Tydelig og energisk

Bergens Tidende, 10.12.2009

Beethoven: Symfoni nr. 9

Thomas Dausgaard, dirigent

Håkon Matti Skrede, kormester

Bergen Filharmoniske Kor

Griegakademiets Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Spenstig versjon av Beethovens korsymfoni.

Hvis det var generalprøven vi hørte i går, ja da er det bare å glede seg til konsertene i dag og i morgen. For danske Thomas Dausgaard kan sin Beethoven. Og kan få frem nye sider av selv de mest kjente verkene. I de siste årene har han spilt inn alle Beethovens orkesterverk på Simax sammen med Svenska Kammarorkestern, Örebro. Det er ikke mer enn et par måneder siden han og de 38 spreke svenskene presenterte bind 10 i serien der hovedstykket var en frisk, luftig tolkning av symfoni nr. 9, den store korsymfonien. 

I går var det så nettopp den niende igjen. Nå i Grieghallen sammen med BFO – et orkester med betydelig flere musikere og en annen tolkningstradisjon enn det svenske kammerorkesteret. Men selv om volumet var kraftigere og spillestilen tyngre i går, var det tydelig at Dausgaard trakk på erfaringene fra innspillingene med den mindre besetningen både når det gjelder dynamikk og klang.

Han har en tydelig, energisk slagteknikk. Man er aldri i tvil om hvor han vil hen med musikken, og BFO-musikerne fulgte ham og spilte like tydelig og energisk selv – med brå skift i styrke og klang, med skarpe smell i messing og slagverk og med strømmende framdrift i strykerne. Og han og orkestret klarte samtidig å gire ned og gi den langsomme satsen ro til å ånde uten at den mistet spenning av den grunn.

Det var gode solister i korsatsen – på damesiden sopranen Victoria Nava fra Askøy i flott samarbeid med den fine svenske mezzosopranen Kristina Hammarström; på herresiden to engelskmenn, tenoren Robert Murray og bassen Matthew Rose – som begge hadde gode soloer pluss at Rose la en sterk og solid bunn i kvartettene. Og Bergen Filharmoniske Kor supplert med Griegakademiets Kor kastet seg entusiastisk inn i korpartiene og ga dem all den kraft og tyngde som trenges.

Kanskje Beethovens niende ikke kan skape fred i verden, men den kan i det minste skape stillhet i salen. Da korsatsen åpnet med Freude-temaet i de dype strykerne, ble selv de fnisende fjortiser på rekken bak oss målløse for en gangs skyld. Og de klarte nesten å sitte rolig i hele resten av satsen. Beethoven rules!

Vakre episoder

Bergens Tidende, 09.12.2009

Mendelssohn: Symphoni nr.1 og 4 samt «Ruy Blas»-ouverturen

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

BIS

Solid musikalsk nivå på BFOs nye Mendelssohn-plate

Felix Mendelssohn var en av sin tids mest berømte komponister. Han døde i 1847, bare 38 år gammel – noe som i samtiden ble betraktet som en internasjonal tragedie. Da nyheten om hans død nådde Storbritannia, skrev det ansete engelske tidsskriftet «The Musical World» at det var inntruffet en musikalsk solformørkelse.

Bare førti år senere var Mendelssohns status totalt endret. Nå ble musikken hans oppfattet som sentimental, romantisk tilbakeskuende. Han hadde vært et «schöne Zwischenfall», et vakkert intermezzo, i musikkhistorien, skrev Nietzsche i 1886. Og oppfattelsen av at Mendelssohn hadde vært en kort, vakker episode mellom Beethoven og Wagner, holdt seg til langt inn i det 20 århundre, ofte ispedd en god del antisemittisme. Men i de siste tiårene er Mendelssohn så vendt tilbake til konsertsalene. Og nå i 200-året for hans fødsel kommer det stadig nye innspillinger og nytolkninger av musikken hans.

For eksempel presenterte Bergen Filharmoniske Orkester og Andrew Litton i vår en spenstig live-innspilling der de blåste støvet av symfoni nr 2, den såkalte Lovsang-symfonien. Nå er de ute med en ny Mendelssohn-plate, denne gangen med studieinnspillinger av symfoni nr. 1 og 4 (den «Italienske») og av «Ruy Blas»-ouverturen.

Den nye platen holder samme solide musikalske nivå som forgjengeren. BFO spiller effektivt og presist, med klar, samlet orkesterklang, samstemte strykere og flotte detaljer i treblåsere og messing. Alt sitter som det skal. Og likevel virker tolkningen ikke helt overbevisende. Det er noe urolig, av og til noe nesten presset over fremføringen, som om musikerne har det litt for travelt og skal nå noe. Dette har ikke så mye å gjøre med selve tempovalget i de enkelte satsene – tidsmessig skiller denne innspillingen seg ikke markant fra andre, eldre innspillinger. Kanskje det er Littons generelle holdning til verkene som er problemet? Det er ingen tvil om at han klarer å få Mendelssohns romantiske musikk til å klinge frisk og spenstig – men omkostningen er at de raske yttersatsene ofte virker oppjagde og masete, og at de langsomme satsene sjeldent ånder fritt.

Hekletøy

Bergens Tidende, 09.12.2009

Crochet

Lene Grenager, cello

Sofia Jernberg, stemme

Oluf Bright

Improvisasjoner for stemme og cello

Et tynt, gult papiromslag skåret til i et format som ikke lar seg innpasse i en vanlig rekke cd’er. Formatet passer helt fint til platen bak omslaget. For når cellisten og komponisten Lene Grenager møter den svensk-etiopiske stemmeartisten Sofia Jernberg i frie improvisasjoner, da oppstår det noe som nekter å falle på plass i vanlige, musikalske kategorier. Platen heter Crochet som er engelsk for «hekling» eller «hekletøy». Og kanskje er det slik man bør høre disse improvisasjonene – som en slags spontan, kollektiv hekling der Grenagers cello og Jernbergs stemme skaper merkelige, uventede mønstre på stedet. Ikke musikk, men hissige, iltre lydformer som forsvinner igjen uten at man helt har skjønt hva som skjedde. Egentlig er det vel feil å sette tal på en slik plate. For hva skal man måle den mot? Jeg gir den nå likevel 5 – for uttrykksvilje og vågemot.

Kolossalt

Bergens Tidende, 09.12.2009

Ave Maria

Harald Rise, orgel

Euridice

Senromantisk orgelmusikk

Det er skremmende stor lyd i et orgel. Og det var vel nettopp selve poenget da man i sin tid begynte å konstruere slike instrumenter. Men når denne kolossale lyden flyttes ut av kirkerommet og ned på en cd og skal høres i en vanlig dagligstue, da blir det faktisk litt vel mye shock and awe. Harald Rises plate Ave Maria lider under dette. Han har valgt å demonstrere klangen i det nyrestaurerte orgelet i Vår Frue kirke, Trondheim, med verk av Edwin Lemare, Max Reger, Joseph Jongen, Sigfrid Karg-Elert og norske Arild Sandvold – orgelkomponister som alle var virksomme i starten av 1900-tallet. Hvis man hører platen i ett strekk, virker lyden øredøvende massiv, tung og grå. Tar man den derimot i mindre porsjoner om gangen, åpner musikken seg, det blir mulig å høre nyansene og man får interessante innblikk i et ganske fargerikt musikalsk landskap der senromantisk mainstream blander seg med mer moderne strømninger.

På vei ut i verden

Bergens Tidende, 02.12.2009

Kayak

Kim Johannesen, Svein Magnus Furu og Tore T. Sandbakken

AIMSound City

The Eco Logic

Kim Johannesen og Svein Magnus Furu

Creative Sources

Nye plater med unge, norske jazzmusikere

Årets funn – skrev anmelderne siste år da Petter Wettre ga ut «Appetite for Structure». Og da snakket de verken om platen eller om Wettre selv, men om en av hans musikere – den nye, norske gitaristen Kim Johannesen.

Han er bare 24 år, spiller i et utall av grupper, og her på slutten av året er det blitt til to nye plater. Den ene heter «Kayak» – som også er navnet på en av låtene og kanskje også navnet på trioen som foruten Johannesen selv består av saksofonisten Svein Magnus Furu og trommeslageren Tore T. Sandbakken. Platen er støttet av Fond for utøvende kunstnere, og de tre musikerne har i tillegg fått støtte fra Jazzforum og UD til en lanseringsturné som startet på mandag og tar dem til jazzklubber i New York og Boston.

Hva og hvordan spiller de da? Formatet med gitar som erstatning for klaver og bass minner selvsagt om Paul Motians trioer fra 1980-tallet og fremover, og Kayak plasserer seg også i noenlunde samme musikalske område: fritt improviserende, laid-back jazz av nyere årgang med utgangspunkt i selvkomponert materiale. Her er skjeve, frie Ornette Coleman’ske melodilinjer, her er fjelljazz med Furu i store utbrudd på tenorsaxen, og her er også mer folksy melodier – for eksempel låten «Passing Stations» som stemningsmessig ligger tett opp til Keith Jarrett og Garbareks «Country».

Både Johannesen og Furu er lyriske gemytter. Det er luft og svev i musikken deres, men det blir også litt vel mange stillestående improvisasjoner over enkle akkordrekker. Og det meste går i midttempo eller langsommere. Det kunne gjerne ha vært noe mer spark i samspillet av og til – spesielt i betraktning av at både Furu og den fine trommeslageren Sandbakken tydeligvis har en del mer de kunne ha sagt under de rette omstendighetene.

Kim Johannesen og Svein Magnus Furu er sammen på en annen ny plate – «The Eco Logic» som er utkommet på det portugisiske platemerket Creative Sources. Her har duoen stort sett sluppet tilknytningen til jazztradisjonen og bruker i stedet instrumentene til å bygge opp store lydlandskap. Det er en del tomgang her, men av og til oppstår det noe merkelig, sårt i sammenstøtet mellom Johannesens gitar og Furus saksofoner.

Solbyen

Bergens Tidende, 02.12.2009

Heliopolis

Matthias Goerne, baryton

Ingo Metzmacher, klaver

harmonia mundi

I Hellas med Matthias Goerne

Vi er kommet til nummer 4 i rekken av Matthias Goernes Schubert-utgivelser på harmonia mundi. Den heter Heliopolis, «solbyen» – et ord som både er tittelen på en av sangene og samtidig et signal om at Goerne på første delen av platen har valgt en gruppe sanger med gresk tema, mange av dem til tekster av Johann Mayrhofer, mens sangene i andre del tar opp og utvikler tilsvarende, antikke motiver, nå til tekster av blant andre Goethe og Schlegel. Igjen blir man overveldet av Goerne suverene frasering og av hans individuelle karakterisering av de enkelte tekstene. Han synger med dyp, heroisk kraftfull stemme når det kreves, men flertallet av sangene på platen ligger i det høye leiet der barytonen grenser opp til tenoren, det leiet der Goerne er uten konkurranse. Dirigenten Ingo Metzmacher er kanskje et uortodokst valg som pianist, men gjør god fyllest i rollen som akkompagnatør. Og for oss som aldri kan få nok av Goerne, kommer platen med en dvd med opptak fra innspillingen.

Sangere uten show

Bergens Tidende, 02.12.2009

Live at Logen

Nordic Tenors

Nordic Performance

Problematisk live-opptak med de tre nordiske tenorene

Fine anmeldelser, et fornøyd publikum – det var et flott show de tre tenorene og pianisten Sjur Hjeltnes hadde i Logen i oktober. Ingen tvil om det. Og nå, bare et par måneder senere, ligger den der, platen med liveopptak fra forestillingene. En fin julegave til de som satt i salen den gangen. Men betydelig mer problematisk for oss som ikke var til stede. For når man hører denne platen «kaldt», uten erindring om et sjarmerende sceneshow og uten gode minner fra en hyggelig kveld på byen, da hører man også uunngåelig feilene og sangernes stemmemessige problemer. Her er halvsure, upresise innsatser over en lav sko og drøssevis av små tekniske svikt – stemmer som ikke klarer sprangene opp i høyden og bikker over i falsett, flerstemmig sang som er på nippet til å kjøre av sporet osv. Best lykkes de raske, rytmiske numrene – som for eksempel Stevie Wonders «A Place in the Sun» og den flotte a capella versjonen av «Ticket to Ride». Og arrangementet av «Nessun dorma» er så camp at de opprinnelige Tre Tenorene bare kan gå hjem og legge seg.

Smak og avsmak

Musikkommentar, Bergens Tidende, 25.11.2009

Så var den der igjen. Historien om eliten som tråkker på massene. Fiffens finkulturelle snobberi skaper klasseforakt og fører til skjev fordeling av kulturstøtten sa Frank Aarebrot (11.11). Og fikk straks så hatten passet av Monica Mæland (17.11) som både belærte ham om kulturpolitikken i Bergen og om hvordan det forholder seg med folks musikksmak.

Jeg skal la ligge diskusjonen om kulturstøttens fordeling. Men kanskje det er på sin plass med en liten kommentar om musikksmak? 

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu – som Mæland henviste til – utga i 1979 boka «Distinksjonen» der han skrev at overklassen, middelklassen og arbeiderklassen har hver sitt distinkte kulturmønster. Samfunnets øvre lag utvikler en «ren» smak som legger vekt på kunsten og kulturens formelle aspekter. Og de bruker denne elitistiske smaken til å markere sosial avstand til arbeiderklassen som dyrker en mer «barbarisk» smak. 

Teorien svarte fint til tidsånden på 1970-tallet. Og det er mulig at det faktisk forholdt seg slik med det franske kulturforbruket på den tiden. Men allerede den gangen innvendte noen av Bourdieus kolleger at teorien hans bygger på et meget spinkelt materiale – en undersøkelse av 700 personer i 1963 supplert med en undersøkelse av 500 personer i 1968 – og at han brukte dette materialet til bastante konklusjoner om forhold de opprinnelige undersøkelsene slett ikke var designet til at belyse.

Senere undersøkelser, ofte basert på Bourdieus egen metodikk, har vist at flertallet av folk i den øvre delen av den sosiale rangstigen faktisk ikke har en spesielt «ren», finkulturell smak. De er tvert imot kulturelt «altetende» og spiller på et langt større register enn folk i den andre enden av skalaen både når det gjelder musikalsk smak og deltakelse i kulturelle aktiviteter. I tillegg er den gruppen som utelukkende dyrker den finkulturelle, «rene» smaken blitt mindre og mindre i tidens løp.

Situasjonen er altså betydelig mer komplisert enn Bourdieu ville ha det til. Men han hadde selvsagt rett i at folk bruker musikksmaken sin som et sosialt instrument. Når for eksempel en rockeanmelder forteller at han aldri kunne finne på å gå på klassisk konsert og høre gørrkjedelig felegnikking, så markerer han med sin spesielle versjon av den «rene», snevre smaken en bestemt gruppetilhørighet og en bestemt sosial identitet. På samme måte som når selv de mest altetende og inkluderende musikklyttere likevel blir voldsomt fornærmet hvis man tilbyr dem billetter til julekonserten med Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstoga. Smak er avsmak – sa Bourdieu. Si meg hva du ikke liker, og jeg skal si deg hvem du er.

Fantasi

Bergens Tidende, 25.11.2009

Quiet Fragments

Euridice

Gamle mesterverker i dårlig selskap

Dagny Bakken er fiolinist med over 20 års fartstid i Oslo-Filharmonien der hun i dag er gruppeleder. I 2006 fikk hun Mariss Jansons’ stipendium for Oslo-Filharmoniens musikere, 100 000 kr. som hun blant annet brukte til å finansiere denne platen der hun spiller utvalgte stykker for solofiolin – langsomme satser fra Bachs sonater og partitaer og fra Telemans fantasier samt en enkelt av Bibers passacaglier. Selvsagt skal slike verk helst høres i deres opprinnelige musikalske sammenheng, ikke som enkeltstående stykker. Men Bakken spiller dem flott, med stor, sikker, klangfull tone, i det helt rette tempoet, høytidelig, med tyngde og med et nesten majestetisk foredrag i Bach-satsene. Dette er en virkelig god plate. Bortsett fra at Bakken – helt uforståelig – også har spilt inn et par av sine egne komposisjoner. Plassert i denne alvorlige konteksten blir deres musikalske fattigdom pinlig tydelig. Samtidig med at de totalt spolerer opplevelsen av de gamle mesterverkene.

Volvesang

Bergens Tidende, 25.11.2009

Volve Vokal

«Sildrande Lyd»

Gro Espedal, dirigent

Volve Vokal

Fin debutplate med samtidsmusikk

Volve Vokal er et ensemble for kvinnestemmer dirigert av Gro Espedal. De holder til i Bergen; de har vært i gang siden 2006; og de har klart seg godt i en rekke konkurranser – for eksempel ble de nummer 2 i årets Grieg International Choir Festival i kategorien samtidsmusikk. Og det er da også først og fremst samtidsmusikk de satser på. På debutplaten, «Sildrande Lyd», som nettopp er lansert på eget plateselskap, presenterer de norske vokalverk skrevet innenfor de siste 10 årene. Best lykkes de med Ola Gjeilos «Ubi Caritas», Gro Espedals fine tonesetting av Jan Erik Volds «Ønskediktet» samt diverse folketonearrangementer. I de mer ambisiøse verkene som er komponert av sværvektere som Knut Nystedt, Arne Nordheim og Egil Hovland merker man at Espedal og ensemblet har arbeidet grundig med frasering og stemmeføring. Her er mange fine øyeblikk, men også mye grums i de dissonante passasjene og en del ufokusert klang, spesielt i de høyeste stemmene.

Ny gammel musikk

Bergens Tidende, 25.11.2009

Concerto Italiano

Giuliano Carmignola, fiolin

Andrea Marcon, dirigent

Venice Baroque Orchestra

Archiv Produktion

Fire verdenspremierer fra den italienske barokken

De kalte Antonio Loll for «fiolinistenes Shakespeare». I samtiden var han like berømt og forgudet som Paganini. I dag er han glemt. Og det samme er Domenico Dall’Oglio, Michele Stratico og Pietro Nardini: Fire italienske fiolinister, fire feterte musikere som kunne fylle konsertsalene overalt i de europeiske storbyene på 1700-tallet. De var store virtuoser som skrev og framførte sin egen musikk – og musikken deres ble også glemt. Men her kommer så en plate der fiolinisten Giuliano Carmignola og Venice Baroque Orchestra spiller deres musikk og demonstrerer at italiensk fiolinmusikk fra barokken er annet og mer enn Vivaldi og Tartini. Det er fire verdenspremierer på platen, fire fiolinkonserter som gikk i arkivene da deres skapere gikk i graven, men som nå er hentet fram og som i Carmignolas elastiske og spreke fremføring klinger både friskt og elegant. Ikke stor og dyp musikk, kanskje, men musikk som gjerne kan høres i dag.

Cool Chopin

Bergens Tidende, 18.11.2009

Chopin: Piano Concertos

Rafal Blechacz, klaver

Jerzy Semkow, dirigent

Royal Concertgebouw Orchestra

Deutsche Grammophon

Ungdommelig machismo og virtuositet

Sist vi hørte Rafal Blechacz på plate, spilte han – litt trassig – sonater av Haydn, Mozart og Beethoven, musikk skrevet i de siste tiårene av 1700-tallet. Men når han nå faktisk er polakk og spiller klaver, og i tillegg har vunnet den store Chopin-konkurransen – ja, da er det ikke vanskelig å gjette hva både hans publikum og hans plateselskap forventer av ham. Så altså blir det Chopin for Blechacz. Igjen. Denne gangen de to klaverkonsertene med Concertgebouw-orkestret og den gode, polske dirigenten Jerzy Semkow som vi ikke har hørt på lenge. Blechacz kan disse konsertene til fingerspissen, han spiller dem flott og sprekt, med all den ungdommelige machismo og virtuositet som må til, og har også fin sans for de mer drømmende, ettertenksomme stemningene i Chopins musikk. Og han bikker aldri over i det svulmende, romantiske. Han er ung og cool, en pianist som spiller Chopin med samme musikalske nøkternhet som den unge Andnes i sin tid spilte Grieg.

Linedans

Bergens Tidende, 18.11.2009

Salzburg

Martha Argerich og Nelson Freire

Deutsche Grammophon

Musikk for to klaverer

Konserten var i august, og allerede i november ligger platen med liveopptaket i butikkene. Det er gått rask, så rask at man skulle tro det dreide seg et rockeband, men så er det altså to tilårskomne pianister vi hører – Martha Argerich og Nelson Freire, opptatt under festspillene i Salzburg i et program med musikk for to flygeler. Man skjønner godt hvorfor publikum i den store festspillsalen koker. For her er det pianistisk ekvilibrisme på høyeste nivå, og – som alltid når tornadoen Argerich er innblandet – spontane innfall og nervepirrende situasjoner, en slags musikalsk linedans som gjennomføres uten sikkerhetsnett, men som alltid ender godt. På programmet står Haydn-variasjonene av Brahms, Rakhmaninovs «Symfoniske danser» og Ravels «La Valse», tre transkripsjoner av orkesterverk, spilt så kraftfullt og klangfullt at man glemmer det bare er to instrumenter på scenen. At det firhendige formatet også åpner for mer sarte stemninger, demonstrerer Argerich og Freire med en fin, intim utgave av Schuberts «Grand Rondeau».

Spøk og alvor

Bergens Tidende, 13.11.2009

Verk av Messiaen, Mahler og Beethoven

Katarina Karneus, mezzosopran

Juanjo Mena, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

En gjestedirigent som kan gi BFO et virkelig løft

Olivier Messiaen var vanligvis ikke noen spøkefugl, men da han mot slutten av livet skrev et verk i anledning Mozart-jubileet i 1991, ga han det likevel tittelen «Un Sourire» – et smil. Og da BFO og den nye, faste gjestedirigenten Juanjo Mena fremførte dette tyste, delikate stykket i går kveld, forsto man hvorfor. For det var så mye letthet og munterhet i denne musikken at man kjente seg helt løftet.

Straks etterpå ble det alvor igjen. «Verden er blitt borte for meg» sang den svenske mezzosopranen Katarina Karneus som solist i Gustav Mahlers fem orkestersanger til tekster av Friedrich Rückert. Det er mye melankoli i disse romantiske sangene, mye klage over verdens flyktighet, over tap og fremmedhet – en melankoli og en sorg som Karneus fikk flott fram med sin kjølige, mørke stemme båret av BFOs kammermusikalske akkompagnement. 

Juanjo Mena hadde gjennom hele første avdeling et imponerende godt grep om orkesteret. Og etter pausen ble det tydelig at vi her har fått en gjestedirigent som kan gi BFO et virkelig løft. Det var en ro og en styrke over Beethovens «Pastorale»-symfoni – som i hans tolkning ble en bred, stor fortelling, et storslått utviklingsforløp med konflikter, utviklinger, overganger og løsning.

Bredde og fortellende fremstilling. Men sine steder kanskje også vel mye bredde. Mena slekter sin lærer Sergiu Celibidache på når han for eksempel setter andresatsens andante an i et drepende langsomt tempo, eller når han senker tempoet i de raske satsene og nærmest opphever skillet mellom melodi og akkompagnement – slik at skillet mellom musikalsk forgrunn og bakgrunn forsvinner og alle stemmer plutselig får like vekt. Det ga noen problemer underveis, blant annet for treblåserne. Og det var steder der den muisikalske sammenhengen i satsene var nær ved å briste. Men det var også sterke, uvante opplevelser – plutselig hørte man nye sider av denne ellers så kjente symfonien, sider som tilsynelatende har ligget der hele tiden, men sjeldent er blitt dradd fram.

Brennende intensitet og hemningsløs energi

Bergens Tidende, 11.11.2009

Beethoven: Strykekvartetter op. 130 og op. 133

Vertavo

Simax

Vertavo feirer 25 års jubileum med Beethovens to siste verk for strykekvartett

«Finsk jentekvartett» – var NTBs overskrift på pressemeldingen om at Vertavo skulle spille på Festspillene i 1989. Da hadde kvartetten med det merkelige navnet eksistert i fem år, og det var andre gangen de fire musikerne var på Festspillprogrammet.

Vel, vel. Etter hvert skjønte man jo at Vertavo faktisk var en kvartett med norske musikere. Men så var det dette med kjønnet da. Gjennom det meste av 1990-tallet ble Vertavo med usvikelig sikkerhet presentert i avisene som «den norske jentekvartetten» eller «den kvinnelige kvartetten» – av journalister og anmeldere som aldri ville drømt om å kalle for eksempel Emerson-kvartetten for en «guttekvartett».

Det er blitt bedre med tiden. I dag er det visst ikke lenger en sensasjon at fire kvinner har funnet sammen for å spille kammermusikk. I dag er Vertavo simpelthen Vertavo – den eneste norske strykekvartetten som opptrer på alle kontinenter og som spiller i det øverste, internasjonale toppsjiktet.

Vertavo har 25 års jubileum i år. Det feirer de fire musikerne med konsert og med «Strykekvartettens dag» til helgen i Oslo. Og Simax feirer det med utgivelsen av denne platen der Vertavo spiller Beethovens to siste verk for strykekvartett.

Uansett om jeg hører Vertavo på konsert eller på plate, blir jeg alltid slått av den brennende intensiteten og den hemningsløse energien i spillet deres. Også denne gangen. Mens mange andre, spesielt eldre, kvartetter dyrker den egale klangen og det sømløse samspillet, understreker Vertavo at disse verkene faktisk er skrevet for fire individuelle stemmer og at kvartettmusikk ikke er abstrakte, åndelige strukturerer, men tvert imot sanselig, materielt stoff. De fire musikerne er riktignok blitt litt mer slepne med årene. Men Beethovens op. 130 er nå en gang den siste av de såkalt gale kvartettene, og da må det bli trøkk og pasjon. Vertavo spiller de seks kontrastfulle satsene ut mot hverandre og markerer alle indre motsetninger og bruddflater med klarhet og kraft. Og spiller etterpå den enorme Grosse Fuge (op. 133), alvorlig, høytidelig, myndig – som en lang, nesten smertelig spenningsbue.  En flott jubileumsgave!

Stemmeskifte

Bergens Tidende, 11.11.2009

The Verdi Tenor

Marcelo Álvarez

Daniel Oren, dirigent

Orchestra Sinfonica di Milano Giuseppe Verdi

Decca

Formidabel dramatisk tenor

Han var 30 år gammel før han begynte å ta sangtimer og 33 da han debuterte profesjonelt. Men selv om tenoren Marcelo Álvarez kom sent i gang, har han nådd mye. Nå nærmer han seg de 50, han har vært igjennom tenorenes andre stemmeskifte og er begynt å ta på seg de store, tunge rollene – slik vi hører det på denne visittkortplaten med Verdi-arier. Det er en formidabel plate, dette. Her er den dramatiske tenoren vi drømte om, en sanger som kan fylle plassen etter Placido Domingo. En mørk, fyldig, maskulin stemme med tyngde og bærekraft i hele registret. Og en sanger som tør ta sjanser. Álvarez kaster seg ut i de store, dramatiske ariene uten forbehold, uten den forsiktige kalkulasjonen som ofte preget Domingo. Så får vi se hvordan det går videre frem. Plateselskapene har ikke behandlet Álvarez godt. Etter en karriere på 15 år har han bare et par arie-plater å vise til. Nå er han havnet hos Decca – som dessverre ikke er likefrem berømte for å ta vare på sangerne sine.

Tamt

Bergens Tidende, 11.11.2009

Improvisational: Four

Olga Konkova, klaver

Caprice Records

Lounge-klaver for jazzinteresserte

Svenske Caprice Records har laget sine egne dogmeregler: De spiller inn soloplater med ulike pianister i en konsertsal i Stockholm. Om natten. Musikken er improvisert, det er ingen genrekrav, men pianistene får først vite hva som er temaet rett før opptakene begynner. Den fjerde som forsøker seg på disse betingelsene, er russisk-norske Olga Konkova. Oppdraget hennes? Å improvisere over Joni Mitchell-låter. Den siste uken har jeg lyttet til resultatet. Igjen og igjen. Jeg vil så gjerne like denne platen – Caprice-reglene er jo spennende, Mitchell skriver gode låter, og Konkova er en sympatisk, fantasifull pianist. Likevel mister jeg konsentrasjonen. Hver gang. Jeg glemmer simpelthen å høre etter. For det er ikke noe på denne platen som trenger seg på, ikke noe som blir hengende i øret, ikke noe jeg ikke har hørt spilt med større intensitet av Keith Jarrett og mange andre. Bare elskverdig, høflig, tam klaverimprovisasjon. Lounge-klaver for jazzinteresserte.

I grenselandet

Bergens Tidende, 04.11.2009

Neharot

Verk av Betty Olivero, Tigran Mansurian og Eitan Steinberg

Kim Kashkashian, bratsj

ECM New Series

Kim Kashkashian spiller sørgesanger fra det nære Østen

På sin nye plate presenterer Kim Kashkashian musikk for bratsj og vekslende besetninger, skrevet av samtidskomponister fra Israel og Armenia. Alle verkene tar utgangspunkt i tradisjonelle sørgesanger fra det nære Østen, men rommer også innslag av andre, ofte ganske forskjelligartede musikalske tradisjoner. Her kombineres minimalistiske sekvenser med støyflater og lydbånd, her møtes akkordeon og nordafrikansk perkusjon, her er modernistisk strykermusikk og store orkestrale utladninger. Likevel er det et tydelig helhetspreg over platen, noe som ikke minst skyldes Kashkashians uttrykksfulle bratsj som hele tiden er i sentrum, klagende, anropende, manende, hele tiden i et register som ligger ganske tett på den menneskelige stemmen. Og selv om man ikke i utgangspunktet kjenner de musikalske tradisjonene det refereres til, virker musikken likevel fortrolig. Som «minner vi ikke kjente», slik Paul Griffiths skriver i tekstheftet.

Prøvesteinen

Bergens Tidende, 07.11.2009

Kantater av Johann Sebastian Bach.

Sunniva Lien Olsen (sopran), Kristin Mulders (alt), Vidar Hellkås (tenor) og

Halvor Festervoll Melien (baryton)

Karstein Askeland, orgel

Domkantor Kjetil Almenning, dirigent

Bergen Domkor og Bergen Bachsolister

Domkirken

Kjetil Almenning presenterer domkirkens nye kor

Det er ikke mange dager siden Bergens nye domkantor Kjetil Almenning vant den prestisjetunge Eric Ericson Award for kordirigenter i Stockholm.  I går kveld var han tilbake i Bergen og presenterte domkirkens nye kor, en oppgave som kanskje var like krevende og nervepirrende som den internasjonale konkurransen i Stockholm – i betraktning av hvor mye bråk det har vært om kantorstillingen. I tillegg har han bare hatt et par måneder til å etablere et kor til erstatning for Domkantoriet som forsvant sammen med Magnar Mangersnes.

Planen er at det nye Domkoret skal være et relativt lite kor med bare åtte sangere på hver stemme, men i går manglet det fremdeles et par stykker på herresiden. Kanskje derfor hadde Almenning valgt en myk start og presenterte sangerne sine i tre av de fire kantatene Bach skrev til 21. søndag etter Trinitatis, tre verk der koret spiller en meget tilbaketrukket rolle. I den første – «Was Gott tut, das ist wohlgetan» (BWV 98) – er det bare en kort, innledende kortsats. I den siste – «Ich habe meinem Zuversicht» (BWV 188) – er det bare en ultrakort, avsluttende koral.  Prøvesteinen ble da «Ich glaube lieber Herr, hilf meinem unglauben» (BWV 109) som har to litt større korsatser. Og her var det tydelig at det gjenstår en del høvling og sliping før det igjen blir skikkelig korklang i domkirken.  Fremføringen var generelt preget av ullen stemmeføring, grumset klang og uklar tekstuttale. Kanskje det var for tidlig å slippe koret løs?

Til gjengjeld hadde Almenning med seg fire gode, unge solister som ubesvært føyde seg inn i Bachs musikalske univers. Spesielt merket vi oss den ekspressive alten Kristin Mulders. Og barytonen Halvor Festervoll Melien imponerte med bred, fortellende fremføring av teksten og stor, sikker klang i dybden.

Og så var det orkesteret, da, Bergen Bachsolister – som var det hele verdt. Ni musikere som under fiolinisten Dag Eriksens myndige og energiske ledelse hele tiden fant det helt riktige tempoet og den helt riktige balansen i forhold til solistene. Lett, elastisk, musikalsk – med slyngede fiolinsoloer og swingende oboer. Og i tillegg fikk vi høre Karstein Askeland som solist i BWV 188 der den innledende Sinfonia slett og rett er første sats av Bachs cembalokonsert i d-moll, arrangert for orgel og orkester.

Med Andsnes på utstilling

Bergens Tidende, 04.11.2009

Verk av Mussorgskij og Schumann

Leif Ove Andsnes, klaver

EMI

Monumental tolkning av Mussorgskijs bilder

Det finnes om lag femten forskjellige orkestreringer av Modest Mussorgskijs klaversuite «Bilder fra en utstilling». At så mange komponister og musikere har prøvd å gjøre dette verket om til orkestermusikk gjennom årene, sier noe om de klangmulighetene det rommer. Men det forteller kanskje først og fremst at disse utstillingsbildene alltid er blitt opplevd som problematiske: De er riktignok skrevet for klaver, men de krever det helt store orkesterformatet for å komme til sin rett.

Det imponerende ved den tolkningen Leif Ove Andsnes nå presenterer, er at han så å si fører verket tilbake til klaveret: Han spiller utstillingsbildene slik de opprinnelig var tenkt – som klavermusikk – og bruker hele sin fabelaktige teknikk til å åpne opp for de orkestrale dimensjonene i de enkelte stykkene. Og demonstrerer overbevisende at hele den monumentale klangen, alle disse fargene og alle disse brå skiftene faktisk kan kalles frem ved hjelp av et vanlig flygel.

Det starter med den første «Promenade» i rask gange og skjev 11/4 takt. Så braker det løs. Med tyngde og fremdrift i bildet av oksekjerren, med utsøkt klanglig karakteristikk av de to jødene, med majestetiske akkordblokker i bildet av den svære porten i Kiev. Det er det store uttrykket som dominerer. Men det blir også plass til sorgfulle, melankolske stemninger i bildet av det gamle slottet. Og det er letthet og, ikke minst, humor i skissene av barna i Tuileriene og kyllingene i eggeskallene.

Andsnes har valgt å koble Utstillingsbildene med Robert Schumanns «Kinderszenen», en ikke helt overbevisende kombinasjon. De to verkene er selvsagt ikke spilt inn etter hverandre som på en konsert. Men når man hører platen, virker det likevel som om Mussorgskij har tatt all oppmerksomheten og kraften. Det er mange fine momenter underveis i barnescenene, spesielt i langsomme stykker som «Bittendes Kind» og «Der Dichter spricht», men som helhet er det noe prosaisk og pensumaktig over fremføringen.     

Kjøper man de luxe utgaven av platen, får man i tillegg en dvd med et opptak fra i sommer da Andsnes fremførte Utstillingsbildene i Risør akkompagnert av videofilmer av og med performancekunstneren Robin Rhode. Det er også med en dokumentar om utviklingen av dette prosjektet. På kunstscenen er Rhode kjent som en «one trick pony», en kunstner med bare en enkelt greie i posen, i hans tilfelle dreier det seg om enkle stop/motion-animasjoner, vanligvis laget i en eller annen god saks tjeneste. I prosjektet med Andsnes fortsetter han med dette, men utvider også repertoaret en smule. Blant annet har han laget opptak av et flygel som blir oversvømt og senere destruert. Det er enkelt tenkt og dørgende uinteressant. 

Monumentalt

Bergens Tidende, 02.11.2009

J. S. Bach: Messe i h-moll

Dirigent: Martin André

Kordirigent: Håkon Matti Skrede

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

Korskirken

Storslått fremføring av Bachs h-mollmesse

Bach skrev h-mollmessen ferdig det siste året før han døde, men det gikk nesten hundre år før den ble oppført i sin helhet. Så er dette da heller ikke en messe i vanlig forstand, men en slags oppsummering av hele hans kirkemusikalske verk, en storslått montasje og bearbeidning av en lang rekke komposisjoner skrevet over en periode på førti år. Resultatet er en messe som sprenger alle vante rammer. Med en spilletid på to timer kan den ikke passes inn i en vanlig gudstjeneste, heller ikke i andre tradisjonelle, liturgiske sammenhenger. Den må høres i en konsertfremførelse – slik Collegiûm Mûsicûms kor og orkester fremførte den i Korskirken i går under ledelse av den engelske dirigenten Martin André.

Det er tiende gang Martin André dirigerer Collegiûm Mûsicûm. Vi husker fra tidligere besøk hvordan han i verker fra barokken og den tidlige klassikken velger elastiske tempi og av og til kommer opp med nesten kammermusikalske løsninger.  Derfor var det kanskje litt overraskende at han i h-mollmessen satset på et så pass tradisjonelt foredrag med stor gestikk og romslige tempi, med maksimal bredde i tuttisatsene og med voldsom markering av de mange brå, dynamiske overgangene. Det ga tolkningen alvor og monumentalitet. Og det ga Collegiûm Mûsicûms kor ro og tyngde. Men det var også en del steder der man kunne ønske mer nerve og intensitet – som for eksempel i Cruxifixus-satsen som ble nesten for slepende langsom.

Collegiûm Mûsicûms kor er under Håkon Matti Skredes ledelse blitt en viktig faktor i byens musikkliv. De løste denne krevende oppgaven med bravur. Derimot sliter det sammensatte orkestret fremdeles med en del problemer. Her var for eksempel mange fine detaljer underveis, blant annet delikate innsatser fra fløyter og oboer og smellende, funklende trompeter, men det var også litt for mange ustø passasjer og surt spill i strykerne. Pluss at continuo-ensemblet ikke alltid var helt enige med André om hans tempovalg.

H-mollmessen er et verk der koret spiller hovedrollen, mens de fire solistene bare kommer frem i korte glimt. Solistkvartettens ubestridte midtpunkt denne kvelden var mezzosopranen Lise Davidsen som sang sine partier med imponerende sikker, bærekraftig stemme og med så mye punch at hun av og til skygget for Hilde Veslemøy Hagens kjølige, slanke sopran. På herresiden merket vi oss Mathias Gillebo solide tenor og bassen Simon Kirkbride som ikke virket helt bekvem i den dype, første arien men som til gjengjeld kom sterkt igjen i Spiritus Sanctus.

Fra drivhuset

Bergens Tidende, 28.10.2009

Serres chaudes. Mélodies françaises

Bettina Smith, mezzosopran

Einar Røttingen, klaver

Lawo

Tonesettinger av symbolistiske dikt

Skjelvende lepper, kjærlighetssorger og blek ennui. Sitrende nevroser, dyp melankoli og ekstrem lykke. Det er en verden full av brå stemningsskift, med lukkede hager, fuktige drivhus og eksotiske planter som Bettina Smith og Einar Røttingen drar oss inn i på denne platen der de presenterer symbolistiske dikt fra årene omkring siste århundreskifte tonesatt av Ernest Chausson, Gabriel Fauré og Camille Saint-Saëns. Smith går ubesvært inn i den karakteristiske franske sangstilen og fremfører sangene med mørk, sensuell og klangfull stemme, ørlite vibrato, sikker intonasjon og fin tekstuttale. Og når det trenges, åpner hun stemmen helt opp uten å bikke over i det melodramatiske. Sangene er lett tilgjengelige, ofte med melodiske grep som peker fremover mot fransk populærmusikk fra årene omkring andre verdenskrig. I tillegg er det gode klaverstemmer som gir Røttingen nok å arbeide med. Det eneste problemet er kanskje at de fleste av sangene beveger seg i samme lende musikalsk sett, og at platen derfor blir noe ensformig i lengden.

Oppdagelser

Bergens Tidende, 28.10.2009

Mendelssohn Discoveries

Roberto Prosseda, klaver

Riccardo Chailly, dirigent

Gewandhausorchester Leipzig

Decca

Litt annerledes Mendelssohn

Her er enda en plate i anledning 200-året for Mendelssohns fødsel. Det er Gewandhausorchester som spiller, det orkesteret han selv ledet de siste årene av sitt liv, og da må det jo bli godt. I tillegg har Riccardo Chailly, orkesterets nåværende sjefdirigent, vært i arkivene og studert de originale partiturene og hentet frem varianter. Så da blir det den ”skotske” symfonien i en versjon som Mendelssohn selv fremførte i London i 1842. Og konsertouverturen ”Hebridene” i et førsteutkast fra 1830. Pluss en moderne rekonstruksjon av den klaverkonserten som skulle bli Mendelssohns tredje men som han aldri fullførte, kanskje fordi den ikke var god nok – slik høres det i alle fall ut. Mendelssohn-filologer vil sikkert synes det er spennende å sammenligne variantene med de mer vanlige versjonene. Vi andre kan glede oss over Gewandhaus-orkestrets varme, romantiske klang og Chaillys rause og spenstige direksjon. Og over velkjente verk som klinger litt annerledes.

Hardnakket

Bergens Tidende, 28.10.2009

Phantasy of Spring

Carolin Widmann, fiolin

Simon Lepper, klaver

ECM New Series

Spennet i etterkrigstidens modernisme

Carolin Widmanns nye plate er komponert som et godt konsertprogram: Sammen med pianisten Simon Lepper spiller hun fire verk som til sammen demonstrerer spennet i etterkrigstidens modernisme. I den ene enden av skalaen står Schönbergs Fantasi (1949), en streng tolvtonekomposisjon for fiolin med diskret klaverakkompagnement, som matches med en fiolinsonate fra 1950 der Alois Zimmermann prøver ut tolvtoneteknikken i de to første satsene, men, noe overraskende, slutter med en fyrig rumba. I den andre enden finner vi Morton Feldmans ”Spring of Chosroes” (1978), en tyst, skeiv komposisjon med fiolin og klaver på kattepoter rundt lange pauser, og Iannis Xenakis’ Dikhthas (1979), et voldsomt, ekspressivt verk komponert etter alle den matematiske kunstens regler. Platens tittel er vel egentlig misvisende. Det er bestemt ikke mye forårsfantasi å høre her. Til gjengjeld får man en innforstått, gjennommusikalsk fremføring av fire hardnakket modernistiske verk.

Et musikalsk overflødighetshorn

Bergens Tidende, 23.10.2009

Mendelssohn: Elijah

Bergen Oratoriekor

Bjørgvin Kirkemusikks orkester

Dirigent: Magnar Mangersnes

Korskirken

Flott og overbevisende tolkning av Mendelssohns korverk Elijah

Historien om profeten Elias er voldsom, dramatisk, full av sterke bilder og opptrinn. Men bibelen forteller den på en merkelig kortfattet, lakonisk måte. «Mens de gikk der og talte sammen, kom det brått en ildvogn med ildhester foran og skilte dem fra hverandre. Og Elia fór opp til himmelen i stormen». Slik slutter historien. Dramatikken må man selv skape. Å gjøre de korte setningene om til bilder, er leserens eget ansvar.

Mendelssohn brukte denne tilknappede teksten som grunnlag for oratoriet Elijah. Han bevarte tekstens korte form. Og selv om han var inspirert av Bachs pasjoner, valgte han å lage et oratorium uten forteller. Det er personene selv som beretter, kort og konsist, hva som skjer med dem. Men i tillegg kunne Mendelssohn da spille på hele det store musikalske apparatet og bruke kor og orkester til å gi handlingen dybde og dramatikk.

Resultatet ble et overdådig verk. Vi hørte det i går kveld i Korskirken. To og en halv time med vokalmusikk i alle tenkelige formater og med alle tenkelige besetninger. Fugaer og koraler og fulltonende korsatser. En åttestemmig dobbeltkvartet, en trio og en kvartett sunget a capella. Pluss alle tenkelige kombinasjoner av kor og solister. Et musikalsk overflødighetshorn, flott og overbevisende tolket av Bergen Oratoriekor under ledelse av Magnar Mangersnes.

Når koret synger så godt som i går, er mye vunnet. Og når det da i tillegg er fire gode solister i front, kan man ikke ønske seg mer. Bassen Magne Fremmerlid var konstant i ilden og sang Elias med sikker intonasjon og stor og bæredyktig klang. En storslått prestasjon. Hans kollega på damesiden, Anna Einarsson, imponerte med sin sterke, mørke altstemme, og sopranen Christel Elisabeth Smith lyste opp i en rekke klare og glansfulle soloer. Mendelssohn har ikke gitt den fjerde solisten mye å arbeide med, men tenoren David Fielder løste sin del av oppgaven på en utmerket måte.

Det var Bjørgvin Kirkemusikks orkester som akkompagnerte. Det er snakk om musikere man kjenner fra andre sammenhenger i byens musikkliv. Men de har trolig ikke spilt veldig mye sammen i forbindelse med denne oppgaven. I alle fall var det en del ustø fraseringer og sur klang underveis. Pluss at Mangersnes hadde en tendens til å velge litt for tunge tempi når kor og orkester gikk sammen i de store utblåsningene.

Musikalsk hukommelse

Musikkommentar, Bergens Tidende, 21.10.2009

Året er 1770. Det er påske i Roma. I det sixtinske kapell fremfører pavens kor en komposisjon av Allegri, hans nistemmige Miserere. Det er et hemmelighetsfullt, sagnomsust verk. Som det er strengt forbudt å kopiere. Men blant publikum sitter den 14-årige Mozart. Og da han kommer hjem, skriver han det hele ned etter hukommelsen.

Anekdoten er velkjent. Men er den sann? Den menneskelige hukommelsen har faktisk ganske begrenset kapasitet. Hukommelsesforskerne forteller oss at vi bare klarer å huske 7-8 nye fenomener om gangen. Så snart nye elementer føyes til, glemmer vi de gamle. Unge Mozart hadde sikkert bedre musikalsk hukommelse enn de fleste, men likevel ...

Musikkpsykologen John Sloboda påtok seg en gang å forsvare anekdoten. Han skrev at Mozart trolig husket dette stykket på samme måte som når vi andre prøver å strukturere et nytt stykke musikk ved å lage lenker og forbindelser mellom elementene. Mozart husket nok ikke stykket note for note, stemme for stemme, men han gjenkjente takter og fraser, skalaer, akkorder, kadenser, han identifiserte mønstre på grunnlag av omfattende musikalsk erfaring, og han husket nye, fremmede musikalske løsninger som avvek fra normen. Han visste også hvordan man typisk skrev flerstemmig sats i tiden. Og i tillegg hadde Allegris Miserere en enkel struktur med flerstemmige og enstemmige passasjer som gjentas flere ganger underveis.

Slik Sloboda ser det, er anekdoten altså ikke usannsynlig. Hans konklusjon er at Mozart på grunn av omfattende musikalske erfaringer og ferdigheter var i stand til hurtig og sikkert å utføre noe som de fleste av oss også kan gjøre, om enn langt mindre effektivt og i langt mindre målestokk.

Siste helg deltok Sloboda på Zeitklänge-festival i Kempten i Bayern, en festival for ny musikk – der det også var invitert psykologer og filosofer for å diskutere samtidsmusikkens problematiske forhold til sitt publikum. Jeg vet ikke hva Sloboda sa, men kanskje han refererte til Mozart-anekdoten. For ett av problemene med den nye musikken er jo at når det absolutt nye, «nie erhörte Klänge», opphøyes til styrende kunstnerisk prinsipp, kan lytterne ikke lenger strukturere de nye verkene ved å måle dem mot noe kjent. Det er skrevet mye stor og spennende musikk basert på dette prinsippet, men det har samtidig fratatt publikum muligheten for å gjette med og tenke aktivt framover i forløpet. Og i dag er selv den mest erfarne komponisten trolig ute av stand til å gjenta Mozarts kunststykke og skrive ned et nytt stykke samtidsmusikk etter hukommelsen.

Vokal akrobatikk

Bergens Tidende, 21.10.2009

Cecilia Bartoli: Sacrificium

Giovanni Antonini, dirigent

Il Giardino Armonico

Decca

Bartoli forteller den glemte historien om kastratsangerne

Blant den klassiske musikkens superstjernene stiller Cecilia Bartoli i en klasse for seg. Hun har for lengst overtatt markedsføringen av seg selv. Hun former sin egen karriere. Hun bestemmer selv når og hvor hun gir sine ekstremt sjeldne recitals. Og hun driver selv frem sine historisk orienterte plateprosjekter. For to år siden utga hun «Maria», en plate tilegnet den legendariske 1800-tallssopranen Maria Malibran, og sendte i samme anledning sin egen samling av Malibran-memorabilia på utstillingsturne gjennom Italia. I år er det 1700-tallets kastratsangere som hun henter frem fra de historiske arkivene.

Platen heter «Sacrificium» – med referanse til de hundre tusener av gutter som måtte ofre manndommen sin for at deres lyse, skjøre stemmer kunne fortsette å klinge i kirker og operahus. Det overdådige tekstheftet som følger med platen, er formet som et leksikon med historiske fakta og biografiske skisser av periodens største kastratsangere.

Og så er det musikken. Det er elleve verdenspremierer på platen, elleve arier som aldri har vært spilt inn på plate før nå. Samtidens publikum dyrket kastratene. De ropte: «Eviva il  coltellino!» – Lenge leve den lille kniven! – og snakket begeistret om disse stemmenes overjordiske, ulegemlige klang. Den klangen kan Bartoli selvsagt ikke gjenskape, men hun kan til gjengjeld ta all sin hårreisende teknikk i bruk og gi oss et inntrykk av det overdådige virtuose artisteriet som preget denne musikken og som var en vel så viktig grunn til publikums begeistring.

Akkompagnert av det spenstige barokkorkestret Il Giardino Armonico smeller Bartoli til med rasende triller og forsiringer i forrykende tempo, eller hun trekker uutholdelig lange melodilinjer etter seg uten et øyeblikk å skjelve eller miste pusten. Dette er vokalt akrobatikk på høyeste nivå. Musikalsk linedans bortover avgrunnen. Volter i svingende trapes.

Det er ikke stor, dyp musikk. Og trolig er dette ikke en plate som tåler å bli spilt om og om igjen. Men imponerende og underholdende er den i alle fall.

Sannhet

Bergens Tidende, 21.10.2009

Verismo

Renée Fleming

Marco Armiliato, dirigent

Coro e Orchestra Sinfonica di Milano, Giuseppe Verdi

Decca

En vellykket arieplate

Her er en arieplate som kan få selv den mest innbitte motstander av genren til å overgi seg. Så er da dette heller ikke en av de vanlige sviskesamlingene, men en tematisk sammenhengende plate med den formidable sopranen Renée Fleming i sentrum. Tittelen «Verismo» peker mot den naturalistiske strømningen i italiensk kunst i tiårene omkring 1900 da man satset på «sanne» fremstillinger av livet blant fattige bønder og arbeidere. Men i praksis tøyer Fleming begrepet «verisme» ganske langt – slik at platen som helhet heller blir et bilde av den unge generasjonen av komponister som brøt med Verdi-tradisjonen rundt 1900. Puccini, Mascagni, Catalani, Leoncavallo og flere andre er representert på platen, ikke med utdrag fra deres mest kjente verk, men med arier som absolutt fortjener å bli hørt igjen. De fleste varer bare 3-4 minutter, men når Fleming synger dem med sin særlige kombinasjon av distanse og nærhet, åpner hun en verden av bunnløs sorg og rasende lidenskaper.

Snarvisitt

Bergens Tidende, 21.10.2009

 «Visiting Grieg»

Johannes Weisser, baryton

Søren Rastogi, klaver

Simax

Teatralsk tolkning av Griegs romanser

Jeg skulle ønske Johannes Weisser hadde ventet litt med å gå på visitt hos Grieg. For vel har han en stor, flott stemme og vel har han dramatisk utstråling og scenisk nærvær. Men lieder og romanser er nå en gang noe annet enn opera – et annet musikalsk uttrykk, en annen verden. Som han ennå ikke føler seg helt hjemme i. På platen synger han Vinje-sangene (op. 33), en serie H. C. Andersen-sanger fra op. 5 og 18, pluss to av de tyske sangene fra op. 48. Det er en del fine steder underveis, spesielt i Vinje-sangene, men hovedinntrykket er likevel at dette er en ganske ujevn plate der Griegs spede vekster alt for ofte blir valset flate av en sanger som har besvær med å omstille seg til det lille formatet. I tillegg synger Weisser med en merkelig gammeldags, teatralsk frasering, og hans ellers så fine, mørke barytonstemme klinger ofte presset og snerrende i det dype registeret. Platens lyspunkt er Søren Rastogi som spiller Griegs klaverstemmer så klart og musikalsk at det er en ren fornøyelse.

Strømmende gitarmusikk

Bergens Tidende, 30.09.2009

Ida Presti: Verk for to gitarer

Stein-Erik Olsen og Olivier Chassain, gitarer

Simax

Flott hyllest til gitarlegenden Ida Presti

Ida Presti var en av sin tids største gitarister, kanskje den største. Karrieren hennes var kort og hektisk. Hun var født i Paris i 1924, var selvlært som gitarist, opptrådte offentlig fra hun var åtte, debuterte som solist som tiåring, spilte inn plater og turnerte i utlandet som tenåring. I 1952 giftet hun seg med gitarkollegaen Alexander Lagoya og spilte fra nå av bare gitarduo sammen med ham. Hun døde under uoppklarte omstendigheter på en turne i USA i 1967.

To gitarprofessorer og tidligere elever av Alexander Lagoya – franske Olivier Chassain og bergenske Stein-Erik Olsen – har nå utgitt en flott hyllest til denne gitarlegenden, en plate med duokomposisjoner skrevet de siste ti år før hennes død. Platen er resultatet av et musikkhistorisk rekonstruksjonsarbeid. Prestis familie har gitt Chassain adgang til notematerialet som han har gått gjennom og revidert. I to av stykkene hadde bare førstestemmen overlevd, mens andrestemmen er rekonstruert fra eldre plateinnspillinger. Eldre innspillinger har også vært veiledende for fortolkningen av andre numre. I tillegg har Chassain og Olsen fått låne Presti og Lagoyas egne Bouchet gitarer fra instrumentsamlingen på Musée de la Musique i Paris der platen også er innspilt.

Presti var en virtuos gitarist med en helt personlig spillestil, og hun skrev teknisk krevende verk til seg selv og ektemannen. Chassain og Olsen forsøker ikke å gjenskape Prestri-Lagoya duoens tolkninger, de løfter verkene frem for et nåtidig publikum med musikalitet og entusiasme og spiller dem med det tekniske overskuddet som alltid må til for å få virtuose verk til å lykkes. Samtidig klarer de å slippe musikken løs og gi den det moment av strømmende improvisasjon som man i samtiden forbandt med Presti.

Om entusiasme og virtuos teknikk er nok til å gjenopplive disse verkene, er så et annet spørsmål. Chassain skriver i tekstheftet at Prestis musikk ikke er tematisk organisert, men «mest er en sidestilling av fraser», «en sekvens av ideer som ustanselig fornyes». Formuleringen fanger det strømmende i hennes musikk, men peker også på hvorfor denne musikken nok ikke vil klare å nå ut til et større publikum. I tillegg til det formløse i hennes komposisjoner kommer stilproblemet: Som mye annen gitarmusikk fra siste halvdel av 1900-tallet befinner Prestis verk seg i en musikalsk tidslomme der verden er gått i stå og hovedinspirasjonen fremdeles er impresjonister som Debussy, Ravel og de spanske gitaristene fra samme periode.