Studentrevy med innlagt banan

Bergens Tidende, 31.05.2005

Händel: Alcina

Geraldine Mc Greevy, Annette Markert, Brigitte Benz-Geller, Caren van Oijen, Markus Schäfer, Elisabeth Starzinger, Nanco de Vries.

Regi: David Alden

Scenografi : Gideon Davey

Gabrieli Consort & Players,
Komische Oper Berlin

Dirigent: Paul McCreesh

Festspillene

Grieghallen

Fra tragedie til farse. Komische Oper fremfører Händels Alcina

Når historien gjentar seg, blir tragedie til farse – sa en klok mann en gang. Det er noe om snakken. I hvert fall når det gjelder Händels operaer.

Ta for eksempel historien om Alcina slik Komische Oper forteller den. På Händels tid var Alcina en ”opera seria”, en opera med heroisk og tragisk innhold, en innfløkt, storslått historie om grusomme forvandlinger, voldsomme lidenskaper, ulykkelig kjærlighet og stor lidelse. I Grieghallen på søndag ble den fremført som studentrevy med innslag av forvekslingskomedie, med slapstick, halsbrekkende stunts og gags på stripe.

Det var morsomt. Det var imponerende. Det var ofte visuelt overrumplende. Og det var hele tiden underholdende. Men med Händels opera Alcina hadde det lite eller intet å gjøre. Det hadde til gjengjeld den musikalske fremførelsen. I orkestergraven satt Paul McCreesh og hans Gabrieli Consort & Players og la et typeriktig grunnlag, rikt på delikate fargenyanser. Og på scenen var samlet en formidabel gruppe sangere. Sopranen Geraldine Mc Greevy sang rollen som den demoniske trollkvinnen Alcina med imponerende uttrykkskraft og overbevisende autoritet, og fikk sterkt motspill fra mezzosopranen Annette Markert i bukserollen som Ruggiero. I de mindre rollene briljerte Brigitte Benz-Geller og Caren van Oijen som henholdsvis Morgana og Bradamante. Blant de få mennene i ensemblet merket man seg spesielt Markus Schäfer i rollen som Oronte.

Det ble en kveld med vokalkunst på høyt nivå. Og vokalkunst må til. For Händels Alcina er – ganske enkelt – en lang serie høyspente, følelsesladede og virtuose arier. Som regissøren David Alden hele tiden gjør sitt beste for å sabotere. Selvsagt er det mye i denne gamle operatradisjonen som i dag forekommer oss komisk. Og selvsagt er det vanskelig å gi relativt stillestående arier et dynamisk scenisk uttrykk som kan holde interessen fangen hos et moderne publikum. Men disse problemene løser man ikke ved å konstruere en helt ny historie og redusere Händels musikk til tilfeldig bakgrunnsakkompagnement – og så i øvrig la en gruppe forvirrede menn løpe over scenen med bananklaser hver gang det er utsikt til at noen vil begynne å ta musikken alvorlig.

Da Geraldine Mc Greevy i andre akt sto alene, helt fremme på scenen, foran teppet og sang slutningen av ”Ah! mio cor”, ga hun en overbevisende demonstrasjon av at Aldens febrilske strategi ikke er nødvendig. Denne musikken er fremdeles sterk nok, uttrykksfull nok, dramatisk nok i seg selv, fortalte hun – etter å ha måttet synge første delen av arien liggende på gulvet sammen med en kjempekrokodille.

I stemmens grenseland

Bergens Tidende, 30.05.2005

Verk av Tan Dun, Evan Ziporyn, Philip Glass og Iva Bittová

Bang on a Can All-Stars

Festspillene

Håkonshallen

Blandet program med Bang-on-a-Can All Stars

«Qi Liu Wu Si San Er Yi» - roper musikerne. De teller ned fra 7 til 1. På kinesisk. Og da er det i gang: Bang-on-a-Can All-Stars kaster seg inn i «Concerto for Six», et stykke skrevet av Tan Dun i 1998 for nettopp denne gruppen og for nettopp denne merkelige besetningen: bassklarinett, cello, el-gitar, slagverk, kontrabass og preparert klaver.

Alle musikalske parametere i Tan Duns verk er basert på tallrekken fra 7 til 1. Det høres kanskje tørt og teoretisk ut, men slik virker det ikke i praksis. I gruppens entusiastiske og innforståtte tolkning blir «Concerto for Six» et lystig, fritt improviserende verk der alle den gamle avantgardens triks røres sammen og fremføres med høyt humør og ironisk distanse. Her må man ganske enkelt overgi seg.

Det var betydelig vanskeligere å bli revet med i de to neste verkene. Først «Music from Shadowbang», fire korte, karakterløse stykker scenemusikk skrevet av Bang-on-a-Can’s klarinettist Evan Ziporyn. Og deretter «Music in 5ths», et verk fra Philip Glass’ revolusjonære fase med uendelig kvernende repetisjon av en enkel frase i rene kvinter, et verk som postulerer å være i bevegelse, men som musikalsk sett står på stedet hvil.

Etter pausen kom den tjekkiske fiolinist og sanger Iva Bittová vandrende og syngende gjennom Håkonshallen. Etter en stund sluttet Bang-on-a-Can All-Stars seg til henne og sammen fremførte de hennes «Elida», en suite basert på tekster av den tjekkiske dikteren Vera Chase. Der vi før pausen hadde vært i New York sammen med storby-avantgarden, var vi etter pausen i et merkelig, ubestemmelig område. For i Iva Bittovás musikalske univers er det litt av hvert og ingen faste konturer: Her møter Edith Piaf, Björk og Mari Boine hverandre. Her er det østeuropeisk popmusikk, kabaretsanger, noe som høres ut som slavisk folklore, heavy metal. Og det hele sprites opp med ekspressivt fiolinspill og Bittovás imponerende vokalteknikk som presser stemmen ut i ekstremene. I et grenseland der musikk blir til skrik og støy.

Kvartettkultur

Bergens Tidende, 29.05.2005

Verk av Sjostakovitsj, Mansurjan og Beethoven

Rosamunde-kvartetten

Festspillene

Logen

Salige tolkninger av den store wienertradisjonen

At kvartetten henter navnet sitt fra et av Schuberts mest berømte verk, sier vel allerede noe om hvordan landet ligger. Og når da Rosamunde-kvartetten slutter konserten med å spille Beethovens tredje Razumovskij-kvartett er det ingen tvil. Her er fire musikere som har funnet sammen for å feire kammermusikken fra den store wienertradisjonen. Og som behersker denne musikken til fingerspissene. De gir en ungdommelig, frisk fremføring av Beethoven der alle satsene spilles dansant med flott markering av det underliggende rytmiske drivet. Gjennom hele verket er tolkningen finslipt med alle stemmer avstemt mot hverandre. Det er de duse klangfargene som dominerer, men det spilles samtidig med fin sans for det fremadrettede i denne uregjerlige musikken som hele tiden er ved å sprenge seg ut av de tradisjonelle rammene.

Ekstranummeret er den langsomme satsen fra Haydns «Reiter»-kvartett (Hob. III:74) – en salig tolkning der alle dynamiske markeringer er på plass og alle detaljer står lysende klart uten at den store overgripende strukturen forsvinner. Et skoleeksempel på hvordan slik musikk skal spilles.

Men klassisk kvartettkultur er ikke nødvendigvis det rette utgangspunktet når det gjelder musikk fra det 20. århundre. Det merket vi før pausen der Rosamunde-kvartetten ga en veldig kultivert, veldig avdempet og temmelig karakterløs tolkning av Sjostakovitsjs strykekvartett nr. 11. En mer røff tilnærming ville uten tvil ha gjort underverker her.  Om dette også ville hjulpet på fremføringen av armenieren Tigran Mansurjans strykekvartett nr. 2 er vanskeligere å si. Her var problemet nok snarere at verket i seg selv er blekt og fargeløst.

Drama for øret

Bergens Tidende, 11.05.2005

Ludwig van Beethoven: An die Ferne Geliebte, op. 98

Franz Schubert: Schwanengesang D957

Matthias Goerne, baryton

Alfred Brendel, klaver

Decca

Historisk begivenhet i Wigmore Hall

Her er et nytt liveopptak med Matthias Goerne og Alfred Brendel, innspilt i november 2003 i Londons Wigmore Hall, bare et par uker etter deres kritikerroste versjon av Schuberts «Winterreise» (anmeldt 23.06 2004).

En historisk begivenhet – skrev en engelsk anmelder om novemberkonserten. Det forstår man når man hører platen. For her får vi to gjennommusikalske og gjennomtenkte tolkninger som snur opp og ned på de fleste vante forestillinger om liedgenren. Det starter med at Goerne og Brendel bryter gjennom overflaten på musikkhistoriens første sangsyklus, Beethovens «An die Ferne Geliebte», og demonstrerer at det under de regelmessige, nesten klassiske formene ligger et storslått, fragmentert moderne verk som peker fremad mot sentrale momenter hos en Schubert eller en Schumann. Og det andre verket på platen er da nettopp Schubert – hans «Schwanengesang» fremført så inntrengende, så dramatisk at man med en gang innser at heller ikke dette verket noensinne vil bli det samme igjen. For Goerne og Brendel forteller såvisst ikke den vanlige, koselige, småsentimentale historien om ung, ulykkelig kjærlighet. Hos dem er «Schwanengesang» blodig alvor, en vill, uregjerlig sangsyklus om store følelser, om smerte, om voldsomme lidenskaper, om tap. Et drama for øret.

Kildevann og cocktails

Bergens Tidende, 30.04.2005

Verk av Sibelius, Hvoslef og Nordheim

Marius Hesby, trombone

Ingar Bergby, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Uroppførelse av Arne Nordheims Fonos, et bestillingsverk skrevet til BFO.

  

Ingar Bergby og BFO spiller Sibelius’ sjette symfoni. Tolkningen er nøktern og saklig, og nettopp den litt tørre spillestilen passer fint til denne musikken som alltid står i fare for å bli pompøs og overdådig. Når verket som helhet likevel får en noe stillestående karakter, skyldes det ikke bare at Bergby hele tiden sikter seg inn mod de små detaljene; det er selve utgangspunktet, det musikalske materialet, som er problemet. Verket er bygd på den såkalte ”finske femklang”, en moll-aktig femtoneskala som gir begrensede utviklingsmuligheter. I tillegg er det en stadig rullerende gjenbruk av korte fraser slik at faren for ensformighet alltid er overhengende.

Sibelius valgte bevisst denne rettlinjede, overskuelige musikalske konstruksjonen. Verket hans skulle være som rent, finsk kildevann, en motgift mot de yngre, modernistiske komponistenes grumsede blandinger, sa han. Og da er det vel rimelig at det etter pausen sto nettopp moderne cocktails på programmet.

Størst interesse knyttet det seg til uroppførelsen av Arne Nordheims Fonos, et bestillingsverk skrevet til BFO. Det er snakk om en kort, tradisjonalistisk trombonekonsert i tre satser der solostemmen konstant eksponeres på bakgrunn av en effektfull, orkestersats. Det er en del solopassasjer som krever betydelig virtuositet, men først og fremst fokuseres det på trombonens klangbredde. Den unge trombonisten Marius Hesby løste alle problemer med autoritet og musikalitet.

Først et stykke solid Sibelius, og så stigning frem mot Arne Nordheims Fonos. Slik så det ut når man leste programmet for denne torsdagskonserten. Men det er vanskelig å styre dramaturgien når det er levende musikk det dreier seg om. Og denne kvelden kom det musikalske klimakset faktisk ikke til slutt, men rett etter pausen -- med fremførelsen av Antigone, Ketil Hvoslefs symfoniske variasjoner for orkester. Verket er skrevet i 1982, men er fremdeles et spillevende, ekspressivt verk, en fantasifull kjede av både dramatiske og underfundige klangeksperimenter båret frem av markant, rytmiske figurer i slagverket.   

En skattkiste

Bergens Tidende, 27.04.2005

Bellini: Norma

Maria Callas, sopran

Scala-operaens kor og orkester

Tullio Serafin, dirigent

Naxos

Eventyrlige, nyrestaurerte Callas-innspilninger på Naxos

Rollen som Bellinis Norma gjorde Maria Callas til superstar. Hun sang rollen på alle de store scenene i Italia, og hun fikk det store internasjonale gjennombruddet da hun debuterte med den på Covent Garden i London i 1952 og senere på Metropolitan i New York i 1956.

Den første platen med hennes tolkning av denne rollen kom i 1954, innspilt med Scala-operaens kor og orkester. Den er nå gjenutgitt på Naxos – sammen med en skattkiste av andre Callas-klassikere. For copyrighten til de gamle innspillingene er gått ut. Og det har fått Naxos-folkene til å gå i gang med et grandiost prosjekt, der tryllekunstneren Mark Obert-Thorn finner frem gamle LP-plater og renser lyden opp – og oppnår et fantastisk resultat.

Klangen er dyp, skarp og klar – betydelig bedre enn man noensinne har hørt disse innspilningene før. Og midt i det hele stråler den unge Callas. Med en stemme som har et dramatisk uttrykk og en sårbarhet man aldri har hørt, verken før eller siden.

En stor, overveldende, bevegende opplevelse, med andre ord. Og etterpå er det så hennes versjoner av Donizettis Lucia di Lammermoor og Verdis La Traviata, av Bellinis I Puritani, Puccinis Tosca og Ponchiellis La Gioconda.

Og så er dette oven i kjøpet billige plater! Spring til platebutikken, folkens!

Musikalske pannekaker

Bergens Tidende, 13.04.2005

Tsjaikovskij: 18 Pieces, op. 72.

Mikhail Pletnev, klaver

DG

Underholdende miniatyrer for klaver

«De er umodne og betydningsløse», sa Tsjaikovskij om disse 18 miniatyrer for klaver. Han kalte dem for sine «musikalske pannekaker» og slo fast at han bare skrev dem for å tjene penger. Men han likte å skrive dem, og han var god til det. Det hører man på dette live-opptaket med Mikhail Pletnev som demonstrerer at det faktisk gjemmer seg mye god musikk i disse pannekakene.

Det er snakk om underholdningsmusikk, lette, elegante stykker beregnet til 1800-tallets intime salonger – men også stykker som krever et velopplagt, innforstått publikum: For her er det hele tiden små ironiske poenger og muntre spark til kjente musikkgenrer og komponister – for eksempel morsomme parodier på Chopin og Schumann og subtile imitasjoner av tidens populærmusikk. Pletnev spiller det hele med teknisk briljans, men virker kanskje av og til litt vel misjonerende – som om han forsøker å gjøre denne musikken større enn den egentlig er. Som ekstranummer gir han en sublim, åndeløs tolkning av Chopins Nocturne nr. 20. Og når den er ferdig, har man glemt alt om Tsjaikovskijs små pannekaker.

Duggfrisk og oppegående

Bergens Tidende, 30.03.2005

Boulez: The Three Piano Sonatas

Paavali Jumppanen, klaver

DG

Boulez Conducts Boulez

Ensemble Intercontemporain

Hilary Summers, mezzosopran

DG

Suverene tolkninger av Boulez-verker

Påskelørdag fylte Pierre Boulez 80 år. Disse to platene, utgitt for anledningen, er en sterk påminnelse om at han ikke bare er en fremragende dirigent, men en av tidens største komponister – selv om han nesten ikke har skrevet noe de siste mange årene. Det er ellers opplest og vedtatt blant samfunnets musikalske støtter at hans komposisjoner er kalde og umenneskelige, at hans arroganse og uforsonlige radikalitet førte musikken inn i en blindgate på femtitallet osv. Men lytt da til disse platene!

Lytt til den finske pianisten Paavali Jumppanen som fremfører de tre klaversonatene med cool intelligens og autoritet. Lytt til hans imponerende, på en gang nøkterne og intense tolkning av den andre sonaten, det verket der Boulez satte seg fore å destruere de klassiske satsformene og «pulverisere lyden».

  

Og lytt til Le Marteau Sans Maître, hans musikalske fantasi over tre dikt av René Char, skrevet for mezzosopran og et kammerensemble dominert av orientalsk slagverk. På Boulez Conducts Boulez fremfører Ensemble Intercontemporain den i en krystallklar tolkning der alle detaljer er på plass, og musikkens fargestrålende, glimtende, skinnende nyanser forteller at han har lært et og annet av Debussy og Messian.

De fleste verkene på disse platene er 40-50 år gamle. Men de virker duggfriske og betydelig mer oppegående enn det meste av den musikken som skrives i dag. I sin tid ble de ansett som hermetiske, uspillelige. I dag løser Paavali Jumppanen og musikerne i Ensemble Intercontemporain alle tekniske problemer. Og forløser musikken, får den til å leve og puste fritt. Dette er selvsagt ikke musikk du spiller til lørdagskosen eller mens du vasker opp. Det er musikk som krever ro, konsentrert lytten, musikk som forlanger å bli tatt på alvor. Slik all stor musikk gjør det.

Flagstad i London

Bergens Tidende, 30.03.2005

The Very Best of Kirsten Flagstad

EMI

Stemmen som brenner seg gjennom tiden

Kirsten Flagstad var med på om lag tusen plater i perioden 1913-59. Den nye dobbelt-cd’en rommer bare en brøkdel, en serie EMI-innspilninger fra 1948-1952. Men selv om det her tegnes et begrenset bilde av hennes kunst, og selv om innspilningene er gjort sent i karrieren, er det mye å glede seg over – imponerende, kraftfulle Wagner-arier; svisker fra Gluck og Purcell; og Grieg-sanger i svulmende orkesterversjoner. Det hele innspilt i London med Philharmonia Orchestra.

Platene demonstrerer også noe av Flagstads enorme spennvidde. Her er en inderlig, avdempet tolkning av Wagners Wesendonck-lieder med Gerald Moore ved klaveret. Og det slutter med en tordnende «Mild und leise» fra Tristan und Isolde med Philharmonia Orchestra dirigert av Wilhelm Furtwängler.

Det er ikke noe som eldes raskere enn plater med vokalmusikk. De fleste innspilninger fra årene omkring 1950 er for lengst utdaterte. Men ikke Flagstads. Hennes stemme brenner seg igjennom tiden, og klinger klart og sterkt den dag i dag.

Planmessig fremrykning

Bergens Tidende, 18.03.2005

Terry Riley: «In C»
Bergen In C Orchestra

Borealis

Logen

På tur gjennom minimalismens klassiker med lommekjent guide

Mange hadde funnet veien til Borealis-konserten i Logen torsdag kveld. Men så var det da også festivalkomponisten Terry Rileys berømte «In C» fra 1964 som sto på programmet, det stykket som for alvor satte minimalismen på landkartet, og som skapte uventede forbindelser mellom periodens musikalske avantgarde og de mer tilbakelente delene av ungdomskulturen.

«In C» er skrevet for uspesifiserte instrumenter. Og er siden blitt oppført i alle tenkelige versjoner – fra soloklaver til fullt symfoniorkester. Den versjonen vi hørte torsdag kveld, ble spilt av «Bergen In C Orchestra», et brokete ensemble av lokale musikere på bl.a. hardingfeler, klaver, synth, akkordion og jew harp. Og med Krihsna Blatt på sitar, Rileys sønn på gitar, og Riley selv som sanger.

Grunnmaterialet er femtitre moduler, alle i C-dur. De enkelte musikerne kan fritt gjenta hver modul så lenge de ønsker det før de går videre og spiller den neste i rekken. I de beste versjonene oppstår det på denne måten en flimrende, bevegelig lydstruktur. Det skapes bestandig nye, rytmisk skeive mønstre når de ulike modulene legges ovenpå hverandre. Samtidig med at modulenes fastlagte rekkefølge gir musikken en slags retning.

Torsdagens versjon var betydelig mer behersket og tradisjonell, nærmest andektig, tydelig preget av musikernes respekt for den gamle guruen. Her var det sjelden noen som tok selvstendig initiativ til å skifte modul. De fleste endringer ble satt i gang av Riley selv. Og da en lokal tablaspiller sent på kvelden ble litt for heftig og begeistret, ble han hurtig kaldt til orden. Resultatet ble en temmelig bastant, rytmisk tung versjon uten de helt store overraskelsene, en planmessig fremrykning ledet av en lommekjent guide. Men av og til var det der så allikevel – dette som man alltid forbinder med «In C»: Det plutselige glimtet, det overrumplende skiftet når det musikalske kaleidoskopet dreies, og de små fargede brikkene faller på plass i et nytt mønster.

Et musikalsk visittkort

Bergens Tidende, 02.02.2005

Arier av Gounod og Massenet

Rolando Villazón, tenor

Orchestre Philharmonique de Radio France

Evelino Pidò

Virgin Classics

Rolando Villazón synger franske arier

Mens Rolando Villazóns sensasjonelle debutplate ennå ligger og snurrer i CD-spilleren, kommer her en ny plate. Og enda en gang blir man overrumplet og overveldet. For en stemme! For en musikalitet! For en uttrykkskraft! Her er en tenor som har alle de kvalitetene man har drømt om siden Bergonzi og di Stefano pensjonerte seg.

Platen er, som den foregående, et musikalsk visittkort. Denne gang presenterer Villazón seg med highlights fra Gounods og Massenets operaer – en serie korte arier som alle varer om lag fire minutter, og som alle ender med store følelsesutladninger på den høye C. Men etter de første fem-seks stykkene, begynner man å lenges etter å høre ham i et større format. Så altså, kjære Virgin Classics: Nu må det bli slutt med smakebitene. Nu vil vi høre Rolando Villazón i helfigur, i en hel, skikkelig opera. Takk!

En pianist på randen

Bergens Tidende, 22.01.2005

Verk av Irgens-Jensen, Beethoven og Dvorak

Solist: Olli Mustonen, klaver

Dirigent: Dirk Joeres

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Eksentriske fraseringer og nervepirrende spenning

Olli Mustonen er klaverets enfant terrible, en pianist som alltid skaper liv og røre omkring seg. Og som har en helt særegen evne til å splitte publikum. Han er bisarr, forsert, utålelig maniert, mener noen. Andre fremhever hans formidable teknikk og roser skarpheten og klarheten i hans tolkninger av kjente verk. Hans fremførelse av Beethovens klaverkonsert nr. 2 torsdag kveld ga argumenter til begge leirer. For her fikk vi på den ene side alle de berømte manerene: grandiose håndbevegelser, eksentriske fraseringer, merkverdige skift i styrke, temposkift så overraskende og så plutselige at orkester og dirigent hadde vanskelig med å henge med i svingene. Men her var også en friskhet og spontanitet i fremførelsen som kledde Beethovens ungdomsverk. Her var hele tiden utprøvning av muligheter. Og en smittende glede over hvert eneste nytt innfall. 

Gevinstene ved Mustonens strategi er åpenbare: Kjente verk fremstår som fremmede og nye. Man merker fort at situasjonen er uavklart, at noe rart og forunderlig kan skje hvert eneste øyeblikk. Hvilket gir fremførelsen en egenartet, nervepirrende spenning. Omkostningene er like så åpenbare: På en kveld som denne beveger Mustonen seg permanent på randen av katastrofen. Det blir mange uklare fraseringer, mange slagfeil, løp som starter for hurtig og slutter for tidlig, osv. Men når eksperimentene lykkes, er resultatet sublimt. Kjedelig er det aldri. 

Dvoraks fikk sitt internasjonale gjennombrudd med den sjette symfonien der han presenterte seg som komponist i den wienerklassiske tradisjonen med åpenlyse referanser til Beethoven og til Brahms, hans store samtidige. I den syvende symfonien fortsetter han i samme sporet med stram satskonstruksjon og utrettelig bearbeidning av store tematiske kontraster. Samtidig har symfonien også en voldsom ekspressivitet som peker vekk fra tradisjonen.  Det var spesielt dette som BFO og den glimrende tyske dirigenten Dirk Joeres la vekt på under kveldens fremførelse der symfoniens underholdende aspekter stod sentralt mens de mer akademiske aspektene var tonet kraftig ned.

Og så må vi huske å få med at konserten startet med en nydelig fremførelse av Ludvig Irgens-Jensens Pastorale religioso, et kort, vakkert stykke musikalsk nasjonalisme fra 1930-tallet.

Celloens stemme

Bergens Tidende, 19.01.2005

Truls Mørk

Schumanns cellokonsert, Blochs Schelomo og Bruchs Kol Nidrei

Orchestre Philharmonique de Radio France

Paavo Järvi, dirigent

Virgin

Truls Mørk med elektrisk tolkning av romantisk musikk

Det er en gammel traver, et av de sentrale verkene i cellolitteraturen. Han har spilt det mange ganger før, både på konsert og på plate. Man skulle tro det var umulig å gjøre noe nytt med slikt. Men på denne platen får Truls Mørk likevel Schumanns cellokonsert til å klinge annerledes enn man har hørt det før. Tonen er slank og lys, og det er noe dirrende, sitrende over hele fremførelsen, noe som klær dette gamle, erkeromantiske verket.

Stemningen er tungere og tonen mørkere på resten av platen, men det er samme fornemmelse av elektrisitet og høyspenning når Mørk kaster seg inn i Bruch’s «Kol Nidrei» og Blochs hebraiske rapsodi «Schelomo». Der celloen blir en klagende stemme som løfter seg anropende og bønnfallende over Orchestre Philharmonique de Radio France.

Mørke farger

Bergens Tidende, 19.01.2005

Schubert: Klaversonate i B-dur (D960)

Leif Ove Andsnes

EMI

Fremragende tolkning av Schuberts siste sonate

Når Leif Ove Andsnes spiller Schuberts siste sonate, er det de mørke fargene som dominerer. Der andre pianister er tilbøyelige til å tone ned og glatte ut, presenterer han førstesatsens hovedtema med en liten ekstra aksent på dissonansene. Og spiller resten av verket derfra: med stadig understrekning av de musikalske og følelsesmessige konfliktene. Resultatet er blitt en fremragende tolkning av et av de mest komplekse verkene i klaverlitteraturen – en lavmælt, ettertenksom meditasjon over motsetningene i Schuberts korte liv. Og en gjennommusikalsk demonstrasjon av hvordan Schubert med dette verket sprenger den klassiske sonateformen innefra.

Platen slutter som vanlig med Andsnes i rollen som akkompagnatør for den affekterte, selvnytende tenoren Ian Bostridge. Dette er en kombinasjon som EMIs marketingsavdeling har funnet på, men som heller ikke denne gang gir musikalsk mening.

Et møte i Oslo

Bergens Tidende, 05.01.2005

«There Is Still Time»

Paul Griffiths (tekst, tale)

Frances-Marie Uitti (musikk, cello)

ECM New Series

Musikalsk avantgarde og romantiske meditasjoner

«There Is Still Time» er resultatet av et møte i Jan Erik Kongshaugs Rainbow Studio mellom avantgarde-cellisten Frances-Marie Uitti og den amerikanske musikkritikeren Paul Griffiths. Utgangspunktet er Shakespeares Hamlet. Griffiths har hakket Ophelias replikker i småstykker og har satt bitene sammen på nye måter. Det peker litt i retning av Burroughs’ cut-ups eller Cages tilfeldighetskonstruksjoner; likevel er resultatet overraskende konvensjonelt: sytten nydelige, lyriske, nesten romantiske, meditasjoner over tid og erindring – som Griffiths leser med stor patos, mens Uitti torpederer fremførelsen hans med eksplosive lydeffekter på celloen.

Hørt i ett strekk blir dette fort ensformig. Men tar man platen i små doser, over et par dager, venter det mange fine, små opplevelser underveis.

Drama i Grieghallen

Bergens Tidende, 10.12.2004

Verk av Mozart og Verdi

Gro Sandvik, fløyte

Stephane Astier, harpe

Nina Pavlovski, sopran; Liliana Nikiteanu, alt; Vsevolod Grivnov, tenor;

Alexander Teliga, bass

Bergen Filharmoniske Kor

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Mikhail Jurovskij

Grieghallen

Gro Sandviks avskjedskonsert. Stor fremførelse av Verdis Requiem

Skal man dømme etter torsdagskonserten, er det ingen grunn til å frykte at Gro Sandvik skal bli en stille, fredelig pensjonist. For hun hadde valgt å spille en av den unge Mozarts mest ungdommelige komposisjoner da hun tok avskjed med BFO og sitt store publikum. Mozarts fløyte- og harpekonsert (K299) er et elegant stykke kammermusikalsk rokokko, et verk skrevet for å underholde og sjarmere. Og nettopp slik ble det spilt av Sandvik og hendes solistpartner, harpenisten Stephane Astier – med høyt humør, musikalsk overskudd og boblende energi. At det måtte skiftes streng på harpen midt i andresatsen, ga fremførelsen litt ekstra drama.

Drama var det også i kveldens hovedverk, Verdis Messa da Requiem. Like siden den første fremførelsen har de lærde kranglet om dette rekviem. Den store dirigenten Hans von Bülow kalte det for en «opera i kirkegevanter». Og visst er det et merkelig verk. Men da Michail Jurowski og BFO og Bergen Filharmoniske Orkester og studenter fra Griegakademiet og fire spennende solister slapp alle hestekreftene løs i Grieghallen, ble det med en gang mindre interessant å katalogisere Verdis messe. For her var det den rå musikalske kraften og de dramatiske følelsesuttrykkene som talte.

Solistkvartetten var ganske visst temmelig uensartet. Men med Nina Pavlovski ekspressive sopran i toppen og Alexander Teliga vibrerende, «russiske» bass i bunnen, med Vsevolod Grivnov dramatiske heltetenor og med Liliana Nikiteanus solide alt som rettesnor, ble det hele tiden satt trumf på musikken. Også det store koret hadde mange gode innsatser underveis, spesielt i de store utladningene. I de svakere partiene merket man at herrestemmerne fremdeles har en jobb å gjøre.

Musikalske attraksjoner

Bergens Tidende, 29.11.2004

Händel: Messias

Hilde Veslemøy Hagen, sopran

Clint van der Lippe, alt

Tyrone Landau, tenor

Mark Evans, bass

Collegiûm Mûsicûms Kor og Orkester

Dirgient: Håkon Matti Skrede.

Korskirken

Collegiûm Mûsicûm med dramatisk fremførelse av Händels Messias

Det er et oratorium. Det handler om alvorlige saker. Men det er også liv og røre i dette verket. Og ingen tid til å kjede seg. For det er Händel – en av 1700-tallets mest erfarne showmenn – som har skrevet Messias. Og han har sørget for at verket har noe for enhver smak. Her avløser det ene spektakulære grepet det andre. Händels Messias er – som hans operaer – en kjede av virtuose «numre», en serie musikalske attraksjoner, beregnet til å overraske og underholde. Og slik ble det også spilt ved søndagens fine fremførelse i Korskirken.

Det var en ekstra attraksjon at solopartiene for altstemme ble sunget av en mann. Den imponerende sørafrikanske kontratenoren Clint van der Lippe understreket verkets dekadente, operaaktige preg i en rekke overdådig virtuose arier, og Hilde Veslemøy Hagens klare, perlende sopran ga ham fint motspill kvelden igjennom, bl.a. i «He shall feed his flock» der alt og sopran avløser hverandre og presenterer hver sin versjon av den slyngede melodien. Australieren Tyrone Landau var en annen gledelig oppdagelse. Han har en flott, litt nasal tenorstemme og synger i en deklamerende stil som understreker alle de finere nyanser i teksten. Basspartiet ble sunget av waliseren Mark Evans som visst egentlig er baryton og som i hvert fall var noe anstrengt i de dype passasjene.

Fire solister er ikke nok til å få Messias til å sveve. Her må det kor til. Og Collegiûm Mûsicûms Kor løste oppgaven med bravur. Det var fint kontrapunktisk stemmevev i «Unto us a child is born», og store utblåsninger når det krevdes. At «Halleluja» satt som et skudd, sier seg selv. Til gjengjeld slet Collegiûm Mûsicûms Orkester en del underveis. Det var mye småsurt spill i de høye strykerne, spesielt i andredelen. Og generelt valgte dirigenten Håkon Matti Skrede litt for tunge, uenergiske tempi.

Wienermusikk

Bergens Tidende, 26.11.2004

Berg: Fiolinkonsert

Mahler: Symfoni nr. 5

Solist: Frank Peter Zimmermann, fiolin

Dirigent: Andrew Litton

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO i formidabel tolkning av Mahlers femte symfoni

Åtte toner spilt på fiolinens løse strenger – slik åpner Alban Berg fiolinkonserten sin. Torsdag kveld i Grieghallen var det Frank Peter Zimmermann som spilte disse åtte tonene. Og her var det stor musikk i hver eneste av dem. Og i alt som fulgte etterpå.

Zimmermann spilte denne vanskelige konserten med stor, varm klang og fyldig vibrato. Han fann inn til alle de stedene i stemmen der fiolinen klinger best, han presset hver frase til det ytterste, han utnyttet alle de virtuose passasjene. Vel er dette høymodernistisk musikk med en solist som svever henover et komplisert vev av motstridende stemmer, men slik Zimmermann spilte konserten, demonstrerte han at den faktisk er vokset ut av den lange, romantiske Wienertradisjonen. Underveis fikk han flott med- og motspill av BFO der spesielt innsatsene i horn, tuba og slagverk imponerte. Og da treblåserne spilte Bach-koralen «Es ist genug» i den drømmende sistesatsen, var vi visst mange i salen som fikk en aldri så liten klump i halsen.

Etter pausen var vi tilbake i det Wienermiljø som Berg vokset opp i. Mahlers femte symfoni kom flott fra start med imponerende fanfarer av trompeteren Gary Peterson og voldsomme drønn i orkestret. Men hvordan fortsetter man? Hvordan går man videre med denne merkelige symfonien der hver sats tilsynelatende står i motsetning til den foregående, og der wienervalser og folketoner hele tiden bryter inn i den mest høystemte satsen? Andrew Litton valgte å nettopp understreke det fragmentariske i dette lange verket. Han fokuserte på sammenstøtene og motsetningene og alle de mange, merkelige detaljene. Hans omhu for Mahlers tekst ga god oversikt over materialet, og han fikk alle de mange gruppene i BFO til å yte en helt formidabel innsats. Omkostningene ved denne strategien er at den store sammenhengen i verket ble mindre tydelig. Og at spesielt de to første satsene virket noe stive og udynamiske.

I Mozarts spor

Bergens Tidende, 24.11.2004

«Auf Mozarts Spuren»

Albrecht Mayer, obo

Mahler Chamber Orchestra

Claudio Abbado, dirigent

Deutsche Gramophon

Underholdende obomusikk

Siste år klatret han til topps på de klassiske hitlistene med en serie Bach-transkripsjoner. I år har Berlinerfilharmonikernes førsteoboist Albrecht Mayer gått i Mozarts spor, og har funnet frem et stykke for fløyte, to virtuose arier for sopran pluss en liten fiolinkonsert av heller tvilsom herkomst. Det hele er transkribert og lagt til rette for obo. I tillegg spiller Mayer to «riktige» obokonserter: Mozarts egen (KV 314) pluss en konsert av Ludwig August Lebrun – en av det sene 1700-tallets virtuose oboister.

Det er blitt en morsom plate full av elskverdig, underholdende musikk, flott og entusiastisk spilt av Mayers syngende obo – så flott og entusiastisk at man nesten glemmer at det meste, inklusive Mozarts obokonsert, egentlig hører hjemme i avdelingen for musikalske bagateller.

I Kremerland

Bergens Tidende, 24.11.2004

«Kremerland»

Gidon Kremer, fiolin

Kremerata Baltica

Deutsche Grammophon

Gidon Kremer på musikalsk oppdagelsesreise

Det er aldri kjedelig når Gidon Kremer drar på musikalsk oppdagelsesreise med sine baltiske lekekamerater. Denne gang har han funnet en sønderskutt ragtime av georgieren Giya Kancheli, en ulmende tango av russeren Alexander Vustin. Og et ettertenksomt stykke for solofiolin, strykere og kimende mobiltelefoner av georgieren Alexander Bakshi. Pluss mye mer.

Dette er en plate der det plukkes fritt fra hele musikkhistorien, der en Liszt-transkripsjon får samme oppmerksomhet som et stykke filmmusikk, der salongmusikk og samba går opp i en høyere enhet. Og der det musikalsk sett tyngste verket er et stykke uforfalsket jazz – moldoveren Leonid Chisniks swingende Mozart-variasjoner for klaver og strykere.

Det hele fremføres med stor entusiasme og en solid porsjon ironi. En raus plate til å bli i godt humør av.

Jevnbyrdige partnere

Bergens Tidende Morgen, 24.11.2004

Beethoven: Samtlige verker for cello og klaver»

András Schiff, klaver

Miklós Perényi, cello

ECM

Ny innspilning av Beethovens celloverker

Her har du to cd-er med alt hva Beethoven har skrevet for cello og klaver: Seks sonater pluss tre sett variasjoner over populære melodier fra samtiden. Sonatene er skrevet over en periode på tjue år. I løpet av denne tiden revolusjonerer Beethoven formatet. De første sonatene fra 1796 er en slags avventende styrkeprøve mellom cello og klaver der ingen kan bestemme seg for å ta føringen. I de to siste fra 1815 er cello og klaver blitt samstemte, jevnbyrdige partnere i et grandiost, musikalsk prosjekt. Den store ungarske pianisten András Schiff og hans landsmann, cellisten Miklós Perényi fanger alle stadier i denne utviklingen. Og gir en blomstrende, innforstått tolkning av de sene sonatene så enhver må skjønne hvorfor de er blitt en del av kammermusikkens kjernerepertoar.

Dramatisk messe

Bergens Tidende, 10.11.2004

Mozarts Requiem

Hilde Haraldsen Sveen, sopran 

Turid Moberg Kirkbride, alt

Harald Bjørkøy, tenor

Ketil Hugaas, bass

Collegiûm Mûsicûms kor og orkester

Dirigent: Kjell Seim

Johanneskirken

Stor kveld med Collegiûm Mûsicûm og Mozarts Requiem

Det er Allehelgenskveld. Johanneskirken er stappfull. Vi sitter og forbereder oss på første sats av Mozarts Requiem. Alle er på plass, solistene, koret, orkestret. Så løfter Kjell Seim taktstokken og setter orkestret i gang. Adagio, står det nøytralt i partituret. Adagio, ja visst. Men hvilken adagio! Fra første takt er tempoet intenst, elektrisk. Alt er høyspent. Alt er satt på spissen. Seim driver musikerne og koret fremover. Ubønnhørlig, uavvendelig. Det er de store musikalske og følelsesmessige ekstremene som rår. Og allerede før første sats er forbi, forstår vi at dette kommer til å bli en stor kveld med en innforstått tolkning av Mozarts verk. En av de tolkningene man kommer til å huske.

Men så hadde Seim da også et fint materiale å arbeide med. Et lite, veltrimmet orkester. Og fire gode solister: På damesiden Hilde Haraldsen Sveen i tett samklang med Turid Moberg Kirkbride. På herresiden Harald Bjørkøy og Ketil Hugaas. Ganske visst startet «Tuba mirum», den første kvartetten, temmelig usikkert, men heretter gikk det bare oppover med mange imponerende, velklingende, innsatser, for eksempel i «Domine Jesu» og i «Benedictus».

Og så var det Collegiûm Mûsicûms kor, da. Et kor som er i rivende utvikling for tiden. Man begynner å kunne merke resultatene av Håkon Matti Skredes korinstruksjon. Kvelden igjennom var det presis frasering, tydelig tekstuttale, egal klang og nydelig artikulasjon av de store, dynamiske kontrastene i verket. Herresiden som tidligere var underbemannet, er blitt betydelig styrket i det siste, og står seg godt i sammenhengen. Skjønnhetspletter var det selvsagt – som for eksempel damenes sprukne sotto voce-innsatser i Confutatis-satsen. Men helhetsinntrykket var at her har vi et kor som etter hvert er blitt i stand til å klare de største oppgavene.

Om tre uker oppfører Collegiûm Mûsicûm Händels Messias i Korskirken. Så da er det vel bare å skaffe seg billetter og glede seg.

Lengsel og håp

Bergens Tidende, 27.10.2004

Schumann Lieder

Matthias Goerne, baryton

Eric Schneider, klaver

Decca

Matthias Görne i Schumanns verden

Hjertet er fullt av sanger. Sangene er fulle av lengsel etter tidligere tiders lyst og håp om kommende fryd. Synger Matthias Goerne i den sangen som åpner hans nyeste plate. Og dermed er stemningen satt. For det er nettopp lengsel og håp det handler om i dette fine utvalget av Robert Schumanns lieder. Kjernen er en serie livserfarne, melankolske dikt av Heinrich Heine, bittersøte tekster der ord som lyst, smerte, glede og kval står tett ved siden av hverandre.

Goerne går inn i disse vemodige tekstene, gir dem liv, og synger dem så hver eneste sang blir et selvstendig, dramatisk univers. Noen ganger forteller hans mørke, myke stemme om den skuffede elskers resignasjon, andre ganger er den full av ungdommelig, fryktsom forventning. Hver eneste gang smelter ord og musikk sammen til en ubrytelig enhet. Til lydkunst.

Norsk kveld

Bergens Tidende, 22.10.2004

Verk av Valen, Halvorsen og Saint-Saëns

Pascal Rogé, klaver

Dirigent: Ingar Bergby

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Fartein Valen og Johan Halvorsen i sentrum.

Det er prisverdig at Bergen Filharmoniske Orkester setter tre av Fartein Valens tonedikt på programmet en regnfull torsdagskveld i oktober. Valens musikk spilles temmelig sjeldent i våre konsertsaler – uansett at han er en særegen, dypt personlig stemme i norsk musikkliv, og en komponist det er naturlig å nevne i samme åndedrag som Schönberg, Webern og andre av de fremste representantene for den musikalske høymodernismen.  

At Valen spilles sjeldent, betyr blant annet at det ikke er noen sammenhengende tolkningstradisjon å støtte seg på for dirigent og orkester. Det merket man under torsdagens fremførelse. BFOs og Ingar Bergbys tolkning var lojal og engasjert, men også veldig bokstavelig, uten det overskuddet som er nødvendig for å presse Valens høystemte, høyspente musikk ut over den siste grensen mot ekstasen. I tillegg sto tonediktenes gjennomsiktige, kontrapunktiske satsbilde av og til temmelig uklart, og det var en del balanseproblemer seksjonene imellom.

Johan Halvorsens Symfoni nr. 2 spilles også sjeldent. Men her var BFO på tryggere grunn. At denne symfonien er skrevet i 1924, bare ti år før Valens tonedikt, merker man ikke. Dette er et verk som er fast forankret i 1800-tallets romantiske tradisjon. En kort, fyndig symfoni i fire satser – kontant, direkte musikk uten store pretensjoner, skrevet med den solide håndverkers fornemmelse for faget sitt. Tolkningen var entusiastisk, med vittige momenter i den «amabile» tredjesatsen. Men også her med en del balanseproblemer: overstyrte messingblåsere og en temmelig rå strykerklang.  

Kveldens utenlandske bidrag var enda et konservativt, tilbakeskuende verk: Camille Saint-Saëns femte klaverkonsert. Men med Pascal Rogé som solist var vi i det beste selskap. Han er trolig den pianisten i hele verden som kjenner dette verket best. Saint-Saëns sa en gang at «den som ikke føler absolutt glede over en enkel rekke velkonstruerte akkorder, er ikke virkelig glad for musikk». Virtuose Pascal Rogé argumenterte godt for dette synspunktet.

Opera på bergensk

Bergens Tidende, 14.10.2004

W. A. Mozart og E. Schikaneder: Tryllefløyten

Njål Sparbo (Sarastro), Håkon Matti Skrede (Tamino), Hilde Hasselberg (Pamina), Hilde Veslemøy Hagen (Nattens Dronning), Thorbjørn Gulbrandsøy (Papageno), Åshild Tutturen Jakobsen (Papagena).

Regi: Magne Skrede, Cornelia Simon, Karl Boman Larsen

Dirigent: Bjarte Engeset

Rudolf Steinerskolen i Bergen

Fana Unge Musikkteater

Collegium Musicum

Grieghallen

Tryllefløyten som musikalsk og dramatisk bildebok for hele familien.

Steinerskolen i Bergen fyller 75 år og feirer seg selv med en festlig oppsetning av Mozarts Tryllefløyten. Og demonstrerer at her er det et miljø som må telles med neste gang man diskuterer opera i Bergen. For det er helt imponerende hva Steinerfolkene får til i Grieghallen i samarbeid med Fana Unge Musikkteater, Collegium Musicum og mange andre gode krefter.

Mozart og Schikaneder har konstruert denne operaen med henblikk på universal appeal – som man sier i Hollywood: Her er det noe for enhver smak, noe for alle deler av publikum, for ung som for gammel. Eventyr og komikk og action og special effects. Pluss store metafysiske konflikter og drøssevis med dype tanker. I Steinerskolens versjon har man valgt å tone ned de filosofiske aspektene omkring Sarastro og hans følge av egyptiske prester. Hovedvekten ligger på det eventyrlige og fantastiske, på en rekke forunderlige begivenheter som utspiller seg i en enkel, effektiv scenografi. Med spektakulære masseopptrinn og sjarmerende barn. Resultatet er blitt en flott, musikalsk og dramatisk bildebok for hele familien. Og en opera der de fleste medvirkende både snakker og synger kav bergensk.

Forestillingens store scoop er Thorbjørn Gulbrandsøy i rollen som Papageno. Her har vi et uomtvistelig komisk talent. Han behersker scenen totalt hver eneste gang han dukker opp. I tillegg synger han glimrende og karakteriserer figuren sin med ubesværet, føyelig stemme. Den andre hjørnestein er Njål Sparbo som synger Sarastro med dybde og fylde og styrer begivenhetene i andre akt med den rette autoritet og verdighet.

Mozart og Schikaneder har i utgangspunktet gitt Tamino og Pamina betydelig mindre å gå på, både dramatisk og musikalsk. Derfor står de vanligvis noe blekere i sammenhengen. Så også i denne forestillingen. Men Håkan Matti Skrede i rollen som den elskovssyke Tamino har noen fine, nesten romantiske innsatser underveis. Og Hilde Hasselberg utvikler seg sterkt gjennom kvelden. I andre akt er stemmen hennes varmet opp, og hun synger en ung sødmefylt Pamina med god kraft i det høye registeret.

Bjarte Engeset dirigerer Collegium Musicum og legger solid, musikalsk bunn under alle de eventyrlige begivenhetene på scenen.