Musikalsk hukommelse

Musikkommentar, Bergens Tidende, 21.10.2009

Året er 1770. Det er påske i Roma. I det sixtinske kapell fremfører pavens kor en komposisjon av Allegri, hans nistemmige Miserere. Det er et hemmelighetsfullt, sagnomsust verk. Som det er strengt forbudt å kopiere. Men blant publikum sitter den 14-årige Mozart. Og da han kommer hjem, skriver han det hele ned etter hukommelsen.

Anekdoten er velkjent. Men er den sann? Den menneskelige hukommelsen har faktisk ganske begrenset kapasitet. Hukommelsesforskerne forteller oss at vi bare klarer å huske 7-8 nye fenomener om gangen. Så snart nye elementer føyes til, glemmer vi de gamle. Unge Mozart hadde sikkert bedre musikalsk hukommelse enn de fleste, men likevel ...

Musikkpsykologen John Sloboda påtok seg en gang å forsvare anekdoten. Han skrev at Mozart trolig husket dette stykket på samme måte som når vi andre prøver å strukturere et nytt stykke musikk ved å lage lenker og forbindelser mellom elementene. Mozart husket nok ikke stykket note for note, stemme for stemme, men han gjenkjente takter og fraser, skalaer, akkorder, kadenser, han identifiserte mønstre på grunnlag av omfattende musikalsk erfaring, og han husket nye, fremmede musikalske løsninger som avvek fra normen. Han visste også hvordan man typisk skrev flerstemmig sats i tiden. Og i tillegg hadde Allegris Miserere en enkel struktur med flerstemmige og enstemmige passasjer som gjentas flere ganger underveis.

Slik Sloboda ser det, er anekdoten altså ikke usannsynlig. Hans konklusjon er at Mozart på grunn av omfattende musikalske erfaringer og ferdigheter var i stand til hurtig og sikkert å utføre noe som de fleste av oss også kan gjøre, om enn langt mindre effektivt og i langt mindre målestokk.

Siste helg deltok Sloboda på Zeitklänge-festival i Kempten i Bayern, en festival for ny musikk – der det også var invitert psykologer og filosofer for å diskutere samtidsmusikkens problematiske forhold til sitt publikum. Jeg vet ikke hva Sloboda sa, men kanskje han refererte til Mozart-anekdoten. For ett av problemene med den nye musikken er jo at når det absolutt nye, «nie erhörte Klänge», opphøyes til styrende kunstnerisk prinsipp, kan lytterne ikke lenger strukturere de nye verkene ved å måle dem mot noe kjent. Det er skrevet mye stor og spennende musikk basert på dette prinsippet, men det har samtidig fratatt publikum muligheten for å gjette med og tenke aktivt framover i forløpet. Og i dag er selv den mest erfarne komponisten trolig ute av stand til å gjenta Mozarts kunststykke og skrive ned et nytt stykke samtidsmusikk etter hukommelsen.