Seiersikker

Bergens Tidende, 11.02.2003

Verk av Sibelius, Mendelssohn og Mozart

Henning Kraggerud, fiolin

Alf Rikard Kraggerud, dirigent

Collegium Musicums Orkester

Johanneskirken

Henning Kraggerud i suveren tolkning av Mendelssohns fiolinkonsert.

Er det noen fiolinister i Norge, i verden, som spiller mer selvsikkert, mer seiersikkert, mer suverent enn Henning Kraggerud? Man lurer på det denne kvelden i Johanneskirken. Der han tar en gammel traver som Mendelssohns fiolinkonsert, fillerister den, skreller al romantisk føleri av den, spiller den rett i fleisen på oss. Og får den til å høres ut som om den var skrevet i går. Som om det var første gang vi hørte den.

Det begynner å bli en stund siden han var teenager og «årets debutant», men det er fremdeles noe ungdommelig friskt over spillet hans. En smittende begeistring over å beherske instrumentet og musikken, over å kunne gjøre alt dette, få det til. Man merker det i de virtuose passasjene – som det er mange av i Mendelssohn, men man merker også gleden over å kunne bruke alt talentet og det musikalske overskuddet til å trenge ned til dybdene og smerten i den langsomme midtersatsen.

Overmodig er han fremdeles. Når han starter tredjesatsen, setter han et tempo så raskt at Collegium Musicums Orkester holder på å gå opp i limingen. Men musikerne klarer å følge med. Må følge med. Annet er umulig når Henning Kraggerud spiller opp og sender Mendelssohn til himmels.

Broren hans, dirigenten Alf Rikard Kraggerud, har noe av den samme magien. Han klarte i all fall å få orkestret til å løfte seg. Det er sjeldent vi har hørt Collegium Musicum spille så bra og konsentrert som på denne kvelden – hvor det startet med tyste, melankolske strykerklange fra Sibelius. Og sluttet med Mozarts symfoni nr. 40 – i en flott, spenstig fremførelse, full av rytmisk snert og med gyllen, «echt wienerisch» orkesterklang. 

Ubehaget ved det moderne

Bergens Tidende, 01.02.2003

Verk av Felix Mendelssohn og Carl Orff

Gwendolyn Bradley og Liv Elise Nordskog, sopran

Agustin Prunell-Friend, kontratenor

Thomas Mohr, baryton

Bergen Filharmoniske Kor

Jentekoret, Høgskolen i Bergen

Seim Songkor, Steinerskolens Ungdomskor

Felles korinstruksjon: Maria Gamborg Helbekkmo

Bergen Filharmoniske Orkester

Dirigent: Rafael Frühbeck de Burgos

Grieghallen

Imponerende fremførelse af Carl Orffs Carmina Burana

Det var Mendelssohn, det var Midtsommernattsdrømmen, og det var presis som det skulle være - lett og elegant, et musikalsk eventyr, med romantisk orkesterklang, alvekor og nydelige soloer av sopranene Gwendolyn Bradley og Liv Elise Nordskog. Joda, Rafael Frühbeck de Burgos kan fremdeles få BFO og musikken til å løfte seg.

Men selvsagt var det ikke Mendelsohn det dreidde seg om denne kvelden. Publikum var kommet for å høre Carl Orff – middelalderkantaten hans, Carmina Burana. Som ble fremført med et kor så stort at familie og venner kunne ha fylt salen alene.

Carmina Burana er et populært verk. Og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Orff gir bevisst avkall på alle den klassiske musikkens tradisjonelle virkemidler – her er det ingen lange, sammenhengende forløp, ingen rik melodikk, ingen tett, komplisert flerstemmighet. Og han unngår samtidig alle den moderne musikkens vanskeligheter – harmonikken hans er ekstremt enkel, det er rytmikken som står i sentrum.

Carmina Burana er en fantasi om middelalderen, en tilbakeskuende drøm om å komme tilbake til det enkle, det sanselige, det umiddelbare. Orff selv kalte det for musikalsk barbarisme. Men i dag er det tydelig at han med sitt tidstypiske ubehag ved det moderne har skapt et verk som nettopp i høy grad er tilpasset det moderne, og som krever en moderne lyttemåte. For vel er denne musikken enkel og rytmisk orientert, vel er den stort anlagt med massive korsatser, gigantisk orkester og slagverk i lange baner. Men den er samtidig oppdelt i korte sekvenser, det er hypnotiske gjentakelser av enkle fraser, det er brudd og sterke kontraster, det er fargesprakende effekter. Dette er avvekslende musikk, gøy musikk - skrevet for et moderne publikum med kort oppmerksomhetsspenn.

Kveldens fremførelse var teknisk imponerende. Å få alt det forskjelligartede musikalske materialet til å henge sammen, å få alle de mange innsatsene til å klaffe - er en stor og krevende oppgave. Som kor, orkester og dirigent løste med bravur. Å få de mange sammenbrakte kor til å fungere som en samstemt helhet, er en prestasjon i sig selv.

Det var de store utblåsningene som fikk det meste av oppmerksomheten. Og ikke bare på grunn av korets størrelse. Det virket generelt som om Burgos hadde mindre sans for de mer avdempede og delikate delene i verket. Og som om han hellere var interessert i å frigjøre det glødende raseriet som hele tiden ligger og lurer under overflaten i denne musikken. Blant solistene merket vi oss Gwendolyn Bradley som ga en rekke klare, kjølige tolkninger av sangene i Cours d’amours-delen. Hennes partner, barytonen Thomas Mohr, sang med stor, tradisjonell operastemme – flott, dramatisk, men med en del problemer i høyden. Kontratenoren Agustin Prunell-Friend hadde tatt den lange veien fra Spania til Bergen for å synge den ultrakorte visen om den stekte svanen. Det gjorde han bra.

Gråstein - og gull

Bergens Tidende, 25.01.2003

Verk av Hindemith, Mozart og Stravinskij

Elena Bashkirova, klaver

Dirigent: Mikhail Jurovskij

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

BFO med flott fremføring av Stravinskijs Petrusjka

Man skjønte jo hvor Mikhail Jurovskij ville hen da han satte BFO i gang med Paul Hindemiths Symfoniske Metamorfoser. Dette skulle være frodig og humoristisk, dette skulle være en festlig åpning på torsdagskonserten. Men det går ikke an å gjøre gull av gråstein. Gode intensjoner og energisk orkesterinnsats kunne ikke skjule at Metamorfosene er en svært uinspirert komposisjon fra den svakeste perioden i Hindemith karriere, et av de verkene der klisjemøllen hans går på tomgang, og der det som skulle vært lett og muntert blir klosset og plumpt.

Da var det annerledes stemning i salen etter pausen. Stravinskijs musikk til balletten Petrusjka er snart 100 år gammel, men virket i Jurovskij og BFO’s spenstige tolkning så ny og frisk som om den var skrevet i går. Her manglet det ingenting. Alt hva man forbinder med den unge, elegante Stravinskij, var på plass: de skarpe kantene, den rytmiske kompleksiteten, de delikate fargeskiftene – og alt ble fremført med ironisk distanse og imponerende teknisk kontroll av et orkester som tydeligvis følte seg vel til rette. Både med musikken og dirigenten.

Kveldens solist var pianisten Elena Bashkirova som før pausen gav en stillferdig, lyrisk orientert, men noe anonym tolkning av Mozarts klaverkonsert nr. 27.

Målestokker

Bergens Tidende, 18.01.2003

Hilde Haraldsen Sveen, sopran

Jens Olai Justvik, baryton

Dirigent: Alf Årdal

Forsvarets Musikkorps Vestlandet

Håkonshallen

Divisjonsmusikkens Nyttårskonsert i Håkonshallen

Det er torsdag kveld. I Grieghallen spiller de Mozart og Beethoven. I Håkonshallen er det Nyttårskonsert med Divisjonsmusikken. Som klarer å fylle salen uten å ha gjort nevneverdig reklame for saken. Det er mange musikkulturer i denne byen. De fleste lever sitt eget liv, uten større innbyrdes kontakt.

Målt med den målestokken man vanligvis bruker når man går i Grieghallen, var konserten i Håkonshallen ikke spesielt vellykket. Programmet besto primært av svisker fra operetterepertoaret som ble fremført i klossete, blytunge transkripsjoner for messingblåsere. Orkestret spilte stramt og presist, men uten større sans for de finere nyansene hos en Lehar eller for valsen og svevet hos en Strauss. Kveldens to solister var effektive og hyggelige, men det var nokså tydelig at den utmerkede operasopranen Hilde Haraldsen Sveen ikke følte seg hjemme i dette repertoaret hvor stemmen hennes fort kom til å virke skjerende og kvitrende.

Er ikke det urettferdig å vurdere en slik konsert på denne måten? Det dreidde seg jo tross alt om en nyttårskonsert, altså om noe som primært er en festlig, sosial begivenhet. Kanskje det. Men uansett om det foregår i Wien eller i Bergen, så er det faktisk musikk som er det sentrale ved slike anledninger. Hvilket gjør det vanskelig å se bort fra vanlige musikalske kriterier. 

Tilbake til Mozart

Bergens Tidende, 11.01.2003

Mozart: Fiolinkonsert nr. 1, 3 og 4

Viktoria Mullova, solist og dirigent

Orchestra of the Age of Enlightenment

Philips

Viktoria Mullova i inntrengende tolkninger av Mozarts fiolinkonserter.

Hun hoppet av fra Sovjet i 1983. Og imponerte alle i Vesten med sitt spill. Hun var teknisk perfekt, alltid glitrende, alltid blendende. Men selv i de heteste, mest utagerende romantiske verkene var det også alltid noe avmålt og reservert over hennes musikk. De kalte henne Isdronningen.

I dag er bildet vendt. Isen er smeltet. Viktoria Mullova har byttet stålstrengene ut med tarm, har lært seg de gamle bueteknikkene, har tatt avskjed med romantikerne - og spiller på denne platen tre av Mozarts fiolinkonserter så inntrengende, og også så sjarmerende, at man bare må overgi seg. Man merker selvsagt at dette er en fiolinist som har vært rundt om andre slags musikk før hun kom tilbake til Mozart. Det er fremdeles noe «moderne» over hennes spill, en gnistrende briljans, spesielt i de raske satsene og i de virtuose kadensene. Men det er også uvant inderlighet og varme. Og en ro som gir henne rom til å folde de store, langsomme satsene helt ut. Orchestra of the Age of Enlightenment følger henne lydhørt på reisen.

Som tiden går

Bergens Tidende, 09.01.2003

Beethoven: Fiolinkonsert og Romanse 1 & 2 for fiolin og orkester

Anne-Sophie Mutter, fiolin

Kurt Masur, dirigent

New York Philharmonic

Fiolinens first lady i flott Beethoven-tolkning.

Tiden går. Hun var bare en lubben teenager da hun spilte inn Beethovens fiolinkonsert for første gang. Dirigenten het Karajan. Det var Berlinerne som akkompagnerte henne. I dag er hun fiolinens ubestridte first lady, en elegant, internasjonal superstar. Og denne gangen spiller hun inn Beethoven live - med Kurt Masur og New Yorkerne. Platen lanseres med videosnutter hvor man ser henne som laid back verdensdame på baksetet av en dyr Mercedes, på sightseeing i New York. Og med videoen følger et PR-materiale av den typen anmelderne normalt bare får tilsendt når den siste Britney Spears-platen skal på gaten.

Men for all del: Ikke la dere lure av mediahypen. Dette er faktisk bra. Veldig bra. Anne-Sophie Mutters nye innspilling av Beethoven er ikke bare – som man kunne forvente det - teknisk perfekt, den er i mange henseender bedre enn den gamle versjonen, mer intens, mer dyptloddende, med mer styrke i den langsomme satsen, med mer briljans i sistesatsen. Man merker at verket tolkes på bakgrunn av mer enn tjue års erfaring. Og i tillegg hviler det et vakkert, gylden lys over det hele, over en plate som også rommer fine tolkninger av Beethovens to Romanser for fiolin.

Altså: en klassisk avklart versjon av noen av repertoarets hjørnesteiner. Kanskje litt for avklart? Når man ikke helt lar seg overmanne, er det kanskje fordi tolkningen virker litt for sikker, litt for solid, litt for tilbakeskuende. Man tar seg i å lure på hvordan en Mullova, en Manze - eller kanskje en Kraggerud - ville taklet disse verkene. Man savner følelsen av at det er noe virkelig alvorlig og viktig på spill her. Følelsen av at det satses noe. At det er en risiko forbundet med å spille denne musikken. Slik det var den gangen hun spilte inn fiolinkonserten for første gang. På den gamle platen med Karajan og Berlinerne.

Forvandlinger

Bergens Tidende, 09.01.2003

Verk av Richard Strauss, Ståle Kleiberg, Terje Bjørklund og Wojciech Kilar

Øyvind Gimse, cello

Dirigent: Bjarne Fiskum

Trondheimsolistene

Universal

Trondheimsolistene presenterer strykerverker fra det 20. århundre.

At Trondheimsolistene kan annet og mer enn Vivaldi, det demonstrerer de til fulle med denne nye platen. Al musikken er fra det 20. århundre, og det hele starter med Richard Strauss og hans «Metamorphosen» - et verk som ifølge komponisten er skrevet for 23 solister, men som først og fremst krever 23 strykere som kan lytte til hverandre og sammen spille seg inn til kjernen i musikken. Hva Bjarne Fiskum og hans musikere kan. Tolkningen er klar og gjennomsiktig, og alle ledd i den uendelige kjeden av tematiske forvandlinger henger organisk sammen. Det går en fortettet, ubrutt spenning gjennom hele fremførelsen, en intens strøm som presser musikken fremover og fremover. Dette er en tolkning som kan konkurrere med de beste internasjonale innspilninger.

På plate kobles «Metamorphosen» vanligvis med Schönbergs «Verklärte Nacht», men Trondheimsolisterne har i stedet valgt å presentere Ståle Kleibergs «Dopo». Hvilket er et heldig valg. For Kleibergs fortettede klagesang for solocello og strykere kan magelig matche Metamorphosen med hensyn til intensitet og uttrykkskraft. Og i tillegg virker Kleibergs lamento i mange henseender mer oppriktig følt enn Strauss’ flotte, teknisk perfekte jammerklage.

Dessverre faller intensiteten betraktelig de siste tjue minutter av platen som er helliget en trist, grålig komposisjon av Terje Bjørklund og et enda tristere stykke polsk minimalisme, signert Wojciech Kilar.

Korets kveld

Bergens Tidende Morgen, 14.12.2002

Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 9

Danna Glaser (sopran), Susanne Resmark (alt), Endrik Wottrich (tenor), Arutjun Kotchinian (bass).

Bergen Filharmoniske Kor; Voci Nobili, Høgskolen i Bergen; studenter fra Griegakademiet; Seim Songkor.

Korinstruksjon: Maria Gamborg Helbekkmo og Leif Egil Vatnøy

Dirigent Olaf Henzold

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Imponerende fremførelse av Beethovens Niende.

For et imponerende skue der de stod og dekket hele endeveggen i Grieghallen! Hundre festkledde sangere, et fulltallig kor! Og for en klang, for en overveldende kraft da femtesatsen endelig startet, og alle disse hundre sangerne stemte i med «Freude, schöner Götterfunken»!

Jo da, dette var korets kveld. Eller egentlig skulle man vel si korenes kveld. For det var tre av slagsen involvert i fremførelsen av Beethovens niende. Og i tillegg sangere fra Griegakademiet. Men det mest imponerende var kanskje at korinstruktør Helbekkmo hadde klart å forene alle disse mange, forskjellige kreftene, få stemmene til å smelte sammen, slik at det faktisk bare var ett kor man hørte, ett kor som stod der og sang, feuertrunken, beruset av gnistene fra det høye, av Beethovens musikk, og av den eksplosive kraften i de egne stemmene.

Og eksplosjon må det til. Slik er dramaturgien i Beethovens siste store orkesterverk: Først den lange innledningen; så stemningsskiftet i den korte fjerdesatsen hvor Freude-melodien vokser ut av den dramatiske, nærmest opera-aktige dialogen mellom de dype strykerne og de andre orkestergruppene; og så, endelig, lynnedslaget: korsatsen, sangen, festen, jubelen.

Dirigenten Olaf Henzold holdt BFO i stramme tøyler gjennom de tre første satsene hvor det musikalske materialet presenteres og bearbeides, men klarte vel ikke helt overgangen fra dette sterkt kontrollerte uttrykket til den store utladningen mot slutten. Fjerdesatsen startet i al fall noe diffust, og en del ujevne innsatser fra blåserne i det følgende må formentlig tilskrives uklar direksjon. At de fire bra solistene ikke riktig hørtes ut som en kvartett, er derimot ikke hans skyld. Kvartettdelene er i utgangspunktet skrevet slik at det er vanskelig å få dem til å henge sammen. Og i tillegg var det denne kvelden et ganske voldsomt uttrykksmessig spenn mellom solistene, fra Arutjun Kotchinian vibrerende «russiske» bass i bunnen til Danna Glasers mer typeriktige sopran i toppen.

Beethovens høyder

Bergens Tidende Morgen, 10.12.2002

Ludvig van Beethoven: Missa Solemnis

Ragnhild Heiland Sørensen (sopran), Anna Einarsson (alt), Ivar Gilhuus (tenor) og George Emney (bass).

Bergen Domkantori

Domkirkens orkester

Dirigent: Magnar Mangersnes

Domkirken

Magnar Mangersnes og Bergen Domkantori oppfører Beethovens Missa Solemnis

Uken står i Beethovens tegn. På torsdag oppfører BFO den niende symfoni i Grieghallen. På søndag kunne man høre Missa Solemnis i Domkirken. Som en slags forberedelse til torsdagskonserten. For Beethoven skrev denne messen i samme periode som den niende. Den har samme gigantiske dimensjoner, og likner også symfonien på mange andre måter. Likevel har den aldri oppnådd samme posisjon. Hvilket blant annet skyldes at Gloria- og Credo-satsene er vanskelige å få grep om. De er så enorme, så tettpakkede med stoff at de nærmest sprenger alle proporsjoner.

Det var tydelig at Magnar Mangersnes hadde jobbet hardt med domkantoriet forut for søndagens fremføring. Klangen var finslepet, artikulasjonen forbilledlig klar, og koret hadde det nødvendige overskuddet til å klare både de store, dramatiske utblåsningene og de sarte, inderlige  nedblendingene. Med seg i Domkirken hadde Mangersnes dessuten et solid orkester med mange kjente ansikter og, ikke minst, en imponerende sterk solistgruppe med Ragnhild Heiland Sørensens blendende sopran i toppen.

Når denne fremførelsen likevel ikke overbeviste helt, skyldes det selvsagt at det er vanskelig å få balanse i verket, vanskelig å finne et samlende grep som kan åpne det. Men også, og vel så meget, at selve fremførelsen virket noe atspredt. Mangersnes konsentrerte seg først og fremst om koret mens orkestret og solistene drev hver med sitt. Og alle disse gode kreftene løste selvsagt alle oppgaver profesjonelt. Men man fikk aldri helt fornemmelsen av at de var samlet om en felles oppgave. Bortsett fra da Åsta Jørgensens eteriske fiolinsolo i Benedictus-satsen plutselig fikk alle til å lytte og bøye seg mot hverandre og løfte musikken i felleskap. Til Beethovens høyder.

I minneåret for Fartein Valen

Bergens Tidende Morgen, 30.11.2002

Verk av Valen, Haydn og Brahms

Arve Tellefsen, fiolin

Eivind Aadland, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Arve Tellefsen med sterk tolkning av Fartein Valens fiolinkonsert

Det er ikke mye Fartein Valen man har hørt i Grieghallen i år. Enda det er 50 år siden han døde. Og enda han er den eneste norske komponisten som i internasjonale sammenhenger nevnes i samme åndedrag som Schönberg og de andre store modernistene. Fint altså at BFO her på tampen av minneåret oppfører fiolinkonserten fra 1940, et av Valens mest betydelige verker. Og fint at det ble med Arve Tellefsen som solist. Han kjenner dette verket ut og inn, har spilt det inn på plate for et par år siden. Og ga oss torsdag kveld en sterk, intens tolkning hvor han dekket hele Valens uttrykksregister fra inntrengende klagesang, over fortvilt bønn, til resignasjon og avklaring.

Etter denne konsentrerte, inderlige musikken fulgte, temmelig utradisjonelt, enda en fiolinkonsert - Haydns første. Som formentlig var satt på programmet som terapi for innbitte Tellefsen-fans. De pleier som kjent å bli opprørte og utrøstelige når han spiller modernistisk musikk. Og Haydns første fiolinkonsert er, om ikke annet, et verk for den som trenger noe å roe seg ned på. Elskverdig, upretensiøs musikk, wienerklassisk metervare uten dikkedarer. Så langt fra Valen som det nesten går an å komme.

Etter pausen var dirigenten Eivind Aadland alene med BFO i Brahms’ 3. symfoni. Der det var svare problemer allerede i åpningen. Når Brahms setter strykerne inn i tredje takt etter de to lange blåserakkordene, er det meningen at musikken skal rive seg løs, løfte seg og sveve til himmels. Denne kvelden var det ingen oppdrift å spore, verken her eller i verket som helhet. Aadland holdt seg konsekvent på bakken med en merkelig stiv tolkning der musikken nærmest ble bokstavert takt for takt. Musikerne spilte allting nydelig og korrekt. Og også tempovalgene var gjennomgående korrekte. Allikevel ble dette aldri Brahms. For det ble aldri bredde og spenst i musikken, aldri det store suget og de lange linjene som er Brahms’ karakteristiske signatur som symfoniker.

Som tiden går

Bergens Tidende Morgen, 26.11.2002

Beethoven: Fiolinkonsert og Romanse 1 & 2 for fiolin og orkester

Anne-Sophie Mutter, fiolin

Kurt Masur, dirigent

New York Philharmonic

Fiolinens first lady i flott Beethoven-tolkning.

Tiden går. Hun var bare en lubben teenager da hun spilte inn Beethovens fiolinkonsert for første gang. Dirigenten het Karajan. Det var Berlinerne som akkompagnerte henne. I dag er hun fiolinens ubestridte first lady, en elegant, internasjonal superstar. Og denne gangen spiller hun inn Beethoven live - med Kurt Masur og New Yorkerne. Platen lanseres med videosnutter hvor man ser henne som laid back verdensdame på baksetet av en dyr Mercedes, på sightseeing i New York. Og med videoen følger et PR-materiale av den typen anmelderne normalt bare får tilsendt når den siste Britney Spears-platen skal på gaten.

Men for all del: Ikke la dere lure av mediahypen. Dette er faktisk bra. Veldig bra. Anne-Sophie Mutters nye innspilling av Beethoven er ikke bare – som man kunne forvente det - teknisk perfekt, den er i mange henseender bedre enn den gamle versjonen, mer intens, mer dyptloddende, med mer styrke i den langsomme satsen, med mer briljans i sistesatsen. Man merker at verket tolkes på bakgrunn av mer enn tjue års erfaring. Og i tillegg hviler det et vakkert, gylden lys over det hele, over en plate som også rommer fine tolkninger av Beethovens to Romanser for fiolin.

Altså: en klassisk avklart versjon av noen av repertoarets hjørnesteiner. Kanskje litt for avklart? Når man ikke helt lar seg overmanne, er det kanskje fordi tolkningen virker litt for sikker, litt for solid, litt for tilbakeskuende. Man tar seg i å lure på hvordan en Mullova, en Manze - eller kanskje en Kraggerud - ville taklet disse verkene. Man savner følelsen av at det er noe virkelig alvorlig og viktig på spill her. Følelsen av at det satses noe. At det er en risiko forbundet med å spille denne musikken. Slik det var den gangen hun spilte inn fiolinkonserten for første gang. På den gamle platen med Karajan og Berlinerne.

Entremonts kunst

Bergens Tidende Morgen, 23.11.2002

Verk av Beethoven og Schönberg

Dirigent og solist: Philippe Entremont

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Tvingende musikalsk autoritet og argumentasjonskraft: Stor torsdagskonsert med Philippe Entremont og BFO.

Han setter seg til flygelet, spiller en stillferdig frase, nikker til orkestret - som svarer med et tilbakeholdt sukk. Beethovens fjerde klaverkonsert er i gang. Og vi er med en gang midt inne i wienerklassikkens univers. Et univers preget av klarhet og måtehold.

Det er lett å la seg lure av den elegante, gjennomkultiverte Philippe Entremont. Alt hva han gjør - som pianist, som dirigent - virker så enkelt, så naturlig. Som å puste. Hva det naturligvis ikke er. Det virker bare slik. Hvilket nettopp er kunsten hans: dette at han er i stand til å få selv de mest krevende verk til å åpne seg, til å virke innlysende, logiske. Når han med noen få innledende takter karakteriserer hele den underliggende følelsen i Beethovens klaverkonsert, tenker man uvilkårlig: Jovisst, det er slik det er, det er slik dette verket skal spilles, må spilles. For selv om Entremont umiddelbart virker nesten selvutslettende beskjeden og aldri en eneste gang setter seg selv i sentrum, så har han, både som pianist og som dirigent, en tvingende autoritet og en musikalsk argumentasjonskraft som gjør at man som tilhører hver gang føler at nettopp hans tolkning er den definitive.

Her i byen kjenner vi først og fremst Entremont som en uovertruffen tolker av musikk i spennet fra Haydn til Schubert. Men torsdag kveld etter pausen sto det senromantisk musikk på programmet: Arnold Schönbergs «Verklärte Nacht» i transkripsjonen for strykeorkester. Et overraskende, men heldig valg. For nettopp Entremonts erfaring med den klassiske tradisjonen som Schönberg forholder seg til - og sprenger seg ut av - ga bra uttelling i dette verket.  «Verklärte Nacht» blir ofte veldig grøtete og tykk både i struktur og klang, men torsdag kveld fikk vi en forbilledlig klar tolkning hvor man kunne høre alle de innfløkte linjene i satsbildet og beundre Schönbergs raffinerte orkestrering som av og til får strykerensemblet til å høres ut som et fullsatt symfoniorkester.

Tomme tønner

Bergens Tidende Morgen, 16.11.2002

Verk av Edgard Varèse, Edvard Hagerup Bull og Philip Glass

Gro Sandvik, fløyte

Jonathan Haas og Tom Vissgren, pauker

Dirigent: David Porcelijn

Bergen Filharmoniske Orkester

Autunnale

Grieghallen

Autunnale-konsert med fokus på Edgard Varèse og Edvard Hagerup Bull

Det var en gang da Philip Glass kunne sjarmere musikkritikerne og hypnotisere publikum med kvernende repetisjoner av enkle melodistumper. Men det er lenge, lenge siden. I de siste mange årene har han jobbet i større formater. Hvor enkelheten raskt avsløres som musikalsk enfoldighet. Slik det var tilfellet på torsdagens Autunnale-konsert under fremførelsen av hans Konsertfantasi for to paukister og orkester.

Amerikanske Jonathan Haas og BFO’s egen Tom Vissgren er fremragende paukister. Og gikk til saken med stor entusiasme. Men enn ikke al verdens talent og profesjonalisme kan skjule at dette verket er en endeløs rekke kitchy banaliteter, skrevet uten minste glimt i øyet. Og uten antydning av rytmisk fantasi - et problem som ble ekstra tydelig denne kvelden hvor man uunngåelig måtte sammenligne Glass og hans ramlende tomme tønner med den flotte, eksplosive fremførelsen tidligere på kvelden av Edgar Varèses rytmisk komplekse Ionisation (1929-31) for sirene, tolv slagverkere og pianist.

Kveldens sentrale verk var Edvard Hagerup Bulls 3. symfoni. Den er skrevet i 1963-64, men fikk sin uroppførelse denne kvelden. At det skulle gå nesten førti år før den ble spilt, virker urimelig. For dette er et sprekt, humørfylt verk som bærer sin alder med ynde, kammermusikalsk i klangen, med fokus på de lyse, høye treblåserne og masser av slagverk. Det var som sagt første gang det ble spilt, så det er ikke noe sammenligningsgrunnlag, men man satt allikevel igjen med en fornemmelse av at fremførelsen denne kvelden var for bokstavelig, at dirigenten David Porcelijn og BFO nærmest leste seg igjennom verket takt for takt, snarere enn å spille det som levende, sammenhengende musikk. Forhåpentlig blir det anledning til å stifte nærmere bekjentskap med verket igjen. Og det bør ikke gå nye førti år før det skjer.

Alt i alt en ganske merkelig torsdagskonsert: En Autunnale-konsert med fokus på samtidsmusikk hvor det var verk fra 1920-, 30- og 60-årene som reddet kvelden. Og hvor det sterkeste verket ble spilt aller først: Edgard Varèses komprimerte Density 21,5 for solofløyte som fikk en intens, teknisk briljant tolkning av Gro Sandvik.

Små mirakler

Bergens Tidende Morgen, 05.11.2002

Felix Mendelssohn: Symfoni nr. 2

Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog, sopran

Matthias Bleidorn, tenor

Karstein Askeland, dirigent

Collegium Musicums kor og orkester

Johanneskirken

Collegium Musicums kor og orkester i Johanneskirken med flott fremførelse av Mendelssohns Lobgesang-symfoni.

Tiden har ikke vært nådig mot Felix Mendelssohn. Samtiden mente han var verdens største komponist. Da han døde ble det betraktet som en internasjonal tragedie. Men i dag, nesten 150 år etter, er han nærmest glemt. I konsertsalene hører man en enkelt symfoni, noe scenemusikk, et par klaverstykker – resten er taushet. Og det er kanskje synd. I hvert fald ga Collegium Musicums konsert på søndag oss lyst til å høre mer.

Det var hans symfoni nr. 2 som sto på programmet. Lovsangssymfonien kalles den. Et merkelig verk, en bastard, en symfoni-kantate skrevet for at feire boktrykkerkunstens 400-års jubileum. Et typisk romantisk verk, musikk som vil mange ting på en gang, musikk som peker i alle retninger. Et stort tenkt verk, nærmest et slags svar på Beethovens niende: Først tre romantiske orkestersatser – som Karstein Askeland og orkestret ga en entusiastisk, feiende flott fremførelse. Og deretter den sentrale delen: en kantate for kor og tre solister i ni satser over bibelske tekster.

Det var under denne siste delen at musikken for alvor tok av under fremførelsen i Johanneskirken. Ikke minst på grunn av de tre solistene. Tenorpartiet ble sunget med autoritet av tyske Matthias Bleidorn som imponerte med den dystre «Stricke des Todes». Marianne Juvik Sæbø og Liv Elise Nordskog ga klokkeklare, teknisk overbevisende tolkninger av sopranpartiene. Det var spesielt tydelig at Nordskog følte seg hjemme her. Og hennes kjølige, mørke sopran passer da også veldig bra til romantiske musikk av denne typen. Skulle man fremheve noen av vokalsatsene må det nettopp bli duettene hennes med Juvik Sæbø og Bleidorn.

Men ellers var det selvsagt koret som sto i sentrum denne kvelden. Og Karstein Askeland har virkelig utrettet små mirakler med dette koret. Klangen var samlet, egal kvelden igjennom. Artikulasjon og tekstuttale var prisverdig klar. Her var det mye å glede seg over. Men det er tross alt grenser for hva Askeland kan få til. Han kan dessverre ikke fremtrylle flere herrestemmer enn det faktisk er. Og det er for få. Alt for få til et verk som dette. Man merket det spesielt i den uakkompagnerte koralen hvor man for første gang kunne høre herrestemmene tydelig. Og hvor man forsto at det er betydelig mer musikk i disse korsatsene enn hva fremførelsen som helhet ga inntrykk av.  

Disiplin og klarhet

Bergens Tidende Morgen, 02.11.2002

Verk av Richard Strauss, Gustav Mahler og Frantz Schubert

Håkon Hagegård, baryton

Andrew Litton, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Andrew Littons offisielle debut som sjefdirigent for BFO

Denne torsdagskonserten var formentlig den viktigste i 2002 - derfor tar vi konklusjonen med en gang: Dette var bra, veldig bra. Andrew Littons offisielle debut som sjefdirigent for BFO ble en flott demonstrasjon av orkesterkultur og solid musikalsk håndverk. Dersom samarbeidet fortsetter på denne måten, er det bare å glede seg. For da kan det være duket for de helt store opplevelsene i Grieghallen de neste årene.

Musikerne har vært på turne i flere uker og er for tiden mer samspilte enn vanlig. Og selvsagt har bevisstheten om den nye mannen på podiet også bidratt til å styrke engasjementet. Men det var ikke bare økt rutine og høy konsentrasjon som skapte det bra resultatet. Kvelden igjennom merket man en ny stemning, en ny klang i orkestret. Kveldens to orkesterverker, Strauss’ Don Juan og Schuberts 9. symfoni, fikk en gjennomarbeidet, disiplinert og klar fremførelse. Spesielt var Littons tolkning av Schubert-symfonien interessant - som en indikasjon om hva som er hans styrke. Og hva vi kan vente oss i tiden fremover.

Schuberts niende kalles vanligvis «den store», men burde vel egentlig - med en spilletid på om lag 55 minutter - heddet «den lange». Og det er nettopp lengden som vanligvis er problemet her, for denne symfonien har ikke det lange, seige åndedraget som andre store verk i den romantiske tradisjonen. Den er oppbygget som serier av temaer og fragmenter. Som det kan være vanskelig å holde sammen på og få til å danne en større helhet. Litton forsøkte da heller ikke dette, han konsentrerte seg i sin tolkning om å gjøre rede for de enkelte musikalske delene og tydelig markere deres posisjon i det lange forløpet. Dette ble en klart artikulert fremførelse hvor fremleggelsen av verkets struktur var det sentrale, men hvor det også var jobbet med de små detaljene, de små, viktige overgangene. BFO fulgte Littons minste vink. Klangen var stor og strålende, nesten «amerikansk». Fremførelsen var teknisk upåklagelig. Solid musikalsk håndverk.

Flott teknikk var det også i fremførelsen av Mahlers «Lieder eines fahrenden Gesellen» med Håkon Hagegård som solist. Selv om det etter hvert er over et kvart århundre siden Hagegård sjarmerte allverdens tv-seere som Papageno i Bergmans versjon av Tryllefløyten, har stemmen hans fremdeles et ungdommelig, lett, nesten uskyldig preg – noe som passer bra til disse ungdomssanger av Mahler. Men det er samtidig tydelig at årene har tært på denne stemmen. Den er skrøpelig både i høyden og dybden, og det må jobbes hardt og økonomiseres kraftig for å få den til å bære. Hagegård klarer det med imponerende teknikk og naturlig musikalitet, men vurdert som Mahler-tolkning var hans innsats denne kvelden noe problematisk – ofte for forsiktig, for tilbakeholdende, for kalkulerende.    

Likeverdige partnere

Bergens Tidende Morgen, 15.10.2002

Beethovens fiolinsonater

Augustin Dumay, fiolin

Maria João Pires, klaver

Deutsche Grammophon

Flott, musikantisk tolkning av Beethovens fiolinsonater.

I 1998 ga Deutsche Grammophon ut alle Beethovens ti fiolinsonater med Anne Sophie Mutter og Lambert Orkis. Nå, fire år etter, kommer sonatene igjen på DG, denne gang med Augustin Dumay og Maria João Pires. Er det da virkelig bruk for enda en versjon? Svaret er ubetinget ja!

Det var spotlight på fiolinen i den gamle versjonen. Mutters tolkning var sterk og streng. Og virtuos. Hun tok seg både små og store friheter med teksten for å få instrumentet sitt til å stråle og funkle.

Dumay har kanskje ikke samme suverene tekniske kontroll, men virker likevel friere nesten overalt i disse verkene. Hans tilgang er syngende, dempet, av og til nesten ydmyk, men også full av autoritet og spilleglede. Og så har han den fantastiske Pires å spille opp mot. Dette er ikke fiolin med klaver i bakgrunnen, dette er musikk for likeverdige partnere. Og en tolkning hvor sonatenes elementære musikantiske kvaliteter hele tiden står i sentrum.

Det er snakk om studioinnspillinger, men det høres ut som om det var live-opptak. For Dumay og Pires lever i situasjonen, griper sjansene i flukten, lytter til hverandre og til musikken og lar seg føre av den. Og gir oss ti spontane, levende fortolkninger som kulminerer, intenst, sprudlende, med den store Kreutzer-sonaten.

I mesterligaen

Bergens Tidende Morgen, 12.10.2002

Verk av Hovland, Grieg og Dvorak

Håvard Gimse, klaver

Rafael Frühbeck de Burgos, dirigent

Bergen Filharmoniske Orkester

Grieghallen

Håvard Gimse og reiseklart BFO i publikumsvennlig program.

«Det er stål bak de virtuose elementene i dette verket», sa pianisten Stephen Kovacevich da han siste år spilte inn Griegs a-moll konsert på plate. Og stål var det i hvert fald i Håvard Gimses versjon torsdag kveld, ikke bare i de fryktede åpningsakkordene, men i verket som helhet.

Vi hører a-moll’en så ofte i denne byen. På torsdag hørte vi den igjen. Men denne gangen i en av disse sjeldne, klarøyde fortolkningene hvor man glemmer alle tradisjonelle bilder av høyfjell og fossefall og saueflokker, og bare hører musikken. Og hører at det faktisk er mer musikk i dette verket enn ryktet vil ha det til.

Det var steder i Gimses fortolkning hvor han åpnet opp for aspekter man aldri har bemerket før. Ofte skjedde det bare med en ørliten rytmisk forskyving – han spilte åpningen som en liten ettertanke, fraserte temaet i tredjesatsen litt annerledes enn man er vant med osv. Men mest av alt var det den generelle stemningen og pulsen gjennom hele verket som imponerte. Og først og fremst Gimses nøkterne, helt usentimentale spillestil som skaper en fin balanse mellom den lyriske andresatsen og de mer kantede, dissonantiske delene.

BFO og dirigenten Rafael Frühbeck skal ut på turne med dette programmet. Og det høres – i selve programmet hvor den populære Grieg-konserten etterfølges av Dvoraks like så populære 9. symfoni, «Fra den nye verden». Men det høres også i fremførelsen. For alt var pusset og polert denne torsdag kvelden. Gruppene var samstemte. Fraseringen var finslipt. Samspillet sømløst. Og under de Burgos’ ledelse fikk vi en flott, topptrimmet Dvorak der det underveis hele tiden ble gjort små presise justeringer slik at klang og frasering var optimal.

Orkestret er reiseklart. Og når BFO er i det humøret, kan de konkurrere med de beste i den europeiske mesterligaen. Lykke på reisen!

En milepæl

Bergens Tidende Morgen, 01.10.2002

Schubert: Die schöne Müllerin

Matthias Görne, baryton

Eric Schneider, klaver

Decca

Matthias Görne synger «Die Schöne Müllerin». En tolkning uten konkurranse.

Så kom den endelig: Platen med Matthias Görnes tolkning av Schuberts «Die Schöne Müllerin». En tolkning som sprenger alle vante referanserammer. En milepæl i liedkunstens historie.

At Görne er uten konkurranse når det gjelder selve stemmematerialet, er for lengst opplest og vedtatt. Barytonen hans er sterk og usvikelig presis. Spennvidden er enorm, og klangen er bæredyktig over hele registret: mørk og fyldig i dybden, lys og silkemyk i høyden - som hos Görne ligger et bra stykke oppe i tenorenes tradisjonelle område.

Å lytte til denne stemmen er en fysisk opplevelse, skrev en engelsk kritiker nylig. Når man lytter til Die Müllerin må man gi ham rett. Men det er også en følelsesmessig opplevelse. Og en opplevelse som på mange måter endrer den tradisjonelle forståelsen av dette verket.

Historien om den skjønne møllerske er enkel. Den unge møllersvennen forteller den i en serie sammenhengende sanger: Han forelsker seg i Mesters datter, hun svikter ham, han kaster seg i bekken og begår selvmord. Det er mange brå stemningsskift i dette verket. Og Görne mobiliserer hele sin musikalske og dramatiske tolkningskunst for å fange dem. I utgangspunktet er tolkningen hans veldig maskulin og nettopp fysisk. For første gang blir disse sangene sunget slik man kan tro på at denne unge møllersvennen virkelig livnærer seg av hardt arbeid og faktisk er i stand til å flytte tunge melsekker.

Underveis gjennom verket belyser Görne teksten gjennom Schuberts musikk, og karakteriserer personer og stemninger slik det neppe er gjort før, godt støttet av den solide pianisten Eric Schneider. Man hører og forstår den naive unge møllersvennens opplevelse av situasjonen, men man ser også hele historien liksom utenfra og forstår at møllersvennen tar feil, at han mistolker denne jenten. Og man hører samtidig alle de små tegnene i musikken og teksten som peker frem og foregriper den tragiske slutningen.

Dette er en annerledes tolkning. Stemningen er mørkere enn vanlig, noen sanger synges langsommere. Og selvsagt har det allerede kommet kritiske innvendinger fra liedtradisjonens museumsvoktere som mener at Görne ikke er lys og uskyldig nok. Men da er det bare å vise til teksten selv og til Görnes skarpe lesning av den. Dette er faktisk ikke noen lett og lys historie. Det er en historie som fra starten handler om skjebnesvangre illusjoner. Og nettopp fordi Görne følger tekstens anvisninger så nøye, får også de lyse, jublende sanger en helt uvant dybde.

Det er blitt sagt at nettopp når det gjelder «Die schöne Müllerin» er konkurransen sterk i disse år. Det er feil. Matthias Görne er uten konkurranse i dette verket. Og i dette repertoaret.

I toppsjiktet

Bergens Tidende Morgen, 27.09.2002

Verk av Beethoven, Trygve Madsen, Bach/Busoni og Schumann

Gunilla Süssmann, klaver

Festivalkvartetten

Bergen Internasjonale Kammermusikkfestival

Terminus Hall

Gunilla Süssmann imponerer med teknisk briljans og sterk Beethoven-tolkning

Gjennommusikalsk, teknisk overskudd, en formsans utover det sedvanlige. Man trenger store ord når man skal skrive om Gunilla Süssmanns konsert på Kammermusikkfestivalen. For en pianist!

Hun startet med Beethoven og la med en gang listen høyt. Med opus 109, et av de sene klaververkene hvor Beethoven sprenger sonateformen og lar verket oppløse seg i fantasier og fragmenter. Süssmann spiller denne brutte, asymmetriske musikken krystallklart og disiplinert. Hun gjennomlyser verket og argumenterer musikalsk for det, slik at man skjønner både hennes valg og Beethovens. Spesielt imponerende - og avklarende - var hennes redegjørelse for de merkelige, brå kastene i den lange sistesatsen.

Det fortsatte kvelden igjennom med klaverspill på høyt teknisk nivå. Og det sluttet med Süssmann i rollen som kammermusiker sammen med Festivalkvartetten i en sterk og overbevisende tolkning av klaverstemmen i Schumanns klaverkvintett.

Hun er ennå ikke ferdig med soliststudiet. Og befinner seg allerede i toppsjiktet blant norske pianister. Dette kommer til å bli bra. Vi gleder oss.

En enkelt innvending: Man lurer på hvorfor hun velger å bruke tid på Busonis taktløse transkripsjon av Bach d-moll chaconne for solofiolin. Vel er denne vulgære bløtkaken teknisk krevende og kanskje derfor utfordrende for en bra pianist. Men kitch er nå engang kitch. Uansett hvor gammelt det er. Og uansett om det fremføres med virtuos briljans.

Og en siste ting: Det var Gunilla Süssmann som reddet Schumanns klaverkvintett denne kvelden. Som helhet var fremførelsen under nivå. Festivalsjefen burde skjønne han ikke er den rette til å spille førstefiolin i et så krevende verk.

Musikalsk potensial

Bergens Tidende Morgen, 25.09.2002

Verk av Beethoven, Brahms og Yusupov

Tel-Aviv Trio

Bergen Internasjonale Kammermusikkfestival

Terminus Hall

Fint møte med ung israelsk klavertrio.

Beethoven til å starte på. Brahms som avslutning. Og en ung velopplagt trio til å klare sakene. Det høres ut som et bra opplegg. Og var det. For Tel-Aviv Trio viste seg å være et hyggelig bekjentskap. Det var en del røffe passasjer underveis, og det var grep som kunne diskuteres, men i det store og hele ble kvelden et fint møte med en ung israelsk klavertrio som har betydelig potensial.

Man merker fra første takt at dette er en klavertrio med stort K. Det er pianisten Jonathan Aner som styrer begivenhetene. Og det gjør han med autoritet og overblikk. Sammen med cellisten Ira Givol skaper han et klangbilde som demonstrerer fin sans for trio-formatets tradisjon. Uromomentet i trioen - og kanskje også den mest spennende musikeren - er fiolinisten Matan Givol. Som tydeligvis har et noe annerledes klangideal. Han streber ikke etter at få de tre stemmene til å smelte sømløst sammen, men utprøver muligheter i situasjonen og prøver å presse musikken mot grensene. Noen ganger så hardt at det nesten knaket i Beethovens «Geistertrio», men med interessante resultater i Brahms’ op. 87 - hvor verket jo også i utgangspunktet legger opp til en mer selvstendig og friere spillestil.

Tid og tålmodighet

Bergens Tidende Morgen, 17.09.2002

Anton Bruckner: Symfoni nr. 8

Dirigent: Riccardo Chailly

Concertgebouworkest

Decca

Stor Bruckner-tolkning fra Riccardo Chailly og Concertgebouworkest

Hans Pfitzner sa en gang spydig at Bruckner hadde komponert den samme symfonien ni ganger. Hver gang Riccardo Chailly dirigerer Bruckner, dementerer han denne myten. En Bruckner-symfoni er et unikt, egenartet musikalsk univers, demonstrerer han. Hver gang. Senest med denne innspilningen av Bruckners åttende, en plate som har vært tre år underveis, men som det bestemt har vært verdt å vente på.

Verkets dimensjoner er enorme. Men Chailly er en tålmodig mann. Han tar seg den tiden det må ta hvis man skal gjøre seg håp om å få overblikk over dette merkelige universet. Han setter det rette grunntempoet fra starten. Og underveis får han Concertgebouworkest til å balansere de fire satsene opp mot hverandre slik at den store, overordnede planen virker logisk og innlysende.

Det er klarhet som er nøkkelordet her: Det er klarhet i den innbyrdes avveiningen av satsene. Det er klarhet i den indre stemmeføringen. Og, ikke minst, det er en kjølig klarhet i den gyllne, høstlige klangen som Chailly og orkestret i felleskap maner frem i Concertgebouws legendariske Store Sal. Og så har han, i motsetning til mange andre Bruckner-dirigenter, tålmodighet nok til å holde musikerne tilbake og først la dem slå til med den fulle, gigantiske styrken i aller siste sats.

I 2005 drar Chailly til Leipzig og starter som sjefsdirigent for det tradisjonsrike Gewandhaus-orkestret. Det er bare å ønske ham og Leipzig lykke til. Men rekker han å gjøre sin Bruckner-serie ferdig sammen med Concertgebouworkest? Vi får håpe det.

Farinellis greatest hits

Bergens Tidende Morgen, 15.09.2002

Arias for Farinelli

Vivica Genaux, mezzosopran

Akademie für Alte Musik Berlin

Dirigent: René Jacobs

Harmonia Mundi

Den amerikanske mezzosopranen Vivica Genaux eksperimenterer med kastratrepertoaret

Gikk du glipp av de flotte konsertene med Akademie für Alte Musik under årets Festspill? Da har du sjansen for å høre Berlinermusikerne på denne platen hvor de leverer nydelig akkompagnement bak den unge amerikanske mezzosopranen Vivica Genaux i noen av kastratsangeren Farinellis greatest hits.

Samtidens kilder forteller at Farinellis stemme hadde en usedvanlig briljans og kraft, en enorm spennvidde og en nesten overjordisk klang. I vår tid bruker man vanligvis falsettsangere, kontratenorer, i dette repertoaret. Dem slår en bra mezzo som Vivica Genaux uten problemer, alene på grunn av stemmens kraft og bæreevne i høyden og det fyldige, nyanserte bunnregisteret. Men om hun synger som Farinelli og barokkens andre populære kastrater, er det selvsagt umulig å si noe om.

Men dette er nok mest et problem for musikkhistorikere. For oss vanlige lyttere er platen først og fremst en fin anledning til å høre en overdådig fremførelse av noen av de heteste sviskene fra dette gamle repertoaret. Stor musikk er det så visst ikke. Men det er flott skrevet, musikk beregnet på å stråle og imponere. Hva det så sandelig gjør. Fremdeles. For det er helt umulig ikke å la seg sjarmere av virtuositeten og musikkens rå, skamløse energi når Genaux lukker opp for godteposen.

Det nye vidunderet

Bergens Tidende Morgen, 27.08.2002

Verk av Tchaikovskij og Shostakovich
Ilya Gringolts, fiolin

Itzhak Perlman, dirigent

The Israel Philharmonic Orchestra

Ilya Gringolts – en ung fiolinist som kan mer enn sitt Fader Vår

Han – eller hun - er ung. Spiller fiolin. Blir oppdaget av en av de gamle mestrene. Får seg kontrakt med et stort plateselskap. Og spiller inn Tschaikovskijs fiolinkonsert.

Hørt den før? Jo visst. Cirka annenhver måned. Denne gangen er det Deutsche Gramophon som forteller den. Det nye vidunderet heter Ilya Gringolts. Og det er Itzhak Perlman som har funnet ham. Man kjenner historien.

Men selv om DG gjør sitt beste for å skjule det, så er Gringolts faktisk ikke noe nytt funn. Han er, sine tjue år til tross, allerede en ganske erfaren fiolinist med tre bra plater bak seg – alle på merket BIS. På disse platene viser han blendende virtuositet i verker av Paganini og Wienawski, men spiller f.eks. også Hindemith og Schnittke.

At han kan mer enn sin Tschaikovskij og sitt Fader Vår, og gjerne går uten for fiolinlitteraturens kvistede løyper, det demonstrerer han også på den nye platen fra DG. Hvor hans formidable teknikk får de raske satsene i Shostakovichs første fiolinkonsert til å sveve og gnistre. Og hvor hans erfaringer fra det romantiske repertoaret gir uventet uttelling i en sterk, inntrengende tolkning av den langsomme passacagliaen -med en kadense som dekker hele skalaen fra skrøpelig intimitet til hvitglødende villskap.

Nei da. Gringolts er visst ikke bare enda en av platebransjens døgnfluer. Kanskje er han faktisk «the real thing» – som en anmelder skrev i anledning en av BIS-platene. Det skal bli spennende å se hva som skjer med ham de neste årene.

Den kinesiske fascinasjonen

Bergens Tidende Morgen, 16.08.2002

Giacomo Puccini: Turandot

Irena Mikeviciute (Turandot), Caterina Cellia Costea (Liù), Lee Jeon Won (Calaf)

Balász Kovalik, regi

Dirk Hofacker, scenografi

Thomas Märker, lys

Vest Norges Operas orkester

Bergen Operakor og et barnekor

Dirigent: Anne Randine Øverby

Vest Norges Opera

Bergenhus Festning

Interessant oppsetning av Puccinis Turandot på Bergenshus Festning

Det er ungarske Balázs Kovalik som har regissert den Turandot som oppføres på Bergenshus Festning i disse dagene. Og det har han gjort bra. Oppsetningen demonstrerer fin sans både for Puccinis opera og for de dramaturgiske mulighetene i det kjempemessige trapperommet som scenografen Dirk Hofackers har skapt bak Håkonshallen.

Det er spesielt de seremonielle aspektene av historien om Turandot som Kovalik fokuserer på. Den kalde, kinesiske prinsessen som henretter frierne sine på løpende bånd, lever i en hoffverden preget av dystre ritualer og stive prosesjoner. Og inn i dette stramt kontrollerte universet kommer da det fremmede og ustyrlige i form av tartarprinsen Calaf som stikk mot al fornuft forelsker seg i Turandot, beseirer hende og lærer hende hva kjærlighet er.

Dette er et eventyr. Og Kovalik forteller det som et eventyr. Med enkle, klare grep, med spektakulære effekter og med bra utnyttelse av det svartkledde Bergen Operakor og et angelisk barnekor helt i hvitt. Han gjenskaper og kommenterer forestillingen om det helt annerledes, det fremmede, dobbeltheten av grusomhet og overdådig praktutfoldelse, alle disse bildene som preget den gamle, europeiske fascinasjonen av Kina.

Da Puccini døde i 1924 hadde han ennå ikke skrevet ferdig, tredje akt og den siste musikken ble komponert av Franco Alfano på oppdrag av forleggeren Ricordi. Det er en løsning som i ettertid er blitt voldsomt kritisert. Og det forstår man godt når man hører musikken spilt live på Bergenshus. For presis på det stedet hvor Puccini la ned pennen, virker det som om al luft plutselig går ut av balongen. Musikken blir tung, matt. Der Puccini er raffinert og presis, er Alfano pompøs og banal.

Men når oppsetningen mister intensitet og energi her mot slutten, skyldes det selvsagt også at Puccini på sett og vis hadde malt seg opp i et hjørne i tredje akt. Etter en bevegende scene hvor slavinnen Liù ofrer livet sitt for prins Calaf, skal han på ganske kort tid både utviske minnet om Liù og samtidig demonstrere og sannsynliggjøre at den onde, sadistiske Turandot plutselig forvandles til en varm, elskende kvinne. Han klarte det ikke. Alfano klarte det ikke. Og uansett hvor mye fyrverkeri Kovalik brenner av på Håkonshallen, og hvor mye Irena Mikeviciute som Turandot og Lee Jeon Won som Calaf springer opp og ned av Hofackers trapper, så klarer de det ikke heller.

Hvilket også henger sammen med at de to sangerne så å si befinner seg i hver sin musikalske verden. Won er en glimrende dramatisk tenor. Han synger kvelden igjennom med ekte forståelse for den italienske operatradisjonen, og gir en bunnsolid tolkning av Calafs parti som, nesten selvsagt, kulminerer i en kraftfull «Nessun dorma». Kraft og bidd er det også i Mikeviciutes sopran, men hun synger innenfor en østeuropeisk tradisjon som ligger meget fjernt fra Puccinis musikalske univers: Stemmen hennes er stor, men virker samtidig presset, skarp, ofte nesten skinger, og hun synger med et stort, blafrende vibrato som krasjer fælt mot Wons mer kontrollerte, avdempede uttrykk.

Musikalsk sett lider oppsetningen i tillegg av at unge Caterina Cellia Costea ennå ikke har stemmemessig autoritet til å fylle den vanskelige rollen som Liù. De sangerne som fungerte best på premieren, var, bortsett fra Won, den italienske trioen Pietro Masi, Francesco Gianelli og Giuliano di Filippo i rollene som Turandots komisk-demoniske ministre Ping, Pang og Pong. Dessuten bør Bergen Operakor fremheves, ikke bare for en bra scenisk innsats, men også for mange fine musikalske momenter underveis.

Gråt og klage

Bergens Tidende Morgen, 13.08.2002

Egil Hovlands andre Job-suite.

Espen Skjønberg, resitasjon

Otto Christian Odland, orgel

Bergen Kirkespill

Mariakirken

Espen Skjønberg med imponerende resitasjon av Jobs bok under Bergen Kirkespill

De ugudelige lever et lystigt liv. «De synger til tromme og citar, og de gleder sig ved fløitens lyd», sier Job. Han selv, den ulastelige og gudfryktige, er blitt rammet av alverdens ulykker. «Og min citar er blitt til sorg, og min fløite til gråt og klage», roper han. Ifølge Jobs bok, en av Bibelens mørkeste tekster.

Det er klang av både citarer og fløiter i Egil Hovlands orgelverk «Job», men mest er det gråt og klage. For selvsagt er det Jobs musikk det dreier seg om her, sorgens og jammerens musikk. Derfor starter det med voldsomme, fulltonende glissader. Derfor er det mye dissonantisk halvmørke underveis. Og selvom man hører citarenes og fløitenes enkle melodier fra tid til annen, så varer det ikke lenge før de oppløser seg og løper ut i svarte, dunkle klanger.

Den unge organisten Otto Christian Odland spilte Hovlands verk kontant og fyndig under Bergen Kirkespill på søndag, med bra registrering i orgelet og klar og nøktern redegjørelse for det tidvis ganske flokete stemmevevet. Dette er kanskje ikke noe stort verk, men slik Odland spilte det, fungerte de sju korte satsene som en flott, effektiv ramme om opplesningen fra Jobs bok. Og når oppleseren er en gammel ringrev som Espen Skjønberg, da må det selvsagt bli bra. Men også ganske komplisert.

I teksten beklager Job sin vonde skjebne, men Gud refser ham for oppsetsigheten hans. Og Job underkaster seg til sist. Hvoretter Gud gir ham kompensasjon for alle lidelsene hans. Og her ved slutten av teksten lar Hovland da musikken sin klinge ut i enkle harmonier som antyder en slags forsoning. Mens Skjønberg med opplesningen sin nærmest dementerer forestillingen om forsoning. For i hans sterke, nyanserte tolkning er det motsigelser i denne teksten som det ikke går an å forsone. Spesielt fokuserer han på refselsens absurditet og demonstrerer med enkle, små virkemidler de koleriske, irrasjonelle aspektene av den autoritære faderskikkelsen som Job ender med å bøye seg for. Og når Skjønberg til sist setter punktum og forteller at Job døde «gammel og mett av dager», holder han på beundringsverdig måte teksten åpen slik at vi forstår at dette ikke nødvendigvis er en happy end.