Når musikk og tekst blir ett

Bergens Tidende, nett, 31.05.2009

Sanger av Franz Schubert og Hanns Eisler 

Matthias Goerne, baryton

Leif Ove Andsnes, klaver

Grieghallen

  

En konsert det kommer til å gå frasagn om.

Det er lørdag i Grieghallen. Matthias Goerne og Leif Ove Andsnes kommer gående inn på scenen. To menn i mørkt dress. Andsnes setter seg til flygelet og spiller noen innledende trioler. Goerne trer litt frem på gulvet og synger de første ordene i Schuberts «Der Wanderer». Og tiden står stille.

Når plateanmelderne skriver om Goerne, fremhever de hans eventyrlige stemme. Og de skriver om hans makeløse tekstforståelse. Og selvsagt har de rett. For Goerne er både den fullendte baryton og en fabelaktig liedfortolker. Men når man hører ham, i levende live, forstår man at det egentlig er helt feil å skille stemme og tolkning på denne måten.

For det som gjør Goerne til tidens førende liedsanger – og det som gjør konsertene hans så intense – er at han i hver eneste sang søker og finner det unike balansepunktet der stemme, melodi og tekst smelter sammen og blir til uatskillelige, likeverdige sider av samme sak, uløselig forbundet med hverandre. Og når han i tillegg har Andsnes sittende bak seg, en åndsbeslektet pianist som forstår å løfte klaverakkompagnement frem og gjøre det til en medlevende kommentar – ja da oppstår det noe som bare kan beskrives med ord av den typen man vanligvis kvier seg for å bruke. På Goernes modersmål ville de trolig ha snakket om «Das Erhabene» – det opphøyede, det sublime. 

På lørdag i Grieghallen ble hver sang en selvstendig performance som utfoldet seg etter sin egen logikk i sitt eget følelsesunivers. Og samtidig fikk vi oppleve Goernes uovertrufne evne til sammensette et konsertprogram, til å forme store forløp og spenningsbuer ved å la de enkelte sangene følge etter hverandre i forhold til en egen, overordnet dramaturgi. Denne kvelden dreide det seg om sanger av Schubert og Eisler, satt sammen i korte avdelinger etter og mot hverandre. Man kunne kanskje forvente at det ville oppstå musikalske kollisjoner når disse to komponistene bringes sammen i samme program. For det er ikke bare hundre års musikkhistorie som skiller dem, det er også deres helt ulike temperamenter. Men faktisk oppsto det underveis en merkelig, fortettet dialog mellom Schuberts erkeromantiske sanger om lengsel og vemod og Eislers kalde, harde tonesettinger av Bert Brechts ironiske og kyniske dikt fra eksilet i Los Angeles. Likevel var det nok Schubert-sangene, og spesielt de tre Harfner-sangene i avdelingen etter pausen, som gjorde det sterkeste inntrykket.

Plutselig var det slutt. Tiden begynte å gå igjen. Det ble applaus. Det ble stående applaus. Og det ble ekstranummer – «Kirschdieb», drømmen om den unge tyven i kirsebærtreet fra Eisler og Brechts Hollywood Liederbuch. Og så var det ugjenkallelig forbi. Hvor lenge varer en opplevelse? – spør festspillene i år. Når det gjelder den konkrete, fysiske opplevelsen av å høre Goerne og Andsnes sammen på konsert i Grieghallen, er svaret: Alt for kort. Erindringen om denne opplevelsen kommer derimot til å vare lenge.

En ny cellostjerne

Bergens Tidende, 28.05.2009

Verker av Bach, Haydn, Elgar

Andreas Brantelid, cello

Andrew Manze, dirigent

Kringkastingsorkestret

Grieghallen

Lyrikk og teknisk overskudd i Grieghallen

Det var nok mange som hadde kjøpt billetter for å høre Truls Mørk som solist med Kringkastingsorkestret i går. Men han var som kjent blitt sykemeldt med en vond skulder. Det var ikke det eneste problemet. Konserten var i tillegg sterkt forsinket av en eller annen grunn. Og da den endelig kom i gang var det TV-opptak i salen med alle de ulempene dette medfører for publikum og – ikke minst – for musikerne.

Likevel, tross alle forhindringer og problemer, ble det en fin konsert. For vi fikk anledning til å stifte nærmere bekjentskap med en av tidens hotteste unge cellister.

Mørks vikar i går kveld, danske Andreas Brantelid, er bare 22 år, men han er allerede et kjent navn. Han har spilt med alle de store orkestrene på våre breddegrader, og han omtales i utlandet som en av Skandinavias førende solister på sitt instrument. Å dømme etter kveldens konsert er dette ikke en helt feil vurdering.

Allerede da Brantelid gjorde sin entré i første sats av Haydns cellokonsert i C-dur, forsto vi at vi her ikke bare hadde en teknisk begavet musiker – men en musiker med en personlig tone som setter et helt eget preg musikken. Man hører ofte åpningen med de firestemmige akkorder og den punkterte melodien spilt på macho-vis – kjepphøyt, spankulerende.  Brantelid spilte den derimot dempet, med en lett og elegant tone som han fastholdt da han gikk løs på resten av satsen med syngende linjer og virtuose løp i de høye register. Det er en cellospillets lyriker vi har for oss her, men samtidig en cool customer som bevarer overblikket, og som klarer den halsbrekkende tredjesatsens enorme utfordringer med knusende ro. Det blir spennende å følge ham på veien videre frem.

Det var den engelske fiolinisten og tidligmusikkeksperten Andrew Manze som dirigerte Kringkastingsorkestret denne kvelden. Og da var det naturlig å innlede med et stykke Bach – et av Contrapunctus-stykkene fra Die Kunst der Fuge, instrumentert av Manze selv. Orkestret hadde klar markering av de dynamiske overgangene som Manze har lagt inn, men tolkningen var noe plaget av rå klang og ustø innsatser i messingblåserne. Pluss at den fikk en lettere kaotisk avslutning.

Etter pausen ble det Elgars «Enigmavariasjoner». Og her var det både tett, varm orkesterklang og spretten energi i fremføringen. Pluss at Manze fikk demonstrert sitt store talent som musikkformidler med en morsom introduksjon til verkets mange mysterier

Overrumplende, overveldende

Bergens Tidende, 27.05.2009

Schubert: Die Schöne Müllerin

Matthias Goerne, baryton

Christoph Eschenbach, klaver

harmonia mundi

Festspillaktuelle Matthias Goerne imponerer med ny versjon av «Die schöne Müllerin»

Bergljot Jonsdottir hadde sans for musikalsk kvalitet. Før noen her hjemme hadde hørt navnet hans, hentet hun Matthias Goerne til Bergen og satte ham på festspillprogrammet sammen med Leif Ove Andsnes. Året var 1997. Goerne var 29 år gammel og hadde nettopp innspilt Schuberts «Winterreise». Den kvelden i Logen sang han Schuberts andre store syklus, «Die schöne Müllerin» – og vi som satt i salen, skjønte at begrepet lied fra nå av hadde fått en ny dimensjon, en ny målestokk.

Goerne utga en tolkning av «Die schöne Müllerin» i 2004. Men han har fremdeles noe på hjerte, noe å legge til. Og nå, i tredje bind av hans store Schubert-serie på harmonia mundi, vender han tilbake til den tragiske historien om den unge mølleren som er ulykkelig forelsket i mesters datter. Ved klaveret sitter Christoph Eschenbach, i dag mest kjent som dirigent, men med fartstid som akkompagnatør for Fischer-Dieskau.

Man er jo forberedt på Goernes stemme. Likevel virker den nesten som et fysisk sjokk. Den er fremdeles klangfull og bærekraftig i hele registret. Alderen har gitt den mer fylde i bunnen, men også, paradoksalt, mer styrke i toppen. Og han er fremdeles en formidabel tekniker. Ingen synger et mer sømløst legato. Ingen kan som han åpne stemmen opp til full operastyrke og i samme åndedrag blende ned til det mest intime pianissimo.

Men det som er mest overveldende ved denne platen, er tolkningen. Som mange andre sangere bruker Goerne stemmen til å karakterisere møllersvennen, den unge kvinnen, den demoniske jegeren osv. – men han går samtidig videre, inn til kjernen av tekstene og bygger opp et unikt musikalsk og følelsesmessig univers i hver enkelt sang. I 2004 var han opptatt av å vise at møllersvennens selvmord var uunngåelig. Den nye tolkningen er fremdeles mørk og skjebnesvanger, og bekkens avsluttende vuggesang er fremdeles knugende langsom, men det er blitt mer psykologisk rom omkring personene. Og det er kommet flere farger i fortellingens univers.

På lørdag synger Goerne i Grieghallen. Igjen med Leif Ove Andsnes ved klaveret. Og, jo da, det står Schubert på programmet.

Et musikalsk kraftsenter

Bergens Tidende, nett, 26.05.2009

Bach: Johannespasjonen

Det Norske Solistkor

Barokksolistene ledet av Bjarte Eike

Grete Pedersen dirigent

Grieghallen

En tvetydig fremførelse av Bachs Johannespasjon

Selv om Johannespasjonen blir fremført i Grieghallen løsrevet fra sin kirkelige sammenheng, og selv om vi, tilhørerne i salen, ikke skjønner de teologiske finessene som de skriftlærde mener å høre i teksten, betyr det ikke at Bachs verk har mistet sin dybde og bare fungerer som ethvert annet stykke vokalmusikk. Det ligger fremdeles en dramatisk historie her – om konflikter mellom nasjonale fraksjoner i et land besatt av en fremmed makt, om frihetslengsler, om enhanced interrogation og bestialske henrettelsesmetoder.

Hvordan ble denne historien så fortolket i går i Grieghallen? Det er ikke helt enkelt å svare på dette spørsmålet – noe som har å gjøre med en tvetydighet i selve fremførelsen. Det var Det Norske Solistkors leder, Grete Pedersen, som dirigerte verket. Hun hadde av naturlige grunner mye av sin oppmerksomhet rettet mot koret, noe som ga fin uttelling, både i de enkle, firestemmige koralene og i de store, kompliserte korsatsene der det var flott, avslepet klang og fin redegjørelse for stemmevevet. Derimot var orkestret, Barokksolistene, ofte henvist til selv å finne veien frem. Spesielt i første del førte det til trege, slepende avsnitt og en viss uro.  

Til gjengjeld var det ikke vanskelig å skjønne hvor det egentlige musikalske og tekstlige kraftsenter lå i denne fremførelsen – nemlig hos den fabelaktige tenoren Christoph Prégardien som hadde rollen som evangelisten, og som i nesten to timer førte oss gjennom lidelseshistorien slik den fremstilles i Johannesevangeliet, med en stemme spent til bristepunktet helt opp i toppen av registret, inntrengende, kommenterende, fortolkende. Med seg hadde han den unge, robuste norske bassen Håvard Stensvold i rollen som Pilatus, og Dietrich Henschel som var en overraskende svak og utydelig Jesus.

Utenfor kraftfeltet sto den islandske tenoren Finnur Bjarnasón og de to kvinnelige solistene, alten Ingeborg Danz og den unge sopranen Christina Landshamer. Ingen av dem hadde mye å synge i dette verket, men vi merket oss Danz som la stemme til det inntrengende og bevegede ordet «det er fullbrakt», og Landshamer som ga en fin tolkning av den avsluttende avskjedsarien «Zerfliesse, mein Herze».  

Kveldsstund på Troldhaugen

Bergens Tidende, 24.05.2009

Verker av Schubert

Dietrich Henschel, baryton

Fritz Schwinghammer, klaver

Villaen, Troldhaugen

Dietrich Henschel med dramatiske Schubert-tolkninger

Den tyske barytonen Dietrich Henschel og hans pianist Fritz Schwinghammer har nettopp utgitt et utvalg av Schubert-lieder på det franske platemerket Naïve. Det var dette utvalget de fremførte på konserten sent fredag kveld i Villaen på Troldhaugen. Det startet med to av Schuberts tidlige Goethe-sanger – først en utadvendt tolkning av «Prometheus», diktet om den trassige titanen som nekter å ære gudene; så en inntrengende, lyrisk tolkning av den ekstatiske hyllesten til våren i «Ganymed».

Allerede her ble det klart hva som er Henschels styrke som liedfortolker – evnen til å fange tekstens følelsesmessige innhold og gi det et dramatisk, nesten teatralsk uttrykk. Samtidig fikk vi et godt inntrykk av stemmekvaliteten hans. Han er baryton, men ikke en baryton av den klassiske, myke typen. Hans stemme har en robust, lett kornet karakter, og i de store utblåsningene satser han mer på å formidle følelsesinnholdet enn på skape et tradisjonelt, fløyelsvakkert uttrykk. Omfangsmessig går han både ganske høyt og dypt, og spesielt har stemmen hans imponerende styrke og klarhet helt nede i bunnen.

Det ble flere tidlige Schubertsanger etter hvert, blant annet en dramatisk tolkning av Schillers dikt «Gruppe aus dem Tartarus». Og etter en kort pause fikk vi så hele den samlingen av sanger som utkom i året etter Schuberts død, og som forleggeren Tobias Haslinger ga navnet «Schwanengesang».

Mange mener at disse siste sangene ikke har noe til felles, og at de bare er samlet under denne fellestitlen for at Haslinger skulle tjene penger. Henschel mener derimot at det ligger en fortelling i sangenes forløp, at de som helhet kan tolkes som et slags karakterpsykologisk drama.

Han argumenterte godt for dette synspunktet fredag kveld ved å bygge opp en stor spenningskurve fra den innledende «Liebesbotschaft» frem til den avsluttende «Taubenpost». Men minst likeså imponerende var det å høre hvordan han brukte hele sin karakteriseringskunst til å gjøre hver enkelt av de fjorten sangene til små selvstendige, dramatiske verker.

Og det ble lys

Bergens Tidende, 22.05.2009

Verker av Bach, Händel og Wiggen

Anne Sofie von Otter, mezzosopran

Concerto Copenhagen

Grieghallen

Når von Otter er det humøret, er det ingen som gjør Händel bedre enn henne.

I begynnelsen var mørket. Og i mørket knitret og boblet et av Knut Wiggens elektroniske eksperimenter fra 1960-tallet. Så ble det lys i Grieghallen – og vi ble brått kastet bakover i tid, tilbake til barokken i selskap med Anne Sofie von Otter og tidligmusikkensemblet Concerto Copenhagen. Før pausen sto det Bach på programmet, først hele kantaten «Geist und Seele wird verwirret» (BWV 35), og etterpå en sinfonia og to arier plukket fra andre av hans kantater. Det var mange fine momenter underveis, men ofte var det noe lett nølende over fremføringen. Spesielt virket det som om von Otter ikke følte seg helt vel tilpass i dette repertoaret. Og av og til merket man en viss uenighet om tempovalget mellom henne og Concerto Copenhagens energiske leder, cembalisten Lars Ulrik Mortensen. Trolig spilte det også en rolle at de to avsluttende ariene, «Wiedestehe doch der Sünde» (BWV 54) og «Schläfert alle Sorgenkummer» fra bryllupskantaten BWV 197 ikke er skrevet for mezzosopran, men for en dyp altstemme. 

Og så, etter pausen, ble det Händel – og det ble for alvor lys. Concerto Copenhagen startet festen med en svingende, elastisk concerto grosso (op 3:2). Og heretter og ut var det von Otters kveld, en von Otter i toppform som kastet seg ut i en rekke dramatiske arier fra Händels operaer, flott støttet av Lars Ulrik Mortensen og Concerto Copenhagen.  Her var en strålende, perlende «L´alma mia» fra Agrippina, en hjerteskjærende, gripende «Verdi prati». Og til sist en spøkefull versjon av «Resign thy club» fra Hercules. Når von Otter er i det humøret, er det ingen som synger Händel bedre enn henne.

Når musikken forsvinner

Bergens Tidende, nett, 22.05.2009

Verker av Schubert, Strauss og Sørensen

Dirigent: Eivind Gullberg Jensen

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Åpningskonsert i musikkteaterets tegn

På festspillenes åpningskonsert for to år siden urfremførte BFO danske Bent Sørensens «Exit Music». På festspillenes åpningskonsert i år urfremførte BFO «Exit Music» igjen.

Vel, det er ikke helt så paradoksalt som det umiddelbart høres ut. For Sørensen har i mellomtiden arbeidet videre med verket, utvidet det fra ett til tre kvarter, lagt på nye lag, flettet inn sitater av egne eldre verk og av eldre komponister. I tillegg blir verket nå brukt som ramme om «Sounds Like You», et skuespill med tekst av hans landsmann Peter Asmussen.

I sin nye skikkelse har musikken samme drømmeaktige, svevende kvaliteter som i den første versjonen. Av og til hører man at det bak de sitrende strykerne er noen som nynner med, av og til aner man at det inne i orkesterklangen ligger en enkel vuggesang, men dette er bare korte glimt som rask dekkes av nye klanger eller av skarpe drønn i messing og slagverk. Sørensens musikk lever ikke av gjenkjennelige melodier eller temaer, men av musikalsk stoff som bygger seg opp og går i oppløsning, av konturer som avtegner seg og viskes ut.

Utgangspunktet for den første versjonen av «Exit Music» var en drøm der Sørensen så musikken sin forsvinne ut i et åpent landskap. I «Sounds Like You» vender han tilbake til denne situasjonen og forsøker igjen å fastholde den flyktende musikken. Men denne gangen dreier det seg om å finne ut hva som skjer når musikken forsvinner ut blant tilhørerne i konsertsalen.

Handlingen er enkel: En mann (Trond Espen Seim) og en kvinne (Ane Dahl Torp) sitter blant oss i salen og lytter til «Exit Music», de møtes, de elsker, de skilles. Asmussen forteller historien i enkle, korte dialoger og replikker – teksten har uklare grenser mellom nåtid og fortid, mellom handling og erindring. Skuespillerne som reiser seg og vandrer rundt i salen, er aktører som snakker sammen og handler her og nå, og er samtidig tilbakeskuende fortellere som hver for seg reflekterer over hva som egentlig skjedde den gang da.

På ett nivå har Asmussen klart å matche Sørensens gåtefulle musikk, men selv om teksten hans er åpen og tvetydig, har den like fullt en tung bokstavelighet som punkterer den uhåndgripelige musikkens svev. Og selv om personene snakker i mobiltelefon med hverandre og opptrer i moderne klær, er det noe uendelig gammelmodig over hva de snakker om: Hun drømmer masochistisk om å bli fri ved å underkaste seg mannen; han er en tvilende drømmer som streber med å få mening i livet og føler at han er i ferd med å forsvinne. Det er så mye dødsdrift og Weltschmerz og eksistensialisme og foreldede kjønnsroller i denne teksten at man nærmest føler seg hensatt til en dansk femtitallsroman.

Det er mange spektakulære momenter i forestillingen – hovedpersonenes vandringer, koret som sitter spredt ut i salen blant publikum og både synger og snakker, musikerne som forlater plassene sine som i Haydns Avskjedssymfoni. Men regissøren Katrine Wiedemann har også gjort en del umotiverte grep, pluss at de to elskovsscenene rett og slett virker noe klamme – for nå å bruke Sørensens eget uttrykk.

Uansett alle gode intensjoner lykkes det ikke å fange Sørensens musikk med tekst og regi og få «Sounds Like You» til å folde seg ut og bli skikkelig musikkteater.

Før pausen fremførte den glimrende dirigenten Eivind Gullberg Jensen og BFO eksempler på tidligere tiders musikkteater. I serien av utdrag fra Schuberts scenemusikk til Rosamunde (op. 26) kom musikerne temmelig urolig fra start, men de samlet seg etter hvert og ga gode fremføringer av de to sviskene Entr’acte nr. 3 og Ballet nr. 2. Sopranen Ann-Helen Moen hadde en fin tolkning av Schuberts enkle, folkelige romanse om fullmånen, og det var gode innsatser fra BFOs kor i de to korsatsene, blant annet en flott kvartett i Hirtenchor. Første avdeling sluttet med en fargesprakende versjon av Richard Strauss’ Rosenkavalersuite.

Applaus

Musikkommentar, Bergens Tidende, 06.05.2009

Publikum likte ikke hva de hørte da Arnold Schönbergs kammersymfoni ble uroppført i Wien i 1907. Det var piping, det var buing, det var slagsmål. Og etterpå var det grusomme anmeldelser i avisene.

Det ble ikke bedre med tiden. Det endte med at Schönberg og hans venner etablerte en «Forening for musikalske privatoppførelser» der profesjonelle musikere presenterte nye verker for et velvillig publikum som lyttet interessert og som verken fikk lov å ytre tilfredshet eller mishag. Hva som skulle spilles, ble aldri annonsert på forhånd. Og pressen hadde ikke adgang.

I dag hadde Schönberg og hans venner neppe trengt en slik forening med slike strenge regler. I dag er vi alle velvillig innstilt. Vi klapper av det meste, både av de gamle klassikerne og av de siste avantgardistiske eksperimentene. Nede i Spania og Italia kan man riktignok oppleve litt piping og buing av og til. Og når en regissør som Calixto Bieito pynter på Mozarts operaer med voldtekter, tortur og dyresex, begynner selv det blaserte Berlinerpublikummet å røre urolig på seg.  Men dette er unntak. Stort sett hersker det god, positiv stemning i tidens konsertsaler – og i operahusene og i teatrene. Det er så fredelig at det nesten virker litt mistenkelig.

Det er ikke mange år siden at amerikanske kritikere begynte å snakke om «The Tyranny of the Standing Ovation» på Broadway og i Carnegie Hall: Så snart teaterstykket eller musikken er slutt, springer entusiastiske folk opp fra setene og tvinger hele salen til å bli med og kvittere for forestillingen med stormende, stående applaus – uansett hva som blir spilt, og uansett om fremføringen er strålende eller katastrofal. For et par uker siden var det en annen kritiker som rett og slett ønsket seg piping og buing tilbake i salene. Hans argument var at den stående applaus for lengst har mistet all utsagnskraft. Når alle fremføringer mottas på samme måte, blir det umulig å kvittere skikkelig for det sublime og skille det gode fra det middelmådige og det dårlige.

Det er noe om snakken. Den evinnelige stående applaus er i realiteten ikke lenger uttrykk for entusiasme. Den er en konvensjon, en del av et ritual, noe som simpelthen hører med når man går på konsert eller i teater. Pipingen, derimot, – den er et tegn på at publikum i salen faktisk bryr seg om hva de har sett og hørt. Buing er et kontant, fysisk uttrykk for dypt engasjement i kunstneriske anliggender.

Det er bare et par uker til at Festspillene 2009 starter. Det blir sikkert mange stående ovasjoner i Grieghallen. Men kanskje litt piping og buing ikke ville være å forakte?  

Lydbilder

Bergens Tidende, 29.04.2009

Spunk 

«Kantarell» 

Rune  Grammofon

Improgruppe på nye eventyr  

Noen slår på et strengeinstrument. Høye sireneaktige toner i det fjerne, kanskje et blåseinstrument. En stemme blander seg med de andre lydene, en kvinne synger eller mumler fragmenter av ord på et fremmed språk. Av og til høres det hele ut som en myggsverm. Av og til som en gammel, ustø transistorradio. Av og til brak og eksplosjoner. Jo da. Spunk er ute med en ny plate. Når Maja Ratkjes sang blir kombinert med Kristin Andersens trompet, Hild Sofie Tafjords valthorn og Lene Grenagers cello, pluss elektronikk, pluss «etc.» - da oppstår det noe helt uvanlig. Hva som egentlig skjer i disse ni improviserte lydbildene, er vanskeligere å si. Det er sekvenser som minner om noe man kjenner, en knirkende dør, klirrende metall, latter, men hver gang man synes man har fanget en linje, en tråd, kanten av en fortelling, tar improvisasjonene en uventet retning. Noen ganger oppstår det fine, dempede klanger, andre ganger stiger og stiger støyen og ender i kakofoni langt hinsides smertegrensen. Kjedelig er det aldri. 

Samarbeid

Bergens Tidende, 29.04.2009

Collaborations, 2004 og 2007

Marilyn Crispell m.fl.

Leo Records

Den europeiske jazzavantgarden møter Marilyn Crispell

«Hvis det ikke hadde vært for Europa, hadde jeg trolig aldri fått en karriere», sa den amerikanske pianisten Marilyn Crispell nylig. Hun mente også at de store plateselskapene undervurderer publikums evne til å forstå annet enn den vanlige vellingen. Hennes nye plate, «Collaborations», utgitt på det lille britiske indieselskapet Leo Records, er bestemt ikke den vanlige vellingen. I fem konsertopptak fra den svenske avantgardefestivalen Nya Perspektiv hører vi henne i samspill med sterke europeiske kolleger. I opptaket fra 2004 går hun i nærkamp med den utagerende svenske saksofonisten Fredrik Ljungkvist mens bassveteran Palle Danielsson og trommis Paal Nilssen-Love romsterer i bunnen. I 2007 leder hun en kvintett med trompeteren Magnus Broo og altsaksofonisten Lars-Göran Ulander i front. Begge gruppene spiller frisk, livlig frijazz, med snodige overraskelser på lur bak hvert hjørne.

Klang og form

Bergens Tidende, 29.04.2009

«Bach: Kunst der Fuge» 

Vittorio Ghielmi 

Il Suonar Parlante med Lorenzo Ghielmi 

Winter & Winter

Spennende ny tolkning av gåtefullt verk

Coveret er et lite kunstverk - men så kommer platen da også fra Winter & Winter, selskapet som er berømt for å koble skjev musikk med vakker design. Bak det riflete pappomslaget gjemmer seg denne gangen den belgiske billedkunstneren Rinus van der Velde og en stripe fine kulltegninger som kommenterer Bachs gåtefulle alderdomsverk «Kunst der Fuge» (BWV 1080). Gjennom tidene er Bachs kontrapunktiske variasjoner blitt spilt av alt fra solo cembalo til stort orkester, for han avslørte ikke selv hvilke instrumenter han hadde i tankene. På den nye platen blir de fremført av Il Suonar Parlante, en italiensk gambekvartett ledet av Vittorio Ghielmi, supplert med storebror Lorenzo på cembalo og fortepiano. De italienske musikerne fanger all virtuositeten og kompleksiteten i Bachs abstrakte verk, og klarer samtidig å skape et avvekslende, dempet klangregister ved hjelp av en ensom cembalo og ulike gamber i stadig nye, raffinerte kombinasjoner. Forunderlig dus musikk der klang og form går opp i en høyere enhet. 

Flott og fargerikt

Bergens Tidende, 23.04.2009

Verker av Mozart og Fartein Valen

Siri Torjesen, sopran

Christian Eggen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Opplivende møte mellom Mozart og Fartein Valen

Det skulle ha vært unge, norske sangere i Grieghallen i går kveld. Vi skulle ha hørt den nasjonale delen av Dronning Sonjas Musikkonkurranse. Men arrangementet var avlyst. Årsak? Manglende finansiering fra sponsorer og private bidragsytere. Kanskje det var den internasjonale finanskrisen som rammet oss? Uansett: Dette var synd for de unge sangtalentene som nå må prøve å bli opptatt direkte til den internasjonale delen av konkurransen. Vi andre klarer oss nok. For vi fikk som erstatning en flott, opplivende konsert der BFO og dirigenten Christian Eggen fremførte det programmet de skal spille på Valen Festivalen i Haugesund i morgen.

Det sier seg selv at det ble mye musikk av Fartein Valen denne kvelden. Til innledning fikk vi det korte, intense orkesterstykket «La Isla de las Calmas» (op. 21) – fremført med klar markering av det kontrapunktiske stemmevevet i treblåsere og dype strykere, mens fiolinene her i begynnelsen av kvelden slet en del med å få klangen i vater. Senere ble det eksempler på Valens orkestersanger med sopranen Siri Torjesen som solist. Først de to tonesettingene av Goethes Mignon-dikte fra Vilhelm Meister (op.7), og etter pausen en inderlig og gripende tolkning av Valens Ave Maria (op. 4) med Torjesens imponerende, ekspressive stemme svevende høyt over orkestret. 

Å sette Bach-entusiasten Valen opp mot Mozart virker ikke umiddelbart som et innlysende grep. Men i praksis fungerte denne uventede sammenkoplingen overraskende godt. Ikke bare på grunn av de store kontrastene mellom Valens senromantiske oppbruddsmusikk og Mozart elegante Wienerklassikk, men også, og først og fremst, fordi samtidsdirigenten Christian Eggen viste seg å være en eminent Mozart-fortolker. Vi merket det allerede i hans tolkning av Eine kleine Nachtmusik før pausen – der det var gode tempovalg med energi og løft i de raske satsene og inderlige sukk i menuettens trio-del. Og da konserten sluttet med en fargerik og spenstig fremføring av den dramatiske Haffner-symfonien, var vi helt overbevist.  

Ensformig

Bergens Tidende, 22.04.2009

Hymns

Sigvart Dagsland

Kirkelig Kulturverksted

Problematisk salmeplate

En håndfull populære, internasjonale salmer – sunget på engelsk av Sigvart Dagsland, akkompagnert av Iver Kleive på keyboards og med gjesteopptreden av både trompetisten Lew Soloff fra Blood, Sweat and Tears og den engelske bluesgitaristen Snowy White. Burde ikke dette være en sikker vinner? Kanskje i teorien. I praksis er resultatet blitt en merkelig grå, ensformig plate der den ene salmen etter den andre ekspederes i stort sett samme slappe tempo, etter stort sett samme mal. Dagsland synger seg igjennom stoffet med en hverdagslig, dempet, nærmest hviskende stemme som trolig skal signalisere intimitet og inderlighet, men som ikke klarer å få lengre melodilinjer til å henge musikalsk sammen, noe som gir salmene et oppstykket og andpustent preg. Og når han en enkelt gang setter kraft på og går i høyden, blir stemmen overspent og sprukken. Det hender et par ganger at musikken plutselig begynner å flytte seg. Det er når Snowy White springer til og forgyller et par takter med sin gitar. Da blir det intensitet i salmene og svev i musikken.

Klarhet

Bergens Tidende, 08.04.2009

Great Norwegian Performers 1945-2000, Vol.IV

Robert Riefling

Simax Classics

Robert Rieflings fremragende Beethoven-tolkninger

Fjerde bind i serien med NRK-opptak av store, norske musikere er en dobbelt-cd helliget pianisten Robert Riefling og hans berømte Beethoven-tolkninger. På den første cd’en hører vi ham spille de tre siste sonatene i et opptak fra Festspillene i Bergen i 1979, den andre rommer opptak der han spiller sammen med Oslofilharmonikerne – den fjerde klaverkonserten med Karsten Andersen som dirigent i 1986, og den femte med Gabriel Chmura i 1981. Tiden går fort når det gjelder musikalsk tolkninger, og vanligvis virker opptak som er gjort for 20-30 år siden allerede utdaterte. Slik er det ikke i dette tilfellet. Riefling trekker på et langt livs intense Beethoven-studier. Det er styrke og tyngde i de kompliserte sene sonatene, det er klarhet og virtuositet i konsertene. Dette er et Beethoven-spill som er helt på høyde med det beste vi kan møte i dagens konsertsaler. Eneste innvending: Lydkvaliteten er ikke helt god i opptaket fra Bergen.      

Opplysende

Bergens Tidende, 08.04.2009

Mozart/Grieg. Vol. II

Dena Piano Duo

2L

Interessant musikk for to klaverer

I Grieg-året 2007 utga Dena Piano Duo en plate med sonater for to klaverer skrevet av Mozart og Grieg. Nå er de to pianistene, norske Tina Margareta Nilssen og tyske Heide Görtz, ute med vol. 2. Selve formatet er ganske krevende. Når to klaverer skal spille sammen, blir klangen fort veldig massiv, og musikken får gjerne en litt altmodisch karakter. Slik er det også på denne platen. Men resultatet er både opplysende og historisk interessant – for Dena-duoen får frem uvanlige og oversette sider av de to komponistene. Det er for eksempel en overraskende robust og muskuløs Mozart vi møter i hans sonate for to klaver (KV 448). Og vi innser at Griegs klavermusikk kan være annet og mer enn de elegante lyriske stykkene når vi hører hvordan han i «Gammelnorsk romanse med variasjoner» (op. 51) skaper en tett, nesten orkestral klang ved hjelp av de to klaverene. I tillegg rommer platen, som en slags bonus, Griegs helt absurde bearbeidning av Mozarts fantasi i c-moll (KV 475) for to klaverer. Mer kitchy går det neppe an å bli.

Frisk, spenstig og uanstrengt

Bergens Tidende, 08.04.2009

Mendelssohn: Symfoni nr. 2, «Lobgesang»

Judith Howart, Jennifer Larmore og Christoph Prégardien

Diverse kor

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Litton og BFO henter Mendelssohns Lovsangs-symfoni frem fra glemmeboken

Mendelssohn skrev sin Lovsangs-symfoni i 1840 i anledning 400 års jubileet for Gutenberg og trykkekunstens oppfinnelse. Det er et eiendommelig verk – stort, formløst, sprikende. Og egentlig er det slett ikke en symfoni, men – ifølge undertittelen – en «symfoni-kantate etter den hellige skriftens ord». Noen mener at Mendelssohn forsøkte å følge eksemplet fra Beethovens niende ved innarbeide et kor og tre sangsolister i et symfonisk verk, men det er nok ikke tilfellet. For der Beethoven gjorde korsatsen til en integrert del av symfonien sin, har Mendelssohn simpelthen lagt elementene på rekke etter hverandre. Hans «symfoni-kantate» er – helt bokstavelig – en symfoni etterfulgt av en kantate, tre orkestersatser pluss ni kantatesatser, nødtørftig forbundet ved at et fanfaremotiv fra symfoniens første sats gjentas i innledningen til kantaten.

Etter Mendelssohns død gikk verket mer eller mindre i glemmeboken. Men på 1980-tallet dukket det plutselig opp igjen – kanskje fordi det merkelige, sammensatte uttrykket rammet noe i tidens postmodernistiske smak? Uansett, noen av de største dirigentene tok Lovsangs-symfonien på repertoaret og innspilte den på plate. Så ble det stille igjen.

Og nå kommer da Litton og BFO med en ny versjon på BIS. Hvordan kommer den til å klare seg i forhold til de gamle innspillingene med ruvende dirigenter som Abbado, Chailly, Dohnányi og Masur? Godt, tror jeg. Det er snakk om liveopptak fra konsertene i Grieghallen siste år, og selvsagt merker man av og til konsentrasjonssvikt og litt ujevne innsatser. Men som helhet spiller BFO flott og engasjert. Det er noe frisk, spenstig og frem for alt uanstrengt over hele fremførelsen – det er som om Litton simpelthen har valgt å se bort fra alle de formmessige problemene i verket, og i stedet satser på å få de mange flotte detaljene i symfonien og kantaten til å funkle.

BFOs kor, KorVest og Danmarks Radios vokalensemble gjør en solid innsats gjennom alle de ni kantatesatsene og imponerer blant annet med en inntrengende tolkning av koralen «Nun danket alle Gott». De to sopranene, Judith Howarth og Jennifer Larmore har mange fine momenter underveis. Og så var det tenorstemmen: Masur hadde Peter Schreier med på platen sin. Men Litton og BFO har den fantastiske Christoph Prégardien – som legger hele sin kirkemusikalske erfaring inn i tolkningen og synger tenorpartiet med en overjordisk uttrykkskraft som er hele platen verdt.

Perler

Bergens Tidende, 01.04.2009

Bach: Inventionen und Sinfonien; Französische Suite V

Till Fellner

ECM

Till Fellner med pianistisk tolkning av Bachs inventioner og sinfonier

Vi kjenner først og fremst Bachs inventioner og sinfonier fra pedagogiske sammenhenger. Han skrev dem for å lære pianister «å spille rent med to stemmer» og behandle tre-stemmig musikk «riktig og godt». Men de er samtidig mer enn skolepensum, mer enn en samling tekniske øvelser. Han understreket det selv i forordet til manuskriptet: Med disse stykkene ville han demonstrere hvordan man utvikler gode ideer og skaper gode komposisjoner. Og det er slik østerrikske Till Fellner spiller dem – ikke som pensum for begynnere, men nettopp som selvstendige komposisjoner, som pianistiske verker. Man hører selvsagt at de i utgangspunktet var en slags forarbeider til Wohltemperierte Klavier, men man hører også at de musikalsk sett skiller seg ut, at det korte, konsentrerte formatet peker fremover. I Fellners perlende, pianistiske tolkning hører man lyden av det som skulle komme hundre år senere. Lyden av Schubert, Schumann og Chopin.  

Feiring

Bergens Tidende, 01.04.2009

Händel: Alcina

Alan Curtis, dirigent

Il Complesso Barocco

Archiv Produktion

Händel: Ezio

Alan Curtis, dirigent

Il Complesso Barocco

Archiv Produktion

To nye Händel-operaer i anledning 250-årsjubileet

Archiv Produktion feirer 250-årsjubileet for Händels død med å utgi operaene Alcina og Ezio. Innspillingene ble gjort siste år i forbindelse med konsertfremførelser i Italia. I begge tilfeller er det barokkspesialisten Alan Curtis og orkesteret Il Complesso Barocco som legger det musikalske fundamentet. I tillegg er begge platene blitt til med støtte fra den berømte italienske kriminalforfatteren Donna Leon.

Alcina fra 1735 er den mest kjente av de to operaene, også for et moderne publikum. Joan Sutherland sang den allerede på 1960-tallet; den finnes i flere moderne plateinnspillinger; og den er fremdeles på repertoaret i de store operahusene. Med Ezio forholder det seg annerledes. Allerede i Händels samtid ble den opplevd som gammeldags; den ble stort sett glemt etter premieren i 1723; og Archiv-platen er om ikke den første, så i alle fall en av de eneste innspillinger som finnes på markedet i dag.

Som sceneverker betraktet er Händels operaer vanligvis helt håpløse – med innfløkte intriger og konflikter som det aldri blir skikkelig handling av, bare uendelige rekker av kjedelige, statiske tablåer. Det er for musikkens skyld man hører dem. De lever utelukkende av de store virtuose ariene som Händel rundhåndet har drysset ut over dem. Og det er nettopp musikken, den musikalske tolkningen, som skaper hele forskjellen mellom de to nye Archiv-platene. I Alcina har Curtis en velopplagt og demonisk Joyce DiDonato i tittelrollen og mange gode folk i birollene. Det gir flotte, eksplosive vokalprestasjoner og trøkk og spenning i orkestersatsen. I Ezio synges tittelrollen av den solide svenske mezzo-sopranen Ann Hallenberg, og hennes norske kollega Marianne Andersen har glimrende innsatser i en av de mindre rollene, men som helhet mangler vokalensemblet i denne operaen det ekstra som må til for at en slik innspilling skal ha mer enn historisk interesse.

Siling

Musikkommentar, Bergens Tidende, 18.03.2009

Det er kommet en plate med verker av Platti, leser jeg i et av de store musikktidsskriftene. Unnskyld? Platti? Hvem? Giovanni Benedetto Platti – en italiensk musiker som var ansatt ved et hoff i Tyskland på 1700-tallet. Jeg har aldri hørt om ham – men musikken hans er heller ikke spesielt interessant, skriver anmelderen. Det er også kommet en plate med fiolinkonserter av den glemte 1800-tallsvirtuosen Charles de Bériot – ikke dyp musikk, men tiltalende, skriver anmelderen. Og så var det et par symfonier fra forrige århundre skrevet av den glemte nederlandske komponisten Jan van Gilse, helt upersonlig musikk, men ganske godt laget, ifølge anmelderen.  Slik fortsetter det.

I løpet av de siste tjue årene er markedet for klassisk musikk blitt mettet, for ikke å si overmettet. Alle de store komponistenes verker finnes nå i hundrevis av gode, rimelige cd-innspillinger. For å finne noe nytt å utgi har plateselskapene etter hvert måttet bevege seg ut i periferien, slik at det i dag ikke bare er musikkhistoriens glemte og oversette andre og tredje divisjon som er innspilt på plate, men også de greie leilighetskomponistene, de beskjedne amatørene, folk som allerede var ukjente i samtiden.

I årene omkring 1800 ble det skrevet tusenvis av klaversonater i Europa. Men det er Beethovens 28 man husker. Musikkens historie handler – som alle andre kunstarters historie – om siling. Komponister og verker blir skrevet ut av historien. Men i dag har cd-boomet gitt oss mulighet for å gå tilbake og hente frem det som forsvant, mulighet for ikke bare å lese om glemte komponister, men å høre, med egne ører, den musikken de skrev.

Av og til oppdager man et geni når den musikalske glemmeboken åpnes, men det skjer veldig sjeldent. Vanligvis er det pinlig innlysende hvorfor disse verkene og disse komponistene ble silt fra. Ikke dyp musikk, men tiltalende, skriver anmelderne. Helt upersonlig musikk, men godt laget. Man kan nesten høre at de gjesper. Slike plater har selvsagt historisk interesse. De dokumenterer et stykke musikkultur. Men de får neppe noe langt liv på ipod-en eller cd-spilleren hos vanlige lyttere.

At det er blitt enklere og billigere å innspille musikk, har også medført at det utgis et stigende antall plater med samtidsmusikk. Hvordan kommer det til å gå med dem? Hva vil bli husket om hundre år? Hva vil bli silt fra? Vanskelig å si. Men les anmeldelsene med våkent øye. Hvis det står at musikken ikke er dyp, men tiltalende, eller at den er upersonlig, men godt laget – vel, da er silingsprosessen visst allerede i gang.

Hastverk

Bergens Tidende, 18.03.2009

Händel

Rolando Villazón

Gabrieli Players og Paul McCreesh

DG

Problematisk barokkplate

Siden gjennombruddet i 2004 har stjernetenoren Rolando Villazón bare fått lov å innspille to-tre operaer. Til gjengjeld er det kommet sju arieplater der han synger solo, og fire der han er sammen med andre av tidens superstars. På platene med smakebiter fra det sentrale italienske og franske repertoaret er han helt uovertruffen. Men på den nye Händel-platen beveger han seg bakover til barokken. Og da går det galt. Selvsagt er det mange perler også på denne platen, men først og fremst virker den som et hastverksarbeid – med litt for mange upresise løp og forsiringer, med litt for mange skingre toppnoter og litt for mye ullen bunnklang. Og i tillegg kommer det helt generelle problemet at Villazóns store, smektende bel canto-stemme er malplassert i dette repertoaret. Barokkspesialisten Paul McCreesh akkompagnerer og gir prosjektet en viss legitimitet, men kan ikke skjule at dette er en plate som er unnfanget av DGs markedsavdeling – som enda en gang forsøker å presse Villazón-sitronen.

Overdådig

Bergens Tidende, 18.03.2009

Puccini: Madama Butterfly

EMI

Formidabel Madama Butterfly med Angela Gheorghiu

Nettopp som alle trodde at de store selskapene var ferdige med å innspille operaer i studio, vender EMI sterkt tilbake med denne overdådige Madama Butterfly – der Angela Gheorghiu demonstrerer hvorfor mange mener hun fremdeles er tidens førende dramatiske sopran i det italienske repertoaret. I første akt understreker hun Butterflys ungdommelige naivitet med diskrete midler – for så å folde stemmen fullt ut i de store, tragiske partiene i andre akt. Den nye tenorstjernen Jonas Kaufmann er derimot ikke noe innlysende valg som skurken Pinkerton. Han virker ikke helt bekvem, verken i rollen eller i genren, og generelt sett ville hans mørke, barytonaktige stemme trolig passe betydelig bedre i en Wagner-opera enn her. Men slike problemer glemmer man fort underveis – for Antonio Pappano og musikerne fra Accademia Nazionale di Santa Cecilia spiller skarpt og klart og får Puccinis partitur til å klinge mer energisk og elektrisk enn man noensinne har hørt det før. En formidabel orkesterprestasjon. Som er hele platen verdt.

Den niende

Bergens Tidende, 11.03.2009

Alfred Schnittke: Symphony 9

Alexander Raskatov: Nunc Dimittis

Dennis Russell Davies, dirigent

Dresdner Philharmonie

ECM

Sterk tolkning av Schnittkes siste symfoni

  

I løpet av 1990-tallet ble Alfred Schnittke lammet av hjerneslag slik at han til sist bare kunne skrive med venstre hånd. Likevel fortsatte han å komponere. Da han døde i 1998, etterlot han seg manuskriptet til en symfoni i tre satser, hans niende. Alexander Raskatov har nå dechiffrert Schnittkes spindelvevsaktige skrift, og på den nye ECM-platen presenterer Dennis Russell Davies og Dresdner filharmonikerne resultatet – en intens, tett komposisjon, umiskjennelig Schnittke, med referanser til mange tradisjoner og stilarter. Etter en langsom, stort anlagt førstesats med et romantisk horn svevende høyt over orkestret følger en raskere, pastoral sats med cembalo og obo i forgrunnen, og det slutter med en eksplosiv presto-sats – inntil musikken til sist klinger stille ut, uten at det blir satt egentlig punktum.  I tillegg rommer platen Raskatovs egen komposisjon Nunc Dimittis for orkester, mezzosopran og kor.       

Vellyd

Bergens Tidende, 11.03.2009

Bellini: I Capuleti e i Montecchi

Anna Netrebko, Elina Garanca, Joseph Calleja

Fabio Luisi, dirigent

Wiener Symphoniker

DG

Stjernespekket versjon av Bellinis Romeo og Julie

Ikke rart at denne versjonen av Romeo og Julie sjeldent oppføres i dag. Historien er for så vidt dramatisk nok, men det skjer nesten ingenting på scenen. Det meste er statiske tablåer der personene står og forteller hverandre hva som er skjedd tidligere, et annet sted. Men en opera som «I Capuleti e i Montecchi» skal ikke nødvendigvis ses. Den skal høres! For den rommer noen av de mest berusende og forførende bel canto-ariene som noensinne er skrevet. Og skulle man være i tvil, er det bare å lytte til dette konsertopptaket fra Wien der to av tidens største stjerner lukker opp for stemmene sine og smeller til med perlende triller og smektende forsiringer så man simpelthen blir blåst over ende av vellyd. Rollen som Romeo var den siste større mannerolle skrevet for kvinnestemme. Her tolkes den, blussende sensuelt, av den store latviske mezzosopranen Elina Garanca i overdådig samklang med Anna Netrebkos klagende, utrøstelige Julie.

Opera i den gamle kino

Bergens Tidende, 05.03.2009

Puccini: Madama Butterfly

Antonia Cifrone, Jaroslav Dvorski m. fl.

Regi: Daniel Bohr

Kostymer: Dirk Hofacker

Dirigent: Anne Randine  Øverby

Bergen Operakor og Opera Bergens Orkester

Forum

Anne Randine Øverby presenterer en ny oppsetting av Madama Butterfly

Madama Butterfly har alt man kan ønske seg av en opera – et flott, velskrevet partitur, store arier og duetter, en sviske eller to. Pluss – ikke minst – en storslått, melodramatisk handling. Man må visst ha et hjerte av stein hvis man ikke blir rørt av historien om japanske Cio-Cio-San som begår harakiri fordi hun blir så grusomt sviktet av hennes elskede, den amerikanske løytnanten Pinkerton.

Sist vi så en Madama Butterfly i Bergen, var visst i 2001 da Anne Randine  Øverby og Vest Norges Opera presenterte en vellykket versjon i messehallen Arenum. Nå setter Øverby og hennes folk operaen opp igjen, denne gangen i gamle Forum Kino – som viser seg å fungere utmerket til dette formålet. Det er litt trangt om plassen i orkestergraven. Og scenerommet er ikke voldsomt stort, men regissøren Daniel Bohr klarer likevel å skape et effektivt, stilisert bilde av Japan omkring 1900, sett gjennom en vestlig optikk.

Når det gjelder det musikalske bildet, er saken mer sammensatt. Det er igjen sopranen Antonia Cifrone som synger Cio-Cio-San – og det gjør hun med klar, spiss stemme og et sterkt scenisk uttrykk. I de siste to aktene får hun fint motspill av alten Sidonia Nica i rollen som tjenestepiken Suzuki, og norske Silje Folkedal har en kort, god entré i siste akt som Pinkertons amerikanske kone Kate.

På herresiden er det grunn til å fremheve Doru Iftene som både synger og spiller rollen som kobleren Goro med glans. Og Anooshah Golesorkhi gjør som vanlig en solid innsats, denne gangen i rollen som den amerikanske konsulen Sharpless.

Forestillingens store problem oppe på scenen er at den mannlige hovedrollen ikke har gjennomslagskraft. Tenoren Jaroslav Dvorski synger Pinkerton med svak, anstrengt stemme. Han klarer sjeldent de store utblåsninger i høyden, og blir totalt overkjørt av Golesorkhi og Cifrone i alle de sentrale duettene.

I orkestergraven kjemper Anne Randine  Øverby med å holde sammen på et meget ujevnt orkester. Hun klarer det ikke. Orkestersatsen spriker fælt, og klangen er sur gjennom det meste av andre og tredje akt. Bergen Operakor har ikke mye å synge, men gir en fin versjon av den ordløse sangen i overgangen til tredje akt.

Det store pianistiske uttrykket

Bergens Tidende, 04.03.2009

Shadows of Silence

Leif Ove Andsnes, klaver

Franz Welser-Möst, dirigent

Symphonieorchester des Bayerischen Rundfunks

Andsnes, samtidsmusikken og den personlige musikalske smaken

Vi er mange som ennå husker den åndeløse stillheten i Håkonshallen da Leif Ove Andsnes fremførte ungarske György Kurtágs miniatyrer under festspillene i 1999. I anmeldelsen dagen etter skrev jeg begeistret at dette ga mersmak: «Leif Ove Andsnes skylder oss og verden en plate med samtidsmusikk. Når Pollini kan spille Boulez, kan Andsnes spille Ligeti, da vel ...?».

Nå er den her, platen jeg drømte om for ti år siden, den første platen med Andsnes og samtidsmusikk. Det ble ikke Ligeti denne gangen, men enda en håndfull Kurtág, to solostykker av danske Bent Sørensen pluss, vel så viktig, Witold Lutoslawskis klaverkonsert (1988) og Marc-André Dalbavies klaverkonsert som er tilegnet Andsnes og urfremført av ham i Carnegie Hall i 2005.

Franz Welser-Möst og det tradisjonsrike bayeriske radioorkesteret legger solid fundament under klaverkonsertene og gir klaveret klart og kraftig motspill med voldsom punch i slagene når det trenges. Og midt i det hele, selv i de mest turbulente og intenst bråkende orkesterpassasjene, hører man Andsnes som sitter, cool og uanfektet, og får de komplekse klaverstemmene til å stråle og synge.

Det er gnistrende godt klaverspill på denne platen, både i de to konsertene og soloverkene. Hva ellers? – kunne man spørre. En mesterpianist som Andsnes kan selvsagt spille alt, uansett vanskelighetsgrad. Men hva har han selv lyst til å spille? Det som gjør denne platen spesielt interessant er at vi her hvor det er snakk om ny og uvant musikk, kanskje får et inntrykk av hva slags musikk Andsnes personlig har mest sans for. Repertoarvalget peker i det minste i den retningen. For Lutoslawski-konserten griper tilbake og henter stoff fra det romantiske konsertrepertoaret og har samtidig åpenlyse referanser både til Rakhmaninovs pianistiske grep og til Ravel klangverden.  I Dalbavie-konserten møter vi igjen en overdådig klangverden og det store pianistiske uttrykket. Og hos Sørensen ser vi tilbake på et romantisk univers, men her filtrert gjennom en nåtidig bevissthet.

Det romantiske, fargestrålende uttrykket, den velskrevne, pianistiske klavermusikken – nærmer vi oss Andsnes og hans personlige musikalske smak her? Det kunne virke slik. Men hva da med de små, skarpe og konsentrerte Kurtág-stykkene som han fremdeles har med på reisen? Kanskje vi likevel får høre ham spille Ligeti en dag?