Århundrets stemme

Bergens Tidende, 23.10.2012

Kirsten Flagstad

The Voice Of A Century

Membran Documents

Gjenhør med Kirsten Flagstad

Tiden arbeider for oss som er interessert i gamle plater. Den europeiske copyrightgrensen er 50 år. Altså er det hvert år plater som ikke lenger er beskyttet, plater som er fritt vilt, innspillinger som kan gjenutgis og selges for en billig penge av enhver som måtte ønske det. 

Tyske Membran Documents er et av mange nye selskaper som arbeider på dette feltet. I deres billigserie med gjenutgivelser av innspillinger som er falt i det fri, er turen nå kommet til Kirsten Flagstad. For skarve 150 kroner får du «The Voice of a Century», en boks med ti cd-er som dekker perioden 1935 til 1957.

Flagstad er trolig tidenes best dokumenterte norske kunstner. Gjennom en nesten 50 år lang karriere nådde hun å være med på opp mot tusen plater, et tall som fremdeles vokser etter hvert som nye liveopptak dukker opp. Hun var «århundrets stemme», i alle fall det 20. århundres største Wagner-sopran, og denne delen av hennes karriere er selvsagt spesielt godt dokumentert på plate og i live-opptak. Det finnes for eksempel over ti komplette opptak av hennes Tristan og Isolde, 2-3 komplette versjoner av Ringen med henne i rollen som Brünhilde, osv.

Det sier seg selv at hele denne kolossale produksjonen ikke kan rommes på 10 plater. Det kan bare bli smakebiter. Men boksen gir likevel et godt inntrykk av viktige deler av karrieren hennes. De tidlige amerikanske Wagner-innspillingene med Lauritz Melchior er med, men ikke opptak fra Flagstads tid som superstar på Metropolitan – de er fremdeles beskyttet av den noe strengere amerikanske copyright-lovgivningen. Det er med andre ord først og fremst den «europeiske» Flagstad som er dokumentert på de ti platene. Og i tillegg ligger hovedvekten på årene etter andre verdenskrig.

Hun var den første som spilte inn «Vier letzte Lieder» av Richard Strauss. De er med i boksen. Vi hører henne synge Grieg akkompagnert av pianisten Gerald Moore. Vi hører henne som robust fortolker av Purcell og Händel i versjoner med stort orkester. Men først og fremst hører vi henne som Wagner-sopran – i Wesendonck-Lieder, igjen med Gerald Moore ved klaveret, i sjenerøse utdrag fra Ringen med Wilhelm Furtwängler opptatt live på La Scala i 1950, i Furtwänglers studieinnspilling av Tristan og Isolde fra 1952. Og mye, mye mer.

Det er knitrende overflatestøy på noen av platene, det er hostende publikum i liveopptakene, men Flagstad brenner gjennom det hele med sin glansfulle, overjordisk vakre stemme, lidenskapelig, inntrengende, med knivskarp intonasjon, med sylspiss artikulasjon, med sømløst legato. På de siste innspillingene er hun i slutten av 50-årene, men stemmen hennes har fremdeles monumental kraft og har i tillegg fått mørke, varme farger i mezzo-registeret.

Den gamle, amerikanske musikkskribenten Alexander J. Morin skrev engang om Flagstad: «Å høre hennes kraftfulle, rene, gylne toner klinge uanstrengt høyt oppe over den sterkeste orkesterklang – det er en av de mest elektrifiserende vokale begivenheter du noensinne kommer til å oppleve». Når du lytter deg igjennom disse ti platene, skjønner du hva han mente.

Når musikken letter

Bergens Tidende, 20.10.2012

Verk av Bartók, Ligeti, Matre og Berio

Unni Løvlid, sang

Kit Armstrong, klaver

BIT20 Ensemble

Reinbert de Leeuw, dirigent

Grieghallen

BIT20 presenterer folketoner og partiturmusikk

Det var et usedvanlig innholdsrikt og gjennomkomponert program BIT20 presenterte torsdag kveld, et program med mange forbindelseslinjer på kryss og tvers mellom verkene. En av de røde trådene var forholdet mellom folkemusikk og partiturmusikk.   

Først ut var Sveinung Lillebjerka, fiolin, Håkon Nilsen, klarinett og pianisten Jarle Rotevatn med en sprek fremføring av Béla Bartóks «Contrasts». Verket er skrevet i USA på slutten av 1930-tallet, på oppdrag av Benny Goodman, men det er ikke amerikansk jazz som preger denne musikken. Bartók bærer hjemlandet med seg inn i eksilet og bygger de tre satsene opp over ungarske folketoner.

Herfra var spranget ikke stort til de norske folketonene i urfremføringen av bergenske Ørjan Matres «Terskelsanger». Verket som er skrevet for Unni Løvlids sangstemme og et lite kammerensemble, tar utgangspunkt i fire folketoner som handler om døden. Rundt disse sangene har Matre skrevet en sammenhengende sats i et personlig tonespråk, men der han også innmonterer lydopptak av sin farfar som synger «Nu går solen ned» og der det av og til dukker opp sitater fra et verk av den franske komponisten Gérard Grisey.

Matre har allerede vakt oppmerksomhet ved sin evne til å håndtere den store orkesterklangen. I dette verket arbeider han i det lille formatet. Tonefallet er dempet, satsen er sart, skimrende og danner en varsom ramme om Unni Løvlids uttrykksfulle, bøyelige stemme. Et fint, vakkert møte mellom folkemusikk og samtidsmusikk.

Løvlid var også på scenen etter pausen, nå som solist i Luciano Berios «Folk Songs». Det var et svært heldig valg. Vanligvis fremføres dette verket av sangerinner som er skolert i den klassiske tradisjonen. Denne gang fikk vi høre dem fremført av en sangerinne som kjenner det folkelige uttrykket fra innsiden og som kunne gi dem et helt annerledes, mer «autentisk» uttrykk. 

Kveldens siste verk var Györgi Ligetis konsert for klaver og kammerorkester. Den er skrevet på 1980-tallet da han var inspirert av de kompliserte rytmiske mønstrene i sentralafrikansk musikk. Selv forsøkte han å oppnå noe tilsvarende ved å legge serier av helt ulike rytmiske forløp ovenpå hverandre. Han skriver et sted at under de rette omstendighetene vil kompleksiteten få klaverkonserten til å lette som et fly.

På konserten torsdag var det i alle fall god fremdrift i den amerikanske pianisten Kit Armstrongs tolkning av solostemmen. Og den nederlandske dirigenten Reinbert de Leeuw som med presisjon og omhu hadde styrt BIT20 gjennom Matre og Berio, ga orkestret det avgjørende skubb og fikk Ligetis kolossale lydunivers opp å sveve.

I drivhuset

Bergens Tidende, 16.10.2012

«Früh»

Marianne Beate Kielland

Nils Anders Mortensen

Lawo

Sanger fra senromantikkens Wien

Sanger av Arnold Schönberg fra 1899 sammen med sanger av Alban Berg og Anton Webern fra begynnelsen av 1900-tallet: At platen heter «Früh», tidlig, er ganske passende. For de 25 sangene som Marianne Beate Kielland her presenterer, er skrevet veldig tidlig i de tre komponistenes karriere. Dette er musikk fra tiden før modernismens gjennombrudd, fra før Schönberg utviklet 12-tonesystemet sitt og før han og Berg og Webern ble kjent som «Den andre Wienerskole». Musikkhistorisk sett er «Früh» en svært spennende utgivelse. Kielland tar oss med tilbake til århundreskiftets Wien og fører oss inn i senromantikkens musikalske drivhus. Vi hører hvordan inspirasjoner fra Brahms og Wagner flettes sammen og skaper nye, sære vekster. Og vi hører hvordan lied-formatet blir presset innefra og brytes ned i fragmentariske, aforismeaktige former eller utvikler seg til konsentrerte musikkdramaer. Kielland gir disse glemte sangene liv og karakter med sin ekspressive mezzo. Og demonstrerer sammen med pianisten Nils Anders Mortensen at perioden rommer mye musikk som kunne fortjene større oppmerksomhet.

Rariteter

Bergens Tidende, 16.10.2012

Beethoven for Wind Octet

Oslo Kammerakademi

Lawo

Oslo Kammerakademi spiller glemte verk av Beethoven 

Året er 1792. En musiker ansatt ved hoffet i Bonn skriver et stykke taffelmusikk for blåsere. Navnet er Beethoven – en ung mann på noen og tjue som ennå ikke er blitt den Beethoven vi kjenner fra musikkhistorien. Oktetten for horn, oboer, klarinetter og fagotter er et stykke tidstypisk underholdningsmusikk som sjeldent fremføres, men nå har oboisten David Friedemann Strunck og Oslo Kammerakademi funnet frem notene og laget en frisk, sjarmerende innspilling med overdådige smell i naturhornene og sprudlende, nesten mozartsk humør. Tjue år etter Beethoven skrev denne oktetten, var han blitt europeisk superstar. Premieren på hans Symfoni nr. 7 i 1813 var en musikalsk begivenhet. Og i en tid uten radio eller grammofon ble et viktig verk som dette spredt via transkripsjoner for ulike instrumentsammensetninger. Oslo Kammerakademi har funnet frem en versjon for ni blåsere. Den spiller de feiende flott og overbevisende. Men kan allikevel ikke forhindre at Beethovens sjuende i denne utgaven virker litt for klein, litt redusert og falmet. En musikkhistorisk raritet.

Bildefortellinger

Bergens Tidende, 13.10.2012

Verk av Mozart, Tan Dun og Bartók

Martin Grubinger, perkusjon

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO med imponerende urfremføring av Tan Duns «The Tears of Nature».

Timingen er god: Samtidig med at Bergen Kunstmuseum utstiller ledende kinesiske samtidskunstnere i Lysverket og blant annet har verdenspremiere på et verk av Ai Weiwei, inviterer BFO til verdenspremiere i Grieghallen på kinesiske Tan Duns «The Tears of Nature» – en slagverkkonsert bestilt i samarbeid med tre andre orkestre.

Verket er tilegnet BFOs residensmusiker Martin Grubinger. Han skulle egentlig ha urfremført det med Norddeutsche Rundfunks symfoniorkester på Schleswig-Holstein festivalen i august, men måtte avlyse på grunn av sykdom. Og da ble det altså BFO som kom først.

At det er snakk om et bilderikt fortellende verk, kommer vel ikke som noen overraskelse. Tan Dun er kjent for sin musikk til kampsportfilmer som «Crouching Tiger, Hidden Dragon», og hans øvrige komposisjoner har også en sterk visuell og fysisk ekspressiv karakter. Partituret til «The Tears of Nature» er for eksempel utstyrt med et lite kart over orkestret og inneholder presise instruksjoner om hvordan solisten skal bevege seg mellom musikerne. Grubinger stortrivdes i dette grenselandet mellom musikk og teater. Han var i konstant bevegelse, sprang fra pauker til marimba til vibrafon og trakterte inn imellom et voldsomt batteri av kinesiske og tibetanske tam-tamer og gonger. Pluss utvalgte stein. En sprek, ekvilibristisk performancekunstner – og en guddommelig musiker. Som fikk solostemmen til å løfte seg. Tydelig, presis, blendende virtuos.

Tan Dun har en gang sagt at han er en komponist som svinger og svømmer fritt mellom ulike kulturer.  Det er fremdeles en god karakteristikk. For også i «The Tears of Nature» blander han komposisjonsteknikker fra vestlig modernisme med elementer av tradisjonell kinesisk musikk. Svømmingen mellom kulturene har kanskje etter hvert mistet noe av sin opprinnelige frihet og friskhet. Det var for eksempel en del minimalistisk tomgang i orkestersatsen underveis, men i dette verket der alt er lagt til rette for å fremheve Grubingers imponerende ferdigheter, betyr dette mindre. Altså: stor, berettiget applaus. Og som ekstranummer hele slagverkgruppen fremme på scenen i en forrykende versjon av Jobims Chega de Saudade. 

Tan Duns verk var innrammet av Mozart – først den ultrakorte ouverturen til La Clemenza di Tito og etter pausen symfoni nr. 31, «Pariseren». Umiddelbart et litt overraskende valg, men kanskje inspirert av Tan Dun som et sted har sagt at Mozart er den første vestlige minimalisten. Eivind Aadland og BFO spilte under alle omstendigheter verkene enkelt, neddempet og presist. Og satset så på det maksimale uttrykket i kveldens siste verk: Béla Bartóks musikk til balletten «Den mirakuløse mandarin» – i en skarp, presis og høyspent fremførelse. Et visuelt, fortellende verk. Fylt av en helt annen slags bilder enn Tan Duns musikk.

Åpne landskap

Bergens Tidende, 09.10.2012

Michael Formanek

Small Places

ECM

Gjennomkontrollert fri-jazz

Da den amerikanske bassisten Michael Formanek debuterte på ECM med «The Rub And Spare Change» i 2010, var det mer enn ti år siden han sist hadde utgitt en plate. I den mellomliggende perioden hadde han arbeidet som musikkpedagog og stort sett vært borte fra jazzscenen. Det som brakte ham tilbake, var møtet med pianisten Craig Taborn, altsaksofonisten Tim Berne og trommeslageren Gerald Cleaver. De var med på «The Rub And Spare Change», og de er med igjen på «Small Places» -- som ikke er noen helt vanlig ECM-plate. Kvartetten spiller fri-jazz, kunne man si, men det er ikke noen helt presis etikett. For store deler av musikken er ikke spesielt fri, den er gjennomkomponert, ofte med altsax og klaver på uforutsigbare, enstemmige utflukter, med skjeve melodilinjer og abrupte taktskift. Og når alle fire musikere begynner å improvisere, blir det riktignok spilt fritt og fabulerende, ubundet av vanlige grenser. Men samtidig virker samspillet utrolig kontrollert og presist. Hvordan de fire musikerne orienterer seg, er vanskelig å si. Men at er lommekjente i dette åpne landskapet, er tydelig.

Gershwin i Bergen

Bergens Tidende, 09.10.2012

 

George Gershwin: Rhapsody in Blue

Freddy Kempf

Andrew Litton

Bergen Philharmonic Orchestra

BIS

Rørende som en gammel stumfilm

George Gershwin var mellomkrigstidens store, amerikanske songwriter. Han eksperimenterte, han hentet ideer fra jazz og blues. Og han hadde ambisjoner om å løfte musikken sin inn i konsertsalen. «Vanlige harmonier, rytmer, sekvenser, intervaller og så videre kan ikke tilfredsstille øret mitt», sa han i et intervju i 1929. På dette tidspunktet hadde han allerede vakt oppmerksomhet med «Rhapsody in Blue» (1924) for klaver og orkester og Klaverkonsert i F (1925). Senere kom enda en Rhapsody (1931) og et variasjonsverk over sangen «I Got Rhythm». Det er disse fire konsertstykkene BFO og Andrew Litton nå har spilt inn med engelske Freddy Kempf som solist.  Det er høyt humør på platen. Kempf spiller de rytmiske klaverstemmene med frisk, energisk frasering, og orkesteret følger entusiastisk med. Jazz er det jo ikke, men «jazzy» salongmusikk. Litt stivbeint, litt corny, rørende som en gammel stumfilm. Men når Håkon Nilsen spiller klarinettstemmen i «Rhapsody in Blue» og når Martin Winter growler på trompeten sin, da blomstrer musikken opp og høres ut som noe Ellington kunne ha skrevet. Kanskje var det noe slikt Gershwin i sin tid hørte for sitt indre øre?

Løs snipp

Bergens Tidende, 02.10.2012

Salmesykkel

Moskus

Hubro

Et frisk tilskudd til den norske jazzfauna

Platen heter Salmesykkel – det gamle klengenavnet for stueorgel. Men det er ikke noe stueorgel på platen. Derimot er det akustiske instrumenter spilt av tre unge musikere med bakgrunn fra Jazzlinja i Trondheim: Anja Lauvdal på piano, Hans Hulbækmo på trommer og Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass. En akustisk klavertrio med andre ord. Men ikke av den vanlige norske typen. Det er ikke mye fjell og li og fjord på denne platen. Og heller ikke mye som minner om Tord Gustavsen, for å si det slik. Musikerne, som kaller seg Moskus, har en lett dreining mot frijazz og – etter platen å dømme – en viss forkjærlighet for løs snipp og fri improvisasjon omkring enkle melodilinjer og repetitive bassganger. Og så har de godt humør – som ikke bare kommer til uttrykk i titler med sprø ordspill. Lauvdal er en spennende, uforutsigbar pianist som overrasker med kantete fraseringer og snodige retningsendringer. Hun får godt motspill av Dietrichsons lodne bass og Hulbækmos livlige trommer. Det er riktignok steder med idetørke og tomgang underveis, men alt i alt er dette en fin plate. Et frisk tilskudd til den norske jazzfauna.

Monsterverket

Bergens Tidende, 02.10.2012

Messiaen: Turangalîa-Symphonie

Steven Osborne, Cynthia Millar

Juanjo Mena

Bergen Philharmonic Orchestra

Hyperion

Eksplosiv nytolkning av Messiaens kjærlighetssymfoni

Den amerikanske komponisten Aaron Copeland omtalte i sin tid Olivier Messiaens Turangalîa-Symphonie som «the Messiaen monster». Han er ikke den eneste som har hatt slike assosiasjoner. Helt siden den unge Leonard Bernstein dirigerte verket ved urfremføringen i Boston i 1949, har kritikerne snakket om Messiaens monster, om monstersymfonien, monsterverket. Og ikke uten grunn. Turangalîa er unektelig et monstrøst verk, en viltvoksende, merkelig komposisjon inspirert av tolvtonesystemer og indiske ragas, musikk bygget på kollisjonens prinsipp – med strengt regulerte avsnitt side om side med ville blow-outs og anakronistiske, romantiske idyller. 

Turangalîa er sanskrit og betyr noe i retning av kjærlighetssang. Men skal man tro tittelen er Messiaens kjærlighetssang også en symfoni. Den har riktignok ikke de vanlige fire satsene, den har hele ti. Og med en spilletid på langt over en time sprenger den også den vanlige tidsrammen for en symfoni. Den er skrevet for stort symfoniorkester utvidet med myriader av slagverk pluss «ondes martenot», et gammelt, predigitalt elektronisk instrument. Og i tillegg har Turangalîa en klaverstemme som er så dominerende og så virtuos at Messiaen selv en gang omtalte verket som en nesten-klaverkonsert.

BFO og deres faste gjestedirigent Juanjo Mena prøvde krefter med Messiaens monster på en torsdagskonsert i Grieghallen for to år siden med den engelske pianisten Steven Osborne som solist og engelske Cynthia Millar på ondes martenot. Det var litt av en musikalsk begivenhet. Men hvis du ikke kunne være til stede den gangen, får du sjansen til å høre en flott reprise nå. For siste sommer møttes alle de involverte igjen i Grieghallen og innspilte verket for selskapet Hyperion.

Resultatet er blitt en plate som allerede har vakt internasjonal oppmerksomhet. Dette er nemlig en helt fabelaktig tolkning. Steven Osborne og Cynthia Millar er gode partnere for Mena og BFO. Osborne er en pianist som har den tekniske styrken som må til for å temme monsteret, og som tydeligvis stortrives med denne forrevne solostemmen som spenner fra bråkende, bankende clusters til de aller sarteste små drypp i diskanten. Og Cynthia Millar gjennomborer orkesterklangen med sine presise martenotbølger og gir av og til musikken et spooky, klagende preg av science fiction.

Men klaver og ondes martenot er bare den ene side av saken. Nok så imponerende er Mena og BFOs eksplosive tolkning av den orkestrale rammen. De skaper musikalsk sammenheng igjennom det lange partituret og får selv de mest kompakte, mest komplekse passasjene til stå klart og logisk. Og ikke minst skaper de et flytende, rytmisk trøkk i musikken.

Dette er en plate som har lykkes med noe som mange har prøvd men nesten ingen har klart: å fange og vise frem Messiaens monster i all sin rå villskap.

Understrømmer

Bergens Tidende, 25.09.2012

Mozart: Piano Concertos Nos.27 and 20

Maria João Pires, Claudio Abbado, Orchestra Mozart

Deutsche Grammophon

Lysende Mozart-tolkninger fra Maria João Pires

Det høres kanskje ut som en klisjé, men likevel: Det er alltid noe «naturlig», noe lysende og innlysende «riktig» ved musikken når portugisiske Maria João Pires setter seg til klaveret og spiller Mozart. Hvis du er i tvil, er det bare å slå ørene ut og lytte til denne nye platen der hun er sammen med Claudio Abbado og hans Orchestra Mozart Bologna. De to klaverkonsertene som står på programmet, spilles i omvendt kronologisk orden.  Først ut er nr. 27 (K. 595), den siste klaverkonserten Mozart skrev. Den er klassisk, enkel i formen og Pires spiller den rett frem, ukunstlet, med lange, elastiske fraseringer og et nesten ungdommelig tonefall. Den andre, nr. 20 (K. 466), er mer kompleks. Den står i d-moll, samme toneart som Don Juan, og den har samme dramatiske ekspressivitet. Her trekker Pires solostemmen frem med kraftige streker. Dette er mørk, alvorlig musikk, hører vi, musikk full av kontraster og farlige understrømmer, musikk på vei inn i romantikken. Hun får god oppbakning underveis av Abbado og av Orchestra Mozart Bologna – som nok er et lite kammerorkester, men som har muskler og musikalitet nok til å matche henne.

Glemte arier

Bergens Tidende, 25.09.2012

Romantique

Elina Garanca

Yves Abel, dirigent

Filarmonica del Teatro Comunale di Bologna

Deutsche Grammophon

Elina Garanca og den franske romantikken

Platen heter «Romantique», og på coveret er Elina Garanca stylet opp som filmdiva fra1950-tallet. Det er temmelig grusomt. Men ikke la deg skremme av markedsavdelingen i Deutsche Grammophon. Det er faktisk mye god musikk på denne platen. Den store, latviske mezzosopranen blomstrer i disse årene. Stemmen hennes er strålende lys i toppregisteret og full av mørk sensualitet i dybden. På platen synger hun Tjaikovskij og Donizetti, men ellers er det franske, romantiske komponister som dominerer – Saint-Saens, Gounod, Berlioz og Lalo. Og det er ikke de vanlige sviskene Garanca har valgt. Med få unntak stammer musikken fra operaer som stort sett er glemt i dag. Disse oversette ariene viser seg å passe godt til Garancas lyriske mezzo. Hun synger dem med stort følelsesuttrykk og musikalsk frasering av alle stemningsskift. Og siden hun trolig aldri kommer til å stå på en scene og synge dem, er det godt at hennes tolkninger er blitt fastholdt på plate, nettopp nå, før stemmen hennes endrer karakter, og hun skal ta fatt på de tyngre, dramatiske mezzorollene.

Musikk og teknikk

Bergens Tidende Morgen, 20.09.2002

Verk av Glinka, Elgar, Ravel og Respighi

Dirigent: Peter Szilvay

Eikanger-Bjørsvik Musikklag

Teatergarasjen

Eikanger-Bjørsvik Musikklag med store utfordringer i utradisjonelt repertoar.

De fleste verk for symfoniorkester kan skrives om og legges til rette for brassband. Men hvorfor gjør man det? Hvorfor inviterer Eikanger-Bjørsvik Musikklag til konsert med fire slike transkripsjoner på programmet? Sikkert fordi det er bra med tekniske utfordringer. Fordi et orkester som er uten konkurranse i det tradisjonelle messingrepertoaret, trenger noe å bryne seg på. Og så naturligvis fordi dette simpelthen er gøy. Gøy å spille. Og gøy å lytte til.

Det var full storm og bakoversveis fra starten med Glinkas ouverture til «Ruslan og Ludmilla» som dirigenten Peter Szilvay satte an i et forrykende tempo. Det var flotte, sammensatte klangbilder kvelden igjennom. Det var ekvilibristiske, virtuose passasjer. Det var nydelige soloer på flygelhorn. Og det var en overdådig avslutning med hele orkestret, flankert av de fantastiske slagverkerne Peter Kates og Tom Wissgren, i en kraftfull fremførelse av Respighis «Pini di Roma».   

Flott og effektfullt. Og først og fremst imponerende. Litt liksom en bra sportsprestasjon: Fantastisk at det går an å få kornetter til å spille som fioliner i Glinka; utrolig at orkestret klarer å få med seg alle detaljer i Respighi. Det blir fort slik man hører og vurderer det. Det er teknikken som er i fokus, ikke musikken, ikke tolkningen. Og når de høye blåserne sliter med intonasjon og presisjon, noe som de gjorde ofte denne kvelden, kommer det tekniske enda mer i fokus og får uforholdmessig stor vekt.

Men så var det også de øyeblikkene da musikken selv sto i sentrum, da man glemte teknikken, og glemte at disse verkene opprinnelig var skrevet for helt andre instrumenter. Slik var det i Edward Elgars Enigma-variasjoner – hvor Peter Szilvay og orkestret i den nest siste variasjonen plutselig skapte en sart, nesten overjordisk klang, og man fikk høre noe som faktisk ligger i musikken selv, men som sjelden kommer frem når den spilles av et vanlig symfoniorkester. Og aller best i Maurice Ravels «Pavane pour une infante défunte» hvor de dype blåserne fanget både den raffinerte klangen og den mørke melankolien i dette merkelige verket. 

I Michaels verden

Bergens Tidende, 18.09.2012

Rava

On The Dance Floor

ECM

En hyggelig overraskelse

De siste årene har vi mest hørt Enrico Rava på høystemte, følsomme ECM-plater. Men nå spiller den gamle italienske jazztrompetisten Michael Jackson-låter. Han oppdaget først musikken etter Jacksons død. Men da var det gjort. «Dag etter dag oppdaget jeg nye skatter, inntil jeg til sist følte behov for å trenge lenger inn i Michaels verden». Resultatet hører vi på denne platen med liveopptak fra to konserter i Roma der Rava spiller med stort orkester ledet av basunisten Mauro Ottolini. Det høres kanskje paradoksalt ut, men det virker som om arbeidet med Michael Jacksons låter har fått 70-åringen Rava til å gjenfinne jazzrøttene sine. For vel er det mye funk og elektriske riffs i disse opptakene, men først og fremst er det brakende, bråkende, utagerende bigbandmusikk med kompakte arrangementer signert Ottolini og med en høyeksplosiv Rava svevende over saftige messingblåsere i Thriller og Blood on the Dance Floor eller i rollen som intens balladefortolker i frynsete versjoner av Little Susie og Chaplins Smile. En uventet og hyggelig jazzoverraskelse. Hva Jacko-fans vil tenke om dette, kan man lure på.

Musikalske venner

Bergens Tidende, 18.09.2012

Kurtág / Ligeti

Music for Viola

Kim Kashkashian

ECM New Series

Autoritativ tolkning av Kurtág og Ligeti

De er begge ungarere. De var nære venner. Og musikalsk sett så forskjellige som det går an å bli. György Ligeti, som døde i 2006, var ekspansiv, eksperimenterende, opphavsmannen til noen av det 20. århundres tetteste, mest komplekse partiturer. Mens 86 år gamle György Kurtág er asketen som filer og høvler og skreller alt overflødig bort inntil bare den harde kjernen står tilbake. Nå har bratsjisten Kim Kashkashian brakt disse to musikalske universene sammen på plate. Det er soloverk for instrumentet hennes, det gjelder – først en versjon for bratsj av Kurtágs uavsluttede miniatyrsamling «Jelek, játékok és üzenetek», og etterpå Ligetis sonate for solobratsj, skrevet i starten av 1990-tallet. Det er en fabelaktig plate, en finstemt, innforstått og autoritativ tolkning av disse to sentrale og særegne samtidskomponistene. Kashkashian risser opp Kurtágs ørsmå musikalske gester med skarp diamant. Hun følger de store stemningsskiftene gjennom Ligetis seks sprikende satser. Og hun demonstrerer underveis at de to gamle vennene, alle musikalske forskjeller til tross, likevel har noe til felles, en grunntone, en underliggende klang. Kanskje et «ungarsk» tonefall.  

Gullfuglen

Bergens Tidende, 18.09.2012

Nicola Benedetti

The Silver Violin

Kirill Karabits, dirigent

Bournemouth Symphony Orchestra

Decca

Filmmusikk og litt attåt

Nicola Benedetti, den unge skottske fiolinisten med det italienske navnet, er gullfuglen som alle klassiske plateselskaper drømmer om: En musiker som når ut til det helt store publikum. Sist helg spilte hun Max Bruch på Last Night Of The Proms. Dagen etter spratt hennes nyeste plate, The Silver Violin, inn og opp på Storbrittanias top 40-liste. Og ble den høyest plasserte klassiske platen noensinne. Den markedsføres som en plate med filmmusikk, men det er egentlig falsk reklame. For bortsett fra temaet fra Schindler’s List spiller Benedetti ingen av de vanlige Hollywoodsviskene. Derimot har hun tatt frem noen av Erich Korngold og Dmitri Shostakovitsjs gamle filmkomposisjoner. Og platens hovednummer er ikke filmmusikk i det hele tatt, men Korngolds sjeldent spilte fiolinkonsert fra 1945. Som hun fremfører teknisk briljant med flott erkeromantisk frasering. Dette er kanskje ikke det mest opplagte kjøpet for en klassisk platesamler. Men hvis du ikke har Korngolds fiolinkonsert i samlingen, er det et godt tilbud.

Fremdrift

Bergens Tidende, 11.09.2012

Musikk / Samtidsmusikk

Jakob Kullberg: Momentum

Aurora

Tre nordiske verk for cello og orkester

Den danske komponisten Per Nørgård fylte 80 i juli. Ifølge de danske avisene var det ikke mye feiring i den anledningen, bare en enkelt konsert i en liten sal på musikkonservatoriet i København med plass til 200. Dansk musikkliv kunne godt ha slått festen større opp – skrev en anmelder etterpå. Men fest og feiring kan være så mangt. Og det har faktisk vært mye mer feiring enn denne ene konserten, feiring i andre rom og i andre formater.

Ett eksempel er den nye utgivelsen fra Aurora, Norsk komponistforenings plateselskap, med den unge danske cellisten Jakob Kullberg og det spreke polske avantgardeensemble New Music Orchestra under ledelse av Szymon Bywalec. Platen starter med et av de verkene som ble spilt på bursdagskonserten i København: «Momentum», Nørgårds konsert for cello og kammerorkester, skrevet i 2009 i tett samarbeid med Kullberg.

Når de gamle komponistene skrev cellokonserter, brukte de først og fremst celloen som melodiinstrument. De fremhevet den intense klangen i det høye registret, de lot solostemmen vokse seg ut av og opp over orkesteret, fikk den til å trekke lange linjer. Det dreide seg om å få celloen til å synge. Nørgårds – og Kullbergs – cello synger ikke. Den «snakker» – noen ganger er den insisterende retorisk, den holder foredrag, men mest av alt er den en stemme som kommenterer, diskuterer og forklarer seg opp mot orkestersatsen i et parlando som minner om tonefaldet i dansk hverdagsspråk.

«Momentum» betyr fremdrift. Og fremdrift er det i dette verket. Kullbergs cello har noe på hjerte, den presser på, den vil fortelle noe viktig, merker man. Og til sist blir den helt alvorlig og høytidelig og åpner store perspektiver.

Jakob Kullberg er en teknisk sterk cellist. Og en stor musiker som tydeligvis er på hjemmebane i Nørgaards særpregede musikalske univers. At han også har sans for mer tradisjonelle løsninger når det gjelder forholdet mellom cello og orkester, demonstrerer han med en intens deklamerende og klagende fremførelse av Arne Nordheims «Tenebrae» fra 1982.

Siste verk på platen er finske Kaija Saariahos «Amers» fra 1992 – en komposisjon der vi får høre Kullberg i en helt annerledes rolle, nå ikke som solist, men nærmest som kammermusiker. For «Amers» er egentlig ikke en konsert. Det er et imponerende fargesprakende verk for «cello og elektro-akustisk ensemble», et magisk klirrende, ringlende klangmaleri som opphever skillet mellom forgrunn og bakgrunn og lar celloen være en av mange lydkilder.

Som det var

Bergens Tidende, 11.09.2012

John Cage: As It Is

ECM New Series

Den russiske John Cage-tradisjonen

To russiske kunstnere, pianisten Alexei Lubimov og vokalisten Natalia Pschenitschnikova, fremfører verk av John Cage – og tegner et bilde som er annerledes enn det vi vanligvis forbinder med ham. For hva vi møter her, er ikke tilfeldighetsfilosofen, performeren, zenbuddhisten Cage.  Det er komponisten Cage – representert med verker som for de flestes vedkommende stammer fra tiden før han ble avantgardeikon. Her er tidlige klaverstykker og stykker for preparert klaver, og her er tidlige sanger til tekster av Gertrude Stein, James Joyce og E E Cummings – alt sammen fremført nøkternt og presist av de to kunstnerne. I tillegg er det en «russisk» Cage vi får høre – ikke bare fordi de engelskspråklige sangene fremføres med tydelig russisk diksjon. Alexei Lubimov har vært talsmann for Cages musikk helt siden 1970-tallet. Han forteller om den russiske Cage-tradisjonen i tekstheftet der det også er fotografier fra Cages besøk i Sovjet i 1988. Platens tittel er «As it is» -- som det er. Men denne rørende, bevegende utgivelsen forteller også «hvordan det var» og åpner både musikalske og musikkhistoriske perspektiv.

Sensualitet

Bergens Tidende, 04.09.2012

Latino

Miloš

Deutsche Grammophon

Latinamerikansk gitarmusikk

Klassisk gitarist, født i Montenegro, utdannet i London. Navnet er Miloš  – etternavnet Karadaglić har han strøket av hensyn til det internasjonale publikum.  I 2011 fikk han eksklusivkontrakt med Deutsche Grammophon. Det førte til platen Mediterraneo, en bestseller med klassisk gitarmusikk fra landene rundt Middelhavet. Og nå kommer da Latino, en tungt promotert plate der han spiller verk fra Sydamerika. Som man kan forvente, er kjente gitarkomponister som Heitor Villa-Lobos, Leo Brouwer og Manuel Ponce representert på platen, men her er også tangomusikk signert av blant andre Astor Piazzolla og Carlos Gardel. Og, jo da, Miloš er helt ubestridelig et kjempetalent. Teknikken hans er formidabel, han former melodilinjene med voldsom ekspressivitet og han har et temperament som passer godt til den sensuelle latino-musikken. Men det er samtidig noe presset, noe hårdtpumpet, noe veldig demonstrativt macho over en del av tolkningene. Pluss at musikken til Piazzolla og Gardel er sauset inn i spesialskrevne arrangementer for strykere. Om alt dette skyldes Miloš selv, eller om det har å gjøre med at markedsavdelingen i DG drømmer om en ny bestseller, er vanskelig å si.

En hilsen fra det hinsides

Bergens Tidende, 04.09.2012

Bruckner: Symphony No.8

Wiener Philharmoniker

Herbert von Karajan, dirigent

Deutsche Grammophon

Herbert von Karajans siste Bruckner-tolkning

«Mr. Karajan eier dette verket», skrev en anmelder i New York Times i februar 1989. Den østerrikske dirigentlegenden var i byen sammen med Wienerfilharmonikerne og de hadde Anton Bruckners 8. symfoni på programmet. Karajans tidligere fortolkninger av nettopp dette verket står på et nivå helt for seg selv, skrev anmelderen – som også var kjempefornøyd med den fremførelsen han hadde fått høre kvelden før.

Et par måneder senere døde Karajan, 81 år gammel. Og ut på høsten kom da – nesten som en hilsen fra det hinsides – en plate med ham og Wienerfilharmonikerne sammen i Bruckners åttende. Platemerket var Deutsche Grammophon og innspillingen var gjort året før i november.

Den gang, på slutten av 1980-tallet, hadde ledelsen i Deutsche Grammophon ennå ikke besluttet seg for å satse på cd-formatet. Karajans siste Bruckner-tolkning ble utgitt på vinyl, og det måtte to plater til for å få plass til alle de 83 minuttene av denne mastodonten av en symfoni. Senere er Karajans 1988-versjon blitt gjenutgitt flere ganger på cd. Og nå kommer den igjen, denne gang som et av fire nye tilskudd til serien «The Originals», serien der Deutsche Grammophon tar frem legendariske innspillinger fra de store arkivene og forsøker å gjenskape det opprinnelige lydbildet fra vinyl-tiden ved hjelp av ny teknologi.

I 1989 skrev anmelderen i New York Times at Karajan spilte Bruckners åttende «slik denne symfonien var ment å skulle høres».  I dag, to årtier senere, er det neppe noen som har lyst til å uttale seg så bastant. Men det er likevel umulig ikke å bli imponert over platen. Wienerfilharmonikernes klang er varm og mørk med silkemyke strykere og strålende messing. Det er en nesten uutholdelig intensitet i fremførelsen, en sitrende, elektrisk strøm som løper gjennom hele verket frem mot det store klimakset i fjerde sats. Tolkningen er «feierlich» – høytidelig, festlig. Og bred, monumental, majestetisk – alle de kvalitetene man forbinder med den sene Karajan når han er på sin hjemmebane i det sentrale tysk-østerrikske repertoaret. Og samtidig klarer han å få frem de kammermusikalske momentene som også ligger i det store Bruckner-partituret. Pluss et vell av delikate detaljer som andre dirigenter ofte er tilbøyelige til å valse bortover.

Om dette ikke er Bruckners åttende «slik denne symfonien var ment å skulle høres», så er det i alle fall Bruckners åttende slik den sene Karajan mente den burde høres. Og det er godt nok. Godt å ha fått den med i «The Originals».

Fest og alvor

Bergens Tidende, 07.09.2012

Verk av Walton, Dorman, Kleven og Elgar

Martin Grubinger og Manuel Hofstätter, perkusjon

Norman Perryman, kinetisk maling

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Underholdning for alle pengene da BFO og Andrew Litton åpnet konsertsesongen.

Det er ikke mange som kjenner og spiller William Waltons konsert-ouverture Scapino. Andrew Litton gjør. Han innspilte den i sin tid da han var sjefdirigent for Bournemouth Symphony Orchestra. I går hadde han tatt den frem igjen. Og satt den opp som første nummer da han og BFO åpnet sesongen i Grieghallen. Det er ikke vanskelig å forstå poenget. For dette er en liten musikalsk knallperle, sprengfull av skarpe kontraster og kraftige orkestereffekter. Festlig, bråkete, hektisk musikk. Som ble entusiastisk dirigert av Litton og presist og effektivt framført av BFO. En flott åpning av en flott kveld med underholdning for alle pengene

Festlighetene fortsatte med israelske Avner Dormans «Spices, Perfumes, Toxins!» – en konsert i tre satser for slagverkduo og orkester med sesongens residensmusiker, den østerrikske perkusjonisten Martin Grubinger, i tett samspill med sin landsmann, BFO-prekusjonisten Manuel Hofstätter. Verket som er skrevet i 2006, er en slags forsinket musikalsk postmodernisme som monterer effekter og grep sammen fra mange forskjellige tradisjoner – arabiske skalaer, spanskinspirert klanger og jazz- og rockrytmikk i en uhøytidelig blanding. Orkestersatsen er sparsom. For dette er et verk som først og fremst er beregnet til å sette perkusjonistene i sentrum og la dem briljere. Hva de gjorde. Til de grader. Med forrykende, ekvilibristisk og underholdende spill bortover uendelige mengder av slagverk i spennet fra marimba til gonggonger. Stor, stående applaus – og en skjev ragtime som ekstranummer med Litton som vikar på marimba.

Etter pausen ble stemningen litt mer alvorlig med Arvid Klevens tunge symfoniske dikt «Lotusland» fra 1922, et verk som i samtiden ble ansett som temmelig unorsk på grunn av sine åpenlyse sitater og referanser til Debussys impresjonisme. Og så var det tid til Edward Elgars Enigmavariasjoner – i en storslått, bred, robust tolkning med mørke, varme strykerklanger og fine detaljer i treblåsere og messingen. Variasjonene ble akkompagnert av bildekunstneren Norman Perryman med et psykedelisk lysshow som ble projisert opp på en skjerm bak orkestret. Det hadde vi ikke trengt. Elgars musikk har farger nok i seg selv.

Norske evergreens

Bergens Tidende, 04.09.2012

Prøysen Goes Jazz

Fire Fyrer

Curling Legs

Snille jazzmusikere på besøk hos Alf Prøysen

Alf Prøysens norske evergreens, spilt av jazzmusikere? Tja, hvorfor ikke? Mange av melodiene egner seg faktisk utmerket til det, viser det seg. De Fire Fyrer som demonstrerer det på platen Prøysen Goes Jazz, er trombonisten og vokalisten Torbjørn Sunde, gitaristen Frode Kjekstad, trommisen Espen Rud og bassisten Sigurd Hole. Espen Rud har skrevet de fleste av arrangementene, og rytmegruppen legger en luftig, svingende ramme omkring Torbjørn Sunde som er platens musikalske sentrum. På trombonen improviserer han over Prøysen-sangene med stor, flott og grovkornet messingklang. Og han er en god jazzvokalist. Når han synger Prøysen-tekstene med sin hese, lett pressete stemme, minner han litt om Chet Baker, en assosiasjon som blir enda tydeligere når han slår over i scatsang. Prøysen Goes Jazz er en snill plate. De fire fyrene, som av og til får selskap av pianisten Ole Henrik Giørtz, bøyer Prøysen-melodiene en smule, men beveger seg aldri langt vekk fra utgangspunktet. Og som for å understreke forbindelsen tilbake til tradisjonen har de Nora Brockstedt med på to av numrene.

Guddommelig

Bergens Tidende, 04.09.2012

 

Filia Sion

Vox Clamantis

Jaan-Eik Tulve, dirigent

ECM New Series

Vakker korsang fra Estland

Plater med gregoriansk kirkemusikk pleier å være temmelig søvndyssende – noe med lange, ensformige melodilinjer sunget av alvorlige munker fra eksotiske klostre i Sør-Europa.  Og det er de færreste av oss som har musikkhistorisk kompetanse nok til å verdsette de ørsmå, subtile forskyvingene som oppstår underveis i disse uendelige melodilinjene. Men her kommer så en ECM-plate som bryter grundig med dette bildet. Det er det estiske vokalensemblet Vox Clamantis og dirigenten Jaan-Eik Tulve som framfører sanger fra Maria-tradisjonen. De glemmer selvsagt ikke at dette er musikk beregnet til andakt. Men de unngår den grå ensformigheten ved å designe platen som et variert recitalprogram: De har valgt ut Maria-sanger med stor tidsmessig og musikalsk spredning og de veksler mellom ensemble- og solosang og mellom herre- og damestemmer. Men først og fremst holder de lytteren våken fordi de synger så guddommelig godt. Dette er et profesjonelt velpleiet, veltrimmet kor med en utsøkt klangbehandling. Et kor som løfter disse sangene inn i kunstmusikkens rom.

Trekkfugler

Bergens Tidende, 28.08.2012

Chants du Sud et du Nord

Hirundo Maris

Arianna Savall

Petter Udland Johansen

ECM New Series

Intime, inntrengende sanger fra sør og nord

Havternene kommer vidt omkring. De hekker langt oppe på den nordlige halvkulen og trekker så nedover om høsten og tilbringer vinteren i Syden. Tidligmusikkensemblet Hirundo Maris som har lånt ternenes latinske navn, dekker samme geografiske område. Harpenisten Arianna Savall er katalansk, felespilleren Petter Udland Johansen er norsk, og med seg har de en spansk bassist, en norsk gitarist og en katalansk perkusjonist. Musikken de spiller, har tilsvarende spennvidde: Dette er «Chants du Sud et du Nord», sanger fra syd og nord – katalansk, norsk og skotsk tradisjonsmusikk mellom hverandre ispedd sanger fra den sefardisk-jødiske tradisjonen. Om det faktisk en gang i tiden har vært trafikk mellom disse tradisjonene, må musikkhistorikerne avgjøre. Hirundo Maris argumenterer i alle fall godt for sammenhengene med tolkninger som skaper organiske forbindelser på kryss og tvers mellom tider og steder. Arianna Savalls stemme er klar, sensuell, Petter Udland Johansen synger de norske sangene lavmælt, ukunstlet. Sammen skaper de en intim, inntrengende stemning som klær denne musikken.

Reduksjon

Bergens Tidende, 21.08.2012

Sval torv

Streifenjunko

Sofa

En plate full av tyste, varsomme lyder og begivenheter

Streifenjunko er fremdeles et samarbeid mellom trompetisten Eivind Lønning og tenorsaksofonisten Espen Reinertsen. De spiller fremdeles akustisk impro. Og de er fremdeles opptatt av å utvide instrumentenes klangregister. Likevel er mye annerledes nå. Da Streifenjunko platedebuterte med «No Longer Burning» i 2009 var det bredde i uttrykket – det var industriell støy, det var fragmenter av frijazz, og det var gjennomkomponerte sekvenser med ironiske utflukter i parallelle terser. Den nye platen, «Sval torv», satser ikke på mangfold. Nå er det utforskning av avanserte blåseteknikker som står på programmet. Men eksperimentene med å utvide det klanglige uttrykket har, paradoksalt nok, ført til uttrykksmessig reduksjon. «Sval torv» er en stille, lavmælt – og eiendommelig intens – plate, full av tyste, varsomme lyder og begivenheter. Pusten fra musikerne blander seg med svak støy fra instrumentenes klapper og ventiler. Man hører dempete droner, uklare naturlyder, assosiasjoner av tåkelur. Uttrykket er nedstrippet, minimalistisk, men det ligger en særegen hypnotisk kraft i disse ørsmå akustiske hendelsene.

Banalt

Bergens Tidende, 14.08.2012

Bugge & Henning

Last Spring

Henning Kraggerud

Bugge Wesseltoft

ACT

En plate uten mange forsonende momenter.

Man kan nesten høre marketingsfolkene i ACT planlegge dette: Vi får Henning Kraggerud og Bugge Wesseltoft i studiet sammen. Klassisk fiolinist møter jazzpianist! Og så får vi dem til å spille noen kjente og kjære melodier. Folketoner, Griegs Våren, Bulls sæterjente, Byssan Lull, Til ungdommen og slikt som folk i Norge liker. Det blir en sikker vinner. Hva skulle kunne gå galt her? – Vel, det meste, viser det seg når man lytter til Last Spring. For de to musikerne har stort sett ikke hatt noe å si hverandre. Og har visst heller ikke anstrengt seg spesielt for å få prosjektet til å fungere. 16 melodier, avviklet uten større entusiasme, de fleste i slepende tempo, i flate, knuslete arrangementer som trolig er improvisert frem på stedet. Minimalisten Wesseltoft kan riktignok fremdeles få en enkel melodilinje til å klinge rent og skarpt. Men når så Kraggerud kaster seg inn i spillet med gammelmodig frasering og ultracorny improvisasjoner, faller alt til jorden. Resultat: sentimental, drivende banal musikk. En plate med ytterst få forsonende momenter.