Vokal melankoli

Bergens Tidende, 15.12.2010

Come Away, Death

Marianne Beate Kielland

Sergej Osadchuk

2L

Interessant recital-plate med sanger om døden

«Come away, come away, death», synger Feste i Shakespeares Helligtrekongersaften. «Kom hit, kom hit, død». En vakker, grusom kvinne har sveket ham. Nå vil han dø og legge seg til hvile i en ukjent grav under triste sypresser. Stykket er egentlig en komedie, og Feste er den oppfinnsomme hoffnarren. Men flere ganger underveis bryter han ut av handlingen, vender seg mot publikum og synger slike sanger som en slags bitre kommentarer til begivenhetene på scenen.

Melodien fra den opprinnelige oppsetningen er gått tapt, men siden har all verdens komponister – fra Thomas Arne over Johannes Brahms til Elvis Costello – latt seg inspirere av Festes teatralske klage og har skrevet sine egne versjoner. På platen «Come Away, Death» har mezzosopranen Marianne Beate Kielland samlet tre slike eksempler signert Jean Sibelius, Erich Korngold og Gerald Finzi og brukt dem som ramme om Mussorgskys «Sanger og danser om døden» pluss to stykker norsk samtidsmusikk – Wolfgang Plagges tonesettinger av fire dikt av Edith Södergran og Maja Ratkjes HVIL til tekst av Aasne Linnestå.

Sibelius skrev sin Shakespeare-sang i 1906, Finzis og Korngolds versjoner er fra slutten på 1930-tallet, men de ligger all tre innenfor det senromantiske uttrykket og passer svært godt til Kielland mørke, klangfulle stemme. Hun rammer den sørgmodige, melankolske tonen i hver av sangene og får samtidig fram de individuelle forskjellene mellom dem – den nordiske klangen hos Sibelius, den engelske folketonen hos Finzi og den prekære balansen mellom sentraleuropeisk senromantikk og amerikansk populærmusikk hos Korngold.

Shakespeare-sangene er ganske korte, nærmest en slags musikalske miniatyrer. Derimot gir Mussorgsky-syklusen Kielland anledning til å utfolde seg i det store formatet med bredde i foredraget og ekspressiv, musikalsk karakterisering av de enkelte sangenes tematiske innhold. Av de to norske bidragene er Maja Ratkjes HVIL det mest interessante – en slags musikalsk «cut-up» der en tekst med økologisk tema splintres i lydatomer og tvinger Kielland til å presse stemmen ut i randsonene av det musikalske registeret.

Ukarinske Sergej Osadchuk – professor i klaver ved Nordnorsk Musikkonservatorium i Tromsø – er en lydhør akkompagnatør i Shakespeare-sangene og Mussorgsky og en sterk støttespiller for Kielland i de to krevende norske verkene.

Årets plater

Bergens Tidende, 14.12.2010

Leif Ove Andsnes, Rachmaninovs klaverkonsert nr. 3 og 4

Øverst på seierspallen står Leif Ove Andsnes som i år besteg og beseiret klavermusikkens Mount Everest med Antonio Pappano som guide og London Symphony Orchestra som bærere. I det hele tatt har plateåret 2010 vært en skikkelig opptur for norske musikere og orkestre. Årets nedtur? At Bergen ikke lenger har en butikk som selger slike plater. Fra nå av blir det netthandel. Og vanskelige tider for oss som egentlig hadde tenkt å boikotte Amazon og Visa på grunn av Wikileaks. 

Freddy Kempf og BFO: Prokofievs klaverkonsert nr. 2 & 3

En plate som setter ny standard i Prokofiev-diskografien

BFO: Mendelssohns symfoni nr. 3 og 5

BFO på hjemmebane i storslått, erkeromantisk musikk.

John Eliot Gardiner: Bach Cantatas, Vol. 18

Aller siste opptak fra reisen gjennom Europa med Bachs kantater i jubileumsåret 2000.

Till Fellner: Beethovens klaverkonsert nr. 4 og 5

Gammelkjente verk blir som nye i Fellners kjølige, klare tolkninger.

Musikkpolitiet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 08.12.2010

Jeg slår på radioen. Og kommer inn i et program der folk diskuterer Mozarts klaversonate i a-moll. De spiller blant annet en plate med Alfred Brendel fra 1985. Den liker de ikke. Som en av dem sier: «Man visste ikke så mye i den perioden hvor Brendel var ung, da. Om oppførelsespraksis på denne typen musikk».

Tygg på den du, Alfred! Dine femti år med Mozart-tolkninger var dessverre bortkastet tid. For du og dine jevnaldrende skjønte jo aldri helt hvordan Mozart egentlig skal spilles.

Jeg blir litt matt av slik eplekjekk arroganse. Jeg kjenner igjen holdningen fra hine hårde dager da den første generasjonen av revolusjonære «oppførelsespraktikere» gikk på barrikadene og markedsførte sine historisk «autentiske» fremføringer av tidlig musikk med kjepphøye avvisninger av alle tidligere tolkningstradisjoner. Når jeg slår på radioen, hører jeg at deler av bevegelsen fremdeles har sitt eget musikkpoliti som patruljerer med våkne ører og slår hardt ned på alle avvik fra partilinjen.

Men utenfor disse ortodokse enklavene er tonen blitt betydelig mer avdempet og forsonlig. Blant annet fordi mange av oppførelsespraktikerne har hatt bredt gjennomslag i musikklivet og på platemarkedet. For i bestrebelsen på å finne tilbake til den opprinnelige, «autentiske» spillestilen, skapte de spennende, interessant musikk som, paradoksalt nok, svarte til moderne estetiske idealer. Historiseringen gjorde den gamle musikken fremmed og fikk den til å klinge sjokkerende ny.

Den amerikanske musikkviteren Richard Taruskin skrev en gang at alle endringer i oppførelsespraksis henger sammen med endringer i samtidens musikk og med mer generelle endringer i tidens estetiske og filosofiske horisont. Og slik han så det, var og er tidligmusikkbevegelsen egentlig ikke et historisk korstog, men et aspekt av den musikalske modernismen.

Blir Mozarts klaversonate i a-moll bedre hvis man bruker et gammelt instrument og spiller den slik man tror samtidens pianister ville ha spilt den? En musikkhistoriker ville kanskje svare ja – av faglige grunner. For de fleste andre virker spørsmålet temmelig absurd – av musikalske grunner. Hovedsaken er vel at musikken virker og klinger «riktig». I våre ører. Og hørt med vår tids ører kan a-mollsonaten spilt av Alfred Brendel på et moderne Steinway være like «riktig» som, ja til og med bedre enn, en «historisk informert» fremføring på Mozarts eget «four square» hammerklaver fra 1780.

Kontinuitet

Bergens Tidende, 08.12.2010

«Til en kunstner»

Verk av Pauline Hall

Tove Træsdal, mezzosopran

Per A. Frantzen, klaver

Propiro

Tidlige sanger av Pauline Hall

De er meget vanskelige å synge, skrev en anmelder om Pauline Halls sanger i 1925. Og forklarte: «hun har nemlig mange unødig vridne intervaller paa sin samvittighet». Man skjønner hva han mente, når man hører hennes tonsetting av Obstfelders Berceuse som er åpningsnummeret på Tove Træsdal og Per A. Frantzens plate. For her gjør melodien riktignok noen byks oppover som må ha virket «vridne» og overraskende i samtiden. Men hørt i dag er det dog noe annet som er mer overraskende, nemlig kontinuiteten i Halls produksjon. Sangene på platen er skrevet tidlig på 1900-tallet, men har allerede de musikalske særtrekk som preget Halls senere komposisjoner – en personlig, melodisk orientert stil farget av inspirasjoner fra fransk impresjonisme. Tove Træsdal fremfører sangene med fin, individuell karakterisering av de ulike tekstene og Per A. Frantzen er en sikker, innforstått akkompagnatør.

Musikalsk fremtid

Bergens Tidende, 08.12.2010

Strykekvartetter av Beethoven, Nordheim og Bartók

Engegårdkvartetten

2L

Sterke sammenhenger bortover århundrene

På debutplaten for to år siden plasserte Engegårdkvartetten en strykekvartett av Leif Solberg innimellom Haydn og Grieg. Og klarte å få de tre verkene til å snakke sammen bortover århundrene. På den nye platen gjentar de opplegget. Denne gang er det Beethoven som åpner og Bartók som slutter, mens norsk samtidsmusikk nå er representert ved Arne Nordheim og hans op. 1 – strykekvartetten han skrev i 1956, et par år før elektronikken tok ham. Hva snakker disse tre verkene sammen om? Om musikalsk fremtid, kanskje. I alle fall får Engegårdkvartetten Beethovens «Harpe»-kvartett (op. 74) til å klinge mer fremadrettet og forrevet enn vi er vant til. Og i den andre enden av tiden hører man tydelige sammenhenger mellom Nordheims voldsomme, ekspressivitet og Bartóks tredje strykekvartett (Sz. 85). Engegårdkvartetten spiller det hele rått og sterkt. Og som vanlig er 2L-lyden nytelse i seg selv.  

Dramatisk kveld

Bergens Tidende, 27.11.2010

Verk av Berlioz, Brahms og Schumann

Sarah Chang, fiolin

Robin Ticciati, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fiolinisten Sarah Chang med intens Brahms-tolkning

Det var Brahms’ fiolinkonsert. Og det var drama fra det øyeblikket Sarah Chang satte i gang solostemmen. Innledningen spilte hun så tyst og så innvevet i orkesterklangen at fiolinen nesten ikke var hørbar. Og så foldet hun langsomt solostemmen ut med stor gestikk og tydelig koreograferte kroppslige markeringer. I pausene mellom soloinnsatsene gikk hun rastløst frem og tilbake på scenegulvet, liksom utålmodig etter å komme i gang igjen. De lange buestrøkene i de avsluttende frasene spilte hun med kroppen bøyd langt bakover, og når det kom spesielt heftige passasjer, ble de avsluttet med hissige spark i gulvet.

Det var ikke bare kroppsspråket hennes som var dramatisk. Den musikalske tolkningen av Brahms’ konsert hadde en voldsom intensitet som Chang paradoksalt nok fikk frem ved å spille mer tilbakeholdende i de sterke passasjene enn vi er vant til hos andre solister, og ved å dempe tonen helt ned i de tyste passasjene, noen ganger så mye at man måtte anstrenge seg for å få alt med. Det var en – igjen paradoksal – stillhet og nesten lyrisk stemning over hennes spill som sto i eiendommelig kontrast til hennes voldsomme, utadvendte gestikk.   

Man skjønner hvorfor BFO hadde valgt å bryte med det gamle, velprøvde opplegget der solokonserten ligger før pausen. For etter Brahms’ fiolinkonsert blir alt annet uunngåelig et antiklimaks. Torsdag kveld kunne vi gå hjem med konsertens viktigste verk klingende i ørene. Og benytte tiden før pausen til å nyte det fine samspillet mellom BFO og dirigenten Robin Ticciati. 

Ouverturen til Béatrice og Bénedict av Hector Berlioz er en spretten bagatell som Ticciati fikk til å sveve lett og elegant. Etterpå ga han en overbevisende versjon av Schumanns fjerde symfoni, den symfonien der alle satsene spilles uten pause, og der også de store, musikalske kontrastene følger kjapt etter hverandre innenfor de enkelte satsene. Ticciatis tolkning var eksakt og poengtert, med omhu for alle detaljene og samtidig med sans for de store linjene som løper gjennom dette kompakte verket. Han hadde god kontakt med orkestret og valgte hele tiden de rette tempi. Og så klarte han å ha noe i reserve til aller sist slik at han kunne skrue opp både lyden og hastigheten i den dramatiske finalen.

En annerledes Grieg

Bergens Tidende, 24.11.2010

Chasing the Butterfly

Sigurd Slåttebrekk, klaver

Edvard Grieg, klaver

Mikhail Jurovskij, dirigent

Oslo Filharmoniske Orkester

Simax

Sigurd Slåttebrekk presenterer sitt musikkhistoriske Grieg-prosjekt

I 1903 innspilte Grieg ni klaverstykker for et plateselskap i Paris. På spillelisten var Sommerfugl, Bryllupsdag på Troldhaugen og andre populære Lyriske Stykker, men også smakebiter av klaversonaten i e-moll. Ingen av opptakene varte mer enn tre minutter, og på de eksemplarene som har overlevd, kjemper musikken seg fram gjennom et grått teppe av knitrende overflatestøy. Likevel, disse ni gamle opptakene er det nærmeste vi kommer pianisten Grieg.

Sigurd Slåttebrekk har med utgangspunkt i Paris-opptakene forsøkt å gjenskape Griegs spillestil og – i et videre perspektiv – dannet seg et inntrykk av hvordan de store, romantiske pianistene spilte. Resultatet hører vi på Simax-utgivelsen Chasing the Butterfly.

Det er snakk om en dobbelt-cd. Den ene av platene er en gjenutgivelse av Slåttebrekks tolkning fra 2005 av a-moll konserten med Oslo-filharmonikerne og Mikhail Jurovskij. Den andre gir en pedagogisk innføring i det musikkhistoriske prosjektet. Her hører vi både Griegs ni Paris-opptak og Slåttebrekks moderne kopier innspilt på Griegs Steinway i stuen på Troldhaugen. Og for å demonstrere hvor nøyaktig Slåttebrekk rammer fraseringen på de gamle platene, presenterer han og produsenten Tony Harrison i tillegg en utgave av Til våren der stykker av den moderne kopien og Griegs egen versjon er montert etter hverandre. På platen hører vi også Slåttebrekks versjoner av klaversonaten i e-moll og selve prøvesteinen – Balladen i g-moll.

For musikkhistorikere er dette selvsagt et interessant eksperiment. Men også for andre lyttere, skulle jeg tro. I starten høres Slåttebrekks tolkning kanskje noe fremmed ut, litt for tynn og sart og med litt for tydelige rubato-passasjer. Men man venner seg ganske rask til stilen og hører da en annerledes Grieg. Det er noe spent, noe nesten nervøst over fraseringen, ikke mye vekt på de store linjene, men en konsentrasjon om musikalske effekter her og nå. Først og fremst er det en letthet og frihet, en friskhet i tolkningene – selv i de mørkeste delene av Balladen.

Et – kanskje uventet – resultat av Slåttebrekks arbeid er at de gamle opptakene med Grieg etter en stund begynner å klinge annerledes. Det eksentriske og foreldete preget forsvinner. Under støyen ligger det frisk musikk og venter.

En fornøyelse for øret

Bergens Tidende, 24.11.2010

Gustav Mahler: Symfoni nr. 6

Jukka-Pekka Saraste, dirigent

Oslo Filharmoniske Orkester

Simax

Oslofilharmonien fortsetter sin Mahler-syklus etter ti års pause

Det er ti år siden Oslofilharmonien sist spilte inn en Mahler-symfoni. Den gang var det nr. 7 i et live-opptak med Mariss Jansons – som visst ikke var helt fornøyd. I alle fall ble platen liggende hos Simax og kom først på markedet i januar i år. Mahlers sjette, «Den tragiske», med orkestrets nåværende sjefsdirigent, Jukka-Pekka Saraste, har ikke fått samme skjebne. Live-opptaket ble gjort i mars, og et halvt år etter sitter vi nå med platen. Som er en fornøyelse for øret. Det er intensitet i den innledende marsjen, en intensitet og et sug som fortsetter gjennom alle de fire satsene. Dette er en tolkning som har alle en live-innspillings fordeler med hensyn til nærvær og slagkraft og ingen av de ellers uunngåelige omkostningene. Her er ingen momentane uklarheter eller tretthet å spore. Oslofilharmonikerne spiller presist og klart og spesielt blåserne og slagverket har en stor dag.

En gavepakke

Bergens Tidende, 17.11.2010

Schubert: Klaververker 1822-1828

Alfred Brendel, klaver

Decca

En boks med Schuberts klavermusikk full av gjenhør og store opplevelser

I dag er Schubert sene klaververker en selvsagt del av den musikalske kanon. Slik var det ikke alltid. For et halvt århundre siden hørte man dem sjeldent i konsertsalene. På platemarkedet var de stort sett fraværende. Det var opplest og vedtatt at de var for lange, for improviserende, for ustrukturerte.

Alfred Brendel har en betydelig del av æren for at denne oppfattelsen i dag virker nærmest komisk, i alle fall helt foreldet. Det var flere andre store pianister som tok Schuberts musikk på programmet i løpet av 1970-åra. Men det var spesielt Brendels innspillinger i 1974 som åpnet feltet og satte standarden for hvordan denne delen av Schuberts musikalske univers burde tolkes.

Han hvilte ikke på laurbærene. Da cd-formatet ble introdusert, gikk Brendel i platestudiet igjen og innspilte det hele enda gang over elleve måneder i 1987-88. Det er disse siste innspillingene som Decca nå har samlet og utgitt i en boks med sju cd-er. Wanderer-fantasien, Moments Musicaux, de åtte Impromptus, de sju sonatene, Reliquie-fragmentet – de er der alle sammen, alle de sene klaververkene. En boks full av gjenhør og store opplevelser.

Det er fremadrettet musikk vi hører på disse platene. Brendel trekker Schubert ut av den stramme klassisismen, ut av Beethovens skygge, og følger ham inn i romantikken. Han spiller fritt og levende, er åpen for alle Schuberts plutselige brudd og omslag og er samtidig villig til å gå sine egne veier, følge egne innfall og assosiasjoner i møtet med notene. Det er en moden, erfaren pianist som spiller, en pianist som tydeligvis kjenner denne musikken ut og inn – og likevel er det noe friskt, spontant over tolkningene, en lekende, rytmisk elastisitet i de raske satsene og et ekspansivt, improviserende foredrag i de langsomme.

I dag er plater med Schuberts klavermusikk ikke lenger en sjeldenhet. Det er hard konkurranse på feltet. Pollini, Lupu, Schiff, Uchida – alle de store pianistene vært der og presentert sine tolkninger. Og i mange tilfeller er disse tolkningene vel så interessante som Brendels. De åpner opp for andre sider av Schubert, andre muligheter, andre perspektiver. Men likevel: Som samlet innsats er disse tjue år gamle opptakene med Brendel fremdeles uten konkurranse. En gavepakke.

Fremadskridende omskrivning

Musikkommentar, Bergens Tidende, 17.11.2010

Glenn Gould innspilte Bachs Goldberg-variasjoner for Columbia i 1955. Platen gjorde ham til internasjonal superstar og satte en ny standard for hvordan Bach skulle spilles. Det er fremdeles en god plate. Og den er fremdeles i salg – ikke den opprinnelige LP’en, men cd-versjonen. Eller rettere cd-versjonene. For det er etter hvert ganske mange av dem.

Sony som slukte Columbia en gang i tiden, har utgitt de fleste av de om lag 50 ulike versjoner som er på markedet. Men i de siste årene har de fått konkurranse. I 2005 fylte den opprinnelige innspillingen 50 år, og dermed var den ikke lenger beskyttet av europeisk copyright. Sony eier fremdeles de gamle mastertapes. Men har du et godt eksemplar av den gamle LP’en, kan ingen forhindre deg i å overføre den til cd og utgi den. Og i 2007 kom da Naxos Historical med sin utgave av Goulds Goldberg-variasjoner.

Med slike utgaver starter en ny fase i platebransjens historie. Naxos Historical og andre tilsvarende selskaper beveger seg langsomt fremover i landskapet og høster de gamle platene i takt med at de opprinnelige rettighetene opphører. Lydtekniske trollmenn digitaliserer platene, renser opptakene for støy og korrigerer de ørsmå fluktuasjoner i tonehøyde som var vanlig på eldre innspillinger – med det bakvendte resultatet at de moderne kopiene ikke bare klinger bedre enn plater basert på gamle, slitte mastertapes, men at de også har bedre klang enn den de historiske originalene hadde da de i sin tid var nye.

Det er selvsagt mange problemer forbundet med en slik fremadskridende omskrivning av klanghistorien. Men det skal i det minste bli spennende å følge hva som skjer på dette feltet. Foreløpig er det dog mest utsikt til at det ikke skjer noe som helst: De fleste av de nye-gamle platene kan ikke kjøpes i USA der man har strengere copyrightlovgivning enn i Europa. Og i Europa presser de store plateselskapene på for å få utvidet copyright-grensen til 75 år eller mer. Deres hensikt er selvsagt ikke å forsvare den klassiske musikken mot anakronistiske inngrep. De fleste av de platene som Naxos Historical og andre tilsvarende selskaper digitaliserer, er – bortsett fra særtilfeller som Goulds Goldberg – for lengst fjernet fra markedet, og de opprinnelige selskapene har ingen interesse i dem og ingen interesse i å gjenutgi dem. Bekymringen gjelder noe annet, en annen slags musikk: Om tre år opphører copyrighten på de første Beatles-platene. Og om fire år kommer turen til Rolling Stones.  

Overjordisk

Bergens Tidende, 10.11.2010

O Solitude

Musikk av Henry Purcell

Andreas Scholl, kontratenor

Stefano Montanari, dirigent

Accademia Bizantina

Decca

Overveldende vakker plate med vokalmusikk av Henry Purcel, «den britiske Orfeus»

For femti år siden kunne kontratenorene telles på en hånd. Eller rettere på én finger. Den gang var betegnelsen kontratenor synonym med engelske Alfred Deller.

Det var tidligmusikkspesialisten Deller som utviklet denne spesielle stilen der sangeren forsøker å imitere klangen av de gamle kastratene. Og det var Deller som sammen med Deller Consort etter hvert fikk vennet publikum til å høre og like denne stemmeteknikken der mannsstemmen slår over i falsett og beveger seg opp i det området der vi vanligvis bare møter de dype kvinnestemmene, altene og mezzosopranene.

I dag er det flere kontratenorer på banen. Men de er fremdeles en minoritet, et anliggende for spesielt interesserte. Tyske Andreas Scholl er den fremste av dem. Og han er vel også det nærmeste vi kommer til en superstar på dette feltet. Vi kjenner ham best fra plater med Händels operaer eller med tysk og italiensk vokalmusikk fra barokken. Nå har han dykket ned i det engelske repertoaret og presenterer en hel plate med musikk av Henry Purcell, «den britiske Orfeus».

Det er en overveldende vakker plate. «O Solitude» er tittelen. Og det er mye «solitude» på platen, mange melankolske sanger med tekster om ensomhet, lidelse og tap. Men også kjærlighetssanger og sanger om lykkelige stunder. Scholl synger det hele med sin nyanserike høye stemme, en stemme som klinger helt annerledes enn alt vi er vant til å høre – ulegemlig, overjordisk, noen ganger nesten uhyggelig fremmedartet. Og den fremmede stemmen får de gamle sangene til å stråle og funkle.

Selv en sviske som Dido’s Lament høres plutselig fremmed og annerledes ut. I dette tilfellet må Scholl spenne og presse stemmen sin til det ytterste for å komme opp, helt opp i det høye registeret der sopranene vanligvis synger denne arien. Han gjør det teknisk gjennomkontrollert, men nettopp spenningen og presset i stemmen hans gir denne arien en særlig intensitet og kvalitet. 

Accademia Bizantina, et av tidens beste tidligmusikkensembler, akkompagnerer Scholl og spiller i tillegg en rekke av Purcells instrumentalkomposisjoner.

En investering

Bergens Tidende, 10.11.2010

Geir Tveitt
Piano Works and Songs

Kinne Piano

Torgeir Kinne Solsvik i dobbeltrolle som pianist og plateprodusent

I 2009 fikk Torgeir Kinne Solsvik fordypningsstipend fra kulturorganisasjonen Hardangerlokk. Pengene brukte han til å kjøpe moderne opptaksutstyr. Det er det første resultatet av denne investeringen vi hører på den nye platen: musikk av Geir Tveitt, innspilt i Strandebarm Kirke med Solsvik selv i dobbeltrollen som pianist og produsent. Den lydtekniske kvaliteten er god, men nok så viktig er det at Solsvik er en god pianist. På platen spiller han de tolv tostemmige invensjonene (op. 2) pluss andre av Tveitts klaververk – og gjør det med fin sans for motsetningene mellom det strengt systematiske og det viltvoksende burleske i denne egensindige musikken. Resten av platen er helliget Tveitts sanger til dikt av Olav H. Hauge og Aslaug Låstad Lygre. Barytonen Ørjan Hartveit synger dem med teknisk sikkerhet, men forsøker sjeldent å karakterisere og differensiere de enkelte tekstene, noe som gir fremførelsen hans et litt monotont preg.

Japanske konstruksjoner

Bergens Tidende, 03.11.2010

Knut Vaage: Gardens of Hokkaido

Bergen Filharmoniske Orkester

Aurora

Tre orkesterverk av Knut Vaage på ny plate med BFO

«Jeg misunner de japanske kunstnerne for den utrolig ryddige klarheten som alle deres verker har», skrev van Gogh om de japanske fargetresnittene som kom til Europa på slutten av 1800-tallet. I likhet med mange kolleger begynte han selv å lage «japanske» bilder – ikke direkte kopier, men bilder inspirert av ulike grep i de japanske verkene. Samtidens franske kritikere kalte tendensen for «japonisme». Knut Vaages «Hokkaidos hager» (2005) som nå er kommet ut på plate, er på sett og vis et stykke moderne, musikalsk japonisme.

Det er snakk om en klaverkonsert skrevet til Einar Røttingen som fremfører den på platen sammen med BFO under ledelse av Ingar Bergby. Utgangspunktet er inntrykk fra en reise til Hokkaido, Japans nordligste ø, inntrykk som i verket omsettes til musikk ved hjelp av instrumentasjon og rytmiske effekter med «japanske» assosiasjoner. Det starter med klirrende klanger, fallende glissandoer i strykerne, en enslig tone i harpen, en liten staccato gestus i klaveret og korte innsatser fra ulike slagverksinstrumenter. Det klinger japansk, men er selvsagt en musikalsk konstruksjon, Japan filtrert gjennom en moderne, europeisk bevissthet, hørt med europeiske ører så å si.

Etter den korte introduksjonen presenterer klaveret en stigende, skalaaktig figur som i resten av verket varieres på mange forskjellige måter og spilles av mange forskjellige instrumenter slik at klaversolisten nesten aldri er solist i tradisjonell forstand, men heller i dialog eller kamp med andre musikere.

Verket som bare har én sats, er tydelig inndelt i seksjoner. Det er en langsom meditativ sekvens, det er en sekvens med hamrende rytme, og det er hele tiden ulike «japanske» referanser. «Hokkaidos hager» er en rik orkestersats strukturert med enkle, effektive kontraster i dynamikk og rytmikk.

«Det er aldri kjedelig, og du får aldri inntrykk av at de har det travelt», skrev van Gogh om de japanske bildekunstnerne. Noe tilsvarende kunne man si både om «Hokkaidos hager» og om Røttingens og BFO’s tolkning av det.

Det er to andre verker av Vaage på platen: Orkesterverket «Cyklops» der BFO dirigeres av Eivind Aadland og «Chaconne», et variasjonsverk for fløyte, harpe og orkester med Gro Sandvik og Turid Kniejski som solister pluss Ole Kristian Ruud som dirigent. Også her er det fine orkestrale passasjer og i Chaconne har Vaage skrevet flotte partier for solistene. Men som helhet virker disse verkene mindre klare i strukturen og mindre overbevisende enn «Hokkaidos hager».

Autoritetenes fall

Musikkommentar, Bergens Tidende, 03.11.2010

Det engelske månedsbladet Gramophone presenterer seg selv som «Verdens autoritet på klassisk musikk siden 1923». Selvskryt skal man som bekjent lytte til. Og Gramophone har jo faktisk dekket dette feltet veldig grundig i ganske mange år – med anmeldelser av de viktigste platene, portrettintervjuer med førende kunstnere og informative artikler om alt som rør seg i den klassiske verden nettopp nå. Alle som interesserer seg for denne delen av musikkfeltet, bør lese Gramophone, «verdens autoritet på klassisk musikk». Eller er det slik?

Det franske månedsbladet Diapason markedsfører seg som «nr. 1 når det gjelder klassisk musikk og hi-fi». Det dekker samme felt og trykker samme stofftyper som Gramophone – intervjuer, artikler, anmeldelser. Men Diapasons klassiske verden er en helt annen verden enn den som beskrives i Gramophone. Store deler av Diapasons anmeldelser handler om kunstnere og utgivelser som aldri blir omtalt i Gramophone. Og i de tilfellene begge blader anmelder samme plater, er det påfallende voldsomme sprik i vurderingene.

Smak og behag er forskjellig. Jo visst. Men forskjellene har faktisk også noe å gjøre med konkrete historiske og økonomiske forhold. Slike blader er en integrert del av platemarkedet. De ble etablert på et tidspunkt da klassiske plater ble utgitt av ganske få selskaper. Selskapene kjøpte dyre annonser for sine nye utgivelser. Og bladene kvitterte med reportasjer om selskapenes kunstnere og store anmeldelser av platene. I Gramophones tilfelle dreide det seg om internasjonale selskaper som Deutsche Grammophon, Decca, EMI, Sony osv., mens Diapason var tett forbundet med lokale, franske selskaper.

I disse årene bryter dette symbiotiske systemet sammen. I den digitale æraen er den klassiske musikkens verden blitt vanskeligere å overskue og dominere. De store aktørene innskrenker sine investeringer, mens deler av markedet overtas av mindre selskaper som formidler musikken på nye måter og markedsfører utgivelsene sine i mer beskjedne former. Og i takt med at det økonomiske grunnlaget for de gamle bladene skrumper inn, vokser det fram nye miljøer for musikkanmeldelser på nettet.

Vi er i tydeligvis i en overgangsfase nå. Og det er trolig bare et spørsmål om tid før Gramophone og Diapason ikke lenger kan presentere seg selv som «verdens autoritet på klassisk musikk» og «nr. 1 når det gjelder klassisk musikk».

Uklare sammenhenger

Bergens Tidende, 03.11.2010

Resonances

Hélène Grimaud

Deutsche Grammophon

Problematisk plate med Hélène Grimaud

Hélène Grimaud liker å spille inn plater med verker av flere forskjellige komponister, vanligvis slik at verkene har en eller annen musikalsk sammenheng. På den nye platen gjelder det sonater av Mozart, Berg og Liszt, altså musikk fra 150 års sentraleuropeisk klavertradisjon. Det ligger sikkert en tanke i at hun spiller sonatene  i nettopp denne rekkefølgen, men verken tanken eller den indre forbindelsen mellom de tre komponistene fremstår spesielt tydelig. At hun stormer gjennom Mozarts a-moll sonate (K 310) i et heseblesende tempo og med så voldsom kraft at de fleste nyanser forsvinner, skyldes trolig at hun vil ha ham til å peke fram mot Liszt. Men resultatet virker ikke overbevisende. Da er hun mer komfortabel med de store geberdene i h-moll sonaten til Liszt. Og i tolkningen av Alban Bergs sonate skaper hun en fin balanse mellom de tilbakeskuende og fremtidsrettede momentene. Det som klinger aller best, er dog platens «ekstranumre», seks kantete, rumenske folkedanser av Bartók.

Frem fra 120 års glemsel

Bergens Tidende, 27.10.2010

Fromental Halévy: Clari

Cecilia Bartoli

Adam Fischer, dirigent

Orchestra La Scintilla an der Oper Zürich

Decca

Cecilia Bartoli på DVD med ny hyllest til Maria Maliban

Han skrev førti operaer. Han var en innflytelsesrik skikkelse i fransk musikkliv i første halvdel av 1800-tallet. Men i dag er det nesten ingen, bortsett fra nidkjære musikkhistorikere, som husker navnet hans: Fromental Halévy (1799-1862).

Operaen ”La Juive”, Halévys største suksess, dukker en sjelden gang opp i et eller annet operahus. Resten av hans operaer er glemt. Noen av dem var allerede glemt i samtiden – for eksempel ”Clari”. Da operaen i Zürich satte den opp i 2008 med Cecilia Bartoli i tittelrollen, var det første gang den ble spilt på en scene siden premieren i 1828.

”Clari” er trolig ikke bedre enn Halévys andre operaer. At det nettopp ble den som Zürich-operaen dro frem fra 120 års glemsel, skyldes at han skrev den til den italienske sopranen Maria Malibran – som jo i flere år har vært Cecilia Bartolis store personlige prosjekt.

I 2007 utga Bartoli platen ”Maria” der hun fremførte arier knyttet til Maliban. Hun reiste verden rundt med repertoaret og hadde med seg et helt museum av Maliban-memorabilia. I 2008 feiret hun tohundreåret for Malibans fødsel med en maratonkonsert i Paris. Og samme år sto hun altså på scenen i Zürich og sang en av Malibans roller i en oppsetning som nå er dokumentert på DVD.

Handlingen er enkel: En ung jente fra landet blir lurt av en lumsk greve. Han lover henne ekteskap, men gjør henne i stedet til sin elskerinne. Hun er fortvilt og flykter hjem. Han oppdager at han elsker henne, følger etter, erklærer sin kjærlighet og lover å gifte seg med henne. Happy end. 

Det er drivende sentimentalt som i en ukebladsroman. Og helt umulig å ta på alvor for et moderne publikum. Derfor har regissørparet Moshe Leiser og Patrice Caurier valgt å oppdatere operaen og sette den opp som farse i en fargestrålende stilisert scenografi. I tillegg forteller de deler av forhistorien i store, naive lysbilder som i en moderne fotoroman.

Oppdateringer og genreblandinger av denne typen kan være ganske problematiske. I dette tilfellet fungerer de. Det er vanskelig å se hvordan man skulle ha fremført denne operaen på dens egne premisser. Nå far vi en morsom, ironisk versjon med spektakulære visuelle grep, platte vitser og allmenn tull og tøys. Og midt i det hele går Cecilia Bartoli omkring og synger Halévys gamle arier – pluss et par skrevet av andre – med et overdådig fyrverkeri av vokaleffekter. Historisk korrekt? Neppe. Men det klinger flott. Og hun får godt motspill av tenoren John Osborn i rollen som den sleipe greven. De akkompagneres frisk og energisk av La Scintilla, Zürich-operaens tidligmusikkensemble, under ledelse av Adam Fischer.

Norsk sang

Bergens Tidende, 27.10.2010

Dag Arnesen Trio:

Norwegian Song 3

Musikklosen

Dag Arnesen med velkjent og velprøvd opplegg

En trompet med harmon mute som spiller en enkel melodi, litt nølende, med ørsmå variasjoner, mot en bunn av regelmessige blokkakkorder i klaveret. Det høres nesten ut som Miles Davis på 50-tallet. Men så er det altså danske Palle Mikkelborg som spiller ”De nære ting”, åpningsnummeret på den tredje platen i Dag Arnesens serie Norwegian Song. Opplegget er etter hvert velkjent og velprøvd: en håndfull norske folketoner, skillingsviser og ballader i vare, diskrete arrangementer for klavertrio. På nummer tre har Arnesen fremdeles med Pål Thowsen på trommer, mens Ellen Andrea Wang er ny bassist. Og i tillegg er altså Palle Mikkelborg invitert til å legge ekstra effekter innover et par av numrene. Åpningsnummeret klinger av 50-tall, men på resten av platen er vi musikalsk sett i 2010 – i selskap ved en moderne klavertrio som kan få ”Pål sine høner” til å svinge og Grovens gamle pausesignal til å klinge nytt og friskt.

Arbeidsdeling

Musikkommentar, Bergens Tidende, 20.10.2010

For et par uker siden fikk Alfred Brendel musikkbladet Gramophone’s prestisjetunge «hederspris for livslang innsats». I den anledningen ble han intervjuet i den britiske søndagsavisen The Observer der han fortalte om sin mer enn 50 år lange karriere som konsertpianist.

Han er kjent for sin formidable tekniske kontroll og musikalske eleganse. Var det et blodslit å nå så langt? – spør intervjueren. Overhodet ikke, svarer Brendel. Og forklarer at han for eksempel har en ganske pålidelig hukommelse. Han har også god musikkforståelse, sier han, noe han mener delvis skyldes at han «tilbrakte noen år i ungdommen med å skrive komposisjoner». Og når unge pianister nå om stunder ber ham om råd, pleier han å si: «Prøv å komponere noe. Å prøve å få noe til å kjøre fra første til siste note er en nyttig erfaring».

Mon tro om de unge pianistene følger dette rådet? Ikke mye tyder på det.

Det var selvsagt annerledes før. Mozart, Beethoven, Chopin og Liszt var både komponister og klavervirtuoser. Og de fremførte selvsagt sine egne verker i konsertsalen. Brahms startet som pianist og senere i livet urfremførte han selv sine klaverkonserter og turnerte med dem. Det samme gjorde Rachmaninov som i tillegg var en av sin tids største pianister. Men heretter begynner det å bli tynt i rekkene.  I løpet av 1900-tallet ble komponerende solister etter hvert en sjeldenhet. Bela Bartok var trolig den siste av de store komponistene som var i stand til å fremføre egne klaververker i en konsertsal.

Omkring 1950 var det slutt. De komponerende pianistene forsvant – sammen med de komponerende fiolinistene, cellistene, osv. I dag er det bare et par komponerende dirigenter tilbake.

Rockemusikerne spiller egne låter. Jazzmusikerne komponerer mens de spiller. Men på det feltet der Alfred Brendel har tilbrakt et halvt århundre, er det så sterk arbeidsdeling at det ikke er mulig å være både komponist og utøver. Den høyt oppdrevne spesialiseringen har gitt store musikalske resultater. Ingen tvil om det. Men den har også hatt sine omkostninger. En av årsakene til den «klassiske» musikkens langvarige publikumskrise er nettopp at den opprinnelig, organiske forbindelsen mellom komposisjon og fremføring er blitt brutt.

Dype melodier

Bergens Tidende, 20.10.2010

Ferry Tales

Øystein Baadsvik, tuba

Erlend Skomsvold, klaver

Trondheimsolistene

BIS

Tuba i populærmusikalsk anretning

På den nye platen demonstrerer Øystein Baadsvik enda en gang at han kan få den tunge tubaen til å bevege seg lett og elegant og at instrumentet rommer flere uttrykksmuligheter enn de dype klangene vi vanligvis forbinder med det. Denne gang har Baadsvik valgt å presentere tubaen i en populærmusikalsk ramme – som soloinstrument i en rekke upretensiøse, sangbare melodier skrevet av ham selv og pianisten Erlend Skomsvold ispedd arrangementer av gamle standards som «Over the rainbow» og «Stranger in Paradise». Baadsvik spiller melodiene, Skomsvold improviserer i bakgrunnen og Trondheimsolistene akkompagnerer med diskrete strykerklanger. Opplegget er enkelt og effektivt. Mange av de korte numrene klinger godt, men platen blir uungåelig noe ensformig i lengden. Og en del av Baadsvik og Skomsvolds strykerarrangementer er på kanten til det klisne og virker temmelig corny.

En mastodont

Bergens Tidende, 15.10.2010

Verk av Brahms og Sibelius

Leif Ove Andsnes, klaver

Pietari Inkinen, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Leif Ove Andsnes og BFO spiller Brahms 2.

Det var nesten som å være på konsert under Festspillene igjen. Det var høy stemning i Grieghallen, salen var stappfull, og det var satt en ekstra seksjon  med stolerekker inn for å klare publikumstilstrømningen. Så var det da også Leif Ove Andsnes som satt ved flygelet.

For en uke siden var han plateaktuell med  en fabelaktig tolkning av Rachmaninovs gigantiske  klaverkonsert nr. 3. I går gjaldt  det  en annen av klaverlitteraturens mastodonter – Johannes Brahms’ andre klaverkonsert spilt med BFO under ledelse av den unge finske dirigenten Pietari Inkinen.

Det er et kolossalt verk, i alle betydninger av ordet. En timelang, episk konsertsymfoni i fire satser med konstante tekniske utfordringer – med virtuose løp og sprang, med tordnende akkordspill,  brå stemningsskift og utnyttelse av klaviaturet i hele dets bredde. Et verk som passer perfekt til Andsnes og den fasen av karrieren han er inne i for tiden.

Og så ble det allikevel ikke noen helt vellykket kveld. Det er det flere grunner til. En av dem er av helt banal, teknisk karakter: En ustø innsats i den aller første soloinnsatsen skapte uro både hos Andsnes selv og i orkesteret. Men det varte bare et par minutter, så var feltet og konsentrasjonen samlet igjen. Og da ble det monumentalt klaverspill i førstesatsen, en intens, skarp scherzo, varm, romantisk dialog med Agnese Rugevicas mørke solocello i andanten og lekende sigøynerklanger i den elegante, grasiøse sluttsatsen.

Når helhetsbildet likevel ble noe blandet, henger det sammen med at Andsnes ikke fikk det nødvendige motspill fra orkestret. Pietari Inkinen dirigerte BFO på en pertentlig, bokstavelig måte som ikke ga verket den nødvendige episke bredde og flyt. Og som fikk solist og orkester til liksom å spille ved siden av hverandre, i hvert sitt musikalske univers,  uten indre, organisk sammenheng.

Derimot var Inkinen på hjemmebane etter pausen der han og BFO ga en solid og velopplagt tolkning av Sibelius’  5. symfoni.

Mellomaktsmusikk

Bergens Tidende, 13.10.2010

Johan Halvorsen: Orchestral Works 2

Marianne Thorsen, fiolin

Neeme Järvi, dirigent

Bergen filharmoniske orkester

Chandos

Andre bind i serien med Johan Halvorsens orkesterverker

Det starter frisk og energisk med musikk som minner litt om Haydn eller den unge Mozart, og etterpå kommer det dansesatser i barokkstil.  Men stykket som helhet er faktisk skrevet i begynnelsen av 1900-tallet. Det er snakk om åpningsnummeret på den andre platen  i serien med Johan Halvorsens orkesterverker som BFO for tiden utgir på platemerket Chandos.

Åpningsnummerets gammelmodige preg er tilsiktet, viser det seg, for – som tittelen forteller – dette er en «Suite Ancienne», en gammel suite, skrevet «til minne om Ludvig Holberg». Med andre ord: en Holberg-suite, skrevet et kvart århundre etter Griegs mer berømte versjon og med mange tydelige referanser til det eldre verket.

Men Halvorsens Holberg-suite er ikke bare en hyllest til Grieg. Det er et stykke kontant bruksmusikk. De enkelte satsene ble opprinnelig skrevet som mellomaktsmusikk til en oppførelse av Holbergs «Barselstuen» på Nationaltheatret. Og kan i dag minne oss om den tiden da de fleste større teatrene i Europa og USA disponerte over store orkestre, da viktige skuespill ble ledsaget av musikk skrevet til anledningen, og da et teaterbesøk var en slags totalopplevelse med levende musikk som festlig ramme.

Halvorsen var den norske frontfiguren i denne musikkulturen. Han var leveringsdyktig i alle formater, kunne skissere dramatiske situasjoner med enkle, musikalske midler, og han skrev gode, iørefallende melodier. I tiden som komponerende kapellmester ved Nationaltheatret skrev han kilometervis av stemningsskapende leilighetsmusikk. Og det  gode håndlaget er også tydelig i det meste annet han skrev, for eksempel i de stykkene for fiolin og orkester som Marianne Thorsen og BFO spiller på den nye platen – «Tre norske danser» og den virtuose «Air norvégien», alle basert på Lindemans samling av «fjeldmelodier».

Det profesjonelle grepet er også tydelig  i «Fatum», Halvorsens andre symfoni, som avslutter platen. Men her hvor det er snakk om et verk som skal kunne stå alene i en konsertsal uten å støtte seg til et teaterstykke, virker musikken straks mindre frisk og spontan og har i lange strekk karakter av plikt og pensum.  

Neeme Järvi og BFO er igjen velopplagte, lojale støttespillere for Halvorsens musikk. Det kommer enda to utgivelser i serien.

Kollisjoner

Bergens Tidende, 13.10.2010

Death

Anne-Lise Berntsen

Eisler Ensemble

Øra Fonogram

Skjeve tolkninger av tekster om Døden

Det norske Eisler Ensemble spiller musikk av det slaget Hanns Eisler ble kjent for i mellomkrigstiden, røff, kantet musikk i grenselandet mellom tysk, agiterende kabarettradisjon og radikal modernisme. Gruppen akkompagnerte Anne-Lise Berntsen på hennes Eisler-plate «Ohne Sentimentalität». Nå er de og Berntsen ute med en ny plate, denne gang med sanger fra veldig forskjellige perioder og genrer, men med døden som gjennomgående tema. Her er sanger av Brecht og Weill skrevet i samme tradisjon som Eisler, men også Mussorgskijs sangsyklus «Dødens sanger og danser» som lenge har vært på Berntsens repertoar – pluss sanger av Nick Cave, Bob Dylan og flere til. Til å begynne med virker det litt rart å høre en arie fra Monteverdis Orfeo fremført med røykfylt, forvrengt stemme i tysk kabaretstil eller Dylans «Death is not the End» sunget av en operasangerinne, men de musikalske kollisjonene skaper ofte interessante, ekspressive virkninger og kaster skeive lys over tekstene.     

I musikkfilenes tid

Musikkommentar, Bergens Tidende, 06.10.2010

I dagens avis anmelder jeg den nye platen til Leif Ove Andsnes. Eller gjør jeg egentlig det? Hvis jeg skal være helt ærlig, har jeg faktisk ikke hørt platen.

La meg presisere: Jeg har hørt musikken som Andsnes spiller, men jeg har ikke hatt selve den fysiske platen i hånden. Jeg fikk simpelthen en lenke til et nettsted der jeg kunne laste ned seks separate lydfiler. Ville jeg høre hvordan Andsnes tolker Rachmaninov, var det bare å dra i gang, legge filene i den rette rekkefølgen og spille dem etter hverandre på pc’en min. Med vennlig hilsen, EMI

Det er ikke vanskelig å bli begeistret for Andsnes og musikken hans – selv om den ankommer på denne bisarre måten. Men det hadde selvsagt vært mye bedre om EMI hadde sendt meg platen i god tid og hvis jeg hadde hørt konsertene på et skikkelig lydanlegg. Jeg skulle også gjerne ha hørt andre- og tredjesatsen i Rach 3 spilt etter hverandre uten opphold – slik Rachmaninov opprinnelig planla det – i stedet for å måtte jobbe med pc’ens mp3-spiller for at få overgangen mellom satsene så kort som mulig.

Vel, vel. Jeg må sikkert venne meg til slikt. Cd’ens dager er talte. I alle fall når nye, potensielle bestsellers og blockbusters skal markedsføres. Plateselskapene er ikke annerledes enn bokforlagene. Det gjelder om å få store navn ut til anmelderne så raskt som mulig. Og i denne sammenhengen er nettlenker til lydfiler selvsagt betydelig mer effektive enn distribusjon av fysiske plater.

Samtidig med at filene fra Andsnes-platen ankom epostkassen min, leste jeg i avisa at Bergens siste skikkelige platebutikk, Apollon i Neumannsgaten, lukker. At det skjer nettopp nå, er ikke tilfeldig. De lokale platebutikkene taper kampen mot nettbutikkene. Mer og mer av musikksalget foregår via nedlasting av filer. Og det er ikke bare listepop som distribueres på denne måten.

Det er ikke lett å si hvordan dette kommer til å ende. Historiene om Andsnes-platen og Apollon mer enn antyder den pessimistiske versjonen: I musikkfilenes tid vil plateselskapene konsentrere seg om digital markedsføring og salg av en håndfull store, sikre navn, mens den brede, sammensatte musikkulturen som tidligere ble formidlet via de små platebutikkene, vil få mindre oppmerksomhet og stadig trangere kår.

Klavermusikkens Mount Everest

Bergens Tidende, 06.10.2010

Rachmaninov: Klaverkonsert nr. 3 og 4

Leif Ove Andsnes, klaver

Antonio Pappano, dirigent

London Symphony Orchestra

EMI

Leif Ove Andsnes spiller Rachmaninov inn i 2000-tallet

Platen har et svart-hvitt fotografi på coveret, et dystert, kornet portrett av Leif Ove Andsnes som ser rett på oss, insisterende, med rynkete bryn. Bister og sammenbitt.

Så er da Rachmaninovs tredje og fjerde klaverkonsert heller ikke noe å spøke med. Den fjerde konserten med den komplekse sistesatsen kan være vanskelig nok. Men den tredje – Rach 3 – er enda mer fryktinngytende, et verk med kolossale utfordringer som krever nærmest overmenneskelig teknikk, for ikke å snakke om fysisk styrke.

Rach 3 er klavermusikkens Mount Everest. Alle ambisiøse pianister må prøve å bestige den på et eller annet tidspunkt i løpet av karrieren. Leif Ove Andsnes har besluttet at det er hans tur nå. Og han har faktisk ingen grunn til å se så dyster ut. For denne platen er en fantastisk prestasjon.

Andsnes kaster all sin imponerende teknikk inn i begge klaverkonsertene. De store akkordpassasjene som skremte vannet av de gamle pianistene, fremfører han klart og egalt, og han får Rachmaninovs fossefall av noter til å bruse og skumme. Men det mest imponerende med denne platen er at han i tillegg til alt det tekniske fyrverkeriet presenterer en sensitiv, moderne tolkning av den tredje konserten.

I tradisjonelle tolkninger høres Rach 3 av og til ut som svulstig Hollywood-musikk. Ikke så hos Andsnes. Han holder solostemmen i stramme tøyler. Spillet hans er muskuløst og virtuost, men hele tiden forbilledlig klart, med tydelig og musikalsk utarbeidelse av alle detaljer i det komplekse notebildet. Og i motsetning til hva man skulle tro ut fra coverbildet, har Andsnes også sans for de humoristiske kvalitetene i alvorsmannen Rachmaninovs musikk – hør for eksempel tredjesatsen som Andsnes spiller slik at det faktisk klinger «spøkende» når tempoangivelsen er scherzando.

Andsnes er ikke den eneste grunnen til at denne platen er blitt så vellykket. Vel så viktig er dirigenten Antonio Pappano og London Symphony Orchestra – som møter Andsnes i avbalansert samspill. Dette er en Rachmaninov-tolkning der klaver og orkester for en gangs skyld ikke konkurrerer og kolliderer, men løper sammen og skaper to bølgende, musikalske strømmer som vever seg inn i hverandre i stadig nye mønstre. En Rachmaninov-plate for 2000-tallet.

Tolkninger og rekonstruksjoner

Bergens Tidende, 29.09.2010

Verk av Rózsa, Serly og Bartók

Lawrence Power, bratsj

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orchestra

Hyperion

BFO legger god ramme omkring bratsjisten Lawrence Power

Det er Lawrence Power som har hovedrollen på denne platen. Han er en ung, prisbelønnet britisk bratsjist, kjent fra blant annet kammermusikkgruppene The Nash Ensemble og Leopold String Trio, men også som solist med flere store, internasjonale  orkestre. I de siste årene har han spilt seg igjennom det meste av bratsjlitteraturen for plateselskapet Hyperion. Og nå er turen altså kommet til Bartók.

Hva Bartók egentlig hadde tenkt seg med sin konsert for bratsj og orkester, får vi aldri vite. Han skrev den i eksilårene på oppdrag av en amerikansk bratsjist, men døde før den ble ferdig. Den tredje klaverkonserten som han arbeidet på samtidig, manglet bare orkestrering av de siste taktene og ble gjort ferdig av hans ungarsk-amerikanske venn Tibor Serly. Bratsjkonserten var derimot en samling skisser uten orkestrering og ofte uten harmonisering, løse utkast til et verk som ennå ikke hadde funnet sin form.

Det som i dag kalles Bartóks bratsjkonsert, og som Lawrence Power spiller sammen med BFO på den nye platen, er derfor egentlig en komposisjon av Tibor Serly der han forsøker å sette sin tolkning av skissene inn i en større sammenheng. Men selv om det altså ikke er et stykke original Bartók-musikk vi hører på platen, virker mye av det likevel som noe han godt kunne ha funnet på. Det er klang av ungarske folketoner, det er komplekse rytmiske partier og store, bråkende orkesterutbrudd. Og Lawrence Power presenterer en flott, høyspent tolkning av den mørke, ulmende solostemmen som vever seg inn og ut av orkestersatsen. Spesielt overbevisende er han i den langsomme andresatsen.

Stemningen er mer avslappet i de to andre verkene på platen. Tibor Serly er representert med en kort Rapsodi for bratsj og orkester basert på Bartóks orkestreringer av ungarske folketoner. Og platen innledes med en bratsjkonsert av den ungarsk-amerikanske filmkomponisten Miklós Rózsa, et temmelig tradisjonelt verk skrevet i fortellende Hollywood-stil med svak folkemusikalsk fargning.

Det er som sagt Lawrence Power som spiller hovedrollen på platen, men BFO skaper en god ramme omkring bratsjen hans og har noen flotte momenter i den turbulente, hurtige tredjesatsen i Bartók-Serly konserten.

Spanske inspirasjoner

Bergens Tidende, 29.09.2010

El Albaicin

Frevo gitarduo

Euridice

En fin plate som utvider gitarrepertoaret

Da gitaristene Andreas Karlsen og Pål Granum tok hovedfag i duospill ved Norges Musikkhøgskole i 2004, besto en del av eksamensarbeidet av transkripsjoner. De hadde arbeidet med satser fra «Iberia», hovedverket til Isaac Albéniz, og det er disse transkripsjonene de nå har innspilt på plate. De virtuose klaverstykkene er elegant overført til gitarmediet, og Karlsen og Granum framfører dem selvsikkert og kompetent med god fornemmelse for det komplekse flettverket av musikalske tradisjoner og inspirasjoner som Albéniz i sin tid konstruerte som en hyllest til Spania og den spanske musikken. På platen er det også to Scarlatti-sonater som kanskje er inspirert av andalusisk folkemusikk, og som i alle fall i disse transkripsjonene klinger veldig «spansk».  Frevo-duoen slutter med et kort stykke av den franskspanske 1900-tallskomponisten Maurice Ohana. Alt i alt en fin plate som utvider gitarrepertoaret.

Følelsesmysteriet

Musikkommentar, Bergens Tidende, 22.09.2010

«Musikkens mål er ikke å uttrykke følelser, men å uttrykke musikk», skriver Pierre Boulez et sted. Det blir ofte oppfattet som et veldig radikalt synspunkt. Som en av vennene mine sa da sitatet dukket opp i en diskusjon forleden: «Musikk som ikke skaper en eller annen følelse i lytterne kunne man like gjerne la være å spille».

Nå er det nok neppe noen som benekter at musikk skaper følelser i lytteren. Boulez gjør visst heller ikke det. Han skriver om noe annet, om musikkens evne til selv å «uttrykke» følelser. Og han sier ikke – som Stravinskij gjorde det en gang– at musikk overhodet ikke kan uttrykke følelser, bare at dette ikke er det viktigste formålet.

Musikk er en «ikke-representerende» kunstart. Musikk kan ikke – som for eksempel en roman eller et maleri – fremstille eller fremvise følelser. Men av og til synes vi likevel at et musikkstykke høres glad ut. Eller trist. Disse stykkene har åpenbart noen kvaliteter, musikalske kvaliteter, som vi hører og kjenner igjen på samme måte som vi hører og kjenner igjen dur og moll, dissonanser og konsonanser, osv. Men hvordan dette mer konkret går til, har folk kranglet om i århundrer.

Noen mener at vi, uten å merke det, er blitt opplært til å forbinde visse typer musikk med visse følelser. Andre mener at slike forbindelser er «naturlige», at vi automatisk assosierer slik fordi det er noen grunnleggende, strukturelle likheter mellom musikken og følelsene. Disse og mange andre synspunkter har vært i omløp lenge, men ingen av dem løser følelsesmysteriet på en rimelig og tilfredsstillende måte. Selv det enkle spørsmålet om hvorfor vi synes at dur er glad og moll er trist, er det fremdeles ingen som har klart å besvare.

På den annen side: Er det så viktig? Er opplevelsen av musikk ikke mye mer enn disse følelsene. Er ikke det en voldsom nedvurdering av musikken å ville redusere den til en samling nokså enkle følelsesuttrykk?

Boulez mener visst det. Han foretrekker å snakke om «musikken selv», om form og struktur. Musikk er ikke et kar som oppsamler komponistens sjel, dråpe for dråpe, skriver han. Musikk er «en labyrint uten begynnelse og slutt, full av nye stier å oppdage, et sted der mysteriet aldri løses».

Elegant klarinett

Bergens Tidende, 22.09.2010

Mozart, Brahms

Clarinet Quintets

Oslo Philharmonic Chamber Group

Lawo

Ny plate med de klassiske klarinettkvintettene

En klarinettkvintett er en strykekvartett som for anledningen er utvidet med en klarinett. Det er ikke skrevet mye for denne besetningen. Men både Mozart og Brahms forsøkte seg i genren. Og det er vel egentlig tilstrekkelig. For deres kvintetter er to av de absolutte høydepunktene i kammermusikkens historie. Her får vi dem med Leif Arne Pedersen, Oslofilharmonikernes soloklarinettist, i selskap med gode strykere – Elise Båtnes og Pauls Ezergaliz, fiolin, Ida Bryhn, bratsj og Bjørn Solum, cello. Det er alltid klarinettstemmen som tiltrekker seg mest oppmerksomhet i disse verkene. Også her. Pedersen spiller den virtuost og med fin forståelse for den musikalske konteksten – elegant og perlende i Mozart og med mørkere farger i Brahms. Strykerne møter ham med en lett og luftig klang som kler Mozart. Derimot kunne de gjerne ha lagt noe mer tyngde inn i den høstlige Brahms-kvintetten.   

Klaverets poet

Bergens Tidende, 22.09.2010

The Poet Speaks

Liv Glaser

Simax Classics

Liv Glaser feirer bursdag med flott Schumann-utgivelse

Det er den omvendte verden. En bursdag der bursdagsbarnet selv kommer med den beste presangen.

Liv Glaser fyller 75 år på torsdag. Og feirer begivenheten med å gi oss denne fine platen på Simax. Det er klavermusikk av Schumann i gavepakken. Først «Album für die Jugend» (op. 68), den store samlingen av småstykker han skrev i årene omkring 1850 som en gave til datteren Marie, en av klaverspillets mange, små nybegynnere. Og etterpå «Kinderszenen» (op. 15), de korte, konsentrerte klaverstykkene han skrev for å minne verdens fullbefarne pianister om barndommens lengsler og drømmer.

I Glasers tolkning får disse to samlingene en stilriktig tolkning og platen er samtidig et tilbakeblikk på hennes eget liv som pianist, et liv som blant annet startet med «Album für die Jugend». Mange barn har sittet på klaverkrakken og strevet med dette albumet og disse stykkene – som ikke er spesielt enkle. Når Glaser spiller dem, legger hun alle sine erfaringer fra et langt musikalsk liv inn i tolkningen og åpner opp stykkene, demonstrerer at dette er skikkelig musikk, og klarer samtidig å få fram den barnslig naive og undrende holdningen som hele tiden ligger under musikkens overflate.

Platen heter «The Poet Speaks» – dikteren taler. Det er snakk om en engelsk oversettelse av «Der Dichter spricht», tittelen på det siste stykket i «Kinderszenen». Og det er en ganske dekkende tittel på platen som helhet. For her er det nettopp en dikter som taler, en klaverets poet. Glaser spiller de korte stykkene i «Kinderszenen» rett fram, klart og nøkternt, og klarer likevel med enkle midler å få formidle hver enkelt stykkes særlige, lyriske og poetiske karakter.

Det er en lett og frisk stemning over hele platen, noe som blant annet henger sammen med at Glaser spiller musikken på et fortepiano fra omkring 1830, signert Gottlieb Hafner, i Wien. Det gamle instrumentet gir framføringen klarhet og oppdrift. Og minner oss samtidig om at Glaser framdeles er en eksperimenterende kunstner. I moden alder forlot hun pianistens slagne landevei og ble spesialist i tidsriktig oppførelsespraksis. På platen kan vi nyte resultatet av hennes musikalske nysgjerrighet og hennes lyst til å gå sine egne veier.

Det intime formatet

Bergens Tidende, 15.09.2010

Sommernatt

Sanger av Johannes Haarklou

Linda Øvrebø og

Kristin Fossheim

2L

Romanser framført med musikalitet og innlevelse

Det var ikke romansene Johannes Haarklou (18471925) ble mest kjent for i samtiden. Han var de store formatenes mann, en komponist som levde i skyggen av Grieg og som staket ut sin egen vei gjennom musikken ved å skrive symfonier, operaer, oratorier, korverk og orgelverk. Men i tillegg til sine mange stort anlagte verk skrev Haarklou også sanger. I årtiene på hver side av forrige århundreskifte utga han flere romansesamlinger til tekster av blant andre Bjørnsson og Welhaven pluss yngre forfattere som Vilhelm Krag, Per Sivle og Knut Hamsun. Sopranen Linda Øvrebø og pianisten Kristin Fossheim har vært i notearkivene og funnet fram en håndfull av disse glemte sangene. Resultatet er blitt en fin plate som demonstrerer at Haarklou også behersket det lille, intime formatet. Melodiene er enkle og sangbare skrevet med fin sans for tekstenes innhold. Og her framført med musikalitet og innlevelse.

Frie tolkinger

Bergens Tidende, 15.09.2010

Håvard Gimse with Henning Kraggerud on viola

Naim Classical

Håvard Gimse spiller Schubert og Schumann

Håvard Gimses nye plate starter med Schuberts sonate for «arpeggione», det gamle, glemte strykeinstrumentet som i våre dager vanligvis erstattes med cello eller, som her, med bratsj. Henning Kraggerud har for anledningen byttet fiolinen ut og spiller «arpeggione»-stemmen med mørk, varm bratsjtone som kler dette uhøytidelige, musikantiske verket. Men han og Gimse er visst ikke blitt helt enige om tolkningen. I alle fall skurrer Kraggeruds frie spillestil ofte mot Gimses mer nøkterne klaverstemme. Frihet er det derimot mye av i Gimses tolkning av Schumanns Kinderszenen – litt for mye etter min smak, litt for mange umotiverte temposkift og en litt for andpusten framføring som slører de intrikate detaljene i de hurtige stykkene. De langsomme stykkene fungerer bedre; blant annet får svisken «Träumerei» en uventet inntrengende, alvorlig karakter. Platen slutter med en god tolkning av Schuberts klaversonate i Adur (D 784).

Formidabelt

Bergens Tidende, 10.09.2010

Verk av Strauss og Mahler

Silvana Dussmann, sopran

Kazushi Ono, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Storslått tolkning av Mahlers sjuende symfoni

«Tiden vil komme da folk vil se klinten skilt fra hveten», skrev Gustav Mahler om Richard Strauss i 1902 . Han tilføyde: «og min tid vil komme når hans er ute.»  Mahlers tid kom. Og Strauss som omkring forrige århundreskifte ble betraktet som tidens viktigste tyske komponist, mistet etter hvert mye av sin fordums glans. Men han er tross alt ikke helt falt ut av tiden ennå. Verkene hans blir framdeles spilt. Som for eksempel i går da BFO framførte hans «Vier letzte Lieder».

Det er snakk om et alderdomsverk  der Strauss samler et langt livs erfaringer med instrumentasjon og melodisk linjeføring, et verk der sangeren bare er én stemme blant mange i en serie komplekse klangformasjoner. Østerrikske Silvana Dussmann framførte de fire sangene flott teknikk, med duse klanger i mellomregistret og stålblank skarphet i toppen – men man savnet en mer nyansert tolkning av sangenes innhold. Når det gjelder musikalsk uttrykk og innlevelse var det konsertmester Mandozzis varme solofiolin i  «Im Abendrot» som tok førsteprisen .  

Etter pausen var det så Mahlers sjuende symfoni. Han sa en gang at dette var hans ”beste verk”, et verk ”av overveiende munter karakter”. Dette med munterheten kan vel diskuteres. Symfonien er inspirert av den tyske romantikkens nattescener; to av de fem satsene heter Nattmusikk; midtsatsen har betegnelsen schattenhaft, ”skyggeaktig”. Og det er i det hele tatt ganske mye moll-klang og romantisk dunkelhet i dette verket. I alle fall i tre første satsene. Først når vi kommer fram til fjerdesatsen, blir det lysere stemninger, og i femtesatsen løser alt seg opp. Det som startet i dyster h-moll, ender i lys, triumferende C-dur.

Reisen gjennom natten er lang og krevende. Men den japanske dirigenten Kazushi Ono var en svært innsiktsfull reisefører som viste BFO og oss i salen veien gjennom verket med sans for de store linjene og sammenhengene og med skarphet og presisjon i detaljene. Ingenting var overlatt tiltilfeldighetene denne kvelden. De brå temposkift og de vekslende klangfargene satt som et skudd. Og BFO leverte en formidabel prestasjon, den beste Mahler-tolkningen i Bergen på lenge .