Norske evergreens

Bergens Tidende, 04.09.2012

Prøysen Goes Jazz

Fire Fyrer

Curling Legs

Snille jazzmusikere på besøk hos Alf Prøysen

Alf Prøysens norske evergreens, spilt av jazzmusikere? Tja, hvorfor ikke? Mange av melodiene egner seg faktisk utmerket til det, viser det seg. De Fire Fyrer som demonstrerer det på platen Prøysen Goes Jazz, er trombonisten og vokalisten Torbjørn Sunde, gitaristen Frode Kjekstad, trommisen Espen Rud og bassisten Sigurd Hole. Espen Rud har skrevet de fleste av arrangementene, og rytmegruppen legger en luftig, svingende ramme omkring Torbjørn Sunde som er platens musikalske sentrum. På trombonen improviserer han over Prøysen-sangene med stor, flott og grovkornet messingklang. Og han er en god jazzvokalist. Når han synger Prøysen-tekstene med sin hese, lett pressete stemme, minner han litt om Chet Baker, en assosiasjon som blir enda tydeligere når han slår over i scatsang. Prøysen Goes Jazz er en snill plate. De fire fyrene, som av og til får selskap av pianisten Ole Henrik Giørtz, bøyer Prøysen-melodiene en smule, men beveger seg aldri langt vekk fra utgangspunktet. Og som for å understreke forbindelsen tilbake til tradisjonen har de Nora Brockstedt med på to av numrene.

Da bestefar var ung

Bergens Tidende, 28.11.2007

Catch-22

Paul Wagnberg Organ Unit

Real Records

Solid, profesjonell orgelmusikk

Svenske Paul Wagnberg sitter og koker bak hammondkassen. Hans landsmann Erik Nylander passer trommene. Norske Frode Kjekstad spiller gitar. Og bassen? Den spiller Wagnberg selv. Med føttene. For dette er en orgeltrio i det gamle, velprøvde formatet, med Hammonds klassiske B-3 i sentrum, med boblende, putrende orgelsoloer, med bøyelige gitarlinjer og diskret trommeakkompagnement – og med et repertoar som vekker minner om den gang bestefar var ung, og Jimmy Smith alltid lå på top10-listene med funky versjoner av tittelmelodier fra tidens populære film.

Det er ikke mye nytt under solen på denne platen. Bare en håndfull anonyme melodier i grenselandet mellom soul og danseband, spilt solid, profesjonelt, uten større overraskelser av tre upretensiøse musikere som kan dette formatet og liker det.

Jimmy Smith døde for to år siden. Men hans ånd svever fortsatt over vannene. Og det er godt nok.