørte vi Hawkins i samme rolle – en sterk, dramatisk baryton som formet Porgys parti med naturlig autoritet. Sopranen Janice Chandler-Eteme ga en uttrykksfull tolkning av den sårbare Bess, og hadde godt selskap av soprankollega Karen Slack i rollen som Serena. Og kveldens absolutte høydepunkt var tenoren Howard Haskin som fremstilte fristeren Sportin’ life med den helt rette blandingen av gospel og vaudeville.

Bergen Filharmoniske Kor, Edvard Grieg Kor og elever fra musikklinjen på Bergen Private Gymnas gjorde en flott innsats. Og i orkesteret hadde slagverkerne en stor kveld. Litton styrte alle troppene med vanlig entusiasme. Han er vel ikke de subtile nyansenes mann, men nettopp i en sammenheng som denne fungerer hans dynamiske, utagerende dirigentstil veldig godt. Og i tillegg fikk vi høre ham som habil honky-tonk pianist i innledningens Jasbo Brown-sekvens. 

Duse farger

Bergens Tidende, 08.05.2015

Franz Schubert

András Schiff

ECM New Series

Dobbelt-cd

Schubert slik du aldri har hørt ham før

  

«Heldigvis er Schuberts klavermusikk ennå ikke blitt oppdaget av spesialister som spiller på kopier av gamle hammerklaverer», skrev András Schiff i 1992. Den gang mente han at et klirrende hammerklaver aldri ville kunne fange de myke nyansene i Schuberts musikk. Nå er han kommet på andre tanker. Han har selv anskaffet seg et hammerklaver, ikke en kopi, men et originalinstrument produsert i Wien i 1820, i Schuberts egen by og egen tid.

På den nye dobbelt-cd’en hører vi Schiff spille to av Schuberts store sonater (D 894 og D 935) og i tillegg «Moments musicaux» og fire «Impromptus» pluss litt diverse. Og hvis du trodde du kjente disse berømte verkene, må du tro om igjen – for Schiff og hammerklaveret hans får dem til å blomstre med en uvant, nesten overjordisk klangrikdom. Det gamle instrumentet er inndelt i distinkte klangsoner, og lyden kan i tillegg manipuleres ved hjelp av pedaler. Bassen er lett og lys, noen ganger litt snerrende. Mellomområdet klinger varmt og dempet. Diskanten er knistrende, kvitrende. Og det generelle lydbildet er tørt, med relativt kort etterklang.

Schiff bruker alle det gamle instrumentets klangmuligheter i tolkningene sine. Det er andakt over denne musikken. Alle lag står klart og distinkt. Og Schuberts lynraske stemningsskift får en ekstra dimensjon når de fargelegges med hammerklaverets duse, intime toner. At det ikke er snakk om noe kraftig instrument, er også med til å gi tolkningene karakter. Du merker hele tiden anstrengelsen, det konkrete, fysiske arbeidet som må til for å få hammerklaveret til å åpne seg og gi musikken fra seg.

En overveldende vakker plate. Schubert slik du aldri har hørt ham før.

Gjemt og glemt musikk

Bergens Tidende, 17.04.2015

Elgar: King Olaf & The Banner of Saint George

Andrew Davis, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

Dobbelt-cd

Chandos

Prokofiev: Symphony no. 5 & Scythian Suite

Andrew Litton, dirigent

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

To nye plateutgivelser fra Bergen Filharmoniske Orkester

I årene før Edward Elgar fikk sitt store gjennombrudd med «Enigma»-variasjonene i 1899, livnærte han seg blant annet ved å skrive vokalverk til bruk på korfestivaler i den engelske provinsen. «Scenes from the Saga of King Olaf» (1896) er et av disse verkene – en kantate basert på et dikt av den amerikanske poeten Henry Wadsworth Longfellow som en gang på 1850-tallet hadde hørt Ole Bull fortelle historien om Olav Tryggvason og kristningen av Norge.

Korverkene fra 1890-tallet var populære i Elgars samtid. Siden gikk de av mote og etter hvert gikk de i glemmeboken. Men siste år i mai gjenoppsto «King Olaf» i Grieghallen, framført av Bergen Filharmoniske Orkester under ledelse av Elgar-eksperten sir Andrew Davis sammen med Bergen Filharmoniske Kor, Collegium Musicums Kor, Edvard Grieg Kor og tre engelske solister. Og en måned senere innspilte samme lag både kantaten og en annen av Elgars vokalkomposisjoner, «The Banner of Saint George» (1897), for plateselskapet Chandos.

Det er kanskje ikke rart at «King Olaf» gikk i glemmeboken i sin tid. På platen hører vi at Longfellows dikt er temmelig håpløst – pompøst, teatralsk, fullt av høystemte utbrudd som klinger hult i nåtidige ører. I tillegg har Elgar tonesatt teksten som en serie atskilte musikalske tablåer uten større tematisk sammenheng. Men Andrew Davis og BFO demonstrerer at det faktisk ligger veldig mye god musikk gjemt i disse tablåene. Her er en rik orkestersats med spor av både Brahms og Wagner og mye som peker fram mot Elgars senere verk. Og først og fremst er her en overdådighet av god vokalmusikk. Sopranen Emily Birsan, tenoren Barry Banks og barytonen Alan Opie skaper liv og dramatikk med solostemmene sine. Men den beste musikken har Elgar reservert til korsatsene – som de tre Bergenskorene under ledelse av Håkon Matti Skrede klarer med bravur. Her er nydelig engelsk diksjon, flotte melodilinjer og varm, mettet vokalklang. Dette er rett og slett imponerende korsang. Og det fortsetter i «The Banner of Saint George» der de tre korene er alene sammen med orkesteret.

Elgar-platen er uten konkurranse på markedet. «King Olav» har for eksempel bare vært innspilt en enkelt gang tidligere. Chandos-platen fyller et hull i Elgar-diskografien. Alene av den grunn vil den kunne regne med et stort publikum – og trolig ikke bare i Storbritannia.

BFO-platen der Andrew Litton dirigerer Sergei Prokofjevs 5. symfoni (1944) har ikke samme markedsfordel. For alle verdens store dirigenter og store orkestre – fra Karajan og Berlinerfilharmonikerne til Gergiev og London Symphony Orchestra – har vært innom Prokofjevs patriotiske og heroiske «krigssymfoni». Konkurransen er beint fram overveldende.

Men for all del: BFO spiller friskt og velopplagt. Litton har, som vanlig, god oversikt og kontroll med det musikalske begivenhetsforløpet og gjør klart og tydelig rede for alle momenter og detaljer i Prokofjevs komplekse partitur. Tolkningen har struktur, rytmisk snert, store spenningsbuer og framdrift. Og orkestret smeller til med fynd og klem når partituret krever de helt store, rå utladningene. I tillegg får vi, som en slags bonus, en skarp, spenstig tolkning av Prokofjevs dissonantiske «Skytisk suite» fra 1914.

Stor orkesterkveld

Bergens Tidende, 11.04.2015

Bo Skovhus, baryton

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Et lite jubileum midt i BFO’s 250-årsjubileum

På torsdag dirigerte Andrew Litton sin konsert nr. 250 som sjef for Bergen Filharmoniske Orkester. Det lille ekstrajubileum midt i BFO’s eget 250-årsjubileum ble først feiret behørig med tale, blomster, applaus og touche. Og så var det konsert – med et program som trolig ikke var lagt med henblikk på nettopp Littons jubileum, men som likevel ga et fint bilde av hva han og orkesteret har fått til i løpet av de årene han har vært sjefsdirigent i Bergen.

Det startet – ikke med en av de vanlige, kjappe ouverturene, men med et kjempelangt verk for kjempeorkester signert Erich Wolfgang Korngold. Hans Sinfonietta fra 1911 er en senromantisk mastodont skrevet av en bråmoden 15-åring som simpelthen bare må demonstrere alt det fine han kan få til – imponerende instrumentasjon, smektende melodilinjer, store utblåsninger. Verket er formløst og retningsløst, men Litton fikk det likevel til å henge sammen. Han gikk partituret igjennom, saklig, rolig, med tydelig markering av alle overganger og brå stemningsskift. Og BFO fulgte opp anvisningene hans med flotte klangfarger og skarpe fraseringer. Bedre kan dette verket neppe spilles.

Etter pausen gjaldt det Gustav Mahler, fem av Wunderhorn-sangene hans, kraftfullt og myndig fremført av den danske barytonen Bo Skovhus. Og igjen var det imponerende orkesterinnsatser, både som akkompagnement bak Skovhus og i mellomspillene ­­– med kammermusikalske strykerklanger, delikate, krydrede farger i treblåserne og subtile markeringer av alle de finurlige, musikalske grepene Mahler har lagt inn i sine tonsettinger av de Wunderhorn-tekstene.  

Etter en snertende, elastisk versjon av Johann Strauss’ ouverture fra Flaggermusen, kom Bo Skovhus på scenen igjen og avsluttet konserten med tre av Franz Lehárs populære operettearier – som han sang med typeriktig, lys baryton og smellende, triumferende fraseringer i det høye registeret. Til stormende jubel og applaus.

Ekstranummer: En av de helt store operettesviskene – Emmerich Kálmáns «Komm, Zigan», fra Grevinne Mariza.

Den tapte pasjonen

Bergens Tidende, 04.04.2015 

Bach: Markuspasjonen

Domkirken

En rekonstruksjon av Bachs Markuspasjon

Miraklenes tid er ikke forbi. For ti år siden fant musikkhistorikerne et vokalverk av Bach gjemt bort i en kasse på et bibliotek i Weimar. Kanskje de også en dag finner Markuspasjonen? Han skrev den i Leipzig og fremførte den på Langfredag i 1731 og i 1744. Men etterpå forsvant notene. Og i dag kjenner vi bare teksten, ikke musikken.

Da Bach i sin tid satte musikk til teksten, gjenbrukte han kanskje noen tidligere verk. Musikkhistorikerne tror i alle fall det. Og dette er grunnen til at vi på Langfredag kunne sitte i Domkirken og høre Barokksolistene fremføre Markuspasjonen, ikke slik Bach opprinnelig skrev den, men som han kanskje kunne ha skrevet den – ifølge Malcolm Bruno som i mange år har forsøkt å konstruere en versjon med utgangspunkt i musikk fra Bachs Trauer-Ode (BWV 198).

Bjarte Eike og Barokksolistene sørget for at Brunos nyeste musikalske konstruksjon kom til å løfte seg og sveve. Med bare ett instrument på hver stemme skapte de et sart, gjennomsiktig satsbilde, klart og tydelig i de kontrapunktiske partiene og med swingende, lekende innfall i de raske satsene. De hadde valgt samme minimalistiske, kammermusikalske strategi når det gjelder det vokale uttrykket.  Fire unge, ekspressive sangere – Hanna Herfurtner (sopran), Ida Aldrian (alt), Anders Dahlin (tenor) og Håvard Stensvold (bass) – ga solostemmene karakter og fungerte samtidig som kor slik at koralene kom til å stå lysende og rent.

Men så var det Markus, evangelisten. Det er ingen som vet hvordan Bach i sin tid tonesatte evangelistens fortelling. Noen moderne rekonstruksjoner bruker resitativer skrevet av andre komponister. Malcolm Bruno går en annen vei. Han har valgt å la skuespilleren Svein Tindberg lese teksten. Og Tindberg, som på 1990-tallet vakte oppsikt med sin fremføring av hele Markusevangeliet som monolog, ga disse avsnittene liv og kropp. Han karakteriserte personer og situasjoner, han «spilte» dialogene og skapte med diskrete virkemidler et scenisk rom omkring fortellingen. Det var imponerende. Men det fungerte ikke sammen med musikken. Det ble aldri noe sammenhengende verk ut av dette.

I Bachs andre pasjoner er det sømløse musikalske overganger mellom den syngende evangelisten og kor og solister. I Brunos og Tindbergs versjon av Markuspasjonen er verket splittet. Lesningen av evangelieavsnittene oppleves som avbrudd i den musikalske fortellingen, og musikken som forstyrrende avbrudd i den tekstlige fortellingen.  

Rapporter fra en turbulent tid

Bergens Tidende, 20.03.2015

All of You: The Last Tour 1960

The Miles Davis Quintet

Acrobat Music (4 cd-er)

So Many Things: The European Tour 1961

John Coltrane Quintet

Acrobat Music (4 cd-er)

Europeiske konsertopptak med Miles Davis og John Coltrane

Våren 1960 dro Miles Davis på Europaturné med kvintetten sin. John Coltrane som egentlig hadde sluttet, ble overtalt til å være med. Han kom tilbake neste år, nå med egen gruppe, en kvartett som for anledningen var utvidet med multi-instrumentalisten Eric Dolphy.

Acrobat Music har nettopp utgitt to cd-bokser med opptak fra disse turnéene. Opptakene er lagt i kronologisk orden slik at vi nærmest kan følge Davis’ og Coltranes grupper dag for dag på deres reise gjennom de europeiske konsertsalene.

Jeg hørte Davis og Coltrane i København den gang. Det er – sant å si – grusomt lenge siden, men platene i de to boksene har hjulpet kolossalt på hukommelsen. Jeg kan kanskje ikke høre meg selv klappe på opptakene fra Danmark, men de og alle de andre opptakene gir meg i alle fall en sterk, nærmest fysisk fornemmelse av hvordan det var å oppleve denne intense, merkelige musikken. Og de minner meg på hvor uavklart den musikalske situasjonen var på den tiden.

Da Davis kom til Europa i 1960, hadde han nettopp utgitt «Kind of Blue». Og da Coltrane turnerte i 1961, var det et par måneder siden «My favorite Things» var utkommet. Det er spesielt disse to platene som har formet ettertidens forståelse av musikken deres og av perioden. Men de og gruppene spilte faktisk helt annerledes utenfor platestudioene. Vi hører det på disse europeiske konsertopptakene. Som nesten får de berømte platene til å virke litt blasse.

På «Kind of Blue» var stemningen tilbakelent, avdempet. Pianisten Bill Evans la impresjonistiske akkorder under blåsernes modalimprovisasjoner. Coltrane og altsaksofonisten Canonball Adderley sørget for hva som måtte være av musikalsk dramatikk. På liveopptakene fra Davis’ Europaturné sitter derimot blues- og bop-pianisten Wynton Kelly på klaverkrakken. Det spilles en del modaljazz – men rytmegruppen med Kelly, bassisten Paul Chambers og trommeslageren Jimmy Cobb sparker voldsomt fra seg. Og får Davis til å spille annerledes, langt mer ekspressivt og pågående enn på den berømte platen. Han tar til og med noen av sine sjeldne utflukter i det høye registeret – kanskje inspirert av Coltranes eksperimenter. For Coltrane, som motvillig var blitt dradd med på denne turnéen, brukte rett og slett konsertene til å øve seg. Opptakene tar oss med inn i verkstedet hans. Han vrir og vender på korte fraser, han trevler opp akkorder, han eksperimenterer med overblåsing og overtoner. Konsertformatet gir ham god tid. Mange av soloene hans varer ti minutter eller mer. Og bak ham pisker rytmegruppen.

Opptakene fra 1961 med Coltranes egen gruppe har noe av den samme rå, peisende karakteren. Coltrane selv utfolder seg langt friere enn på «My favorite Things». Og den hardtslående rytmegruppen med bassisten Reggie Workman, pianisten McCoy Tyner og trommeslageren Elvin Jones holder konstant temperaturen på kokepunktet. Eric Dolphys soloer på altsaksofon, fløyte og bassklarinett gir løfter om «things to come», løfter som han dessverre ikke nådde å innfri før sin tidlige død i 1964.

De to boksene med konsertopptak fra 1960 og 1961 er rapporter fra en turbulent periode da flere muligheter sto åpne. Etter Europaturnéene etablerte Coltrane det som er blitt kalt hans «klassiske kvartett», og Davis fikk etter hvert dannet sin «andre store kvintett». Og feltet falt til ro for en stund.

En alvorsmann

Bergens Tidende, 13.03.2015

Hjalmar Borgstrøm

Complete Works for Violin and Piano

Simax

Hjalmar Borgstrøm samlede verk for fiolin og klaver

I november 1890 skriver Edvard Grieg til vennen Frantz Beyer i Bergen og forteller at han har møtt en norsk komponist i København, en ung mann «som Pinedød er Kar for sin Hat og ikke at spøge med». Navnet er Hjalmar Borgstrøm, «et stort Orchestertalent». Men Grieg har visse betenkeligheter. For denne unge komponisten har ikke sans for det nasjonale, han bryr seg «Fanden om Fædrelandet». Han har studert i Leipzig og er orientert mot tidens tyske, senromantiske musikk.

Da Borgstrøm vendte hjem til Norge i 1903, var musikken hans fremdeles tyskinspirert. Han skrev store, alvorstunge orkesterverk i tradisjonen fra Wagner, Bruckner og Strauss, verk som ble spilt en del i samtiden, men som ikke satte seg varige spor. Etter hans død i 1925 ble de stort sett glemt. I de siste årene har plateselskapet Simax prøvd å åpne glemmeboken en smule, først med en innspilling av operaen «Thora paa Rimol», så med en rekke større orkesterverk. Og nå i februar kom en plate med kammermusikk innspilt av fiolinisten Jonas Båtstrand og pianisten Helge Kjekshus.

Borgstrøm har ikke skrevet mye for fiolin og klaver. Fire korte stykker og en sonate (op. 19), det er alt. De korte stykkene viser seg å være underholdende, munter salongmusikk, stilsikkert spilt av Båtstrand med lett, lys tone. Sonaten er en djerv komposisjon med overraskende melodiske og harmoniske kast. Og den får en entusiastisk fremføring av Båtstand og Kjekshus som er godt samspilt og fanger den helt rette klangen av Europa ved forrige århundreskifte.

Dette er neppe en plate som kommer til å starte en Borgstrøm-renæssanse, men den tegner i alle fall et annerledes bilde av denne norske alvorsmannen som ikke var «at spøge med». Og den rommer mye god musikk.

Dynamisk musikk

Musikkommentar, Bergens Tidende, 04.03.2015

I et intervju med TV2 nå nylig fortalte spillutvikleren Fredrik Sundt Breien om sine tidlige spillerfaringer og at han i sin tid skrudde musikken av fordi den var så enerverende.

Vi som satt og spilte Nintendos Super Mario på 1980-tallet, nikker gjenkjennende. Skulle du - og omgivelsene dine - overleve uten varige psykiske skader, måtte du rett og slett spille uten lyd.

Mye har skjedd siden den gang. Det er en verden i forskjell mellom 1980-tallets syntetiske, repeterende blipp-blopp musikk og de mektige lydlandskapene som åpner seg i de nye spillene fra 2000-tallet.

De musikalske mulighetene ble forbedret i løpet av den digitale revolusjonen på 1990-tallet. I dag råder en spilldesigner stort sett over samme tekniske og musikalske muligheter som en filmprodusent. Spillmusikken har også hatt samme økonomiske suksess som filmmusikken: Den er blitt et aktivum i seg selv, med er et internasjonalt marked for CD-innspillinger av musikk fra populære spill og en internasjonal fankultur. Fansene kan kjøpe noter med transkripsjoner av spillmusikken for klaver. Og så videre.

I løpet av denne utviklingen er også grensene mellom spill og filmer blitt flytende. Populære spill blir filmatisert, og populære filmer kommer i spillversjoner. Og komponistene beveger seg fritt omkring i dette åpne feltet. Filmmusikk og spillmusikk har mye tilfelles når det gjelder produksjon, økonomi og fortellermessig funksjon.

Men det er også viktige forskjeller. Filmkomponistene skriver musikk til avsluttede fortellinger som vanligvis varer fra halvannen til to timer. Spillkomponistene skriver musikk til begivenhetsforløp som ikke er fastlagt på forhånd og som i prinsippet kan vare uendelig lenge. Filmkomponistene kan la musikken følge fortellingen og bruke den til å «illustrere» eller «understreke» de fastlagte begivenhetene på lerretet. Spillkomponistene må skrive musikk som kan fortsette i flere timer, men som også kan avbrytes med en gang når den aktive spilleren velger å gå inn i en ny fase av forløpet.

For å løse disse oppgavene må spillkomponistene skrive en spesiell slags musikk. De kan gjerne - som filmkomponistene - bruke «ledemotiver» til å ledsage og innvarsle figurer og handlinger, men siden en gitt spillseksjon kan vare i timevis, kan de ikke basere all musikken på et gjenkjennelig melodisk materiale.

En av grunnene til at musikken til de gamle spillene ble opplevd som slitsom og enerverende, var nettopp at den var konstruert som uendelige repetisjoner av markante fraser. Mange moderne spillkomponister velger følgelig å tone det melodiske ned og skaper i stedet mer diffuse klangbilder som understøtter stemningene i avgrensede seksjoner av spillet.

Men hvis spillmusikken skal fungere skikkelig, må den også samtidig være «dynamisk», den må kunne varieres slik at den ikke virker kjedelig i lange strekk. Og den må kunne omstilles med en gang og tilpasses den nye situasjonen som oppstår når spilleren griper inn og endrer forløpet. 

Ikke alle spillkomponister klarer å løse disse motsetningsfylte oppgavene. Men når det lykkes, oppstår det forunderlige korrespondanser mellom spillets rammer, spillerens handlinger og musikkens bevegelser. Og det skapes estetiske opplevelser som er helt annerledes enn dem vi får på kino.

Den absolutte musikken

Bergens Tidende, 27.02.2015

Joachim Carr

Claves

En flott debutplate med sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner

Han virker som det absolutt motsatte av en konkurransepianist, og likevel vinner han hele tiden konkurranser! – skriver det sveitsiske plateselskapet Claves om Joachim Carr. De har et poeng. Den unge, stillfarende Bergenspianisten henter stadig nye seirer hjem. I oktober vant han samtlige priser ved den internasjonale Grieg-konkurransen i Bergen. Og da var det bare et par måneder siden han hadde vunnet konkurranser i Frankrike og Sveits.

Førstepremien i Sveits var en plateinnspilling for Claves. Platen – som er Carrs debutplate – er basert på det programmet han spilte i konkurransen, et fryktinngytende program som åpner med Schumanns Davidsbündlertänze (op. 6, 1837), fortsetter med Brahms’ Variationen (op. 21:1, 1857) og slutter med Alban Bergs Sonate (op. 1) fra begynnelsen av 1900-tallet.

Davidsbündlertänze er en musikalsk syklus, atten danser bundet sammen via gjentakelser av motiver, temaer, akkordrekker. Det ligger en personlig historie i bunn. Schumann bygget opp verket omkring et lite tema av Clara Wieck, hans kommende hustru. Og han markerte med sitater og initialer i notene at dansene skulle forstås som en dialog mellom de to sidene av hans personlighet. Men da andreutgaven kom i 1850, slettet han alle disse private, språklige referansene. Han hadde skjønt at Davidsbündlertänze er en ruvende, musikalsk konstruksjon som lever sitt eget liv og utvikler seg etter egne, interne regler.

Joachim Carr bruker utgaven fra 1850. Og han spiller nettopp de atten dansene som ett sammenhengende stykke «absolutt» musikk. Han konsentrerer seg om de subtile, indre balansene i dansene, om den overgripende formelle og tonale strukturen, om de musikalske elementene som dukker opp i stadig nye forkledninger og får verket til å henge sammen. Og i de to etterfølgende verkene demonstrerer han på et vis hvorfor Davidsbündlertänze ble en milepæl i musikkhistorien, i alle fall trekker han frem noen viktige spor etter Schumanns «rene», programløse musikk – først med Variationen der Brahms skaper en nærmest symfonisk, «abstrakt» klaversats ved å utsette et enkelt tema for en rekke formelle gjennomarbeidinger. Og etterpå med Bergs Sonate der alt det musikalske materialet som presenteres i de første taktene bearbeides og brennes opp slik at det ikke er mulig å legge noe nytt til når satsen er slutt. Til sist på platen kommer så det som trolig var Carrs ekstranummer på konserten i Sveits: to Schumann-sanger i et fargesprakende, nesten kitchy arrangement for klaver signert Frantz Liszt.

Carr viser seg i disse verkene som sterk, teknisk velfundert pianist. Spillestilen hans er nøktern, analytisk, reflekterende. Men aldri tørr og teoretisk. Han spiller lyttende, med øret vendt mot musikkens egne, indre bevegelser. Og klarer uten store pianistiske fakter å få disse kompliserte verkene til å leve.

Hvis du har andre tolkninger av de samme verkene i ørene, kan noen av Carrs valg virke overraskende. For eksempel toner han ned de lyriske, meditative aspektene av Brahms’ Variationen. Og i Bergs Sonate satser han mer på de senromantiske momentene enn dem som peker frem mot modernismen. Uansett slike detaljer ­– dette en flott debutplate, en plate som sender et sterkt signal om store kunstneriske ambisjoner. Og om et stort pianistisk talent.

Friskt, freidig, frekt

Bergens Tidende, 06.02.2015

Mozart

Vilde Frang, fiolin

Maxim Rysanov, bratsj

Jonathan Cohen, dirigent

Arcangelo

Warner Classics

Vilde Frang på reise tilbake til Mozart

 Det er litt av et sprang Vilde Frang gjør på sin nye plate, et sprang både i musikkhistorien og i musikalsk sensibilitet. På de tre foregående platene har vi hørt henne spille fiolinkonserter og fiolinsonater fra tiden rundt 1900 og frem mot modernismen, djerv og barsk musikk i spennet fra Richard Strauss til Prokofjev og Bartók. Nå går hun langt, langt bakover i historien, helt tilbake til den tidlige wienerklassikken, tilbake til den purunge Mozart. Og viser seg å være en ekte mozartianer.

Generalprøven hennes var en Asia-turne i 2012 der hun spilte Mozarts femte fiolinkonsert (K219) sammen med et orkester under ledelse av den engelske cellisten og dirigenten Jonathan Cohen. Det er også Cohen og hans lille, spreke tidligmusikkensemble Arcangelo som akkompagnerer henne på den nye platen – der vi i tillegg til den femte fiolinkonserten hører Mozarts første fiolinkonsert (K207) samt hans Sinfonia concertante (K364) der Frang får følge av den solide russiske bratsjisten Maxim Rysanov.

I litteraturen om Mozart kan vi lese at fiolinkonsertene ikke er helt på høyde med hans sene klaverkonserter – i tekstheftet til Frangs plate gjør forfatteren Graham Rogers likefrem et lite poeng ut av dette. Og det er vel riktig. På et vis. Mozart skrev fem fiolinkonserter. De er alle konstruert rett etter boken, samtidens bok, tre satser, hurtig-langsom-hurtig, de fleste i sonateform. Elegante rokokko-girlander i førstesatsen, sensuelle, sødmefylte stemninger i den langsomme satsen, og feiende triumf i sistesatsen.

Men det er likevel vanskelig å skjønne vitsen med slike sammenligninger. Mozart skrev disse fem konsertene mens han var i tjeneste hos erkebispen av Salzburg, den første da han var 17, resten da han var 19. Disse verkene er blitt til i et helt annet musikalsk univers enn de sene klaverkonsertene. De henvender seg til et annerledes publikum, de er skrevet av en annerledes komponist, av en begavet, ustyrlig tenåring, en ung vågehals som ville overraske tilhørerne sine, blende dem med musikalsk eleganse og vidd, slå benene vekk under dem med virtuose eksplosjoner.

Og det er nettopp slik Vilde Frang spiller de to fiolinkonsertene: friskt, freidig, frekt. Struttende av selvtillit. Med vågal virtuositet, med syngende, melodiske linjer, med lange, blomstrende fraseringer. Hennes lette, lyse spillestil passer veldig godt til den unge, kjepphøye Mozart, men det er også noe mer her. Samtidig med at hun får frem musikkens skimrende, kvikksølvaktige bevegelser, åpner hun opp for noen kvaliteter som også ligger i den, men som sjeldent kommer opp til overflaten i moderne fremføringer – plutselige utbrudd av sår melankoli, glimt av utrøstelige nattstemninger, momenter av ettertanke. Som for eksempel det berømte stedet i den femte konserten der Mozart plutselig stanser opp midt i orkestrets raske innledning og setter tempoet brått ned fra bred allegro til adagio – og lar solisten melde sin ankomst. De fleste moderne solistene presser seg gjennom dette uventede oppholdet, fremover mot den solistiske eksplosjonen. Frang gjør ikke det, hun gjør dette stedet, disse seks ettertenksomme taktene, til et lite, meditativt rom utenfor tiden, før verden våkner og går i gang igjen.  

Leif Ove og Harmonien

Bergens Tidende, 31.01.2015

Leif Ove Andsnes, klaver

Ragnhild Hemsing, fiolin

Eivind Gullberg Jensen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Strålende historiefortellinger med Leif Ove Andsnes og Bergen Filharmoniske Orkester

Fem musikere sitter i et hjørne av Grieghallen og spiller en sats fra en klaverkvintett av Boccherini, en liten, elegant rokokkomenuett – og så, uten overgang, smeller det store orkesteret til med Leonard Bernsteins dundrende Candide-ouverture. Og etterpå kommer det en strøm av musikkstykker, enkeltsatser fra klaverkonserter og symfonier, en Bach-transkripsjon, et korverk.

Nei, dette var ikke noen vanlig torsdag i Grieghallen, ikke en konsert etter det gamle, velkjente mønsteret. Dette var en konsert der Leif Ove Andsnes tegnet et bilde, sitt bilde, av Bergen Filharmoniske Orkester i anledning 250-års jubileet. Han hadde vært på skattejakt i arkivene og funnet frem begivenheter og verk fra orkesterets lange historie – han fortalte om starten i 1765, om overgangen fra amatørmusikk til profesjonelt orkester, om okkupasjonsårene, om Festspillene i 1953 med den store Stokowski som dirigent. Og han flettet sine egne erindringer inn i denne historien – om sitt første møte med orkesteret, om å høre Mahlers symfoniske verk som teenager, om sin debut med orkesteret som solist i Griegs klaverkonsert under Festspillene i 1988. Og mye mer.

Det ble en rørende, personlig farget fortelling om orkesteret og dets betydning for byen, for oss, med Andsnes i en imponerende dobbeltrolle – en engasjert, morsom formidler som uten omsvøp kan gå bort til klaveret og brake løs med tredje sats av Beethovens første klaverkonsert i et halsbrekkende tempo.

Bak seg hadde Andsnes dirigenten Eivind Gullberg Jensen og et orkester i toppform. BFO løftet og støttet solostemmene både i Beethoven-satsen og i den drømmende, andresatsen av Griegs klaverkonsert. Og Gullberg Jensen imponerte med en stram, presist regissert tolkning av den dramatiske sistesatsen i Gustav Mahlers første symfoni. I Mahler ble alle BFOs enorme klangressurser satt i spill. I Stokowskis orkestertranskripsjon av Bachs koralpreludium «Nun komm, der Heiden Heiland» ble det spilt med mindre besetning, med nesten kammermusikalsk fargelegging og med blomstrende solistiske innsatser i treblåserne. 

Andsnes var ikke den eneste solisten denne kvelden. Underveis hørte vi Ragnhild Hemsings fiolin i en gnistrende flott versjon av Ole Bulls virtuose Polacca Guerriera.

Til finalen hadde Andsnes valgt Beethovens Korfantasi. Siste år hørte vi ham spille den på Festspillene sammen med Mahler Chamber Orchestra og Det Norske Solistkor. Torsdag kveld var det store koret sammensatt av lokale krefter, av Bergen Filharmoniske Kor og en rekke amatørkor fra Nordhordland, alle under ledelse av Håkon Matti Skrede. Beethovens sammensatte verk ble en feiende avslutning på en fin kveld: Først Andsnes alene ved klaveret i den lange, virtuose improvisasjonssatsen, så dukker hovedtemaet opp i tett samspill mellom klaver og orkesteret. Og så braker det løs med 150 korstemmer som synger om kjærlighetens forløsende kraft.

«Musikere er strålende historiefortellere», skriver Bernt E. Bauge i katalogen til BFOs 250-års feiring. Leif Ove Andsnes, musikerne og sangerne demonstrerte det torsdag kveld.