Klangkunst

Bergens Tidende, 24.04.2012

Gesualdo: Quinto Libro di Madrigali

Hilliard Ensemble

ECM New Series

Raffinert vokalmusikk på grensen til det dekadente

 «Han finner ikke glede i annet enn musikk», skriver en samtidig kilde om italienske Carlo Gesualdo, prins av Venosa, greve av Conza. Han var melankolsk, innadvendt, depressiv.  Han burde interessere seg for sitt gods, sine penger, sin hær. Men det var musikken som var hans liv. Og trøst. Han skrev den selv – seks samlinger verdslige madrigaler og serier av religiøse motetter, fargestrålende, dissonantisk musikk som sprengte alle 1500-tallets stramme regler og rammer. I samtiden ble musikken hans møtt med undren. Og selv i dag virker den fremdeles overraskende, merkelig. Den engelske vokalkvartetten Hilliard Ensemble har hatt Gesualdos kirkemusikk på programmet i over tjue år. De innsang hans responsorier for ECM i 1990 på en plate som ga dem og musikken oppmerksomhet langt utover det vanlige vokalpublikums grenser. Nå har de tatt tak i Gesualdos femte samling av madrigaler. Den ble trykt i 1611, men når Hilliard kvartetten og deres støttespillere synger disse verkene, klinger de nesten som nåtidig avantgardemusikk. Raffinert klangkunst på grensen til det dekadente.   

Mot lyset

Bergens Tidende, 24.04.2012

Ad Lucem

Anders Jormin

ECM

Latinske tekster og forsiktig frijazz

Platen heter Ad Lucem, «mot lyset». Det er sangerne Mariam Wallentin og Erika Angell som framfører tekster av Anders Jormin akkompagnert av Fredrik Ljungkvist på klarinett og saksofon, Jormin selv på bass og Jon Fält på trommer. Jormins tekster er skrevet på latin. «Latin synes å ha en nesten magisk evne til å favne og uttrykke hva menneskeheten har behov for å kommunisere», sier han. Jeg vil ikke utelukke han har rett. Men det hadde nå vært hyggelig om det hadde fulgt tekster – gjerne oversettelser – med platen. Det er faktisk en stund siden jeg hadde latin på skolen, så jeg er redd for at det ikke blir mye kommunikasjon mellom Jormin og meg. Men musikken låter i alle fall utmerket. Wallentin og Angell følger hverandre tett og skaper fine, harmoniske samklanger, Ljungkvist improviserer rundt dem med tørr, luftig klang og Jormin romsterer i bunnen av lydbildet med stor, fyldig basstone. Stilen er forsiktig frijazz, og samtidig har hele prosjektet en lett arkaiserende karakter, litt som musikk til filmer om middelalderen.      

Hjertegripende vakkert

Bergens Tidende, 20.04.2012

Ingrid Fliter, klaver

Kazushi Ono, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Ingrid Fliter spiller Chopin i Grieghallen

Det er noe eksklusivt over argentinske Ingrid Fliter. Hun tilhører pianistenes internasjonale toppsjikt.  Hun fikk The Gilmore Award, pianistenes Nobelpris, i 2006. Men hun har nesten ikke utgitt plater. Så det var litt av en begivenhet at BFO kunne presentere henne live i Grieghallen i går kveld. Og så til og med i musikk av Chopin – den komponisten hun først og fremst har konsentrert seg om.

Det var Chopins klaverkonsert nr. 2 som sto på programmet. Og det ble Chopin nettopp slik man drømmer om det: blomstrende, grasiøst, med både vare, lyriske passasjer og et stort, muskuløst utrykk i de dramatiske avsnittene. Men først og fremst med en voldsom intensitet og en strømmende, nesten improvisatorisk frihet i foredraget. Ekstranummer? En hjertegripende vakker tolkning av Chopins Nocturne op.9. nr. 3.

Kveldens dirigent, japanske Kazushi Ono, favner bredt. Da han var i Bergen i 2010 hadde han senromantisk musikk på programmet, og førte blant annet BFO gjennom en formidabel tolkning av Mahlers syvende symfoni. I går kveld gjaldt det musikk i den helt andre enden av den musikalske skalaen. Til innledning hans landsmann Toshio Hosokawas «Woven Dreams», et relativt nyskrevet stykke samtidsmusikk der store, komplekse klangflater settes opp mot hverandre og drives framover i et langsomt crescendo. Umiddelbart virker stykket formløst, men jo mer man hører, jo mer oppdager man at det hele tiden skjer noe inne i klangene, små melodiske fraser, rytmiske effekter, klokker og støy. Hvordan var framførelsen? Vanskelig å si. Litt rå og røff, kanskje. Men verket er så nytt at det ikke er noen referanseinnspillinger som kan brukes som sammenligningsgrunnlag. Uansett: et spennende verk man gjerne vil høre igjen.

Og etter Chopin og pausen ble det Maurice Ravels suite fra musikken til balletten Daphnis et Chloé i en stram og skarp tolkning. Som sine steder nesten liknet Hosokawas drømmebilder.

Lengselens drama

Bergens Tidende, 19.04.2012

Claude Debussy: Pelléas og Mélisande

Regi: Wouter Van Looy

Dirigent: Marit Strindlund

Oxalys Ensemble

Den Nye Opera

Logen

Vellykket, bevegende framførelse av Pelléas et Mélisande i kammermusikalsk versjon

Hvem kan skrive den ideelle libretto, ble Debussy spurt i 1889. «En som bare antyder det som skal sies», svarte han. Den ideelle teksten måtte være kort, uten store scener, og uten større dialog. Et par år senere fant han hva han ønsket i belgiske Maurice Maeterlincks skuespill «Pelléas et Mélisande». Operaen av samme navn hadde premiere i disse dagene for 110 år siden. I går ble den framført i Logen, i en kammermusikalsk versjon produsert av belgiske Muziektheater Transparant i samarbeid med Den Nye Opera.

Historien er enkel, men uklar, svevende. To brødre elsker samme kvinne, deres sjalusi får dødelig utgang. Hvordan det ble slik, er vanskelig å si. Alle forbindelseslinjene mangler. Vi vet ingenting om personene og deres forhistorie. Og det skjer nesten ingenting underveis. «Dette er utelukkende et lengselens drama», skrev Maeterlinck selv om teksten sin, og i Debussys opera blir den drømmende, strømmende musikk et viktig uttrykk for denne lengselen. I Logen ble den framført av det fine Oxalys Ensemble under sikker ledelse av svenske Marit Strindlund. Belgiske Annelies Van Parys som hadde arrangert denne versjonen, hadde på imponerende måte klart å redusere Debussys orkesterpartitur og samtidig bevare hans overdådige klangrikdom.

Det var andre reduksjoner denne kvelden. Regissøren Wouter Van Looy hadde gitt avkall på det tradisjonelle scenebildet. Historien ble framført som i en konsertversjon med sangerne oppstilt langt fra hverandre, men ble samtidig akkompagnert av en videoprojeksjon som noen ganger antydet handlingen i tåkete, slørete bilder, andre ganger skisserte et rom, en skog, en sjø. Også denne reduksjonen fungerte veldig godt. Den understreket det uklare, uhåndgripelige i stykket og førte til konsentrasjon om Maeterlincks tekst som i løpet av forestillingen oppbygger et særegent lyrisk univers ved hjelp av helt enkle symboler – lys, mørke, vann.

At det alt i alt ble en vellykket og merkelig bevegende forestilling, skyldtes ikke minst et lag gode sangere på scenen: Florian Just og Diana Higbee i rollene som det unge elskende paret Pelléas og Mélisande, Andreas Jankowitsch som en overbevisende autoritativ Golaud på vei inn i galskapen. Og i de mindre rollene Marie-Noële Vidal som Geneviéve og norske Knut Stiklestad som den gamle kong Arkel.

Romantisk skumring

Bergens Tidende, 17.04.2012

Schubert: Schwanengesang

Matthias Goerne, Christoph Eschenbach

Harmonia mundi

Matthias Goerne med overbevisende nytolkning av Schuberts Schwanengesang

Den unge mannen har mistet sin elskede, han lenges, han minnes. «Jeg sto i dunkle drømmer og stirret på hennes bilde». Det er Matthias Goerne som synger Heinrich Heines dikt «Ihr Bild» i Schuberts tonesetting. Han blender stemmen ned, gjør den nesten tonløs. Og legger en spøkelsesaktig, motløs kulde innover det romantiske tablået. Først til aller sist kommer det store følelsesutbruddet. Stemmen hans får klang og dybde og en kraft som presser den mot uttrykkets grenser. Det er ikke noen selvforelsket romantiker som synger dette. Det er en mann som er dypt berørt av tapet og sorgen og som uttrykker en rasende fortvilelse på grensen til galskap. 

«Hennes bilde» og fem andre Heine-dikt var noen av de siste tekstene Schubert tonesatte. Etter hans død ble de samlet og utgitt sammen med åtte lieder til tekster av Ludwig Rellstab. Fellestittelen ble «Schwanengesang», svanesang. Og selv om det ikke var Schuberts plan at disse 14 sangene skulle bringes sammen og danne en helhet, så er det likevel påfallende mange tematiske fellestrekk mellom dem. Både hos Rellstab og Heine er det mye sorg, mye halvlys og galskap.

Goerne har sunget svanesangene før, også på plate. I 2005 utga han dem i et live-opptak fra Wigmore Hall med Alfred Brendel ved klaveret. Nå kommer de som bind seks i hans Schubert-serie på harmonia mundi, denne gang akkompagnert av Christoph Eschenbach, bedre kjent som dirigent for ulike amerikanske orkestre.

Goernes mørke, varme barytonstemme har fremdeles overdådig fylde og klang. At omfanget er like enormt som før, demonstrerer han igjen og igjen når han uten besvær springer fra det dypeste, malmfulle registeret helt opp i tenorenes kjerneområde. I løpet av Schubert-serien har vi kunnet følge denne store stemmens utvikling over tid, men også, og vel så viktig, opplevd hvordan Goernes forhold til musikken og tekstene endrer karakter jo eldre han blir. Mens svanesangene i opptaket med Brendel hadde en nesten klassisk avklaret ro, trekker han nå opp sangenes indre konflikter i langt høyere grad enn før. Han markerer de brå musikalske stemningsskiftene med skarpe endringer i stemmens karakter, og han dveler ved tekstenes mørke, gale aspekter. Spesielt får han fram helt nye, demoniske sider av Heine-sangene. 

De 14 svanesangene pluss en ekstra lied til tekst av Rellstab – det gir en times spilletid. Og det burde vel holde? Men utgivelsen inneholder også en cd der Christoph Eschenbach sitter alene ved flygelet og spiller Schuberts siste sonate (D 960). Det er riktignok et visst musikalsk slektskap mellom svanesangene og denne sonaten, men det spørs likevel om koplingen er så lur. For Eschenbach som ellers er en god støtte for Goerne, er ikke noen overbevisende solopianist. Hans tolkning av denne svære sonaten er for det meste tørr og prosaisk, men også noen ganger preget av eiendommelige tempovalg og demonstrativt aparte fraseringer.

Underholdende scenemusikk

Bergens Tidende, 17.04.2012

Johan Halvorsen: Orchestral Works Volume 4

Melina Mandozzi, violin

Ilze Klava, bratsj

Neeme Järvi, dirigent

Bergen Philharmonic

Chandos

Siste plate i serien med Johan Halvorsens musikk

Neeme Järvi og BFO er kommet til veis ende med Johan Halvorsen-serien på Chandos. Fire plater er det blitt til. Nummer fire presenterer – som de tre foregående – et blandet program. Her er Passacaglia – Halvorsens populære Händel-variasjoner for strykerduo – velopplagt spilt av BFOs konsertmester Melina Mandozzi og bratsjisten Ilse Klava. Og her er hans orkestrering av Griegs «Brudefølget drager forbi» og to «Rhapsodies norvegiénnes» basert på norske folketoner. Men først og fremst er her eksempler på den slags musikk Halvorsen ble berømt for gjennom sin lange karriere som dirigerende teaterkomponist: Underholdende scenemusikk skrevet i et romantisk tonespråk og instrumentert med sikkert håndlag og sans for flotte, dramatiske effekter. Den sjarmerende suiten «Norske Eventyrbilleder» (op. 37) som er basert på musikk til en juleforestilling for barn, er et godt eksempel i så måte. Ikke alle verkene på platen er like interessante, men Neeme Järvi og BFO spiller det hele med vanlig profesjonalisme og godt humør.

Stillferdig konversasjon

Bergens Tidende, 03.04.2012

Saltarello

Garth Knox, Agnès Westerman, Sylvain Lemêtre

ECM New Series

Et musikkhistorisk miks

På Ultimafestivalen siste høst spilte irsk-skotske Garth Knox solostykker for bratsj av Berio, Scelsi og Sciarrino.  For en uke siden var han tilbake i Oslo, nå på Nasjonal jazzscene der han improviserte sammen med Christian Wallumrød og Karl Seglem. Knox er en musiker som ikke kjenner grenser.

Han har en lang karriere bak seg som bratsjist i to av samtidsmusikkens mest prestisjetunge institusjoner, først Ensemble Intercontemporain på 80-tallet, så Arditti-kvartetten fra 1990. Etter han gikk solo i 1998, har han fortsatt å spille samtidsmusikk, men også beveget seg i alle mulige andre retninger. Han spiller middelalderfele og drar på tokt i den eldre musikkhistorien. Han spiller viola d’amore, bratsjens barokkfetter, som han kombinerer med elektronikk. Og han spiller improvisasjonsmusikk. Jazzinteresserte vil for eksempel huske ham fra Frode Haltlis plate «Passing Images» der han spilte sammen med Maja Ratkje og Arve Henriksen.

I 2008 utga han et musikkhistorisk miks på ECM sammen med cellisten Agnes Westerman. Hun er også med på den nye platen som er basert på et tilsvarende opplegg: Programmet spenner fra Hildegard von Bingens 1100-tall til Kaija Saariahos 2000-tall, med verk av Purcell, Vivaldi, Dowland og Knox selv skyvet inn imellom. Tittelen «Saltarello» henspiller på en middelalderlig danseform, en «springar» med tramp i gulvet. Et par slike danser er også med på platen, og den starter og slutter med arrangementer av engelske folketoner. 

Mister verkene ikke sitt historiske særpreg i et slikt program? Det er et spørsmål Knox trolig ikke har sans for. Han tenker ikke historisk, han legger ikke musikk i kronologisk orden, han forsøker ikke å spille verkene «autentisk».  Han har valgt dem fordi han har gjenkjent noe i dem, hørt noen fellestrekk, noen stemninger, noen melodiske vendinger. I tillegg har han selv omarbeidet og arrangert alt for bratsj og cello og så å si gjort verkene til sine egne.

Resultatet er blitt en fin, lavmælt plate der komponister og verk konverserer stillferdig med Knox og Westerman på tvers av århundrene, en «typisk» ECM-plate med vekt på klare, rene klanger og lange melodiske linjer, men også med rytmisk snert, spesielt i de folkemusikalske numrene der det er gjesteopptreden av den franske perkusjonisten Sylvain Lemêtre.

Kaija Saarihos «Vent nocturne», to stykker for bratsj og elektronikk fra 2006, er tilegnet Knox.  De passer forbløffende godt til både von Bingen og Dowland. Det mest avanserte verket på platen er visst i virkeligheten Vivaldi-stykket der Knox simpelthen har tatt en hel konsert for viola d’amore, strippet den for alle orkesterstemmer og redusert den til solostemmen og en bassgang. Det høres barbarisk ut. Men når Knox og Westerman viser det musikalske skjelettet fram, klinger det på en gang meget moderne, meget avansert og meget Vivaldisk.

Rom til å puste

Bergens Tidende, 27.03.2012

Brahms: Sonatas for Viola & Piano Op. 120

Henninge Landaas, bratsj

Tim Horton, klaver

Lawo

Ny, norsk tolkning av Brahms og hans bratsjsonater

Brahms sluttet å komponere i 1890, men startet igjen da han hørte klarinettisten Richard Mühlfeld. Resultatet ble fire sene verk for klarinett – en trio, to sonater og en kvintett. Senere skrev han også bratsjversjoner av de to sonatene. Selv var han ikke tilfreds med resultatet, men forlaget ville ha det slik. I tekstheftet til den nye Lawo-platen følger pianisten Tim Horton Brahms et stykke på vei og liksom unnskylder bratsjversjonene. Det er det ingen grunn til. Platen selv er vel egentlig det beste argumentet for at dette er fullgyldige Brahms-verk. Henninge Landaas spiller dem med varm, mørk klang i bratsjen, og Horton er en solid partner. De nærmeste norske konkurrentene i dette repertoaret er Lars Anders Tomter og Leif Ove Andsnes som i Virgin-innspillingen fra 1993 ga sonatene et skarpt, kontrastfylt, nærmest heseblesende ungdommelig uttrykk. Landaas og Hortons tolkning er annerledes – og et utmerket alternativ i så måte. De velger brede, ganske langsomme tempi, de runder kantene, de understreker de melodiske linjene og den rike harmonikken. Og gir disse alderdomsverkene rom til å puste.

Sol og fylde

Bergens Tidende, 27.03.2012

Edvard Grieg: String Quartets

Arne Nordheim: Rendezvous

Stephan Barratt-Due, dirigent

Oslo Camerata

Naxos

Kammermusikk av Grieg og Nordheim i transkripsjoner for strykeorkester

Det er ingen grunn til bekymring. Griegs to forsøk i kvartettgenren, opus 27 i g-moll og den ufullendte i F-dur, tåler godt å bli spilt av et stort strykeorkester. Arrangementene som er skrevet av Alf Årdal, fungerer fint. Man hører selvsagt at det er flere musikere på hver stemme. I tillegg er klangen gjort kraftigere ved at cellostemmen er fordoblet med kontrabass. Men verkene blir ikke blåst ut av proporsjon, arrangementene er foretatt med musikalitet og diskresjon. Og faktisk kler det Griegs spede vekster å få litt mer sol og fylde. Oslo Camerata under ledelse av Stephan Barratt-Due spiller Årdals arrangementer med rytmisk spenst og omhu for klang og frasering. At det andre verket på platen står noe blekere i sammenhengen, er nok ikke orkesterets skyld. Arne Nordheim skrev «Rendezvous» for strykeorkester i 1986, men egentlig er det snakk om en versjon av hans strykekvartett fra 1956, et litt ubesluttsomt, fritonalt verk fra tiden før han ble elektronavantgardist. Oslo Cameratas framførelse er forsiktig. Og kanskje litt vel respektfull, litt for bokstavtro.

Spørsmål om autentisitet

Bergens Tidende, 20.03.2012

Georg Friedrich Händel: Die Acht Grossen Suiten

Lisa Smirnova, klaver

ECM New Series

Händel-suiter for cembalo spilt på moderne flygel

Åtte suiter, åtte samlinger av korte dansesatser, utgitt i London i 1720. Händel skrev dem «pour le Clavecin», for cembalo. Russiske Lisa Smirnova spiller dem på et moderne konsertflygel. Og da er vi med en gang oppe i den gamle diskusjonen om «autentisitet» – en diskusjon som ikke bare handler om valg av instrument, men også om framføringspraksis, og om de 300 år som skiller komponisten Händel fra musikeren Smirnova. Platen gir vel ingen entydige svar på de spørsmålene den reiser.  På den ene side spiller Smirnova klart og skarpt, med swingende energi i de raske satsene og et fritt blomstrende uttrykk i de langsomme, gjennomornamenterte satsene. Det er mye her som minner om Glenn Goulds tolkninger av de samme verkene. Men på den annen side har hun en tendens til å bli litt for mekanisk, pumpende i uttrykket når tempoet settes opp, noe som ofte gir de raske satsene et visst monotont preg. Og det hender at intensiteten hennes svikter i de langsomme satsene. Men, likevel, for den som ønsker en innspilling av suitene på moderne flygel, er dette et godt alternativ.

Gjenbruksstrategier

Bergens Tidende, 20.03.2012

Berio: Realisations

Michael Collins, klarinett

Roderick Williams, baryton

Edward Gardner, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Chandos 

BFO og dirigenten Edward Gardner med overbevisende Berio-tolkninger

Det var ikke lett å bli klok på Luciano Berio (1925-2003). Han var en sentral figur i etterkrigstidsmodernismen, men i motsetning til kolleger og venner brøt han aldri helt med den musikkhistoriske tradisjonen. Han kombinerte samtidens mest avanserte komposisjonsteknikker med eldre, tonale skrivemåter. Og han innkorporerte stumper og stykker av tidligere musikk i sine egne verk, mest spektakulært i «Sinfonia» (1968) der tredje sats simpelthen er scherzoen fra Mahlers andre symfoni mikset med et halvt hundre sitater av komponister i spennet fra Brahms til Boulez. 

«Sinfonia» er ikke med på den nye platen med BFO og den engelske dirigenten Edward Gardner. Det er til gjengjeld tre verk som demonstrerer andre aspekter av Berios musikalske gjenbruksstrategi.

Hovedverket «Rendering» (1989) er basert på tolv noteark med skisser til en symfoni som Schubert aldri rakk å fullføre. Berio har ikke forsøkt å «rekonstruere» et verk her, han har lagt stykkene på rekke, orkestrert dem og skrevet en ramme omkring dem – slik at resultatet blir en slags musikkhistorisk montasje der fragmenter av Schuberts og Berios musikk dukker opp og glir inn over hverandre og fader ut. Det andre større verket på platen er en orkesterversjon av Brahms’ sonate nr. 1 for klarinett og klaver. Her har Berio nesten ikke skrevet noe selv – bare et par takter i starten av første og andre sats. Og platen slutter med en orkesterversjon av seks tidlige Mahler-sanger der det bare er instrumenteringen som stammer fra Berio.

Berio dediserte i sin tid Rendering til dirigenten Riccardo Chailly. Og Chaillys versjon fra 2004 med Verdi-orkesteret fra Milano er en opplagt referanseinnspilling – i tillegg til Rendering inneholder den også Brahms-transkripsjonen. BFO og Gardner klarer seg veldig godt i denne sammenligningen. Der Schubert-fragmentene i Rendering har et hardt og kantet preg hos Chailly og så å si trekkes framover i tid, får de hos BFO en letthet og en drømmende romantisk klang som passer godt til det vare, skjøre uttrykket i Berios egne bruddstykker.  

Det er vanlig å si at Berios transkripsjon av Brahms er for massiv, for kompakt. I Chaillys versjon er det kanskje noe om snakken: Et stykke som er tenkt og skrevet for bare to instrumenter, er blåst opp på et litt for stort lerret – virker det som. Men slik BFO spiller transkripsjonen, rammes den egentlig ikke av denne kritikken, for det er noe nesten kammermusikalsk over tolkningen – dempet, klart orkesterspill og flotte soloinnsatser når Berio legger klaverets melodilinjer over i treblåserne. I tillegg har BFO den fremragende engelske klarinettisten Michael Collins med på laget som solist.

De seks Mahler-sangene står noe svakere i sammenhengen. Selve orkestreringen klinger overbevisende nok, meget Mahler’sk, men barytonen Roderick Willams virker litt for blek og tilbakeholdende i uttrykket.

På vei ut i verdensrommet

Bergens Tidende, 13.03.2012

Zvezdochka in Orbit

Ernst Simon Glaser

Peter Szilvay

Norwegian Navy Band Bergen

Aurora

Uvanlig par utforsker nytt terreng

En ensom cello i klinsj med et blåserkorps? Det høres umiddelbart risikabelt ut. Og når Forsvarets Musikkorps Vestlandet (FMKV) nå utgir plate med cellisten Ernst Simon Glaser som solist, har de da heller ikke mange musikkhistoriske fortilfeller å vise til. Repertoaret for denne spesielle instrumentkombinasjonen er beskjedent. For å si det mildt.

Likevel er dette blitt en ganske innholdsrik plate – der FMKV presenterer fire veldig forskjellige verk og, ikke minst, får anledning til å demonstrere den musikalske bredden korpset rår over.

Jacques Iberts konsert for cello og 10 blåsere (1925) er både det eldste og det mest tradisjonelle av verkene på platen: Tre enkle, diverterende satser med gode melodier i celloen og gjennomsiktig orkestrering i blåserne. Lyrisk, humoristisk musikk, typisk både for Ibert og for periodens franske komponister i den lettere sjangeren.

Spranget fram til neste verk er stort, både i tid og i holdning. Fredrich Gulda (1930-2000) var ikke bare en stor klassisk pianist, han var en mer enn habil jazzpianist og han var komponist. Hans konsert for cello og blåsere fra 1980 er et stykke musikalsk postmodernisme, vidtfavnende og altetende som ham selv. I førstesatsen spiller celloen virtuost syngende og improviserende over bluesakkorder med tradisjonell big band-akkompagnement, og avbrytes så med mellomrom av en innsmigrende melodi med klang av østerriksk folketone. Slik fortsetter det gjennom fem satser med stadige sammenstøt og brudd og ironiserende sitater. Her er hint av Mozart og Schubert, men også av jazz og rock – og i sistesatsen hører man ekkoer av Sousas amerikanske marsjer.

De to siste verkene er norske. Olav Anton Thommesen er representert med «The Phantom of Light», et kort, utydelig verk for cello og ti blåsere fra 1990. Da er det mer substans i «Zvezdochka in Orbit», stykket som har gitt platen navn. Det er skrevet av Jon Øivind Ness. Og han har ikke forsøkt å dempe konflikten mellom den spinkle cellotonen og den massive messingklangen. Han spiller den helt ut, hele tiden – med celloen hvinende og jamrende i det høyeste registret i stadig kamp med orkesterets tunge, kompakte klangblokker. Flott, nesten skremmende intens musikk.

Ernst Simon Glaser gjør ikke bare en imponerende innsats i de teknisk krevende, ekvilibristiske solostemmene. Han finner det rette musikalske uttrykket til hvert av verkene – syngende og humørfylt hos Ibert, swingende hos Gulda, deklamerende hos Ness. Like imponerende er FMKV. Dette er en plate der dirigenten Peter Szilvay virkelig får vist hva disse superprofesjonelle blåserne kan klare. Og hvor stort et musikalsk register de spenner over.

Blodrik cellomusikk

Bergens Tidende, 06.03.2012

Miklós Perényi: Britten, Bach, Ligeti

ECM New Series

Alternative tolkninger av Bachs og Brittens cellomusikk

Ungarske Miklós Perényi er en av de cellistene som nådde å studere hos Pablo Casals. Og er det ikke noe som minner om den gamle spanske mesteren her på denne platen? På programmet står Bachs sjette suite for solocello (BWV 1012) sammen med Benjamin Brittens tredje solosuite (op. 87). Perényi spiller begge verk med solid teknikk, med god sans for de kontrapunktiske passasjene, og først og fremst med framdrift, flyt og lange, deklamerende linjer. Celloen hans synger som hos Rostropovitsj – som jo er den uunngåelige referansen i dette repertoaret. Men Perényi spiller samtidig med en større, mørkere og mer ru tone enn Rostropovitsj, og fraseringene hans har en tyngde som nettopp peker bakover i retning av Casals.  Der Rostropovitsj alltid trakk fram det dansante i Bachs suiter, understreker Perényi det melodiske stoffet og legger mindre vekt på de rytmiske aksentueringene. Ikke at det er noe galt i det. Dette er blodrike, kraftige tolkninger, både av Bach og Britten. Og i tillegg spiller Perényi, som en slags ekstranummer, en fritonal, folketoneinspirert solosonate skrevet av Györgi Ligeti omkring 1950 – før han så å si ble Ligeti.

Musikkteater

Bergens Tidende, 06.03.2012

Sofia Gubaidulina

The Canticle of the Sun

Gidon Kremer, fiolin

ECM New Series

To veldig ulike konserter for strykere

Det er klokker og bjeller og buldrende slagverk. Det er lysende durakkorder, voldsomme dissonanser og vare orkesterklanger helt på grensen av det hørbare. Jo da, de to verkene på Gubaidulina-platen rommer alle de trekkene vi vanligvis forbinder med musikken hennes. Og likevel er de helt forskjellige. «The Lyre of Orpheus» (2006) er en liten konsert for fiolin og strykeorkester, stramt komponert og presist framført av en anropende og inntrengende Gidon Kremer i spissen for Kremerata Baltica. Det andre verket, The Canticle of the Sun (1998), er en konsert for cello, kammerkor, slagverk og celeste. Solostemmen var opprinnelig skrevet til Mstislav Rostropovitsj. Her spilles den av Nicolas Altstaedt, Gidon Kremers etterfølger som kunstnerisk leder av Lockenhaus-festivalen. Altstaedt er en god cellist og har mange fine, ekspressive sekvenser. At han ikke helt klarer å få verket til å samle seg, skyldes kanskje at det egentlig er skrevet som et stykke musikkteater der solisten beveger seg omkring mellom sangerne og skaper en rekke visuelle og romlige effekter som vanskelig kan fanges på plate.

Når fem blir til tretten

Bergens Tidende, 28.02.2012

Zanussi 13 

Live

Moserobie

Liveopptak fra jubileumskonsert med Per Zanussi

Det aller siste nummeret er forbi. Applausen slutter. Og rett før lyden fader ut, hører man Stavangerbassisten Per Zanussi si til publikum: «Ses om ti år». Han får sikkert rett. For selv om platen er innspilt i fjor ved en konsert der gruppen Zanussi Five feiret tiårsjubileum, virker det ikke som om sjefen er ved å bli trett eller løpe tørr for ideer. Etter platen å dømme har han musikalsk brennstoff nok til å holde gruppen kjørende i ti nye år.

Da Zanussi Five startet i 2001, vakte den en del oppsikt på grunn av den aparte besetningen: Ikke noe akkordinstrument, bare bass og trommer i rytmegruppen. Og så tre saksofoner i front.

Det har vært litt utskiftinger underveis, men de siste årene har gruppen utover Zanussi selv bestått av saksofonistene Kjetil Møster, Jørgen Mathisen og Eirik Hegdal med Gard Nilssen på trommer. De var alle med på jubileumskonserten i fjor. Men i dagens anledning hadde Zanussi satt ekstra trumf på og utvidet blåserrekken med saxofonistene Jonas Kullhammar, Martin Kuchen, Rolf-Erik Nystrøm, Mikko Iannanen og Klaus Holm pluss trombonisten Øyvind Brække. Gard Nilssen hadde fått selskap av trommis-kollega Per Oddvar Johansen og Stian Westerhus var med på gitar.

Ni blåsere, to slagverkere pluss bass og gitar– det blir det lyd av. Stor, saftig lyd. Og flott musikk som har den spesielle zanussiske blandingen av frynsete arrangementer og frie utblåsninger. Her er skjeve melodier og smektende ballader. Her er tett ensemblespill som plutselig sklir ut i kollektiv improvisasjon. Zanussis musikalske univers er et åpent landskap fullt av merkelige innfall og overraskelser, et sted der 60-tallsjazz møter funk og frijazz og afrobeat. Han legger selv bunn med fulltonende bass. Og han har også selv skrevet det meste av materialet, bortsett fra at Ornette Colemans «Street Woman» og Fela Kutis «Johnny Just Drop» dukker opp underveis. 

Det er eksplosiv feststemning over hele konserten. Dette er musikk avlevert med trøkk og schwung og en god porsjon humor. Tekstheftet er sparsomt med opplysninger så det er ikke til å si hvem som spiller hva. Men alle tretten musikere er tydeligvis begeistret over å få lov til å smelle til og blåse sokkene av publikum med stor lyd.

Man skulle selvsagt ha vært der, den januardagen i Oslo. Men platen gir i det minste et godt inntrykk av festen. Og man blir uunngåelig i godt humør av den oppglødde stemningen og det musikalske overskuddet.

Organisk vekst

Bergens Tidende, 28.02.2012

Per  Nørgård: Violin Concertos & Spaces of Time

Peter Herresthal, fiolin

Rolf Gupta, dirigent

Stavanger Symphony Orchestra,

BIS

Autoritative tolkninger av Per Nørgårds fiolinkonserter

Det kan diskuteres om Per Nørgård er den mest betydningsfulle danske komponist etter Carl Nielsen – slik det forkynnes i tekstheftet. Men han står uten tvil sentralt i dansk musikkliv, både i kraft av en produksjon som spenner over et halvt århundre og som praktiserende teoretiker med spesiell interesse for musikk som springer ut av enkle prinsipper og utfolder seg i konstant, organisk vekst. På den nye platen hører vi Nørgårds to fiolinkonserter. Den første er fra slutten av 1980-tallet, men spilles her i en revidert versjon for kammerorkester fra 2001, samme år som den andre konserten er komponert.  Solisten, norske Peter Herresthal, har arbeidet tett sammen med Nørgård og presenterer her en teknisk overbevisende og autoritativ tolkning. Og klarer samtidig å ta vare på musikkens flertydighet og de lyriske stemningene som alltid ligger innvevd i Nørgårds musikk. Rolf Gupta og Stavanger Symfoniorkester legger en sikker ramme om tolkningene. Og spiller i tillegg Nørgårds «Spaces of Time», et orkesterverk fra 1991 med solistiske klaverinnslag som her spilles av Ida Mo.

Fargestrålende musikalske rom

Bergens Tidende, 21.02.2012

Ruben Sverre Gjertsen: Gamelan Terrains

Pierre-André Valade, dirigent

BIT20 Ensemble

Aurora

Et møte med Ruben Sverre Gjertsens kompromissløse, insisterende musikk

Ruben Sverre Gjertsen kan ikke klage over manglende oppmerksomhet. Det internasjonale selskapet for samtidsmusikk, ISCM, satte hans musikk på programmet under verdensmusikkdagene i Sveitz i 2004. Pierre Boulez bestilte og urfremførte verket «Circles» på Luzernfestivalen i 2006. Og samtidsmusikkens franske flaggskip, Ensemble Intercontemporain, har hatt andre av hans verk på repertoaret.

At Gjertsen stort sett er den eneste norske samtidskomponisten som kan vise til gjennomslag på dette internasjonale nivået, er kanskje ikke så rart. Det er noe i musikken hans som ligger i forlengelse av den høymodernistiske tradisjonen og som spiller inn i tendenser og holdninger som framdeles er levende i det internasjonale miljøet. Ikke slik å forstå at Gjertsen kan knyttes til en bestemt komposisjonsteknikk eller en bestemt estetisk skole, men han har – som komponistene i den store tradisjonen – en kompromissløs, insisterende holdning til stoffet, en hardnakket vilje til å utforske musikkens materialitet, til å eksperimentere med nye klanglige muligheter i uvante instrumentsammensetninger. Og til å bevege seg inn i det feltet der musikken oppløser seg og forvandler seg til noe annet, til støy, lydskulptur, performance.

Noen av resultatene fra Gjertsens eksperimenter kunne man høre på platen «Grains» som innbrakte ham Spillemannsprisen i 2010. Nå kommer «Gamelan Terrains», en imponerende plate der BIT20 og dirigenten Pierre-André Valade tegner et bredere bilde av produksjonen hans.

Det eldste og mest tradisjonelle verket på platen er «Miniatures II» fra 1999 der John-Arild Suther setter en serie tromboneeffekter opp i dialog med slagverkeren Peter Kates. I «Lied» fra 2005 er det også bare to musikere i spill, en sanger og en pianist, men dette er likevel ikke noen tradisjonell liedframføring – for Gjertsen har oppløst både tekst og musikk og lar sopranen Silje Marie Aker Johnsen slynge lydfragment fra et dikt av Paul Celan ut mot Ellen Ugelviks preparerte klaver. 

«Jeg er interessert i det som skjer musikalsk når informasjonsmengden er stor», sa Gjertsen i et intervju i 2006. Hva som skjer når musikken bygges opp i stadig mer komplekse strukturer, kan man høre i resten av verkene på «Gamelan Terrains». De er alle skrevet for større kammerbesetninger, og alle komponert som ukoordinerte lag av forløp og klanger slik at det er umulig for øret å skille hva som er musikalsk forgrunn og hva som er bakgrunn. Resultatet blir information overload slik Gjertsen snakket om det i intervjuet. Men selv om det er umulig å få en samlet, strukturert opplevelse av musikken, bryter den ikke sammen av den grunn. Den folder seg ut som et rom øret kan vandre i, et fargestrålende, kaleidoskopisk rom der det hele tiden skjer noe nytt. Og et rom som forandrer seg ved hver ny gjennomlytting.

Syngende fiolin

Bergens Tidende, 21.02.2012

Verk av Schubert:

Carolin Widmann, fiolin

Alexander Lonquich, klaver

ECM New Series

Tre sjeldent spilte fiolinkomposisjoner av Schubert

Dempede tremoloer i flygelet, en bevegelse fra C-dur via forminskete akkorder frem mot G-dur: Det kunne vært innledningen til en av Schuberts følelsesladede lieder – men da melodien starter, er det en fiolin som synger, tyst, eterisk, helt oppe i det høyeste registeret. For det er Schuberts grandiose Fantasi for klaver og fiolin (D 934) vi hører her, framført med fin sans for musikkens dramatiske stemningsskift av pianisten Alexander Lonquich og fiolinisten Caroline Widmann på en ny ECM-plate der de også spiller Schuberts Rondo i h-moll (D 895) og hans fiolinsonate i A dur (D 574). At ingen av disse verkene står på fiolinistenes standardrepertoar, skyldes kanskje at Schubert har gitt klaverstemmen en mer framtredende rolle enn det er vanlig i dette formatet. Men Widmann er kjent for å gå sine egne veier gjennom musikkhistorien. Hun har tatt de formelle utfordringene opp og har funnet en ideell partner i Lonquich. Sammen spiller de Schuberts musikk – ikke som fiolin med klaverakkompagnement, men som syngende duo-musikk for likeverdige stemmer.

Opera og kontinuitet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 17.02.2012

Da Mary Miller siste år presenterte sitt første sesongprogram på Den nye opera, snakket hun om å favne bredt og ta hensyn til at det finnes flere forskjellige slags operapublikum og flere forskjellige slags operainteresser. Programmet skulle romme både gammelt og nytt, både det kjente og det mindre kjente, og det skulle også gjerne vise fram kjente verk på nye måter.

Nå er vi midtveis i forløpet. Bak oss ligger en scenisk versjon av Mozarts Rekviem, en konsertversjon av Wagners Siegfried med Kent Nagano som dirigent, pluss en oppsetting av Chabriers musikalske spøk L’Etoile. De neste månedene blir det Debussys Pelléas og Mélisande i Logen i en kammerversjon, så kommer Händels Xerxes som festspillopera med Stefan Herheim som regissør, og til sist Rossinis Askepott som sommeropera i slutten av juni.

Så, jo da, så langt ser det ut som om programmet svarer til Millers beskrivelse fra i fjor – annet ville vel også være rart. Men ser man nøkternt på saken, er situasjonen ikke helt så idyllisk. At Miller fikk Naganos Siegfried til Bergen, var et kupp. Og det er fint at hun har fått arrangert en Herheim-oppsettning i samarbeid med Festspillene. Men sett som helhet har sesongprogrammet hennes et merkelig halvhjertet preg. Mozarts Rekviem var ikke en operaoppsetting. Konsertversjonen av Siegfried var en slags generalprøve for Nagano på en oppsetting han skal ha i Bayerische Staatsoper senere i år. Chabriers L’Etoile var et lite, uvesentlig divertissement. Og alle oppsettingene, bortsett fra sommeroperaen, er utenlandske produksjoner som er blitt tilpasset bergenske forhold, først og fremst ved at det er BFO som spiller og KorVest som synger korpartiene.

At programmet har denne bleke, litt tilfeldige karakteren, henger sammen med at Den nye opera ikke – slik Miller pleier å si – er et «operakompani». Den nye opera er et «operaselskap», en bedrift som – nå på femte år – driver med import av enkeltstående operaforestillinger til Bergen. I fjor snakket Miller om at fordelene ved denne situasjonen. Den nye opera er en fleksibel organisasjon som opererer med kort planhorisont, sa hun.

Det er ingen tvil om at Den nye opera som organisasjon gir – og har gitt – Bergenspublikummet mange profesjonelle og kunstnerisk vellykkete oppsettinger. BFO og koret har fått god operaerfaring gjennom dette arbeidet. Men dette er ikke en organisasjonsform som skaper et basisensemble. Den skaper ikke kontinuitet og utvikling fra år til år. Den skaper ikke et repertoar av forestillinger som kan tas fram og settes opp med jevne mellomrom. Det utvikler ikke en egen musikalsk og scenisk identitet. Og det er et stort spørsmål om Miller med programmer som dett skaper det nødvendige grunnlaget for at det med tiden kan bli et skikkelig operahus i Bergen.

Eksportnæringen

Musikkommentar, Bergens Tidende, 15.02.2012

Kulturdepartementet har oppnevnt en arbeidsgruppe til å vurdere den framtidige organiseringen av Music Export Norway (MEN) og Norsk musikkinformasjon (MIC).

De to institusjonene er organisert og finansiert på litt forskjellig måte. MEN er et aksjeselskap som eies av seks store bransjeorganisasjoner. MIC en stiftelse som får sine driftmidler via Kulturdepartementet. Og nå er det altså snakk om å vurdere dem, eller rettere om å slå dem sammen til ett organ som kan utføre de arbeidsoppgavene «som er finansiert med midler over Kulturdepartementets budsjett» – som det står i pressemeldingen. Først og fremst dreier det seg om å fordele den offentlige støtten til utenlandsturneer – om lag 3 millioner som Utenriksdepartementet forvalter pluss 4 millioner som i høst kom inn i forslaget til statsbudsjett for 2012.

En eller annen form for sammenslåing høres umiddelbart rimelig ut, tatt i betraktning at de to organene forholder seg til de samme bransjeorganisasjonene og at de begge har som formål å promotere norsk musikk i utlandet. Likevel har det vært heftig diskusjon i musikkmiljøene og på nettstedet Ballade som drives av MIC. For selv om begge organene i prinsippet arbeider for hele det norske musikkmiljøet på tvers av sjangere, er det frykt for at endringene vil begunstige populærmusikken og de store plateselskapene – en frykt som ikke blir mindre når MEN i et høringsnotat snakker om å øke «den næringsmessige musikkeksporten», eller når en representant for det multinasjonale selskapet Universal åpenhjertig foreslår at støtten bare skal gis til de aller største aktørene på markedet.

Som et apropos til denne debatten publiserte Ballade på mandag en artikkel der Kjell Wernøe fra Pro Arte i Bergen skriver om sine 25 års erfaringer med å drive management for klassisk musikk med kunstnere som Leif Ove Andsnes, Henning Kraggerud, Håvard Gimse, Truls Mørk osv.  Wernøe er trolig den personen i Norge som vet mest om å eksportere norsk musikk. Og han er ikke trygg ved den forestående omorganiseringen av eksportstøtten.

Wernøe frykter at det som skjer nå er «et eksempel på kultursentralisme som vi fra før har mere enn nok av».  Og han minner om at «ikke all musikk- eller musikereksport på kunstmusikkfeltet foregår slik som innen populærmusikken».  For å styrke eksportrettet norsk management på kunstmusikkfeltet trenger man innsatser og ressurser, men også «kunnskap og innsikt om feltet». – Kloke ord i en tid da departementet tilsynelatende forestiller seg at sentralisert administrasjon og økt bransjestøtte er tilstrekkelig til å sikre et internasjonalt gjennomslag for norsk musikk – uavhengig av sjanger og kunstnerisk kvalitet.

Hard konkurranse

Bergens Tidende, 15.02.2012

Igor Stravinsky: The Firebird

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Ny Stravinsky-plate med Andrew Litton og BFO

Stravinsky-serien på BIS med Andrew Litton og BFO fortsetter. Siste år utga de Petrushka og Vårofferet, i år avrunder de med Ildfuglen – det tidligste av de tre ballettverkene. Og enda en gang begir de seg inn i et felt der konkurransen er fryktinngytende. Riktignok er det Stravinskys komplette partitur fra 1910 som framføres, mens de fleste av konkurrentene nøyes med å spille en av hans senere, forkortete utgaver. I tillegg har BFO tatt med et par av Stravinskys arrangementer av andre komponisters verk. Men det spørs om dette er tilstrekkelig til å gi uttelling på det internasjonale markedet. For all del: Litton er en god håndverker, og musikerne i BFO har det nødvendige tekniske nivået. Dette er en solid innspilling. Men også en meget jordbunden innspilling. I denne versjonen får Ildfuglen aldri det piskende, intense drivet man finner hos en Boulez eller en Chailly. Og selv om alle detaljer i det overdådige partituret er på plass, er det sjeldent at Stravinskys klangunivers virkelig løfter seg og funkler.

Det sublime

Bergens Tidende, 15.02.2012

Wilhelm Kempff, Piano

Deutsche Grammophon

Wilhelm Kempffs soloinnspillinger samlet på 35 cd’er

Deutsche Grammophon sitter på et fantastisk arkivmateriale – som de har brukt flittig til cd-gjenutgivelser de siste tjue årene. Først utga de enkle reproduksjoner av de opprinnelige vinylplatene, så begynte de med samlete utgivelser i bokser, og nå – kanskje som et siste fyrverkeri før cd-æraen slutter – kommer megautgivelsene. Et eksempel er denne boksen som rommer stort sett alle Wilhelm Kempffs soloinnspillinger fra perioden 1950-1980, en skattekiste av sublim klavermusikk samlet på 35 cd’er. Her er Kempffs komplette innspillinger av Beethovens og Schuberts sonater, og her er plate etter plate med sentrale verk av Bach, Mozart, Schumann, Liszt, Chopin og Brahms. Dette var Kempffs repertoar, dette var de komponistene han dyrket og spilte, igjen og igjen, i konsertsalen og i platestudiet. Og som han spilte dem! Inderlig, spirituelt, uten store fakter og geberder, alltid med respekt for det syngende, de melodiske linjene i satsen. Lytt til disse avklarete tolkningene. Og forstå hvorfor Kempff ble kjent som klassisisten og lyrikeren blant forrige århundres store pianister.

Høflig og dannet

Bergens Tidende, 08.02.2012

The Well

Tord Gustavsen Quartet

ECM

Romantikk og gode melodier på Tord Gustavsens nye plate

Pianisten Tord Gustavsen er ute med en ny plate: «The Well» – hans femte utgivelse på ECM. På de tre første var han akkompagnert av bass og trommer. Så i 2010 kom platen som fikk Spillemannsprisen – «Restored, Returned» -- der klavertrioen var blitt til en kvartett med Tore Brunborg på tenorsax, Mats Eilertsen på bass og Jarle Vespestad på trommer. Og der Kristin Asbjørnsen var med som vokalist.

Det er den samme gruppen, nå bare uten Asbjørnsen, som vi hører på «The Well», altså en plate i det klassiske kvartettformatet. Men selv om det er føyd en tenorsax til, er det på et vis business as usual, en typisk Gustavsen-plate basert på det mønsteret han etablerte på de tre første trioplatene.

I et intervju nå nylig i Aftenposten i forbindelse med lanseringen av The Well snakket Gustavsen om sitt romantiske hjerte og om sin grunnleggende interesse for den gode melodien. Og romantikk og gode melodier er det i alle fall i rikelig mål på platen: Elleve lavmælte, inderlige ballader, elleve enkle, melankolske melodier med hint av kirkerom og nordisk folketone. Alle skrevet av Gustavsen selv.

Balladeformatet åpner for de små nyansene, sa han i Aftenposten-intervjuet, og understreket at det er et format som krever oppmerksomhet fra lytteren. Men det er kanskje der platens problem ligger.

Det er en fin plate, ingen tvil om det. Uttrykket er inntrengende, stemningen vemodig og meditativ. De fire musikerne spiller seg samstemt og høystemt. gjennom Gustavsens materiale. Men etter hvert som man lytter seg gjennom platen, får musikken samme hypnotiske karakter som man kjenner fra meditasjonsmusikk: Det ensartete, avdempete uttrykket gjør det vanskelig å fastholde oppmerksomheten. Man faller hen, synker ned, ikke i musikken, men i egne tanker.

Som kjent er Gustavsen både som komponist og solist inspirert av kirkelig musikk og sakrale uttrykk. Av og til kunne man ønske at noen ville banne i kirken hans. Det skjer ikke på denne platen. Her går alt høflig og dannet for seg. Men det er noen små passasjer der noe plutselig åpner seg, der musikken begynner å flytte og løfte seg. Som i «Playing» der Gustavsen får aktivt motspill fra Jarle Vespestads trommer. Eller i den avsluttende variasjon av «Communion» der Mats Eilertsen henter buen sin fram og skaper ekspressive arabesker med bassen sin. Og først og fremst skjer det i de korte glimtene der Tore Brunborg trer fram på scenen og slår seg løs med stor, saftig saksofontone.

Letthet og tyngde

Bergens Tidende, 08.02.2012

Verk av Johan Halvorsen og Antonio Bruni

Natalia Lomeiko, fiolin

Yuri Zhislin, fiolin og bratsj

Naxos

Underholdende musikk for to strykere

Hvem er den Antonio Bruni som opptrer sammen med norske Johan Halvorsen på denne nye Naxos-platen? Oppslagsverkene kan fortelle at det er snakk om en italiensk fiolinist og komponist som arbeidet det meste av livet i Frankrike. Han var født i 1757 og døde i 1821, altså om lag førti år før Halvorsen ble født i 1864. Det er med andre ord ikke mye som forbinder disse to komponistene. Grunnen til at ekteparet Lomeiko og Zhislin har satt dem sammen på denne platen er da også noe helt formelt, nemlig at begge har skrevet musikk for to strykere. Det er seks duoer av Bruni med på platen, seks enkle komposisjoner i wienerklassisk stil, diverterende musikk skrevet uten større ambisjoner om dybde eller virtuositet, men Lomeiko og Zhislin spiller det hele med smittende entusiasme og får musikken til å klinge innsmigrende lett og elegant. Halvorsen er på sin side representert med tre variasjonsverk, de to første basert på populære Händel-temaer, det siste på norske folketoner. Og det er visst ikke bare av lokalpatriotiske grunner jeg opplever at det er betydelig mer musikalsk tyngde i hans verk enn i Brunis.